Innlegg

Viser innlegg fra august, 2019

"Rase" av Monica Isakstuen

Bilde
Jeg er ett år på etterskudd når jeg nå skriver om denne boka, men heldigvis og gudsjelov er ikke bøker ferskvare! Monica Isakstuen kommer også til Kapittel 19 i Stavanger, så jeg følger her planen om å lese meg opp på forfattere jeg kommer til å møte neste måned. Jeg har lest Vær snill mot dyrene av Isakstuen tidligere, og noterte meg dengang at Isakstuen er en forfatter jeg ville lese mer fra. Det ble nå. Rase er ei interessant bok, på flere nivå synes jeg. For det første, for meg som kvinne og mor til barn, er den gjenkjennelig på et slags vis. Dernest er den både skarpt observert og svært direkte fortalt. Hva den handler om? Rase er en (delvis) fragmentert roman som handler om en kvinne - jeg - og hennes nokså ukontrollerte sinne som kommer frem i de vanligste, dagligdagse situasjoner. Som mor, som kjæreste, som venn og familiemedlem - i alle rollene skaper jeg eller hendelser utenfor hennes kontroll en reaksjon hun ofte ikke klarer å styre. Tankene flyter i alle retninger, s

"Helvete" av Erlend Loe

Bilde
Jeg har lest ei satans god bok. Og akkurat DEN setningen kunne jeg ha plukket ut av Helvete dersom Loe hadde gitt Satan litterære interesser. For her var det mange intended puns. Og hadde det ikke vært for Loe's så lett naivistiske skrivestil og evnen til alltid (for min del) å lande med beina på rette siden av streken, uansett i hvilket tema streken settes, så hadde jeg kanskje synes at denne boka var a) alt for lett, b) altfor dyr og c) aaaaaltfor kort og lite krevende i forhold til prisen og tiden Helvete krevde av meg. Men nå var det jo Loe da, og jeg kan ikke hjelpe det. Jeg liker virkelig skrivestilen hans, og Helvete ? Nei det kan jeg ikke spoile. For boka er så kort, at nesten uansett hva jeg skriver, så ødelegger jeg poenget. Dersom det er et poeng med boka? Jeg har en sambo som bare ristet hodet av hele prosjektet og som kun skummet lett gjennom. Han syns den var et helvetes vås. Meg gav den en morsom time! Er ikke det poenget med bøker da? TRENGER de virkelig å vær

"Lazarus" av Lars Kepler

Bilde
Idag får dere en kort en, om en lang en. Liker du thrillere, sånne som kryper opp under huden på deg og som er syyyykt spennende, i mursteinsform? Som handler om en creepy mann som har dyrket det psykologiske spillet til ut i fingertuppene? Og som sprer død og fordervelse på veien mot eget mål? Single. Focus. Minded. Male. Jepp, der har du seriemorder Walter Jurek i et nøtteskall. Selvfølgelig har han flere som jakter på seg fra politietaten, og der kommer Joona Linna inn som teamleder, trigger og den ultimate målskiven for seriemorder Jurek. Har du lest de foregående seks bøkene fra Lars Kepler om Joona Linna? Ikke? Gjør det! Dette er bok nummer sju i serien, og jeg er ennå ikke lei. Det har skjedd mangt og mye på vei til " Lazarus ", og denne gang råder jeg deg til IKKE å gå glipp av de forutgående bøkene. Man kan selvfølgelig lese denne boka som ei enkeltstående bok, men jeg garanterer at du ikke vil gå glipp av starten - ooog det som skjer etterhvert. Denne saken

"Biopsi" av Lars Ramslie

Bilde
I prosjektet "Lese-meg-opp-til-Kapittel19" er jeg kommet til norske Lars Ramslie og hans nokså annerledes Biopsi . Det er to ting som slår meg med boka - det forstyrrende forholdet mellom far og sønn og det spesielle formatet. Biopsi handler om en svært pen, populær og karismatisk bokser som ender opp som en multihandikappet mann uten bein. Hva denne boka gjør på Kapittel-19 i september? Den handler om kropp, MYE kropp og etterhvert mangelen på kroppsdeler. Bokseren ender nemlig opp i en bilulykke som gir ham så store skader at boksekarrieren er over, han får etterhvert koldbrann og må amputere begge beina, på grunn av sterke smerter får han dertil hørende sterke medisiner og ender til slutt opp som heroinist. Fortelleren i boka er sønnen, og forholdet mellom far og sønn står sentralt i de korte tekstene som blir presentert som brikker og bolker. Ikke helt sammenhengende, men de forteller likevel en komplett historie. Til å begynne med minnet skrivestilen meg om Anne,

"Eg snakkar om det heile tida" av Camara Lundestad Joof

Bilde
Jeg har begynt å lese meg opp på forfattere som kommer til litteraturfestivalen Kapittel 19 nå i september, da aller helst de forfatterne jeg ikke har lest noe av fra før. Camara Lundestad Joof er ei av disse, og boka hennes - ja den smalt godt i hodet! Det er ikke ofte helt nye (for meg) forfattere klarer å sette meg så ettertrykkelig ned i stolen som Joof klarte med Eg snakkar om det heile tida. Joof har norsk mor og gambisk far og skildrer hvordan rasismen hun opplever påvirker tankene hennes og styrer hverdagen hennes så til de grader at hun føler seg fullstendig infisert. Hun er blitt nesten besatt på å fortelle sin egen historie så nøyaktig som mulig for at vi andre skal oppleve henne som troverdig. Og tro meg, her er det situasjoner som jeg aldri ville trodd en norsk/gambisk kvinne ville oppleve her i Norge. Kvalmende skammelig! Tekstene i boka er korte, og samtlige er sanne historier fra hennes eget liv og hennes egne opplevelser. Hvordan hun ble behandlet som barn, ungdo