lørdag 25. juni 2016

"Ren Poesi" av Ellen Wisløff (red.)

Hva gjør man en fredag formiddag i pøsregnet i Stavanger når sambo går amok i fotobutikken og tester fotoutstyr? Man tager inn på nærmeste bokhandel - Norli, i mitt tilfelle tvers over gågaten - og finner seg en stor handlepose. Det gjorde ikke noe at det var boksalg (når er det ikke boksalg?) og at jeg er på hils med de fleste butikkansatte. Alltid svært god service, og kompetente bokofile bak disken. Det var dagens reklame :)

Ei av bøkene jeg kom hjem med har jeg kikket på flere ganger. Idag ble dagen. Ren Poesi startet nemlig som en Instagramkonto - @renpoesi - eid av Ellen Wisløff. I boka har hun samlet en del av de diktene som betydde mest for henne i en tidsperiode hvor livet stod noe på hodet. Diktene er hentet fra kjente diktere, instagramdiktere samt upubliserte poeter som deler egne dikt på sosiale medier. Samtlige av dem gav tillatelse til å gi ut boka og overskuddet går til "Ferie for alle" i regi av Røde Kors og Flyktningehjelpen.

Selv syns jeg samlingen var utrolig bra. Her er kjente favoritter som Kolbjørn Falkeid, Inger Hagerup, Hans Børli, Frode Grytten, Helge Torvund og Ruth Lillegraven i god mix med andre, mer ukjente - som instagrampoetene @ole.horvli, @heddalilleng og @usagteord.

Et pittelite utvalg fra 108 dikt og 69 ulike poeter:

lyset
du treng
finst
Helge Torvund


Jeg puster
Det er en god start
@usagteord


NOTAT FRÅ HELSESØSTER
Penisen hans er skeiv
truleg fordi han har sete
attmed den fagraste jenta på skulen
i tre år
utan å seie eit ord
Hans Sande


Les mer om Instagram-poesien hos NRK, Kultur og underholdning
Ha en fortsatt god helg! :-)


Kilde: Egen bok - Utgitt: 2015 - Forlag: Cappelen Damm - Sider: 110 - Utfordring: GoodReads, Poesi


Survival of the fittest
Blomstrer utrolig nok blant stein og stein, Utah



fredag 24. juni 2016

Bokryggpoesi #2

Mitt bidrag til fredagens bokryggpoesi. Sjekk Pias Kulturkrok for flere kreativiteter og ha en VANNvittig fin helg (mens man snakker om storm i juni... ;-)


 

Det jeg elsket
Storm i juni
Himmelfall
Mormor danset i regnet
Den trofaste hustru

 

søndag 19. juni 2016

"When the Emperor was Divine" av Julie Otsuka

Som tidligere nevnt i omtalen min av Julie Otsuka's The Buddha in the Attic så ble jeg aldeles fascinert av henne under Kapittel-dagene i Stavanger ifjor. Det var mitt første møte med forfatteren, og hun presenterte for meg historier fra USA som ihvertfall jeg aldri har kjent til tidligere. USA er i utgangspunktet en smeltedigel av immigranter, men det har vært stor forskjell på hvor velkomne de forskjellige folkegruppene har vært i landet. When the Emperor was Divine omhandler den fryktelige behandlingen japanerne fikk etter bombingen av Pearl Harbour og er kronologisk boka forut for min tidligere leste The Buddha in the Attic.

Vi kommer inn i historien fire måneder etter Pearl Harbour og over natt er det dukket opp skilt over hele USA som instruerer alle japanere til å melde seg for nærmeste interneringskontor. Samtlige skal sendes bort så lenge andre verdenskrig varer og de får kun ta med seg en koffert hver. Vi følger en familie hvor far uten forvarsel seint på kveld blir fjernet fra sitt hjem, kun iført morgenkåpe og slippers for å måtte stå til rette for gud vet hva. Resten av familien får ikke se ham igjen før etter krigen. Et par måneder etter far forsvinner får mor ordre om å gi opp hus og heim i California og evakuere med sine to små barn, ei jente på elleve år og en gutt på åtte. De blir alle tre satt på et tog med destinasjon Topaz, Utah og en støvete og uutholdelig varm fangeleir. Individualiteten blir strippet fra dem, og såvel rike som fattige japanere blir det kollektive "dem", en ansiktsløs og navnløs fiende. Tre år senere returnerer den lille familien hjem, forandret og traumatiserte. Til forskjell fra flere andre japanere får imidlertid mor og barna igjen huset sitt. Det er ikke bebodd, men fryktelig nedslarvet. De aller fleste møblene er stjålet og det er tagget i tak og på vegger. Men de har et hjem. Et sted det kanskje går an å starte på ny? Et halvt år senere returnerer også far, men han er kun en nedbrutt skygge av den ressurssterke mannen han en gang var.

Julie Otsuka
Bildekilde: goldsea.com
Som i forrige boka jeg leste av Otsuka gjør hun også her nytte av enkel, men velformulert prosa. Hun sløser aldri med ord. Alt ligger i de få, men velvalgte og fragmenterte små detaljene. Man skulle trodd at språket og derfor hendelsene ble altfor enkelt behandlet på denne måten, men det har fullstendig motsatt virkning. Dette blir sterk kost! Frustrasjonen, lengslene og savnet er til å ta og føle på, men historien blir aldri overoppgitt, aldri sentimental. Den fikk meg likevel til å ta til tårene et par ganger. Jeg vet jo at boka er basert på en sann historie, nemlig Otsuka's egen mors familie, selv om ingene av karakterene blir gitt noe navn. Vi leser om mor og far, gutten og jenta -  som venter på at en tulipan skal vokse i en gammel blikkboks, på at en død og nedgravd skilpadde kanskje våkner til live igjen til våren, som venter på sommeren når det er kaldt om vinteren, som venter på kaldere dager når sola steiker og det eneste man orker å gjøre er å sitte helt i ro i skyggen, som venter på å bli satt fri og bli gjenforent med far. Otsuka gir oss ikke detaljene her heller, hun tar oss istedenfor med rett inn i hjertene og sinnene til karakterene og lar oss leve dette sammen med dem. 

Igjen leker Otsuka med fortellerperspektivet. Hver og en av familiemedlemmene får sitt eget kapittel. Historien starter med mor og opptakten til forflytningen. Deretter overtar piken som forteller om det som hender på togturen til Utah. Lillebror beskriver tiden deres i interneringsleiren, og Otsuka's igjen fantastiske og vellykkede bruk av det kollektive vi-fortellerperspektivet skildrer utfordringene familien blir utsatt for etter de kommer hjem fra Utah. Det femte og siste kapittelet kommer nesten som en fotnote til resten av teksten og beskriver det som hender med far, både før og under oppholdet i høysikkerhetsfengselet i New Mexico. Selv om dette kapittelet først virker som en etterpåtanke forfatteren fikk, så er det likevel den råeste og mest direkte beskrivelsen av japanernes holdning til hvordan de ble behandlet av amerikanerne under andre verdenskrig. Boka er faktisk verd dette kapittelet alene. Så vanskelig å forholde seg til. Så fryktelig, og så vakkert! Otsuka kan virkelig fortelle sine historier! Og det fineste? Selv om japanerne ble uhyrlig behandlet så blir aldri boka anklagende, fordømmende eller hevngjerrig. Den slår kun fast et faktum. Slik var livene til japanerne i USA under andre verdenskrig. Slik ble de behandlet, og slik ble de møtt av samfunnet etter krigen var over. Som om ingenting var hendt dem. Som om de nettopp var kommet tilbake fra en lengre ferie.

Denne boka er rett og slett slående elegant i all sin enkelhet! Anbefales!



Kilde: Egen ebok - Forlag: Fig Tree - Utgitt: 2012 - Språk: Engelsk - Sider: 162
Utfordring: GoodReads, Utenlandske forfattere



Helt nord i California/Oregon


fredag 17. juni 2016

Bokryggpoesi #1 - gjenoppstandelsen

På juni's tvangslesekafé i Stavanger ble det tatt store beslutninger. Faktisk opptil flere veldig gode som vi (Pias Kulturkrok og jeg) vil dele med dere utover sommeren og høsten. En av dem er ønsket om at fredagens bokryggpoesi bør gjenoppstå, ihvertfall for en stund (til fantasien og antall bøker i bokhyllene begrenser seg). Både for poesien og den kreative utfordringen sin del, men også fordi det er en genial måte å ta tilbake kontrollen over bokhyllene på. For hvem kan med hånden på hjertet si at de har oversikten der? Ikke jeg.

I disse husmorporno-tider med pallebusteren Calendar-Girl som den største (?) boksnakkisen i media tar jeg et steg tilbake og skaper mine egne nyanser av grått...



Elskede
...når mørket faller
Underkastelse!
Mesteren og Margarita
...uten regler
Hemmeligheter fra et levd liv...


Tar du utfordringen? Gå på tur i bokhyllene, skap din egen poesi og magi. Har du ingen blogg? Send meg en mail og jeg skal poste poesien for deg. Utfordringen min er at jeg har ganske så mange ebøker med gode titler etterhvert. Hvordan få dem med? Jeg får gå i tenkeboksen...

For flere poetiske innslag og link til din egen bokryggpoesi, sjekk Pias Kulturkrok her.


.

onsdag 15. juni 2016

Bio-sirkelen: I rettferdighetens navn, Kim Friele

Pia's Kulturkrok står ansvarlig for månedens kategori i Ingalill's Biografisirkel, og tema var uten tvil spennende. Men hva velge? Valget mitt falt på kjente Kim (Karen-Christine) Friele, aktivisten som gjennom hele sitt lange liv har kjempet for de homofile's rettigheter i Norge. Ikke visste jeg like før helga, at valget mitt skulle bli så skremmende dagsaktuelt som det ble. Tenker da på den tragiske massedrapsepisoden i Orlando natt til søndag hvor 49 homofile mennesker på nattklubben Pulse ble skutt ned og drept med kaldt blod da de var ute og hygget seg. Aldeles grusomt forferdelig,  og en hendelse som foraktes av hele det norske folk. Solide støtteerklæringer til de homofile forankret i norsk tros- og livssyn har imidlertid ikke alltid vært tilfelle... og det vet Kim Friele alt om. Senest idag kan vi lese følgende i Stavanger Aftenblad: Stavanger bispedømmeråd starter denne uken jakten på ny biskop etter Erling Pettersen som går av med pensjon tidlig neste år. Dermed er det åpenbart duket for nye runder om homofilisyn, kjønn og alder. Kampen for de homofiles rettigheter er med andre ord lang fra over, heller ikke i liberale Norge. Så til boka og Kim Friele og krigen mot programfestede paragraf 213 av 1902:

"Finder utugtig Omgjængelse Sted mellom Personer af Mandkjøn, straffes de, der heri gjør seg skyldige eller som medvirker dertil, med Fængsel indtil 1 Aar. Med samme straf ansees den, som har utugtig Omgjængelse med Dyr, eller som medvirker dertil."

Karen-Christine Wilhelmsen ble født i 1935 og har rukket å bli 81 år gammel. I hele 53 av disse årene har hun kjempet for de homofiles rettigheter. Hun vokste opp på Fana i Bergen, studerte bl.a. språk ved universitetet i Cambridge og jobbet som sekretær ved Opplysningskontoret for Forsikring fra 1958 - 1971. Navnet Friele fikk hun da hun giftet seg med advokat Ole Friele Jr. Ekteskapet varte i 3 år. De ble skilt i 1961 og Kim tok steget ut av skapet og stod fram som den første åpne homofile i Norge. (Det sies at Wilhelmsen-familien bare var glad til at Kim ikke tok pikenavnet sitt tilbake...).

Jeg har lyst å referere starten av boka, for den hadde de mest interessante frampekene jeg noensinne har lest i ei biobok. Snakker meg om å fange leseren! Dette er noe helt annet enn en kjedelig tidslinje med årstall, gitt. Boka starter nemlig med fjoråret. Det er juni 2015 og Kim Friele står og vifter med et regnbueflagg mot Pride-paraden foran Domkirken i Oslo:
"Blant de 20 000 som danser seg forbi, er homofile politikere, prester, militære og psykiatere. Idet de oppdager henne, legger noen hånden på hjertet. Andre trykker hånden hennes... Enkelte stjeler en klem, hvisker en takk. For dette vet de:
Norske politikere sluttet ikke av seg selv å betrakte homofile som kriminelle. Prestene fant det ikke plutselig for godt å dempe sine moralske fordømmelser. Offiserene gikk ikke frivillig med på at legningen ikke smitter andre rekrutter. Psykiaterne nektet i det lengste å akseptere at homofile og lesbiske ikke er mentalt syke. De mange titusener av tilskuere...har ikke fått åpne sinn bare fordi tiden er gått.
Forandringene og rettighetene har kommet fordi Kim Friele for mer enn 50 år siden trådte ut av rekken, sa "sånn kan vi ikke ha det", og krevde at homofile, uten skam og frykt, skulle få leve sitt eget liv. Med sta utholdenhet, uredde protester og eminent politisk håndtverk endret hun våre lover og hjerter. Historien om Norges første åpne homofile er også historien om hvordan vi ble et moderne og litt bedre land."
Ola Henmo
Bildekilde: twitter.com
Intet mindre enn ei fantastisk dame! Historien Ola Henmo her forteller, er rå og usminket. Forfatteren har intervjuet Kim Friele og mennesker rundt henne, han har godt grep om historien og forteller med stor innlevelse og engasjement. Jeg skal ikke påstå at jeg nå vet hvordan livet som Norges første åpne homofile føltes på kroppen, men her kommer jeg virkelig innafor. Her skildres alt, ikke bare reaksjoner fra de nære - slekt, venner og ektemann - men også hvordan hun ble mottatt av politikere, den steile prestestanden, det rigide og trangsynte militærsystemet, psykiatere og sist, men ikke minst, også hvordan den interne maktkampen etterhvert utviklet seg i LLH (Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner). Den godeste Kim var nok ikke den enkleste å jobbe sammen med, for hun var vant til å få det som hun ville - etterhvert, og ikke uten kamp. Mange mente hun var for sterk, for brå, for oppfarende, for sta og for aggressiv. Kim og LLH har begravet stridsøksen nå, men den satt langt inne. Henmo har skrevet en nyansert biografi, den hopper littegranne frem og tilbake i tid, men er enkel å følge. Boka er troverdig og et solid stykke arbeid. En av de beste biografiene jeg har lest, faktisk.

Kim Friele og Wenche Lowzow
Bildekilde: geysir.no
Kim's eget kjærlighetsliv hører vi litt om, stykkevis og delt. Her er det imidertid ingen sensasjonspreg og dyneløfting. Ja, hun hadde tidligere i livet perioder med kortere romanser og flere partnere. Ja, vi får navngitt noen få av dem. Nei, her er det ingen utlevering. Kim er ærlig og oppriktig om egne holdninger og følelser, men andre holdes der de skal holdes - innenfor privatlivets fire vegger. Unntatt forholdet til Wenche Lowzow, hennes store kjærlighet - den konservative rektoren og skolepolitikeren som ble Norges første åpent homofile stortingsrepresentant. Forholdet til Wenche bobler hun over med. Kim og Wenche var faktisk de første to homofile i Norge som inngikk lovlig partnerskap, og det er et forhold som ennå er solid. Kim er 81 år gammel og riktig så oppegående den dag idag, Wenche er blitt 90 med dessverre skrantende helse både fysisk og mentalt. Wenche ble alvorlig syk i 2005 og fikk diagnosen brystkreft i det ene brystet. Da dommen kom, parerte Wenche med at da kunne de likegodt fjerne begge brystene. Kim's reaksjon som selvfølgelig fulgte henne på sykehuset? "Det blir som Wenche vil. Vi reiser ikke puppeløse hjem. Vi hadde fire, vi kommer fortsatt til å ha to. Ferdig med det, svarte Kim." Ingen mangel på galgenhumor, verken der eller ellers.

Det ville blitt for mye å referere alle kampene, seirene og slagene til Kim Friele her i omtalen. Denne boka må bare leses. Ikke bare fordi den forteller historien om en utrolig sterk kvinne, men den er også - som vaskeseddelen sier - faktisk beretningen om tilblivelsen av et moderne Norge. Kim Friele har også skrevet en memoarbok, Troll skal temmes, som kom ut i 1990. Denne står nå på planen og skal leses. Av priser mottok Friele Fritt-Ord-prisen i 1978 med begrunnelse i «hennes innsats for å skape forståelse for de homofiles situasjon». I 2009 ga Kim selv uttrykk for at hun vil levere tilbake prisen i protest mot at filosof Nina Karin Monsen ble tildelt årets pris, og Kim omtalte prispengene som «judaspengene». 22. juni 2005 ble en byste av Kim Friele avduket på Rådhusplassen i Oslo i forbindelse med Europride-festivalen, og i 2008 ble hun utnevnt til æresmedlem i Arbeiderpartiet. "Du har gjort Norge til et mer anstendig samfunn", sa statsminister Jens Stoltenberg i sin takketale. Ikke så verst et ettermæle, spør du meg! En velkomponert og kunnskapsrik biografi som like mye forteller livshistorien til Kim Friele som oppvåkningen, tilblivelsen og forankringen av LLH i det norske samfunnet. Ei bok som burde stått på pensum på Videregående!

"Kim fryder seg over å se fruktene av et liv i kamp. Samtidig frykter hun et tilbakeslag. Hun synes dagens unge homser og lesber er homopolitisk bevisstløse. De tar ikke inn over seg at rettigheter som er vunnet, kan tas fra dem. At den forfølgelsen homofile nå utsettes for i Russland, i Ungarn, i deler av Afrika, også kan skje her. Hun benytter enhver anledning til å advare homobevegelsen mot å bli historieløse."



LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...