onsdag 20. september 2017

"Det er Ales" av Jon Fosse

Å flytte på landet til halvparten så stort hus har sine fordeler og ulemper. Spesielt når det gjelder bøker og boksamlinger. Nei, vi har ikke lenger plass til 2000+ bøker. Sånn er det bare. Knallhard prioritering må til, og resultatet for mitt vedkommende - som nå kun har en dobbel Billy bokhylle fra Ikea å boltre meg i - er å velge ut forfatterskap som skal få lov å stå i hylla. Jon Fosse er en soleklar stayer. Etter  trilogien Andvake, Olavs draumar og Kveldsvævd er jeg fullstendig solgt.

Kort fortalt handler Det er Ales om flere generasjoner i en slekt som bor ved en forblåst vestlandsfjord. Signe har mistet Asle på fjorden. Han forsvant en mørk kveld for 23 år siden og er omkommet på havet. Signe, som ennå bor i huset som har tilhørt Asle sin familie, tar seg selv i å stå foran vinduet og vente på Asle. Kveld etter kveld. Flettet inn i Signe's historie møter vi fem generasjoner mennesker som har bodd i dette slektshuset og hvordan de har håndtert tap og sorg, uavhengig av tid og rom. Stemningen er tung og dyster, som stedet og været senhøstes på vestlandet. Her er ikke sørlandsidyll, måker og tøffende snekker, for å si det sånn. Likevel oppleves ikke historien mørk. Den luller meg istedenfor inn som i en tjukk, men myk dundyne.

Jon Fosse
Bildekilde: aoiagency.com

Hva det er med Fosse og meg? Det er språket, det suggererende bevissthetsstrøm-språket, og grepet han har over karakterene i boka - hvordan Fosse klarer å la synsvinkelen skli fra den ene til den andre, på tvers av tidsepoker, uten opphold, flere ganger i samme setning. Som om de forskjellige historiene blir fortalt av én person, selv om man registrerer at karakterene er flere. Asle og Ales - anagram og allitterasjon - for ytterligere å viske ut skillelinjer mellom karakterer og generasjoner. Vi møter to Asle som møter sin skjebne på fjorden, og vet vi egentlig hele tiden om det er Signe eller gjenferdet Ales som forteller? Den jevne bevissthetsstrømmen, strømmen av tekst, ord, flyt holdes hele tiden i samme stil. Fosse repeterer også mye, i tillegg til at man kan oppleve og få flere boksider uten punktum. Jeg har lest at Fosse er inspirert av Samuel Beckett's "Mens vi venter på Godot", forøvrig det mest absurde teaterstykket jeg noen gang har sett, og lest. Jeg finner ikke Fosse absurd, men jeg ser jo definitivt likheter. (Det som er litt interessant er at Beckett ble inspirert av irske James Joyce som igjen hadde Ibsen som sin store inspirasjonskilde. Så kan vi si at Fosse rent historisk sett egentlig er inspirert av Ibsen?) 

Tilbake til boka. Hvordan er livet mulig å leve uten den man elsker? Og hvordan skal vi mennesker klare å bearbeide traumene våre? Jeg opplever Det er Ales både som en veldig åpen, men likevel også nesten klaustrofobisk tekst. Det er store rom av tid som flyter gjennom romanen. Også mellom karakterene. Skrivestilen til Fosse driver sannsynligvis flere til vannvidd. Bevissthetsstrømmen av tanker som går i sirkel, men som hele tiden beveger seg framover er imidlertid fullstendig gjenkjennelig og lett fordøyelig.. Det er muligens mennesker med mer strukturerte tankeprosesser som finner Fosse's tekster slitsomme. For meg smyger de ned som varm kniv i smør.

Nydelig om kjærlighet, savn og havet.


Kilde: Egen bok - Forlag: Samlaget - Utgitt: 2004 - Sider: 76 - Utfordring: GoodReads, Norske


 En fisker ved en annen vestlandsfjord...

mandag 18. september 2017

"Verda er ein skandale" av Agnes Ravatn

Etter selv å ha flyttet fra Stavanger til bygda for så nettopp nå å ha flyttet til ei enda mindre bygd på landet ble likhetspunktene mange og veien til Ravatn sin essaysamling kort. Hun flyttet nemlig med mann og spebarn fra Frogner i Oslo til veslandsbygda Valevåg for å ligge på lading i permisjonstiden. Den lille boka, som har undertittelen "Ei bok om livet på landet", inneholder 10 korte essays samt et etterord og ble en sann liten åpenbaring av det faktum at jeg slettes ikke er alene om tankene rundt et landliv kontra det ofte mye mer hektiske bylivet. Valestrand og Forsand synes å ha mye til felles.

Essaysamlingen er lettlest og småmorsom og beskriver observasjoner av miljø og mennesker så til de grader på kornet. Boka er like deler Ravatn's egne opplevelser av livet på landet som det er en slags komprimert biografisk fortelling om forfatterkollegaen Einar Økland m/frue Liv Marit som er familien Ravatn's nærmeste naboer og venner i bygda.

Går det faktisk an å bo her?  På landet?

"Det hadde vore fantastisk morgonsol, og frukost utandørs i tunet. Etterpå hadde eg baka brød og laga suppe med urter og grønkål frå hagen, deretter ein pai med lokale blåbær - ja, det er krampaktig, og eg er klar over at å trykke det i ei bok berre er highbrow-varianten av å dele det i sosiale medium. Men når ingen damebladredaksjonar tar seg råd til å reise hit for å lage livsstilsreportasje om meg, så får eg nesten skrive den sjølv. Eg er elles smitta av vår tids trong til å leve sitt liv for sosiale mediums skyld meir enn ein skulle tru, for då eg ein ettermiddag sykla ned til vatnet og på vegen susa roleg forbi alle dei hyggelege små gardshusa, med sine hyggelege små hagar, sine rosetre og nyslåtte bakkar, tenke eg i et blaff: Kvifor i alle dagar gidd dei å ha det så fint når dei ikkje kan skrive om det?!
Men mens eg stod der ved kjøkkenbenken og levde ut mitt perfekte landlege instagram-utan-internett-tilvære, tenkte eg altså på kva haken kunne vere..." 

Agnes Ravatn
Bildekilde: Ivar Aasen-tunet
Agnes Ravatn debuterte i 2007 og har gitt ut et knippe bøker. Blant dem Fugletribunalet, ei bok som faktisk stakk av med Bokbloggerprisen for norske romaner utgitt i 2013. Forøvrig ei bok jeg slukte på ett døgn...

Så ... flytta Ravatn til Valestrand etter permisjonstiden? Eller ble behovet for nærhet til byen og kultureliten for stort? Den som les får sjå :-) Koselig, nostalgisk og herlig velskrevet. Anbefales så absolutt!



Kilde: Egen bok - Forlag: Samlaget - Utgitt: 2017 - Sider: 95 - Språk: Norsk
Utfordring: GoodReads, Norske





mandag 7. august 2017

Booker-nominerte "Exit West" av Mohsin Hamid

Nadia er en svært sensuell og uavhengig kvinne. Saeed er den rake motsetning - en konservativ og svært så fornuftig og tradisjonsbunden mann. Disse to møtes i et land som er på grensen til borgerkrig, en borgerkrig som fører Nadia og Saeed tettere sammen mye raskere enn det som kanskje ville vært naturlig hadde det ikke vært for uroen rundt dem. Når borgerkrigen bryter ut for fullt begynner det å gå rykter om at det finnes noen magiske dører som kan frakte mennesker til andre land, til tryggere soner, men dette er både farlig og dyrt. Etter hvert som volden blir uutholdelig å leve med finner Nadia og Saeed ut at de ikke lenger har et valg. De rette menneskene blir kontaktet, dører blir åpnet og de legger sitt gamle liv, venner og familie bak seg.

Det viser seg imidlertid at det å flykte igjen og igjen ikke nødvendigvis er til det beste. Nadia og Saeed sliter mer og mer med å holde fast ved hverandre og ikke minst følelsen av hvem de egentlig er i en ny verden med nye muligheter. Flere dører åpner seg og nye destinasjoner blir utforsket, men hjelper det egentlig? The end... eller noe sånn...

Mohsin Hamid
Bildekilde: npr.org
Som betyr, at jeg syns boka var forsåvidt godt skrevet og mange interessante spørsmål blir stilt, men jeg sliter med tre ting. Både de magiske dørene, selv om jeg tror jeg forstår hvorfor forfatteren har benyttet seg av dette knepet - det komprimerer jo historien kraftig når vi ikke får noen som helst beskrivelse av vandringen/prosessen flyktninger må gjennom når de beveger seg fra sted til sted, dernest så sliter jeg med karakterene selv. Til tross for et nydelig språk så kommer jeg ikke inn under huden på dem. De vekker verken medfølelse, medlidenhet eller avsky. De bare er der. Og så til slutt - det siste kapittelet hopper 50 år fremover i tid og bare stopper der?!? Hva skjer i mellomtiden? Er forfatteren tom for ideer? Vet ikke hvordan han skal avslutte historien? Dette var både lettere frustrerende og ikke minst skuffende. Mmmhh... Not quite my cup of tea. Men, innleseren på Storytel var svært god, så derfor ble Exit West likevel en hyggelig opplevelse, men kun det. Boka var fort lest, og kommer til å bli fort glemt. Dessverre.


Kilde: Storytel, lydbok - Utgitt: 2017 - Språk: Engelsk - Sider: 240 - Utfordring: GoodReads, Booker-prisen 2017








søndag 6. august 2017

Booker-nominerte "Days without End" av Sebastian Barry

Da kom lesegnisten tilbake etter et heller langt opphold fra bøkene. Man Booker Prize langlisten var nemlig svært fristende i år, og med fire av dem på Storytel og resten i ebok-format fra Amazon så vokser ikke bokhyllene mine heller. De er det få av nå, så får jeg heller se om vinneren av Booker-prisen får æren av å pynte i hyllene i papirformat i etterkant. Blir det Sebastian Barry?

I Days Without End møter vi Thomas McNulty. En knapt sytten år gammel gutt som har flyktet fra den store hungersnøden i Irland midt på 1800-tallet og som istedenfor har registrert seg i den amerikanske hæren for å kjempe for et fr(hv)itt Amerika. Sammen med den etterhvert så nære kameraten John Cole kjemper de først mot Sioux- og Yurok indianerne for til slutt å havne i den amerikanske borgerkrigen. Sammen med den unge sioux-jenta Winona danner de en annerledes og unik liten familie til tross for de grusomhetene krigen fører med seg og som de selv er medvirkende i.

Thomas er fortelleren i denne annerledes historien fra 1800-tallets Amerika, og blir presentert med innlevelsesevne og en fascinerende blanding av nøkternhet og ærefrykt. Hele boka er en vekslende streng av følelser. Intimiteten når Thomas omtaler kjærlighetsforholdet han har til John, grusomhetene når Thomas beskriver i detalj det han og John må foreta seg i krigen for sitt nye fedreland, ømheten han har for sioux-jenta Winona og deres lille, spesielle familie og enormiteten i påvirkningen krigen har på livene deres.

Sebastian Barry
Bildekilde: amazon.co.uk
Til tross for temaet er dette likevel ei stillferdig bok, med lite dialog, men med desto nydeligere, fortellende prosa. I starten var jeg, til tross for at dette er ei Booker-nomiert bok, redd for at hele greia skulle ende ut som en dårlig floskel - indianer-og-hvit heard it all before - uten noe som helst nytt tankeinnhold. Men der tok jeg skammelig feil. Historien er annerledes, fortelleren reflektert og selvfølgelig sterkt preget av sin irske bakgrunn, kontrastene er store både i krig og såkalt fred, men håpet, optimismen og viljen slipper aldri taket. Dette er en svært menneskelig, ærlig og sår fortelling fra et heller mørkt kapittel i den amerikanske historien. Anbefales!

Alex Clark i Guardian skrev dette om boka, og jeg er fullstendig enig:

“Days Without End is a work of staggering openness; its startlingly beautiful sentences are so capacious that they are hard to leave behind, its narrative so propulsive that you must move on. In its pages, Barry conjures a world in miniature, inward, quiet, sacred; and a world of spaces and borders so distant they can barely be imagined. Taken as a whole, his McNulty adventure is experimental, self-renewing, breathtakingly exciting. It is probably not ended yet.”



Kilde: ebok, Amazon - Sider: 272 - Språk: Engelsk - Utgitt: 2017 - Utfordring: Man Booker Prize 2017, GoodReads







.

søndag 2. juli 2017

And the winner is...

Da var vinneren av et Adlibris Letto Frontlight lesebrett omsider trukket, en dag på overtid. Jeg beklager forsinkelse, men den som venter på noe godt osv :-)

Reglene for å være med i trekningen skrev jeg om i blogginnlegget mitt HER.

Det lå 76 lodd i potten med alt som ble rapportert inn via bloggen min og på e-post. Jeg benyttet random.org for trekning, og resultatet ble som følger:



Men hvem lå som nr 3 i regnearket mitt?
Jo - det var ...

Tadaaaa...







STJERNEKAST - aka Heidi Holtan!


G R A T U L E R E R !!! 
:-)


Du vil få tilsendt lesebrettet direkte fra Adlibris, men send adressen din til meg på epost: ebokhyllami@gmail.com så skal jeg få formidlet den videre til riktig person.

For dere andre som ikke vant, Adlibris har sommerkampanje på lesebrettet. Vil du vite mer om denne, sjekk linken HER.

Ha en riktig god sommer alle! Er vi heldige her på vestlandet så blir det kanskje oppholdsvær imorgen. Det er da noe...? :D



 

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...