Lesesirkelen har nå lest det som av mange er regnet som en av etterkrigstidens morsomste romaner. Boka er skrevet av Toole, men ble ikke utgitt før etter hans død. Tragisk nok tok han sitt eget liv etter å ha slitt med paranoia og depresjon. Det sies at depresjonen i all hovedsak kom fra det faktum at ingen forlag ville gi ut noen av bøkene hans. Rimelig ironisk da, at
Tåpenes sammensvergelse i ettertid har gjort slik suksess og havnet på lista over 1001 bøker du bør lese før du dør og er blitt beæret med The Pulitzer Prize for Fiction. Det slår meg at Toole gav opp noe tidlig...
Boka in question handler om Ignatius J. Reilly, en særdeles spesiell mann på 30 som ennå bor på gutterommet hjemme hos sin mor. Ignatius er usannsynlig doven, ganske så overvektig, frittalende og utadvent så det holder, men merkelig privat likevel. Han har absolutt ingenting imot å gjøre seg bemerket på de mest besynderlige vis, men føler seg likevel veldig ofte fremmedgjort. Ignatius er rett og slett en underlig skrue av en mann. Etter å ha forårsaket at økonomien til den lille familien henger i en tynn tråd så blir Ignatius beordret av sin mor til å komme seg ut å få seg en jobb, en hvilken som helst lavstatusjobb bare han kan bidra med penger til husholdet. Ignatius, som etter uhorvelig mange år på universitetet har klart å få seg en magistergrad (akademisk grad i humanistiske og naturvitenskapelige fag), synes absolutt ikke noe om ta jobber han er overkvalifisert for. Han innser imidlertid også selv at han er altfor lat til å ha en tilnærmet normal jobb. Ignatius får omsider jobb som arkivar hos buksefabrikanten Levy Pants. Her ender han opp med å egge svarte arbeidere til opprør på det mest absurde vis. Han mister naturlig nok jobben. Neste jobb han forsøker seg på er som pølseselger. Her spiser han imidlertid flere pølser enn han selger, og var han feit tidligere så blir han definitivt ikke bedre nå. Han hisser på seg både kunder og sjef og blir selvfølgelig sparket herfra også. Det topper seg helt når han ender opp med å demonstrere på en strippeklubb mot det han syns er særdeles usedelig oppførsel, hvorpå han blir fysisk kastet på gaten og bildet av ham i rennesteinen havner i avisen. Gjennom hele boka korresponderer han med Myrna Minkoff, en dame han tidligere gikk på universitetet med og sannsynligvis den eneste jenta som noen gang - bortsett fra hans mor - har gitt Ignatius oppmerksomhet og kreditt for hans noe underlig kreative og spesielle holdninger.
Og så red de inn i solnedgangen...? The end...
Tja.. hva skal jeg si. Det er ikke ofte jeg sitter igjen etter endt bok og rett og slett er tom i hodet! Jeg trodde i utgangspunktet på salgsargumentet
en av etterkrigstidens morsomste romaner, men forstår nå at jeg enten a) overhode ikke eier humor, b) at humoren er så subtil at jeg ikke ser den (selv om historien er en av de minst subtile jeg har lest ever) eller c) at humoren er så komplisert at jeg ikke forstår den. Selv holder jeg en knapp på alternativ d) dette er ikke ei morsom bok! Jeg finner den rett og slett verken morsom eller satirisk. Boka er imidlertid veldig godt skrevet - det skal Toole ha. Selv om jeg denne gang var lat og leste den oversatte versjonen av
A Confederacy of Dunces så skal jeg ærlig si at jeg nøt språket. Det flyter og er nær poesi enkelte steder til tross for den absurde historien boka forteller. For meg kan imidlertid ikke ei bok flyte på godt språk dersom den ikke har noe innhold, eller et poeng. Absurde settinger, flate karakterer (alle unntatt Ignatius that is), manglende humor og driv. Kanskje karakterene, som Ignatius sin mor, politimannen, hans mors venninne og nattklubbeieren Lana Lee skulle være ekstreme karrikaturer, men de fungerte ikke for meg. En av de få personlighetene jeg likte var den sprø, gamle regnskapsdamen miss Trixie med kjøpetenner og et elsk/hat forhold til det å bli pensjonert. Henne var det en viss snert over, og jeg skal innrømme jeg flirte av reaksjonene hennes mer enn en gang. Men det er det hele.
 |
| Bildekilde: wikipedia |
Boka skriker av galskap og fortvilelse, og det er her jeg finner et forsonende trekk med historien. Innimellom galskapen og (det som sannsynligvis er) humoren, så finner jeg en ensom mann. Ignatius. Det står ikke nevnt noe sted, men karaktertrekkene hans bærer veldig preg av en grad av autisme. Ignatius har overhode ikke de sosiale antennene som normale mennesker opererer etter og det er derfor han ender opp i alle disse absurde situasjonene som han ikke klarer å komme seg ut fra. Han klarer ikke å se seg selv som den "unormale", den som har avvikende oppførsel og som faktisk skaper all galskapen. Dersom man vinkler boka slik så er det en tung historie å lese, og da er den definitivt ikke noe å le av. Jeg synes av den grunn ikke boka er en komedie. Heller en tragedie. Ja, man kan flire litt og riste på hodet av de latterlige situasjonene, men hvorom allting er så handler boka om en svært overvektig, syk og smågal mann som idag sannsynligvis ville blitt stemplet som en skikkelig nerd og en god dose mer enn gjennomsnittlig paranoid. Det er helt klart at forfatteren føler en sterk hengivenhet til sin protagonist. Han vil at ting skal ordne seg for Ignatius, noe det dessverre ikke gjør. Det jeg sitter igjen og lurer på etter endt bok er hvor mye av Toole selv det er i karakteren Ignatius. Hvor mye av Toole's egen mor finner vi igjen i fru Reilly? Hvor tragisk er egentlig denne historien mellom bokpermene? Kan det være noe i at alle avslagene Toole fikk da han prøvde å gi ut historien om Ignatius faktisk vippet ham over til å begå selvmord? Man kan jo bare spekulere..
Anbefaler jeg boka? Det spørsmålet er vanskelig. Jeg anbefaler den definitivt ikke som en morsom og satirisk roman. Til det fant jeg den altfor tragisk. Den er tung, men med noen humoristiske innslag. Absurde situasjoner finnes det nok av, og liker man absurditeter kombinert med tragikomikk - så ja, da kan vel kanskje boka passe for dem. Likte jeg boka? Nei. Jeg slet meg gjennom siste halvdel bare fordi jeg hadde bestemt meg for å fullføre. Jeg ventet på noe som aldri skjedde. Og da slutten kom så hang den fullstendig i løse luften. Hadde Toole planlagt en oppfølger om boka var gitt ut mens han levde? Ja si det. Jeg var ferdig med boka for en uke siden og håpet på at den ville vokse noe på meg. Nope.
Kilde: Egen bok
Forlag: Tiden
Språk: Norsk
Sideantall: 341
ISBN: 810049615
Utfordring: Lesesirkel, 1001-bøker, GoodReads
 |
| Den Dominikanske Republikk |
