Fremdeles i godt vårdriv på vestlandet! Sålangt i april har jeg fått med meg 9 bøker, selv om det er short på omtaler. Av og til må jobb prioriteres, men det lever jeg godt med. Alle bokbloggeres quick fix gjør susen - samlebokomtale!
Parinoush Saniee er fra Iran og har skrevet Irans mest solgte og omtalte samtidsroman
Det som ventet meg. Den boka har jeg ikke lest, men da jeg fikk tak i
Den stumme gutten på bokbloggertreffet for et par år siden så tok jeg den med meg tilbake til hyllene i håp om at den skulle være av interesse. I hyllene har boka stått til nå.
Den stumme gutten handler om den iranske gutten Shahab. Han er nå blitt 20 år og kikker tilbake på barndommen sin, en barndom preget av sterkt religiøse og strikte foreldre (spesielt far i huset), forskjellsbehandlingen han ble utsatt for der lillesøster blir degget for og hans bror blir løftet fram og opp fordi han er særskilt skoleflink (les: streber som ikke tør annet enn å følge sin fars strenge oppdragelse) og en dagmamma som ikke har persisk som morsmål. Shahab er en stille og rolig gutt, og forvirret av språkene rundt seg så lar han rett og slett være å snakke. Alle tror derfor han er stum, og blir etterhvert betegnet som tulling. Moren forsøker å forstå sønnen, mens faren gjør alt for å vekselvis ydmyke og overse ham i andres nærvær. Etterhvert tror Shahab selv at han er dum, og at faren ikke kan være faren, fordi storebror Arash er klok og skoleflink som sin far. Shahab er diametralt forskjellig. Til slutt er det bestemoren som får ham til å åpne seg og får ham til å snakke. Før vi kommer så langt så går det imidlertid et godt stykke tid...
Som historie er ikke boka særlig spennende. Den var imidlertid interessant i så måte at jeg lærte en god del om livet i Iran og hvordan det utarter seg for ungdommene der. Et land der familiens ære betyr alt, og at man kan gå over lik for å bevare den. Livet til unge kvinner er så absolutt ikke enkelt, og det å vise kjærlighet til noen som foreldrene enten ikke a) har valgt ut selv eller b) har godkjent først er den største forbrytelse. Noe Shahab får førstehåndskjennskap til der han blir trukket inn i situasjoner han ikke kan unngå. Boka var grei nok. Jeg forstår imidlertid hvorfor jeg har hatt den som hyllefyll. Den går ikke inn i historien som verken viktig, godt skrevet, veldig interessant eller engasjerende. Et kryss for Iran, den var ikke dårlig - det var det hele. Lunken anbefaling...
Jeg er kommet til tredjeboka i Lee Child's serie om eks-militærpolitimannen Jack Reacher. I
Tripwire ligger han lavt og lever et tilbaketrukket liv i Key West. Jobben hans består i å grave ut svømmebasseng for hånd, og han er ikke særlig glad for at en privat etterforsker begynner å stille spørsmål om ham i denne fredelige kroken av Florida. Når den selvsamme detektiven, Costello, plutselig dukker opp død og med fingertuppene skåret av så innser Reacher to ting. For det første er det på tide å flytte på seg og for det andre så ønsker han å finne ut hvorfor mannen som etterforsket ham nå plutselig ser ut for å være drept. Som i Lee Child to forrige thrillere,
Die Trying og
Killing Floor, er Reacher snart opp til halsen i trøbbel av den dødelige sorten. Denne gang er en manipulerende Wall Street fyr involvert, selvfølgelig også en mystisk kvinne og ikke mindre enn levebrødet til et helt samfunn. Selv skjebnen til soldater som ble avskrevet som "missing in action" fra Vietnamkrigen blir en del av historien. Dette er fremdeles bra. Boka ble lyttet til fra Storytel, og Lee Child har benyttet nok en god innleser. Den engelske Child berømmer seg selv for å skrive fullstendig overbevisende, amerikanske action thrillere uten snev av engelsk sensibilitet. Jeg er fullstendig enig, selv om jeg synes denne historien ikke var like sterk som hans første, ei heller helt på høyde med hans neste. Kvaliteten er likevel så bra at jeg allerede har nr. 4 i serien,
The Visitor, på øret :o) Anbefales.
Oh yes! Jeg har lest bok 2 i Atwood's dystopiske trilogi, og jeg er fremdeles hektet. Må imidlertid innrømme at prosjektet mitt med å lese ei av bøkene på norsk - denne - ikke gikk helt etter planen. Jeg er bare blitt SÅ glad i det Atwood'ske språket at jeg ikke klarte å lese mer enn 30-40 sider av boka på norsk før jeg anskaffet den på engelsk fra Amazon. Jeg mistet litt av Atwood, og det klarte jeg ikke å akseptere. Den dama der treffer nemlig noe i leserota mi.
The Year of the Flood utspiller seg i samme tidsperiode som
Oryx and Crake, men handler om menneskene som befinner seg utenfor de inngjerdede forsknings- og bostedsområdene som rommer "the brainiacs" og deres familier. De menneskene som verken er vitenskapsmenn eller forskere på høyt nivå. Historien følger en religiøs gruppe som kaller seg God's Gardeners som er etablert av Adam One - en gruppe mennesker som er imot genspleising av dyr, utarming av jordens grøntområder, genmodifisert mat og forskning på menneskerasen - med andre ord imot alle farene ved den teknologiske og biologiske utviklingen. Historien hopper også i denne boka litt frem og tilbake i tid - tilbake til tiden før epidemien, det God's Gardeners kaller The waterless flood, og hvordan disse menneskene overlever epidemien og prøver å tilpasse seg det nye samfunnet. Alle gjerder er revet ned, genspleisede dyr går fritt omkring, ingen vet hvor mange - om noen - har overlevd og det hele er en kamp om ressursene. Mat, vann og tak over hodet og helst et våpen til å forsvare seg med. Utover i historien ser vi at Atwood fletter inn skjebnene til flere av karakterene fra førsteboka
Oryx and Crake, uten å nevne navn, og disse følger vi videre. Det spesielle med
The Year of the Flood er at boka inneholder en komplett religion oppfunnet av Atwood. En religion med både hymner, ordtak, helligdager, spesifikke helgendager gjennom hele året hvor man setter pris på de forskjellige gavene naturen har gitt menneskeheten osv. Adam One sørger for faste samlinger og ord for dagen for disse Guds gartnere. Det gir en helt spesiell følelse til boka, selv om det ikke dominerer på den måten man kanskje skulle tro. Dette er et genialt sjakktrekk fra Atwood. Jeg kan ikke vente med å se hvordan det går videre i denne svært så spesielle og fremdles veldig så velskrevne dystopien. (Ok, jeg er 41% inn i MaddAddam, sisteboka - jeg kunne jo ikke vente :o) Anbefales? Så absolutt og definitivt!
Jeg fant, jeg fant! En ulest Steinbeck roman i hylla mi. Hvordan kan det ha gått til?! Lykkelig var jeg.
Alle tiders torsdag er faktisk etterkommeren til
Cannery Row, ei bok jeg dessverre ennå ikke har lest. Andre verdenskrig er nå over og alle fra
Cannery Row har gjenopptatt sine liv i Monterey, enten de har kjempet i krigen eller blitt påvirket av den på en eller annen måte. Deres tilsynelatende dagligdagse og enkle liv er interessant og tiltalende, som de fleste folks liv gjerne er, men som vi kanskje ikke registrerer i hastverkshverdagen vår? Igjen skriver Steinbeck om mennesker som hovedsakelig befinner seg blant de arbeidsløse og fattige. Dem som ikke er rike på gods og gull, men som viser seg å ha større hjerte og omtanke for hverandre enn de fleste. Doc er blant dem som har jobb. Han er marinbiolog, men jobben gir ham liten glede. Han er deprimert og ensom og holder seg helst blant bumsene og drikker i takt med dem. Oppdragene hans som marinbiolog blir færre og færre, men foreløpig akkurat nok til å holde hodet økonomisk over vannet. Mack finner ut at Doc trenger en oppmuntring og begynner å lete etter en kone som kunne passe ham. Det er nemlig kommet en ny jente til Monterey som jobber som escortepike - en jobb Mack og vennene hans ikke synes passer hennes faktisk så classy framtoning. Når drankere og arbeidsledige går sammen om å spleise Doc med den nye piken så går det som det må gå. Resultatet blir en munter historie om Doc, Mack, Hazel, jentene på horehuset og Josef og Maria (dette er kun en person, eieren av den nærmeste baren). Dette er en hjertevarm historie om mennesker nederst på den sosiale rangstigen som stiller opp for hverandre uansett situasjon. Som hjelper hverandre uansett evner. Steinbeck er i
Alle tiders torsdag like innsiktsfull og beskriver igjen så aldeles nydelig vakkert livene til mennesker som ikke nødvendigvis lever på livets solside. Dette er en av mine favorittforfattere, og boka anbefales uten forbehold. Heter
Sweet Thursday på engelsk, by the way. To andre bøker av Steinbeck jeg sterkt anbefaler er
Of Mice and Men og
The Pearl.
Lines Lesesirkel 1001-bøker for april var Nathaniel Hawthorne's
The House of the Seven Gables. Både en forfatter og ei bok jeg ikke hadde hørt om tidligere. Boka er imidlertid skrevet i 1851 og blir beskrevet som en del av den mørke romantikken. Interessant i utgangspunktet, synes jeg. For der befant også Edgar Allan Poe seg, en av de fremste representantene for denne sjangeren. Og Poe liker jeg. Vel, tilbake til Hawthorne og boka.
Det er et dystert New England herskapshus som danner bakgrunnen for historien. En historie som handler om nedarvet skyld og derpå følgende soning gjennom medmenneskelighet og goodwill for de stakkars etterfølgende generasjonene. Huset bærer en døende manns forbannelse som påvirker innbyggerne på dette stedet i over to hundre år. Huset er gått i arv i Pyncheon familien, men det ble i utgangspunktet overtatt på en særdeles uetisk måte i det 17. århundre da en av Pyncheon-familiens forfedre annekterte huset ifm hekseprosessene. Om boka og forfatteren sies det at Hawthorne så for seg et familiedrama om ondskap og hevn og som et mikrokosmos av Salem's egen historie som et idealistisk samfunn ødelagt av grådighet og stolthet. Det er sikkert helt riktig. Det som også er riktig er at jeg ikke klarte å fullføre boka. Den var definitivt ikke for meg. Jeg klarer ofte å opparbeide meg tålmodighet med langsomtflytende bøker dersom språket er veldig bra. (Virginia Woolf er et godt eksempel på det.) I
The House of the Seven Gables er språket utrolig nydelig. Jeg leste/lyttet til boka på engelsk, og språket fascinerte meg veldig. Men - den er så usiiiiigelig detaljert. Og det skjer så usiiiiigelig lite på usedvanlig lang tid. Jeg ville så gjerne fullføre, men jeg orket det rett og slett ikke. Jeg tror imidlertid, at boka passer ypperlig for dem som har bestemt seg for å lese ei bok i år. Denne boka er nemlig velskrevet så det holder. Hver setning og hvert ord virker nøye utformet og nøye utvalgt, og romanen er ment å leses langsomt og nytes. Jeg synes en amerikansk reviewer av boka sa det så beskrivende: "
..there are vacuums between the words, voids between the sentences, gulfs between the paragraphs..". Jeg gjorde et tappert forsøk. Jeg kom 31% inn i eboka parallelt med lydboka. Der satte jeg (et foreløpig) punktum. Anbefales dem som nyter det engelske språket og som har noe mer enn gjennomsnittlig stor tålmodighet :o)
Etter 1001-boka så var jeg klar for en page-turner. Jeg behøvde noe som kunne gi meg gnisten tilbake. Mangt og mye hadde jeg hørt om
Bird Box, og den skuffet definitivt ikke når det gjaldt page turning! Dette er Josh Malerman's debutroman, og jeg må si meg mektig imponert. Ikke av språket kanskje, det var på temmelig gjennomsnittlig thriller/krimnivå om jeg kan kalle det det. Men du verden for en spenningsskapende mester!!! Dette var dystopi-psychothrilleren sin! Det er sjeldent jeg lenger orker å lese utover nettene uten at jeg må (pensum/jobb), men denne boka hadde jeg store problemer med å legge fra meg. Det er nemlig en nerve i denne boka som starter i første kapittel og gir seg ikke før man er helt i mål. Den der dirrende, ut-på-stolkanten nerven som hvis jeg får den oftest skjer på film. Hva boka handler om? De fleste menneskene avviste rapportene på nyhetene. Men rapportene kom hyppigere og hyppigere - plutselig representerte de virkeligheten. Snart skjedde det med mennesker vi kjente. Da internett døde og TV-apparater og radioer ble tause. Da telefonene sluttet å ringe og det å se ut vinduet, å være utendørs, ikke lenger var mulig. Oh yes. Er du på jakt etter en pageturner - les denne! Anbefales! (..selv om den verken har et poeng, en slutt, en moral eller en forklaring.. ;-)
April er snart over, og jeg er også øyestraks ferdig med tredjeboka i Margaret Atwood's dystopiske trilogi som avsluttes med
MaddAddam. Jeg har med andre ord lest mye bra i april. Det som slår meg er at jeg ikke har lest noe nytt norsk hele måneden. Ei heller deltatt på samlesingen av bokbloggerprisboka. Den får komme i mai. Jeg stresser meg ikke lenger opp over bøker jeg ikke får lest. Jeg har deltatt på Bokhyllelesing sirkelen med Jan Erik Vold's
Kykelipi, Lines 1001-lesesirkelbok nevnt ovenfor og Ingalills Biografisirkel med
John Grisham. Jeg får si meg såre fornøyd med innsatsen. En kjapp aprilstatistikk:
- Antall bøker: 9
- Land: Canada, Iran, England, USA
- Medium: 3 lydbøker, 3 papirbøker, 3 ebøker = flott fordeling!
- Kjønn: 5 bøker av menn, 4 av kvinner
- Totalt for året: 46/100 bøker
- Dominerende sjanger: 4 dystopier...
Nå er jeg veldig snart klar for mai. Terrassen er høytrykksspylt og klar for beising. Blomsterkrukkene er klar for flere sommerblomster bare nattefrosten gir seg. Nye terrassemøbelputer er blinket ut og masse bøker i TBR lista mi. La våren komme :o)
