ebokhyllami

Det ble sol på vestlandet og de siste dagene i februar stakk fra meg. Det er blitt lest - på øret og på papir - samtidig som planleggingen av årets corona(nokså)sikre ferie er påstartet. Vennepar har fått seg bobil de også, så nå blir det fire stk og en firbeint på Nord-Norge tur i sommer.  Siden jeg er en som eeeelsker å planlegge turer, så blir det nesa i reisebøker fremover. Nærmere bestemt to av de tre Bobilguidene som Magne Klann har gitt ut. Ja, jeg vet. Man kan selvfølgelig bruke det store internettet, men disse skal jeg ha med meg og bla i på tur. Sånn erre bare :-) Bøkene er svært gode og viser både fricamp-, bobilcamp- og campingplasser over det ganske land. Boka Vestlandet er brukt en del allerede. Nå er det dags å bla seg gjennom Nord-Norge & Midt-Norge for å finne steder å overnatte på veien oppover. Nuvel, en liten feriedigresjon der.   Da jeg på tre års overtid innså at Ingar Johnsrud var kommet ut med sisteboka i krimtrilogien med Fredrik Beier i hove

La meg starte med å si: jeg leser normalt ikke politiske biografier/selvbiografier. Det er en sjanger jeg aldri har brydd meg særlig om. Ikke fordi det ikke finnes dyktige politikere med interessante liv bak seg, men fordi disse bøkene ofte (ja, jeg har prøvd) har vært både tunge, lite engasjerende og veldig politisk fokuserte, naturlig nok. Så hvorfor i all verden gikk jeg da løs på Obama sin 780 sider lange murstein av ei bok?  Årsakene er flere, men den største er nok beundringen jeg alltid har hatt for Obama. En oratorisk begavelse som i tillegg er både intelligent, familiær og står for demografiske verdier som er viktige. Ihvertfall for meg. Jeg hadde også hørt rykter om at han var en dyktig forfatter, selv om jeg aldri tidligere hadde lest noe fra ham. A Promised Land er rett og slett gull. Til forskjell fra det man kanskje skulle tro, så omhandler ikke boka Obamas vei mot det hvite hus og de åtte årene han satt på det ovale kontor. Boka slutter allerede 2. mai 2011 med at bin L

  "Sjå på oss! Klorande på smarttelefonane våre som svoltne rotter, konsentrasjonsevne under frysepunktet, uproduktive som aldri før, plaga med angst og liggesår, snart umyndiggjorde." Klarer du å unngå å plukke med deg ei bok med denne vaskeseddelen bakpå? Jeg fortsetter med undertittelen: "For deg som ein gong hadde ei lys framtid, men som no er ein internettavhengig, nevrotisk, dvask og ulykkeleg tufs i tidsklemme." Ikke til å stikke under en stol at jeg er spesielt glad i Ravatn sine tekster, men jeg må si - denne boka tok virkelig kaka. Dette er nemlig selvhjelpsboka mot manglende selvdisiplin for deg som ikke kan utstå selvhjelpsbøker, selv om du innerst inne vet at du er dronningen av prokastinering. Ei bok der Ravatn er full av eksempler dryppende av selvironi, men likevel på mesterlig pedagogisk vis klarer å formidle tips og triks som virkelig sitter mellom latterkulene mine i soffen. Er det fordi jeg føler meg så truffen i eksemplene Ravatn tr

On the Beach er en postapokalyptisk roman som gir en skremmende beskrivelse av hvordan en atomkrig utsletter alt liv på jorda. Boka ble skrevet tilbake i 1957 av britisk-australske Nevil Shute, en forfatter  som her hjemme kanskje er mest kjent for klassikeren A town like Alice.  Dersom halvdelen av verden ble ødelagt av atomkrig, hvordan ville du brukt dine siste par måneder? Dette er forutsetningen for romanen som følger en blandet gruppe mennesker i Melbourne de siste månedene av livet. En ubåtkaptein fra USA som egentlig vet at hans kone og sønn der hjemme er døde, helt til han får høre at det er registrert radiosignaler fra Seattle. En racerbil-entusiast hvis målsetning i livet er å få delta i Grand Prix med Ferrarien sin. Et par med en liten datter som de planlegger fremtiden for. En ung, singel kvinne som ønsker å gifte seg og få barn. Vanlige mennesker med vanlige jobber i havnebyen Melbourne. Jeg hadde ingen forutinntatte meninger om denne boka. Jeg visste rett og slett ikke h

I forbindelse med diktlesesirkelen som jeg er med i så tok jeg med meg disse to samlingene fra biblioteket. Utfordringen for januar var å lese ett eller flere dikt om kjærlighet. Til min fortvilelse, irritasjon, frustrasjon - stryk det som ikke passer - så fenget ingen av disse meg.  Den kvite rosa var nok samlingen jeg likte best, en rekke svært korte dikt hver på bare noen linjer på hver side som handlet om sykdom, tap og kjærlighet. En samling full av metaforer. Frukt og grønnsaker ble altfor "in your face" til at jeg likte den. Erotisk, surrealistisk og svært så feministisk til tross, jeg fikk ikke til denne heller. Begge diktsamlingene burde i utgangspunktet passe meg godt å lese. SÅ uerfaren er jeg ikke med lyrikk, men jeg klarte ikke å ta disse til meg. Derfor kan jeg heller ikke gi noen fornuftig omtale. Det jeg imidlertid KAN levere, er en flott samleomtale av begge diktsamlingene på bokbloggen til Beathe. Til forskjell fra meg så passet denne lyrikken henne som hån

Debutromanen til Agnes Ravatn handler om ei uke i livet til lærer Georg Ulveset - en middelaldrende lektor med nedrykk etter et par heller uheldige situasjoner i elevsammenheng. En lektor som en desember klarer å prestere og komme dritings på jobb siste skoledag før juleferien etter en litt vel fuktig kveld på byen dagen før.   Georg er skilt, gikk glipp av sin store kjærlighet i ungdommen (som han møtte da han var utro mot sin daværende kjæreste), har en voksen datter han knapt nok ser, en kompis som får kreft og en far som etterhvert dør. Ikke akkurat bildet på en oppløftende tilværelse. Pluss på for mye drikke på det jevne og fare for oppsigelse, og du har en akademiker (riktignok oppegående) i fritt fall. Det er vanskelig å sammenikne Veke 53 med de siste to bøkene jeg leste fra Ravatn, essaysamlingen Verda er ein Skandale og den populærfilosofiske Stoisk Uro . Veke 53 minner mer om Fugletribunalet , boka som gjorde meg Ravatn-frelst i utgangspunktet, men uten å ha den helt samm

Januar endte til slutt opp med å bli en strålende start på 2021. Alle kom seg friske og raske gjennom både reise, jule- og nyttårsfeiring. Og som ekstrabonus fikk jeg beholde studinen hjemme 2 uker ekstra siden det (enda) ikke er lov med oppmøte på høgskolen i Sogndal. Det er blitt god lesing og mange besøk på biblioteket i Stavanger (Sølvberget) til nå i år. Jeg får lite inspirasjon av å besøke det lokale biblioteket på Jørpeland - det er for lite og utstillingen/presentasjonen av bøker for snever - så derfor har jeg bestemt meg for å spandere én dag i uka til storbyen. For de av dere som ikke bor her - nå har Statens Vegvesen omsider fått orden i systemene sine og begynner å ta betaling for tunnellen under fjorden som skiller meg og oss fra de og dem i storbyen. Innkrevingssystemet har vært ikke-eksisterende i 14 måneder, så vi har vel igrunnen vært svært så heldige. Fom 1.feb blir det imidlertid betaling, så da er å cashe ut 238,- for en tur/retur til biblioteket. Pluss parkering og

Jeg skal innrømme det. Det var tittelen som tok meg først. En bokelskers våte drøm. Som Murakamis The Strange Library . Er jeg virkelig så lettsolgt på tittel? Ja, hehe. Når det er sagt så vant også boka The Goodreads Choice Award for Fiction i 2020, så helt tilfeldig var likevel ikke valget mitt :- ) Nora vil dø. Hun har mistet jobben, bestevenninnen er dratt til Australia, broren vil ikke ha noe med henne å gjøre, hun  ble nettopp oppsagt og nå døde også katten hennes. Enda verre? Hun ser rett og slett ikke meningen med livet. Hun er bare dypt, og tilsynelatende uopprettelig trist og lei seg. Å leve er blitt et ork så hun avslutter livet med en overdose antidepressiva hjemme i den lille, muggbefengte leiligheten sin. Verden blir svart. Så våkner Nora. Men er hun i himmelen? Nope. Helvete da? Niks. I skjærsilden? Så absolutt ikke. Hun våkner i et bibliotek - i midnattsbiblioteket - der mennesker som Nora havner, de som er usikre mellom livet og døden på hvilken retning de skal ta. Op

Jeg starter denne gang til en forandring med forlagets egen beskrivelse av boka: "Man er uskyldig inntil det motsatte er bevist - eller? Rorgen sitter inne. Varetekt. Det er ikke første gang, han kjenner veggene, rutinene, folkene. Likevel er noe annerledes denne gangen. Dette er hans fortelling, hans frie forklaring. Gjennom Rorgen gir Eivind Riise Hauge en stemme til de innsatte og de utstøtte, en stemme til dem som vanligvis ikke blir hørt, og i hvert fall ikke trodd. Rorgen forteller med kløkt, nådeløs selvinnsikt og humor, stikker både til høyre og venstre, river oss alle ned fra pidestallen og gjør oss litt klokere." Jeg tror årsakene til at boka pirret nysgjerrigheten min er mange. For det første har jeg en datter som i disse dager tar et masterstudie innenfor rus og rusrehabilitering. Dernest så minnet beskrivelsen av boka svært mye om et tilsvarende prosjekt, nemlig boka Badboy skrevet av

Det å jobbe seg gjennom en sorg kan få utløp på flere måter. Sjelden, om enn aldri, har jeg likevel kommet over en så gjennomgripende god diktsamling som Jeg vil våkne til verden av Karoline Brændjord. En diktsamling hvor morens selvmord beskrives om igjen og om igjen, men uten at den verken blir mørk, destruktiv eller full av håpløshet. En diktsamling om hvordan å leve videre etter at en mor har tatt sitt eget liv. Dette er noe så forbløffende fantastisk som en diktsamling med glød, humør og optimisme trass det tunge temaet som selvmord i nærmeste familie er.  Jeg klarer ikke skrive noe mer fornuftig om Brændjords utrolige debut. Den må bare leses. "JEG MÅ LÆRE MINE DØDE Å OPPFØRE SEG Om mine døde dro med vinden, ville det vært vakkert. Om mine døde rullet med bølgene, ville jeg fått ro i sjela. Om de steg til himmels med et mykt rykk fra Guds hånd eller løste seg opp i jorden og næret kornvalmuene. Dette ville ha forsonet meg med døden. Men mine døde vil dø om og om igjen og sen