"Øverst på nazistenes liste" av Arne Vestbø

Hele Rogaland leser er et fantastisk bra leseprosjekt som startet i 2008, og som siden oppstarten har delt ut over 350.000 gratisbøker til innbyggerne i Rogaland. Målsetningen er å gi hele Rogalands befolkning en felles leseopplevelse og selvfølgelig med dette også øke interessen for bøker. Prosjektet startet som Hele byen leser i Stavanger, men ble så utvidet i 2010 til å omhandle hele fylket. Vi har blant romaner og diktsamlinger nå kommet til en slags biografi om Moritz Rabinowitz, sannsynligvis den mest markante jøden som levde og virket i Norge før andre verdenskrig.

Rabinowitz kom alene fra Polen til Norge som fjortenåring, men klarte seg forbausende godt. Han startet tidlig klesbutikk i Haugesund, og fikk raskt både mange og gode kunder og et særdeles godt omdømme for måten han drev butikk på. Etterhvert utvidet han med butikker bla. i både Stavanger og Bergen. Rabinowitz var en markant og aktiv skribent og debattant i aviser og tidsskrift, og utover på 1930-tallet så ble han spesielt redd for om nazistene med Hitler kom til makten i Tyskland. Han kunne likevel ikke stoppe med å sette meningene sine på trykk. Dette gjorde at da tyskerne invaderte Norge i 1940 så stod Rabinowitz øverst på listene over nordmenn tyskerne ville slå kloa i. Etter kattens lek med musa i et par år ble Rabinowitz tatt til fange og deportert til Tyskland. Han døde i fangenskap i februar 1942.

Arne Vestbø
Bildekilde: kulturradet.no

Øverst på nazistenes liste er en interessant og sterk historie om en veldig spesiell mann. Boka er lettlest og gjort på en drøy time. I tillegg til en oversiktelig tekst, finner vi i boka også alt fra bilder av Haugesund, Stavanger og leirene i Tyskland via kart, tegninger og iddiser (som bare en siddis vet hva er ;) til kopi av brev Rabinowitz skrev samt også kopi av den offisielle dødsattesten som ble skrevet av en nazist i Sachsenhausen - død av hjertesvikt på grunn av lungebetennelse...

Arne Vestbø har skrevet en interessant bok, og spesielt interessant for oss i Rogaland kanskje. I tillegg til at Vestbø deltok på Kapittel-festivalen forrige uke, så har han også lagt opp et svært løp hvor han skal besøke kommunene i Rogaland og prate om boka si. Han kommer til og med til min lille kommune Forsand, så derfor drøyde jeg foredraget på Kapittel for å oppleve ham lokalt. Fun fact: min mormor handlet i butikken til Moritz Rabinowitz, og det er bare måneder siden jeg kastet min siste Rabinowitz-kleshenger i tre. Jeg skulle bare visst :)

Kilde: Egen bok - Forlag: Spartacus - Sider: 144 - Utfordring: GoodReads, Norske forfattere

.

Kapittel-torsdag med fullt program

Skal jeg komme med en anbefaling til neste års Kapittel, så må det være å IKKE ha så mye BRA på planen!!! Idag har jeg system overload, og pauser meg fram til i ettermiddag - selv om det er mye bra på programmet.

Gårsdagen ble igjen veldig bra for min del. Blant 24 forskjellige seanser å velge fra startet jeg med noe kortreist. Ikke bare var forfatteren kortreist, men jeg har rett og slett prestert å ikke ha verken lest av, lest ei heller hørt om vedkommende. Det er faktisk en bragd, spesielt siden forfatteren ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris. Skjerpings!

Forfatteren in question er nemlig Henrik Nor-Hansen, og boka han ble nominert for er "Termin. En framstilling av vold i Norge" som kom ut i 2016. Nor-Hansen satt på scenen med Brita Strand Rangnes, og hun gjorde en særdeles god jobb. Nor-Hansen er nemlig ikke direkte taletrengt, men den personen Strand Ragnes ikke klarer å få i tale vil jeg gjerne møte. Nor-Hansen er nemlig en særdeles interessant forfatter, og har funnet sin skrivestil ifølge ham selv etter sine tre siste kortromaner. Nor-Hansen har vært lite omtalt i Norge generelt, det eksisterte kun 4 omtaler/anmeldelser av Termin før romanen ble nominert. Ifølge Nor-Hansen kom nominasjonen som et sjokk for kultureliten på østlandet. Jeg tror nok han har godter seg i sitt skjegg av akkurat det. Som han selv sa, nå har jeg omsider fått lesere og må komme ut av det (a)sosiale skapet. Ikke spesielt dreven i intervjuer, men gjorde en svært god figur på scenen igår!

Nor-Hansen gjør det helt motsatte av bla. Vigdis Hjorth - han går i helt motsatt retning av virkelighetslitteraturen. Han skriver distansert og klinisk journalaktig, selv om bøkene hans også har en god dose humor. Skjønt boktitlene tilkjennegir ikke akkurat dette. Hans første roman heter nemlig "En redegjørelse for reisestipendet 2010". Hvem skulle trodd... Salen humret, flirte og lo av Nor-Hansens tilbakelente og selvironiske stil på scenen. Han så virkelig ut som om et Kapittel-intervju var nok en walk in the park, men det konstaterte han tydelig at det ikke var. Handlingen i Termin er lagt til Hommersåk et lite tettsted utenfor Stavanger (eller Sandnes, for dem som innrømmer å bo der ;) og har tema blind vold. Jeg ble aldeles fascinert av Nor-Hansen og gikk sporenstreks ut på Arneageren og kjøpte meg de tre kortromanene hans, ei lita flis av ei bok på 187 sider. Nor-Hansen skal leses!

Neste foredrag ut var fra Fartein Horgar, en forfatter jeg traff for første gang på Bokprat en torsdag på Sølvberget. Tilfeldighetene gjorde at jeg droppet inn på presentasjonen hans av den første boka i en planlagt trilogi han skriver om et mørkt kapittel i Norges historie, nemlig perioden da Norge faktisk drev med slavehandel på de vestindiske øyene. Hvem skulle trodd? Ikke noe jeg har fått høre om i historietimene ihvertfall... Førsteboka, Paradisets Elendige, var veldig bra! Velskrevet, uhyre interessant og virket svært så gjennomarbeidet. Horgar har tilbragt flere år på Madagaskar som tredje generasjons sønn av misjonærer, og har en unik kunnskap om slavehandelen som foregikk mellom bla. Norge, Madagaskar og de vestindiske øyer/Brasil.

Innlegget til Horgar trodde jeg først ville være en gjennomgang av hans neste bok i trilogien, I Slaktemåneden. Det var det ikke. Det Horgar gjorde var like interessant, om kanskje ikke mer. Han tok nemlig for seg kolonitiden og satte bøkene sine inn i en historisk sammenheng fra ca 1400-tallet og frem til idag. Undertittel på foredraget var nemlig: Voldens selvskrevne plass i kolonienes avskjed med kolonimakten. Utrolig interessant, og bedre enn noen historietime jeg har vært i. Horgar satte også litteraturen inn denne historiens sammenheng og avsluttet bare delvis med en liten "reklame" for egen bok. Om jeg skal lese den? Definitivt! Horgar skriver godt, interessant og gjør grundig research. Anbefaler bøkene til alle som har bare et lite snev av interesse for kolonitiden generelt, og Norge/Danmarks posisjon spesielt.

Fra opprør og slavetid til den største arabiskspråklige poeten i vår tid, Adonis (Ali Ahmad Said Asbar) En syrisk poet jeg med skam og melde må innrømme at jeg ikke har kjent til før nå. Han gav ut diktsyklusen Mihyars sanger i 1961 som sies å være et høydepunkt i både moderne arabisk poesi og modernistisk poesi overhode. Jeg måtte jo bare sjekke ut og se hva dette var. Og for en opplevelse! Mannen er 87 år gammel, men insisterte på å stå under hele seansen. Nå fikk jeg ikke med meg navnet på de andre på scenen, til det ble jeg altfor fascinert av hovedpersonen. Det vi fikk presentert var nemlig nydelig! Først ble flere av Adonis' dikt lest opp på norsk (av mannen i midten), dernest overtok Adonis og leste dikt på arabisk. Og for en høytleser! Jeg forstod ikke ett eneste ord av hva han sa, men ble rørt langt inn i sjela. Jeg satt på andre benk (med strikketøyet mitt godt gjemt for en gangs skyld) og følte meg aldeles alene i salen. En virkelig stor opplevelse! Jenta til høyre i bildet var oversetter i slutten av seansen, der Adonis tok imot spørsmål fra salen. Han pratet fransk, så jeg fikk med meg bittelitt av svarene hans, men det gjorde seg med en oversetter. En fantastisk mann å ha opplevd "live". Jeg følte meg særdeles privilegert.

Etter Adonis fikk jeg meg en kjapp matbit (milkshake på McDonalds...) før jeg traff Liv-Anne i Kjelleren for å høre på Thorvald Steen i samtale med Dagbladets Fredrik Wandrup om livet og å leve. Steen har nettopp kommet ut med en ny bok, Det hvite badehuset. Som tenåring fikk forfatteren beskjed om at han hadde en alvorlig muskelsykdom, og i mange år holdt han dette skjult. Det hvite badehuset er ei av flere bøker Steen har skrevet med forankring i eget liv. Aftenposten skriver om boka at dette er: "...skjønnlitteratur som gløder og brenner. Sykdomserfaringene har Steen fortalt om før, i romanene Vekten av snøkrystaller (2006), Det lengste svevet (2008) og Balanse (2012), men i årets utgivelse er skruen strammet ytterligere. I all sin konsentrasjon er boken antagelig den beste av det forfatteren har skrevet med utgangspunkt i sin personlige historie... Thorvald Steen omformer personlige erfaringer til skjønnlitteratur av høy kvalitet." Jeg har ikke lest noe av Steen tidligere, men det var en svært så reflektert og interessant mann vi traff på scenen igår ettermiddag.

Før søstrene Hjorth virkelig sparket igang diskusjonene rundt virkelighetslitteraturen som lever et svært så aktivt liv i Norge (og verden forøvrig) ble Vigdis Hjorth bedt av Kapittel om å være den forfatteren som relanserer Kiellandforelesningen som Kapittels årlige signaturarrangement. Identiteten til Kapittel har alltid vært knyttet til byens store sønn Alexander Kielland. Han insisterte på at litteraturen skulle være til nytte for samfunnet. Festivalsjef Espen Røsbak sier til Rogalands Avis at Kapittel er en vellykket festival fordi vi siden starten har prøvd å styrke den offentlige samtalen ved å forene perspektiver fra litteraturen og samfunnsdebatten, helt i Kielland's ånd. Og hvilken forfatter som relanserte Kiellandforelesningen!

Har sagt det før, og sier det igjen: Vigdis Hjorth er virkelig noe for seg selv! Hun klarte nemlig å sette Kielland inn i et så aldeles korrekt bilde av debatten som nå går rundt virkelighetslitteraturen, nettopp forsterket av søstene Hjorth. Vigdis tok utgangspunkt i Kielland's roman Agerhøns med Champagne (med undertittelen Alexander L. Kiellands optegnelser til en selvbiografi.) Jeg vil ikke engang driste meg til å gjenfortelle foredraget, det måtte bare oppleves, nytes, flires av og nikkes gjenkjennende til. Som kulturhussjefen Marit Egaas sa etter endt foredrag: hadde Kielland vært her idag så hadde han møtt sin tvillingsjel. Jeg tror hele salen satt med bakoversveis da Vigdis Hjorth forlot scenen. Aldri har jeg noen gang hørt en forfatter beskrive en så perfekt symbiose mellom en samtidsforfatter (Vigdis), en høyaktuell samfunnsdiskusjon (virkelighetslitteraturen), en filosof og psykolog (Søren Kierkegaard) og en av norges største forfattere, Alexander Kielland. Det var bare å bøye seg i støvet, reise seg fra stolen og gå hjem. Ingenting kunne overgå dette.


.

Kapittel 17 og teaser til BBT18

Ikke før har man kommet seg hjem fra et særdeles trivelig bokbloggertreff i Oslo i helgen før det braker løs med forlagsmøter og ikke minst rosinen i hver høstpølse, Kapittelfestivalen i Stavanger. Oppstart var igår, og jeg sitter allerede og spinner for å komme meg avgårde til dag to.

Siden det ble besluttet at neste års bokbloggertreff - BBT18 - legges til Stavanger under Kapittelfestivalen så ble det like deler research som festivaldeltaking på meg igår. Å få en litterær ramme rundt treffet igjen kan bli bra, det var nemlig slik vi startet opp med treff i Oslo helgen rundt Oslo Bokfestival som nå dessverre er lagt ned.  Det kan bli en spennende 2018 :-)

Kapittel i år har et utrolig variert og spennende program. Med undertittelen "Stavanger internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet" og hovedtema Revolusjon har det tydeligvis vært mye å velge i. De fleste arrangementene går av stabelen på Sølvberget, kulturhuset i Stavanger. Men flere er også lagt til Stavanger Museum, Universitetsbiblioteket, Tou Scene, Hå gamle prestegård, Kåkå og Folken. Litt av hvert for enhver smak. Se gjerne link nederst her over årets program.

Det store problemet er å velge selvfølgelig. Igår hadde jeg fire innslag på planen. Tre av dem fikk jeg fullført. Jeg startet kl 15:00 med Forbudte Stemmer

Ytringsfrihet er ikke en selvfølge, og hva gjør du når teksten du skriver, tegningene du tegner eller sangene du synger setter livet ditt i fare? Fotograf Finn Våga og journalist Jan Zahl i Aftenbladet ønsket å grave seg litt lenger ned i problemstillingen og møtte 5 forfulgte stemmer - kvinner og menn - og intervjuet dem, først i landet i hadde flyktet til. Så besøkte de landet disse menneskene hadde flyktet fra. Noen ganger under cover, som på Cuba. Andre ganger åpenlyst, som da de var på Gaza-stripen. Foredraget inneholdt videosnutter, utdrag fra podcast'er og bilder med Zahl og Våga som utfylte hverandre med historier og anekdoter på scenekanten. Utrolig spennende!

Neste post på programmet ble et innsiktsfullt intervju med Herbjørg Wassmo. Nå leste jeg Tora-trilogien en gang på åttitallet såvidt jeg husker, men siden har jeg ikke lest Wassmo. Muligens fordi Wassmo var en del av pensum, og pensum skulle typisk ikke være kjekt. Når det er sagt, så skal jeg definitivt lese siste boka "Den som ser". Intervjuer Bjørn Ivar Fyksen, anmelder i Klassrkampen, hadde nok mye han ville ha spurt om, men Wassmo hadde sin egen agenda, og var utrolig interessant å høre på. En trivelig forfatter som gav mye både av seg selv, historiene bak og om boka og ikke minst var det for meg nytt å høre hvor knyttet hun blir til karakterene sine. Som om de var levende mennesker av kjøtt og blod. 45 minutter var altfor kort. Jeg kunne hørt på Wassmo en time til!

Høydepunktet for meg for gårsdagen var likevel Vigdis Hjorth i samtale med Alf van der Hagen. Vigdis Hjorth har vært en stor, norsk forfatterfavoritt gjennom mange år, og jeg begynner å få en riktig så grei samling av hennes bøker i bokhylla. Ja, hun er ei av dem som får pryde hyllene mine i papirform.  Det lå tydeligvis stor spenning rundt denne samtalen på festivalen, for sal 5 ble piiip proppe full. Jeg hadde i tillegg til full festivaltilgang kjøpt meg skråsikker plass på denne seansen, det var jeg glad for! Alf van der Hagen stilte nemlig alle de spørsmålene salen ønsket å høre, og han var nådeløs med Hjorth på svarene. "Svar nå heller på det jeg spør om, Vigdis" - ble en gjenganger, til hele salens store forlystelse. For her ønsket de aller aller fleste dyneløfting. Hva foregår nå i det Hjorth'ske hjem og storfamilie etter at søstrene Vigdis og Helga "konkurrerer" om familiesannheter i offentlig bokform?

Det ble en saftig fresk samtale som Vigdis skal ha all ære av å takle. Hun støttet seg vel mye på Søren Kierkegaard og filosofi, men hva skal man gjøre når man blir kjørt til veggs? Det var også tydelig at Hjorth og van der Hagen har vært i samtaler tidligere. Som han sa, "vi har kjent hverandre nå i 26 år, såå.." :-) Jeg kan ikke gjengi samtalen, kun konkludere med - at fam Hjorth minus Vigdis er blitt utsatt for å bli hengt på veggen til full beskuelse, Vigdis angrer ikke på boka, hun syns det var helt greit at Helga kom med sin versjon.. "men jeg har ikke finlest boka, så jeg kan ikke uttale meg helt om detaljene"...var en av kommentarene hennes. Vær du sikker hun har finlest, men ville hun ikke helt innrømme. van der Hagen presset på og lurte på om Vigdis forstod hvilken påkjennelse det måtte ha vært for familien - da smilte hun bare, holdt opp Fri Vilje av Helga og sa - "det ser nå ut som om resten av familien også kan slå fra seg". Ingen angrende synder! Mange gode spørsmål, og svar som kom rett fra levra. Det skal Vigdis ha, hun svarer for seg. Morsomt, brutalt ærlig, gjennomtenkt og særdeles bra intervju.

Siste post på programmet for gårsdagen var Jan Kjærstad som skulle snakke om sin nye roman Berge i samtale med Brita Strand Rangnes, ei av mine absolutte favorittforelesere på Universitetet. Dessverre hadde jeg skallebank utav den annen verden utpå kvelden der, så jeg måtte legge inn årene. Man kan ikke få med seg alt. Idag starter jeg kl 12:00 med vår lokale Henrik Nor-Hansen fra Stavanger der han skal snakke om boka Termin som ble nominert til Nordisk råds litteraturpris, "En framstilling av vold i Norge". Også med Brita Strand Rangnes som intervjuer.

Jeg må løøøøøpe :D

"Det er Ales" av Jon Fosse

Å flytte på landet til halvparten så stort hus har sine fordeler og ulemper. Spesielt når det gjelder bøker og boksamlinger. Nei, vi har ikke lenger plass til 2000+ bøker. Sånn er det bare. Knallhard prioritering må til, og resultatet for mitt vedkommende - som nå kun har en dobbel Billy bokhylle fra Ikea å boltre meg i - er å velge ut forfatterskap som skal få lov å stå i hylla. Jon Fosse er en soleklar stayer. Etter  trilogien Andvake, Olavs draumar og Kveldsvævd er jeg fullstendig solgt.

Kort fortalt handler Det er Ales om flere generasjoner i en slekt som bor ved en forblåst vestlandsfjord. Signe har mistet Asle på fjorden. Han forsvant en mørk kveld for 23 år siden og er omkommet på havet. Signe, som ennå bor i huset som har tilhørt Asle sin familie, tar seg selv i å stå foran vinduet og vente på Asle. Kveld etter kveld. Flettet inn i Signe's historie møter vi fem generasjoner mennesker som har bodd i dette slektshuset og hvordan de har håndtert tap og sorg, uavhengig av tid og rom. Stemningen er tung og dyster, som stedet og været senhøstes på vestlandet. Her er ikke sørlandsidyll, måker og tøffende snekker, for å si det sånn. Likevel oppleves ikke historien mørk. Den luller meg istedenfor inn som i en tjukk, men myk dundyne.

Jon Fosse
Bildekilde: aoiagency.com

Hva det er med Fosse og meg? Det er språket, det suggererende bevissthetsstrøm-språket, og grepet han har over karakterene i boka - hvordan Fosse klarer å la synsvinkelen skli fra den ene til den andre, på tvers av tidsepoker, uten opphold, flere ganger i samme setning. Som om de forskjellige historiene blir fortalt av én person, selv om man registrerer at karakterene er flere. Asle og Ales - anagram og allitterasjon - for ytterligere å viske ut skillelinjer mellom karakterer og generasjoner. Vi møter to Asle som møter sin skjebne på fjorden, og vet vi egentlig hele tiden om det er Signe eller gjenferdet Ales som forteller? Den jevne bevissthetsstrømmen, strømmen av tekst, ord, flyt holdes hele tiden i samme stil. Fosse repeterer også mye, i tillegg til at man kan oppleve og få flere boksider uten punktum. Jeg har lest at Fosse er inspirert av Samuel Beckett's "Mens vi venter på Godot", forøvrig det mest absurde teaterstykket jeg noen gang har sett, og lest. Jeg finner ikke Fosse absurd, men jeg ser jo definitivt likheter. (Det som er litt interessant er at Beckett ble inspirert av irske James Joyce som igjen hadde Ibsen som sin store inspirasjonskilde. Så kan vi si at Fosse rent historisk sett egentlig er inspirert av Ibsen?) 

Tilbake til boka. Hvordan er livet mulig å leve uten den man elsker? Og hvordan skal vi mennesker klare å bearbeide traumene våre? Jeg opplever Det er Ales både som en veldig åpen, men likevel også nesten klaustrofobisk tekst. Det er store rom av tid som flyter gjennom romanen. Også mellom karakterene. Skrivestilen til Fosse driver sannsynligvis flere til vannvidd. Bevissthetsstrømmen av tanker som går i sirkel, men som hele tiden beveger seg framover er imidlertid fullstendig gjenkjennelig og lett fordøyelig.. Det er muligens mennesker med mer strukturerte tankeprosesser som finner Fosse's tekster slitsomme. For meg smyger de ned som varm kniv i smør.

Nydelig om kjærlighet, savn og havet.

Kilde: Egen bok - Forlag: Samlaget - Utgitt: 2004 - Sider: 76 - Utfordring: GoodReads, Norske

 En fisker ved en annen vestlandsfjord...

"Verda er ein skandale" av Agnes Ravatn

Etter selv å ha flyttet fra Stavanger til bygda for så nettopp nå å ha flyttet til ei enda mindre bygd på landet ble likhetspunktene mange og veien til Ravatn sin essaysamling kort. Hun flyttet nemlig med mann og spebarn fra Frogner i Oslo til veslandsbygda Valevåg for å ligge på lading i permisjonstiden. Den lille boka, som har undertittelen "Ei bok om livet på landet", inneholder 10 korte essays samt et etterord og ble en sann liten åpenbaring av det faktum at jeg slettes ikke er alene om tankene rundt et landliv kontra det ofte mye mer hektiske bylivet. Valestrand og Forsand synes å ha mye til felles.

Essaysamlingen er lettlest og småmorsom og beskriver observasjoner av miljø og mennesker så til de grader på kornet. Boka er like deler Ravatn's egne opplevelser av livet på landet som det er en slags komprimert biografisk fortelling om forfatterkollegaen Einar Økland m/frue Liv Marit som er familien Ravatn's nærmeste naboer og venner i bygda.

Går det faktisk an å bo her?  På landet?

"Det hadde vore fantastisk morgonsol, og frukost utandørs i tunet. Etterpå hadde eg baka brød og laga suppe med urter og grønkål frå hagen, deretter ein pai med lokale blåbær - ja, det er krampaktig, og eg er klar over at å trykke det i ei bok berre er highbrow-varianten av å dele det i sosiale medium. Men når ingen damebladredaksjonar tar seg råd til å reise hit for å lage livsstilsreportasje om meg, så får eg nesten skrive den sjølv. Eg er elles smitta av vår tids trong til å leve sitt liv for sosiale mediums skyld meir enn ein skulle tru, for då eg ein ettermiddag sykla ned til vatnet og på vegen susa roleg forbi alle dei hyggelege små gardshusa, med sine hyggelege små hagar, sine rosetre og nyslåtte bakkar, tenke eg i et blaff: Kvifor i alle dagar gidd dei å ha det så fint når dei ikkje kan skrive om det?!
Men mens eg stod der ved kjøkkenbenken og levde ut mitt perfekte landlege instagram-utan-internett-tilvære, tenkte eg altså på kva haken kunne vere..." 

Agnes Ravatn
Bildekilde: Ivar Aasen-tunet

Agnes Ravatn debuterte i 2007 og har gitt ut et knippe bøker. Blant dem Fugletribunalet, ei bok som faktisk stakk av med Bokbloggerprisen for norske romaner utgitt i 2013. Forøvrig ei bok jeg slukte på ett døgn...

Så ... flytta Ravatn til Valestrand etter permisjonstiden? Eller ble behovet for nærhet til byen og kultureliten for stort? Den som les får sjå :-) Koselig, nostalgisk og herlig velskrevet. Anbefales så absolutt!

Kilde: Egen bok - Forlag: Samlaget - Utgitt: 2017 - Sider: 95 - Språk: Norsk
Utfordring: GoodReads, Norske