tirsdag 7. februar 2017

"The Tent" av Margaret Atwood

De første to bøkene jeg lånte på biblioteket i Whistler måtte jo bare bli av kanadiske Margaret Atwood. Favoritten lånt og lest i hjemlandet. Det blir ikke bedre enn det. (*jadda, nerdealarm*). Det jeg ikke var helt forberedt på var at The Tent også skulle bli den beste samlingen av mini-fictions jeg har lest. Og ei av de beste bøkene jeg har lest fra Atwood.

The Tent ble utgitt i 2006, men jeg sitter med følelsen av at jeg leser en mye eldre Atwood-bok. Den minner om bøker hun skrev på 70-tallet. Kanskje det har noe med stemningen den skaper å gjøre? Essayene varierer i lengde fra en til flerfoldige sider og temaene spriker i alle retninger. De har også helt forskjellig virkning på meg. Noen er skarpe, andre vittige, enkelte på kanten frekke, ett fikk faktisk tårene til å trille - og jeg er ingen ingen tåreperse. Samtlige har likevel en humoristisk eller satirisk undertone. Felles for dem er at de har et poeng det er verd å tenke over. Og er egentlig forfatter-jeg'et Atwood selv? Hennes egne tankespinn rundt dette og hint? Jeg'et er ihvertfall tydelig en godt voksen forfatter som har gjort seg sine tanker om livet og ønsker å formidle disse til neste generasjon.

Margaret Atwood
Bildekilde: cbc.ca
Boka inneholder over tredve essays presentert som monologer, liksom-historier, selvbiografier, dyrefabler og fortettet science fiction, og de reflekterer samtiden og livssyklusen vår nådeløst. Pep-talks til ungdommen, den forvirrende erfaringen det er å se på gamle bilder av seg selv, vi får Horatio's virkelige syn på Hamlet(!) og hvordan foreldreløse ser på seg selv og blir sett på av andre. To essay må jeg nevne, det er "The animals reject their names" hvor hun kjører historien og livet bakover med et overraskende resultat til slutt og "Bring back mom: An invocation" i diktformatet, et dikt om lengsel, savn og smerte som traff meg midt i hjertet.

Som alltid når jeg har lest bøker som har satt meg helt ut så mister jeg ord når dette skal formidles videre. Med Atwood er det språket, det skarpe nådeløse blikket, fantasien og denne gang også formatet. Ekstra morsomt er det at hun selv har illustrert flere av fortellingene i boka. Når det er sagt så skriver hun bedre enn hun tegner, men tegningene passer forbausende godt til historiene og minner sterkt om min gamle favorittmaler Salvador Dali. Dystopiske, forunderlige og og langt fra tydelige. The Tent minner overhode ikke om The Handmaids Tale, Oryx and Crake trilogien eller Røverbruden. Ei heller noen av diktsamlingene jeg har lest. Dette var noe helt annet, og anbefales uforbeholdent!


Kilde: lånt på Whistler Public Library - Utgitt: 2006 - Sider: 155 - Språk: Engelsk - Utfordring: GoodReads



Vinter i Atwood's hjemland...





søndag 5. februar 2017

KRIM - "Rekviem" av Øystein Wiik og "Personal" av Lee Child

Jeg ser jeg har boltret meg mest i krim i det siste. Uvant, men en lett inngang til leseåret. Jeg har funnet nye favoritter, og begynner å bli lei gamle helter?

Første bok ut er Rekviem av Øystein Wiik. Jeg har dessverre lest bøkene hans om Tom Hartmann i hovedrollen temmelig ukronologisk, og har startet med de tre siste i serien. La meg si det sånn, jeg skal også lese de tre første, og den manglende kronologien har ikke ødelagt særlig mye med tanke på plottet. Wiik er veldig bra. Veeeldig bra. Denne gang er historien lagt til black metal miljøet i Oslo hvor kongen av black metal, vokalisten Wotan Wagner, står i sentrum. Han våkner en morgen på hotellet The Thief med en svært ung og svært død jente i sengen ved siden av seg. Wotan husker ikke bæret, kun at han var på fest kvelden før etter sin egen konsert. Samtidig forsvinner Tom Hartmann's datter Cecilie etter å ha vært på selvsamme black metal konsert. Er dette to sider av samme sak? Og hvem er det egentlig som er ute etter Wotan Wagner?
Øystein Wiik
Bildekilde: Aschehoug

Jeg var temmelig usikker på hvordan jeg skulle rate denne boka på GoodReads. Det er en usedvanlig velplottet og bra krim, derfor en 4. Men kvalmefaktoren var høy et par steder, og det er svært uvant fra min side. Jeg tåler normalt temmelig mye gørr i bokform, men har med denne boka nå smertelig erfart at jeg ikke liker detaljerte beskrivelser av kannibalisme og torturmetoder på både dyr og mennesker. Dette skal likevel ikke gå på bekostning av boka, som jeg fant kvalmende god... Hatten av for Øystein Wiik! Anbefales imidlertid ikke for sarte sjeler. Noen steder her er sterk kost. Og husk det kommer fra meg... (Men hvorfor i all verden har Wiik oversatt black metal til svartmetall? Høres jo aldeles fjernt ut...(?))

Kilde: fått fra forlaget - Forlag: Aschehoug - Utgitt: 2015 - Sider: 487 - Utfordring: GoodReads


Lee Child's 23. bok om Jack Reacher - Personal - ligger helt i andre enden av kvalmespekteret. Harding er en god innleser, og Lee Child skriver godt. Jeg merker likevel at entusiasmen min begynner å dale. Er det meg? Eller er det forfatteren som begynner å gå tom for kompliserte plott?  

Noen har prøvd å ta livet av Frankrikes president. Kulen var amerikansk. Avstanden mellom drapsmannen og målet var eksepsjonell. Hvor mange snikskyttere kan skyte fra 1200 meters avstand med full tillit til å treffe blink? Svært få, men John Kott - en amerikansk skarpskytter som har skiftet side - er en av dem. Etter femten år i fengsel, er han omsider ute. Og det kommende G8-toppmøtet i London er et sannsynlig neste mål. Det var Reacher som buret John Kott inne første gang, denne gang er det annerledes. Jakten på morderen blir personlig.

Lee Child
Bildekilde: en.wikipedia.org
Boka er like lang som de aller fleste Jack Reacher bøkene, men virker dobbelt så lang. Følelsen av å ha actionfilm på øret blir etterhvert slitsom. Ikke pga innleseren. Men fordi plottet er tynt. Det blir for mye snakk. For mange forklaringer og overforklaringer, digresjoner og fyll som ikke tilføyer historien nevneverdig tyngde. Bare bredde... som utvanner hele greia. Personal burde vært en kortroman, en komprimert tre-timers lytteøvelse hvor helten Reacher kunne fått boltret seg med kunnskap, erfaring og kompetanse. Nå ble det en bleik versjon av det jeg er vant til fra Lee Child. Styr unna denne. Det er altfor mange andre gode bøker i serien.


Kilde: Storytel - Tid: 11t9min - Innleser: Jeff Harding - Språk: Engelsk - Utfordring: GoodReads



Over 1m av dette stoffet er meldt de kommende 4 dager - yeyhhh!

.

torsdag 2. februar 2017

"Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt" av Ingvild Lothe

Ingvild Lothe er lyrikkdebutant, og dikt er noe jeg leser sjeldent, men oftere nå enn før. Jeg har funnet flere interessante norske lyrikere de siste årene, og det jeg har erfart er at jeg liker best den fortellende formen. Der diktene i samlingen totalt forteller én historie, eller i bestefall få historier totalt. Gode eksempler er Ruth Lillegraven som fikk Brageprisen for nydelig skjøre og velskrevne Urd og Frøydis Sollid Simonsen, som overbeviste meg om at kortprosasjangeren også er noe for meg med Hver morgen kryper jeg opp av havet

Lothe's diktsamling er både humoristisk, mørk og alvorlig, men hvor også ungdomslettheten kommer til uttrykk. Samlingens "jeg" er en kvinne som forteller om hvordan det er å være ung og vokse opp, å lete etter kjærligheten i et liv som virker å være mer preget av sex enn følelser og det å være sårbar med et ellers nokså tøft ytre.

Etter nettopp å ha lest Beckomberga av Stridsberg så ble starten nokså tung, for her er det også et mørke over teksten fra start til mål, men jeg ble likevel overbevist. Anbefales dog å leses en dag i solskinn :-)

Flere av anmelderne av denne lyrikksamlingen har beskrevet språket som å få livet servert brutalt midt i fleisen, og jeg kan ikke være mer enig. Jeg sier bare, sjekk coveret - det starter der. Diktene er preget av en rå og ofte svært så direkte ærlighet, som i første møtet med forfatteren og første diktet "fy faen" som starter slik:
"jeg savner å være åtte år og ikke ha ødelagt livet
mitt
her snakker vi om ekstreme tilstander jeg verken
kan eller vil snakke om
som f eks   det å være åtte år og ikke ha ødelagt
livet sitt
når bølgene slår
er det med en ømhet
som ikke finnes i andre slag
som f eks   når pappa slår mamma" 

Eller som fra "Det seksuelle helvete og meg"
"Det finnes ingen reell forskjell
mellom vaginalt samleie og abort
Ha meg unnskyldt,
men uansett hvordan en ser på det
er det bare en eller annen idiot
som pirker deg i skjeden
med et ubehagelig redskap"

Vi følger "jeg" mot en forløsning. Jeg kan ikke si mer om samlingen, den må rett og slett leses og oppleves. Ubehagelig, ærlig, in your face og med et flott språk. Ingvild Lothe skal det leses mer av, og jeg burde ha stemt på henne til Bokbloggerprisen 2016. For seint.

Lothes debut var veldig bra, og anbefales!


Kilde: Egen ebok - Forlag: Kolon - Utgitt: 2016 - Sider: 72 - Utfordring: GoodReads, Nye norske forfattere



Sol og snø - for å kompensere for mørket :-)


.

fredag 27. januar 2017

"Beckomberga" av Sara Stridsberg


Jeg har nettopp lest ferdig Beckomberga og er både full av og tom for ord samtidig som jeg er følelsesmessig totalt utslitt. For en roman! For en forfatter! Det er ennå tidlig på året, men denne boka kommer sannsynligvis til å toppe listene for 2017. Det er svært svært sjelden jeg blir så grepet av ord på ellers blanke ark.

Sara Stridsberg feide over landet for 9 år siden med boka Drømmefakultetet. Den traff meg som et ekspresstog. Jeg var derfor litt "bekymret" for Beckomberga som er min andre Stridsberg-roman, men all bekymring feid til side. Historien om Jackie og hennes alkoholiserte far Jim (James) er skremmende gripende, god, sørgelig, forhåpningsfull, mørk og oppslukende i all sin ærlighet.

Dette er en usedvanlig sterk historie om et barn som via ungdomstiden og opp til ung voksen alder får en tett knytning til mentalsykehuset Beckomberga hvor hennes psykisk syke og alkoholiserte far havner etterhvert og blir værende i flere år. Jackie er sterkt knyttet til sin suicidale far, men det er et hjerteskjærende og vondt enveisforhold. Hun besøker ham hver dag, enten etter skolen, eller istedenfor å gå på skolen, mens faren mørke sinn i all hovedsak er opptatt med andre kvinner på mentalsykehuset, både ansatte og innsatte, eller spinner rundt tanken på Jackies mor, hans fraskilte kone Lone, som han aldri klarer å glemme. Han verken kan eller egentlig vil bli frisk, og mener han har kontroll på alkoholinntaket. Han er også ærlig når det kommer til egne selvmordstanker, noe som selvfølgelig påvirker Jackie sterkt. Jim ønsker nemlig at datteren skal være tilstede når han etter å ha tatt nok piller vandrer ut i havet for å drukne seg selv... Jim slipper nemlig ut av Beckomberga mentalsykehus etterhvert. Farens mørke påvirker selvfølgelig også Jackie, og hennes største frykt er at dette mørket også blir videreført til hennes sønn Marion.

Sara Stridsberg
Bildekilde: albertbonniersforlag.se
Som i Drømmefakultetet maler Stridsberg her et visuelt og levende persongalleri, men med et mørkt og dystert bakteppe. Perspektivet forflytter seg gjennom historien. Noen ganger er Jackie fortelleren. Andre ganger er det Jim. Og innimellom kommer det også informative bolker om selve mentalsykehusets historie fra det åpnet i 1932 til det ble stengt i 1995. Kapitlene er korte, forflytningene er mange, men historien flyter enkelt og uproblematisk. Jeg kan ikke fri meg fra følelsen av at jeg hele tiden leser en dyster selvbiografisk roman, for den griper så aldeles inn i de innerste krokene av et menneskesinn. Det er så nakent, så gjennomgripende ærlig og direkte at det å spekulere i om dette er selvopplevd er uinteressant, selv om det selvfølgelig gir historien en ekstra dimensjon.

En vakker, mørk og rå roman med et språk og en stemning som grep meg innerst i sjela.

"Når drar du da, Jim?"
"Det kan jeg ikke si."
"Kommer du til å tenke på meg mens du svømmer din vei?"
"Jeg tror ikke jeg kommer til å tenke på noen ting."
"Kommer du til å ringe meg?"
"Hvis du vil."
"Et siste spørsmål bare."
"Ja?"
"Har du noensinne elsket meg?"
"Jeg vet ikke, Jackie, jeg vet ikke om jeg gjorde det."


Kilde: e-bok fått fra forlaget - Forlag: Aschehoug - Utgitt: 2015 - Sider: 338 - Utfordring: GoodReads, Off the Shelf


En kontrast til alt det mørke...

.

søndag 22. januar 2017

"Silkeormen" av Robert Galbraith

Klarte jeg en, så klarer jeg en til... Med super innleser fra Storytel så lyttet jeg like greit til bok nr 2 i serien til Galbraith om etterforsker Cormoran Strike og hans sidekick Robin. Førsteboka, Når gjøken galer, var nemlig overraskende god. Jeg hadde ikke helt sett for meg at fru Potter skulle skrive så bra krim, av en eller annen årsak.

Silkeormen hadde for meg en rimelig interessant setting. Det er nemlig mordet på en forfatter som står i sentrum i denne historien. En forfatter som desperat søker anerkjennelse for sitt arbeide. Men istedenfor å komme ut med sin neste, nye bok så blir han funnet drept og sløyet som en fisk og med alle innvollene fjernet. I tillegg er liket oversprøytet med syre. Det er et heller grotesk åsted Cormoran Strike står overfor denne gang. De(n) mistenkte befinner seg sannsynligvis ett eller annet sted i forlagsbransjen. Men - er morderen en forfatter, en forlegger, en av den dreptes mange elskerinner, ei hevngjerrig kone eller en forbigått korrekturleser? Kunne noen utenfor forlagsbransjen ha interesser av at forfatteren ble fjernet fra jordens overflate? Og i såfall, hvorfor? I denne historien er det absolutt ikke noe som sier seg selv.

Robert Galbraith alias J.K. Rowling
Bildekilde: AP
Dette er britisk krim på sitt aller beste. Silkeormen gir meg sterke Agatha Christie-vibber, men i et svært så oppgradert og vellykket moderne format. I tillegg til å følge oppklaringen av saken så kommer vi også dypere inn på livene til Cormoran og Robin og arbeidsforholdet mellom dem. Aner vi også en potensiell gryende allianse på privatfronten? Det kan nesten se ut som om Galbraith legger opp til det, men på en svært så diskret måte sålangt. (Jeg håper nesten det ikke skjer. Det ville vært litt for oppskriftsmessig...) I Silkeormen er det mange karakterer å holde styr på, og siden jeg lyttet til boka er det ikke like lett å "bla tilbake" og sjekke detaljer. Det betydde for min del at jeg måtte sette av lengre leseøker enn det jeg normalt gjør "på øret" for å få med meg alt. Dialogene er nemlig mange og detaljrike, og legger opp til flere potensielle mistenkte underveis. Her er det ikke lett å se i hvilken retning saken ville vende seg til slutt.

Dette var rett og slett et velplottet mysterium lagt til et kaldt, tåkebefengt og snølagt London like oppunder jul. Og jada, jeg anbefaler så absolutt denne boka også. Velskrevet, tettpakket og god krim. Kan man noen gang få nok av dem?


Kilde: Storytel - Utgitt: 2014 - Språk: Norsk - Lyttetid: 15t51min - Innleser: Jan Martin Johnsen - Utfordring: GoodReads


Pause i bakkene :-)



LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...