Dagen før halv tre av Per Schreiner

Tilfeldigheter gjør at jeg jobber meg jevnt og trutt gjennom min nyoppdagede norske favorittforfatter Per Schreiner i temmelig høyt tempo. Dagen før halv tre lå nemlig forlatt på et bord på biblioteket, enkel for meg å plukke opp.

Schreiner fornekter seg ikke og skriver nok ei svært så spesiell og sær bok. Denne boka er vel det nærmeste jeg kan si jeg har kommet definately no show (at all), only tell og den fikk meg til å flire noe skikkelig. Hva boka handler om? En mann står opp, går ut for å handle brød, brødet er utsolgt så han handler et annet brød, deretter går han hjem. Og alt som skjer, alt han ser, blir beskrevet i pinlig nøyaktig detalj ispedd korte tilbakeblikk til den perioden i livet han tror han må ha vært lykkeligst - et par år under studietiden.

Mannen er ung voksen, kanskje midt i tredveårene. Han har ekskjæreste og en samboer som er totalt forskjellig fra ham selv, han jobber hjemmefra med egne, unevnte prosjekter, men det går heller dårlig. Foreldrene bor i utlandet og venner fra studietiden har han svært liten kontakt med til tross for at han bodde i et kollektiv da han studerte. I boka får vi være med ham en dag fra han står opp og frem til kl. halv tre. Da må han hjem for å lage mat til seg selv og samboeren som kommer fra jobb. Det er alt som skjer på det ytre planet.

Dagens Næringsliv omtalte boka da den kom ut i slutten av 2018 med følgende overskrift: "Kanskje ikke en kioskvelter". Jeg er fullstendig enig. Det er en kort, liten bok, men den tok uforholdsmessig lang tid å komme seg gjennom. Det var først etterpå jeg begynte å tenke videre på boka, og leste lengre passiarer om igjen. Fordi det demret litt. Mannen går nemlig og kjenner på en ensomhet som er gjenkjennelig. Hva er meningen? Er dette livet? Er samboerforholdet noe å satse på? Har jeg en målsetning? Og hva er det egentlig med det manglende forholdet til foreldrene? Vi får aldri noe svar, for boka slutter klokken halv tre. Men så begynner tankene mine å gå. Igjen. Og boka gnager seg fast i meg. Her er det nemlig litt å ta tak i på det indre planet. Deretter fikk boka meg til å minnes egen tid som ung voksen. Her var det mer ja, men kanskje ikke mer enn hva man gjør boka til selv?

Les, så får du se :-)

Flere bøker fra forfatteren

• Henrettelse med elefant
• Beistet

Kilde: Biblioteket - Forlag: Tiden - Utgitt: 2018 - Sider: 125 - Sjanger: Roman

 

Fint besøk på terrassen - hakkespett

Ti amo av Hanne Ørstavik

Den nakneste, ærligste og mest gripende boka jeg har lest på svært lenge og med et aldeles nydelig språk. Ja. Denne gang starter jeg med superlativene, for jeg la boka nettopp fra meg ferdiglest og måtte ut en tur for å la den synke inn. For å forsøke å begripe, hvordan forfatteren har klart å skrive denne historien samtidig som hun gjennomlevde denne perioden i livet.

Ikke lenge etter at Ørstavik flyttet til Italia for å leve sammen med mannen i sitt liv blir han diagnostisert med kreft i bukspyttkjertelen, en kreftform man svært sjelden kommer levende fra. De har giftet seg, de elsker hverandre dypt og inderlig, endelig skal de få bo sammen, jobbe sammen, reise sammen og virkelig nyte livet. Så blir mannen syk, og absolutt alt blir snudd på hodet. Og det er denne perioden i livet Ørstavik klarer å formidle så opprivende, så ømt, så nakent og så dypt personlig at det river i sjela bare av å lese.

Selv har jeg mistet både en mor og en far til kreften og det eneste jeg kan huske fra denne perioden er tåke - det å ikke strekke til, å ikke kunne gjøre noe som helst, å føle seg fullstendig maktesløs i forhold til det som er i ferd med å skje. Og oppi dette, så skriver altså Ørstavik denne boka. Som en overlevelsesstrategi, kanskje. Som noe å holde fast i, en konkret oppgave, som også hennes mann under sykdommen oppmuntret henne til å gjøre. Å skrive, som en adspredelse for å balansere dagene.

Hanne Ørstavik
Bildekilde: adressa.no

"..samtidig som det er i dagene vi lever livet vårt, så er det livet jeg lever i romanen, når jeg skriver den, kanskje det dypeste, sanneste og mest presise uttrykket for det livet som pågår i dagene rundt, både i tiden før, underveis i og etter romanen.

Romanen er innsiden av livet jeg lever og henter fram stoff i meg fra forskjellige tider og atskilte lag som jeg ofte ikke aner er akkurat det som nå trenger å møtes og væres hos, sånn en sitter ved sengekanten om kvelden og holder hånda til et barn, en bare er, romanen har en innsikt som er mye dypere enn min, og fordi den har kontakt med denne selve livskraften, så vet den også mye mer enn meg om hvor den bølgen hver roman er, bringer meg hen."

Ektemannen snakket ikke om døden i det hele tatt, verken med dem på sykehuset eller med sin kone. Ørstavik er alene om å lese sykehusrapportene. Tema i romanen er ensomheten som oppstår når den ene vet hva som kommer til å skje, mens den andre ønsker å leve i uvitenhet om fremtiden.

En sterk historie skrevet av en flott forfatter.

Anbefales uten forbehold.

En annen svært god bok jeg har lest fra forfatteren er Kjærlighet. Omtale ligger HER.

Kilde: Biblioteket - Utgitt: 2020 - Forlag: Oktober - Sider: 93 - Sjanger: Skjønnlitterær biografi

Drøm

1001-boka The Cement Garden av Ian McEwan

En forstyrrende og incestuøs bok ble førstevalget da 1001-lesesirkelen ble sparket igang i 2021 og vi skulle velge bøker på lista fra 1961 og fremover i tid.

Historien handler om en engelsk familie som bor i den heller nedslitte delen av byen. Familien består av mor og far samt søsknene Jack (15) - som er fortelleren av historien - hans storesøster Julie (17), lillesøster Sue (13) og minstemann Tom (6). 

Familien har ikke så mange penger, men eier et stort, gammelt hus og har så de klarer seg. Nokså raskt etter vi møter dem mister de faren til et hjerteinfarkt og deretter moren i det som sannsynligvis er kreft. I et desperat forsøk på ikke å bli sendt på barnehjem eller til flere forskjellige fosterfamilier så begraver ungene moren i sement i en kasse nede i kjelleren. Kanskje ingen vil merke at de da lever alene?

Ungene klarer lenge å skjule sin foreldreløse status og prøver å fortsette livet så godt de kan. Det er sommerferie og de går mer eller mindre på tomgang i det gammeldagse huset. Jack og Julie er kommet i puberteten med de prøvelsene som følger med, og siden de nå har en oppvekst helt uten veiledning så blir både egen seksualitet og incestuøse utspill testet. Alt innhyllet i et tungt teppe av sorg over tapet av moren. Julie får seg en kjæreste, men han er ikke akkurat av den mest fornuftige typen. Sue gjemmer seg bort i bøkenes verden og skriver daglige brev til sin mor, lille Tom begynner å oppføre seg mer og mer som en baby igjen etter å ha hatt en periode der han har kledd seg ut som en liten pike i kjole og parykk og Jack slutter helt å vaske seg. Ungene prøver å håndtere livet så godt de kan, men det er helt tydelig at forfatteren legger opp til at tilværelsen deres kommer til å revne til slutt. 

Ian McEwan

Mer vil jeg ikke si om historien, for den må leses. Oppleves. Gjennomleves sammen med søsknene. Boka er sjokkerende, ganske så sykelig og gir meg temmelig frastøtende bilder i hodet. Samtidig klarer jeg ikke å legge den fra meg. Dette er magisk realisme på sitt beste, og tenke seg til - dette er Ian McEwans aller første roman. 

Jeg måtte lese meg opp på forfatteren for å finne ut, hvor kom egentlig denne historien fra sett i lys av at resten forfatterskapet ikke er i nærheten så mørk som denne historien. McEwan sa selv i et intervju med The Guardian:

"It was the late 70s," he says. "Everyone seemed focused on a sense that we were always at the end of things, that it was all collapsing. London was filthy, semi-functional. The phones didn't work properly, the tube was a nightmare, but no one complained. It fed into a rather apocalyptic sense of things."

The book probes some dark places: there are heavy hints of child abuse, and the relationship between Jack and his older sister Julie proves far from innocent ... He shrugs. "I don't know about words like dark. I thought it was funny, too: having a secret like your mum encased in cement in the basement." There is a flicker of a smile. "Maybe that was just me."

The Cement Garden ble også filmet i 1993. Jeg har ikke sett filmen, og tror kanskje at det så langt holder med boka, som var forstyrrende nok.

Anbefales!!

Kilde: egen ebok - Forlag: Anchor/Amazon - Utgitt: 1978 - Sider: 160 - Språk: Engelsk
Sjanger: Roman, 1001-lesesirkel 2021

Nydelig dag å våkne til

Sebastian i draum - Georg Trakl gjendiktet av Jon Fosse

Jeg har tidligere lest at Jon Fosse har hatt et helt spesielt forhold til østerrikske Georg Trakl fra Fosse var ung. Sebastian i draum er hovedverket til Trakl og diktsamlingen ble opprinnelig utgitt våren 1915, noen måneder etter Trakl selv døde av en hjertesvikt etter en overdose kokain november 1914 bare 27 år gammel. 

Trakl er regnet som en av de viktigste tyskspråklige poetene og som den mest sentrale i den tyske ekspressionismen og for den unge Fosse var Trakl den store lyrikeren. Han likte sannhetene og stemningene Trakl uttrykket med diktene sine, og ikke minst billedspråket og det Fosse kaller den repetitive musikaliteten. 

Jeg forstår hva Fosse mener etter jeg har lest gjendiktningen, men uansett hvor hardt jeg prøver, hvor seint jeg leser og dypt jeg søker å forstå så når ikke Trakl Fosse engang til midt på leggen når det gjelder verken billedlig språk, ei heller repetitiv musikalitet.

Når det er sagt så liker jeg likevel flere av diktene i samlingen, oversatt til nynorsk som de er. Alle er ikke like enkle å forstå, men jeg liker likevel lagene med dulge hentydninger. 

Flere dikt er stilet direkte til personer jeg ikke har noen bakgrunn for å kjenne - en modernistisk arkitekt, arkitektens kone, en forlegger, en forfatter og journalist osv. Det er mulig diktene gir dem mer mening enn meg? Best er Fosses gjendikning av de åpnere diktene til Trakl:

SOLA

Dagleg kjem den gule sola over haugen.
Vakker er skogen, det mørke dyret,
mennesket, jeger eller gjetar.

Raudleg stig fisken i den grøne tjørna.
Under den runde himmelen
fer fiskaren stilt i den blåe båten.

Langsamt mognar drua og kornet.
Når dagen lutar seg stilt
er godt og vondt klare.

Når det vert natt
lyfter vandraren stilt på tunge augnelok,
sola bryt fram frå mørkt gjel.

HOHENBURG

Det er ingen i huset. Haust i romma,
månelys sonate
og oppvakninga ved kanten av den mørknande skogen.

Alltid tenkjer du på det kvite andletet til menneska
fjernt frå ståket i tida,
over drøymande lutar seg grøne greiner,

kross og kveld,
den tonande omfamnar med purpurraude armar si stjerne
som stig opp til fråflytte vindaugo.

Difor skjelv den framande i mørkret
då han stilt lyfter augneloka opp over det menneskelege
langt borte, vindens sølvrøyst i gangen.

Georg Trakl
Bildekilde: derstandard.at

 
For meg blir flere av diktene litt lite tilgjengelige, for vanskelige å forstå seg på. Da faller jeg fort av lasset. Andre er enklere og gir meg fine øyeblikk av gjenkjennelse. Språket er gjennomgående nydelig, men - det blir ødelagt av noe som ikke har irritert meg i en eneste diktsamling så langt i livet - en hang til å bruke ordet purpurrødt og sammensetninger av ordet sølv... - igjen, og igjen og igjen og... 

Ja - irriterende. Det er neppe dette Fosse kaller den repeterende musikaliteten hos Trakl. Og det er dette, utrolig nok, som trekker ned diktsamlingen for min del. For i den siste tredjedelen av tekstene søkte jeg mer etter ordet enn meningen bak tekstene...

Kilde: Biblioteket - Utgitt: 2019 - Forlag: Samlaget - Sider: 70 - Sjanger: Dikt, Diktsamling, Lyrikk

Det er vinter,
Norge er nedstengt.
Stille faller snøen
over høyreiste graner
 om natten, Marianne i draum
Whistler

Klokken og sengen av Eline Lund Fjæren

Etter jeg leste boka Ung jente, voksen mann fra Lund Fjæren i desember måtte jeg prøve meg på nok ei bok fra forfatteren. Jeg endte på denne - et godt valg!

Klokken og sengen handler om ei nitten år gammel jente som flytter fra østlandet til Bergen for å studere. Her skal hun bo alene i en ettroms-leilighet og forsørge seg selv med deltidsjobb ved siden av. I utgangspunktet en interessant bok for meg å lese akkurat nå, siden jeg har en studine i Sogndal. Etter endt bok er jeg noe usikker. Ikke på egen datter, men om boka er smart å lese om man sender en datter til nytt studiested alene :-)

Boka til Fjæren er som den forrige jeg leste både direkte, ærlig og ikke så rent lite forstyrrende. Historien er skrevet i jeg-form, noe som gjør at jeg som leser kommer helt inn på hovedpersonen. Hun er noe for seg selv. Det viser seg nemlig raskt at hun ikke har noen planer om å studere, og søker på jobber som hun verken ønsker å komme på intervju til, ei heller vil ha.

Forlaget sier om boka

"Hun er nitten år og har nettopp flyttet til Bergen, der hun skal bo i en ettromsleilighet. Hun søker på jobber hun håper hun ikke får, og møter ikke til forelesningene på universitetet. Hun har en venn i den nye byen, Julie. Det er alltid Julie som ringer, aldri omvendt. Og mannen hun pleide å treffe før, vil komme på besøk.

Iblant er stedet hun kommer fra så tydelig for henne: den døde ormen hun syklet forbi hver dag en hel sommer, den glødende elgkroppen som hang fra taket etter jakten hun var med på, moren som mistet et barn. Men nå har hun valgt et voksenliv i byen på den andre siden av fjellet. Aller mest ønsker hun å være alene, selv om det betyr å være blakk, ensom, langsom."

Jenta "rømmer" egentlig fra en tidligere elsker, som det etterhvert viser seg hun har litt kontakt med ennå, og istedenfor å studere og jobbe murer hun seg inne i den lille leiligheten. Det eneste livet hun har utenfor de fire tomme veggene er utallige turer dritings på byen med derpå følgende sex og en "venninne" som sliter med sine egne utfordringer. Skrivestilen er definitivt show, not tell når det kommer til følelser og tanker. Vi aner konturene av ensomhet og depresjon, spisevegring og fortrengelse samt en sterk grad av sosial utilpasshet og ganske så fraværende fremtidsplaner.

Og så plutselig - der - slutter boka. Ingen forløsning, bare vage konturer av en slags fortsettelse av livet. Ute på en benk, i en park, i Bergen.

Du all verden så bra, så visuellt sterk og nydelig fortelling av Lund Fjæren. Jeg er fremdeles like hektet på forfatterskapet hennes. Anbefales!

 

Kilde: Biblioteket - Forlag: Oktober - Utgitt: 2015 - Sider: 141 - Sjanger: Roman

 

Idag kom Svanhild på besøk :-)

.