"Vingebelastning" av Helga Flatland - en annerledes omtale

Hvor mye tåler en vinge før den brekker? Før den ikke klarer å holde flykroppen oppe? Det kommer helt an på styrken i vingen. Hvordan den er konstruert, montert og ikke minst hvor tungt den blir belastet. En genial boktittel på en særdeles viktig og god bok fra Helga Flatland!

Jeg fortsetter derfor med en kraftig metafor fra Side3 - en metafor som jeg synes passer perfekt til denne aldeles så glimrende samtidsromanen.

"Som flypassasjer vil man fra tid til annen oppleve det som på godt norsk kalles turbulens. Turbulens oppleves som alt fra mild til kraftig risting i flyet, og kan vare i alt fra et lite sekund til mer eller mindre hele flyturen. Årsaken til turbulens er mange, men fellestrekkene er at det av en eller annen grunn skapes «urolige luftmasser» som påvirker flyet. Det kan være alt fra vindkast nærme bakken, til luftmasser i bevegelse grunnet oppvarming fra solen.Turbulens kan definitivt være ubehagelig, men kan det bli så ille at flyet få problemer?
- Alle passasjerfly er sertifisert for G-belastninger langt over det som oppleves under normal flyging, og flyene tåler turbulens meget godt. Det kan selvfølgelig oppleves meget ubehagelig, men risikoen er først og fremst knyttet til besetningsmedlemmer, passasjerer, traller og så videre som ikke er spent fast og sikret.
- Det har vært tilfeller hvor uventet turbulens har endt med skader på besetning og/eller passasjerer som ikke har vært fastspent. Det anbefales derfor at man alltid har setebeltet festet når man sitter i setet. Systemet for varsling av turbulens er meget godt, men det forekommer til tider turbulens som ikke er varslet eller rapportert. Unntaket er såkalte Microburst, som er et ekstremt værfenomen som har sendt flere fly i bakken. Dette har derimot ikke noe med vanlig turbulens å gjøre, og kræsjene som er dokumentert handler om pilotfeil, ikke at flyene ikke tåler belastningen."

(Les boka - les så metaforen en gang til!)

Andreas er flyvingen, han styrer flyet, bygger flyet. Samfunnet er turbulensen - de urolige luftmassene, unntakene og kravene. Men samfunnet er også godene, putene under armene, tilretteleggelsen og muligheten for ansvarsfraskrivelse. Andre kan ordne opp og systemer kan utnyttes, benyttes og misbrukes. Andreas har og har hatt en tilsynelatende normal oppvekst og et enkelt liv - han har nå et hjem, en utdannelse, fått seg jobb og samboer. Han er 30 år og er utad en god representant for dagens vellykkede ungdom. Han er likevel ikke tilfreds, selv om alt er lagt til rette for ham. Han føler seg ikke lykkelig, han finner ikke sin egen plass i samfunnet og ser på det meste som et mas for å oppnå bedre resultater, stige i gradene i jobben, få seg større hus, reise, få barn og leve det såkalte "gode" liv. Lykkelig syns han aldri han har vært. Så blir han utsatt for en ulykke, ikke alvorlig, men nok til å havne på sykehus. Der møter Andreas det norske helsevesenet for første gang. Den fysiske skavanken blir fikset, men det blir stilt spørsmål ved psyken og reaksjonsmønstrene til Andreas. Han virker ikke helt stabil? Andreas har alltid hatt sin egen måte å takle utfordringer på, tvangshandlinger som har drevet ham, men ikke verre enn at det har vært ganske så håndterlig, både i familien og vennekretsen. Han har taklet både turbulensen og mye mer enn det som regnes som normal G-belastning på strak arm og på egenhånd. Andreas blir likevel sendt til psykolog etter sykehusoppholdet. Resultatet? Overdiagnostisering og en fremtid i NAV sine hender. Og selvfølgelig er det deilig å slippe kravene fra samfunnet. Skylde på diagnosen om forholdet til Hanna, venner og resten av familien begynner å gå skeis. Han er jo syk! Han får støtte fra helsevesenet. Så hvorfor må han ut i jobben igjen? Hvorfor skal han bidra? Han har jo sykdommen å grave seg ned i...

Helga Flatland
Bildekilde: aschehoug.no

Helga Flatland setter i denne boka diagnose- og vellykketsamfunnet vårt så aldeles på utstilling, med alle dets feil og mangler. Som leser har jeg ingen problemer med å synes synd i Andreas, for jeg forstår virkelig hvordan i utgangspunktet håndterlige utfordringer krisemaksimeres med derpå følgende følelse av annlerledeshet og mislykkethet fra Andreas' side. Selvfølgelig har han hatt dårlige foreldre.. De er skyld i det meste. Selvfølgelig var seksualdebuten som 15-åring med en pike på 19 et overgrep... og ikke enhver hormonell 15-årings wet dream.. Psykologen og NAV gir Andreas akkurat det han ønsker å høre for å slippe å ta ansvar selv. Med Vingebelastning viser Flatland dessertgenerasjonen på godt og vondt. Hvordan velferden og kravene påvirker dagens ungdom og former dem slik de er blitt. Noen takler livet på strak arm og klarer å styre seg gjennom utfordringene, andre som Andreas ender opp med en følelse av mislykkethet, blir utakknemlige og kravstore selv om de har de aller fleste godene innenfor rekkevidde. Historien er realistisk så det holder og Flatland klarer å formidle dette med et klart og tydelig språk. Ei bok som virkelig fikk meg til å tenke, to ungdommer på 20 og 22 som jeg selv har. Vingebelastning burde vært en del av pensum på VGS og blitt grundig analysert. Det tror jeg dagens ungdom virkelig hadde hatt godt av.

Skal du lese kun én norsk utgivelse fra 2015 - les denne!

Kilde: Egen ebok - Forlag: Aschehoug - Sider: 267 - Utfordring: GoodReads, Norske forfattere

Og her flyr jeg - mellom Canada's snødekte fjell - på snowboard
Særdeles lav vingebelastning :-)

Gladmelding!

En av de bedre post-apokalyptiske romanene jeg leste ifjor var Station Eleven skrevet av kanadiske Emily St. John Mandel. Omtalen av denne kan du lese HER.

Dagens gladnyhet:  Boka er nå kommet ut på norsk!

Font forlag står for utgivelsen, og selv om jeg ikke akkurat synes at oversettelsen av tittelen på boka var særlig sexy så anbefaler jeg den definitivt.

"Dikt" av Jon Fosse med Karl Seglem

Særdeles inspirert av den fantastiske Trilogien til Jon Fosse så fant jeg til min store glede en diktsamling av forfatteren liggende på Storytel. Til alt overmål var de utvalgte diktene akkompagnert av Karl Seglem. Dikt er en underlig og melankolsk, men kanskje litt vanskelig tilgjengelig diktsamling. Ihvertfall for meg. Den er nydelig innlest med Fosse's karakteristiske stemme og vakkert akkompagnert av Karl Seglem på saksofon. Jeg finner det imidlertid enklere å lese Fosse's tekster sammenliknet med å lytte til dem. Han skriver så komprimert at jeg må smake på setningene selv, lese dem i eget sakte tempo og virkelig se setningene og avsnittene/versene for å bli istand til forstå og ta tekstene inn over meg. Likevel fikk jeg særdeles stor glede av denne lille samlingen.

Fosse's særegne skrivestil er like gjenkjennelig her i poesien som i Trilogien. Hans langsomme og repeterende fortellermåte syns jeg fungerer vel så godt til dikt, og gir virkelig en rytmisk og suggererende stemning som ligger som et mykt teppe over tekstene. Om jeg skulle sette pekefingeren på noe så måtte det være at jeg til tider finner innlesningen litt vel rytmist poengtert, men så er også Fosse kjent for sin repetitive aksentuerende metrikk. Akkompagnementet av Karl Seglem er også nydelig. Jeg er i utgangspunktet veldig glad i saksofon, og den nykomponerte musikken passet utrolig godt sammen med forfatterens stemme og innleserrytme. De to sammen skaper sitt eget lille univers hvor levende toner møter levende ord. Både Fosse og Seglem er noen helt unike stemingsskapere, og sammen har de her fått til noe helt sjeldent og særpreget. Jeg har ihvertfall aldri hørt noe slikt tidligere. Anbefales!

Kilde: Storytel - Forlag: Phonofil Norcd - Utgitt: 2015 - Tid: 37min - Utfordring: GoodReads, Dikt

Fløyelsstemning i Muskat, Oman

 

"Trilogien Andvake, Olavs Draumar og Kveldsvævd" av Jon Fosse

2015's aller beste leseopplevelse. Rett og slett i en klasse for seg. Og aldeles uforventet i tillegg. Så vet du hva denne omtalen går i.

Jon Fosse debuterte i 1983 med romanen Raudt Svart. Siden er han oversatt til mer enn 40 språk. Han har vunnet en rekke priser, og med Trilogien oppnådde han å vinne Nordisk Råds Litteraturpris. Så absolutt fortjent. Jon Fosse, forfatteren jeg fikk mitt første møte med på universitetet. I poesiform. Han imponerte allerede der. Minimalistiske Fosse, som skriver så komprimert og fortettet at nesten hvert ord i teksten er ladet med det som ikke står der. Det intense nærværet i tekstene hans, som i denne trilogien oppstår i varheten og intensiteten mellom Asle og Alida.

Andvake, Olavs Draumar og Kveldsvævd handler alle om kjærlighetshistorien og livene til fattiglemmene Asle og Alida. To elskende nederst på livets rangstige som prøver å finne sin plass i denne verden.  Asle har gjort Alida gravid og de er kastet ut av hjemmene sine. Uten noe annet enn det de står og går i og fela til Asle forsøker de å finne fotfeste i Bjørgvin (Bergen) på 1800-tallet. Parallellen til juleevangeliet med Josef og den gravide Maria er sterk og tydelig. Men der juleevangeliet predikerer godhet, lys og varme og fred på jord så peker Fosse vagt mot en mørkere side ved Asle, en nesten skjult fortelling om død og drap samtidig som han direkte og uten filter uttrykker kjærligheten Alida har til både Asle og det kommende barnet. Håpet, det forferdelige, sorgen og ettertiden. Dette er så vakkert, så gripende og så elegant gjort at jeg ble lesende hele trilogien i ett - nesten uten avbrudd. Nesten uten å puste, og i håp om at Trilogien aldri skulle ta slutt. Sisteboka Kveldsvævd blir fortalt fra Alida's senere fødte datter Ales sin synsvinkel, som et tilbakeblikk på forgangne tider. Ales er en gammel kvinne når vi møter henne og Alida er død for lenge siden. Likevel dukker Alida opp, hos Ales. I minnet, men som fysisk synlig for Ales sitt indre øye. I slektsfortellingen. Om moren, historien og volden som forsvant med Asle. Tilbake er kun kjærligheten. Og Ales. Gammel og ved slutten av livet, kveldsvævd.

Jon Fosse
Bildekilde: samlaget.no

Det som fungerer så utrolig godt for meg er forfatterens særegne skrivestil. En skrivestil jeg kun har følt på en gang tidligere, hos Virginia Woolf i hennes To the Lighthouse. Teksten i Trilogien er ren stream-of-consciousness - en gjengivelse av de totale tankestrømmene til hovedpersonene fortalt i all hovedsak fra en allvitende tredjepersons fortellersynsvinkel. Fosse beskriver nydelig hovedpersonenes bevissthet, med ukontrollerbare impulser, tvangstanker, assosiasjoner, ufiltrerte følelser og behovene for både handling og apatiens tomhet. Ofte går tankestrømmene i sirkel, og bare noen få, nye element legges til for hver gang. Som leser føles det som jeg sitter innerst i margen av teksten og personene som ikke har full kontroll over verken sine egne liv eller handlingsmønstre. Jeg ser bevisstheten til Alida innenfra og føler nesten fysisk sorgen og smerten hun blir utsatt for etterhvert som historien utspiller seg. Uten bruk av punktum i noen av de tre bøkene, med tankestrømmer av og til over flere sider om gangen kun adskilt med komma, tydelige startdialoger uten stor bokstav, uten utropstegn og uten spørsmålstegn så skriver Fosse hjerteskjærende god litteratur. Andreas Wiese i Dagbladet sier akkurat det jeg føler i en enkel setning: "Andvake-trilogien vil bli stående i vår litteraturhistorie".

Anbefales på det aller sterkeste, fordi dette er det beste norske jeg har lest noensinne. Uten tvil. Så enkelt.

Kilde: Egne bøker - Utgitt: 2007, 2012, 2014 - Forlag: Samlaget - Sider: 239 - Utfordring: Norske forfattere, GoodReads

Mitt drømmested :-)