torsdag 28. juli 2016

Rekord, delmål og overambisiøse planer

Jeg starter med rekorden og kan notere, at juli rett og slett uten tvil har vært den aller beste lesemåneden siden bloggen startet opp i 2011! Hvordan jeg har klart det? Ved å omskrive en velkjent barnesang, trykke den til mitt bryst (og unngå å se på kalenderen). Hvilken barnesang? "Regn, regn kom igjen, regnet er min beste venn.." 14 bøker er allerede fortært, og det er jammen meg flere dager igjen av juli! Holder på med Bookervinner-mursteinen Ulvetid av Mantel, så jeg antar at det muligens ikke blir nok ei bok på lista, men for en måned likevel!

Ett av delmålene jeg også har klart å runde i juli er å få antallet fysiske bøker i hyllene ned til under 2000 igjen. Her gis det bort i alle retninger. Målet er til slutt max 1500, men da er 2/3 av dem sambo sine bøker, og jeg har et hav av plass til nyervervelser jeg bare ha i papirformat. Noe som tar meg direkte til en rimelig overambisiøs plan for seinsommeren/høsten. Nemlig å lese alle bøkene på langlisten til Booker-prisen. Har ikke lest Booker-listene tidligere, bare skummet enkelte vinnere, så denne gang blir den første. Book Depository fikk seg en solid bestilling igår, for nå har jeg jo plass i bokhyllene! (under 1500 bøker i 2017?..haha...hvem prøver jeg å lure...)  Om jeg blir ferdig til vinneren kåres betyr mindre. For første gang vil jeg se hvilke bøker som faktisk kommer så langt som til langlisten og hva jeg selv synes om utvalget. Ser aller mest fram til min nye favoritt Coetzee og er innstilt på gode overraskelser!


FIRE PÅ RAD

For (ihvertfall for andre måneden på rad) å følge min overambisiøse plan om å skrive om alle bøkene jeg leser, så kommer her fire raske røvere.

Den syvende boka om Fredric Drum og hans eskapader. Jeg er blitt så glad i lydbøkene om denne fyren her, at nå har jeg hatt en liten pause for å drøye gleden ut hele 2016. Nærmer meg slutten av serien, og det er nesten tragisk. Drum er her på fisketur med sin onkel Olsen og venner fra Kripos. Det går i fluefiske, amputerte kvinnearmer, istykkerskutte fiskestenger, klaustrofobiske huler, ulvestammer og overtro. Hva foregår egentlig der oppe i fjellheimen? Mindre vin og mat, mer action og gamle myter. Anbefales!


Jaatinen har fått i oppdrag å bygge en bro i Granbacka, men glir ikke akkurat inn i det pene borgerskapet i byen. Han ender opp med å bli sparket fra jobben som bro-ingeniør, men hevnen er søt og preger til slutt hele det lille samfunnet på mange vis. Humreverdig Paasilinna dette, om enn ikke den beste av forfatteren. Det er likevel noe med skrivestilen som jeg liker, og den litt naive holdningen til, men likevel skarpe iakttakelsen av, det finske samfunnet. Liker du norske Erlend Loe, så liker du Paasilinna. Dette er lett strandlektyre.


Månedens nedtur. Jeg hadde store forventninger til denne boka av Douglas Adams og John Lloyd, men den skuffet kraftig. The Meaning of Liff er en ordliste over ting det ikke er noen ord for ennå, men som det ifølge forfatterne burde være. I ren Douglas Adams' ånd (rip) så jeg for meg intet mindre enn en skikkelig morsom bok/ordliste, med humoristiske forklaringer på ord og uttrykk. Det jeg fikk var rett og slett kjedelig. Jeg kom til bokstaven F... Skal du lese Douglas Adams - start heller med Hitchhiker-bøkene...

Mer Drum! Jeg klarte ikke dy meg, og plukket med meg den åttende Drum-boka også denne måneden. Denne gang havner vi rett og slett ved Dødehavet, det går i arkeologiske utgravninger, gullstøv, mord og en uventet vri henimot slutten. Dette til tross, så var vel denne boka den minst engasjerende rent plot-messig sålangt i Drum-serien. Innleser Helge Winther-Larsen gjorde likevel boka til en lyttefest, så det er ingen grunn til å hoppe over  denne heller, ihvertfall ikke om du kjører lydbokversjonen. Men kanskje var den litt svakere enn de fleste andre?


Kjapp oppsummering av sommermåneden juli som nå er kraftig på hell:
  • Totalt 14 bøker
    • 3 lyd, 3 e-bøker, 8 papir
  • 2 kvinner, 12 menn
  • 6 på engelsk, 8 på norsk
  •  4 stk. 1001-bøker
  • Land besøkt: USA, Finland, Japan, Sør-Afrika, Frankrike
 
Tilbake til Hilary Mantel og Ulvetid. Av og til skulle jeg ønske jeg levde i Tudor-tidens England, og var ei av Boleyn-søstrene :-)
 

Det er alltid lov å drømme...

tirsdag 26. juli 2016

"Speilets Bakside" av Ørjan N. Karlsson

Endelig er Karlsson tilbake med bok to i trilogien om Marko Eldfell. Ei bok jeg har ventet på siden jeg leste førsteboka Huset mellom natt og dag i rekordfart. Karlsson er nemlig noe så sjeldent som en særdeles god, norsk sci-fi forfatter!

Året er 2106 og menneskene på jorda har det ikke særlig sprekt. De rike og mektige lever flott og beskyttet, mens resten av befolkningen lever i brakkebyer og favelaer, okkuperte landområder der folk bygger boliger uten å formelt eie tomtene det bygges på. Etter et brutalt angrep legges Berlin i ruiner, og ingen vet i utgangspunktet hvem som har forårsaket tragedien. Hva er poenget? Og hvilken by blir eventuelt den neste på lista? Her kommer den biomodifiserte soldaten Marko Eldfell og hans kompanjonger inn i bildet. I Oslo er det brutt ut genpest og byen er lukket for omverdenen. Ingen kommer seg verken ut eller inn, og langs grensesonen kan man risikere å dumpe borti både nattvandrere, fenriser og genspektre. Ingen av dem særlig trivelige, for å si det pent. Fra Berlin leder sporene mot Oslo, og det er absolutt nødvendig at Marko Eldfell og hans brokete forsamling av våpenbrødre kommer seg til den gamle, norske hovedstaden snarest av forskjellige årsaker. Det viser seg lettere sagt enn gjort.

Ørjan Nordhus Karlsson
Bildekilde: vendettaforlag.no

Det er umulig å fortelle mer av historien uten å spoile noen elementer. Dette er imidlertid igjen ei bok fra Karlsson som viser at han har stålgrep på historien som flytter seg både i tid og rom og gjennom sfærer og materie. Nå har jeg lest min dose sci-fi, men må likevel si at jeg lar meg overraske over flere av vendingene historien tar. Speilets bakside balanserer fint mellom nyskapende teknologi, en solid dose fantasi, troverdighet og potensiell fremtidsdystopi. Likevel er den enkel nok, om jeg kan kalle det det, for lesere som ikke nødvendigvis har lest mye sci-fi tidligere. Her finner man det meste: Mennesker som sanser andre gjennom tankene, 3-D printere i masseproduksjonsmodus som benyttes til en temmelig spektakulær jobb, kunstig intelligens i artifisielle mennesker og transhumanister som har som målsetning å transformere menneskekroppen via avansert teknologi til å øke dens intellektuelle, fysiske og psykiske kapasitet. Språket er drivende godt, spenningen er høy og uten hvileskjær gjennom hele boka, karakterene særdeles interessante og dynamikken mellom dem likeså. Hatten av for Karlsson! Den vanskelige andreboka står til sekser på terningen om jeg skulle kastet den, og forfatteren holder ennå med veldig klar margin topplasseringen på lista mi over norsk sci-fi gjennom tidene. Nå må tredjeboka startes på! Hører du, Karlsson?

Omtale av førsteboka Huset mellom natt og dag her.

Kilde: Egen, signert bok - Utgitt: 2016 - Forlag: Vendetta - Sider: 324 - Utfordring: GoodReads


Det finnes mer enn vi aner mellom himmel og jord...
Bilde tatt av sambo


mandag 25. juli 2016

1001-boka "At the Mountains of Madness" av H.P. Lovecraft

Så var turen omsider kommet til Howard Phillip Lovecraft, en amerikansk horror/fiction forfatter som ikke oppnådde berømmelse før etter sin død. Forfatteren var faktisk mer eller mindre ukjent da han døde, og novellene hans var kun utgitt i billigblader. Tragisk for ham er det derfor at Lovecraft nå er regnet som en av de mest betydningsfulle forfatterene i sin sjanger i det 20. århundre. At the Mountains of Madness er forfatterens lengste og viktigste enkeltstående kortroman/langnovelle, og er lagt til det iskalde landskapet i Antarktis, langt fra Lovecraft's eget New England lengst nord på østkysten av USA.

En gruppe forskere fra Miskatonic universitetet reiser til Antarktis for å gjøre viktig geologisk arbeid når utflukten deres plutselig blir snudd på hodet ved oppdagelsen av en eldgammel, underjordisk hule som grenser til en majestetisk fjellkjede. Funnet i hulen inneholder blant annet intakte organer av noen forferdelige og merkelige skapninger som de først ikke vet om tilhører dyre- eller planteriket. En gruppe ekspedisjonsmedlemmer skifter fokus og settes til å utforske disse skapningene nærmere, mens de resterende besetningsmedlemmene fortsetter deres opprinnelige geologiske utfordring. Når gjengen som studerer hulen og dens innhold ikke lar høre fra seg på avtalt tidspunkt drar en liten gruppe opp for å sjekke hva som er skjedd. Grotesk død, ødeleggelse og mystiske spor er det eneste som møter dem. Samtlige av ekspedisjonsmedlemmene er døde, mens én av dem, samt tre sleder og utstyr mangler - de er totalt som sunket i jorden. Lederen av ekspedisjonen, professor William Dyer, og den nylig uteksaminerte studenten Danforth bestemmer seg for å kartlegge det nærliggende området og fly over den nyoppdagede fjellkjeden for å se om de kan finne noen spor etter hva som kan ha skjedd. Resultatet av denne rekognoseringen er intet mindre enn oppsiktsvekkende. Den gjør Danforth gal og Dyer besatt av å forhindre at andre ekspedisjoner beveger seg inn i samme område. Hva var det de så på andre siden av fjellet? Hvorfor bikket Danforth over og ble mentalt skjør? Hva var grunnen til at alle hundene gikk mer eller mindre berserk av lukten fra de merkelige, døde skapningene? Og hvilken skjebne ventet på ekspedisjonsmedlemmet som forsvant?

H. P. Lovecraft
Bildekilde: no.wikipedia.org
Denne historien er mer enn spennende, og Lovecraft klarer å holde meg på pinebenken helt til mål, selv om jeg plages litt av den så aldeles utrolig omstendelige og detaljerte skrivestilen. Her utelates lite til fantasien, absolutt alt utbroderes, likevel så blir fortellingen tankevekkende, og jeg innser etterhvert at det like mye er mitt eget sinn og egen tankerekke som skaper mye av skrekken i historien. Det sies at Lovecraft sitt arbeide var sterkt inspirert av hans egne mareritt. Han kan umulig ha sovet godt, for fantasien er det lite å si på! I tillegg var bestefaren et oppkomme av gotiske skrekkhistorier, så den godeste Howard Philippe har nok hatt litt av hvert å plukke opp av den  kulturelle ryggsekken sin da han startet å skrive. Men som Edgar Allen Poe (som også blir sitert i boka) klarte heller ikke Lovecraft å leve av forfatterskapet sitt og døde ung og i fattigdom.

Anbefaler jeg boka? Der er jeg noe usikker. Boka er tynn, men omstendelig. Noe tungt skrevet, men interessant om man liker å lese om eldgamle raser fra evigheter før menneskene satte sine bein på jorda.

Kilde: Egen e-bok - Forlag: Amazon - Sider: 138 - Språk: Engelsk - Utfordring: GoodReads, 1001



Canada's not so mad mountains :-)



fredag 22. juli 2016

#6 Ferietid bokryggpoesi fra ebokhyllami

Det er fredag og dags for nytt bidrag fra stuntbokryggpoeten. Denne gang har ebokhyllami vært på Norli på Madla Amfi. Disse seks bøkene stod faktisk på samme palle, og reiseglad som jeg er måtte det bli et storbybesøk på tampen av uka. Nyt sommeren alle der ute, og bli gjerne med og legg inn mer bokryggpoesi i Pia's Kulturkrok.





Melding til alle reisende
de nakne og de døde
Jeg elsker New York!
Der vi engang gikk
førti dager uten skygge
Og været skiftet og det ble sommer og så videre..


Bildekilde: play.google.com



.

onsdag 20. juli 2016

1001-lesesirkelen 2/2, "July's People" av Nadine Gordimer

Bok nr to ut i lesesirkelen denne måneden med tema Afrika er fra den sør-afrikanske forfatteren Nadine Gordimer. Siden jeg ikke hadde lest noe fra henne tidligere så måtte jeg google litt. Wiki kan fortelle meg følgende - at forfatterskapet til Gordimer i all hovedsak konsentrerte seg om moralske spørsmål og rasespørsmål, særlig apartheid i Sør-Afrika. Hun fikk den høythengende Nobelprisen i litteratur i 1991, og har enda ei av bøkene sine på 1001-lista, nemlig Burger's Daughter.

July's People har et helt annet utgangspunkt enn min forrige leste Vanære, også lagt til Sør-Afrika. I denne boka møter vi nemlig den liberale hvite familien Smales med mor, far, sønn og datter. Det er brutt ut en fiksjonell borgerkrig i området der de bor og de svarte har snudd hele apartheidsystemet på hodet. Smales-familien blir tvunget til å flykte fra Johannesburg og får hjelp av deres svarte tjener July. Han tar dem med til sin egen landsby og gjemmer dem der. De får bo i hans mors stråtekkede gjørmehytte og har bare det de står og går i og et par saker de fikk rasket med seg i bilen da de måtte dra. I July's bittelille landsby er det July som er sjef, og rollene blir snudd helt på hodet. Dette skaper store problemer, både for den tidligere husherren herr Smales og hans kone Maureen, og ikke minst for July, som nå ikke lenger er en "boy", men landsbyens overhode. Selv om July er autoriteten i den lille landsbyen må de likevel be områdets chief om å få lov til å bli boende. Til tross for deres liberale holdning til de svarte så sliter både Maureen og hennes mann med underdanigheten overfor July, og plutselig en dag flyr det et uidentifisert helikopter over landsbyen og lander i nærheten...

Etter å ha lest og fordøyd July's People noen dager så sitter jeg fremdeles igjen med et *hmm* i bakhodet. Jeg vet nemlig ikke helt om jeg likte denne boka spesielt godt, selv om jeg syns vinklingen av apartheidsystemet og de svarte i de hvites rolle var særdeles skjerpende på interessen min før jeg begynte å lese. En ny vri, dette måtte jo bare gå bra hos en Nobelprisvinner - eller? For å begynne med språket. Det var da usedvanlig merkelig oppstyltet og tungt! Jeg måtte virkelig gjøre en innsats for å finne ut av setningssyntaksen og strukturen. Jeg hadde tilfeldigvis både norsk og engelsk versjon liggende, og hoppet derfor noe mellom språkene. Ikke fordi jeg ikke forstod den engelske versjonen i og for seg, men jeg syns Gordimer gjorde det utrolig tungt for leseren. Vel, jeg kom da inn i skrivemåten etterhvert, men den ble aldri verken fengende eller flytende i mitt hode. Fortellersynsvinkel endret seg også i boka hist og her, og det var ofte jeg måtte lese avsnitt på ny flere ganger for virkelig å finne ut hvem det var som hadde ordet, kontrollen. Ofte gir veksling av fortellersynspunkt en interessant vri og vinkling til historien som fortelles, her virket det dessverre bare forvirrende.

Nadine Gordimer
Bildekilde: newyorker.com

Dernest reagerte jeg på karakterene i boka. De ble altfor grunne til denne temmelig så komplekse historien som ble fortalt. Boka er kort, kun 160 sider, så det sier seg selv at et reversert apartheid system og hvordan dette påvirker en hvit familie boende i en liten landsby med svarte mennesker kun kan lage svake riper på overflaten av det som kunne blitt en mektig roman. For det var det jeg egentlig forventet meg, og så lukket jeg øynene for den tynne lefsa av ei bok og krysset fingrene for at Gordimer klarte det umulige, å skrive en minimalistisk roman om et omvendt monumentalt mellommenneskelig problem i Sør-Afrika. Det fikk hun ikke helt til, synes jeg. Ihvertfall grep ikke historien meg. Den var seigtflytende, og ofte kjedelig, for det skjedde egentlig ikke stort og jeg forventet meg mye. Slutten skuffet også. Helt til jeg innså etterpå, at nettopp den fikk meg til å tenke. På selve situasjonen Smales-familien befant seg i. På July og hans kone i landsbyen, og hans hemmelige og skjulte ekstrakone i storbyen. Hele boken er en 160 siders (noe overfladisk) karakterstudie av hvordan individene håndterer de reverserte rollene mellom svarte og hvite. En noe rar leseopplevelse. Likte jeg boka? Som leseopplevelse, egentlig ikke, men den har fått meg til å tenke på selve situasjonen i ettertid. Og det er jammen ikke lite. Egentlig...


Kilde: Egen ebok/papirbok - Utgitt: 1982 - Forlag: Penguin Books - Sider: 160 - Språk: Norsk og Engelsk - Utfordring: GoodReads, Utenlandske forfattere, 1001 Lesesirkel, Prisvinnere




Afrika - Happy bush campers Xakanaxa, Okavango Delta - Botswana
Fantastisk land, fantastiske mennesker!

(bilde tatt av sambo :)


.

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...