fredag 22. juli 2016

#6 Ferietid bokryggpoesi fra ebokhyllami

Det er fredag og dags for nytt bidrag fra stuntbokryggpoeten. Denne gang har ebokhyllami vært på Norli på Madla Amfi. Disse seks bøkene stod faktisk på samme palle, og reiseglad som jeg er måtte det bli et storbybesøk på tampen av uka. Nyt sommeren alle der ute, og bli gjerne med og legg inn mer bokryggpoesi i Pia's Kulturkrok.





Melding til alle reisende
de nakne og de døde
Jeg elsker New York!
Der vi engang gikk
førti dager uten skygge
Og været skiftet og det ble sommer og så videre..


Bildekilde: play.google.com



.

onsdag 20. juli 2016

1001-lesesirkelen 2/2, "July's People" av Nadine Gordimer

Bok nr to ut i lesesirkelen denne måneden med tema Afrika er fra den sør-afrikanske forfatteren Nadine Gordimer. Siden jeg ikke hadde lest noe fra henne tidligere så måtte jeg google litt. Wiki kan fortelle meg følgende - at forfatterskapet til Gordimer i all hovedsak konsentrerte seg om moralske spørsmål og rasespørsmål, særlig apartheid i Sør-Afrika. Hun fikk den høythengende Nobelprisen i litteratur i 1991, og har enda ei av bøkene sine på 1001-lista, nemlig Burger's Daughter.

July's People har et helt annet utgangspunkt enn min forrige leste Vanære, også lagt til Sør-Afrika. I denne boka møter vi nemlig den liberale hvite familien Smales med mor, far, sønn og datter. Det er brutt ut en fiksjonell borgerkrig i området der de bor og de svarte har snudd hele apartheidsystemet på hodet. Smales-familien blir tvunget til å flykte fra Johannesburg og får hjelp av deres svarte tjener July. Han tar dem med til sin egen landsby og gjemmer dem der. De får bo i hans mors stråtekkede gjørmehytte og har bare det de står og går i og et par saker de fikk rasket med seg i bilen da de måtte dra. I July's bittelille landsby er det July som er sjef, og rollene blir snudd helt på hodet. Dette skaper store problemer, både for den tidligere husherren herr Smales og hans kone Maureen, og ikke minst for July, som nå ikke lenger er en "boy", men landsbyens overhode. Selv om July er autoriteten i den lille landsbyen må de likevel be områdets chief om å få lov til å bli boende. Til tross for deres liberale holdning til de svarte så sliter både Maureen og hennes mann med underdanigheten overfor July, og plutselig en dag flyr det et uidentifisert helikopter over landsbyen og lander i nærheten...

Etter å ha lest og fordøyd July's People noen dager så sitter jeg fremdeles igjen med et *hmm* i bakhodet. Jeg vet nemlig ikke helt om jeg likte denne boka spesielt godt, selv om jeg syns vinklingen av apartheidsystemet og de svarte i de hvites rolle var særdeles skjerpende på interessen min før jeg begynte å lese. En ny vri, dette måtte jo bare gå bra hos en Nobelprisvinner - eller? For å begynne med språket. Det var da usedvanlig merkelig oppstyltet og tungt! Jeg måtte virkelig gjøre en innsats for å finne ut av setningssyntaksen og strukturen. Jeg hadde tilfeldigvis både norsk og engelsk versjon liggende, og hoppet derfor noe mellom språkene. Ikke fordi jeg ikke forstod den engelske versjonen i og for seg, men jeg syns Gordimer gjorde det utrolig tungt for leseren. Vel, jeg kom da inn i skrivemåten etterhvert, men den ble aldri verken fengende eller flytende i mitt hode. Fortellersynsvinkel endret seg også i boka hist og her, og det var ofte jeg måtte lese avsnitt på ny flere ganger for virkelig å finne ut hvem det var som hadde ordet, kontrollen. Ofte gir veksling av fortellersynspunkt en interessant vri og vinkling til historien som fortelles, her virket det dessverre bare forvirrende.

Nadine Gordimer
Bildekilde: newyorker.com

Dernest reagerte jeg på karakterene i boka. De ble altfor grunne til denne temmelig så komplekse historien som ble fortalt. Boka er kort, kun 160 sider, så det sier seg selv at et reversert apartheid system og hvordan dette påvirker en hvit familie boende i en liten landsby med svarte mennesker kun kan lage svake riper på overflaten av det som kunne blitt en mektig roman. For det var det jeg egentlig forventet meg, og så lukket jeg øynene for den tynne lefsa av ei bok og krysset fingrene for at Gordimer klarte det umulige, å skrive en minimalistisk roman om et omvendt monumentalt mellommenneskelig problem i Sør-Afrika. Det fikk hun ikke helt til, synes jeg. Ihvertfall grep ikke historien meg. Den var seigtflytende, og ofte kjedelig, for det skjedde egentlig ikke stort og jeg forventet meg mye. Slutten skuffet også. Helt til jeg innså etterpå, at nettopp den fikk meg til å tenke. På selve situasjonen Smales-familien befant seg i. På July og hans kone i landsbyen, og hans hemmelige og skjulte ekstrakone i storbyen. Hele boken er en 160 siders (noe overfladisk) karakterstudie av hvordan individene håndterer de reverserte rollene mellom svarte og hvite. En noe rar leseopplevelse. Likte jeg boka? Som leseopplevelse, egentlig ikke, men den har fått meg til å tenke på selve situasjonen i ettertid. Og det er jammen ikke lite. Egentlig...


Kilde: Egen ebok/papirbok - Utgitt: 1982 - Forlag: Penguin Books - Sider: 160 - Språk: Norsk og Engelsk - Utfordring: GoodReads, Utenlandske forfattere, 1001 Lesesirkel, Prisvinnere




Afrika - Happy bush campers Xakanaxa, Okavango Delta - Botswana
Fantastisk land, fantastiske mennesker!

(bilde tatt av sambo :)


.

mandag 18. juli 2016

1001-lesesirkelen 1/2, "Vanære" av J.M Coetzee

For juli er temaet "Afrika" i Lines 1001-lesesirkel. Godt igang som jeg er, og ganske så glad i afrikanske forfattere, så plukket jeg like så greit med meg to bøker fra lista denne måneden. Først ut er sør-afrikanske J.M Coetzee med Vanære (Disgrace). Det viste seg jeg både hadde norsk og engelsk versjon av boka, norsk i hylla og engelsk på Kindle. Det ble en mix av begge.

52 år gamle og skilte David Lurie jobber som professor ved Cape Technical University. Tidligere med hovedvekt på klassiske og moderne språk, men etter at fakultetet for språk ble nedlagt som et ledd i en større rasjonalisering er han nå degradert til hjelpelærer i kommunikasjon. Selv om han er skilt, lever han nokså tilfreds med seg selv. Sex får han dekket av den unge horen Soraya, og livet er forsåvidt på stell.
"På det erotiske området har hans temperament, om enn heftig, aldri vært lidenskapelig. Skulle han velge seg et seksualsymbol, måtte det bli slangen. Han tenker seg at et samleie mellom Soraya og ham nærmest må ligne slangers paringsakt: omstendelig, fordypet, men ganske fjernt, ganske tørt, selv på det heteste."
Tilværelsen, og sex'en, endrer seg imidlertid drastisk når han faller for en av sine studenter. Melanie. En svært, svært ung Melanie. David's hormoner går i taket, og han forgriper seg på henne flere ganger. Det går som det må gå, David blir meldt til universitetsledelsen og blir bedt om å ta seg en særdeles lang "ferie". Oppsagt i vanære. Han flykter til sin datter Lucy som har levd i et forhold med en annen kvinne på en farm ute på bondelandet der hun har dyrket jord og tatt seg av hjemløse hunder. Datterens lesbiske venninne har nettopp flyttet tilbake til byen igjen, så David må hjelpe til på gården når han kommer på besøk. Uvant som han er med kroppsarbeid møter han på flere utfordringer. Den største er imidlertid mørkhudede Petrus, hjelpemannen, som har fått bygget seg et eget krypinn sammen med sin gravide kone i et hjørne av farmen. Det er her ute i ødemarken størstedelen av historien utspiller seg, i et Sør-Afrika etter apartheid i en overgangstid full av løfter om en positiv fremtid, men også med store og alvorlige tilbakeslag. Relasjonene mellom hvite og svarte er ennå turbulente, konflikter kan uten forvarsel eksplodere og forhold man har stolt på kan rakne på et øyeblikk. Ære og vanære, stolthet og fordommer, forgripelser, fortielse, tilgivelse og uforklarlige beslutninger. Dette er sterk kost.

J.M. Coetzee
Bildekilde: nobelprize.org
Coetzee mottok sin andre Booker-pris for denne boken som er et usedvanlig skarpt bilde av datidens Sør-Afrika. Romanen er svært pessimistisk, nesten nihilistisk på sitt verste, men forfatteren evner likevel å skildre den ekstremt komplekse problemstillingen av det nye Sør-Afrika på en forståelig og spiselig måte, og det gjennom øynene og opplevelsene til en frustrert og avsatt akademiker. Ved å benytte Lurie som antihelten i historien så får Coetzee oss til å se mennesket slik det egentlig er. Høyt henger de, og faller ned fra sine pidestaller gjør de. Nettopp fordi de ikke er feilfrie, men fulle av mangler alle sammen. Det er likevel håp i historien, gjennom offer, medfølelse og kjærlighet. Skrivestilen er minimalistisk og presis og uten overdrivelser. Ei heller moraliserende pekefingre eller sentimentalitet. Istedenfor benytter Coetzee seg av hentydninger, utrolig sterke hentydninger som er umulige å overse og som mer enn bare pirker i samvittigheten og gjør leseropplevelsen til tider temmelig ubehagelig. Men du verden så bra. Denne boka omfavner virkelig det meste, og anbefales uten forbehold.


Kilde: Egen bok - Forlag: Cappelen - Språk: Norsk - Utgitt: 2000 - Sideantall: 219
Utfordring: GoodReads, Utenlandske forfattere, Prisvinnere



Nord for Johannesburg a misty morning...
På vei mot Botswana, my heaven on earth :-)

.

fredag 15. juli 2016

#5 bokryggpoesi med vri fra ebokhyllami

Det nye? ebokhyllami har prøvd seg som stuntbokryggpoet! Jeg ble inspirert av Garté/Pihl sin bok Bokryggpoesi hvor det - blant mange andre rare avsnitt - ble diskutert den plutselige tilkomsten av nye ord til det norske språk. "Noen av dem er nærmest uforklarlige og er åpenbart produkter innenfor et begrenset miljø." Du sier ikke det, hehe... Bokryggpoesi er et slikt ord. Stuntbokryggpoet er et annet. Det handler rett og slett om en person - i dette tilfellet meg - som besøkte både en bokhandel, en bruktbokhandel og et biblioteket. Poenget er å sette opp bokryggpoesi i full offentlighet med bøker man finner i hyllene der man er - uten å bli fersket. Som sagt så gjort. Jeg fotograferte poesien og rygget ut igjen, uten at noen så meg. Kanskje poesien står der ennå? Eller kanskje ingen la merke til mine kreativiteter? I verste fall, de ansatte så meg og ble irritert på alt rotet og nå er jeg uønsket kunde?  Ikke vet jeg, men morro var det lell!

Ukas stuntbokryggpoesi - oppstilt, forevighet og fragått i andre etasje på Løvås Bruktbutikk i Stavanger - er denne:



DET UTENKELIGE
Munken som solgte sin Ferrari
i Djengis Khans rike
Der det ikke finnes nåde
Haikeren...

Noen andre skapstuntbokryggpoeter der ute som tar utfordringen? Neste uke kommer bidraget mitt fra Stavanger Bibliotek på Kulturhuset.

For flere bokryggpoesier, besøk Pia's Kulturkrok :-) Ha en flott helg!


.



.

torsdag 14. juli 2016

1001-boka "The Stranger" av Albert Camus

Så har jeg igjen kommet til Nobelprisvinner Albert Camus. Jeg fant The Stranger på Barnes & Noble i Houston i vår. Til tross for tykkelsen (ei lita lefse) oppdaget jeg raskt at dette definitivt ikke var ferielektyre akkompagnert av Frappuchino Caramel på Starbucks. Nå er imidlertid den lille boka lest og fordøyd. Kort fortalt handler historien om Meursault, en følelsesmessig frakoplet og amoralske ung mann som sjeldent er emosjonell og ser derfor heller ikke nevneverdig berørt ut under sin mors begravelse, ikke tror han på Gud og han dreper en mann han knapt kjenner uten å ha noe direkte motiv. Han bare var der, og så ble det bare sånn... For forbrytelsen så blir Meursault ansett som en trussel mot samfunnet og derfor dømt til døden. Noe som han etterhvert som døden nærmer seg forsåvidt også aksepterer som en rett og rimelig straff. The end...

Så hva leste jeg egentlig her? Klok av skade googlet jeg Camus før jeg startet på boka, og godt var det. The Stranger ble utgitt midt under andre verdenskrig og Camus' syn på verden, eller påstand om man vil, var at livet verken hadde noen rasjonell eller forsonende mening.  Menneskets eksistens virket for ham som temmelig absurd. Camus var ikke alene om denne filosofien, at moral ikke hadde noen rasjonell eller naturlig basis. Likevel var ikke Camus moralsk likegyldig. Han var en vedvarende humanist som var kjent for troen på menneskets verdighet i møte med det han anså som et kaldt og likegyldig univers. Og der er jeg tilbake til Meursault, bokas hovedperson. For selv om Meursault virker temmelig så følelsesmessig frakoplet fra resten av verden så har han sitt moralske kompass i orden, på sett og vis. Og det er nettopp i persongalleriet jeg finner det mest interessante med boka.

Albert Camus
Bildekilde: snl.no
Selv om Meursault virker følelsesmessig avkortet, så er han en bunn ærlig mann. Han prøver ikke å skjule seg bak falske tårer under morens begravelse. Han føler bare ikke for å gråte, og på den måten så utfordrer han derfor samfunnets moralske standard som sier at man som sønn burde sørge = gråte/vise affeksjon i begravelsen til en høyt elsket mor. Siden Meursault ikke sørger så ser samfunnet på ham som en outsider, en trussel, som et monster. Og dette karaktertrekket ødelegger faktisk omdømmet hans under rettssaken mye mer enn det faktum at han har tatt et liv. I Meursault's venn Raymond ligger også en interessant karakter, og det er han som trekker Meursault inn i det som til slutt ender med drapet på araberen på stranda. Raymond er direkte umoralsk, Meursault er underlig amoralsk og Marie - Meursault's kjæreste - er den sentimentale og følelsesmessig kjærlige i trekløveret. Sammen skaper disse en særdeles interessant historie som inneholder så mye mer enn mitt korte sammendrag i starten av omtalen.

Dette er ei bok jeg kunne tenkt meg å virkelig analysere grundig. Som skapt for en bacheloroppgave. Bare så synd at Camus er fransk/algerisk. Jeg kommer nemlig ikke til å studere fransk litteratur på noe tidspunkt i livet. Anbefaler jeg boka? Ja så absolutt, men med forbehold. Dette er ei bok med mange lag. Blir den lest som en quick-fix så gir den lite tilbake. Gi boka tid og tanke, og den blir utrolig interessant.

(Tips: det er flere oversettere av denne boka. Jeg leste den anbefalte oversettelsen til engelsk av Matthew Ward.)


Kilde: Egen bok - Utgitt: 1942 - Forlag: Vintage International - Sider: 123 - Språk: Engelsk
Utfordring: GoodReads, Utenlandske forfattere





LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...