"Rase" av Monica Isakstuen

Jeg er ett år på etterskudd når jeg nå skriver om denne boka, men heldigvis og gudsjelov er ikke bøker ferskvare! Monica Isakstuen kommer også til Kapittel 19 i Stavanger, så jeg følger her planen om å lese meg opp på forfattere jeg kommer til å møte neste måned. Jeg har lest Vær snill mot dyrene av Isakstuen tidligere, og noterte meg dengang at Isakstuen er en forfatter jeg ville lese mer fra. Det ble nå.

Rase er ei interessant bok, på flere nivå synes jeg. For det første, for meg som kvinne og mor til barn, er den gjenkjennelig på et slags vis. Dernest er den både skarpt observert og svært direkte fortalt. Hva den handler om? Rase er en (delvis) fragmentert roman som handler om en kvinne - jeg - og hennes nokså ukontrollerte sinne som kommer frem i de vanligste, dagligdagse situasjoner. Som mor, som kjæreste, som venn og familiemedlem - i alle rollene skaper jeg eller hendelser utenfor hennes kontroll en reaksjon hun ofte ikke klarer å styre. Tankene flyter i alle retninger, sinte ord og ytringer likeså. Og beklagelsen etterpå. Unnskyldningene og den dårlige samvittigheten. Er hun en dårlig mor, samboer, venn? Jeg sliter med å finne seg til rette i rollen sin som mor til tvillinger og en eldre datter samt i forholdet til en samboer som tilsynelatende har tålmodighet som en engel.

Monica Isakstuen
Bildekilde: VG

Isakstuen pirker virkelig i tabuet i denne romanen, nemlig det å ha motstridende følelser for barnet/barna og det å miste besinnelsen i samvær med dem. Selvoppholdelsesdriften møter virkelig sin motstand i den tålmodige og milde morsrollen jeg egentlig ønsker å befinne seg i. Hun finner heller ingen trøst eller hjelp i psykologen hun går til, og lyver seg gjerne ut av situasjoner istedenfor å ta tak i dem.

Det kan synes om dette er ei tung bok, men det er den definitivt ikke. Rase er faktisk ei svært så humoristisk bok til tider, til tross for de eksistensielle spørsmålene forfatteren tar opp. Og det er nettopp dette som definitivt gjør boka for meg. Det, og formatet Isakstuen bruker. Her er nemlig ingen vanlige kapittel, mer nokså kronologiske hendelser som blir referert. Korte som lange. En tekst/situasjon kan gå over noen få sider. Andre, bare en linje på en side. Dette gjør boka ikke bare lettlest til tross for et kanskje i utgangspunktet tungt tema, men det gjør at man virkelig tenker gjennom de forskjellige situasjonene som jeg gjennomlever istedenfor å bare lese direkte videre.

Etter å ha diskutert boka med flere andre lesere så ser jeg at vi har svært forskjellig respons på denne. Noen synes det er vondt og vanskelig å lese om hvordan moren - jeg - behandler barna sine, både mentalt og fysisk i enkelte situasjoner. Personlig føler jeg at Isakstuen har presentert situasjonene på denne måten for å sette poengene sine på spissen, for at leseren virkelig skal tenke over hva som skjer, hvorfor disse tingene skjer og hvordan man muligens heller burde reagert - kanskje - i en sammenliknbar situasjon. Uansett hvordan man leser boka, så synes jeg den er velskrevet, morsom og poengtert i tillegg til at jeg likte svært godt det fragmenterte roman-formatet. Denne romanen er på mange måter en direkte etterfølger av Vær snill mot dyrene, ei bok som jeg forøvrig også anbefaler, selv om jeg likte denne enda bedre.

Rase er svært sitatvennlig, jeg har valgt å ta med dette - et langt et - som går på jeg sitt syn på kvinnekroppen etter flere fødsler. Et som som flere mødre kan kjenne seg igjen i? :-) Boka anbefales!

Kilde: biblioteket - Utgitt: 2018 - Forlag: Pelikanen - Sider: 224

Utfordring: GoodReads, Kapittel 19 forfattere

.

"Helvete" av Erlend Loe

Jeg har lest ei satans god bok. Og akkurat DEN setningen kunne jeg ha plukket ut av Helvete dersom Loe hadde gitt Satan litterære interesser. For her var det mange intended puns. Og hadde det ikke vært for Loe's så lett naivistiske skrivestil og evnen til alltid (for min del) å lande med beina på rette siden av streken, uansett i hvilket tema streken settes, så hadde jeg kanskje synes at denne boka var a) alt for lett, b) altfor dyr og c) aaaaaltfor kort og lite krevende i forhold til prisen og tiden Helvete krevde av meg.

Men nå var det jo Loe da, og jeg kan ikke hjelpe det. Jeg liker virkelig skrivestilen hans, og Helvete? Nei det kan jeg ikke spoile. For boka er så kort, at nesten uansett hva jeg skriver, så ødelegger jeg poenget. Dersom det er et poeng med boka? Jeg har en sambo som bare ristet hodet av hele prosjektet og som kun skummet lett gjennom. Han syns den var et helvetes vås. Meg gav den en morsom time! Er ikke det poenget med bøker da? TRENGER de virkelig å være dypløyende med så forbannet mange krav til sjanger, innhold, kompleksitet og nerve?

Hva boka handler om? Bakpå står det: "Nyskilte Rakel graver i hagen sin og finner en trapp. Til helvete." That's about it. Resten finner du fort ut selv.

(...som at Rakel forer Satan med makademianøtter og lager blomsterlampe som han skal ha på nattbordet sitt - en annen historie all toghether, og den er mye morsommere ;-)

Kilde: egen bok - Forlag: Cappelen Damm - Sider: 134 pittesmå som var kraftig illustrerte
Utfordring: GoodReads

Visste du at Satan har lavalampe i helvete?
Du vet det nå :-)
Bildekilde: Claes Ohlson

"Lazarus" av Lars Kepler

Idag får dere en kort en, om en lang en.

Liker du thrillere, sånne som kryper opp under huden på deg og som er syyyykt spennende, i mursteinsform? Som handler om en creepy mann som har dyrket det psykologiske spillet til ut i fingertuppene? Og som sprer død og fordervelse på veien mot eget mål? Single. Focus. Minded. Male. Jepp, der har du seriemorder Walter Jurek i et nøtteskall.

Selvfølgelig har han flere som jakter på seg fra politietaten, og der kommer Joona Linna inn som teamleder, trigger og den ultimate målskiven for seriemorder Jurek. Har du lest de foregående seks bøkene fra Lars Kepler om Joona Linna? Ikke? Gjør det! Dette er bok nummer sju i serien, og jeg er ennå ikke lei. Det har skjedd mangt og mye på vei til "Lazarus", og denne gang råder jeg deg til IKKE å gå glipp av de forutgående bøkene. Man kan selvfølgelig lese denne boka som ei enkeltstående bok, men jeg garanterer at du ikke vil gå glipp av starten - ooog det som skjer etterhvert. Denne saken er nemlig ikke over på 350+ sider.

Serien inneholder følgende bøker fra psevdonymet Lars Kepler (som egentlig er forfatterekteparet Alexander Ahndoril og Alexandra Coelho Ahndoril).

Forfatterekteparet Lars Kepler
Bildekilde: wikipedia

Joona Linna-serien:

• Hypnotisøren, 2009 (norsk utgave 2010)
• Paganinikontrakten, 2010
• Ildvitnet, 2011 (norsk utgave 2012)
• Sandmannen, 2012 (norsk utgave 2013)
• Stalker, 2014
• Kaninjegeren, 2016
• Lazarus, 2018

Forfatterekteparet sparer seg ikke for å smøre tjukt på i disse historiene sine om Joona og Walter. Men som de kan skrive så man ikke klarer å legge boka fra seg!! Ja, bøkene er selvfølgelig spekulative, og bruker alle knepene i krim- og thrillerlæreboka som er mulige å benytte for å skape et så stort spennings- og guffenivå som mulig. Men er ikke det flott da, når det blir gjort med så stort hell som her? 

Du kan lese mer om boka HER. 
(Nei, jeg er ikke sponset av Bokkilden fordi jeg legger en link til siden deres ;-)

Have fun :-)

Kilde: Storytel - Utgitt: 2018 - Forlag: CappelenDamm - Sider: 511 - Språk: Norsk
Utfordring: GoodReads

Det er ennå sommer i hagen, selv om regnet bøtter ned... :-)

.

"Biopsi" av Lars Ramslie

I prosjektet "Lese-meg-opp-til-Kapittel19" er jeg kommet til norske Lars Ramslie og hans nokså annerledes Biopsi. Det er to ting som slår meg med boka - det forstyrrende forholdet mellom far og sønn og det spesielle formatet.

Biopsi handler om en svært pen, populær og karismatisk bokser som ender opp som en multihandikappet mann uten bein. Hva denne boka gjør på Kapittel-19 i september? Den handler om kropp, MYE kropp og etterhvert mangelen på kroppsdeler. Bokseren ender nemlig opp i en bilulykke som gir ham så store skader at boksekarrieren er over, han får etterhvert koldbrann og må amputere begge beina, på grunn av sterke smerter får han dertil hørende sterke medisiner og ender til slutt opp som heroinist.

Fortelleren i boka er sønnen, og forholdet mellom far og sønn står sentralt i de korte tekstene som blir presentert som brikker og bolker. Ikke helt sammenhengende, men de forteller likevel en komplett historie. Til å begynne med minnet skrivestilen meg om Anne, punktromanen fra Paal-Helge Haugen som jeg likte så utrolig godt, men etterhvert fikk de fragmenterte tekstene til Ramslie fram en mye mer sammenhengende, og derfor også mye mer tilgjengelig, historie.

Lars Ramslie
Bildekilde: NyTid

Det er noe annerledes med skrivestilen til Ramslie. Han klarer å beskrive farens negative utvikling på en forunderlig distansert, men likevel nær måte. Fra en bokser med stor suksess som sønnen ser opp til, til en mann i rullstol som ikke klarer å gjøre de enkleste hygieniske tiltak selv. Dette burde være oppskriften på en stakkarslig historie, men det er ikke det jeg som leser sitter igjen med å føle. For meg er faren Far og sønnen Sønn gjennom hele boka. Sønnen er veldig glad i faren, og motsatt, til tross for at det kroppslige de begge må gjennom. Faren som føler det på egen kropp, og sønnen som håndterer kroppen som er i fullstendig forfall. Historien forteller også noe om hvordan forholdet til kropp gjør noe med hvordan vi ser på andre mennesker, og hvordan vi, kun med et enkelt blikk, kan true verdigheten til en funksjonshemmet.

Tekstene til Ramslie, som til sammen bygger romanen Biopsi, er på den ene siden en nokså kjærlig nedtegnelse over dette noe spesielle forholdet mellom far og sønn, men boka er også svært forstyrrende. Jeg klarte definitivt ikke å unngå å bli berørt av disse tekstene, og de fikk meg til å tenke på hvor såre enkelt eget liv og forhold til egne foreldre har vært, og er for de fleste, i forhold til barn og voksne med narkomane og/eller multihandikappede som opplever samfunnets stigmatisering på denne måten.

Lars Ramslie debuterte med denne romanen allerede så langt tilbake som i 1997, noe han fikk Tarjei Vesaas debutantpris for. Jeg kan ikke fri meg fra å tenke at denne romanen inneholder en del selvopplevde erfaringer på flere områder. Ramslie mistet nemlig sin egen far midt på nitti-tallet av koldbrann etter flere års sykdom. Man må nesten ha opplevd noe tilsvarende for å kunne skrive med en så sterk innlevelse og med så stor slagkraft denne boka har på meg.

"Alene med obdusenten. Ensom. Navnløs. Nye navn; liket, avdøde, kroppen. En middelaldrende mann i middels form med begge bena amputert. Ensom; selv uten selv. Uten sitt selvsyn sett. Med viljeløs, lånt og nesten tanketom retorikk blir du det ensomste jeg har lest når jeg leser hvordan de skjærer og klipper opp kroppen din i den nøyaktig tyve siders rapporten om døden ingen kunne følge deg inn i."

 Anbefales!

Kilde: Biblioteket - Utgitt: 1997 - Forlag: Tiden - Sider: 159 - Utfordring: GoodReads, Nye norske

Fra fine sommerdager i Lysefjorden

"Eg snakkar om det heile tida" av Camara Lundestad Joof

Jeg har begynt å lese meg opp på forfattere som kommer til litteraturfestivalen Kapittel 19 nå i september, da aller helst de forfatterne jeg ikke har lest noe av fra før. Camara Lundestad Joof er ei av disse, og boka hennes - ja den smalt godt i hodet! Det er ikke ofte helt nye (for meg) forfattere klarer å sette meg så ettertrykkelig ned i stolen som Joof klarte med Eg snakkar om det heile tida.

Joof har norsk mor og gambisk far og skildrer hvordan rasismen hun opplever påvirker tankene hennes og styrer hverdagen hennes så til de grader at hun føler seg fullstendig infisert. Hun er blitt nesten besatt på å fortelle sin egen historie så nøyaktig som mulig for at vi andre skal oppleve henne som troverdig. Og tro meg, her er det situasjoner som jeg aldri ville trodd en norsk/gambisk kvinne ville oppleve her i Norge. Kvalmende skammelig!

Tekstene i boka er korte, og samtlige er sanne historier fra hennes eget liv og hennes egne opplevelser. Hvordan hun ble behandlet som barn, ungdom og voksen. Situasjoner hun er havnet opp i kun pga hudfargen sin, og også pga navnet sitt. Forfatterens fulle navn er Camara Christina Lundestad Joof. I sin første telefonselgerjobb som 18-åring ble hun bedt om å presentere seg som Christina Lundestad, for - som gruppelederen sa: ".. det innbaud til tillit, og at det ville gagne meg, siden eg jobba på provisjon". Djeeeezz... Og dette er bare en pitteliten filleting i forhold til de virkelig skammelige og ikke minst skremmende situasjonene hun har opplevd som farget kvinne i Norge.

Jeg ble satt fullstendig ut av denne boksehansken av ei bok. Joof setter i denne debutboka si ord på hverdagsrasismen som folk ikke tror finnes, men som forfatteren går og kjenner på hver eneste dag. Hun er redd for å bli redusert til hudfargen sin og skiiite lei av å spille pedagogen og trøsteren når andre mennesker forstår de har gått over streken de i blinde har passert.

Camara Lundestad Joof
Bildekilde: Framtida

"Når folk spør meg kvar eg kjem frå, misforstår eg med vilje. Eg svarer Sandefjord. Og når dei spør kvar eg eigentleg kjem frå, så svarer eg Bodø.

Å, du lurer på kvifor eg er brun?

Og ubehaget er til å kjenne på."

Fæle opplevelser fra barndommen og ungdommen får vi også ufiltrert fra Joof. Og det preger tekstene hennes. Det finnes ikke ett eneste sted i boka der jeg ikke tror 100% på det jeg leser. Og det er skremmende!


Fra smusscoveret på boka lærer jeg følgende om forfatteren. Camara Lundestad Joof (f. 1988) er en norsk-gambisk dokumentarisk scenekunstner og dramatiker. Hun er med og leder den mangfoldige scenen, og har spillet over to hundre framstillinger i skandinavia med den selvbiografiske soloforestillingen Pavlovs Tispe. Fra 2018 er Joof husdramatiker på Dramatikkens Hus.

LES!

Kilde: Biblioteket - Utgitt: 2018 - Forlag: Samlaget - Sider: 94 - Språk: Norsk
Utfordring: GoodReads, Nye norske

Nei jeg har ikke reist på ferie ennå... åååhhh... nå trenger jeg snart en strand som denne... 

.