tirsdag 29. juli 2014

Nå er ny ebok-tjeneste i Netflix-stil lansert!

Selv om Amazon-tjenesten foreløpig kun er tilgjengelig i USA ifølge Aftenposten (jeg har ikke fått testet mitt eget Amazon Prime medlemsskap ennå) - så nærmer vi oss noe veldig bra på e-bok fronten! Amazon har nemlig et gigantisk utvalg av ebøker - selv om de 5 største forlagene i USA foreløpig ikke er med på leken :o)


MEN IKKE GLEM

Norges egen strømmetjeneste fra:   EREADZ !!!


.

lørdag 19. juli 2014

Ian McEwan - "Den Uskyldige"

Ja jeg vet jeg heller burde lese De Usynlige av Roy Jacobsen, men syns i utgangspunktet Den Uskyldige passet bedre som terrasselektyre. I etterkant kan vel muligens det diskuteres. Når så er sagt er dette den første boka mi av forfatteren - en forfatter som har mottatt en rekke priser, flerfoldige nominasjoner og mottok også (i lys av nåtidens hendelser ) i 2011 den noe kontroversielle prisen " The Jerusalem Prize for the Freedom of the Individual in Society." Dette er med andre ord en velrenommert forfatter, og det var vel nokså typisk mitt hell at jeg begynte å lese ei av de få bøkene som ikke har fått verken en pris eller en nominasjon. Noe som jeg forsåvidt kan forstå. Den ER imidlertid blitt filmet, med Anthony Hopkins og Isabella Rosselini i hovedrollene. Nok om historien rundt..

Vi befinner oss i Berlin på midten av femtitallet - et Berlin som på dette tidspunktet er revet mellom øst og vest, fortid og nåtid. Til byen kommer den 25 år gamle Leonard Marnham. Han er britisk, men er tildelt en jobb i et samarbeidsprosjekt mellom Storbritania og USA - en jobb som inkluderer både graving av tunnel, avlytningsutstyr og overvåkning av "den andre siden", med andre ord russerne. Marnham forstår aldri at han egentlig kun er en liten bonde i et komplisert sjakkspill, og blir skaltet og valtet med slik hans nestkommanderende finner det for godt. Marnham er også jomfru. Noe han svært gjerne ønsker å gjøre noe med. Han treffer da også Maria, en vakker, ung og tysk kvinne. Forholdet utvikler seg til kjærlighet, de blir samboere og verden ser lys ut. I skyggene lurer imidlertid Maria's eks-mann. Og møtet mellom ham og Marnham viser seg å bli skjebnesvangert.

Ian McEwan
Bildekilde:
literaryfestival.co.uk

Ikke så langt fra oppskriften til en god, gammeldags spionthriller dette - med overvåkning, russere, engelskmenn, tyskere og en vakker kvinne på ingredienslista. Men noe skjer. Selv om boka presenterer oss for traumene fra etterkrigstiden mellom Tyskland og Europa og også kommer inn på den britiske spionskandalen som hadde en ødeleggende og langsiktig negativ innvirkning på de anglo-amerikanske relasjonene så klarer aldri historien å fange meg. I utgangspunktet så fikk jeg svært så sterke LeCarré-vibber og McEwan har et veldig rikt og variert språk, men til tross for dette så blir jeg aldri trukket inn i historien. Kanskje det har noe med starten å gjøre? Den var nemlig ganske så kjedelig og historien bygger seg så sakte opp at det blir frustrerende. Den godeste Marnham virker heller ikke spesielt intelligent, og av og til får jeg lyst til å sparke ham bak og få noe gnist i fyren. Jeg trivdes rett og slett ikke sammen med Marnham, Han kjedet meg. Det fantes heller ikke noen rød tråd når det gjaldt spenningsmomenter ifm tunnelgravingen og overvåkningen. Hva hadde tunnelen der å gjøre i forhold til historien - egentlig?

En god spionroman skal være spennende, detaljrik og omfattende med mange sterke personligheter involvert og ikke minst ha et komplisert, likevel forståelig plot. Aller helst skal det komme overraskelser underveis, og karakterene skal være nettopp det - karakterer. Jeg fant ingen spenning, detaljene var veldig få, jeg fikk dårlig kontakt og ingen særlige følelser for noen i persongalleriet og det komplekse plottet var ikke-eksisterende. Men så klarer McEwan det umulige likevel da, nemlig å få meg til å lese boka fra start til mål. Det beviser nok engang, at dyktige håndtverkere kan besnære og forføre til tross for at innholdet ikke svarer til forventningene. Egentlig ganske så dyktig gjort av McEwan! Det blir ikke min siste bok, men den neste skal plukkes med større omhu :-)

Kilde: Egen paperback
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2007
Sideantall: 275
Språk: Norsk
ISBN: 9788205375734
Utfordringer: GoodReads


Joda - Apple produkter kan da saktens brukes til noe.... :o)

søndag 13. juli 2014

Lesetranse! (egotripp?)

Ifølge SNL så betyr ordet transe følgende: "Transe, en søvnlignende, halvbevisst eller ubevisst tilstand med nedsatt påvirkelighet for inntrykk, reduksjon av realitetssans og nedsatt viljekontroll."

Ingenting kan bedre beskrive tilstanden min i hele juni og halve juli om man legger ordet lese- foran... Jeg har lest, og jøss og bevares som jeg har lest! Og hvilke bøker! Om intensjonen har vært aldri så god - jeg har ikke klart å skrive om ei eneste bok sålangt. Lesetransen har påført meg skrivesperre, men jeg har nytt hvert eneste øyeblikk. Å skrive fullgode omtaler såpass lenge i ettertid er aldri heldig, jeg er ikke istand til å yte rettferdighet til verken bøkene, forfatteren eller selve leseopplevelsen. Derfor...

...så jukser jeg litt for å komme ajour - og serverer istedenfor noe: Komprimerte, men likevel gjennomtenkte synsinger om de bøkene jeg uten blygsel og hensyn til omverdenen har veltet meg i de siste 6 ukene. (Snakker meg om ferie - eller, opplading til...!)

Etter Mansfield Park av Jane Austen som var lesesirkelbok i juni så har jeg lest ytterligere fire(!) 1001 bøker. Inspirasjonen til å dykke ned i kvalitetslitteratur istedenfor kun lett sommerkrim kom etter jeg ferdigleste Drømmefakultetet av Sara Stridsberg, crossover-boka i Ingalill's biografisirkel. For ei bok! Og all takk til lesesirkelgeneralen som tvangstrykket boka inn på leselista mi! En opplevelse av de sjeldne! Dette var rett og slett ei fantastisk godt skrevet bok om livet til det som engang var et særdeles ressurssterkt barn som kom fra en heller dårligere bemidlet familie og som endte opp som hore med et temmelig friskt syn på virkeligheten. Kraftig omsorgssvikt og incest til tross, hvilken skarp hjerne og hvilket engasjert menneske, på sitt vis... Dette var ei forunderlig, forstyrrende og sterkt urovekkende bok med et språk og en slagkraft jeg sjeldent opplever. Anbefales absolutt og definitivt!

Jeg HAR nå lest krim også da! For å balansere min stående ovasjon til Stridsberg og boka over så var jeg heller lunken til disse to bøkene fra Adler-Olsen - to krimbøker jeg virkelig hadde troen på i utgangspunktet. Jeg elsket nemlig hans første tre bøker om Avdeling Q og hadde spart på de siste to bøkene sålangt i serien for å kunne nyte dem en sommerdag på terrassen. Begge ble imidlertid en skuffelse, den siste mer enn den første.. Når det gjelder Journal 64 så noterte jeg meg følgende underveis: "Interessant plott og annerledes oppbygning denne gang. Vi vet hvem morderen er - parallellt med etterforskningen til Carl & Co... Litt vel overdrevet ordspill på Assad i denne boka. Jussi må passe seg så han ikke drar den der for langt. Det kan fort bli anmasende... Likevel et godt plott!" Marco-effekten underbygget imidlertid følelsen jeg satt med etter Journal 64, og i GoodReads noterte jeg følgende: "Her ble det for mange plattheter, dårlige dromedar-klisjeer på løpende bånd og et underlig flatt språk i forhold til det jeg er vant til fra Adler-Olsen. Det ble altfor mye Marco-flukt, altfor lite Carl & Co og generelt et temmelig vissent og utmalt plott. Nei dette var ikke noen høydare, at all..". Jussi har definitivt behov for en pause fra det som i utgangspunktet var en suveren start på noe som lå an til å bli en veldig bra og velskrevet krimserie. Han trenger også en redaktør med balls som forteller ham et par sannhetens ord... istedenfor å tenke cashflow og kjappe pæng...

Neil Gaiman er ny for meg og hans Neverwhere har lenge stått på leselista mi. Etter mange gode omtaler fra flere bloggere ble jeg overbevist om å gi den en sjanse. Av en eller annen grunn har jeg vært noe lunken når det gjelder Gaiman, og forutanelsen var ikke helt feil. Først og fremst - dette er fantasy, fortellingen er ikke dårlig skrevet og det ER et kreativt plott! Vi befinner oss under gatene i London hvor det eksisterer en verden de fleste aldri kunne drømme om. En by av monstre og helgener, mordere og engler, og bleke jenter i sort fløyel. Richard Mayhew er en ung forretningsmann som er i ferd med å finne ut mer enn han regnet med om denne uhyggelig kjente, men likevel underlig bizarre og mørke versjonen av den London han kjenner. Jenter som kan gå gjennom dører (hun heter Door..), en engel som heter Islington og en Earl som holder Court (tube station pun intended) på et for andre mennesker usynlig tog på undergrunnsbanen. Her er det litt av hvert å tygge på, og historien har sine moments. Men slutten - slutten var i bestefall (og nå er jeg grei!) ikke helt god. Historien punkterte etter mitt syn med et ynkelig PFFFT... Jeg likte likevel plottet langt på vei, og språket (leste boka på engelsk) var veldig godt, engasjert fortellende og i mangel av et bedre ord, captivating. Men - alas - slutten, slutten!!! Det bør komme en veldig sterk oppfølger til denne!

Jeg har også lest ei barnebok! Som pensum ifjor høst hadde jeg Bukkene Bruse på Badeland av Rørsund og Mourvik og jeg ble skikkelig imponert over jobben de gjorde med å heve et heller traust og gammelt eventyr til nye høyder. Jeg var derfor veldig nysgjerrig da bok nr. to om de trippene beitedyra -  Bukkene Bruse vender tilbake - ble utgitt nå i vår. Jeg ble dessverre ikke like begeistret, selv om denne boka nok også kommer til å treffe de helt yngste. Det geniale med Badeland-boka var at den var basert på et kjent, norsk eventyr, men hadde fått en genial samtidsvri. Den nye boka handler om de tre bukkene når de er på besøk på et gamlehjem. Der finner de selvfølgelig også trollet, og det går som det må gå når trollet treffer de tre geitebukkene. Det er ingen dårlig historie, og tegningene er like fantastiske som i førsteboka - misforstå meg rett - jeg bare synes at det som hevet førsteboka over veldig mange andre norske barnebøker nettopp var sjakktrekket med å spille på et velkjent eventyr.

Og jeg har fått tid til ei tjukk tegneseriebok - Den Store Radio Gaga Bok-Boka! Nå er jeg ikke stor fan av tegneseriebøker og holder meg i stor grad til stripene Zits, Nemi og Tommy og Tiger'n som er faste innslag i Stavanger Aftenblad. Denne boka fikk jeg på en av 2013-høstens forlagshappenings som Bokkarete inviterte meg med på. Her er lengre og kortere historier fra radiostasjonens heller mer interessante dagligliv. Karakterene er rimelig unike, situasjonene likeså. Humoren treffer meg nok ikke, men det med humor er vanskelig. Jeg kan flire meg skakk av Zits og Nemi der andre ikke skjønner bæret av hva jeg flirer av. Denotasjon og konnotasjon... Derfor: er man fan av Radio Gaga så er nok boka super! Noe mer er vanskelig for meg å si :-)

Når en eksplosjon går av på passasjerinnsjekkingsskranken på Heathrow i London blir den uforklarlige hendelsen sett på som en handling av Gud. For privatetterforsker Dirk Gently så blir det hans jobb å finne ut hvorfor og hvilken Gud som ville gjøre en så merkelig ting. I mellomtiden blir en av Gentry's klienter myrdet samtidig som hans private kamp med vaskehjelpen over et møkkete kjøleskap låser seg. Henger disse hendelsene sammen eller er dette bare nok en rekke av tilfeldigheter i livet til etterforskeren? Fortellingen blir mer og mer absurd og kopler inn norrøne guder, besøk i Valhall og en rovfugl med særdeles interessante evner. Etter jeg leste The Hitchhiker's Guide to the Galaxy av Douglas Adams i hine hårde dager så har forfatteren vært en favoritt. Ikke en forfatter som jeg har lest ofte, men en forfatter jeg har tatt fram med ujevne mellomrom. Noen ganger elsker jeg bøkene hans (som hele Hitchhiker-serien), andre ganger skriver han bare greie bøker - som The Long Dark Tea-Time of the Soul...  

Og så er det som sagt en første gang for alt... Jeg har lest ikke mindre enn fire 1001-bøker etter hverandre...

The Handmaid's Tale er den første boka jeg har lest av Atwood. Lucky me som har ytterligere to bøker av forfatteren stående i hylla. Dette var nemlig veldig bra! Kvinnen Offred er tjenestepike i Republikken Gilead. Hun har kun én funksjon: nemlig å avle barn. Hvis hun nekter vil hun som den avvikeren hun da blir stemplet som henges på veggen eller sendes ut av republikken for å dø sakte av strålingssyke. Men selv ikke den undertrykkende republikken Gilead kan utslette et menneskes innerste ønsker, spesielt ikke Offred's som innimellom husker hvordan verden var før den ble angrepet og produksjonsevnen til menneskene sank dramatisk. Dette var en underlig, spesiell og særdeles velskrevet bok om en heller interessant kvinnerolle i et nytt og annerledes futuristisk samfunn. Kan absolutt anbefales!

Animal Farm av Orwell har jeg lest så mye om at det nesten har vært en skam å ha den stående nedstøvet i hylla i såpass mange år(!). Det sies nemlig at dette sannsynligvis er den viktigste fiksjonelle satiren skrevet i det tjuende århundret. På overflaten handler boka om dyrene på en bondegård. Handlingen er lagt til gården «Manor Farm» der dyrene tar makten fra menneskene og begynner å drive gården på sine egne premisser. Alle dyrene jobber frivillig overtid, produktiviteten øker og for en kort, strålende sesong er magen deres full hver eneste dag. Dyrene har sine 7 bud som de alle følger og arbeidsomhet, fred og fordragelighet råder. Tidlig faller imidlertid grisene, som forøvrig er dem som administrerer gården, under for fristelsene som privilegier og makt gir. De blir grådige og voldelige, og snart går det nedover med gården. Klimaks nås når Boxer, arbeidshesten over alle, blir solgt til limfabrikken for å finansiere sprit til griseadelen... Ifølge Orwell selv så reflekterer boken hendelsene som leder opp til den russiske revolusjonen i 1917, og deretter videre inn i Stalins æra i Sovjetunionen. Mellom linjene pekes det definitivt kraftig nese mot Stalin og kommunismen. Orwell var kjent som kritiker av Josef Stalin og var fiendtlig innstilt til den Moskva-styrte stalinismen, en holdning som ble formet av Orwell's opplevelser under den spanske borgerkrigen. Han mente at Sovjetunionen var blitt et brutalt diktatur håndhevet av et terrorvelde. Etterordet skrevet av Orwell selv er igrunnen like interessant som hele boka. Dette er intet mindre enn en genial satire. Boka er kort og enkel på overflaten, men tar Orwell's syn på kommunismen så til de grader på kornet om man leser boka ut fra et samfunns og politisk synspunkt. Bør absolutt stå på alle historieinteressertes leselister! 

The Catcher in the Rye er ei annen bok jeg har hatt i hylla en tid. Den enten elskes eller mislikes. Det er tilsynelatende ikke noe mellomskikt her. Jeg var temmelig spent på hvordan jeg selv ville reagere på boka. Den handler om Holden Caufield som forteller historien om hva som skjedde ham et par dager i hans seksten år gamle liv like etter han nok engang er blitt utvist fra skolen. Språket i boka preges av skarp slang og Holden Caufield har, etter boka ble gitt ut, blitt bildet på "kynisk ungdom". Hans stadig skjeve observasjoner av  hva han støter på i hverdagen - fra lærere til det han kaller falske mennesker - fanger essensen av den typiske tenåringsopplevelsen av fremmedgjøring og følelsen av å ikke høre til noe sted. Et spennende utgangspunkt som nok de aller fleste vil kunne kjenne seg igjen i. Men det gjør ikke jeg. Overhode. Og jeg liker ikke Holden. Han er rett og slett ufordragelig, og vi har ingenting til felles. Greit nok, jeg er ikke 15 lenger, men jeg mener jeg husker sånn noenlunde hvordan det var å være tenåring. Og så er det ikke noe plott. Overhode. Hvordan kan man skrive en historie uten? Holden har ingen ønsker, ingen hensikt med det han gjør, ingen problemer å løse, ingen mål. I utgangspunktet handler hele boka om hvor lat Holden er på skolen, men likevel tror han ser gammel nok ut til å kunne å seg en drink i en bar. Igjen og igjen. Noe han ikke gjør. Historien handler også om hvor mye han hater sine foreldre, men er forelsket i sin lillesøster. Jeg slepte meg gjennom denne boka, beit tennene sammen og håpet på ... noe! Hva som helst! Nope! Ingenting... Det forfatteren klarte å gjøre med godt engelsk språk, det skal innrømmes, var å irritere meg. Boka gav meg ingenting annet enn følelsen av at jeg hadde kastet bort tid på en såkalt klassiker som falt helt utenfor mitt interesseområde. I retrospekt så ser jeg at kanskje formålet til Salinger var å enten skape full gjenkjennelse (for ungdommer) eller stor irritasjon (for oss over 40). I så måte fungerte boka ypperlig!! Og derfor så ser jeg også hvorfor mottakelsen av denne boka er så splittet blant leserne. Skulle ønske flere leste og skrev om The Catcher in the Rye. Det er den faktisk verd! :-)

En helt annen cup of tea var imidlertid John Banville's Havet.  En overraskende perle av en 2005 Bookerpris vinner. Dette var en fantastisk nydelig bok hvor forfatteren har klart å få fram den innerste sjelen til en mann hvis kone nettopp er død av kreft. Historien gir et vakkert tilbakeblikk på en foruroligende sommer fra ungdomstiden som sømløst blir flettet sammen med hans kones sykdom og død og Max Mordens nåværende liv som enkemann. En drøm har nemlig ført ham tilbake til kystbyen Ballyless der han som gutt tilbrakte en helt spesiell ferie. En ferie som former og forfølger ham resten av livet. Historien fortelles i en nydelig språkdrakt med fantastiske bilder fra et levd liv. Banville vektlegger de små detaljene og utmaler dem i dybden, uten at det på noe tidspunkt gjør boka kjedelig. De følelsesmessige relasjonene mellom karakterene er til tider kraftige, men gjengis så subtilt at de sniker seg innpå leseren som om man skulle ha observert dem selv. Det at forfatteren også tilbakeholder et par element og ikke avslører dem før henimot slutten er også elegant gjennomført. Anbefales!!

Siste boka ut er Inn i Skogene av Katie Kitamura. Boka fikk jeg med meg fra Oslo Bokfestival ifjor og er utgitt av Stavanger-forlaget Pelikanen. Historien handler om en sterk far og en veik sønn som er settlere i et uspesifisert kolonisert land. Rundt dem er det uro og en revolusjon er i emning. Mens verden som de kjenner den oppløses kommer det en kvinne til gården. Hun skaper ytterligere splid mellom mennene og utløser en rekke fatale begivenheter. Historien fortelles fra Tom's synspunkt, sønnen på gården. Det er ei underlig bok om makt og misbruk, revolusjon og opprør og en sterk manns svake sønn. Alt foregår i et ukjent samfunn blant innfødte og hvite settlere. Den har en forstyrrende slutt og i ettertid kjenner jeg at boka vokser på meg som både godt skrevet og tankevekkende. Likte jeg den? Der er jeg noe mer usikker, men annerledes er den. Det skal den ha!

Etter denne rekken av forskjellige, mange veldig gode og noen ikke fullt så revolusjonerende bøker så er jeg klar for bokbloggerpris-kandidaten Roy Jacobsen med De Usynlige. Jeg har omsider steget ut av bare-lese-ikke-skrive bobla = transen - og håper å være mer ajour fremover med også litt mer kjøtt på omtalene. Det har igrunnen vært herlig å være så oppslukt av lesingen for en lang periode. Lenge siden sist!


Favorittstillingen above all :o)

.


mandag 9. juni 2014

"Mansfield Park" av Jane Austen

Med Austen's Northanger Abbey friskt i minnet fra ifjor så så jeg virkelig fram til månedens lesesirkelbok hos Line. Jeg likte nemlig utrolig godt nevnte bok, for den hadde både snert, humor og ironi, og heltinne Cathrine var virkelig noe for selv. Stor ble derfor overraskelsen da jeg begynte å slite med Mansfield Park allerede etter andre kapittel, men nå foregriper jeg begivenhetenes gang en smule..

I Mansfield Park møter vi Fanny Price, en fattig kvinne som kommer fra enkle kår. Hun har vokst opp i sine velstående slektningers hjem, men uten noen gang å ha blitt akseptert som likeverdig. Den eneste som har vært virkelig snill mot henne er Edmund, den yngste av familiens to sønner. De to døtrene i familien har alltid sett ned på den utrolig sky og forsagte Fanny, og har aldri inkludert henne i sitt sosiale liv. Inn i livet deres kommer etterhvert Henry Crawford og søsteren Mary som besøker egne slektninger i nabolaget, og snart er godset Mansfield Park transformert fra et stille og temmelig kjedelig hjem til å bli borderline frisky og frivolt (1800-talls frivolt, that is). Fanny, som opp gjennom årene har utviklet sterke, men skjulte følelser for sitt søskenbarn Edmund, får konkurranse på banen. Edmund faller for Mary, mens hennes bror Henry får det for seg at Fanny er hans hjertes utkårede. En teateroppsetning blir virkelig kronen på verket hvor prinsipper blir vendt ryggen til og svik og brustne vennskap står på dagsordenen. Joda, her skjer det såvisst saker og ting, men uten Austens sedvanlige bitende vidd, sjarm og ironi så blir det hele likevel forunderlig ...tamt?

Jane Austen
Bildekilde: biography.com
Boka fenget meg faktisk aldri og jeg ble verken interessert i persongalleriet eller i kjærlighetshistorien(e). Hvor ble det av humoren, snerten og Austens ironiske penn? Og heltinnen Fanny Price, hun er rett og slett kjedelig og uengasjerende og mangler helt den gnisten som gjorde Cathrine i Northanger Abbey så levende og troverdig. Fanny er full av sin egen moralske overlegenhet, og ser aldri  ut for å ha det gøy. Jeg leste et sted følgende setning om Fanny, og den syns jeg oppsummerer veldig så bra: "Fanny Price, in all her moralistic glory, seems more suited to a convent of holy sisters than an Austen novel...". Når det gjelder Edmund så er han i beste fall ustadig, noe som er greit nok - det kunne kanskje hatt sin verdi, men er han spennende? Ikke spesielt. Mary er den livligste personen i boka (ikke rart Edmund liker henne), og er klar over både sine fordeler samt feil og mangler. Mary skaper engasjement til forskjell fra de andre karakterene. Hennes bror Henry derimot er imidlertid noe over the top mistenkelig sjarmerende, og derfor så får jeg heller ikke store sympatien med ham. Karakteren jeg likte aller best i hele historien var tante Kjip - eller, Mrs. Norris, som snudde på hver ei krone. Som person likte jeg henne absolutt ikke, men hun var på sin side mesterlig beskrevet, og her kom Austins satire igjen til syne. Synd hun var den eneste karakteren med virkelig snert!

Innrømmelse: jeg orket faktisk ikke lese boka ferdig! Til å begynne med skyldte jeg på dårlig oversettelse. Jeg startet nemlig med å lese boka på norsk, for den hadde jeg i hylla. Midtveis i historien gikk jeg derfor over til engelsk (Amazon er fantastisk på gamle klassikere, hele Austen-samlingen for $0.99...), og det hjalp faktisk betraktelig på. Boka er nemlig både velskrevet og har et nydelig engelsk språk. Den klarte likevel ikke å engasjere meg. Som historie fant jeg Mansfield Park både kjedelig og søvndyssende med sine altfor mange detaljer. Innsikten i 1800-talls perioden er likevel fascinerende, og således er settingen historien blir fortalt i både interessant og troverdig. Jeg har ikke gitt opp Austen, og har både Pride and Prejudice og Emma i min Austen Complete Collection som jeg ihvertfall skal lese. Jeg vil nok anbefale å starte med en annen Austen-bok enn denne...


Kilde: Egen e-bok (og hardcover varianten)
Utgitt: Første gang 1814
Forlag ebok: Orintage Publishing 2013, Amazon
Språk: Engelsk
Utfordring: GoodReads, 1001-bøker


Sommerlig fargebombe :-)



.

onsdag 4. juni 2014

"Glassblåseren fra Murano" av Marina Fiorato


Dette er ei bok jeg må takke Anita på bloggen Artemisas Verden for å ha inspirert meg til å lese. Siden jeg har både kunstverk og håndblåste vinglass fra Murano selv, så er jeg kanskje litt over gjennomsnittet interessert i glassblåserkunsten fra den lille øya. Det kan fort bli dyrt å reise på billigtur til Venezia... Nuvel, tilbake til Murano og historien fra halvt venezianske/halvt britiske Fiorato. (Digresjon - når jeg nå har lest boka og sett for meg hovedpersonen Leonora for så å gå inn og google forfatteren så kan jeg ikke fri meg fra å tenke at hun kan ha skrevet seg selv inn i rollen...).

Boka handler om britiske Nora, den noe bohemske kunstnerinnen som etter noen få års ekteskap blir forlatt av sin mann til fordel for business varianten av en kvinne. Nora har alltid hatt forkjærlighet for glassblåserkunsten og har jukset litt i faget hjemme i London. Hennes store drøm er imidlertid å gå i forfaderen Corradino Manins fotspor. Han var den største glassblåserkunstneren i sin tid, på slutten av 1600-tallet, og Nora har et nedarvet glassmykke som stammer fra hans gullår på Murano øya. Nora reiser til Venezia, både for å søke gravstedet etter sin biologiske, venezianske far samt å forsøke lykken som glassblåser på Murano. Hun er heldig og får starte i lære fordi hun er Manins etterkommer og er lidenskapelig opptatt av glassblåserkunsten. Parallellt med historien om Nora, som etter hun flytter til Venezia tar tilbake sitt fulle fornavn, Leonora, så følger vi livet til forfaderen Corradino Manin. Han lever på en tid der glassbåsing er den venetianske republikkens hovednæring. Spesielt deres speil er verdt mer enn gull. De høyt aktede glassblåserne lever praktisk talt fanget under streng bevoktning på Murano av det kompromissløse "Timannsrådet", for flere land i Europa prøver å få tak i hemmeligheten bak utviklingen av det spesielle Murano-speilet. For å beskytte sin hemmelige datter selger Corradino seg selv og sitt håndtverk til franskmennene og Solkongen Ludvig XIV, og "Timannsrådet" er ikke nådige. Både Corradino og Leonora har hver sin historie å fortelle, og kanskje så levde faktisk ikke begge to lykkelige til sine dagers ende?

Marina Fiorato
Bildekilde:
knighthallagency.com
I utgangspunktet er jeg ikke særlig glad i det som på papiret ser ut som en "fra hjerte smerte til lykkelig slutt" roman. Denne boka hadde imidlertid sine sider. Den var nemlig både velskrevet og interessant. Ihvertfall for meg. Nå kjenner jeg til glassindustrien fra Murano, og vet at spesielt gjennom renessansen så begjærte Europas elite det venezianske glasset og bådet samlet på det og brukte det som sitt aller fineste servise når fiffen skulle serveres. Europeiske glasshus prøvde stadig å lure de venezianske glassmesterne bort fra øya for å komme å jobbe i deres egne, lokale glassblåserverksted. Venezia var faktisk så redd for konkurranse og at deres forretningshemmeligheter skulle falle i andres hender at de sendte statlige leiemordere etter avhopperne! Med dette bakteppet så har Fiorato klart å skape en spennende historie som syr skjebnene til Leonora og Corradino sammen. Personlig synes jeg historien til Corradino var mest interessant, men livet som eneste kvinnelige glassblåser på Murano hadde også sin sjarm. Kjærlighetshistorien ble kanskje noe selvsagt, og bakgrunnen for oppreisningen til Corradino i nåtid var nok noe søkt, men alt i alt var dette så absolutt en kjekk historie å lese.

Glassblåseren fra Murano er Marina Fioratos første roman. Hun er selv historieutdannet ved Oxford University og University of Venice, hvor hun spesialiserte seg på studiet av Shakespeares skuespill som historisk kilde. Etter universitetet studerte hun kunst og har siden jobbet som illustratør, skuespiller og film anmelder. Fiorato har god bakgrunn for å skrive troverdig om Murano og øyas kunstskatter, noe hun også gjør. Boka er blitt en bestselger, og jeg kan forstå hvorfor. Anbefaler jeg boka, og til hvem? Som lett sommerlektyre er den flott. Er man interessert i glasskunst får man også et veldig godt og historisk korrekt bakteppe til romanen. Boka glir ikke inn i lista mi over de aller beste jeg har lest, men føyer seg pent inn i rekken av kjekke bøker.


Kilde: Egen e-bok
Forlag: Vega
Utgitt: 2012
Sideantall papirbok: 272
Språk: Norsk
ISBN: 9788282112499
Format: EPUB
Utfordring: GoodReads, Utenlandske forfattere


The Summer is coming :o)


.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...