onsdag 21. februar 2018

"En sang for druknede sjeler" av Bernard Minier

Etter å ha slukt på høykant Miniers første krimthriller Hvis helvete var av is, var jeg mer enn klar nok for å lese fortsettelsen i serien om kriminalførstebetjent Servaz. Forfatteren klarte nemlig det kunststykket i førsteboka å få til en god teaser til neste bok, uten å avslutte med en overdreven cliffhanger (noe som faktisk irriterer meg grenseløst).

I denne andreboka er også handlingen lagt til Pyreneene, fjellkjeden som danner den naturlige grensen mellom Frankrike og Spania, og byen heter Marsac - et stille og rolig sted som er mest kjent for sitt eliteuniversitet. Stille og rolig er imidlertid bare på overflaten. Når en av professorene på universitetet blir funnet myrdet viser det seg at det skjer litt av hvert i den lille byen. Kriminalførstebetjent Servaz har selv gått på dette universitetet som ung, og nå er det hans datter som studerer der. Hovedmistenkt i saken blir fort Hugo, sønn av ungdomskjæresten til Servaz, så her møter kriminalførstebetjenten både sin egen fortid og må gjenåpne noen gamle sår. Parallelt med saken så har Servaz alltid i bakhodet den rømte seriemorderen Julian Hirtmann, en seriemorder som klarte å rømme fra et høyrisikofengsel i forrige boka. Hirtmann er nemlig ikke ferdig med kriminalførstebetjenten, og Servaz er forberedt på at han kan dukke opp når som helst. Og denne gang kan det være hans egen familie og venner det går ut over. Er Servaz paranoid når han begynner å se tegn på at morderen kan være Hirtmann? For hvem satte CD'en med Mahler i spilleren før professoren ble drept? Og hvem risser inn JH i trestammer og sender epost til Servaz signert Hartmann?

Bernard Minier
Bildekilde: twitter com
Du verden her har Minier gjort det igjen! Historien denne gang er litt mer nedpå, men like spennende. Det er også flere tråder å følge, med spenningstopper og sprikende spor. Servaz's gamlekjæreste Marianne har en sentral rolle, så også datteren hans Margot. Etterforskerkollegaene utvikler seg også videre gjennom boka og er den samme gruppa som i førsteboka. Jeg liker svært godt karakterene til Minier, nemlig. Et troverdig og spennende persongalleri med kjøtt på beina og interessante privatliv. I denne boka så har Minier også gått vekk fra den stadige trangen til kursiv for å dramatisere spenningstoppene som ble litt plagsomt i forrige boka. Det synes som om forfatteren nå stoler mer på sin egen tekst og at den kan snakke for seg selv, uten effekter. Det er bra! I noen kapittel innimellom, som jeg ikke vil røpe innholdet i, virker også tidslinjen forskjøvet. Hva skjer egentlig her? Og hvem er det vi leser om? Spenningen er til å ta og føle på i disse kapitlene, men vi ser ikke sammenhengen med hovedhistorien. Er det en sammenheng? I såfall, hvordan? Ja dette var bra! Boka er tjukk, solide 637 sider, men drivkraften gir den moment, og handlingen er så spekket at den føles ikke langtekkelig i det hele tatt. Det må da minst være såpass! Og hvordan ble det nå med Julian Hirtmann igjen?

Å ja - jeg er en solid hektet Minier-tilhenger. Gi meg mer, for dette er virkelig bra. Anbefales!


Kilde: fått fra forlaget - Forlag: Aschehoug - Utgitt: 2018 - Sider: 637
Utfordring: GoodReads, Utenlandske


Ikke Pyreneene, men flotte fjell lell
British Columbia, Canada



.

torsdag 15. februar 2018

Rødvin og sjokolade - The Strange Library av Haruki Murakami

Leselysten pinger i all sjangerretninger for tiden. Gi meg sakprosa, krim, sci-fi, bibelberetninger og Knut Nærum. Alt frister! Nå også Murakami. Eller, for å være helt ærlig - det var tittelen på boka som fanget meg først. Stående med coveret mot meg i bokhandelen, lysende The Strange Library - var det rart jeg ble solgt? Murakami og strange er som rødvin og sjokolade. Aldri den ene, uten den andre. Sleng på et bibliotek for en bokorm, og slaget er tapt.

Kort fortalt (om det er mulig med ei Murakami-bok) så handler historien om en ensom gutt, ei mystisk jente og en plaget sauesanker som sammen legger en plan for å rømme fra et marerittbibliotek. Sier jeg mer, så spoiler jeg boka, for den var kort - 99 sider - og annenhver side er kun en illustrasjon. Først trodde jeg The Strange Library var ei barnebok, men den er vel egentlig for barn i alle aldre. Skrevet så tidlig som i 1982 er den et av forfatterens tidligste verk, og uten å påstå at jeg er noen Murakami ekspert så finner jeg også her de forventede elementene av magisk realisme, følelsen av å ikke helt befinne seg i sitt eget univers - bare nesten, og et bakenforliggende mørke som en trussel eller vendepunkt? Jepp, murakamisk rart, creepy og surrealistisk dette.

Likte jeg boka? Som en 20-minutters tidtrøyte var den spesiell nok til å bli interessant, men jeg liker nok Murakami sine tjukkere bøker bedre. Mer av det sære og rare, mer rødvin og sjokolade. Det holder sjelden med 20 minutter til noen av delene :-)


Kilde: egen bok - Utgitt versjon: 2014 - Sider: 99 - Språk: Engelsk
Utfordring: GoodReads, Andre land


Kul hotellresepsjon, Indigo - Houston

.

mandag 12. februar 2018

"The testament of Mary" av Colm Tóibín

I den eldgamle byen Ephesus finner vi kvinnen Maria, år etter korsfestelsen av hennes egen sønn Jesus. Ektemann Josef er gått bort og hun har ingen interesse av å samarbeide med forfatterne av evangeliet som tar vare på hennes ve og vel. De presser henne nemlig daglig for å kunne legge grunnlaget for en fremtidig forståelse av Jesus, og dette må inkludere overbevisningen om at han virkelig er Guds Sønn og at hans død frelste verden. Dette vil imidlertid Maria ikke ha noe som helst av. Maria er rett og slett ikke enig i at hennes korsfestede sønn Jesus er Guds sønn. Ei heller synes hun at døden hans var verdt noe som helst, for ikke å snakke om å akseptere at de slu og mistilpassede unge mennene som hang rundt Jesus da han døde er hellige disipler. Disse mennene, som ikke engang kan se kvinner i øynene, forakter hun, og forteller dem så lite så mulig av hva hun husker i dagene før, under og etter Jesu død.

Istedenfor dømmer Maria seg selv nord og ned fordi hun ikke ble værende ved foten av korset til Jesus helt frem til han døde for å stelle hans kropp som enhver mor ville gjort. Istedenfor flyktet hun for å redde sitt eget liv. Hun visste nemlig at det både ville bli voldelige opptøyer og at hun deretter ville bli opphøyd som mor til Guds sønn etter hans død, og det var hun overhode ikke interessert i. Maria dømmer også hensynsløst menneskene rundt seg og hysteriet som fulgte og flyktet langt fra Jerusalem hvor hun nå lever i ensomhet og isolasjon og ser sin egen alderdom og død rykke stadig nærmere.

Colm Tóibín
Bildekilde: amazon.com

Denne lille boka er en interessant tilnærming til perioden rundt Jesu død og oppstandelse og setter Maria i et helt annet lys en hva vi er vant med å se henne. Den tilbaketrukne og opphøyde madonnaen som ikke egentlig kommer frem som en personlighet i Bibelen blir her beskrevet på en original og svært så troverdig måte. Ikke minst blir hun portrettert som mor, en mor som ser med økende sorg og smerte på at hennes eneste sønn blir mer og mer stormannsgal. Noen vil nok se på denne boka som vanhellig, men selv syns jeg at boka setter Maria i et mye mer troverdig lys enn oppfattelsen min av henne fra Bibelen. Denne boka er fiksjon fra ende til annen. Noe er basert på historiske fakta selvfølgelig, men det meste er fri fantasi. Likevel klarer jeg ikke fri meg fra tanken på at Tóibín her har portrettert en mye mer tro versjon av Maria enn Bibelen selv har gjort.

Dette er et fascinerende stykke tekst som har et utrolig vakkert språk til tross for bitterheten over livets gang som Maria gir uttrykk for. Det er en trist, men vakker, provoserende og tankefull tekst. Jeg har ikke lest noe annet fra Colm Tóibín, så dette kan bli et spennende, nytt forfatterskap for meg. Anbefales sterkt!

Tóibín er en irsk romanforfatter, novelleforfatter, essayist, dramatiker, journalist, kritiker og dikter. Han har så langt skrevet over 30 bøker, både fiction og non-fiction, så det skal bli spennende og utforske ham videre. Jeg tror jeg får sjekke ham opp neste uke. Da skal jeg tilbake til Barnes & Noble her i Houston :-)

Kilde: egen bok - Utgitt: 2012 - Forlag: Scribner - Sider: 96 - Språk: Engelsk
Utfordring: GoodReads, Andre land



Jepp, foto tatt i Brazos Bend state park like utenfor Houston...

lørdag 10. februar 2018

Biosirkelen - "Anorektisk" av Ingeborg Senneset

Man skal jo være ærlig når man skriver bokomtaler, så også her. Derfor - jeg var svært skeptisk til denne boka som klarte å klatre seg helt opp på kortlisten til Bokbloggerprisen som skal utdeles senere i år. En biografi om anoreksi? Mmmhh, not exactly my cup of tea. Men, blogger man så blogger man, så boka ble med som lesestoff på en lengre flytur mellom Vancouver og Houston. Og boka? Den ble lest i ett! Det ble den lengste, verste, vondeste og mest intense leseopplevelsen jeg har hatt på veldig lenge. For et mot, og for ei jente!...som deler alle disse erfaringene med sin egen kropp og ikke minst helsevesenet i Norge. 15 år med spiseforstyrrelser, tvangstanker, raserianfall og intense kontrollbehov samtidig som man klarer å fullføre en sykepleierutdanning med karakteren A! Forstå det den som kan.

Psykiater, professor og forfatter Finn Skårderud har skrevet en utførlig innledning til boka. Denne har han gitt overskriften "Sult/Besatt, Rapport fra et konkret helvete." Første setningen, som setter rammen for Anorektisk sier det meste: "Dette er katastrofeprosa." For det viser boka seg virkelig å være. Skårderud går så langt som å kalle teksten en form for krigslitteratur og gir leseren et godt, grundig og interessant innblikk i hva spiseforstyrrelser er og hvordan spiseforstyrrelser og andre tilliggende lidelser kan påvirke, ikke bare den syke selv, men også menneskene rundt. Innledningen forteller også om bokprosjektet til Senneset og setter dette inn i samtidens virvar av sosiale medier og arenaer for påvirkning og forsterkning.

Ingeborg Senneset
Bildekilde: cappelendamm.no
Vi får så bli med Ingeborg Senneset først gjennom et eget forord skrevet i nåtid. Deretter får vi opplevelsen hennes gjennom oppholdet på de tre institusjonene hun var langtidsinnlagt på. Denne teksten er presentert som en dagbokstekst og er basert på over 1500 blogginnlegg og 10.000 håndskrevne notater som alle ble gjort under de tre oppholdene. Ingeborg Senneset sier selv i et intervju at hun ikke ser på boka som en biografi, heller som en ordbok/et oppslagsverk for familie, venner, lærere og behandlere. Er det mulig å kunne forstå? Hvordan trenge gjennom? Kan du eller jeg hjelpe på noe vis?

Det er bortkastet å referere innholdet i denne boka. Til det er den for sterk. For komplisert. For vanskelig å ta inn over seg. Den må bare leses! MÅ bare leses. Det er en hjerteskjærende tekst å forholde seg til, og jeg sitter og tenker - hvordan kan det være mulig å reise seg på denne måten etter 15 år med spiseforstyrrelser, tvangstanker og stemmer i hodet? Boka er velskrevet, den er rå, den er personlig og den er ikke minst veldig god. Anbefales så til de grader!!

Aftenposten skriver om boka: 
Ingeborg Sennesets mørke hyl fra helvete er tross all smerte og angst blitt en dokumentar som fungerer som et lys for alle oss andre. [...] Alle pårørende, alle behandlere, alle som noensinne har lurt på hvordan det er å være syk, som har et fnugg av empatisk vilje i seg, bør lese denne boka for å skjønne mer av psykisk sykdom., Aftenposten
Da jeg satt og googlet forfatteren selv og psykiater Skårderud så kom jeg over et svært så interessant intervju som var gjort med Ingeborg Senneset på sakprosafestivalen i Stavanger i fjor. Intervjuet var så bra at jeg har lagt ved en link her. Bør rett og slett sees. Jeg er nå om mulig enda mektigere imponert over Ingeborg Senneset enn hva jeg var etter jeg hadde lest boka!





Kilde: egen ebok - Utgitt: 2017 - Forlag: CappelenDamm - Sider: 301
Utfordring: GoodReads, Biosirkelen, BBP1017


.

fredag 9. februar 2018

"SINthetic" av J.T. Nicholas

Her en dag jeg satt og surret på Storytel kom jeg over denne rykferske 2018 utgivelsen av ei ny sci-fi bok. Ikke ofte jeg blir solgt av en reklame, men denne boka hadde såpass mange likhetspunkter med ei av Isaac Asimov-favorittene mine - I Robot, at jeg bare måtte sjekke den ut.

Det viste seg at boka vagt hadde Asimov's tre robot-lover i bunn: 1) En robot skal ikke skade et menneske eller gjennom inaktivitet tillate at et menneske blir skadet. 2) En robot må adlyde alle ordre som kommer fra menneskene unntatt dersom dette kommer i konflikt med lov nr. 1. 3) En robot skal og må beskytte seg selv og sin eksistens sålenge dette ikke kommer i konflikt med lov nr. 1 eller lov nr. 2. Men der slutter forsåvidt likheten. Og det var helt greit. Dette er nemlig en sci-fi krim mer enn ei robot-bok. Bra! Var litt redd for at dette skulle bli en tam Asimov-kopi, nemlig.

Storyen er som følger

Jason Campbell, menneske og politi i New Lyon, etterforsker et mord. En kvinnekropp blir funnet  maltraktert og lemlestet i et smug, uten et spor å følge. Og - det skal heller ikke følges noe spor. Liket, eller kvinnekroppen, er nemlig en Synth, et syntetisk menneske, og da blir det ingen etterforskning. En Synth er nemlig regnet som et stykke eiendom/dings selv om denne dingsen både ser ut og oppfører seg som et vanlig menneske. Et mord på en Synth sammenliknes med mordet ... på en mikrobølgeovn... og man etterforsker vel ikke en istykkerrevet mikrobølgeovn?

J.C. Nicholas 
Bildekilde: firstbooklove.wordpress.com
Campbell blir derfor tatt av saken, som jo egentlig ikke er en sak likevel. Men (selvfølgelig), Campbell fortsetter etterforskningen, for han blir nemlig kontaktet av en merkelig fremmed som ber ham kikke nærmere på det som ikke er et mord. Fra her av og utover i boka blir historien mørkere, og mer skremmende. Det viser seg nemlig at psykopater og andre mindre moralske individer har full rett til å ta ut sine spesielle lyster og aggresjoner på disse syntetiske menneskene uten å bli etterforsket. Men jo dypere Campbell graver, desto mer likner mordet av Synth'en på mordet av en vanlig kvinne. Det er her spenningen i historien ligger og gir boken sin filosofiske sci-fi vri, nemlig mellom hva Synth'ene er teknisk og juridisk, og hva de ser ut og fungerer som. I "I, Robot" så robotene ut som, vel, roboter, selv om de fikk menneskelige sanser. Her høynes spillet, og vi beveger oss etterhvert inn i slaveriets verden med sexhandel, barnemishandling, rasens renhet osv. Med andre ord tilbake til det eldgamle spørsmålet: hva betyr det å være menneske? 

Ja, dette ble mørkt og det ble en god dose sci-fi, og jeg elsket det! Basert på Asimovs tankegang, utviklet til sin egen historie og det beste? Dette er bare førsteboka i en planlagt serie. (Det var nok derfor den var så kort). En serie jeg garantert ikke vil gå glipp av! Det er nemlig første gang jeg har kommet over en Asimov-variant jeg har likt og ønsker å utforske videre! Anbefales for sci-fi nerder ;-) Ikke teknisk, ikke komplisert, kun interessante tankespill og veldig gode, gjennomarbeidede og spennende karakterer jeg ønsker å følge videre! Jepp!


Kilde: Storytel - Utgitt: 2018 - Forlag: Rebel Base Books - Sider: 176 - Språk: Engelsk
Utfordring: GoodReads, Kaos



Mange dører, like mange løsninger?

.

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...