"Gå aldri fra meg" av Kazuo Ishiguro

Noen bøker er ekstraordinære. Det var denne. Gå aldri fra meg av bookerprisvinner Kazuo Ishiguro krøyp innpå meg og ga meg skikkelig gufne gysninger. Tenk om samfunnet vårt kommer dit? Tendensene er der jo allerede. Jeg foregriper begivenhetenes gang...

Romanens fortellerperson er Kathy, en kvinne i begynnelsen av 30-årene som introduserer seg selv som omsorgsperson bare måneder unna å bli donor. Som leser får vi ikke vite hva som ligger i disse begrepene før det utover i boka begynner å snike innpå deg - hva er det egentlig man leser her? Kathy er kommet til en overgang i livet, og begynner derfor å mimre om Hailsham, skolen på den engelske landsbygda der hun vokste opp med sine to nærmeste venner, Tommy og Ruth. Disse danner en nokså spesiell trio. Ruth er den som er full av ideer og spillopper, men veldig sta. Tommy har et voldsomt og ukontrollerbart temperament mens Kathy er den stødige av dem og er limet som holder alle tre samlet. Vi får ikke vite noenting om familiene til disse tre personene, ei heller hvorfor de aldri får bevege seg utenfor skoleområdet. Som forteller er Kathy veldig observant, spesielt når det gjelder formidling av menneskelig adferd, og dette setter tonen i romanen. Språket er enkelt og historien blir fortalt med en slags fullkommen ro. En ro som står i sterk kontrast til spørsmålene som aldri stilles, både ved merkelig teminologi og samtaler mellom elevene og lærerne/forstanderne som varsler leseren om at det er noe svært så alvorlig som ligger og lurer under overflaten.

Kazuo Ishiguro
Bildekilde: themanbookerprize.com

Sannheten, som blir fortalt stykkevis og delt utover i romanen, krever at leseren er observant. Og uten at jeg skal komme med noen spoiler så er den skremmende. Skremmende fordi den forteller noe om hvordan forbrukersamfunnet vårt har utviklet seg og hvordan verdien av menneskeliv har endret. "Hvorfor skal ikke vi ha sjel?" På dette punktet i romanen blir det tydelig for leseren at Kathy, Tommy og Ruth er mennesker i alle betydninger av ordet, med talenter og intelligens, svakheter, styrker og komplekse følelser. Likevel blir de sett på som freaker av såkalte normale mennesker.

Dette er en stille og urovekkende roman som gjorde meg sterkt oppmerksom på det smale skillet mellom etikk og vitenskap. Historien var sår og gripende, samtidig som den gjorde meg forbannet. Forbannet på egoismen til mennesker som kan utnytte andre på den mest groteske måten. Det finnes en sterk tematisk parallell til filmen The Island med Scarlet Johansson og Ewan McGregor, og jeg skal innrømmet jeg googlet for å sjekke om Ishiguro var involvert der - noe han ikke var. Boka ble imidlertid til en mye sterkere opplevelse, spesielt pga den hjerteskjærende slutten. Og selv om tema i og for seg er det samme, så er historien bak helt forskjellig.

Den litterære stilen til Ishiguro legger vekt på de små øyeblikkene og vil nok skuffe dem som forventer et sterkt og intenst plot. Selv om historien tenderer innom science fiction så er romanen mer opptatt av karakteroppbygning og tema. Hvis du liker forfattere i tradisjonen til Ian McEwan og Margaret Atwood (hvor The handmaids tale skaper en annen slags dystopi) så vil du med stor sannsynlighet bli sugd inn i Ishiguros alternative verden der fortiden også er fremtiden.

Anbefales så absolutt!

Publishers weekly 

"Så utsøkt observert at selv de mest hverdagslige hendelser blir til lysende romankunst... en sviende advarende fortelling..."

Booklist

"I denne lysende romanen tar forfatteren oss med på en følelsesmessig reise gjennom nåtid og fortid, og balanserer på den fine linjen mellom medlidenhet og avsky, fornøyelse og lidelse."

Kilde: Fått i gave
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2011
Språk: Norsk
Sideantall: 309
ISBN: 9788202282462
Utfordring: Utenlandske forfattere, GoodReads

Thai-design

"Thaimani" av Terje Ommundsen.

Ja hvem skulle trodd det, at jeg skulle skrive en overstrømmende hyldningstale over ei kokebok? Like fullt er jeg bare nødt til å dele denne diamanten av ei thai-kokebok med allmuen. Nå kan det være mange allerede kjenner til denne kokeboka, så bevandret er jeg ikke i kokebok- og gourmetmatmarkedet, men Ommundsens Thaimani var fullstendig ukjent for meg.

Boka er skrevet av Terje Ommundsen som startet og driver PLAH Bar og Restaurant i Oslo i 2004. PLAH skal være en av Norges beste restauranter og kombinerer norske råvarer med krydder og råvarer fra Thailand på (ifølge reklamen) en innovativ måte. Akkurat det kan jeg ikke uttale meg om, jeg har aldri visitert PLAH, men nå har jeg lest kokeboka fra perm til perm - og når gjør man nå egentlig det med ei  kokebok? - og jeg har allerede prøvd ut 5-6 av oppskriftene. Uttrykket "to die for" er håpløst svakt med tanke på det jeg sitter igjen med av kulinariske opplevelser og ren lykkefølelse etter å ha smakt meg gjennom flere retter.

Foruten å ha veldig enkle og forståelige oppskrifter så får man i introduksjonsdelen av boka forklaring på de forskjellige krydderurter, grønnsaker og annet "dilldall" man trenger for å gå igang. Her blir intet overlatt til tilfeldighetene. For en novise som meg på thaikokkeleringsområdet er kokeboka utrolig fornuftig pedagogisk lagt opp. I tillegg har den flotte bilder, et nydelig design og en enkelhet over seg som gjør at jeg nesten ikke tror hva jeg selv klarer å trylle fram. Ungene (eller, de voksne ungdommene) elsker maten, og jeg fikk nettopp idag beskjed om å lage kvadruppel dose vårruller å fryse ned. Altså 60 stk... Mine første 15 sklei ned på høykant.

cdon.com skriver

Terje lager fenomenal thaimat av det beste av våre hjemlige råvarer; østers med chilisaus, betelblad med marinerte reker, norsk kveite i kokossaus og créme brûlée med ingefær og sitrongress. I tillegg får du tips om hvordan du kan sette sammen en buffet med thai-inspirerte retter, og hvordan du kan lage lekre smaksbomber inspirert av thailandsk streetfood. Terje kommer også med vinforslag som passer godt til de ulike rettene.

Terje Ommundsen
Bildekilde: linkedin.com

Terje Ommundsen skriver selv i boka si

Gleden og stoltheten thailenderne viser når de lager mat, er fascinerende og beundringsverdig. Når jeg får servert en godtom yam goongi Thailand, så er den veldig sterk, men jeg ikke kan få nok av den. Jeg spiser, svetter i pannen, det er så sterkt, og likevel så utrolig godt! Når svettetoktene gir seg, må jeg ha litt til og litt til. Det er dette jeg opplever med thaimat. Jeg har alltid lyst på mer! Kall det mani, kall det thaimani!

Selv spiser jeg gjerne sterk og veldig sterk mat, men det fine med oppskriftene er at du får en føre-var melding før du går igang. Man får alltid et hint om hvor sterk maten er på en skala fra 1-3. Og så kan man jo i starten (som jeg - pingla - gjorde) prøve seg med litt mindre chili enn opplyst. Det har imidlertid vist seg at anbefalt mengde så absolutt  er spisende for normale, norske smaksløker. Og hvilke smaker!! Som eksplosjoner av Bangkok-ferie i munnen, og det på eget kjøkken... Jeg fikk boka til jul av ungene. Vi har spist thaimat siden 01.01.2015. Det er vel anbefaling godt nok, tenker jeg :o)


Kilde: Egen bok (takk Pål og Trude for fantastisk flott julegave!)
Forlag: Versal
Utgitt: 2012
Sideantall: 221
Språk: Bokmål
ISBN: 9788281881273
Utfordring: Norske forfattere, GoodReads

mmmm...

.

1001 bøker - Edgar Allan Poe prosjekt

Edgar Allan Poe var en amerikansk forfatter, poet, redaktør og litterær kritiker. Han levde på 1800-tallet, og ble betraktet som en del av den amerikanske romantiske bevegelsen. Best er han kjent for sine fortellinger om det mystiske og makabre. Da jeg så at ikke mindre enn to av hans titler stod på 1001-lista så ble jeg en smule nysgjerrig. For det første fordi han var amerikansk, og ikke engelsk (dårlig opplæring i amerikansk litteratur på videregående skole på 80-tallet, skjønner jeg) og fordi jeg liker spooky fortellinger. I tillegg fant jeg ut at begge disse titlene lå på Storytel som jeg nettopp har begynt å abonnere på. Fantastisk mye kjekkere å ha en bok på øret når strykehaugen skal angripes! Nuvel..

Første stykke ut var The Fall of the House of Usher. Innlest på norsk. Her møter vi en førstepersonsforteller som er navnløs, og det tyder nok på at hans viktigste jobb er å berette om hva som foregår og ikke spille en særlig større rolle selv. Vedkommende er tilkalt til en herregård - The House of Usher - for å besøke en barndomsvenn av seg som han ikke har sett på veldig mange år. Når fortelleren nærmer seg huset og kan ta dette i øyesyn så får ikke vi lesere vite den geografiske plasseringen av dette, heller ikke når disse hendelsene finner sted. Faktum er at stemningen og atmosfæren i presentasjon av huset er langt viktigere enn fakta om tid og sted. Og det er absolutt en kraftig atmosfære Poe skaper. Utsiden av herskapshuset er den første av mange skumle settinger Poe gjengir. Han skaper like spooky omgivelser inne i huset, og hele settingen skriker: du er i en skrekkhistorie! Etterhvert som dagene går og fortelleren mimrer og tilbringer tid med ham som viser seg å være den siste av Usher-slekten så får vi følelsen av at det ligger noe bak årsaken til besøket. Uten å spoile noe av innholdet så handler det om døde, eller ikke døde (?) mennesker, klamme jordiske graver og en viss herr Usher som kommer mer og mer på randen av hysterisk nervøst sammenbrudd.

Så hva synes jeg.. Vel, historien hadde nok mer punch den gang den ble gitt ut på 1800-tallet. Dette ble for meg en litt for enkel skrekkhistorie uten de store overraskelsene. Egentlig. Fortellerstilen til Poe er likevel interessant, for han klarer å male uhyggestemningen sterkt nok. Jeg syns likevel selve historien ikke fenget meg noe særlig. Boka ble nemlig veldig skjemmet av en utrolig dårlig, norsk innleser! Det må være den verste stemmen ever jeg har lyttet til i forhold til stemningen som vedkommende skulle skape! TonEfallEt var fullstendig på bærtur, og derfor ble også følelsen av skrekk mer eller mindre ikke-tilstedeværende for meg. Historien hadde fått en helt annen driv med en annen innleser, som for eksempel den jeg fant i min neste Poe-tale, The Pit and the Pendulum. 

Denne historien finner sted under den spanske inkvisisjonen og starter med en ikke navngitt forteller som er brakt for retten for ulike skumle dommere. Poe gir ingen forklaring på hvorfor han er der eller årsaken til at han er blitt arrestert. Vi får bare vite at han er dømt til døden, og befinner seg i et besvart rom. Først tror vedkommende at han er blitt begravd levende, men oppdager etterhveert at han er i en celle. Fortelleren, og også her er en førstepersonsforteller, bestemmer seg for å utforske cellen ved å plassere en flik av kappen sin mot en vegg slik at han kan telle skritt rundt i rommet. Han besvimer imidlertid før han får målt hele omkretsen. Når han våkner oppdager han at han har fått mat og vann. Han fortsetter å utforske rommet, og finner til sin forskrekkelse helt tilfeldig et svært dypt hull i gulvet midt i det bekmørke rommet. Dette skulle altså være dommen hans - å falle til sin sikre død. Fangen finner imidlertid hullet, så fangevokterne doper ham ned og plasserer ham i et nytt torturkammer hvor det er en pendel som svinger sakte over ham. En pendel av metall, skarp som barberblad. Han vet nå hvordan han skal dø..

Som lesere vet vi at mannen med stor sannsynlighet overlever. Det er jo han som forteller historien! Hvordan det går videre vil jeg imidlertid ikke røpe. Dette er nemlig noe helt annet enn The Fall of the House of Usher. Spenningen underbygges også av en veldig god, engelsk innleser som har en super stemme og innlevelse til denne typen historie. Det blir rett og slett uhyggelig og nervepirrende, og Poe får virkelig vist seg som en super forteller. Ifølge historikere så gjør Poe ingen forsøk på å nøyaktig å beskrive fremgangsmåtene til den spanske inkvisisjonen, og tar seg betydelige friheter med bakgrunnsteppet til handlingene. Den detaljerte beskrivelsen av torturen i dette stykket har visstnok heller ingen historiske paralleller i forhold til det som kjennes til av aktivitetene til den spanske inkvisisjonen i dette århundret. Men det får vi la gå. Denne historien likte jeg. Da skal jeg heller overleve at jeg lyttet meg gjennom en Usher-time som ikke var særlig givende.

Anbefalingen her er enkel: Er du ny til Edgar Allan Poe, start med The Pit and the Pendulum! :o)


Kilde: Storytel
Formater: Lydbøker
Lengde: Usher: 1t 1min - Pit and Pendulum: 0t 43min
Innlesere: Usher: Knut Risan - Pit and Pendulum: David Bauer
Språk: Usher: Norsk - Pit and Pendulum: Engelsk
Utfordring: 1001-bøker, GoodReads

Kontrasten til stormen Nina utenfor dørene nå er stor...

.

Bokhyllelesing - "Den verden vi fant" av Thrity Umrigar

Jeg startet rett og slett året med å lese ei lesesirkelbok med grønt omslag som er kravet til første boka i lesesirkelen Bokhyllelesing. Det er på tide at jeg tar et bevisst tak i de bøkene jeg allerede har stående i hylla istedenfor å kjøpe nye, så denne "lesesirkelen" passet meg bra. Grønt omslag er et like godt påskudd til utvalgskriterie som alle andre :-)

I Umrigars Den verden vi fant er størsteparten av handlingen lagt til India, nærmere bestemt Bombay. Et land og en by jeg ikke har noen knytning til i utgangspunktet. Jeg tror heller aldri jeg har lest noen bok fra Bombay tidligere. Med andre ord ganske så spennende. Historien utvikler seg rundt fire kvinner som har vært venner fra barndommen av, men som har drevet fra hverandre i voksen alder. Armaiti, opprøreren, som flyttet fra India til Amerika for å gifte seg med en amerikaner, er nå diagnostisert med kreft og har et sterkt ønske om at de fire skal gjenforenes før hun dør. De tre andre er Laleh, som er lykkelig gift med sin college-kjæreste, Kavita som lever i et stabilt lesbisk forhold hvor hun har stor karriere som arkitekt og Nishta som er gift med sin college-kjæreste Iqbar som er blitt en hengiven, men veldig streng muslim. Han nekter Nishta å reise til Amerika med de andre og begynner etterhvert å utvikle seg i farlig fanatisk retning...

Til tross for at fanatisme og religion spiller en større og større rolle utover i boka så var dette en trivelig og velskrevet bok om fire venninner/kvinner fra India og hvordan livene deres har utviklet seg og stadig ser ut for å vikle seg inn i hverandre. Selv om boka er en lettlest feelgood-roman så er den likevel ganske så interessant siden den etterhvert fokuserer sterkt på de store kulturelle og ikke minst religiøse forskjellene det er mellom parsere og muslimer med travle Bombay by som bakteppe for handlingen. Idealismen og drømmene ungdommene hadde i college-tiden har endret seg for dem alle, og selv om problemstillingene vi møter i historien er spesifikke for hver av kvinnene og de to mennene så dreier de seg likekvel rundt de universelle spørsmålene. Hvordan lever vi våre liv blant små og store tragedier og svik? Hva er det som bringer oss glede? Kan kjærligheten overleve alle hindringer?

Thrity Umrigar
Bildekilde: amazon.com

Tittelen på boka refererer til den voksne verden ungdommene fant utenfor college, men likevel handler historien like mye om hva man velger skal bety noe i den verden man finner der ute. Thrity Umrigar er en indisk-amerikansk journalist, kritiker og romanforfatter. Hun er født og oppvokst i India og hører til parsifellesskapet der. Den verden vi fant er hennes femte bok og ble utgitt for første gang i 2012.

Anbefaler jeg Den verden vi fant? Den var ei helt grei underholdningsbok med pluss for å beskrive forholdet mellom parsere og muslimer i Bombay som jeg ikke kjente noe særlig til i utgangspunktet. Den minnet meg også litt om en voksenversjon av Ann Brashares The sisterhood of the travelling pants. Liker man den serien er boka grei skuring. Ellers kommer den sannsynligvis ikke inn på lista mi over de mest minneverdige bøkene i 2015. Det var altså en grunn til at den stod i hylla..


Kilde: Tilsendt fra forlag
Forlag: Juritzen
Utgitt: 2013 (norsk)
Sideantall: 306
ISBN: 9788282053457
Utfordring: Utenlandske forfattere, Bokhyllelesing, GoodReads

En liten skjønnas jeg fant i Lumpini Park, Bangkok

.

"Den vanvittige" av Kahlil Gibran

For 2015 har jeg noen faste og noen flytende målsetninger. En av de flytende er å lese litteratur fra land jeg sjelden besøker. Jeg vil også prøve meg litt mer utenfor egen komfortsone ved å lese mer prosapoesi, en sjanger jeg fikk øynene opp for i fjor med Hver morgen stiger jeg opp av havet av Frøydis Sollid Simonsen. Idag har jeg lest nok ei bok som føyer seg inn i denne sjangeren som jeg virkelig begynner å like. Den vanvittige er skrevet av Kahlil Gibran, forfatteren bak den store suksessen Profeten, ei bok som visstnok er ei av de mest siterte bøker i verden.

Den vanvittige inneholder rare og underfundige historier om livets mangfoldigheter. Den er lettlest på overflaten, men samtidig også tankevekkende, innsiktsfull og selvreflekterende. Boka er en samling av korte lignelser og dikt som varierer i lengde fra et enkelt avsnitt til noen få sider. De er individualistiske av natur og sentrerer seg rundt en enkelt person eller sjels handlemåte i forhold til verden rundt seg. Kommunikasjonen som foregår er både samtaler med Gud, venner, naboer, fremmede, dyr og seg selv. 

"I byen hvor jeg vokste opp, bodde en mor og en datter, som begge gikk i søvne. En natt da verden lå innhyllet i den dypeste stillhet, møttes mor og datter i tåkesløret i hagen, begge var i dypt søvn, men gikk med åpne øyne.
Og moren begynte å snakke, hun sa:
Endelig, endelig, der er du min fiende! Du som ødela min ungdom og bygde ditt liv på ruinene av mitt. Kunne jeg bare drepe deg!
Og datteren svarte:
Å, hatefulle, selvgode gamle kvinne! Du som står og sperrer min vei mot friheten! Som vil gjøre mitt liv til en kopi av ditt eget skyggebleke liv! Bare du var død!
I samme øyeblikk gol en hane, og begge kvinnene våknet.
Moren sa mildt: Er det deg, vennen min? Og datteren svarte blidt: Ja, kjære mor."

Khalil Gibran
Bildekilde: famousauthors.org

Kahlil Gibran var en libanesisk kunstner, poet og forfatter. Han ble født i Libanon og levde mesteparten av sitt produktive liv i USA. Barndommen var preget av familiens fattigdom, og Gibran fikk derfor ingen skolering som ung. Presten kom imidlertid ofte og lærte ham om Bibelen og de syriske og arabiske språkene. Allerede på denne tiden begynte Gibran å få ideer til det som senere skulle bli hans store verker.

Den vanvittige likte jeg utrolig godt. Det forslitte uttrykket en liten perle passer faktisk på denne boka. Neste gang jeg visiterer bruktbokhandelen i Stavanger så skal jeg se etter Profeten. Det hadde vært flott og hatt begge bøkene i samme spesielle innbinding. Anbefales alle som vil forsøke seg på prosapoesi som er lett begripelig, men likevel har dybde i seg.



Kilde: Egen bok
Forlag: Ex Libris
Utgitt: 1997
Språk: Norsk
Sideantall: 76
ISBN: 9788273845962
Utfordring: Utenlandske forfattere, GoodReads

Kunsten å klippe hekk... Bangkok, Thailand

.