Godt blandet - Hjorth, Atwood, de la Motte og Kobek

Første halvdel av november bærer sterkt preg av at jeg har fått ny giv på lydbokfronten. Jeg tester nå 1 mnd den gratis lydbok-appen Fabel (finnes her), og har tatt pause fra Storytel enn så lenge. Change, er visstnok ordet flere med meg benytter for tiden :-) Lydboka henger godt sammen med mitt ennå stillesittende liv, så for å få til ihvertfall illusjonen av multitasking så lyttes det samtidig som det strikkes. En god høstcombo sålangt.

Og det har gått i svensk, mye svensk i november. For meg ukjent svensk til og med, selv om forfatterne er kjente av mange.

Anders de la Motte har her skrevet to svært så bra bøker om David Sarac, politimannen som rekrutterer og beskytter tystere og topphemmelige kilder i Stockholm sitt kriminelle miljø. Bare resultater kommer på bordet, så er det litt hytt hvilke metoder han benytter. I førsteboka MemoRandom treffer vi Sarac like etter han har vært utsatt for en svært alvorlig bilulykke. Politimannen har mistet hukommelsen, og den kommer kun tilbake i sporadiske rykk og napp. Men hva og hvem skal han tro på? Stole på? Er han selv å stole på? Teamet? Kildene eller tysterne? De la Motte tegner en svært komplisert case, og denne strekker seg over ihvertfall begge bøkene og inkluderer etterhvert førstebetjent Julia Gabrielsson. Spennende, uforventede vendinger i historien, null idé om hvem som egentlig ligger bak før nettet snører seg sakte om den skyldige. Jepp - dette er spennende og bøkene har fått strålende kritikker. Anbefales!

På sengekanten har jeg hatt The Door fra Margaret Atwood liggende en måneds tid. Ett dikt hver kveld, en trivelig avslutning på dagen. Atwood var en litt blandet fornøyelse denne gang, men de gode diktene var så bra at de fullstendig overskygget dem jeg ikke helt forstod og/eller fikk grepet på. Diktsamlingen ble utgitt allerede i 2007, og det var den første på over 20 år. Samlingen er delt opp i fem, hver av dem med hvert sitt vide tema. Best syns jeg Atwood er der hun reflekterer over skrivingen av den mytiske og mystiske poesien, selv om hele diktsamlingen egenlig er en metarefleksjon over et menneskes livssyklus. Siste diktet i samlingen, The Door, er bare nydelig - der poeten ser tilbake på eget liv og åpner dører på forskjellige tidspunkt underveis. Tankevekkende, vakkert skrevet og med den velkjente Atwood-snerten.

Ikke noe diskret cover på denne boka. Det var heller ikke forfatteren, Jarett Kobek, da han ble bokbadet på Kapittel 18 i Stavanger nå i september. Rett fra leveren, in your face - både bok og mann. Forfriskende! Hva om du fortalte sannheten, og hele verden fikk vite det med en gang? Hva du du var kvinne i en verden av sosiale medier som hater kvinner? Hva om du fikk brettet livet ditt ut for hele verden å se, uten å kunne styre noen ting som helst? (her snakker vi en videosnutt som ble spredd på SoMe). Hva om du var dette offeret, som ikke kunne finne gjerningsmannen? Og hva om du så fant ham/henne? Dette er ei bok lagt til San Franscisco i 2013 som tar for seg endringen den digitale tidsalderen har hatt på byen og menneskene som bor der. Gjennomlevd og skrevet av en som bor der selv. Grunnhistorien er fiktiv for å verne aktuelle mennesker, men innholdet er mer enn sant. Interessant bok, synsvinkel på vårt digitale miljø og omveltningen San Franscisco har gått gjennom pga sin nære fysiske avstand til Silicon Valley. Anbefales, om enn litte granne tungt skrevet.

Sist, men ikke minst - jeg har koooost meg med ny Vigdis Hjorth bok som kom ut nå i år!
Denne handler om Lotte Bøk som underviser i dramatikk på skuespillerlinja ved Kunsthøgskolen. Lotte har fokus på Bertholt Brecht og forsøker å få 18-åringer engasjert i historien Mor Courage med dårlig hell. Samtidig ønsker eleven Tage Bast på filmlinja å filme Lotte og noen andre lærere ifm med et prosjekt som tar for seg samhandlingen mellom liv og lære, noe Lotte under tvil sier ja til. Og herfra går det kun nedover.. eller, oppover? Dette er nemlig en fin liten historie om (manglende?) selvinnsikt og selvforståelse. Historien kunne vært deprimerende tung som krigen rundt Brechts Mor Courage, eller humoristisk - som Janne S. Drangsholts Ingrid Winter. Lærerinnens Sang blir ingen av delene. Den blir rett rett og slett bare fin og innsiktsfull. Vet du hvordan andre mennesker oppfatter deg og hvordan du lever livet ditt? Sånn egentlig? LES! :-)

Variabelt innhold på mine første bøker i november, det skal være visst. Akkurat som jeg liker det! Og mer og mer digitalisert blir jeg. For oktober og halve november har jeg 4 papirbøker, 6 lydbøker og 3 e-bøker. Papirbøkene i all hovedsak fra eksisterende hyller. Jepp, fornøyd!

Ellers, det nærmer seg jul. Jeg ønsker meg ei papirbok (strikkebok - ikke helt enkel i verken e-/ eller lydbokformatet) og én presang er allerede i boks. DET er ikke verst til å være meg.

Og sommeren varer helt til - neste sommer? :-)

"Død Manns Tango" av Geir Tangen

Ok Tangen, der fikk du meg til slutt. Innertier for beste boka sålangt! Lite søvn på meg i natt, gitt. For det skal du ha takk!

Jeg har nå fulgt journalist Viljar Ravn Gudmundsson og politietterforsker Lotte Skeisvoll i Haugesund gjennom tre bøker og et utall mord, og må bare si - etter en knallstart på trilogien med Maestro, etterfulgt av kanskje littegranne svakere Hjerteknuser så avslutter forfatteren med et solid brak og en knallsterk Død Manns Tango. Dette er sabla bra, så enkelt! Historien er strammet kraftig inn i forhold til Hjerteknuser, her er det driv, et finurlig skrudd sammen plott, hyppige sceneskift uten at leseren mister annet enn pusten og et språk som jeg sjelden ser i krimromaner. Og jeg er en sucker for words, for å si det på godt norsk. Det vil jeg komme tilbake til, først veldig kort om innholdet.

Undertittelen til boka - Noen kjenner din innerste frykt - danner bakteppet for massemorderen som går løs i Haugesund denne gang. En etter en blir en gruppe mennesker i 35-års alderen tatt av dage på finurlig vis, men av hvem? Etterhvert viser det seg at en død mann vandrer Haugesunds gater med ett mål for øye, å ta livet av dem som gjorde livet hans til et helvete. Og at mannen kjenner sine ofre, det er det liten tvil om. For dem som ikke har lest trilogien vil jeg ikke røpe annet enn at denne siste saken som Viljar og Lotte blir involvert i knyttes til tidligere saker i trilogien, og denne gang blir det virkelig et kappløp mot døden og ikke minst tidligere synder som Lotte og Viljar til nå har klart å skjule. Er det virkelig mulig å komme ut av dette med livet i behold?

Geir Tangen
Bildekilde: h-avis.no

Med fare for å avfolke Haugesund på egenhånd så gir Tangen seg med denne sisteboka i serien. Egentlig ganske synd, for jeg har virkelig begynt å like persongalleriet. Ikke bare Viljar og Lotte, men av alle ting også nokså ferske Knut Veldetun (politi) og kule åstedsgransker Åse Frugård. Til og med ufordragelige Kripos-etterforsker Olav Scheldrup Hansen begynner å snike seg inn i hodet mitt, det ser jammen ut for at han har et hjerte han også. Ikke noe å si på persongalleriet, med andre ord. Det er godt bygget opp gjennom de tre bøkene og forsvinner definitivt ikke inn i historien som pappfigurer. Det er Jossen i rullestolen på pub'en med rullingsen, halvliteren og et heller alternativt syn på personlig hygiene et godt bevis på.

Og så var det språket da. Det er ikke til å stikke under en stol at Tangen leker seg med krimsjangeren. Krimklisjeene følger tettere enn hagl, men i Død Manns Tango er de på finurlig vis balansert svært så godt med resten av innholdet. Leser man teksten med omhu finner man også pekere til en lang rekke andre forfattere, ikke bare norske. Det e mad for mor :-) Jeg nevner i fleng George Orwell, Charles Dickens, Bibelen, Miguel de Servantes, Colin Dexter mfl. Metaforbruken i boka er også temmelig høyt over gjennomsnittet, men uten å dominere altfor mye. I tillegg til språket gjør oppdelingen av historien også sitt for å holde lesetempoet høyt. Med nokså nære 80 småkapittel fordelt på 390 sider så kastes leseren stadig videre i høyt tempo, men som tidligere nevnt uten ihvertfall å miste denne leseren på veien. Her er det nerve som holder fra start til mål. Og for en slutt! Sjelden jeg ser slike i krimfortellinger, og den passet som hånd i hanske! Her er ingen spoiler, men Tangen: You got me! Sånn kan virkelig en gjennomtenkt trilogi avsluttes.

Gratulerer!

Kilde: egen bok - Utgitt: 2018 - Forlag: Gyldendal - Sider: 390 - Utfordring: GoodReads

Fra eget besøk på Røvær tidligere i år - Røvær Kulturhotell
Ett av stedene hvor historien utspiller seg i Død Manns Tango

En skuffelse fra Jan Guillou

Det nytter lite med det ambisiøse navnet Jan Oscar Sverre Lucien Henri Guillou. Jeg har lest ferdig hans første bok Coq Rouge om Carl Hamilton fra 1986, og den var for meg et stort gjesp på øret de første 15 timene, hvorpå det ble en kraftig stigning i spenningsnivået en times tid før boka fislet ut i sanden. What's the fuss about?

Jeg ble påminnet boka og serien under quiz'en på bokbloggertreffet nå i september, og tenkte - dette er gode greier å ha på øret. En hel serie fra en svensk krim/action/thrillerforfatter som jeg ikke har lest før nå. Optimismen var stor i utgangspunktet, og opptakten til boka og bakgrunnen for å skrive den var svært spennende. Carl Hamilton ble nemlig laget av Jan Guillou i 1973, da han - sammen med en kollega, Peter Bratt - avslørte eksistensen av det svenske informasjonsbyrået (IB) og deres omfattende overvåking av venstreradikale svensker gjennom etterkrigstiden. Saken fikk navnet IB-affæren i media, og for sin rolle i avsløringen ble Guillou faktisk dømt til fengsel for spionasjen. Målsetningen hans med Hamilton-bøkene var å skrive det han kunne om den svenske etterretningsverden selv om han ikke hadde lov til det. (Ovennevnte info har jeg funnet på wiki). Et spennende startpunkt for en bokserie dette! Men, så var det selve boka da.

Jan Guillou
Bildekilde: wikipedia.org

Kanskje det er jeg som har fått nok av Palestina-/Israelkonflikten, kanskje boka rett og slett føles utdatert - settingen er jo over 30 år tilbake i tid og langt fra så tidsaktuell, eller kanskje det er Guillou sitt ambisiøse prosjekt som blir litt for detaljert når det gjelder å brette ut svenske etterretningsdetaljer, -metoder og ikke minst hvordan.skygge.mennesker.i.detalj... Jeg skal ta i betraktning at dette var presentasjonen av Carl Hamilton som ny helt, det er utkommet totalt 13 bøker i serien, mange av dem er filmet, så det ER tross alt noe her. Innleser Rønning var noe haltende, så dette kan selvfølgelig også ha påvirket opplevelsen. Kanskje jeg skal gi bok 2 en sjanse? Coq Rouge fikk en 2'er av meg på GoodReads, det holdt såvidt. Men bare såvidt. Vi får se.

Kilde: Storytel - Format: Lydbok - Utgitt: 2006 - Forlag: Vigmostad og Bjørke - Tid: 15t53 

Språk: Norsk - Innleser: Hallbjørn Rønning - Utfordring: GoodReads

Netflix-filmatiserte "Beasts of no Nation" av Uzodinma Iweala

Beasts of no Nation forteller den grusomme historien til Agu, en ung gutt som ufrivillig blir barnesoldat i borgerkrigen som herjer i et Vest-Afrikansk land. Agu har nettopp sett sin far bli drept etter at FN såvidt kom i tide og fikk reddet kvinner og barn ut fra krigssonen som landsbyen deres plutselig ble en del av. I neste øyeblikk blir han tvangsrekruttert inn i en enhet av geriljakrigere hvis eneste mål er å drepe alle som står i deres vei for deretter å plyndre landsbyer for mat og våpen samt å forsyne seg av kvinnene der.

Lederen av geriljagruppen har en svært sterk personlighet, og etterhvert som tiden går begynner Agu å trekkes mot den faderlige naturen til sin nye kommandant. Noe han senere smertelig erfarer er en svært dårlig idé. I mangel på kvinner blir nemlig Agu en god erstatning, og livet han kjente til før konflikten - et liv fyllt av skolegang med venner, tryggheten han fant i kirken og tiden med familien blir mer og mer utvisket.

Kan det være mulig å komme seg etter en så systematisk identitetsødeleggelse som Agu blir utsatt for? Dette er rett og slett så ille at jeg nesten ikke tør tenke på at det kan være sant. Historien er skremmende, overbevisende og ikke minst svært dramatisk. Innimellom grusomhetene, som jeg ikke engang vil komme inn på i detalj - de er definitivt ikke noe for en sart sjel - så minnes også Agu livet fra før borgerkrigen. Han var nemlig et svært intelligent barn og hadde allerede planer om å bli enten ingeniør eller lege. Dette står i så uhorvelig sterk kontrast til den groteske drepingen og lemlestingen som istedenfor blir hans daglige virke.

Uzodinma Iweala
Bildekilde: ft.com

I tillegg til at dette er en uhyre sterk historie, så har Iweala også valgt en helt spesiell fortellerstil. Landskapet og de kulturelle tradisjonene er sterkt påvirket av at forfatteren er nigeriansk og har sterke bånd til Nigeria selv om han nå lever i USA, og det er også språket. Agu's talemåte i boka er nemlig valgt helt bevisst. Han snakker nemlig i det språket han kjenner, et noe barnlig språk som ifølge Iweala er løselig basert på pidgin engelsk, men også inspirert av språket/engelsken til vanlige nigerianere. Stemmen til Agu er nesten som en egen karakter i seg selv, og er helt distinkt. Ikke vanskelig å lese i det hele tatt så fort jeg innså at språket ikke var ordinært 'skoleengelsk.

"driving driving and walking walking and driving driving and walking walking and fighting and soldiering and running from road into bush and bush onto road. That is all we are doing."

Dette er debutromanen til Iweala, og den er rett og slett bemerkelsesverdig. Jeg liker ikke ordene "a must read", men er det ei bok jeg er glad for at jeg har lest, så er det denne. Beasts of no Nation har rukket å vinne en rekke priser. Den kom ut allerede i 2005, skrevet på bakgrunn av hans avhandling på Harvard University. I tillegg til å skrive bøker er Iweala sosiolog og lege og har sterkt tilknytning til Laos selv om han bor i Washington D.C. Boka ble også filmet og kom ut som en amerikansk krigsdramafilm i 2015. Hovedrollene spilles av Abraham Attah og Idris Elba. Den skal jeg IKKE se. Boka var brutal nok, og kommer til å sitte i lenge.

Anbefales!

Kilde: egen bok - Utgitt: 2005 - Forlag: Harper Collins - Språk: Engelsk - Sider: 142

Utfordring: GoodReads, Utenlandske forfattere

Til denne boka trengs et bilde av - peace and quiet...

.

"Eg vil at nokon skal vente på meg" av Anna Gavalda

Novellesamlingen Eg vil at nokon skal vente på meg er franske Anna Gavalda sin debutbok. Utgitt i 1999 oppnådde den å få Frankrikes viktigste bokhandlerpris og er nå oversatt til ca 30 språk. Intet mindre enn en brakdebut.

Samlingen inneholder 12 noveller, alle forskjellige, men samtlige er lagt til og rundt Paris. Temaene varierer mellom kjærlighet, voldtekt, fyll, overdreven mobilbruk som sexkiller, sykdom, savn og tyvlåning av pappas Jaguar for å nevne noen. Felles for dem alle er at menneskene som skildres er svært så realistiske - humoristiske og alvorlige om hverandre, og som leser bryr man seg rett og slett om hvordan det går med dem. Innholdet er ikke så sukkersøtt som coveret tilsier, novellene har overraskende vendinger, men uten å være revolusjonerende på noe vis, språket er friskt og levende og treffer meg rett og slett veldig godt.

Anna Gavalda
Bildekilde: Wikipedia.org

Litt underlig egentlig, for i utgangspunktet er ikke Anna Gavalda i målgruppen for leseinteressen min overhode. For det første er hun fransk, og jeg har hatt svært dårlige møter med franske forfattere tidligere. For det andre er boka oversatt til nynorsk. Ikke fordi jeg ikke leser nynorsk per se, det gjør jeg ofte og som oftest med glede, men kombinasjonen ble litt rar. Det festlige er at jeg plukket opp novellesamlingen nettopp av samme grunn. Jeg leste nemlig Eg elska ho av Gavalda tilbake i 2015. Den boka var oversatt til nynorsk av Tove Bakke og var ganske enkelt nydelig. Omtalen kan du lese her. Der og da bestemte jeg meg for å lese mer av Gavalda. Novellesamlingen er oversatt av Ragnar Hovland og den er også eksepsjonelt god. Anbefales!

Kilde: egen bok - Utgitt: 1999 - Språk: Nynorsk - Sider: 154 - Ufordring: GoodReads, Noveller

Muscat, Oman
For tre år siden var jeg her - eia var jeg der...