onsdag 30. desember 2020

Agnes Ravatn: Stoisk uro og andre filosofiske smular

Bok nr 100 og den siste jeg leser i 2020 både overrasket og overrumplet . Overrasket fordi jeg likte den såpass godt at den fikk en av årets veldig få 5'ere på GoodReads. Overrumplet fordi jeg ja, visste at jeg likte Agnes Ravatn som forfatter, men at jeg skulle like å lese filosofi og bli svært nysgjerrig på Søren Kierkegaard var jeg ikke forberedt på. Den godeste Kierkegaard står nå på biblioteklista til 4.1.21. DET var ikke en selvfølge..

Fra bakpå Stoisk Uro (for det er vanskelig å dra et fornuftig sammendrag her før etterpå)

"Er filosofi høgtsvevande og teoretisk visvas, eller kan det óg ha praktisk nytte? I denne underhaldande boka testar Agnes Ravatn ut korleis dei ulike filosofiske skulane fungerer i kvardagen, i eit halvhjarta forsøk på å bli eit betre menneske. På vegen går ho på ski med Kant, arrangerer symposium i Platons ånd og trulovar seg etter råd frå Kierkegaard."


Ravatn skrev basisen til denne boka helt tilbake i 2010-11 da hun begynte å skrive artikkelserien Filosofi i praksis i Dag og Tid. Hun hadde da påbegynt boka som etterhvert skulle bli til den svært så gode romanen Fugletribunalet - der hovedpersonen har et intenst Kierkegaard-inspirert ønske om å bli et helt, autentisk menneske med plikter og ansvar. Ravatn ville med artikkelserien også ta et oppgjør med det hun selv kaller sin manglende evne til å gjøre ting skikkelig (endte opp som boka Operasjon sjølvdisiplin). 

Agnes Ravatn
Bildekilde: Store norske leksikon
I retrospekt ser hun at hun har fått nesten alt det hun søkte i Kierkegaard-serien for fem år siden. Noen hun også skriver om i forordet til boka. Boka tar ikke bare for seg Kierkegaard, men begynner helt tilbake med en av de aller eldste filosofene - Zenons (ca 490-425 f.Kr). Videre tar hun oss med gjennom tiden til Seneca, Epiktet, Marcus Aurelius, Platon, Kant & Co. Det vi får er bare noen filosofiske smuler, men du all verden for en måte å presentere dette (tørre) stoffet på!

Ravatn setter sine egne erfaringer og opplevelser som eksempler på filosofenes teorier og det blir så bra, så skamløst dyktig gjort at jeg tar meg selv i å le høyt. Ja. Av ei filosofibok. Helt fantastisk. 

Det er en grunn til at jeg gav denne boka en av mine svært svært få femmere i år, og hadde jeg trillet terning ville den fått en helt klar sekser. Disse små, filosofiske smulene fra Ravatn gjorde noe med meg. Så i 2021 vil jeg gå i fotsporene til Ravatn og Hjorth, som også har gravd dypt i de Kierkegaardske teorier. Kan ikke si annet enn at jeg gleder meg.

Anbefales? Definitivt!

Kilde: Biblioteket - Forlag: Samlaget - Utgitt: 2018 - Sider: 118 - Sjanger: Sakprosa, Populærfilosofi



Annerledesåret 2020 fikk helsort stjerne
Elsker den :-)


.

tirsdag 29. desember 2020

Henrettelse med elefant av Per Schreiner

Bare tittelen i seg selv overbeviste meg, og da jeg så at boka var skrevet av Per Schreiner var jeg ikke i tvil. Hvorfor? De som følger meg vet at jeg liker det litt sære, av og til absurde, men det må være gjennomtenkt, velskrevet og aller helst ha gitt meg noe i andre enden av boka. 

Henrettelse med Elefant er rett og slett en kjærlighetsroman mellom mennesker det nesten er umulig å elske fordi de er så sære på hver sine spesielle vis. Boka handler om kjærlighet i flere variasjoner, mellom par i 60-årene, unge voksne i  25-30 års alderen, mellom hund og menneske og mellom en ung kvinne og en maler som får et stort og tungt garderobeskap over seg. 

Ja - det er like spesielt som det høres ut, og tittelen på boka har faktisk med innholdet å gjøre. Alle karakterens liv griper inn i hverandre, perifert eller nært, også hundens. Likevel oppleves de forskjellige kapitlene adskilt fra hverandre. Som liv som leves paralellt, men ikke helt klarer å gripe inn i hverandre. 

Dulgt og ikke helt til å forstå? Ja definitivt, men boka har en klar, rød tråd. Og like før man kanskje tror at det kommer en forløsning. Så slutter boka. Akkurat der. 

Per Schreiner
Bildekilde: Dagens Næringsliv
Hva boka gav meg? Et temmelig klart - men skrått - blikk mot eget liv, samfunnet vi lever i og at mennesker ikke nødvendigvis lever samme livet inni sitt eget hode som vi opplever utenfra. Masker og forestillelse, skjulte drømmer og behov som ikke uttrykkes.

Sært? Ja. Velskrevet og god bok? Definitivt! Per Schreiner vokser på meg og nærmer seg den lille og snevre kategorien norsk favorittforfatter.  

Interessert i mer fra forfatteren? Jeg har skrevet noen få ord om boka Beistet av Per Schreiner HER.

Per Schreiner er forfatter og dramatiker. Han har ifølge wiki skrevet manus for kortfilmer, hørespill og spillefilm. Schreiner samarbeidet ofte med regissør Jens Lien. Tre av deres samarbeidsprosjekt har vært tatt ut til ulike programmer under filmfestivalen i Cannes, deriblant spillefilmen Den brysomme mannen. 

Kilde: Biblioteket - Utgitt: 2016 - Forlag: Tiden - Sider: 123 - Sjanger: Roman


Mine egne elefanter :-)
Ihaha - Botswana


søndag 27. desember 2020

Fra Shakespeare til Knausgård av Janne S Drangsholt

Like før jul traff jeg Elida fra bloggen My first, my last, my everything på kafé på Kulturhuset i Stavanger. Skravla gikk som vanlig og vi fikk løst alt fra verdensproblemer, via de siste oppdateringene på kongefamiliefronten til - selvfølgelig - hva som har skjedd i bøkenes verden siden sist. Koselig! Treffet vårt resulterte også i bokinnkjøp. Ikke akkurat en bombe... selv om jeg ikke var helt klar over hvilken bok jeg kom til å ta med meg hjem, og i hvor mange eksemplarer. 

Det viste seg nemlig at Elida skulle til Ark i Prostebakken for å treffe Janne Stigen Drangsholt (Ingrid Winter-forfatteren, for dem som ikke kjenner henne) for å få signert hennes nye bok Fra Shakespeare til Knausgård. Selvfølgelig ble jeg med. Janne var nemlig foreleseren min på UiS i 2015 da jeg studerte engelsk litteratur - min aller beste foreleser ever.

Vi var - ikke uforventet - først i køen og fikk en lang prat med både forfatteren og illustratør Therese Eide. Trivelig.  Og jeg kom hjem med ikke mindre enn tre signerte bøker, hvorav to av dem ble julegaver til venninner. Aldri for seint å utvide litterære horisonter :-)

Janne S. Drangsholt
Bildekilde: solvberget.no
Nå har jeg fått lest boka og er helt enig med Dagbladets bokanmelder. Dette er en svært kreativ tilnærming til et utvalg av klassikerne og en fin snarvei til dannelse :-)  Med humor, vidd og fornøyelig skråblikk drar Janne S Drangsholt oss gjennom 66  klassikere du burde ha lest. Alle bøkene får et kort avsnitt om Hvorfor dette er en klassiker, Hvem du kan imponere når du har lest det korte sammendraget og ikke minst Hvordan du kan imponere. Et utvalgt sitat følger hver bok og samtlige av de 66 er illustrert med morsomme/treffende illustrasjoner i Therese Eide sin strek.

Genial bok som gave, utrolig kjekk å eie selv, velskrevet og gjennomarbeidet og man kommer ut i andre enden som svært mye mer opplyst på klassikere enn hva man skulle tro var mulig etter å ha lest denne boka. Ja, anbefales så definitivt.

For de av dere som ikke har hørt podcasten til Janne - sjekk ut Kjente bøker på 4 minutter. Her finner du haugevis av klassikere presentert på nokså samme måte, men i muntlig form. Der akkompagnert av to makkere som gjør sitt beste for å "hjelpe" litteraturviter Drangsholt. Anbefales også :-)

Kilde: egen bok - Utgitt: 2020 - Forlag: Tiden - Sider: 240 -
Sjanger: Sakprosa, Litteraturvitenskap, Humor


Ha en fortsatt fin romjulstid


lørdag 26. desember 2020

Elidas 1001-lesesirkel: I planleggingen

Jula er snart over i dette annerledesåret. Håper dere alle kom gjennom og ut i andre enden friske og raske og klare for 2021. Det kan jo ikke bli så mye verre, så optmisten meg har nettopp rundet bunnen og er på vei oppover. Ingen skam å være føre var, så derfor har jeg startet på 2021 allerede :-)

Jeg deltok nemlig i flere år i Lines 1001-lesesirkel hvor vi leste klassikere fra lista 1001 books you must read before you die. Så ble det et langt opphold for min del. Elida har nå startet opp igjen lesesirkelen, og for første året på lenge skal jeg nå delta. Gleder meg, for jeg er egentlig svært glad i klassikere. Jeg må bare ha et spark bak for å ta tak i dem :-)

Som sagt så gjort.

Her er lista over kategorier for hver mnd i 2021 med egne bokvalg. Jeg påstår ikke at det er slik lista kommer til å se ut når 2021 er over, men foreløpig er det disse bøkene jeg har plukket ut i kategoriene. Kjekt med såpass åpne kategorier, så her var det bare å meske seg i tilgjengelige titler. Gleder meg!!

Jeg kommer i all hovedsak til å lese bøkene på engelsk, men har notert ned den norske oversettelsen der jeg har funnet en.

Komplett liste over 1001-bøkene finner du på Elidas blogg HER.


  1. Januar: Bok utgitt mellom 1961 og listas ende.
    • The Cement Garden, Ian McEwan - 1978

  2. Februar: Forfattar frå Afrika.
    • Nervous Conditions, Tsitsi Dangarembga - Zimbabwe

  3. Mars: Kvinneleg forfattar.
    • Det jeg elsket, Siri Hustvedt

  4. April: Forfattar frå Amerika.
    • Charlotte Perkins Gilman, The Yellow Wallpaper

  5. Mai: Bok utgitt mellom listas begynnelse og 1799.
    • Jonathan Swift, A Modest Proposal - 1729

  6. Juni: Forfattar frå Europa.
    • Where Angels Fear to Tread, E. M. Forster - Britisk

  7. Juli: Bok på minst 500 sider eller meir.
    • Portrett av en Dame (The Portrait of a Lady), Henry James - 768s

  8. August: Forfattar frå Asia.
    • Trekkoppfuglen (The Wind-Up Bird Chronicle), Haruki Murakami - Japan

  9. September: Mannleg forfattar.
    Julian Barnes, The Sense of an Ending (Fornemmelse for slutten)

  10. Oktober: Victober (1837-1901)
    The Island of Dr. Moreau (Dr. Moreaus Øy), H.G. Wells - 1896

  11. November: Bok utgitt i ditt fødselsår.
    • Everything that rises must converge (Dommens dag), Flannery O'Connor - 1965

  12. Desember: Bok utgitt mellom 1901 og 1960.
    The Call of the Wild (Når Villdyret Våkner), Jack London - 1903


Give it to me!



mandag 7. desember 2020

"Hav" og "Prosa frå ein oppvekst" av Jon Fosse

Jeg har gjenoppdaget biblioteket! Det er er forsåvidt litt sånn der haha, for det er vel nokså nøyaktig 50 år siden jeg fikk mitt første bibliotekkort og flyttet inn i første etasje i Stavangers gamle, ærverdige, men den gang i 1970 svært så moderne bibliotekbygg i Kleivå. Til store protester fra bibliotekarene fikk jeg lov å låne med meg 20+ bøker hver gang, helt til de forstod at jeg faktisk leste samtlige og leverte dem tilbake mange dager før 30-dagers fristen gikk ut uansett (og tok med meg 20+ nye). 

Nok sagt om biblioteket, men jeg var avholds i ca 30 år før jeg nå det siste året definitivt har trykket biblioteket og Sølvberget tilbake til mitt bryst igjen. Og der fant jeg altså disse to bøkene fra Jon Fosse som jeg også mener representerer det største sjangerspriket i Fosses forfatterskap jeg har kommet over så langt.

Hav er et skuespill som Fosse gav ut / hadde urpremiere på under festspillene i Bergen i 2014. Det spesielle med Hav er at dette sannsynligvis er det siste skuespillet som vil komme fra Fosses penn. Med tanke på at han har skrevet nesten 40 skuespill og scenetekster og de er blitt satt opp på over tusen forskjellige scener i verden så er dette i seg selv en nyhet. Jeg fikk oppleve Nokon kjem til å kome på Oslo nye teater i fjor. Det var en svært så spesiell og tankevekkende opplevelse. Helt annerledes. Veldig Fosse'sk. Sært, men vakkert.

Hav i bokformat not so much. Jeg skal ikke påstå at jeg alltid forstår Fosse sine tekster, men dette skuespillet tippet over toppen for meg. Jeg så ikke poenget. Det kom ingen forløsning mot slutten av stykket. Jeg forventet mer, mye mer. Egentlig satt jeg igjen med følelsen av at dette kun var første akt, men så var det ferdig? Nei, dette fant jeg ikke ut av. Ikke i det hele tatt. Jeg satt skuffet tilbake. Jeg? Skuffet av Fosse? Hmm... Og jeg som sitter med nok ei Fosse-bok fra bibioteket...


Men hvor Hav var klaustrofobisk, uforståelig og ufattelig diffus inneholder Prosa frå ein oppvekst sannsynligvis de mest konkrete tekstene jeg til nå har lest fra forfatteren. De var rett og slett befriende tilgjengelige! Tekstene gir hva tittelen lover, et innblikk i en ung gutts oppvekst på landet. Om været og hverdager via bestemor, løk og poteter til musikk, jenter og litteratur. 43 tekster fordelt på 52 sider. De korteste på to og tre setninger.

"Eg blir av dei som røykjer

Kjøpe seg ein pakke tobakk, rulle seg ein klumpete sigarett. Logen frå fyrstikka. Ein kjenner korleis det kriblar i kroppen og korleis noko godt óg skjer med sjela."

Hvor visuell er ikke Fosse her? Bildene han skaper. I hver eneste tekst. Konkret, såre enkelt og tydelig. Det er nesten som om man ikke skulle tro det var Fosse selv som har skrevet. Prosa frå ein oppvekst ble utgitt i 1994. Jeg har tidligere utelukkende lest nyere tekster fra bibliografien hans. Det skal det definitivt bli endring på nå! Jeg får ta med meg en solid ryggsekk til biblioteket imorgen. Eg må på leit :-)

Kilde: biblioteket - Utgitt: 2014/1994 - Forlag: 2xSamlaget - Sider: 94/52 - Sjanger: Skuespill, Prosa

 

Lysefjorden i solnedgang
en desember ettermiddag


.

fredag 4. desember 2020

Ung jente, voksen mann av Eline Lund Fjæren


Ung jente, Voksen mann
har stått på leselista mi siden 2014 da jeg gravde meg dypt ned i Tomas Espedal og hans selvbiografiske roman Imot naturen (omtale HER - forøvrig en svært leseverdig bok!) Begge bøkene tar nemlig for seg forholdet mellom en svært ung jente og en mye eldre mann. Det spesielle med Fjærens bok er at det er hennes debutroman, og hun debuterer virkelig med et forbløffende brak.

Selv om Lolita-komplekset langt fra er ukjent i litteraturen (skrev litt om hva jeg syntes om Nabokov's Lolita HER) så behandler 19-årige Eline Lund Fjæren temaet forbudt kjærlig med både stor innsikt og nærhet, men også med respekt til tross for den svært så talende, men også kanskje litt betente tittelen på boka. 

Kjærlighetshistorien utspiller seg fra jenta er 13 og han over 30 og fem år fremover i tid hvor jenta til slutt forlater mannen. De 120 sidene er delt opp i hele 70 kapittel hvor fortellerfokuset veksler hyppig mellom jenta og mannen. Dette gjør at vi får følge kjærlighetsforholdet og hendelsene fra begges synsvinkel og opplever sammen med dem hvordan dette utvikler seg.

Men hvor Tomas Espedal mesker seg i detaljer om rå sex, underkastelse, maskebruk og binding er Fjærens roman så godt som blottet for erotikk. Her er det de sterke følelsene som råder. Sjalusi fra begges side, redsel for at den andre skal gå og selv bli forlatt, sammenlikninger av seg selv og andre på egen alder. Den unge jenta ser venninner bli forelsket i jevnaldrende gutter mens hun selv mistet dyden som 13 åring. Den voksne mannen ser sine venner gifte seg, få barn og utvikle seg intellektuelt. Han føler selv han står på stedet hvil i forholdet til den unge jenta, for offentlige kan de ikke være. Det ville ikke fungere. Maktforholdet veksler mellom dem, her er ingen - eller kanskje begge? - offer for situasjonen kjærlighetsforholdet har plassert dem i.

Språket til Fjæren er knapt og konsist. Hun treffer meg virkelig. Dette er stor fortellerkunst. Forfatteren var selv 17 år da hun skrev Ung jente, voksen mann og forlaget Oktober måtte vente til hun var 18 før de kunne utgi boka. Gitt den sterke fortellingen og de sammensatte følelsene Fjæren beskriver så inderlig og ofte intenst kan det være nærliggende å tro at hun tar en Espedal, mao skriver selvbiografisk lett innpakket i romanens form. Forfatteren sier imidlertid selv på det direkte spørsmålet:

Eline Lund Fjæren
Bildekilde: bergenbibliotek.no

"Jeg har fått noen private meldinger fra unge jenter som kjenner seg igjen og lurer på om boken er selvbiografisk. Mange har et behov for å snakke om det, tror jeg. Jeg skjønner godt at noen blir nysgjerrige, men boken er ikke selvbiografisk. Jeg tror ikke jeg hadde klart å skrive om så konkrete ting fra mitt eget liv.."
Om boka er selvbiografisk eller ei er for meg av liten betydning. Jeg føler likevel den føyer seg pent inn i rekken av norske forfattere som har trykket grader av selvfremstillende litteratur til sitt bryst - Knausgård, Espedal, Hjorth og nå Fjæren. Jeg er ihvertfall ikke en som klager :-)

Klassekampen skrev det så fint i sin omtale av boka:

"Fjæren skildrer den lykkelig-ulykkelige forelskelsen med innsikt og nærhet .. En føler seg litt mer aksepterende, litt mindre dømmende, litt klokere, etterpå."
Anbefales!

Kilde: Biblioteket - Forlag: Oktober - Utgitt: 2013 - Sider: 121 - Sjanger: Roman

 

Favorittjuleblomsten min
Amaryllis Souvereign

tirsdag 1. desember 2020

Høstlesing, en novemberkonklusjon

Det er ikke lenger tvil om at "I'll be back" is here to stay. November har vært en fantastisk variabel og innholdsrik lesemåned. I tillegg har jeg funnet tilbake gleden med å skrive ned egne tanker om bok igjen. Til tross for skikkelig dårlig vær med pisseregn og vind - eller kanskje nettopp derfor - er det i november  blitt lest 13 bøker fordelt på en rekke sjangere. Jeg drister meg til en liten oppsummering.

De tre ovennevnte bøkene har hver fått sin egen omtale. De er alle en del av forlaget Vigmostad og Bjørke sine bøker basert på de ti bud. To av dem likte jeg svært godt, den tredje var "bare" god. Du kan lese om dem her:

Jeg fikk det også for meg her i høst at jeg kan ikke som leser gå gjennom livet uten å ha lest Harry Potter-serien fra J.K. Rowling. Ungene mine er ikke noen lesehester, så bøkene kom aldri i hus til dem, selv om de befant seg i perfekt aldersgruppe. Men, filmene har vi sett sammen. Opptil flere ganger. Det var nå dags å ta for seg bøkene, og da jeg fant dem på Storytel med fantastiske Stephen Fry som innleser var jeg ikke vanskelig å be. Jeg har så langt fått med meg de ovennevnte tre, og bøkene står selvfølgelig ikke noe tilbake for filmene. Som voksen leser/lytter fungerer de også utmerket. Spesielt akkompagnert av et strikketøy :-)

Konklusjon-1: Jeg trenger ikke skrive et synopsis over de første tre bøkene. "Alle" kjenner innholdet. Konklusjon-2: Man blir aldri for gammel for Harry Potter!

Jeg har også fått lest en fin diktsamling, en svartsynt, humoristisk satire over menneskehetens mangel på å lære av historien (utrolig morsom) samt ei svært god sakprosabok om litteratur. Omtalene ligger nedenfor:

 

Og så har jeg begynt å lese Jon Fosse igjen! Det er en stund siden sist, men den som sparer har - mange gode bøker tilgode :-) Første boka - Levande stein - kan du lese om HER.

Ro Mitt Hav er en samling av det aller beste fra Jon Fosses lyrikk fra 1986 og frem til nå. Årsaken til at Anne Marit Jacobsen er involvert i denne samlingen er at hun er en av de fremste formidlerne i Norge av Jon Fosse. Jacobsen stod alene for teateroppsetningen Morgon og Kveld på Nasjonalteateret hvor hun fremførte romanen som en monolog og høstet glitrende kritikker med en 6'er på VG terningen og følgende kommentar: "Anne Marit Jacobsens formidling av Jon Fosses poetiske kraft har magiske krefter." Jeg likte svært godt denne samlingen lyrikk, og fant også i denne det aller første diktet jeg leste av Jon Fosse - diktet som fikk meg fullstendig hektet på forfatteren. Så enkelt. Så liketil. Så nydelig.

EIN STILLE VIND

ein vind går gjennom livet
og andar stille rørsle
han seier det finst ei stille
open for deg og for meg
han seier det finst ei redsle
som ikkje gjer oss redde
han seier det finst ein lagnad
og lagnaden er stille


Det er også blitt lest litt lettere tilgjengelig norsk i november. Tom Egelands Codex, åttende bok i serien om albinoarkeologen Bjørn Beltø følger kjent oppskrift. Forlaget skriver bla om boka: "Professor Windthorpe har drevet sin egen jakt på noen av historiens viktigste symboler. Uten at noen har visst om det, har han knekket et urgammelt schiffer – og schifferet viser direkte til den lille kirkens krypt. Gravelaget er ledet av en annen gammel kjenning av Beltø – professor Felix Blunt. Både Bjørn Beltø og de andre inspektørene kjenner hjertet hoppe over et slag da de ser hva som ligger i graven – en tornekrone, og et eldgammelt pergament ..." 

Her får vi det vi forventer. Kronglete og intrikate utfordringer på Beltø's vei til han kommer til bunns i mysteriet. Noen dør, venner er egentlig fiender (?), kvinner i nød og albinoarkeologens klønete forhold til det annet kjønn toppet med religionshistorie og -fantasi i skjønn forening. VG mener: "En velskrevet og lekkert innviklet thriller hvor kristendommens tilblivelse står sentralt i handlingen. Som spenningsroman er den elegant formet og subtilt snirklete, og alle tråder nøstes kyndig opp til slutt." Joda, dette er bra det. Men er det bare jeg som begynner å bli litt lei denne oppskriften?

Ørjan Karlssons Goliat er another cup of tea selv om det også her er litt religion å spore. Boka er en svært spennende thriller som utspiller seg utenfor Finnmarkskysten og som starter med at en russisk tråler mistenkt for ulovlig fiske blir bordet av norske marinejegere. Produksjonen på det kontroversielle oljefeltet Goliat er nettopp startet opp og i Irak blir et amerikansk overvåkningsfly skutt ned. Høyteknologiske våpen stjeles fra vraket. 

Et digert supplyskip kapres av ukjente terrorister og styres rett mot oljeinstallasjonene på Goliatfeltet. Noen få timer er alt fenrik Frank Halvorsen og laget hans fra Forsvarets spesialkommando har til rådighet for å avverge et katastrofalt terrorangrep i de sårbare nordområdene. 

Boka er Karlssons andre bok i serien Forsvarets Spesialkommando og er svært bra. Nå har jeg lest fem bøker fra Karlsson og samtlige har vært gode og ikke minst troverdige. Med syv års tjenestegjøring i Hæren og med Hærens befalsskole bak seg, sier det seg selv at Karlsson vet hva han skriver om. Med en jobb som avdelingsleder i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap så har forfatteren i tillegg unik innsikt i det operative militærmiljøet i Norge. Det er ikke rart at bøkene hans virker svært så solide. Og skrive kan han, det er garantert! 

Jeg har en følelse av at Ørjan N. Karlsson har gått under radaren hos mange lesere av krim/action/thrillere i Norge. Dere vet ikke hva dere gå glipp av! Anbefales.

De to siste bøkene denne måneden er så forskjellige så du kan få dem. Douglas Adams' Restaurant at the end of the universe er andre boka i trilogien med fem bøker som går under navnet Hitchhiker's guide to the galaxy. Bøkene er absurd sci-fi humor og er både filmatisert og dramatisert for radio. Jeg lyttet til Martin Freeman på Audible og det var en 6 timers lyttefest :-) Jeg vet ikke hvem jeg skulle anbefale serien til, for den er såååå sær. Humoren er vannvittig absurd og her er det mange ordspill som jeg mener kun gjør seg på originalspråket, engelsk. Vil du lytte til noe helt annerledes, underholdende og helt borti tåkeheimen fantasifullt så er hele trilogien (på fem bøker) for deg!

Vi burde alle være feminister fra fantastiske Chimamanda Ngozi Adichie har fått et helt eget innlegg. Du kan lese det HER


Kjapp statistikk for november

  • 11 menn, 2 kvinner
  • 1 essay, 1 YA, 2 sakprosa, 2 krim/thriller, 3 diktsamlinger, 4 romaner
  • 10 omtaler (!)
  • Medium: 3 lydbøker, 8 papirbøker, 2 ebøker
  • Lånt på bibliotek: 7, Kjøpt: 1
  • På ønskeliste til jul: 8 :-)


.

 

 

søndag 29. november 2020

Vi burde alle være feminister av Chimamanda Ngozi Adichie

Jeg kom over dette essayet på lørdag da jeg gikk og vasset litt formålsløst rundt på biblioteket i Stavanger. Det viste seg å være gull på 64 små sider. Essayet er en nedtegnelse av en TED-talk med samme tittel som nigerianske Adichie gjorde tilbake i 2013. Foredraget er allerede avspilt nesten 6,5 millioner ganger på YouTube og ble utgitt i bokform på norsk av Gyldendal i 2015.

Adichie kaller seg en happy feminist og bruker sine egne erfaringer med feministiske stereotypier til å belyset temaet feminisme idag. Sterkt, like tidsaktuelt og kraftfullt fra en fantastisk veltalende, innsiktsfull og sterk kvinne. Et essay jeg mener burde være obligatorisk på alle videregående skoler. 

I desember 2016 kunngjorde faktisk Sveriges Kvinnolobby sammen med flere andre organisasjoner at alle svenske elever i andre klasse på VGS skulle få et eksemplar av essayet. Håpet var at det skulle skape diskusjon rundt likestilling og feminisme. 

Ifølge Adichie så er essayet like mye (og kanskje mer) myntet på den mannlige delen av befolkningen. Feminisme er nemlig ikke noe kvinner alene bør fremme. Det er minst like viktig for guttene å få avmystifisert dette ordet som dessverre har fått en negativ klang.

Les essayet! Får du ikke tak i denne lille boka, søk opp TED-talken på YouTube. Her er linken:

https://www.youtube.com/watch?v=hg3umXU_qWc&feature=emb_logo

Og mens jeg er igang med Adichie... Har du ikke lest Half of a Yellow Sun, så anbefaler jeg også denne sterkt. Finnes på norsk med tittelen En halv gul sol. Utgitt i 2013, også av Gyldendal. Jeg leste den på engelsk tilbake i 2014 og noterte meg dette om boka:

"Fantastisk bok fra Adichie - skrevet av en Nigeriansk Ibo-kvinne om Ibo-stammen før, under og etter Biafrakrigen. 

Half of a Yellow Sun er ikke bare en enkel historie, men den faktiske historien om krigen sett fra flere synsvinkler - Richard, den hvite engelskmannen som er i Nigeria for å skrive om Ibo-stammen og afrikansk kunst og kultur, Ugwu - houseboy'en uten utdannelse, Oleanna som gifter seg med en berømt Ibo-professor, hennes tvillingsøster som har nære kontakter med Hausa-stammen, og som gifter seg med Richard. 

Dette er en historisk roman, men også en kjærlighetsroman - til folket, landet og den mangefasetterte historien om Nigeria. Boka er også filmatisert."

Adichie er en fantastisk taler og forfatter. Har du ikke lest henne tidligere har du flere flotte bøker tilgode. Anbefales hemningsløst :-)


Kilde: biblioteket/egen ebok - Utgitt: 2013/2014 - Forlag: Gyldendal - Sider: 64/543

 

 

Når reising ikke er lov, får mimring ta over.
Fjoråret en januardag i Whistler


.

fredag 27. november 2020

Levande Stein av Jon Fosse


De som kjenner meg vet at jeg er svært betatt av Fosse som forfatter. Jeg skal likevel ærlig innrømme at jeg ser tekstene hans ikke er for alle. De er ofte svært spesielle, noen ganger litt vel sære, andre ganger går fortellingene i sirkelspiraler opp- og nedover i uendelige repetisjoner - suggererende, av og til søvndyssende, ofte tunge eller melankolske. Men tekstene fanger meg alltid. Jeg har til gode å lese ei Fosse-bok som ikke trollbinder meg på ene eller andre måten. Så også denne.

Levande Stein ble utgitt i 2015 og er en samling kortere prosatekster Fosse tidligere har publisert litt forskjellige steder.  Hovedteksten - Drøymt i stein - dreier seg rundt en jeg-persons ganske så dramatiske psykiske sammenbrudd med påfølgende sykehusinnleggelse og tilfriskningsperiode.

På Fosse vis er ikke tekstene tydelige. Sammenbruddet kommer til uttrykk som flere steinras i jeg-personens indre synliggjort for leseren som en dialog mellom den syke og hans fiktive eller reelle samtalepartner.

"Ingen såg at raset gjekk, for det rasa så langsamt, det rasa ikkje dag for dag, ikkje eingong time for time, ikkje minutt for minutt, men det rasa, heile tida rasa det, for det var eit ras, det måtte jo vera eit ras, for kva anna kunne det væra?"

I 2013 konverterte Fosse til katolisismen, og det er siden kommet et sterkt religiøst preg over tekstene hans. I Levande Stein er det religiøse og religionens mystikk spesielt tydelig. Det interessante er at det utydeliggjør tekstene hans ytterligere. Boka er liten og har få sider, men likevel utfordrer den meg betydelig som leser. Jeg ønsker å forstå og tyde poetikken sine virkemidler i tekstene, men det er jammen ikke alltid like enkelt.

I bokas første tekst med overskriften Aasen, Welhaven, Hauge belyser Fosse nettopp språket, bildebruken og metrikken i lyrikken til de nevnte dikterne - en fin introduksjon til resten av den lille boka..

"..alt det skapte har noko av Gud i seg, og samstundes er det eit ingenting. Slik Gud óg, tenkjer eg, samstundes er alt som er óg eit ingenting."

Den nydeligste teksten er bokas siste hymne - Heilt utan ord, skrevet for Meister Eckhart (Eckhart von Hochheim) En tysk dominikanermunk og kristen mystiker som døde i 1328. 

Anbefales ;-)

Kilde: biblioteket - Utgitt: 2015 - Forlag: Samlaget - Sider: 90 - Sjanger: Kortprosa, Poesi




.

onsdag 25. november 2020

HUMANS - A brief history of how we fucked it all up av Tom Phillips

Det første mennesket vi kjenner til - Lucy - døde fordi hun falt ned fra et tre og siden har menneskeheten i følge forfatteren ikke gjort annet enn å perfeksjonere idiotien sin. I denne boka drar Tom Phillips oss gjennom tusenvis av år med menneskelig dumhet og viser tydelig med snert og humor hvordan vi har prestert å ikke lære av tidligere feil.  Hendelsene han viser til er utrolig nok historisk korrekte og dekker de fleste områdene hvor vi har fucked up. Boka er rett og slett et historisk korrekt og morsomt Worst Hits Album over menneskehetens idiotiske eskapader innenfor miljø, teknologi, krig, politikk, you name it. Tittelen på kapittel 8 sier også noe om hvor tidsaktuell boka er... "A dummies' and/or current presidents' guide to diplomacy. En skremmende sammenlikning av Hitler og..? Ja, så absolutt!

Er boka morsom - egentlig? Definitivt! Tom Phillips har her prestert å skrive en underholdende beretning om utilsiktede konsekvenser av arroganse og uvitenhet, av menneskelig dårskap og svakheter fra eldgamle tider til idag. Mye av det som fortelles ville jeg ikke trodd var mulig. Har historien virkelig ikke lært oss mer? Jeg klarte både å bli trist og motløs på menneskehetens vegne samtidig som jeg lo høyt flere steder.  Boka setter virkelig igang en absurd miks av følelser. Forfatteren må ha gjort en formidabel research i forkant, for her er det ikke bare kjente historiske hendelser som tas fram og belyses, men også de mindre, mer ukjente som ihvertfall ikke har nådd mitt øre tidligere. For en spennvidde i innholdet! Og ikke kjedelig et eneste øyeblikk.

Dette er rett og slett ei lærerik og underholdende bok ladet med en solid dose svartsynt humor og satire. Jeg ble hektet fra første side og anbefaler den sterkt :-)

Kilde: egen ebok - Utgitt: 2018 - Forlag: Wildfire - Sider: 247 - Språk: Engelsk
Sjanger: Humor, Historie, Sakprosa


Det nærmer seg visst jul i år også...



mandag 23. november 2020

Om kunsten å lese og skrive av Olof Lagercrantz


Jeg hopper mellom sjangere for tiden. Sci-fi, krim, humor, diktsamlinger og nå sakprosa om lesing og skriving. Det betyr bare at jeg er kommet inn i normaldriv og engasjement igjen. Det tok sin tid.. men gu korr herrrligt :-)

Siste bok ut er denne lille boka fra svenske Lagercrantz som kom ut i 1985 og ble skrevet da forfatteren selv var 74 år. Det er ei bok jeg aldri hadde funnet fram til på egenhånd, så takk og lov for engasjerte bokbloggere som gir meg haugevis av fantastisk gode lesetips. Denne gang var det Marianne Augusta. Boka handler, som tittelen tilsier, om lese- og skrivekunsten. Kanskje ikke en bok for alle, men dersom du interesserer deg for hva det er som skjer når vi leser så kan denne boka være en fin inngangsportal.

"Hva skjer når vi leser? Øyet følger svarte bokstavtegn på det hvite papiret fra venstre mot høyre, igjen og igjen. Og skikkelser, natur eller tanker som en annen har tenkt, nylig eller for tusen år siden, trer frem i vår fantasi. Det er et større under enn at man har fått såkorn fra faraoenes gravkamre til å spire. Og likevel skjer det hvert eneste øyeblikk."

Ovennevnte er innledningen til boka hvor Lagercranz forteller om hva han har oppdaget og husker best fra sitt liv som leser og forfatter. Han øser av erfaringer og betraktninger og knytter også disse opp til to forfattere som han selv har studert inngående - August Strindberg, som regnes for Sveriges mest betydningsfulle forfatter og Joseph Conrad, den polsk-britiske forfatteren som bla. er kjent for bøkene Heart of Darkness og Lord Jim. Selv har jeg ikke lest Strindberg, men postkoloniale Conrad var veldig aktuell da jeg studerte den europeiske modernismen på UiS i 2016.

Har jeg lært å bli en bedre skribent av å lese denne lille boka? Kanskje ikke, men den inspirerer definitivt til mer lesing og skriving. Og til slutt noe det er verd å tenke litt over. En forfatter...

"...skriver bare halve boken. Den andre halvdelen må leseren ta hånd om. Hvis femti prosent av en bok er skrevet av leseren, blir følgene at boken blir bedre jo mer begavet denne leseren er, og jo mer kjærlighet han legger i lesingen. Måtte Gud gi oss alle som skriver gode lesere!"

Ballen er nå din :-)


Kilde: egen bok - Utgitt: 1985 - Sider: 68 - Forlag: Bokvennen - Sjanger: Sakprosa

Whistler, Canada
Hit kommer vi oss ikke 2021-sesongen :-/



onsdag 18. november 2020

Min sønn av Arne Svingen

Nå har jeg fått lest den tredje av bøkene fra Vigmostad & Bjørke som er inspirert av ett av Bibelens ti bud. Min sønn er en kortroman rundt det fjerde budet - Du skal ære din far og din mor.

Historien handler om en alenemor med en 16 år gammel sønn som bor i en slitt liten leilighet i Oslo. Far til Ronny er kriminell og fraværende og moren gjør alt hun kan for å fylle begge rollene. Som alenemødre flest vokter hun over sin sønn og vil ham det beste, selv om sønnen er som gutter flest på den alderen - han låser seg inn på rommet, har et mer meningsfyllt forhold til mobiltelefonen enn sin mor og er generelt svært lite kommunikativ. En kveld kommer Ronny seint hjem og med blod på klærne. Uten at moren forteller sønnen hva hun har observert blir hun svært bekymret og begynner på egenhånd å rote seg inn i det som potensielt kan ha skjedd. Dette kan jo ikke ende bra - eller gjør det?

Helt i starten der tenkte jeg at dette blir en lettbeint og heller overfladisk historie om en stereotyp, hormonell gutt og en lettere hysterisk hønemor som likner på huttetuenes onde tante. Hvor feil kunne jeg ta. Eller, kanskje ikke feil? Overfladisk er nok historien lett, men det ligger en svært så sår undertone der. Om en mor som er villig til å gjøre alt for å beskytte sin sønn. Relasjonen mellom mor Jorunn og Ronny er lett å identifisere seg med og er beskrevet med stor innsikt. Når det er sagt så er det vel få om ingen som ville gått så ekstremt til verks som hjertegode Jorunn, men historien får meg til å tenke. Lenge etter boka er kjapt ferdiglest. Du skal ære din far og din mor. Skjer det her? Og hvem er det egentlig som ærer hvem? Om noen?

Hmmm... Jo. Definitivt. Denne likte jeg!


Kilde: Biblioteket - Utgitt: 2020 - Forlag: Vigmostad&Bjørke - Sider: 159

 

Sukk
Lenge siden - lenge til...

 


mandag 9. november 2020

Lyden av stein som flyttar seg under vann av Lars Ove Seljestad

Jeg fikk en merkelig følelse av gjenkjennelse da jeg plukket denne diktsamlingen med meg hjem fra biblioteket. Ikke forstod jeg hva det var, og forfatteren kjente jeg ikke fra før. Det var bare "noe" der som fikk meg til å plukke opp boka. Vel hjemme begynte jeg å lese diktene og plutselig slo det meg, for alle de første diktene handlet om livet på en fabrikk. Sannsynligvis et smelteverk. Det måtte jo være smelteverket i Odda? Den ufattelig stygge ruinen av en fabrikk som forsøpler i sentrum på det lille tettstedet innerst i Sørfjorden i Hardanger. 

Så går lys nummer to opp for meg. Forfatteren heter Seljestad. Selvfølgelig. Seljestad ligger nemlig like utenfor Odda, og var langrenn-skistedet vi passerte hver gang vi kjørte fra hytta vår i Røldal til Odda for å handle. 

Jeg forstår. Derfor skriver Lars Ove Seljestad så utrolig vakker arbeiderpoesi. Han har sannsynligvis selv hatt en far som jobbet på smelteverket og opplevd bokas første del - Nattskift - som en del av barn-/ungdommen. Første diktet heter også... 

"SON AV DEN SVARTE RØYKEN 

Eg er son av den svarte røyken.
Eg vaks i hallar av stål og eld.

Eg gir meg aldri.
Eg brenn.

Den svarte far min bytte meg mot helsa si:
Øyrer mot hender, auger mot lunger, rygg mot sjel.
Han er ein sliten mann.
Kreftene hans er borte. Mine veks.
I det uendelege."

...

Lars Ove Seljestad
Bildekilde: Aschehoug.no

 Diktene er vakre. Underfundige. Kjemiske. 

"i røyndommens syrefabrikk lagar
vi tonnevis
99 % svovelsyre under seks kilos trykk og
100 grader celsius
eg vil
at dikta mine skal vera sterke
som røyndomens svovelsyre" 


Noen er såre og ettertenksomme.

ARBEIDSFOLK ET IKKJE ØSTERS

arbeidsfolk et ikkje
østers"


Andre kjærlige og minnes en far og et hardt liv.

"FAR SA

far sa
ingenting
då eg reiste

far sa
ingenting
då søster drog

far sa
ingenting
då mor gjekk

far sa
ingenting
då han fór"


Unødvendig å poengtere kanskje, men jeg elsket denne diktsamlingen. Det er en sårhet og en stolthet som gjennomsyrer hele dette lille verket. Kanskje kom boka nærmer meg siden jeg kjenner stedet, historien til smelteverket som ble nedlagt i 2002 og flere av menneskene som bor der nå? Jeg er svært enig med Mette Bleken i Hardanger Folkeblad: "Jeg tror denne samlingen vil åpne dører for flere til Seljestads forfatterskap. Og til litt åpnere øyne for det og dem vi har rundt oss. Det er det livet og tilværelsen handler om".

Anbefales! 


Kilde: biblioteket - Utgitt: 2020 - Forlag: Aschehoug - Sider: 75 - Sjanger: Dikt, Lyrikk


Høst på fjorden 



søndag 8. november 2020

Andre Guder av Jørgen Brekke

Andre Guder er en krimroman inspirert av det første av Bibelens ti bud - Du skal ikke ha andre guder enn meg. Jørgen Brekke er en av ti forskjellige forfattere som forlaget Vigmostad & Bjørke har engasjert i en serie hvor samtlige tar for seg ett av de hellige budene.

I denne boka dreier historien seg rundt den karismatiske vekkelsespredikanten Peter Isaksen og to ungdommer som vokste opp med en ung utgave av denne predikanten i det kristne miljøet sitt et sted på Sørlandet. Boka er såpass kort at jeg ikke kan si mer om innholdet uten å spoile boka totalt. Det går i begjær, sjalusi og hevn, men hvem som gjør hva skal forbli usagt. 

I tillegg til kun å være på 146 fysisk små sider så er Andre Guder delt inn i 32 kapittel. Som et resultat av dette får vi hyppige sceneskift og hele tiden to forskjellige synsvinkler på hendelsene som utfolder seg. Dette gjør boka særdeles lettlest. Historien er grei nok den, men veldig forutsigbar. Foruten en liten tvist på hvorfor, så vet man igrunnen hva man får nesten fra første side. Den svakeste boka jeg har lest i serien til nå, men det var likevel en lesbar historie til frokostkaffen :-)

Så langt har jeg lest følgende bøker i serien

Sannheten av Knut Nærum


Kilde: Biblioteket - Forlag: Vigmostad&Bjørke - Utgitt: 2020 - Sider: 146 små - Sjanger: Krim


.

torsdag 5. november 2020

Sannheten av Knut Nærum

Er det mulig å skrive en humoristisk dystopi lagt til nåtidens Norge som handler om total åpenhet og sannhet og som slutter med at protagonisten ender opp som flyktning i de svenske skoger hvor eksilnordmenn lever av villsvin og bær? Jepp! Og det verste? Det er fullstendig troverdig. Hva er nå dette? La meg begynne med begynnelsen.

Tidligere i det herrens coronaår 2020 lanserte forlaget Vigmostad & Bjørke en ny serie kortromaner som er inspirert av de ti bud. Bøkene skal skrives av ti kjente forfattere og inkludere både krim og skjønnlitteratur for voksne. Sannheten av Nærum er ei av disse og spiller på det åttende budet: Du skal ikke tale usant om din neste. 

Jaha - kunne dette være noe for meg? Jeg kom ikke lenger enn halvveis i teksten bakpå bokomslaget før jeg var solgt. Dette er George Orwells 1984 med nærumsk vri basert på en skremmende plausibel start på det norske sannhets- og overvåkingssamfunnet. Og hvor det starter? Jo på biblioteket, av alle steder. Forlaget skriver selv om boka:

"Jannike var rimelig lykkelig. Hun var gift med Stefan, hadde to barn og trivdes som bibliotekar. Så gikk myndighetene stadig sterkere inn for mer åpenhet i samfunnet - ingen skulle ha hemmeligheter, ingen skulle kunne bedrive anonym hets. Alt som ble ytret måtte kunne etterprøves. Dette var vel fint, tenkte Jannike og støttet opp. Hun begynte til og med å jobbe i selve Innsynet, som overvåket alt og alle."

Knut Nærum
Bildekilde: CappelenDamm


Uten å spoile boka det minste vil jeg bare si at de første stegene mot et sannere og ærligere samfunn var temmelig forsiktige og fornuftige. Hva med å gi alle bibliotekbrukerne et nytt bibliotekskort som ikke bare registrerer bøkene de leser, men som også kan komme med forslag til andre bøker som vedkommende ville kunne like basert på egne preferanser? (Amazon anyone?) Jeg skal ikke gå inn på hvor dette ender... Eller,  retusjering av bilder av klesmodeller blir forbudt. Istedenfor blir det på hver reklameplakat satt opp navn, alder, vekt, daglig kaloriinntak og treningstid og -type pr uke. Dette vil ikke skape kroppspress. All info om modellen er sann. 

I utgangspunktet skulle man tro at dette kommer til å bli en over-the-top overdrevet roman - spesielt gitt hvilken forfatter vi har med å gjøre, men det er faktisk skremmende hvor aktuell mange av problemstillingene er. Hvor ender det - både i boka og i det virkelige livet? Sett i lys av denne månedens presidentvalg i USA der fake news begynner å bli den nye normen, så blir denne boka enda mer aktuell. For hvilket samfunn er det egentlig vi vil ha?

Har du ikke lest George Orwell's 1984 så er det nå på tide, men les gjerne Sannheten av Nærum først. Ei bok jeg trodde ville bli lettere småmorsom endte i dette tilfellet opp med å bli nettopp det, men også så mye mer. Om ikke dette var nok så endte jeg opp på soffen igår og helt tilfeldig kom over filmen ANON på Netflix. Merkelig nok var også denne så til de grader basert på overvåkingssamfunnet, dradd enda lenger ut. Nesten så det ble litt vel mange storebror-ser-deg vibber på meg på samme dag...

Sannheten, 1984 og ANON anbefales! I den rekkefølgen.

Kilde: Biblioteket - Forlag: Vigmostad&Bjørke - Utgitt: 2020 - Sider: 217


Fantastiske Loen-vannet


onsdag 4. november 2020

En himmel full av stjerner av Knut Nærum


Det var gått litt tid siden min siste Nærum-bok så nå var det dags med litt absurd humor igjen. Jeg fant En himmel full av stjerner på biblioteket, og det ble et godt humrevalg. Denne gang er det kjendisene som blir parodiert, eller - ikke akkurat kjendisene, men de som så desperat ønsker å føle livet som kjendis direkte på egen puls.

Kort fortalt handler boka om en gjeng bekjente som danner en forening de kaller Furore. Denne foreningen har som hovedformål å la medlemmene gjensidig beundre hverandre som kjendiser. De intervjuer hverandre, opptrer på scener med talkshows, synger, spiller, utgir seg for å være politikere, kulturtopper, forfattere, rockestjerner, you name it. Det finnes imidlertid noen regler som må overholdes. Alle medlemmer blir registrert og opptrer under eget navn. Ingen andre utenfor medlemsgruppen skal vite om Furore - sladder resulterer i umiddelbar utvisning - og sist, men ikke minst - sceneshowene skal heller aldri bli filmet. Det som skjer i Furore, blir i Furore. Så enkelt. Likevel kommer Furore offentligheten for øret og de svært så diskrete kjendisene blir "avslørt". Hva skjer når de inviteres til å delta på Skavlan i beste sendetid?

Haha - dette er en skarpsynt parodi, og jeg flirte meg gjennom store deler av den lille boka. Her får wannabe-kjendisene gjennomgå, men likevel med en liten dose respekt. De forsøker i det minste å holde seg for seg selv, men det er jo alltid noen som vil mer. Som tøyer strikken for lagt. Disse stakkars A4-menneskene som lever ordinære liv på dagtid, men som får levd ut kjendis- og beundringsfantasiene sine på kveldstid, som i et evig teater der det viktigste er å se og bli sett.

Nærum har en sær humor, men den treffer meg. Ikke fordi jeg ler meg høyt gjennom bøkene hans, men fordi han har en så skarp penn. Jeg liker skråblikket som han har på mangt og mye. En himmel full av stjerner ble utgitt i 2004 og er på 179 små sider med kort-korte kapittel. Språket er enkelt, dialogene er korte og knappe, men på kornet så det holder. Man blir ikke et nytt og bedre menneske av å lese boka, men underholdende er den - det skal Nærum ha. Ekstra morsomt er det jo at han skriver fra innsiden av sin egen bransje ;-)

Kilde: biblioteket - Utgitt: 2004 - Forlag: Cappelen - Sider: 179 - Sjanger: Humor



Sunnmørsalpene
med utsikt mot Djupvasshytta



mandag 2. november 2020

Djevelmasken av Tom Egeland

Tom Egeland kom ut med Djevelmasken tilbake i 2017, den sjette boka i serien om albinoarkeologen Bjørn Beltø. Denne gang beveger vi oss i tre tidsepoker hvor Beltø er blitt hanket inn som historisk sakkyndig i forbindelse med drapet på Daniel Lycke, en journalist som blir funnet død ved Juvdal stavkirke. Lycke er sannsynligvis blitt drept i forbindelse med research til ei bok han skriver om drapene på predikanten Conrad Kramer i 1708 og kallskapellan Pontius Fjeldberg i 1963. Sentralt i saken står en fire tusen år gammel babylonsk djevelmaske som ser ut for å spille en rolle i alle de tre drapene samt det magiske diagrammet Sigillum Dei, eller Guds segl - symbolet på den levende Gud.

I utgangspunktet er alle ingrediensene tilstede for at Egeland igjen skal fange meg inn i hemmelige myter, religionenes irrganger og de store verdensomspennende mysteriene. Denne gang blir leseopplevelsen imidlertid annerledes. Foruten et lite sidesprang til USA holder vi oss mer eller mindre i fiktive Juvdal og kommer skikkelig inn under huden på karakterene. Borte er søking (og løping) etter nye spor i en labyrint av utfordringer, teser og teorier. Guds allestedsnærværelse og hemmelige pakter med dertilhørende ordener og hemmelige ritualer er fraværende. Tilbake står enkeltmenneskene og de mørke hemmelighetene som finnes i og mellom dem. Dette var noe annet, Egeland! Og det var godt, for ellers ville nok Beltø-bøkene blitt litt vel over-the-top i lengden. Beltø beholder sin integritet og troverdighet i denne mye mer nedpå historien. Jeg ble rett og slett svært positivt overrasket over denne sjette boka i serien, for jeg var redd for at protagonisten hadde utspilt sin rolle. Beltø sliter fremdeles med kjærligheten og nære, kvinnelige relasjoner, han er ennå litt vel direkte med sin sjarmerende mangel av respekt for autoriteter, men Egeland viser her at han kan holde på meg som leser også gjennom mystikk og overtro i et tett og lettere klaustrofobisk bygdesamfunn i en avkrok i Norge. Det er jeg svært glad for. Anbefales.

Kilde: egen ebok - Forlag: Aschehoug - Utgitt: 2017 - Sider: 528 - Sjanger: Okkult thriller



Et lite stykke Norge
Haugensetra, Loen



.

torsdag 29. oktober 2020

Sånn vil du ha meg av Inger Hagerup

Siste året på videregående skole stod det mellom Inger Hagerup og André Bjerke da jeg skulle skrive særoppgave. Jeg landet på Bjerke med De Dødes Tjern og parapsykologi som tema. Det gikk over all forventning, men det er Inger Hagerup jeg har vært trofast mot ever since. Jeg blir aldri lei diktene hennes. Det er nemlig noe der - kall det nostalgi - i de enkle og lette rimbaserte tekstene hennes som treffer meg. Hver gang.

Sånn vil du ha meg ble første gang utgitt i 1939. Andre opplag kom i 1988. 30 dikt om kjærlighet ble til 36 dikt i denne siste utgaven og gjenlesingen tok meg nok en gang tilbake i tid. Hovedtema i diktutvalget er forholdet mellom kvinne og mann, erotiske bindinger og kjærligheten i alle faser. Denne "nye" utgaven er også gjennomillustrert av kunstneren Tonje Strøm. Hun har sin egen, spesielle strek og alle tegningene er i sort/hvitt. En fin samling som jeg vurderer å anskaffe meg selv. Boka er denne gang lånt på biblioteket.

Diktet jeg først gjenkjente fra 36 år tilbake i tid var dette. Kanskje ønsket jeg meg, eller kanskje hadde jeg?

Lykke

Hva lykke er?
Gå på en gressgrodd setervei
i tynne, tynne sommerklær,
klø sine ferske myggestikk
med doven ettertenksomhet
og være ung og meget rik
på uopplevet kjærlighet.
Å få et florlett spindelvev
som kjærtegn over munn og kinn
og tenke litt på vær og vind.
Kan hende vente på et brev.
Be prestekravene om råd,
og kanskje ja - og kanskje nei -
han elsker - elsker ikke meg.

Men ennå ikke kjenne deg.


Nostalgi kom og ta meg :-)


.

onsdag 28. oktober 2020

Havfruehjerte av Ingvild Lothe


Ingvild Lothe kom ut med diktsamlingen "Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt" i 2016 og den traff meg som en murstein i magen. Havfruehjerte kom ut i fjor og er en poetisk punktroman som beveger seg over de samme temaene - kjærlighet, vold, sorg, om et ufødt barn og hva dyrene kan bety for menneskene. 

Igjen skriver forfatteren om de tunge følelsene, og det ligger noe dystert over disse tekstene også. Et tungsinn og trykkende stemning, en urolighet i "jeg"-personen som kommer til uttrykk på hver eneste side. I hvert eneste punkt.

"Hjertet har satt seg fast i halsen, jeg er redd det er på vei ut av meg. Hjernen er et hull, en hul kjerne går gjennom skallen, fra venstre til høyre øre. Samfunnet er et hull, det får meg til å lyve for vennene mine. Jeg er så trøtt."

Drømmer. Observasjoner. Forventninger. Farger. Lys og mørke. Alt i salig blanding, men likevel med en rød tråd. Et "jeg" sentralt i teksten. Å så bra! Så mørk og deprimerende god. Ingvild Lothe fanger meg inn igjen. Et knyttneveslag av en punktroman. Du er likevel advart. Bør leses på en solfyllt dag. 





tirsdag 27. oktober 2020

Kielland på ny - Samvittighetskvaler: V. Hjorth, K. Auestad Danielsen, T. Broch Aakre, A. Kielland


Kapittel-festivalen i Stavanger feiret sitt 25-års jubileum i 2020. Temaet for jubileumsåret var Avtrykk, og avtrykket etter nettopp Alexander Kielland er en av grunnpilarene til Kapittel. Litteraturfestivalen markerte derfor jubileumet med en ny novellesamling inspirert av Kielland, hvor Vigdis Hjorth, Kristin Auestad Danielsen og Tiril Broch Aakre bidro med hver sin nytolkning av Kiellands novelle "En god samvittighet". Forordet til boka er skrevet av Tore Rem, Kielland-forsker og professor i litteratur ved UiO.

Boka er liten og novellebidragene er korte, men alle tre viser at Kielland sine tanker om kraften i litteraturen og forfatterens rolle i samfunnsdebatten er minst like relevante nå som tidligere. Boka starter med opprinnelsesnovellen "En god samvittighet" med de tre novellene "Det med dei to horene i butikken", "På folkemuseet" og "Festen" som nyskapende, men likevel underbyggende noveller over samme tema. Hva jeg synes? Utrolig bra!

Kiellands "En god samvittighet" ble utgitt i 1880 i samlingen "Nye Novelletter" og er historien om den velstående kvinnen som i beste mening oppsøker fattigkvarteret i byen for å gjøre en god gjerning, men som kommer på andre tanker etter å ha stått ansikt til ansikt med fattigdommens sanne ansikt. 

Lån boka på biblioteket. En bitteliten sak på under 100 sider, men som sier alt om hvor lite langt vi er kommet på ca 150 år...

 

En fin dag i Røssdalen, Forsand

 


 
 

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...