tirsdag 17. mai 2016

Les 1001-boka "The Death of Ivan Ilyich" av Leo Tolstoy!!

2016 - krimallergiåret? Innså nettopp at jeg har lest 1 - ei - krimbok sålangt i år! Riktignok var den skikkelig festlig, men - ei? Du verden... Nå er ikke akkurat The Death of Ivan Ilyich ei krimbok, men noen dør, så close enough. Det er noe med de eldre, for ikke å si gamle, forfatterne som fascinerer meg mer og mer. Jeg får inderlig håpe det ikke er et utslag av egen alder(?) Tolstoy denne gang, og med det mange mener er Tolstoy's mest berømte langnovelle/kortroman.

Boka følger Ivan Ilyich's gjøren og laden gjennom livet, men med spesielt fokus på hans egen død. Og om man ikke har fattet uttrykket Carpe Diem ennå, så står det tydelig klart fram etter lest bok. Denne historien er en lekse for livet. Her har vi nemlig en mann som gjør alle de sosialt akseptable tingene og valgene man kan gjøre i et tilsynelatende suksessfullt liv, og likevel så viser det seg at de er fullstendig feil. Stakkars Ivan gjorde alt som var forventet, både av han selv og andre, likevel levde han ikke da han var i live, og Ivan var heller aldri klar over om at han var lykkelig. Eller, det er vel kanskje noe feil. Han innså det nemlig ikke før det var for seint, da han måtte konstatere at han kom til å dø i rimelig ung alder.

Selv om bokas tittel er The Death of Ivan Ilyich så vil jeg likevel si at hele historien handler om livet. Om hvordan valgene man gjør underveis påvirker både livskvalitet, venner, familie og en selv. Hva er poenget med å ha det siste nye, dyre i serviser og glass, den interiør-hotteste kontrastfargen på veggen i stua, kuleste bilen, dyreste designerskoene og -veskene og penger i overflod dersom man selv ikke er lykkelig? Om man ikke har noen virkelige venner, de som faktisk blir værende også når ulykken rammer og pengene tar slutt? Det Tolstoy har gjort her er å skrive en udødelig tekst som aldri kommer til å gå ut på dato. Han tar leseren med seg gjennom Ivan's liv, helt til hans siste åndedrett, og det føles nesten som om man dør et lite øyeblikk sammen med Ivan. Boka er dypt tragisk, særdeles tankevekkende og sannsynligvis enda mer høyaktuell idag som den gang den ble skrevet i 1886.

Anbefales så absolutt!


Kilde: Egen bok - Utgitt: 1886 - Språk: Engelsk - Sider: 128
Utfordring: GoodReads, Utenlandske forfattere, 1001-bøker





 

mandag 2. mai 2016

1001-boka "August is a Wicked Month" av Edna O'Brian

I Lines 1001-lesesirkel for april skulle det leses ei bok "skrevet av en kvinnelig forfatter du aldri har lest noe av og vet lite om." Jeg valgte Edna O'Brian fordi det var den første kvinnelige forfatteren jeg fikk øye på da jeg åpnet Elida's oversiktelige regneark over 1001-bøker. Ikke googlet jeg forfatteren på forhånd heller, så jeg skred til verket med fullstendig blanke ark. Og resultatet? Dette må jeg gjøre oftere! Jeg fikk meg nemlig en veldig så positiv overraskelse.

Historien handler om Ellen Sage, en irsk separert alenemor i slutten av tyveårene som bor i London. Hun har en 8 år gammel sønn og et forsåvidt greit forhold til sin eksmann George. Når jeg kommer inn i historien er sommerferien på trappene og George skal reise på campingtur med deres felles sønn. Selv om Ellen har problemer med å tilpasse seg et liv uten sin eksmann så takker hun nei til å være med på turen. Alene og seksuelt frustrert på andre året så åpner hun istedenfor døra, armene og senga for en mann hun kun har møtt én gang tidligere. En gift mann som allerede har en elskerinne, men som (selvfølgelig) er uimotståelig. Det blir kun med den ene natta, og når Ellen innser at det ikke kommer til å bli noe mer mellom dem heller bestemmer hun seg for å dra til sør-Frankrike for virkelig å slå ut håret. Hun investerer i ny garderobe, nytt pågangsmot og med ett mål for øyet - å jakte på menn som kan gi henne en midlertidig pause fra frustrasjonene hun går og kjenner på. Vel ankommet hotellet tar det ikke lang tid før Ellen roter seg til med både servitører, musikere og room-service, men ikke noe blir som hun planlegger. Så treffer hun på en kjent amerikansk skuespiller og hans entourage, og her tar historien virkelig av. Gamle single menn med seksuelle behov, gifte menn, frustrerte fruer, vakre unge kvinner, fylleparties, ménage à trois, en bilulykke med døden til følge og til slutt - to tragedier som rammer Ellen direkte.

Det skorter definitivt ikke på ytre spenning i denne boka, men her er også mye å forholde seg til når det gjelder indre verdier og tankesett. I bunn og grunn handler boka om å lære seg å leve livet på ny. Et liv som tidligere var fyllt opp av mann, barn og familieaktiviteter, men som nå er ensomt og uten fysisk og mental nærhet. Hvordan takler man egentlig seksuell frustrasjon, mangel på voksenkontakt, singellivet, en kropp som har båret frem et barn - uten annen hjelp enn seg selv å stole på? Noen av opplevelsene til Ellen er littegranne far fetched, men i bunn og grunn så portretterer O'Brian en svært så troverdig og frustrert kvinne. Ellen er like ambivalent som alenemor som jeg var den gang da, selv om vi kanskje løste utfordringene våre på litt forskjellig måte. Gjenkjennelig er likevel den overordnede kontrasten mellom punktert psyke og uten glede i livet kontra perioder med nesten euforisk lykke. Begge følelsene aldeles umulige å kontrollere.

Edna O'Brian
Bildekilde: spectator.co.uk
Gitt at boka ble publisert allerede i 1965 så er Ellen temmelig forut for sin tid når det gjelder seksuell frihet. Normen på den tiden var fremdeles kyskhet, selv om 69'er flower power perioden var like om hjørnet. Når historien slutter så har nok Ellen lært mangt å mye om seg selv, men det er ikke utelukkende positivt. Hun returnerer hjem med flere brutte illusjoner, men likevel med en større innsikt. Lesere med behov for happy endings og at historier skal utvikle seg i en oppskriftsmessig positiv retning vil nok ikke akkurat trykke denne boka til sitt bryst. Historien viser istedenfor at mennesker kan sørge og helbrede seg selv på forskjellige måter, og det er kun en selv som kan bestemme hvilken måte som er riktig. Jeg likte veldig godt måten O'Brian presenterte boka på. Hun gir nok detaljer til å sette scenen både når det gjelder det ytre og indre landskapet, men hun har selvbeherskelse nok til ikke å beskrive det innlysende. Show not tell på sitt beste. Karakterene er både morsomme og triste.  Historien likeså. Den gjenspeiler både gleden og smerten de fleste opplever i livet, denne gang fokusert rundt den single alenemoren Ellen som kastes ut i livet på ny uten en synlig livbøye.

Utover i boka tok jeg meg flere ganger i å lure på om Ellen's historie var forankret i Edna O'Brian's eget liv. Og måtte selvfølgelig google. Som Ellen er også Edna irsk, og de har ganske så mange andre fellestrekk. Begge har en veldig sterk og kontrollerende mor som gjør som hun vil, dette inkluderer også å forlate familien for en periode for å følge egne drømmer. Begge kommer fra en strengt religiøs familie og har tilbragt deler av livet hos nonner.. Begge giftet seg mot sine foreldres ønsker, og begge fikk barn, men ble skilt.. Kanskje begge er/var like seksuelt frigjorte? Hvem vet. O'Brian's bøker dreier seg ihvertfall (ifølge wiki) ofte om kvinners indre følelser og deres problemer med å forholde seg til menn og til samfunnet som helhet. Vi får ikke vite hele bakgrunnen til hvorfor Ellen forlot Irland, men O'Brian's første bok - The Country Girls - blir ofte kreditert med å bryte tausheten rundt seksuelle forhold og sosiale problemer under den undertrykkede perioden i Irland etter andre verdenskrig. The Country Girls ble nemlig både forbudt, brent og fordømt. Og O'Brian forlot Irland i protest.

Særdeles interessant bok og et veldig godt, blindt valg av 1001-forfatter i denne runden av lesesirkelen. Boka anbefales så absolutt om man ikke nødvendigvis må ha en lykkelig slutt som avrunding på en god og tankevekkende historie. Fun fact: Jeg er født i august, i 1965. A wicked month for sure :-)


Kilde: Egen e-bok - Forlag: Amazon - Sider: 224 - Språk: Engelsk
Utfordring: GoodReads, 1001-bøker, Utenlandske forfattere



Takk for (na)turen :-)


tirsdag 26. april 2016

Strippere, dop og rock n' roll

Overskriften sier det meste om Ingalill's biografisirkeltema for april - Rock! Jeg har tatt for meg Guns N' Roses, det amerikanske hard rock/metal bandet som slo gjennom midt på 80-tallet da glamrock'en herjet som verst, puddelhåret gikk Eli Hagens pannelugg en høy gang og de pålimte tights'ene var så tette at det er et under at noe som helst under buksa virket, bådet til det ene og ikke minst til det andre...

Men først: Scroll nederst i innlegget - start youtube-linken - les så resten :-)

Jeg begynte i utgangspunktet på lydboka fra Storytel - Access All Areas - av svenske Aksel Tengner, men du verden så E-lendig dårlig!!! I tillegg leste forfatteren boka inn selv. Det burde ingen forfatter gjøre!!! (..med mindre man heter Tore Renberg og er fra Stavanger - unntaket som bekrefter regelen). Tynn som ei lefse (knapt 1 time) og med et så magert innhold at jeg kunne gjort det bedre selv ved å omskrive wiki...

Amazon ble nok engang redningen, og hvilken bok! Reckless Road: Guns N' Roses and the Making of Appetite for Destruction. Som faktisk starter aldeles med begynnelsen, den aller spedeste begynnelsen da musikerne ennå var en gjeng ungdommer som byttet band like ofte som andre skiftet ... LP'er på platespilleren.

Og for å ta forfatteren Marc Canter først, så er det hans fortjeneste alene at Guns N' Roses er blitt dokumentert så grundig, helt fra den første gitaren kom i hus og frem til innspillingen av det første suksessalbumet Appetite for Destruction. Han filmet, tok bilder, intervjuet menneskene rundt Guns N' Roses, var med på spillejobbene, festet med dem, ryddet opp etter dem, gav dem mat når pengene ikke strakk til (!) og gav til slutt ut denne boka. For en hyllest! For en kompis! Og for en suksess Guns N' Roses ble!

Axl Rose - haiket fra Indiana til Los Angeles i 1984 og startet opp flere band etter hverandre i jakten på den rette sound'en. Rapidfire, Rose - som senere ble hetende Hollywood Rose - sammen med Izzy som Axl hadde gått på skole med i Indiana, slo seg så sammen med Tracii Guns, Rob Gardner og Ole Beich som dannet den første utgaven av Guns N' Roses. Etter uoverensstemmelser med Tracii og Ole som ikke stilte til en konsert i Seattle så inviterte Axl og Duff Slash og Steven til bandet for et show på nattklubben Troubadour i West Hollywood med en påfølgende tour i nordvest California. De klikket momentant både på scenen og privat og hadde det samme kompromissløse forholdet til livet de levde, musikken de ønsket å spille og den store drømmen - å signere med et stort plateselskap som respekterte den kompromissløse stilen deres og kravet til fullstendig kontroll over produktet - musikken. Det skulle vise seg å bli temmelig bratt...


Duff, Slash, Axl, Steven og Izzy

  • Heroin, sex og knuste hotellrom/leiligheter
  • Sov i portrom, i forlatte garasjer, på gulvet hos stripperne eller i senga hos one-night-stands hvis de var heldige
  • Skikkelig dårlig festrykte, fantastisk performance på scenen, med og uten brukne fingre, blåveiser og i heftig bakrus
  • Ingen seriøse ville ta i dem med ildtang
  • Stripperne på The Strip i Las Vegas holdt dem med mat og dop
  • GNS var kompromissløse når det gjaldt hardrock'en og sin egen sound, penger var ikke viktig. Axl's stemme var rå, Slash ble utrolig dyktig på gitar veldig raskt og image var alt. INGEN fikk endre på noenting.
  • Solgte billetter til konsertene sine selv, og måtte ofte ha minimum 50 betalende tilskuere for engang å få lov å komme på scenen og spille 5 minutter.
  • Konstant uten penger pga dopforbruket. Måtte haike til konsert i Seattle fordi den tjuvlånte U-Haul'en (bilen) brøt sammen underveis. Satt på lasteplanet til en pickup med kun gitarer og en forsterker. Konserten ble likevel en suksess.
  • Tom Zutaut fra Geffen Records var den første (og eneste) produceren Guns N' Roses stolte på. Zutaut på sin side stolte 100% på at Guns ville bli det neste store bandet. Han backet dem gjennom tykt og tynt og fungerte som demper mellom bandet, media, konsertarrangører og hysteriske fans. Zutaut signerte Guns N' Roses og deres første LP for Geffen Records.
  • Axl hadde sex i studio med ei av stripperne i Las Vegas for å få realistisk sex sound som bakgrunnstrack på sangen Rocket Queen. De holdt på i ca 2 timer med mikrofoner på seg...
  • Bandet ble etablert i 1985, utgav sin første LP Appetite for Destruction (burde kanskje vært Receipe for Destruction sånn sett i etterpåklokskapens lys) i 1987
  • Har totalt sett solgt over 100 millioner plater, noe som har gjort dem til et av verdens mest fremgangsrike og suksessrike hard-rock band noensinne.

Originalcoveret til Appetite for Destruction


Boka var utrolig god, og dette her er the real stuff. Intervjuene er gjort med en hel rekke av personene som stod bandet nær, og hvert enkelt bandmedlem kommer til orde gjennom hele boka. En rekke ganger. Og ofte med forskjellig oppfatning av situasjoner de har vært gjennom, enten pga mangel på vilje, for heftig bakrus eller rett og slett hukommelsessvikt. Hvert kapittel er i tillegg introdusert med en videosnutt, så dersom man leser eboka på nettbrett (og ikke Kindle som meg) så er det også 2-4 minutters live musikk og intervjuer med bandmedlemmer og bakgrunnscrew til å spille av og kose seg med. Forfatteren Marc Canter levde livet sitt som familiemann med kone og barn. Dokumenteringen av bandet var hobbyen hans. Som leser stoler jeg fullt og fast på innholdet. Han er en troverdig forteller. Canter toner ned de negative sidene med Guns, men han fortier dem ikke. Og det beste - her prøver han ikke å selge ei bok basert på sensasjonshistorier og "har-du-hørt"-sladder. Dette er saklig. Dette er rått. Og dette sluttet altfor tidlig!!

Marc Canter
Som tittelen på boka tilsier - Guns N' Roses and the Making of Appetite for Destruction. LP'en Appetite for Destruction ble utgitt i 1987, og her slutter også biografien. Dessverre. Akkurat når eventyret virkelig tar av! Og det er også her bråket rundt Guns N' Roses starter. (Muligens derfor seriøse Canter også gav seg på topp...). Det er ikke tvil om at de sterke personlighetene i bandet, da spesielt Axl og Slash, begynte å tære på hverandre. Til slutt klarte de ikke å samarbeide, verken på scenen eller når det gjaldt låtskrivingen. Tidligere utfylte de hverandre og var en komplett pakke. Så kom suksessen og gikk til hodet på dem... Bandet ble splittet, og av den originale besetningen var det faktisk bare Axl som var medlem for en tid.
Mors beste barn :-)

Men historien slutter ikke der. Et aldri så lite fun fact: forrige uke kjørte jeg gjennom California og opp langs kysten. På radioen hørte vi Guns N' Roses fra 80-tallet samtidig som Axl, Slash og Duff stod på scenen sammen igjen for første gang på aldri den tid under Coachella Valley Music and Arts Festival, nettopp i California! Og sound'en i 2016? Jeg siterer Billboard: "Slash's fingers flew over his frets like Muhammad Ali dancing in the boxing ring, and Rose brought an especially focused vocal performance to the stage on Saturday." Intet mindre enn fantastisk! Så skal jeg heller la være å poste bilder av de nå aldrende heltene, jeg velger heller å huske Axl og Slash slik Marc Canter beskrev dem i boka og som jeg selv husker dem fra 80-tallet. (Og så fortrenger jeg totalt at Axl nå i disse dager skal steppe inn som vokalist for AC/DC...).


Helt til slutt - favorittsangen min (et par kliningser til denne :-)

fredag 15. april 2016

Ny Kindle Oasis - for dem med romslig lommebok!!


Da har Amazon kommet ut med flaggskipet sitt av et lesebrett, noe ryktene har mumlet om et stykke tid. Til den nette sum av NOK 2.400,-

Og akkurat der stoppet entusiasmen min...

For hva i all verden får man i tillegg på nye Kindle Oasis sammenliknet med det beste lesebrettet Amazon har produsert - Kindle Paperwhite - som kan være verd NOK 1.500,-?? (Differansen mellom disse to).

Oasis er pittelitt tynnere, det har fått tilbake de fysiske bla fram/tilbake knappene som jeg har savnet på de siste modellene, og Oasis har et ekstra batteri - noe som gir måneder med lese-/standby-tid til forskjell fra 3-4 uker. (Noen her som går lenger enn 3-4 uker før dere finner en kontakt i veggen?)

  • Ekstra minnekort? Niks...
  • Endelig vanntett? Niks...
  • Mulighet for lydbøker? Niks...

Det eneste - ENESTE - jeg muligens kan trigge på er bla frem/tilbake knappene. Sa jeg at jeg har savnet dem? JA! Kjøper jeg Kindle Oasis for NOK 2.400,- av den grunn? Neppe... (ok, skal ikke si aldri - for jeg er noe over gjennomsnittet glad i Kindle lesebrett ... men herregud da mann!).


Min anbefaling står fjellstøtt som før

  • Har du ingen av Amazon sine lesebrett, men ønsker et? Kjøp Kindle Paperwhite NOK 995,-
  • Har du Kindle Paperwhite? Ikke invester i verken Voyage (min omtale HER) eller Oasis
    • Min sammenlikning av Kindle Voyage og Paperwhite HER
  • Har du allerede Kindle Voyage? Vær fornøyd med det!

Jeg ser ingen grunn til å betale 2.400,- for et lesebrett som kun gir deg muligheten for å ... lese bøker, nemlig!

Bruk heller de ekstra kronene på en hel haug med e-bøker istedenfor! :-)

Vil du vite hva de største gadget-magasinene mener om Amazon's sitt nye Oasis tilskudd?
Sjekk The Verge - Engadget - Wired

Kindle Oasis slippes i USA: 27. april, 2016
Når det blir tilgjengelig internasjonalt (og for Norge) er ennå usikkert.

Link til Amazon sin egen Kindle Oasis side HER.

Skulle du likevel investere i en Kindle Oasis - gi meg gjerne tilbakemelding!!! :-)


Paperwhite, hvit sandstrand og jei





torsdag 7. april 2016

1001-boka "Siddhartha" av Hermann Hesse

I denne nydelige, lille boka tar tyske Hermann Hesse oss med på en reise med Siddhartha, en reise inn i den spirituelle verdenen til hinduismen og buddhismen. Og for en reise!

Siddhartha er sønn av en Brahmin (en hinduistisk lærd prest som er ansvarlig for religiøse ritualer i tempelet), og er en begavet og talentfull gutt som går i sin fars fotspor. På grunn av sin posisjon i samfunnet og familiebakgrunn så stilles det store forventninger til ham. Siddhartha er imidlertid ikke fornøyd med livet sitt. Han bestemmer seg derfor sammen med sin beste venn Govinda for å bryte med farens strikte lære. De ønsker istedenfor å leve som søkende asketer og slår seg sammen med gruppen av Samanas som vandrer i skogene for å finne åndelig innsikt og forståelse. Siddhartha og Govinda blir værende hos Samanas i tre år, men Siddhartha finner heller ikke der det han søker etter. Det eneste han lærer er å tenke, vente og faste. En dag hører de om en åndelig leder, en opphøyet Buddha, og de forlater Samanas sammen for å lytte til Buddhas lære. Govinda velger å vandre videre sammen med Buddha, men Siddhartha blir ikke overbevist om at det er veien å gå. Han velger istedenfor å leve livet som en vanlig mann, sammen med vanlige, ikke strikt troende mennesker. I sitt nye liv utforsker han gleder og sorger, han søker lærdom der han kan, også hos Kamala, en berømt kurtisane. Siddhartha blir en velrennommert handelsmann, en gambler og levemann. Han får også en sønn, men finner likevel til slutt det han søker etter - sin åndelige innsikt og forståelse i symbiose med alt på jorden - som fergemann på en elv.
"The only important thing is being able to love the world, not to condemn it, not to hate it and myself, but to be able to view it and myself and all beings with love and admiration and awe." -Siddhartha
Hermann Hesse
Bildekilde: wikipedia.org
Her har Hesse virkelig presentert oss for en livsreise full av visdom, lidenskap og klokskap. Denne litt mystiske, asiatiske historien er i utgangspunktet ganske fremmed for oss i vesten, både når det gjelder religionen og idéen om å nå nirvana eller å bli et opphøyet vesen. Definitivt annerledes sett med vår norske kristne bakgrunn. Likevel klarer forfatteren å gjøre denne svært så filosofiske historien begripelig ved å legge sine vestlige oppfatninger inn i en veldig fjern asiatisk kultur og makter å kombinere vestlig materialisme med Østens mystikk på en særdeles elegant måte. Hesse utforsker meningen med livet i denne boka. Selv har jeg i flere tiår hatt som livsmotto: Man får til det man virkelig vil. Litt interessant er det derfor at jeg kan trekke tre konkrete læresetninger ut fra boka (fritt oversatt) 1) Utholdenhet gir prestasjoner - 2) Å legge fortiden bak seg kan føre til et større intellekt - 3) For å nå egne mål er motivasjon nødvendig.

Siddhartha er ei fysisk lita bok på kun 142 sider. Den leses kjapt, men den har et dypt budskap. Komplekse tema, meningen med livet, hva er ekte glede, spiritualitet, hva er det gode og det onde, hva er virkelig den rette måten å leve livet på. Østens måte gjennom å lære fra de eldre som har levd et langt liv eller å finne åndelig innsikt og forståelse ved å gå ut i verden for å søke og lære på egenhånd? Skapelse, gjenskapelse, liv og død. Alt dette blir utforsket og gjennomgått i denne i utgangspunktet så enkle historien. Hesse gjør også et nydelig forsøk på å prøve å forklare kjærlighetens mysterium og hvordan livet kan bli når vi lar være å måle vårt eget liv opp mot idealer. Jeg likte også veldig godt Hesse's innsikt i sannheten om at ingen egentlig kan lære oss å finne drivkraften og gnisten, det må vi på egenhånd finne i oss selv. Det var en vakker bok, og anbefales varmt.

Kilde: Egen bok - Forlag: Fall River Press - Utgitt først: 1922 - Språk: Engelsk 
Utfordring: GoodReads, 1001, Utenlandske forfattere 



En av mange Buddha-figurer vi så i Bagan, Burma


LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...