søndag 24. mai 2015

Atwood, Helle, Kundera & Karlsson = MaiMix!

Det leses, tiden flyr og våren er travel. Litteraturfestivalen på Lillehammer i slutten av mai er omsider booket og i boks, og jeg leser meg opp på aktuelle forfattere. Den dystopiske trilogien til Atwood er ferdiglest, Helle Helle er tatt nærmere i betraktning og Lena Andersson ligger klar på Kindle med sin Rettsstridig Forføyning som skal leses ikveld. Ingen skal si at jeg ankommer totalt uforberedt. Det er blitt lest, om ikke akkurat skrevet mye i mai. Jeg har hatt en interessant måned sålangt!

Det er nesten for galt at jeg ikke har laget et eget innlegg om den beste dystopiske trilogien jeg noensinne har lest. Med MaddAddam som sisteboka overbeviste Atwood så absolutt og definitivt. Et strålende dystopisk verk med fantastisk bra karakterer, troverdig bakgrunn for hendelsene som ledet fram til nedbrytelsen av samfunnet slik vi kjenner det og med en avslutning som gledet meg langt inn i margen. Alt pakket inn i Atwoods nydelige engelske språk, vare atmosfære og kreativitet som langt overgår de såkalte bestselgende dystopiske trilogiene som Hunger Games, Divergent, The Maze Runner m.fl. The Crakers, Snowman-The-Jimmy, de kvinnelige karakterene, Gods Gardeners og Zeb. For ikke å snakke om bioteknologien, de farmasøytiske gigantkonglomeratenes stålgrep på befolkningen og genmodifiseringen av mat og dyr. Omsider en trilogi med en troverdig og ikke minst verdig slutt. Jeg misliker at jeg er ferdig med historien. Den var virkelig god.

En digresjon: Coveret til MaddAddam. Jeg er mer en gjennomsnittlig opptatt av Pink Floyd. Ser dere som meg at dette coveret peker direkte mot Pink Floyd's Pigs on the wing fra albumet Animals? Neppe tilfeldig. Om Pigs on the Wing sies det nemlig: "Waters conveys a hopeful theme in the latter portion of the song, illustrating the strength and emotional safety as a result of unity among individuals..". The Crakers, Gods Gardeners og de andre i skjønn forening. Og hvem spilte gitarsolo på loop-play versjonen av albumet som kom ut? Snowy White! Snowman-The-Jimmy? Tilfeldigheter? Anbefales uforbeholdent! (...og gjett hvem som skal stalke Atwood på Lillehammer...)

Om Helle-boka må sies: Denne boka ble jeg "presset" til å lese. Sånn er det bare. Det er nemlig svært uheldig å komme med offentlige uttalelser om bøker man ikke har lest og som man vet man ikke kommer til å like (sisteboka til Helle, Hvis du vil). Men, siden Helle Helle også dukker opp på Lillehammer valgte jeg å lese Ned til Hundene istedenfor, også nominert til Nordisk Råds Litteraturpris (2009). Et så godt bokvalg at jeg kanskje kommer til å lese Hvis du vil også. Sånn kan det gå.

Ned til Hundene handler om en kvinne som nettopp har gått fra sin mann. Hun sitter på en busstasjon langs kysten et sted og venter på en buss som ikke kommer. Kvinnen skal egentlig leie et lite hus ute på ei øy for å gråte seg ferdig med det brutte forholdet, men kommer seg aldri dit. Istedenfor blir hun plukket opp av det unge paret Putte og John. Begge ofre for whiplash etter en bilulykke. Putte og John tilbyr kvinnen å overnatte hos dem til dagen etterpå for det er en storm på vei, men ting skjer, og dagene går, og kvinnen befinner seg ennå på Putte og Johns sofa og blir etterhvert en del av livene deres.
Det virker i utgangspunktet som denne boka verken har noe interessant innhold eller mening, men etterhvert så forstår jeg at alle disse daglige hendelsene faktisk skildrer medmenneskelighet og omsorg. For hverandre. For sine nærmeste naboer og venner. For familien. Istedenfor å finne et sted å gråte så finner kvinnen et hjem. Mennesker som bryr seg. Varme. Dette er en stor kontrast til stormen som raser utenfor og inni hjertet hennes. Boka har et enkelt språk - enkle dialoger beskriver enkle hendelser. Kvinnen har fortellerstemmen i boka, men den er merkelig følelsesløs. Hun beskriver mer stemningene som oppstår enn å føle på dem. Etterhvert finner jeg ut at det kanskje ikke bare er kvinnen som trenger trøst. Putte og John har også sine ting å slite med. Hvem hjelper egentlig hvem når det kommer til stykket? Ei bok om hjertevarme, tilhørighet og medmenneskelighet. Ei bok som var utrolig mye mer enn hva den så ut til i utgangspunktet. Jada Ingalill - den anbefales så absolutt på det varmeste!

Hvem i all verden er Milan Kundera? Opprinnelig tsjekker, men som etterhvert emigrerte til Frankrike. Han regnes som en av Europas største samtidsforfattere, og flere av bøkene hans har oppnådd status som moderne klassikere. Jeg var egentlig på jakt etter Tilværelsens uutholdelige letthet, men fant istedenfor denne lille boka. En rar sak, som jeg ikke fikk helt grepet på. For å gjøre et forsøk på å konkludere hva boka handler om så beveger innholdet seg rundt følgende spørsmål: Hvor er gleden over å gjøre ting langsomt blitt av? En ting er sikkert, boka er på skarve 124 sider, men den tok lenger tid å lese enn ei 400-siders bok. Så langsomheten, den fant jeg - uten tvil! 

Når det gjelder handlingen så følger leseren fortelleren gjennom en midtsommerkveld hvor to historier om forførelse finner sted. De er imidlertid adskilt med mer enn to hundre år. Historiene til disse to parene veksler mellom å være nesten opphøyet og storslåtte, til tåpelig komiske hendelser og kommentarer. Det tok en god del tid og fundering før jeg fant ut at jeg tror de to parallelle historiene forteller sin egen historie om båndet mellom langsomhet og hukommelse. Om sammenhengen mellom vår tids ønske om å glemme og den intense farten vi lever livene vår i. Prosessen mellom å glemme og huske. Her finner man blandingen av sex (hver gang med en dose S&M) og dagligdagse hendelser, og mange av de små historiene og påbegynte trådene blir sluppet, i løse luften. De to forførelsene henger sammen - og ikke. Dette er fjernt. Dette er lite håndgripelig. Og dette er definitivt ikke det jeg trodde denne boka skulle være. Jeg er ærlig nok å innrømme at jeg tror ikke jeg forstod forfatteren. Verken underveis eller etter endt lesing. Jeg er mer usikker på Tilværlsens uutholdelige letthet nå... Anbefaler jeg denne? Liker man å grave seg ned i veldig dype filosofiske diskurser, så ja. Ikke ellers.

Etter Langsomheten var det utrolig herlig å synke ned i soffen med denne. Nok ei sabla bra bok av Ørjan N. Karlsson, denne gang med Kyrre Kaupang i hovedrollen. Kongens Råd er en spennende spionthriller som foregår på tre tidsplan. Den starter i 1958 i et nedrivningsprosjekt i Oslo hvor en norsk offiser som mistenkes for sovjetisk spionasje blir torturert til døde. Vi følger også foranledningen til at Arne Treholt blir fengslet som spion på midten av 80-tallett samtidig som det i nåtid dør to norske ambassadører under mystiske omstendigheter. Drives det faktisk spionasje for Russland i Norge idag? Kyrre Kaupang og Stiftelsen blir satt på saken og blir etterhvert involvert i et mer enn troverdig drama som utspilles både på gata i Oslo og under bakkenivå. Dette er en utrolig spennende historie med et slagferdig godt språk og troverdige fiktive karakterer koplet mot både vår tidligere statsminister Brundtland og NATO-Stoltenberg. Putin spiller også en rolle, og forfatteren lar virkelig fantasien få fritt spillerom. Eller er dette bare fantasi? En ting er sikkert. Karlsson viser igjen at befalsutdanning fra Hæren, tidligere stilling i Forsvarsdepartementet og jobben idag som avdelingsleder i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap styrker troverdigheten i bøkene hans noe enormt. I tillegg er språket hans utrolig levende, med humoristiske metaforer og tidsaktuelle kommentarer som ytterligere setter spissen på en allerede rå historie. Vannvittig bra! Så enkelt.

I tillegg har jeg også lyttet til bok 5 i Lee Child sin serie om Jack Reacher, Echo Burning. Alle bøkene er ikke like sterke, men alle har en atmosfære som jeg virkelig liker å lytte til. Reacher er kul, innleserne er veldig gode, historiene bygger seg sakte opp og her er ikke noe heseblesing og billige poeng - noe som gjør at bøkene er like gode å lytte til om man stryker, er på Rema1000 og handler, kjører bil eller slapper av.  Denne gang nøyer jeg meg med en link til Amazon her.

Sålangt har mai vært en flott lesemåned, og mer litteratur skal det blir på litteraturfestivalen hvor jeg deltar fra 28. mai. Kanskje det blir en oppdatering eller to i løpet av turen. Eller kanskje blir jeg for opptatt av å løpe etter Atwood og Hjorth til at det blir blogging i det hele tatt.

Uansett - jeg gleder meg!



.

fredag 15. mai 2015

1001-boka "The Bluest Eye" av Toni Morrison

Impulslesing gir ofte uventede resultater. Denne boka var i utgangspunktet arkivert feil i hylla, men kom aldri lenger enn fremdeles uarkivert på nattbordet før den var påbegynt og ferdiglest. Duverden. Jeg visste ikke engang jeg hadde denne noe triste, men gripende boka gjemt i hyllene. Toni Morrison er nemlig både Nobelpris- og Pulitzerpris-beæret, og The Bluest Eye regnes - i tillegg til å være forfatterens debutroman - for å være ei av de beste bøkene hennes. Hun er kjent for sine nærgående skildringer av den svarte befolkningens liv i USA. Morrison har vunnet nesten hver eneste mulige bokpris, og er i tillegg blitt tildelt flere ærestitler. Jeg forstår hvorfor.

The Bluest Eye er basert rundt 11 år gamle Pecola Breedlove. Hun er blitt plassert i hjemmet til de jevngamle søstrene Claudia og Frieda. Alt Pecola ønsker seg er blå øyne slik at alle vil synes hun er vakker istedenfor stygg. Pecola er nemlig en ung svart jente som blir mobbet av de andre barna for sin mørke hud, krøllete hår og brune øyne. Hun ser på seg selv som ufattelig stygg. Etterhvert som hun vokser opp og drømmen om å passe inn i de hvites samfunn blir mer og mer inderlig så begynner hennes eget liv å gå i oppløsning i møte med både motgang og strid. Pecola ender opp med å bli voldtatt av sin egen far og bli med barn. Alkoholisme, voldtekten og de stadige ydmykelsene driver henne etterhvert inn i den relative sikkerheten hun finner i å bli mentalt ustabil. Der finner Pecola den eneste lille biten av egenverd, hun tror nemlig at øynene hennes nå er blitt de blåeste i hele verden.

Toni Morrison
Bildekilde: biography.com
Dette er vondt å lese. Både om klasseskillet mellom hvit og svart, fattig og rik, kjønnsforskjellene mellom mann og kvinne og deres rettigheter samt om besettelsen av skjønnhet og konformitet. The Bluest Eye er lagt til Ohio helt i starten av 1940-tallet. Toni Morrison vokste selv opp i Loraine, Ohio og var 10 år på det tidspunktet historien finner sted. Jeg vil anta og tro at det ligger mye selvopplevd i denne første debutromanen hennes. Boka er nemlig skrevet med en så overbevisende inderlighet og innlevelse og dialogene er så levende at de rikt detaljerte karakterene trer fram som virkelige, troverdige personer. I tillegg til å presentere oss for virkelige, levende karakterer så gjør også Morrison effektiv bruk av å skifter forteller, akkurat når det passer henne. Enkelte ganger er det Claudia, den jevngamle venninnen til Pecola, som forteller historien. Noen ganger er det en tredjepersonsforteller som virker å sveve over historien med full oversikt over hva som skjer. Andre ganger får vi Pecola's historie fortalt gjennom kvinner som bare sladrer til hverandre. Effekten av denne fortellerteknikken er at jeg som leser kan samle litt informasjon herfra og litt informasjon derfra for deretter å vurdere påliteligheten til hver enkelt forteller før jeg kan sammenstille helheten av alt jeg har lest. Morrison utfordrer meg som leser, noe som gir meg et helt spesielt forhold til denne historien. Elegant gjort! Jeg likte virkelig denne boka. Selv om jeg etterhvert har lest ganske så manger bøker med raseskillet i USA som tema så skiller The Bluest Eye seg markant ut. Anbefales så absolutt.


Kilde: Egen bok
Forlag: Aschehoug
Utgitt første gang: 1970
Språk: Norsk
ISBN: 9788203208348
Utfordring: 1001-bøker, GoodReads




.

mandag 11. mai 2015

1001-boka The Time Machine av H.G. Wells

I min planlagte vandring i dystopienes verden har jeg nå kommet til ei av de eldste på lista mi, nemlig science fiction romanen The Time Machine som ble utgitt allerede i 1895. Dette skal være den første romanen om tidsreiser og regnes som en av forløperne for science fiction sjangeren. Det er imidlertid ikke første historien om fantastiske reiser til underlige steder, ref. for eksempel Gullivers Travels som ble utgitt et århundre før denne boka. The Time Machine diskuterer imidlertid teoretiske teknologiske idéer på trykk som ikke hadde vært presentert i romanform tidligere. Men først, litt utfyllende om historien.

Vi møter en gruppe menn, inklusive han som viser seg å være fortelleren av historien, mens de sitter å hører på verten sin - Den Tidsreisende - om hans teorier rundt fenomenet tid som den fjerde dimensjonen i universet. Den Tidsreisende, som ikke kalles noe annet gjennom hele historien, har nemlig laget en miniatyr tidsmaskin og får den til å forsvinne i løse lufta like foran øynene på sitt forbausede publikum. Han ber dem komme tilbake hjem til seg uken etterpå for å presentere tidsmaskinen i normalstørrelse. Når gruppen av menn returnerer finner de verten sin både pjuskete og trett. Under middagen begynner Den Tidsreisende sin utrolige historie. Han fullførte nemlig tidsmaskinen og den tok ham med til fremtiden, til år 802701 e.kr... Her treffer han noen små, menneskeliknende vesener som bor i en paradisisk verden, Eloi rasen. De er skjøre og fredsommelige og lever av frukt og grønt. Ingen industri er å se, alt er bare fryd å gammen. Etter å ha sett seg litt rundt i landskapet retunerer han til tidsmaskinen for å finne at den er borte vekk. Han antar at den er flyttet, og gjemt inni sokkelen på en statue like i nærheten. Problemet er at han ikke klarer å få den ut! Om natta begynner han imidlertid å forstå at ikke alt bare er sol og glede i paradis. Han får nemlig øye på noen skremmende apeliknende vesener som Eloi'ene kaller Morlocks. De lever under jorden, og Den Tidsreisende er overbevist om at det er dem som har gjemt tidsmaskinen. Han blir venner med en Eloi-jente, og etter mange strabaser med Morlocks-vesenene som viser seg bla. å bruke Eloi-rasen som sitt eget private spisskammer om nettene så klarer han å komme seg til tidsmaskinen og starte den like før Morlocks-vesenene tar livet av ham. Den Tidsreisende gjør flere små tidshopp før han reiser tilbake til egen tid. Både til en strand hvor han blir angrepet av gigantkrabber og tretti millioner år inn i fremtiden hvor luften er veldig tynn og det eneste levende vesenet han ser er en svart klump med tentakler. Vel hjemme forteller han sin historie, men på sin neste reise forsvinner han for aldri å returnere.

H.G. Wells
Bildekilde: gutenberg.ca
Denne historien er ganske så underlig. På sine veldig knappe, men tettskrevne 104 sider, så får vi ikke mindre enn to tråder å følge. Hovedhistorien er den eventyrlige fortellingen om Eloi og Morlocks rasene i år 802701. Den andre historien er, med tanke på at boka er skrevet i 1895, science fiction historien om tidsmaskinen i seg selv og idéen om å reise via den fjerde dimensjonen tid. Denne dystopien presenterer oss også - selvfølgelig - for en fremtid hvor menneskerasen har store problemer. Som Margaret Atwoods trilogi om Oryx and Crake så anbefaler historien at samfunnet bør endre seg fra den kursen den er på nå, der teknologi overtar for menneskene,  der jordbruksjord og grøntarealer blir bygget ned til fordel for industri og hvor forskjellen mellom fattig og rik - de uten makt, og de med makt - bare blir større og større. Med Eloi-rasen så representerer Wells datidens Viktorianske dekadense og Morlocks-rasen ser ut for å være Wells' syn på arbeiderklassen redusert til mennesker som lever under jorda og som kun holder maskineriet igang. At Morlocks kommer ut av tunnellene sine under jorda for å spise av sitt levende Eloi-spisskammer - kan dette tyde på at de rikeste nå står i fare for å bukke under? Vil Morlocks gjøre et voldsomt opprør? Lukter vi her en potensiell marxistisk kritikk av kapitalismen?

Etter å ha googlet Wells så ser jeg at han var den første som brakte en sterk dose vitenskapelig spekulasjon til sjangeren. Den Tidsreisende hos Wells diskuterer i det vide og brede den fjerde dimensjonen tid og den merkelige astronomien og de evolusjonære trendene han observerer når han reiser gjennom tiden. Jeg skal være ærlig å si at jeg ikke forventet meg så  mye av denne boka som jeg fikk. Med tanke på at den er skrevet på seint 1800-tall så så jeg heller for meg en enklere og noe overfladisk fantasy historie mer enn en gjennomtenkt science fiction historie. Spesielt siden boka er så kort som den er. Slike overraskelser liker jeg. Og igjen forstår jeg godt at boka har havnet på 1001-lista. Anbefaler jeg The Time Machine? Så absolutt! Jeg ser imidlertid at jeg har hatt stor fordel av å nettopp ha gjennomgått britisk litteratur fra Viktoriatiden, perioden som omfattet høydepunktet i den industrielle revolusjonen og det britiske imperiets mest storslagne tid. Uten denne bakgrunnen ville det vært vanskeligere å se meningen bak en del av samfunnskritikken/de satiriske sleivsparkene som Wells foretar.

Kilde: Storytel og egen ebok
Utgitt: 1895
Innleser: Roger May
Tid: 3t 50min
Språk: Engelsk
Sideantall: 105
Utfordring: 1001-bøker, GoodReads


En temmelig spesiell trebåt fra Malta-besøket vårt


.


søndag 10. mai 2015

The Visitor av Lee Child

Jeg er kommet til fjerdeboka i Jack Reacher serien til Lee Child, og jeg er ennå ikke lei. Akkurat det er ganske så spesielt til meg å være, jeg som pleier å drøye gode forfattere, lage pauser for ikke å overdosere på dem jeg liker. Kanskje det kommer av at jeg har disse bøkene på øret? Om det er Lee Child eller forlaget hans som har tatt beslutningen så synes jeg det er et genialt trekk at han ikke benytter samme innleser på bøkene sine. Innleserne har sålangt vært menn, men de har forskjellig måte å lese på. Fortellerstemmen blir derfor ikke ensartet, og det passer meg utmerket. Like nok til å gi meg følelsen av at dette er nok ei Lee Child bok, forskjellige nok til at det ikke blir for monotont og jeg går lei.

I The Visitor er Reacher fremdeles kjæreste med datteren til hans tidligere venn og general i militærpolitiet. Reacher bor ennå i huset han arvet og ser ut for å ha slått seg til ro. Foreløpig. Det tar likevel ikke lange tiden før han blir involvert i nye problemer. Denne gang starter disse med at Reacher overværer et par menn som krever innehaveren av en restaurant for pengebeskyttelse. Restauranteieren blir truet og Reacher kan selvfølgelig ikke sitte å se på at sådan skjer. Parallelt med at Reacher involverer seg i pengeinnkrevingssaken så blir han mistenkt av FBI for å ha tatt livet av flere eks-militære kvinner, en gruppe kvinner som forlot militæret pga seksuell trakassering. Kvinnene blir myrdet, og funnet nakne i sine egne badekar - druknet i grønn kamuflasjemaling. Morderen etterlater overhode ingen spor, og det bisarre er at ingen av etterforskerne verken i eller utenfor FBI klarer å finne ut hvordan kvinnene døde. Av årsaker jeg ikke vil spoile her blir Reacher presset av FBI til å ta saken, eller å ta konsekvensene av FBI's raseri som i denne historien faktisk er rettet mot Reacher selv.

Denne boka plasserer seg for min del kvalitetsmessig sålangt på andreplass av de bøkene jeg har lest i serien. Igjen en historie med høyt tempo og hyppige sceneskift. Igjen ei lydbok jeg føler jeg "ser" foran meg som om jeg leser film. Full av detaljer og beskrivelser, likevel med en framdrift og en nerve man sjelden finner i såpass detaljerte bøker. Nytt i The Visitor i forhold til de foregående tre er at morderen har fått sin egen fortellerstemme. Første gang morderen dukket opp er også første og eneste gang jeg har måttet spole tilbake i lydboka. Dette fortellertekniske grepet har ikke Lee Child benyttet tidligere, så det kom litt vel plutselig på. Genialt. For man blir ikke fortalt hvem dette er, i hvem sitt hode og tanker man befinner seg. Likevel så er dette den første boka i serien jeg har vært helt overbevist over hvem synderen er allerede før midtveis, og serienmorderen viste seg også å være vedkommende jeg tidlig blinket ut. Kanskje sporene var litt vel tydelige? Kanskje det er jeg som er litt vel paranoid? Eller FBI litt vel blinde? Boka var likevel nervepirrende spennende, for jeg  kunne jo ta feil - eller?

The Visitor har også hatt tittelen Running Blind, om noen lurte på akkurat det. Forøvrig et skikkelig irriterende trekk - jeg har gått på flere blemmer der tidligere med spesielt Clive Cussler bøker. Ny tittel, nytt cover er jo alltid ny bok? Ikke nødvendigvis. You are hereby warned.

Anbefales!!

Kilde: Storytel
Forlag: Random House UK
Lydbok utgitt: 2013
Innleser: Hayward Morse
Tid: 14t 7min
ISBN: 9781448169368
Utfordring: GoodReads 


onsdag 29. april 2015

Samlebokomtale - april i fart

Fremdeles i godt vårdriv på vestlandet! Sålangt i april har jeg fått med meg 9 bøker, selv om det er short på omtaler. Av og til må jobb prioriteres, men det lever jeg godt med. Alle bokbloggeres quick fix gjør susen - samlebokomtale!

Parinoush Saniee er fra Iran og har skrevet Irans mest solgte og omtalte samtidsroman Det som ventet meg. Den boka har jeg ikke lest, men da jeg fikk tak i Den stumme gutten på bokbloggertreffet for et par år siden så tok jeg den med meg tilbake til hyllene i håp om at den skulle være av interesse. I hyllene har boka stått til nå. Den stumme gutten handler om den iranske gutten Shahab. Han er nå blitt 20 år og kikker tilbake på barndommen sin, en barndom preget av sterkt religiøse og strikte foreldre (spesielt far i huset), forskjellsbehandlingen han ble utsatt for der lillesøster blir degget for og hans bror blir løftet fram og opp fordi han er særskilt skoleflink (les: streber som ikke tør annet enn å følge sin fars strenge oppdragelse) og en dagmamma som ikke har persisk som morsmål. Shahab er en stille og rolig gutt, og forvirret av språkene rundt seg så lar han rett og slett være å snakke. Alle tror derfor han er stum, og blir etterhvert betegnet som tulling. Moren forsøker å forstå sønnen, mens faren gjør alt for å vekselvis ydmyke og overse ham i andres nærvær. Etterhvert tror Shahab selv at han er dum, og at faren ikke kan være faren, fordi storebror Arash er klok og skoleflink som sin far. Shahab er diametralt forskjellig. Til slutt er det bestemoren som får ham til å åpne seg og får ham til å snakke. Før vi kommer så langt så går det imidlertid et godt stykke tid...

Som historie er ikke boka særlig spennende. Den var imidlertid interessant i så måte at jeg lærte en god del om livet i Iran og hvordan det utarter seg for ungdommene der. Et land der familiens ære betyr alt, og at man kan gå over lik for å bevare den. Livet til unge kvinner er så absolutt ikke enkelt, og det å vise kjærlighet til noen som foreldrene enten ikke a) har valgt ut selv eller b) har godkjent først er den største forbrytelse. Noe Shahab får førstehåndskjennskap til der han blir trukket inn i situasjoner han ikke kan unngå. Boka var grei nok. Jeg forstår imidlertid hvorfor jeg har hatt den som hyllefyll. Den går ikke inn i historien som verken viktig, godt skrevet, veldig interessant eller engasjerende. Et kryss for Iran, den var ikke dårlig - det var det hele. Lunken anbefaling...

Jeg er kommet til tredjeboka i Lee Child's serie om eks-militærpolitimannen Jack Reacher. I Tripwire ligger han lavt og lever et tilbaketrukket liv i Key West. Jobben hans består i å grave ut svømmebasseng for hånd, og han er ikke særlig glad for at en privat etterforsker begynner å stille spørsmål om ham i denne fredelige kroken av Florida. Når den selvsamme detektiven, Costello, plutselig dukker opp død og med fingertuppene skåret av så innser Reacher to ting. For det første er det på tide å flytte på seg og for det andre så ønsker han å finne ut hvorfor mannen som etterforsket ham nå plutselig ser ut for å være drept. Som i Lee Child to forrige thrillere, Die Trying og Killing Floor, er Reacher snart opp til halsen i trøbbel av den dødelige sorten. Denne gang er en manipulerende Wall Street fyr involvert, selvfølgelig også en mystisk kvinne og ikke mindre enn levebrødet til et helt samfunn. Selv skjebnen til soldater som ble avskrevet som "missing in action" fra Vietnamkrigen blir en del av historien. Dette er fremdeles bra. Boka ble lyttet til fra Storytel, og Lee Child har benyttet nok en god innleser. Den engelske Child berømmer seg selv for å skrive fullstendig overbevisende, amerikanske action thrillere uten snev av engelsk sensibilitet. Jeg er fullstendig enig, selv om jeg synes denne historien ikke var like sterk som hans første, ei heller helt på høyde med hans neste. Kvaliteten er likevel så bra at jeg allerede har nr. 4 i serien, The Visitor, på øret :o) Anbefales.

Oh yes! Jeg har lest bok 2 i Atwood's dystopiske trilogi, og jeg er fremdeles hektet. Må imidlertid innrømme at prosjektet mitt med å lese ei av bøkene på norsk - denne - ikke gikk helt etter planen. Jeg er bare blitt SÅ glad i det Atwood'ske språket at jeg ikke klarte å lese mer enn 30-40 sider av boka på norsk før jeg anskaffet den på engelsk fra Amazon. Jeg mistet litt av Atwood, og det klarte jeg ikke å akseptere. Den dama der treffer nemlig noe i leserota mi.

The Year of the Flood utspiller seg i samme tidsperiode som Oryx and Crake, men handler om menneskene som befinner seg utenfor de inngjerdede forsknings- og bostedsområdene som rommer "the brainiacs" og deres familier. De menneskene som verken er vitenskapsmenn eller forskere på høyt nivå. Historien følger en religiøs gruppe som kaller seg God's Gardeners som er etablert av Adam One - en gruppe mennesker som er imot genspleising av dyr, utarming av jordens grøntområder, genmodifisert mat og forskning på menneskerasen - med andre ord imot alle farene ved den teknologiske og biologiske utviklingen. Historien hopper også i denne boka litt frem og tilbake i tid - tilbake til tiden før epidemien, det God's Gardeners kaller The waterless flood, og hvordan disse menneskene overlever epidemien og prøver å tilpasse seg det nye samfunnet. Alle gjerder er revet ned, genspleisede dyr går fritt omkring, ingen vet hvor mange - om noen - har overlevd og det hele er en kamp om ressursene. Mat, vann og tak over hodet og helst et våpen til å forsvare seg med. Utover i historien ser vi at Atwood fletter inn skjebnene til flere av karakterene fra førsteboka Oryx and Crake, uten å nevne navn, og disse følger vi videre. Det spesielle med The Year of the Flood er at boka inneholder en komplett religion oppfunnet av Atwood. En religion med både hymner, ordtak, helligdager, spesifikke helgendager gjennom hele året hvor man setter pris på de forskjellige gavene naturen har gitt menneskeheten osv. Adam One sørger for faste samlinger og ord for dagen for disse Guds gartnere. Det gir en helt spesiell følelse til boka, selv om det ikke dominerer på den måten man kanskje skulle tro. Dette er et genialt sjakktrekk fra Atwood. Jeg kan ikke vente med å se hvordan det går videre i denne svært så spesielle og fremdles veldig så velskrevne dystopien. (Ok, jeg er 41% inn i MaddAddam, sisteboka - jeg kunne jo ikke vente :o) Anbefales? Så absolutt og definitivt!

Jeg fant, jeg fant! En ulest Steinbeck roman i hylla mi. Hvordan kan det ha gått til?! Lykkelig var jeg. Alle tiders torsdag er faktisk etterkommeren til Cannery Row, ei bok jeg dessverre ennå ikke har lest. Andre verdenskrig er nå over og alle fra Cannery Row har gjenopptatt sine liv i Monterey, enten de har kjempet i krigen eller blitt påvirket av den på en eller annen måte. Deres tilsynelatende dagligdagse og enkle liv er interessant og tiltalende, som de fleste folks liv gjerne er, men som vi kanskje ikke registrerer i hastverkshverdagen vår? Igjen skriver Steinbeck om mennesker som hovedsakelig befinner seg blant de arbeidsløse og fattige. Dem som ikke er rike på gods og gull, men som viser seg å ha større hjerte og omtanke for hverandre enn de fleste. Doc er blant dem som har jobb. Han er marinbiolog, men jobben gir ham liten glede. Han er deprimert og ensom og holder seg helst blant bumsene og drikker i takt med dem. Oppdragene hans som marinbiolog blir færre og færre, men foreløpig akkurat nok til å holde hodet økonomisk over vannet. Mack finner ut at Doc trenger en oppmuntring og begynner å lete etter en kone som kunne passe ham. Det er nemlig kommet en ny jente til Monterey som jobber som escortepike - en jobb Mack og vennene hans  ikke synes passer hennes faktisk så classy framtoning. Når drankere og arbeidsledige går sammen om å spleise Doc med den nye piken så går det som det må gå. Resultatet blir en munter historie om Doc, Mack, Hazel, jentene på horehuset og Josef og Maria (dette er kun en person, eieren av den nærmeste baren). Dette er en hjertevarm historie om mennesker nederst på den sosiale rangstigen som stiller opp for hverandre uansett situasjon. Som hjelper hverandre uansett evner. Steinbeck er i Alle tiders torsdag like innsiktsfull og beskriver igjen så aldeles nydelig vakkert livene til mennesker som ikke nødvendigvis lever på livets solside. Dette er en av mine favorittforfattere, og boka anbefales uten forbehold. Heter Sweet Thursday på engelsk, by the way. To andre bøker av Steinbeck jeg sterkt anbefaler er Of Mice and Men og The Pearl.


Lines Lesesirkel 1001-bøker for april var Nathaniel Hawthorne's The House of the Seven Gables. Både en forfatter og ei bok jeg ikke hadde hørt om tidligere. Boka er imidlertid skrevet i 1851 og blir beskrevet som en del av den mørke romantikken. Interessant i utgangspunktet, synes jeg. For der befant også Edgar Allan Poe seg, en av de fremste representantene for denne sjangeren. Og Poe liker jeg. Vel, tilbake til Hawthorne og boka.

Det er et dystert New England herskapshus som danner bakgrunnen for historien. En historie som handler om nedarvet skyld og derpå følgende soning gjennom medmenneskelighet og goodwill for de stakkars etterfølgende generasjonene. Huset bærer en døende manns forbannelse som påvirker innbyggerne på dette stedet i over to hundre år. Huset er gått i arv i Pyncheon familien, men det ble i utgangspunktet overtatt på en særdeles uetisk måte i det 17. århundre da en av Pyncheon-familiens forfedre annekterte huset ifm hekseprosessene. Om boka og forfatteren sies det at Hawthorne så for seg et familiedrama om ondskap og hevn og som et mikrokosmos av Salem's egen historie som et idealistisk samfunn ødelagt av grådighet og stolthet. Det er sikkert helt riktig. Det som også er riktig er at jeg ikke klarte å fullføre boka. Den var definitivt ikke for meg. Jeg klarer ofte å opparbeide meg tålmodighet med langsomtflytende bøker dersom språket er veldig bra. (Virginia Woolf er et godt eksempel på det.) I The House of the Seven Gables er språket utrolig nydelig. Jeg leste/lyttet til boka på engelsk, og språket fascinerte meg veldig. Men - den er så usiiiiigelig detaljert. Og det skjer så usiiiiigelig lite på usedvanlig lang tid. Jeg ville så gjerne fullføre, men jeg orket det rett og slett ikke. Jeg tror imidlertid, at boka passer ypperlig for dem som har bestemt seg for å lese ei bok i år. Denne boka er nemlig velskrevet så det holder. Hver setning og hvert ord virker nøye utformet og nøye utvalgt, og romanen er ment å leses langsomt og nytes. Jeg synes en amerikansk reviewer av boka sa det så beskrivende: "..there are vacuums between the words, voids between the sentences, gulfs between the paragraphs..". Jeg gjorde et tappert forsøk. Jeg kom 31% inn i eboka parallelt med lydboka. Der satte jeg (et foreløpig) punktum. Anbefales dem som nyter det engelske språket og som har noe mer enn gjennomsnittlig stor tålmodighet :o)

Etter 1001-boka så var jeg klar for en page-turner. Jeg behøvde noe som kunne gi meg gnisten tilbake. Mangt og mye hadde jeg hørt om Bird Box, og den skuffet definitivt ikke når det gjaldt page turning! Dette er Josh Malerman's debutroman, og jeg må si meg mektig imponert. Ikke av språket kanskje, det var på temmelig gjennomsnittlig thriller/krimnivå om jeg kan kalle det det. Men du verden for en spenningsskapende mester!!! Dette var dystopi-psychothrilleren sin! Det er sjeldent jeg lenger orker å lese utover nettene uten at jeg må (pensum/jobb), men denne boka hadde jeg store problemer med å legge fra meg. Det er nemlig en nerve i denne boka som starter i første kapittel og gir seg ikke før man er helt i mål. Den der dirrende, ut-på-stolkanten nerven som hvis jeg får den oftest skjer på film. Hva boka handler om? De fleste menneskene avviste rapportene på nyhetene. Men rapportene kom hyppigere og hyppigere - plutselig representerte de virkeligheten. Snart skjedde det med mennesker vi kjente. Da internett døde og TV-apparater og radioer ble tause. Da telefonene sluttet å ringe og det å se ut vinduet, å være utendørs, ikke lenger var mulig. Oh yes. Er du på jakt etter en pageturner - les denne! Anbefales! (..selv om den verken har et poeng, en slutt, en moral eller en forklaring.. ;-)

April er snart over, og jeg er også øyestraks ferdig med tredjeboka i Margaret Atwood's dystopiske trilogi som avsluttes med MaddAddam. Jeg har med andre ord lest mye bra i april. Det som slår meg er at jeg ikke har lest noe nytt norsk hele måneden. Ei heller deltatt på samlesingen av bokbloggerprisboka. Den får komme i mai. Jeg stresser meg ikke lenger opp over bøker jeg ikke får lest. Jeg har deltatt på Bokhyllelesing sirkelen med Jan Erik Vold's Kykelipi, Lines 1001-lesesirkelbok nevnt ovenfor og Ingalills Biografisirkel med John Grisham. Jeg får si meg såre fornøyd med innsatsen. En kjapp aprilstatistikk:
  • Antall bøker: 9
  • Land: Canada, Iran, England, USA
  • Medium: 3 lydbøker, 3 papirbøker, 3 ebøker = flott fordeling! 
  • Kjønn: 5 bøker av menn, 4 av kvinner
  • Totalt for året: 46/100 bøker
  • Dominerende sjanger: 4 dystopier...

Nå er jeg veldig snart klar for mai. Terrassen er høytrykksspylt og klar for beising. Blomsterkrukkene er klar for flere sommerblomster bare nattefrosten gir seg. Nye terrassemøbelputer er blinket ut og masse bøker i TBR lista mi. La våren komme :o)


LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...