Krigende tsjetsjenere og jenter i skittentøyskap

Jeg har fått lest to bøker på kjappen, og mer forskjellig tema skal man jammen lete lenge etter å finne. Begge gode på hver sin måte, den ene mer krevende enn den andre.

Det er ikke ofte jeg kjøper med meg historiske romaner, spesielt ikke dersom de handler om krig og elendighet. Denne klarte jeg imidlertid ikke legge fra meg da jeg hadde plukket den opp fra hylla på Norli. Karpinskihøyden er nemlig noe så spesielt som en bok skrevet av en tsjetsjener som har levd i eksil i Trondheim siden 2004 og boka skildrer det tsjetsjenske folkets opprør mot Moskva-kommunistenes makt i 1991. Et forøvrig vellykket kupp, men med et svært tragisk etterspill for det tsjetsjenske folket.

Historien blir vinklet fra flere synspunkt, og Musa Mutaev har også flettet inn en svært troverdig kjærlighetshistorie mellom to mennesker oppi disse tragiske hendelsene. Etter å ha lest bokas kun 159 sider var jeg ikke bare blitt mer kunnskapsrik, men også fullstendig matt og utslått av enkelte menn(esker)s innstilling til og fokus på krig. Jeg ser også hvorfor denne kampen var så fryktelig umulig i utgangspunktet, men med et viljesterkt og stolt folk så kan det være vanskelig å få overblikk over potensielle konsekvenser på forhånd. For ikke å snakke om hvordan flokkmentalitet fullstendig kan overkjøre såkalt fornuftig tankegang. Anbefales!

Kilde: egen bok, Norli - Forlag: Communicatio - Språk: Norsk - Utgitt: 2019 - Sider: 159
Utfordring: GoodReads, Nye land

Andre boka jeg leste igår var Ord som slutter på skap av Sanne Mathiassen. Ei bok om et forhold mellom to unge mennesker hvis forhold går i knas. Etter forholdet ryker flytter jenta inn i garderobeskapet til sin tidligere unge samboer. Hvordan det går? Ja hvordan tror du? Parallelt med historien om jenta i garderobeskapet får vi også fortellingen om hennes forhold til faren, en sjarmør og spillemann som aldri er til stede mer enn en uke om gangen i datterens liv. Resten av tiden er det farmoren som passer på henne. Dette er et sårt forhold, hvor jenta tydelig savner faren og det ankringspunktet hun hele tiden ønsker at han skal være for henne, men som han aldri blir. Hvordan boka slutter? Det vil jeg ikke si.

Det jeg imidlertid kan si, er at jeg fant formen på denne historien svært så interessant. Enkelt språk, naivt til tider, men likevel med en nerve. Det at kapitlene - 137 i antallet fordelt på 158 boksider - veksler mellom forholdene jenta har til hhv faren og samboeren i svært hyppige sceneskift gjør at vi får kun fragmenterte bilder fra begge disse forholdene. Et kapittel kan gjerne bestå av kun 8 korte linjer med dialog, før historien hopper videre, enten i samme spor, eller skifter til spor 2. Man er aldri sikker på hva som skjer i neste instans. Boka er svært lettlest, men den setter igang tanker. Om forhold. Om styrke. Om ekteskap, jævelskap, fangenskap, samboerskap og garderobeskap. For å nevne noen :-) Anbefales!

Kilde: biblioteket - Forlag: Vigmostad/Bjørke - Utgitt: 2019 - Sider: 158 - Språk: norsk
Utfordring: GoodReads, Nye norske forfattere

.

"Omriss" av Rachel Cusk

Omriss handler om noe så enkelt som forfatteren Faye's samtaler med tilfeldige mennesker hun treffer på sin vei fra London til Athen hvor hun skal holde et skrivekurs. Samtalene dreier seg om livets realiteter - ekteskap, barn, sjalusi, vennskap etc. Gjennom ti dialoger med forskjellige mennesker kommer vi ikke bare nærmere inn på menneskene hun møter, men vi får også etterhvert et bilde av Faye selv.

Denne boka er definitivt ikke for dem som liker plottdrevne bøker, men om du er glad i fortellinger med fantastisk deilig bruk av språk så er du på rett vei. Observasjonsevnen til Faye, og selvfølgelig i siste instans forfatteren Rachel Cusk, er så detaljrik og levende at man nesten føler seg som en smuglytter/-titter på både karakterene og scenene Cusk beskriver. Som leser ser jeg for meg situasjonene så tydelig som jeg skulle ha vært der selv.

Rachel Cusk

Rammehistorien er såre enkel - Faye og skrivekurset i Athen - men ved å bringe inn de andre karakterene som får fortalt om sine liv så får den enkle rammehistorien liv. Faye er selv nyskilt og ikke direkte lykkelig, derfor også ganske taus til tider. Dette gir derfor naturlig rom til de andre karakterene så de får komme til orde. Boka er lett å lese. Intelligent og analytisk enkelte ganger, veldig gjenkjennelig og direkte ved andre anledninger. Omriss er rett og slett en herlig blanding av fiksjon og filosofi pakket inn i en velsmakende språkdrakt.

Rachel Cusk er britisk/kanadisk og har opprinnelig skrevet bøkene på engelsk. Jeg sparker meg litt bak for ikke å ha bestilt bøkene på engelsk istedenfor. Men ok, gjort er gjort. Dette er nemlig en trilogi. De neste to bøkene har fått titlene Transitt og Kudos på norsk. De står allerede i hylla, men jeg skal bruke vett og ikke sluke dem direkte. Cusk fortjener pause mellom bøkene. For om de er lettleste, så kjenner jeg de nok kommer til å bli desto vanskeligere å glemme.

Kilde: egen bok, Norli - Forlag: Gyldendal - Utgitt: originalt 2014/norsk 2018 - Sider: 216
Språk: Norsk - Utfordring: GoodReads

Ikke akkurat Athen, men en nydelig vestlandskveld
er heller ikke å forakte

.

Rekordmars 18(!) - oppsamlingsheat

Mars var den mest leste måneden i hele bloggens historie. 18 bøker har slettes ikke vært normalen de siste 25 årene. Kanskje jeg kommer tilbake til barndommens høyder? (eller kanskje årsaken er restitusjon...) Uansett kan jeg takke lydbøkene for resultatet. Av 18 leste bøker har 14 vært lyd! Det er også en heidundrende rekord fra denne kanten. (en annen rekord er 3 ferdigstrikkede gensere i løpet av mars - ja dette henger sammen...) Dette har selvfølgelig også gått ut over noe, nemlig langlisten til Man Booker International som jeg hadde gledet meg til. Av de bøkene eksisterte dessverre kun ei på lyd, som har resultert i at jeg kun har lest 3. Har overbevist meg selv om at jeg for 2019 får spare meg til kortlista. Restitusjonsperioden min er nemlig over 12.april. Hurra!  (hva det har med lesing å gjøre? ikke helt sikker... men da er jeg ihvertfall tilbake i gammelt gjenge)

Så - hva har jeg lest? Ingen hemmelighet. Jeg har forelsket meg i ny kriminaletterforsker, og kan ikke vente med å komme hjem og nyte en episode hver kveld på boksen. Hvem? Bosch fra Michael Connelly.

Kriminaletterforskeren i Los Angeles som har gjort meg hjemmekjent i byen. Harry Bosch. Har aldeles fått dilla, og MÅ bare få med meg filmatiseringen. Ifølge en annen blodfan (Ingalill) så har bøkene en dupp rundt 15 boka. Der er jeg forsåvidt nå. Men hei, alle har lov å ha en dårlig dag og to, så jeg fortsetter like optimistisk videre. Jeg fant de første tre fire bøkene (tror jeg det var) på Audible, resten ligger tilgjengelig på Storytel med super innleser, Len Cariou. Stemmen hans er like røff i kantene som Harry Bosch, og han har sålangt lest alle bøkene som ligger på Storytel. Audible har en annen innleser, men overgangen var smertefri. Heldigvis. Jeg er svært 'ømfintlig' på innleserstemmer og irriteres (altfor) lett. Bøkene over her er nr. 9-14 i serien. The Lincoln Lawyer tilhører en annen serie med Mickey Haller som hovedperson, men han er halvbror til Bosch, så boka er forsåvidt innafor. Connelly har skrevet en egen serie om Haller, som jeg skal ta for meg etterpå. Denne gang leses det ihvertfall kronologisk innenfor én serie. Det får holde for meg ;-) Om bøkene anbefales? haha

Og så har jeg tatt fram ungdomsfavorittadventurehelten min igjen, Dirk Pitt. Clive Cussler skrev lette, spennende og små-historiske røverromaner med Dirk Pitt i hovedrollen. Disse er veldig gode. Dessverre falt han i pengefella og har skrevet flere serier 'sammen med' andre forfattere, sannsynligvis for å pumpe markedet for mest mulig pæng til seg selv. Flere av disse seriene syns jeg er svært mye dårligere enn originalserien. Skal jeg anbefale ett av samarbeidene må det være de første bøkene i serien med navn NUMA-files som han skrev sammen med Paul Kemprecos. Eller rett og slett bare lese de sytten første i Dirk Pitt serien som er skrevet kun av forfatteren selv.
FunFact: De siste bøkene i Dirk Pitt serien har Clive Cussler skrevet sammen med sønnen. Og sønnen heter... Dirk :-)

Jeg har fullført to 1001-bøker nå i mars. Det er februar-boka The Crying of Lot 49 av Thomas Pynchon (stor tommel ned, hvorfor?) - omtale HER - og Agnes Grey av Anne Bronte (stor tommel opp, hvorfor?) omtale HER. Jeg liker 1001-lesesirkelen. Det er vel igrunnen den eneste lesesirkelen jeg har klart å holde meg 100% til sålangt i år...

Jeg har også funnet meg en ny favorittforfatter i mars, og det er ingen ringere enn Samanta Schweblin. Hun ble kortlistet til Man Booker International med romanen Fever Dream i 2017 (omtale HER) og er foreløpig blitt langlistet til samme bokprisen nå i 2019 med novellesamlingen Mouthful of Birds (omtale HER). Svært gode begge to!

De siste tre bøkene for mars måned har vært The Great Zoo of China av Matthew Reilly (god actionthriller), One Kick som er førsteboka i Kick Lannigan serien fra Chelsea Cain (spennende, men ikke helt på høyde med seriemorder Gretchen Lowell bøkene) - og, tadaaaa - Farmor har Kabel-TV! Ei søt lita bok fra Stavanger-lokale Tore Renberg = kosenostalgi :-)  Så helt krim/action har det ikke blitt, selv om tyngdepunktet ligger der.


Noen tall fra mars

• Totalt: 18 bøker
• Kjønnsfordeling: 14 menn, 4 kvinner
• Totalt antall sider lest: 6353
• Format: 14 lyd, 2 papir, 2 ebøker

Mars måned er blitt tilbragt i mitt andre hjem i Canada. Nå er det snart dags for å returnere til Norge og påske. Og finne aprilboka i 1001-lesesirkelen :-)

Beste Starbucks-utsikten :-)

.

1001-lesesirkel "Agnes Grey" av Anne Brontë

Temaet for mars måned er kvinnelige forfattere, og det begynner faktisk å bli en del av dem på 1001-lista. Det var altfor mange måneder siden jeg hadde lest litteratur fra tiden med de dydige skjørtekanter og prektige piger, så nå var det dags. Jeg valgte meg derfor 1800-talls litteratur.

Anne Brontë var søsteren til Charlotte som er mest kjent for å ha skrevet boka Jane Eyre og Emily som skrev den fantastisk skrudde boka om hunken og anti-helten Heathcliff, nemlig Wuthering Heights. Anne var med andre ord i godt selskap med sine søstre, men skrev selv kun to romaner før hun døde så altfor tidlig i en alder av 29. Agnes Grey er debut-romanen hennes, The tenants of Wildfell hall er den andre. Handlingen i Agnes Grey er nok basert veldig på personlig erfaring der den representerer de mange 1800-talls kvinnene som jobbet som guvernanter og led under daglig misbruk som et resultat av posisjonen deres i familiene de jobbet for. Forfatteren selv jobbet nemlig som guvernante i seks år. 

Tilbake til fiktive Agnes. Etter familien hennes mistet alle oppsparte midler i forbindelse med en risikabel investering så gikk faren rett inn i depresjonen. Rastløs, frustrert og hjelpeløs søker Agnes jobb som guvernante for barna til en rik, upper-class, engelsk familie og tenker at nå har hun skutt gullfuglen. Hun kommer seg ut av huset og får oppleve noe. Endelig har hun kontroll over eget liv med egen jobb på ikke ringere enn Bloomfield mansion. Der blir hun imidlertid behandlet som en vaskefille og plaget - ikke bare av barna hun skal undervise, men også av resten av familien og tjenerstaben. Agnes blir nemlig stadig forhindret i sitt iherdige forsøk på å utdanne og disiplinere sine elever, for foreldrene påpeker at barna deres er intet mindre enn perfekte, spesielle og skjøre individer som ikke bør bli urettferdig opprørt eller plaget av guvernanten. Sakte, men sikkert stripper dette Agnes for all tro på verdighet og tro på menneskeheten i særdeleshet. Men det viser seg, Agnes er ikke tapt bak en vogn, og etterhvert må de dydige skjørtekantene vike for bukseseler og spissere albuer. Og hvordan det går, ja det får du lese selv.

Anne Brontë
Bildekilde: wikipedia.org

Jeg har alltid vært litt tilbakeholden når det gjelder Anne Brontë. Som de fleste andre, tenker jeg, så har jeg konsentrert meg om bøkene til søstrene, og ikke minst Jane Austen som samtidig forfatterinne. Jeg må imidlertid innrømme at Anne Brontë er fullt på høyde med mye av det Jane Austen skrev. 

Agnes Grey er skrevet ut fra en førstepersons jeg-forteller synsvinkel, og det gjør virkelig forfatteren med stort hell. Skrivestilen er enkel og prosaisk, men likevel drives fortellingen og leseren fremover med god rytme. Jeg blir kontinuerlig nysgjerrig på å vite mer. Spesielt når presten Edward Weston kommer på banen. Historien er enkel, men likevel et tydelig bilde på samtiden. Jeg likte skrivestilen, men ikke minst så likte jeg heltinnen og at forfatteren på en realistisk måte har skildret menneskenaturen. Du vet at forfatteren har gjort en god jobb når du blir svært så irritert på romanens antagonister. Og det ble jeg.

Anbefales!

Kilde: egen ebok - Forlag: Amazon - Utgitt første gang: 1847 - Språk: Engelsk - Sider: 373

Utfordring: 1001-lesesirkel, GoodReads

Vår :-)

"Fever Dream" av Samanta Schweblin

Ok, så fant jeg meg en ny forfatter å studere i andre boka jeg leste på årets Man Booker International Longlist. Likte så godt novellesamlingen Mouthful of Birds jeg leste av Schweblin forrige uke at jeg like greit skaffet meg Fever Dream også. En helt annen sjanger, samme forfatter og du verden så forskjellig stemning!

Fever Dream er nemlig akkurat det tittelen tilsier, en springende, men ikke direkte usammenhengende drømmeliknende fortelling. Hovedpersonen er en kvinne - Amanda - som tilsynelatende ligger i en sykehusseng. Hun har en datter - Nina og mann, men selv om hun etter sigende skal ligge på dødsleiet så er dialogen hennes/historien hun forteller en samtale mellom henne og den 7-8 år gamle nabogutten...

Samanta Schweblin
Bildekilde: Goodreads.com

Familien er på sommerferie i et hus de leier på landet et sted i Argentina. Mor og datter er allerede installert, mens far skal komme etter når han er ferdig å jobbe i Buenos Aires. De er kommet i kontakt med nabokvinnen Carla og hennes sønn David som er jevngammel med lille Nina på 6 år. So far so good? Niks. For historien starter kjapt å bevege seg i flere rare retninger. Jeg skal ikke fortelle verken hva, hvem eller hvordan, men kan si såpass at denne boka virkelig er som en feberdrøm. Jeg satt hele tiden med en intens følelse av at ingenting var helt som beskrevet, ting hang ikke på greip og det er utkast til ideer i flere forstyrrende retninger. Er dette sant? Noe av det? Utslett, gift, dyr som forsvinner, vandrende sjeler - og alle ungene i landsbyen - hva, om noe, er skjedd med dem?

Jeg ble nemlig grepet av en kvelende følelse da jeg leste, en uggen tone ligger over hele fortellingen. Historien blir fortalt i dialog, men det virker ikke som om noen av karakterene er helt forbundet med virkeligheten som vi normalt kjenner den. Ingenting er forklart helt ut, og man klarer heller ikke helt fylle ut det som mangler på egenhånd. Eller, man tror kanskje man har en slags kontroll for en periode, men nei. Og slutten, den var så åpen som bare jeg elsker det. Null forklaring, ingen konklusjon. Er ikke dette som en typisk feberfantasi, så vet ikke jeg.

Unødvendig å si, kanskje, men jeg elsket boka! Ingen deprimerende samtidspresentasjon, ingen dystopisk fremtidsprofeti, ingen dysfunksjonell oppvekstroman og verken action, thriller eller krim. Bare en ren, uggen feberfantasi med et språk og en nerve som hele tiden holdt leseren i ubalanse? Eller faktisk basert på en av Argentinas store naturkatastrofer? For det er den!
Fantastisk innlest av Hillary Huber, funnet på Audible.

Jepp! Dette va mad for mor! :-)

Les gjerne den svært så skremmende bakgrunnen for boka HER...!

Kilde: Egen bok - Format: Lydbok - Forlag: Audible - Sider: 192 - Språk: Engelsk

Utfordring: Andre land, GoodReads

Stemning

.