"Skinnet bedrar" av Agnes Lovise Matre

Mitt første møte med Agnes Lovise Matre var med boka Kledd naken høsten 2015. Den traff meg kraftig og anbefales sterkt, - ei bok om voldtekt av ei jente i bygdesamfunnet Øystese i Hardanger. Jeg var derfor veldig spent på om forfatteren ville klare å leve opp til forventningene mine. I Skinnet bedrar legges nemlig historien til samme bygdesamfunn og lensmannskontoret i Øystese hvor lensmann Bengt Alvsaker og politiførstebetjent Susanne Hauso fremdeles opererer.

Det er søndag morgen og seksårige Anders rusler alene i pysjen langs hovedveien. Dette er siste gang noen ser ham. Til tross for tidspunktet blir likevel ikke Anders meldt savnet før mandagen etter når storesøster Ina på tolv ringer lensmannskontoret. Øystese blir endevendt i søket etter gutten, men han er og forblir borte. Samme uka får Bengt Alvsaker sin egen sønn Thomas på besøk for aller første gang. Han har rukket å bli elleve år gammel, og har alle disse årene vært Bengt's dårlige samvittighet. Thomas har under hele oppveksten kun bodd hos sin mor og hennes temmelig så velstående nye mann. Endelig skal Bengt få tilbringe en hel uke med sønnen, men den forsvunne gutten opptar all fritid. Hvor kan Anders ha blitt av?

Igjen tar Matre opp et av tabuene i samfunnet vårt, uten at jeg vil komme nærmere inn på nøyaktig hva dette er, for ikke å spoile handlingen i boka. En gutt forsvinner, og bygdedyret viser igjen sine klør. Blant bygdeoriginaler og vanlige mennesker, bak blondegardiner og under morelltrær foregår det saker og ting som ikke bør komme for en dag. Hvor godt kjenner vi våre naboer og venner? Hva foregår egentlig i det skjulte? Og hvor langt er en person villig til å gå for å skjule dette i solidaritet med overgriperen, uansett hvem overgriperen er og hva han gjør?

Agnes Lovise Matre
Bildekilde: bok365.no

Denne historien var vond, på flere plan. Kanskje fordi den traff en veldig kjent nerve hos meg selv? Matre klarer igjen å rykke meg ut av likevekt. Jeg lever meg nemlig så til de grader inn i historien og inn i bygdesamfunnet som organisme. Kanskje fordi jeg bor i et bygdesamfunn selv? Karakterene i boka er særdeles troverdige og velkomponerte, og historiene deres sniker seg innpå meg, og får meg til å føle. Noe. For alle. Irritasjon, men også medfølelse for Bengt og hans tafatte forsøk på å bli kjent med sin sønn, og for å overlate ansvaret til andre så snart han får anledning. Sinne over Ester med slarvekjeften på lensmannskontoret. Omtanke for Susanne som har sine egne demoner å stri med, og som får en større og større rolle utover i historien. Forbannelse over spøkelset som dukker opp fra fortiden (fra Kledd naken). Et eitrane sinne overfor skapdranker-Kjartan og hvordan han behandler barna. Uro overfor Johan og hans gamle mor - hva er det egentlig med dem? Og nysgjerrighet overfor Lerke som garantert kommer til å få en større rolle i neste bok i serien. Et persongalleri av virkelige personer med kjøtt på beina - karakterer man ønsker å lese mer om.

Dette er en krim som bygger seg sakte opp, sniker seg innpå deg og før du vet ordet av det så er du hektet. Ei særdeles velskrevet bok med et velkomponert og troverdig plott. Historien er komplett fri for cliffhangers, spekulasjon i vold eller andre groteske detaljer. Her er fokuset på menneskene, handlingene og det jeg som leser kan finne mellom linjene. Jeg tok meg i å sammenlikne Matre med Jørn Lier Horst underveis i boka, en annen krimforfatter jeg er blitt veldig glad i. Horst og Matre skriver det jeg kaller stillferdig krim. Horst med tyngst fokus på det kriminaltekniske, han har tross alt jobbet som politietterforsker i mange år. Matre med tyngst fokus på karakterer, bygdesamfunn og mellommenneskelige forhold. Misforstå meg ikke, dette blir aldri kjedelig selv om det er stillferdig! Med sine hyppige skift i tid og sted - det er faktisk over sytti kapitler i boka - så blir historien drevet effektivt framover. Hver kapittel starter med hvor man fysisk befinner seg, hvilken dag det er og også ofte når det er på dagen. Sceneskiftene er tydelige og logiske, og trådene blir samlet opp en etter en til slutt. Og så sitter man der da, når siste side er lest, og tenker - hei, du må da ikke stoppe nå, selv om mysteriet er løst?

Du verden så deilig bra! Kjappa på Agnes, jeg er klar for neste bok fra Øystese. Nå!

Kilde: leseeksemplar fra Gyldendal - Utgitt: 2017 - Sider: 352 - Utfordring: GoodReads, Norske forfattere

Solnedgang over et annet bygdesamfunn i Ryfylke

"Hvis helvete var av is" av Bernard Minier

Noen forfattere får det bare til på første forsøket, nemlig å skrive en aldeles oppslukende kriminialhistorie. Er de naturtalenter? Kriminelle som tar det ut i bokform istedenfor in real life? Eller har de bare en overutviklet fantasi kombinert med et spesielt talent for språket og skriften? Uansett hva årsaken er - kanskje en kombinasjon av alle tre? - så har Minier fått talentet. En franskmann. Og så med meg da, som ikke har de beste erfaringene med franske forfattere. Jeg må snart revurdere egne, innebygde stereotypier og omprogrammere meg. Jeg er nemlig blåst av banen... igjen...

Aschehoug har nettopp sluppet den første boka til Bernard Minier på norsk. Intet mindre enn et forlagskupp! Hvis helvete var av is er den første i en serie på til nå tre bøker om kriminaloverbetjent Servaz. De to neste er allerede under oversetting til norsk.

Det første offeret er en hest. En hodeløs hest hvis kropp henger som en flaggermus med vingene foldet ut fra kanten av et tilfrosset klippeutspring 2000 meter over havet. Samme dag som hesten oppdages begynner Diane Berg på jobb. Hun er en ung psykiater som har fått sin første stilling ved et høysikkerhetsasyl for kriminele, sinnsyke personer. Når kriminalførstebetjent Servaz finner DNA-spor under etterforskning av det makabre hestefunnet fra en av de farligste pasientene ved asylet, og det dagen etterpå dukker opp et menneskelik, så er marerittet igang.

Bernard Minier
Bildekilde: oxfordliteraryfestival.org

Plottet er lagt til langt inne i Pyreneene, i en trang og klaustrofobisk fjelldal hvor det er langt mellom bosettingene. Atmosfæren er i utgangspunktet trykkende, og det er vinter når saken utspiller seg. Forfatter Minier er selv vokst opp ved foten av Pyreneene - en fjellkjede på grensen mellom Spania og Frankrike - og innholdet i boka bærer så definitivt preg av at forfatteren kjenner sitt landskap. Miljøbeskrivelsene er virkningsfulle og setter en troverdig scene for uhyggen som utspiller seg. Det underjordiske vannkraftverket i to tusen meters høyde finnes i virkeligheten, og selv om det kan synes  som om  historien springer ut fra en overdrevent livlig fantasi så presiserer forfatteren i etterordet at også mange av de psykiatriske behandlingsmetodene som virker særdeles spekulative på meg når jeg leser, faktisk benyttes ved noen sykehus i Europa og i resten av verden den dag i dag. Dette setter saken i et særdeles grufullt lys.

Minier er også spesielt dyktig på å bygge opp et solid persongalleri. Uten å spoile noe om relasjonene som utvikler seg karakterene imellom så er det troverdig, ikke spekulativt oppbygget og med god rot i fornuften. Karakterene holder det heller makabre plottet på et svært spiselig plan. Spesielt liker jeg at kriminalførstebetjent Servaz blir presentert som en svært så troverdig fyr, en etterforsker jeg svært gjerne vil lese mer om. Historien har noen spenningstopper underveis, og spor og blindspor blir godt lagt ut. De virker aldri konstruerte, og til slutt finner vi en troverdig sammenheng på det hele. Den solide mursteinen på 632 sider er aldri tunglest, og slutten er god selv om man forstår at historien ennå ikke er over. Her har Minier klart å få til en god teaser til neste bok, uten at den avslutter med en overdreven cliffhanger. Noe som jeg av og til irriterer meg nok over til at jeg i protest ikke gidder å lese neste bok. Ja, jeg er litt idiotisk skrudd sammen sånn.. Skal jeg sette fingeren på noe, så må det være at jeg ikke liker den for meg noe overdrevne bruken av kursiv for å dramatisere enkelte passasjer. Det er som om Minier ikke selv stoler på at teksten og språket hans er kraftfullt nok i seg selv. For det er det virkelig.

Dette er ei krimbok jeg så absolutt anbefaler! Bli ikke skremt av tykkelsen. Setter du deg ned for å lese så skulle du faktisk ønske at murstein nr 2 i serien lå like ved siden av deg. Have fun!

Kilde: ebok anmeldereksemplar - Forlag: Aschehoug - Sider: 632 - Språk: Norsk - 

Utfordring: GoodReads, Utenlandske forfattere

Den kanadiske fjellheimen - ikke fullt så klaustrofobisk

 

22 raske - samlebokomtale

Om det ikke er blitt skrevet mye, så er det blitt lest de siste månedene. Er ennå i rute til å runde 100 bøker i 2017 med god margin, selv om de andre lesemålene mine er noe forsømte. Det viktigste er nå å lese. I hektiske tider er det enkelt å ha krim på øret, noe leselisten min bærer preg av. Jeg har likevel fått med meg klassikere, besøkt noen gamle favoritter og kanskje skaffet meg et par nye? Anbefalinger og dårlige valg følger...

Joda, jeg har vært med på en av biografisirklene. Dessverre fikk jeg ikke anledning til å skrive om denne. Synd, for boka gav meg et helt annet syn på Oprah enn jeg hadde i utgangspunktet. Det Kelley har skrevet er en uautorisert biografi, som betyr - at Oprah ikke har validitert og godkjent innholdet. Her er det mye rusk i det ellers så glamorerte inntrykket vi har av TV-personligheten. Ei dame som går over lik for å bli berømt, som sier opp ansatte med en stil som definitivt kan konkurrere mot Trump, som tar abort i ung alder, fornekter sin mor, lurer sin far, er en maneater av rang og ellers "imponerer" på ymse vis. Vi blir også presentert for Oprah's andre sider, som kampen mot kiloene, følelsen av aldri å være god nok, ønsket om å være hvit i stedenfor svart, medgang og motgang i TV-bransjen. Jepp, her er mye dyneløfting. Likevel velskrevet fra Kelley, som også har flere andre, gode biografier bak seg, om Jaquelin Onassis, Frank Sinatra, Elizabeth Taylor, den britiske kongefamilien og Nancy Reagan for å nevne noen av bestselgerne. Oprah anbefales!

Det er noe med Toni Morrison jeg ikke helt får grepet på. Nå har jeg lest to bøker av henne før denne, og jeg liker dem når jeg leser dem. Godt! Men detaljene i Morrison sine bøker blir fort diffuse for meg. God Help the Child handler om det uvanlig vakre barnet Bride som blir født med svart hud, mye mørkere enn noen av foreldrene. Faren tror ikke barnet kan være hans og forlater moren. Moren tror Bride må oppdras strengt for å stå imot samfunnets oppfattede syn på svarte mennesker. Resultat? Bride savner kjærlighet, at noen bryr seg, oppmerksomhet. Helt til hun havner som et vitne i retten i en voldtektssak mot tre lærere på hennes egen skole. Dette ender ikke helt som man skulle tro. God bok, ut fra GoodReads ser jeg at jeg anbefaler denne. Men hvorfor ender detaljene fra Morrison's bøker så fort i glemmeboka mi?

Og så noe helt nytt fra denne kanten. Jeg leser Nesbø igjen. Fordi jeg liker Nesbø, men jeg liker ikke Harry Hole. Forstå det den som kan...  De to blodige bøkene fra Nesbø handler imidlertid om helt andre typer, nemlig den ordblinde og elskovssyke leiemorderen Olav som har det  med å forelske seg i helt feil damer. I Blod på Snø jobber han for heroinkongen Hoffmann, og det første oppdraget Olav gis er å knerte kona, den sexy Corina. Resultatet blir ikke helt som Hoffmann forventer. I Mere Blod møter vi Ulf på Finnmarksvidda. Han skal på jakt, men har ikke gevær? Han bor ute på den øde vidda, alene i ei jakthytte. Han klarer likevel å forelske seg i en lokal kvinne, og hvem er nå egentlig denne Ulf? Snart viser deg seg at jegeren ikke jakter, men faktisk er byttet. Og sånn går nu daga'n. Jeg vet ikke, jeg gav begge bøkene en tre'er på terningen. Nesbø skriver godt, og med et helt annet, og mye mer muntlig språk enn i Harry Hole serien. Vi befinner oss på 70-tallet, og tidskoloritten er herlig gjenkjennelig. Men liker jeg karakterene? Historiene? Jeg finner dem like tynne som bøkene, hhv172 og 275 sider, er jeg redd. Det er likevel noe med skrivestilen jeg liker, typene. Men to bøker er mer enn nok. Anbefales? Tjah.. som korte bøker en kveldsstund er de helt ok, og er man Nesbø-fan bør de absolutt leses. Mhh..

Yess! Jeg digger Wiik, så også denne boka. I Slakteren roter Hartmann seg borti et kriminelt kunstmiljø i Sør-Frankrike. Det blir noe grotesk innhold i historien denne gang, med oppdelte, monterte kropper, lik i bagasjerom på biler, varaner som fores med menneskekjøtt og mennesker som gir seg ut for å være noe helt annet enn hvem de egentlig er. Dette er nok en røverhistorie fra Wiik, som holder et herlig tempo, bobler over av fortellerglede og med griskhet, hevn og overraskende vendinger som ingredienser. Her er det bare å lene seg tilbake og bli underholdt, herlig! Anbefales!

Jeg er dessverre ferdig med Fredric Drum bøkene til Nygårdshaug og har prøvd meg på noen av hans andre historier. Et Perfekt Bankran er en småmorsom novelle jeg fant på Storytel. Den anbefales så absolutt å lyttes til. Handler om en mann, med en pistol, som klikker...og et bankran. Mer kan ikke sies om denne korte saken. Her er det bare å lese :-)
Chimera var et lengre lerret å bleike. Dette er en øko-thriller på høyt nivå. Vi befinner oss i regnskogen øst i Kongo, og et virus har gått løs, først på gorillaer - så på menneskene. Langt inni regnskogen befinner det seg en særdeles høyteknologisk forskningsstasjon som har som målsetning å sjekke hvordan det står til med moder jord. Tydeligvis ikke bra, etter resultatene å dømme. Så langt fra bra, viser det seg etterhvert. Spennende tema, mer enn littegranne Atwood-dystopisk, lokale stammer og høyt dekorerte forskere. Det er mange navn, enda flere fakta å holde styr på, og historien går i flere retninger samtidig, selv om den forsåvidt har en rød tråd. For meg blir det litt for mye av alt. Jeg ser hva Nygårdshaug vil, boka er svært gjennomtenkt og god, med en artig tvist på slutten der. For meg ble den likevel noe langtekkelig, der den pøser på med fakta. Nygårdshaug er kunnskapsrik, og skriver godt. Man skal likevel ha tid til å sette seg ned med denne. Ikke en lett-på-øret lydbok som Drum, det er helt sikkert. Anbefales? Ja, med disse forbeholdene.

Koselignostalgisk julefortelling om hvordan vi vet at nissen finnes. Joda, lesbar denne novellen. Fortrinnsvis i desember :-)

Bodily Harm er historien om Rennie Wilford, en kvinnelig ung journalist hvis liv har begynt å bli noe frynsete i kantene. Hun og kjæreten har skilt lag, og Rennie har også hatt et innbrudd hjemme som har skremt henne uforklarlig mye. Rennie flyr til Karibien for å komme seg, og på den lille øya St. Antoine møter hun en verden hun absolutt ikke er utstyrt for å takle. Regler er til for å tøyes og bøyes, og det man gjør for å overleve overskrider alle moralbegrepene hun noen gang har kjent til.  Kraften i lysten på både seksuell og politisk tilfredsstillelse får mennesker til å gjøre de underligste ting. Ikke Atwood uten undertoner. Dette er satirisk, men også svært ubarmhjertig og skremmende. The things we do for love? Mer enn vi burde... Anbefales så absolutt!

Hehe... dette er oppfølgeren til boka Doppler, boka om mannen ved navn Doppler som har tatt til seg elgkalven Bongo og som rusler rundt i de norske skogene for å trosse det norske samfunnet han ikke lenger ønsker å være en del av. Trilogien om Doppler må bare leses. Førsteboka her, tredjeboka i en samleomtale her, og Volvo Lastvagnar? Her kjøre jeg copy/paste fra Bokkilden.no - jeg sier bare, LES :-)

"Unge mann, sier von Borring, du har problemer. Håndtrykket ditt er dødt. Øynene er vasne. Du trenger hjelp. Jeg vet ikke hva jeg trenger, sier Doppler. Men hjelp høres ut som en begynnelse.

Inn i det värmlandske univers kommer en mann gående. Det er Doppler som kommer. Andreas Doppler. En nordmann. Han har sin årsgamle elg, Bongo, med seg. Og sønnen Gregus. Elgen går bak ham på stien og sønnen ligger og sover på draget bak elgen. Selv om det er sent, er det ingenting som tyder på at Doppler snart vil ta kvelden. En fin kveld er det, for øvrig. Forsommer og mildt og lyst. Han er etter hvert ikke helt ukjent med å vandre på denne måten, Doppler.

Hva gjør han her ute? Det er ikke greit å vite.
Kanskje kan man si at Norge ble for trangt for ham, at han fikk behov for å se seg litt rundt. Han valgte å forlate festen. De andre satt fortsatt til bords og hoiet. Snart skulle det bli kaffe avec og sigarer, men Doppler reiste seg og gikk.
Han leter etter noe. Etter gode mennesker. Etter tegn på anstendighet.
Volvo Lastvagnar fortsetter der fjorårets roman Doppler slutter. Vi følger samme person og samme elg et stykke inn i Värmland, hvor de møter en speider som har sovet ute tjuefem tusen ganger og en narkoman gammel dame som vil forandre verden."

Nå blir det pause i Jack Reacher lesingen. Nr 20 og 21 i serien, og nå begynner jeg å bli litt "lei" av oppskriften. Spennende nok for førstegangslesere, action så det holder og film-på-øret tendensene er de samme som før, men "Reacher said nothing"-kommentarene er ikke like morsomme etter 210 timer... Anbefaler serien likevel. Begynn på bok 1 som meg, og du har mange timer non-stop action foran deg. Child skriver godt, og har en knasende god innleser på Storytel. Jeg tror de aller fleste bøkene er oversatt til norsk i bokform. Have fun :-)

Oi oi... Denne var vond. Sett med distanserte unge øyne. Mor og far er ufeilbarlige. Har alltid rett. Familiesolidaritet dradd helt ut på viddene. Hva barn får seg til å akseptere som "normalt" er svært variabelt. En tankevekker. Fantastisk god, selv om den river. Les!!!

Definitivt JA og absolutt MUST READ! Dette er en av mine nyeste bekjentskap, og LeMaitre traff meg akkurat der som spenning/thrillere-forfattere skal treffe. Midt i "dette-blir-langt-på-natt"-lesingen blinken! Politietterforsker Camille (mann, dverg, uhyre skarp og intelligent) får to fryktelige forsvinninger å løse opp i. Her går privatlivet til Camille hånd i hånd med etterforskningen, og man bør lese disse bøkene (det er flere i serien) i rett rekkefølge. Groteske handlinger til tross. SPRÅKET! Aahh.. Herlig! Her er det stålkontroll på plott, miljøskildringer og persongalleriet i begge bøkene er uhyre velbygget. Litt sær etterforsker, den godeste Camille, det skal han ha. Men etterforskeren tar ikke mer plass enn nødvendig. Fantastisk gode bøker! Jeg har to til stående i hylla, og de skal jeg spare på. Bare for å ha noe utrolig bra å lese som gulrot foran der. Her har Aschehoug Forlag virkelig skutt ... gullthrillerfuglen? :-) LES! IKKE NØL!

Mhh... jeg har visst lest denne... Next...

God krim igjen fra Wiik, og fin måte å starte påsken på syns jeg å huske. Hartmanns eks-kone Cathrine blir forlatt ved alterringen samtidig som en norsk Harvard-student Georg blir drept under en roregatta. Han blir halshugget av en vaier like før mål. Hva har Cathrines run-away-groom til felles med regatta-Georg? Narkotika? Alle spor peker mot Venezia hvor en eldre casanova får en fremtredende rolle. Ikke særlig realisme og nedpå-jorda krim dette. Plottet er spinnvillt, sex-eskapader i kø, Hartmann fastlenket under tidevannsmerket og svik og bedrag i alle leire. Igjen en høyspent thriller uten de tjukkeste røttene i hvermansens dagligliv. Spekulativ? Absolutt :D Anbefales så definitivt!

Denne klassikeren tok meg på senga. Her visste jeg definitivt ikke hva jeg gikk til... Vi befinner oss i slutten av det attende århundrets Frankrike. Spedbarnet Grenouille fødes med en helt spesiell gave, absolutt luktesans. Som ung gutt i fattigdommens Paris lever han av å deschifrere luktene i Paris og blande dyrebare oljer og urter for en parfymemaker. Grenouille lærer fort mer enn læremesteren og stopper ikke der. Han blir nemlig besatt av å fange så mange lukter som mulig, både fra messinghåndtak og fersk tre... En dag kjenner han imidlertid en duft som gjør ham gal av begjær, og han legger resten av livet sitt i søken etter å skape den perfekte, ultimate parfymen - nemlig duften av en ung jomfru. Så røper jeg ikke mer, annet enn at dette blir noe grotesk etterhvert. Men med hvilken stil Suskind forteller historien! Dette er en intens fortelling om mord og seksuell forvirring/forverring, som kun kan ende i katastrofen. Merkelig, mørk og morbid. Anbefales uten forbehold!

EKSTREMT kjedelig! Erre mulig? Jeg som trykket Le Carré til mitt bryst på 80-tallet. Boka er velskrevet, det er ikke det, men den er rett og slett laaaaaaaaaaaaangsom, og drepende kjedelig. Midtveis måtte jeg legge den bort, til tross for at jeg hørte den med Helge Winther-Larsen på øret via Storytel. Det sier det meste. Kan med fordel erstattes av ... det meste...

Alltid en fornøyelse med Sherlock på øret. Og etter å ha sett TV-serien med Cumberbatch i hovedrollen og med Martin Freeman som en svært fornøyelig og god Dr. Watson så ble det "snurr film" i hodet, med Storytel på øret. Dette er den første historien om Sherlock og Watson og hvordan de møttes, og med et aldri så lite mord på lur selvfølgelig. Mer en novelle enn en roman, og en fornøyelig introduksjon til disse to så vidt forskjellige personlighetene. Jeg er i overkant glad i Sherlock Holmes og anbefaler denne så absolutt til andre beundrere. This is how it begins... :-)

Her låner jeg litt fra GoodReads: "Skjult trussel åpner med et smell. To skurker bryter seg inn hos og går til brutalt angrep på politikvinnen Lena Adams og hennes ektemann og politikollega Jared. Jared blir livstruende skadd, og Lena er i ferd med å forsvare seg mot en av gjerningsmennene med en hammer da enda en skurk entrer scenen, nemlig Will Trent, helten fra Karin Slaughters lovpriste seriekrim"! Hvorfor går de to skurkene så brutalt til verks mot politiet, og hva i all verden har skjedd med Will Trent? Til tross for at Slaughter har klippekort på bestselgerlistene rundt omkring på kloden så syns jeg denne var - mmhh - god, ja - men nokså langtekkelig... Bøkene til Slaughter er som regel gjennomarbeidet og solide, så også denne. Men kanskje littegranne kjedelig?

Her sakser jeg litt fra Dagsavisen: "
«Går, gikk, har gått» er med andre ord et stykke politisk litteratur, med et tydelig humant siktemål. Den følger Richards oppvåkning som medmenneske, og forteller et knippe typiske flyktninghistorier: Historier om plutselig uro. Menn med våpen. Død. En liten båt på et stort hav. Drukning og kaos, ensomhet og forvirring. Familie som ble igjen. Økonomisk utrygghet. Om ønsket om å få arbeide, kjedsomheten i å vente på neste, sannsynligvis like vanskelige etappe i livet."
Annerledes bok om mottakelse av innvandrere. Handling lagt til Tyskland, hovedpersonen er en pensjonert universitetsansatt. Småmorsom, med hendelser satt på spissen, samtidig som boka tegner et realistisk bilde av hvordan flyktninger møter vesten. Velskrevet og definitivt lesbar. Likte boka merkelig godt og anbefaler den gjerne!


22 på kjappen, leseglede og -gnist intakt. Da kan sommeren komme. Må bare selge et hus først :D


.

"Tørst" av Jo Nesbø

En kjapp en!

Jeg leser, om jeg ikke skriver for tiden. Livet kommer av og til i veien, men jeg er her lell. Og har nettopp ferdiglest den nye Harry Hole boka fra Nesbø. For å innrømme det først som sist, dette er den beste HH-boka jeg har lest! Nå hører det imidlertid til historien at jeg ikke har lest særlig mange av HH-bøkene til Nesbø. Hvorfor? Fordi jeg ikke syns om Hole, selv om jeg synes Nesbø skriver rasende godt.

Denne boka er imidlertid annerledes (for meg, med mitt begrensede kjennskap til serien - 3 bøker før denne). Den godeste etterforskeren holder seg (så godt som) edru gjennom hele boka, historien er på kanten grotesk, men ikke over, plottet er gjennomarbeidet intrikat, og jeg tror jeg har løsningen flere ganger før jeg blir overrasket over vendingen. Det eneste Nesbø kunne spart seg var siste avsnitt, som jeg selvfølgelig ikke røper her. Avsnittet ble litt smør på flesk - tanken var allerede plantet, og vel kommersielt - "kjøp neste boka mi om du likte denne" - men alt i alt, ei strålende krimbok som var vanskelig å legge fra seg.

Ja Nesbø, jeg skal kjøpe neste boka di. Hold Hole tørrlagt og plottet like intrikat så er jeg med videre. Jeg er ikke verre fanten :-)

Anbefales!

Kilde: anmeldereksemplar Aschehoug - Utgitt: 2017 - Format: ebok - Sider: 526 - Utfordring: GoodReads

På vei til litteraturhuset :-)

.