Januar - årets første lesemålstatistikk!

Og for en statistikk! Jeg nevner i fleng: 2,5 stk 1001-bøker! hehe... ok. Seriøst sett, så ser faktisk årets første måned ut for å kopiere fjorårets, og året før der. Januar er og forblir produktiv! Dette året har januar også vært usedvanlig vellykket med tanke på hvilke bøker jeg har fått lest. Høy kvalitet over (nesten) hele flisa, og jeg har gjort dype innhugg i målsetningene allerede nå. Følgende bøker er lest i løpet av januar.

2014 MÅL
12 stk. 1001-bøker
Jeg er fristet til å sette alle tre på lista, men må vel besinne meg og innse at jeg bare har lest 2 stk - skikkelig. Det er To the Lighthouse av Woolf og Kain av Saramago. Jeg har også lest Prosessen av Kafka, men det er tegneserieversjonen, så den gjelder kanskje ikke? Ikke det nei. Godt forsøk... Det blir imidlertid mitt eneste Prosessen-prosjekt, så kanskje et halvt poeng? 2,5/12...

5 debutanter
Helt på tampen av januar ble jeg tipset om Frøydis Sollid Simonsen sin Hver morgen kryper jeg opp fra havet. Hvilken bok! Og hvilken debutant! Synd jeg ikke fikk lest den før nominasjonene for bokbloggerprisen. Den hadde vært selvskreven på topp i åpen klasse! 1/5

10 nye (for meg) norske forfattere
Her kan jeg føye på 3 stk, nemlig nevnte Frøydis Sollid Simonsen, Nikolaj Frobenius og Rørvik&Moursund. 3/10

Shortlist'en for bokbloggerprisen
Samlesingen har ikke begynt ennå, men jeg har fått alle bøkene i hus - eller, dem jeg ikke hadde fra før. Så - her ligger det an til full pott! De skal nå leses først da, så foreløpig 0/6.

Forfattere fra 10 land utenfor Skandinavia, England og USA
Her har jeg jammen gjort innhugg i målsetningen. Jeg har fått lest Kafka fra Tsjekkia, Reilly fra Australia og Saramago fra Portugal - og disse gir meg tre flotte kryss i margen. Den er jeg særdeles fornøyd med denne måneden! 3/10


4 fagbøker innenfor litteraturfaget
Her er jeg i full gang med tre av dem, så 4 stk for året burde være piece of cake... Burde! So far 0/4

Totalt 85 bøker for året
Her ligger jeg på rundetid før skjema. 8/85.

Lydbøker
Her har jeg jammen glemt å legge inn en målsetning for året! Jøsses! Den blir nå oppdatert! Målet er som prestasjonen ifjor. 6 stk. Jeg er uhorvelig dårlig på lydbøker, og ifjor var første året jeg klarte å fullføre ei lydbok. Det ble totalt 6, og klarer jeg like mange i år så blir jeg strålende fornøyd. Sålangt 0,5/6...


Fordelingen er heller ikke helt verst...

• 2 kvinner, 6 menn. DET kan bli noe bedre! Det er tross alt Year of Reading Women nå i 2014. Skjerpings!

• 3 bøker på engelsk, 5 på norsk. Greit nok. Halvt om halvt er målet, men det kommer jo helt an på forfatterne jeg velger da...
• Sjangerfordeling: 5 romaner, 1 barnebok, 1 tegneserie, 1 lyrisk novelleroman-prosa :-)

Best og verst

Rangering er gjort etter gjeldende vær, vind og føreforhold på det aktuelle stedet... og etter dem som gav meg mest leseglede... Og som linkene tilsier, samtlige har fått omtale denne måneden!

1. To the Lighthouse, Virginia Woolf
2. Hver morgen kryper jeg opp av havet, Frøydis Sollid Simonsen
3. Kain, José Saramago
4. The Tournament, Matthew Reilly
5. Prosessen, Mairowitz & Montellier
6. Bukkene Bruse på Badeland, Rørvik & Moursund
7. Mørke Grener, Nikolaj Frobenius
8. World War Z, Max Brooks

Sånn ellers får jeg en stor utfordring i februar. Jeg er bortreist månedens 3 første uker og går glipp av forelesninger og de aller fleste bøkene i hyllene mine. Pensumlitteraturen blir med som nissen på lasset, men Kindle'n er jo fin å dra med. Den er allerede pakket med en rekke gode bøker. Det eneste jeg mangler på den er en biografi til biografi-lesesirkelen... ellers tror jeg det er nok interessant å henge fingrene i. Jeg skal nemlig befinne meg her:

Siden det er så lite snø på vestlandet...
:o)

.

"Hver morgen kryper jeg opp av havet" av Frøydis Sollid Simonsen

Jeg er så heldig å ha lest nok en fantastisk perle av en bok, og denne gang fra en norsk forfatterdebutant - en kvinnelig sådan. Frøydis Sollid Simonsen debuterte med Hver morgen kryper jeg opp av havet i 2013, og hadde jeg bare klart å lese denne før bokbloggerpris-nominasjonene så skulle den definitivt havnet øverst på lista mi i åpen klasse. Det er vanskelig å sjangerplassere denne boka. På ett vis oppfører den seg som et langdikt. På et annet vis så minner den litt om en roman - eller kanskje en litt spesiell novellesamling? Den følger et jeg gjennom kjærlighet, kjærlighetssorg samt betraktninger på liv og død,  og selv om hvert kapittel - eller side, for hver side er sitt eget nye kapittel - har sine egne fakta, betraktninger og konklusjoner så representerer boka en klar helhet. Noen ganger blir man presentert så mange og klare fakta, at fortellingen til tider minner om en slags prosatekst. Over det hele ligger imidlertid den lyriske tonen som gjør denne boka så usedvanlig annerledes og poetisk likevel.

Det var Bjørg som først gjorde meg oppmerksom på dette unike verket, om jeg kan kalle det det. Silje har også skrevet nydelige ord om denne boka. Begge skal ha en stor takk for at de gjorde meg oppmerksom på Frøydis Sollid Simonsen. Det er noe her - i og mellom linjene - noe vart, sørgmodig og sårt som treffer meg. Fantastisk bra, det er det boka er. En vakker leseopplevelse. Anbefales!

"MINNER ER FYSISKE, de sitter i hjernen, i nervecellene. Hjernen du går ut av rommet mitt med, er derfor fysisk annerledes enn hjernen du kom inn til meg med - noen få celler har endret seg, byttet kontakter i nettverket, forbundet seg med nye celler, andre celler, noe har skjedd og blitt inngravert i hjernen. At du kan huske å ha vært her, er en rent fysisk endring i vevet som er deg. Etter hver gang jeg ser deg, er jeg ikke lenger den samme. Etter at jeg sluttet å se deg, er jeg ikke lenger den samme."

Andre som har omtalt denne boka er bl.a.
Bjørg (Mellom Linjene)
Silje (Siljes Skriblerier)


Kilde: Egen bok
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2013
Sideantall: 88
ISBN:  9788205457683
Utfordring: Nye norske forfattere, Debutanter, GoodReads

Strandastøa, like nedenfor huset vårt
Meditasjonssted

"Mørke Grener" av Nikolaj Frobenius

Jeg er ennå ikke profesjonell nok ... til ikke å la meg påvirke av annen litteratur når jeg skriver bokomtaler. Synd, men sant! Dette tar jeg konsekvensen av, så derfor blir dette min første ikke-omtale her på bloggen. Og det av en thriller som jeg vet har blitt veldig godt mottatt.

Gyldendal sier følgende om Mørke Grener: "Jo Uddermanns barndomskamerat Georg hadde en foruroligende fascinasjon for katastrofer og død. Men han var også en gutt som vakte mye oppmerksomhet og undring. Var han et offer? Eller et «barn uten sjel»? Som voksen får Jo vite at Georg døde under et fengselsopphold, og han skriver en dokumentarisk roman for å prøve å finne ut av hvem barndomskameraten egentlig var. Romanen vekker oppsikt, men etter at Jo har snakket om den i et TV-intervju, begynner det å skje uforklarlige ting rundt ham. Bildører på vidt gap, en urovekkende mms fra anonym avsender, et innbrudd der ingenting er stjålet. Etter hvert blir det tydelig: Det er noen som følger med på alt Jo gjør, og som er i ferd med å invadere livet hans – ved hjelp av stadig mer drastiske virkemidler."

Etter to langt over gjennomsnittet litterære perler av noen bøker så falt nemlig Mørke Grener gjennom for min del. Det er veldig synd, men det sier like mye om meg som leser - og kanskje pittelitt om den litterære kvaliteten på krim og thrillere i forhold til annen skjønnlitteratur? (Ja, jeg vet jeg er på dypt vann her..). Min første reaksjon på Mørke Grener noterte jeg meg på GoodReads like etter boka var fullført, og der kan følgende leses: "Tjah.. Hva kan jeg si om denne. Helt ok historie uten at den beveget meg særlig. Veldig lettlest på en kveld, og greit plott. Satt igrunnen ganske så uinspirert tilbake, for jeg ønsket at det skulle være noe mer til boka enn en så altfor enkel slutt. Mest interessant var igrunnen utviklingen av den mentale helsen til forfatteren av "Krittet" - Jo Uddermann..."

Jeg liker veldig godt krim og elsker velskrevne thrillere, og er nødvendigvis ikke altfor opphengt i språklige kvaliteter dersom plottet er virkelig bra. Her vet jeg med garantert sikkerhet at jeg var veldig påvirket av spesielt Woolf's To the Lighthouse - boka som med stor sannsynlighet kommer til å bli årets litterære perle for min del. Jeg skal gjerne se den boka som i løpet av inneværende år vipper den av toppen... Veldig urettferdig med tanke på Frobenius, og veldig lærerikt for min del. Det er en tid for alt, og kanskje dette har lært meg at det bør gå noe noe tid mellom hver bok - spesielt like etter jeg har lest noe jeg har likt usedvanlig godt.

Jeg vil derfor linke til andre bokbloggere som har skrevet omtale av Mørke Grener, slik at synet på boka blir noe mer balansert og rettferdig.

• Bok-Karete: "For meg innfridde den. Jeg synes den var både spennende, dramatisk, romantisk, frekk, fiffig og godt fortalt."
• Rose-Marie's litteratur- og filmblogg
  "..en fabelaktig god roman, som virkelig innfridde mine  forventninger!" 
• Artemisia's Verden
  "Spennende, creepy, interessant. En veldig god bok!"
• Den har jeg lest
  "Kort oppsummert var det spennende, men litt tynt."

Kilde: Fått fra forlaget
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2013
Sideantall: 275
ISBN: 9788205418318
Utfordring: Nye norske forfattere, GoodReads

Nedtelling - four days to go :-)

.

Maraton-søndag, fra bok til film...

Det hender ikke helt sjelden at samboen og jeg tar to filmer på rappen når vi først tar "utflukten" til Stavanger for å gå på kino. Det som var litt spesielt denne helgen var at vi tok tre filmer, back-to-back, og at alle tre filmene er basert på bøker fra forfattere som jeg liker utrolig godt. Det var derfor duket for et heldags bok-til-film prosjekt, kun avbrutt av en kjapp matpause på indisk restaurant. Er det bytur så er det bytur :-) Filmene vi hadde bestemt oss for å se var først Smaug's Ødemark, film 2 av 3 basert på Tolkiens bok Hobbiten. Neste ut var Kvinnen i Buret, skrevet av Jussi Adler-Olsen og til slutt filmen Jack Ryan: Shadow Recruit. Sistnevnte er riktignok ikke basert på en bok av Tom Clancy, men basert på karakterene i Clancy's Jack Ryan serie. Det var godt nok alibi for meg. Clancy er og blir en favoritt med Jakten på Rød Oktober som den definitive høydaren. Så hvordan gikk prosjektet?

Hobbiten - Smaug's Ødemark, Tolkien
I utgangspunktet hadde jeg bestemt meg for ikke å se flere av Hobbiten-filmene. Jeg ble nemlig så usedvanlig skuffet av den første. Jeg hadde nok innbildt meg at den skulle følge Lord-of-the-Rings tradisjonen, noe som den i utgangspunktet nok gjorde, men da dvergene satte igang med musical-versjonen av LOTR så datt jeg fullstendig av lasset. Noe flere meg med tydeligvis gjorde, for i film 2 - Smaug's Ødemark - ja da var vi igjen tilbake i det fantastiske Tolkien-universet som ble så utrolig flott presentert i filmatiseringen av LOTR.

Smaug's Ødemark var rett og slett veldig god! Filmingen fantastisk bra, og karakterene kom virkelig til sin rett. Her var gjensyn med flere kjente ansikt fra LOTR og nye skuespillere som gjorde en meget bra jobb. I tillegg syns jeg special effects var fullt på høyde med, og kanskje enda bedre enn, Lord of the Rings. Filmen sluttet selvfølgelig med en gedigen cliffhanger, for det kommer enda en film i rekken før dvergene når målet sitt, og den - ja den skal jeg definitivt se! Da jeg fikk vite at Tolkien's Hobbiten skulle filmatiseres i tre deler ble jeg nesten sjokkert. Boka er tynn som ei fille i forhold til LOTR-"bibelen", og film 1 lovet heller ikke noe særlig. Heldigvis stolte jeg på min sønn og fikk med meg Smaug's Ødemark. Nuh er vi tilbake og på rett spor. Fra bok til film var usedvanlig bra! Anbefales!

Kvinnen i Buret, Jussi Adler-Olsen
Var jeg spent på den første filmen, så var jeg ikke mindre spent på denne. Etter jeg leste boka fant jeg nemlig en ny krimfavoritt, og nå har jeg samtlige av Jussi Adler-Olsen's bøker pent i rekke i bokhylla. Jeg har lest de tre første bøkene i serien om Avdeling Q, og har spart de siste - klok av overdoseskade-erfaringer fra tidligere leserassiaer. Carl Mørch og Assad skal nytes! Og deri lå det store spørsmålet i forhold til filmen.

Ett av de elementene jeg syns Adler-Olsen er spesielt heldig med i bokserien sin er nemlig valget av og utviklingen til karakterene Carl og Assad. De bærer til nå samtlige av bøkene, og det var for meg uhyre viktig at de riktige skuespillerne ble valgt til å portrettere disse. Ikke en helt enkel sak, nemlig. Jeg slapp å bli skuffet! Carl og Assad på film er så nært det må være mulig å komme Adler-Olsens skapte karakterer i boka. Hurra og takk for det! Ellers ble også storyen veldig bra gjenskapt, og den creepy følelsen jeg satt med da jeg leste om Merete Lyngaard og hennes opphold i trykktanken ble levende godt skummelt på film også. Nå visste jeg jo hvordan det gikk, men hadde ikke sagt noe til samboen om verken karakterer, forventninger og plott. Han endte opp med å sitte ytterst på kinostolen, og det sier sitt. Jeg syns de humoristiske kommentarene til Assad fra boka ble noe nedtonet, men Fares Fares som Assad gjorde likevel en så bra jobb at det ikke dro ned noe særlig på karakteren i sin helhet. Nikolaj Lie Kaas var ypperlig som den sære, småsure Carl Mørch. Rett og slett ypperlig! Det var tydelig at det befant seg flere Adler-Olsen lesere i kinosalen, for de flirte høyt av deler av filmen som man egentlig måtte ha lest boka for å fullt ut flire av. Fra bok til film var veldig bra! Anbefales.

Jack Ryan: Shadow Recruit, basert på Tom Clancy's karakterer
Jeg hadde minst forventninger til denne filmen faktisk, til tross for at traileren på forhånd hadde gjort en god jobb i å hype denne opp som en tidsriktig action-film med spennende skuespillere. Hvem vil vel ikke se Kevin Kostner og Chris Pine utfolde seg på lerretet? Gammel og ny eyecandy i en og samme film er ikke å kimse av :-) Jeg har sett flere av Tom Clancy's bøker på film, med nevnte Jakten på Rød Oktober som den absolutten toppen av disse. Jeg ble derfor litt skuffet over denne. Eller - kanskje ikke skuffet, men den innfridde ikke helt forventningene mine. Jeg har alltid hatt en følelse av fortettet spenning, både i Clancy's bøker og de par filmatiseringene jeg har sett tidligere. Det var spenning nok her, men ikke den intense, spenningen og det forventede psykologiske presset jeg nok hadde håpet skulle prege filmen. Det var en helt grei action film, rett og slett. Det var likevel ikke en film jeg ville stemple som "basert på Tom Clancy". Til det er bindingene altfor løse, og så må jeg jo si at Kevin Kostner som snikskytter i en action film kanskje ikke var heeeelt den skuespilleren jeg ville satt i rollen? Ok, den siste der er kun for egen regning, men likevel. Fra karakterer-basert-på-en-bokserie til film var helt grei nok. Anbefales som god action film heller enn som forventet fortettet Tom Clancy thriller.

Om ikke disse tre ovennevnte filmene basert på bok var nok så har jeg planer om å se "Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant" - filmatisering av boka til Jonas Jonasson samt "Meg eier ingen" som er filmatiseringen av boka med samme tittel skrevet av svenske Åsa Linderborg som vi hadde på pensumlista høsten ifjor. Begge håper jeg å få tid til inneværende uke før jeg reiser bort for 3 uker. De prioriteringene de prioriteringene :-)

Her følger trailere på de tre filmene jeg så igår, søndag. Enjoy!

Hobbiten - Smaug's Ødemark

Kvinnen i Buret, Jussi Adler-Olsen

Jack Ryan: Shadow Recruit, basert på Tom Clancy's karakterer

1001-boka "To the Lighthouse" av Virginia Woolf

Dette er boka som lærte meg at det er mulig å nyte engelsk språk på samme måte som det er mulig å nyte en god rødvin - nemlig med flere sanser enn den åpenbare. Jeg gikk glipp av To the Lighthouse da den ble lest i lesesirkelen til Line ifjor, men kom heldigvis så langt dengang at boka havnet i hylla. To the Lighthouse er vel ei av de første engelske romanene - kanskje faktisk den eneste - som jeg har lest linje for linje, ofte høyt for meg selv inni hodet. Jeg ville rett og slett ikke gå glipp av en eneste nyanse i en eneste setning. Det sier sitt, for jeg er i utgangspunktet en speed-reader med store problemer med å senke lesehastigheten...

Denne ganske så lyriske og nostalgiske romanen finner jeg etterhvert ut er tredelt. I første del fokuserer historien på en familieferie i Skye. Vi møter familien Ramsay på sommerstedet sitt sammen med et utvalgt knippe gjester, en gruppe mennesker som ofte ferierer sammen her om sommeren. Handlingen sentrerer seg i all hovedsak rundt fru Ramsay og påvirkningen hun har på hele selskapet. Ingen ser ut for å være uberørt av henne, og de subtile endringene av spenninger og begivenheter mellom både herr og fru Ramsay og deres gjester blir utforsket på en svært så delikat måte. James, Ramsay-familiens yngste sønn, har et sterkt ønske om å besøke fyret, men hans far - en ganske så pompøs og filosofisk mann - virker fast bestemt på å skuffe ham.

I den andre og kortere delen av historien så kan det enklest beskrives at tiden går. Første verdenskrig starter og slutter. Flere i familien dør av forskjellige årsaker og herr Ramsay blir overlatt til seg selv og sitt tungsinn og selvmedlidenhet. I tredje og siste del blir vi tatt med til øya Skye flere år etter krigen. Sommerhuset har stått stengt etter fru Ramsay døde, og kun et eldre ektepar har hatt jobben med å være innom huset for å holde det sånn noenlunde i orden alle disse årene. Krigen har bragt med seg dramatiske endringer både for samfunnet og for Ramsay-familien, men en sommer velger herr Ramsay å vende tilbake med noen av sine gjenlevende venner og gjester samt sønnen James og hans søster. Omsider blir reisen ut til fyrtårnet gjort, dog under helt andre omstendigheter.

Virginia Woolf
wikipedia.org

Jeg har aldri opplevd å få presentert den indre dynamikken i en familie så nakent som i denne. Her gjør Woolf en nydelig jobb med personskildringene og blottlegger samtidig deler av sin egen barndom, for det sies at herr og fru Ramsay er basert tungt på hennes egne foreldre og forholdet dem imellom. Alle karakterene i historien har sin egen plass i den totale fortellingen, men tre skiller seg ut fra de andre. Det er selvfølgelig herr og fru Ramsay, men også den ​​ugifte amatørmalerinnen Lily Briscoe. Ved slutten av romanen føler jeg at jeg kjenner alle disse menneskene ned på det dypeste sjelsnivå, men mens de to kvinnene er skissert ganske så kjærlig så er herr Ramsey virkelig noe for seg selv. Også strålende presentert på sitt vis, men med slående emosjonelle og intellektuelle begrensninger. Herr Ramsay representerer på en måte den som kontrollerer og er overhodet i familien, men han blir også familiens bane - kravstor til det urimelige som han er, elendig sosialt fungerende, selvsentrert og egoistisk uten å se et snev av dette selv, samtidig som han er full av selvforakt og medlidenhet. Idag ville nok den godeste herr Ramsay passet godt inn i en asperger diagnose..

To the Lighthouse er nærmest lyrisk i stilen selv om den helt klart er en roman, og det litterære grepet som Woolf gjør virkelig så bra - og som preger hele boka - er fortellerteknikken. Historien er ikke en førstepersonsfortelling, men på en finurlig måte er den skrevet som en tredjepersonsfortelling som likevel inkluderer og utnytter kvalieter som ofte knyttes til jeg-formen. Woolf holder seg heller ikke kun til en tredjepersonsforteller, men veksler elegant mellom flere av karakterene, i tillegg til den ukjente fortelleren i teksten. Denne ukjente fortelleren gjør teksten ganske så spesiell, for vedkommende er på samme tid både upersonlig og anonym samt overalt nærværende og istand til uten varsel å gå fra tankene i hodet i en av karakterene direkte over til en av de andre - ofte i samme setning. Sprangene er forvirrende, men på samme tid også veldig interessante for de skaper stor dynamikk i en handling som egentlig ikke er særlig kompleks. Bruken av tid er også vesentlig i boka. Woolf starter med å bruke over 150 sider på skrive om en enkelt ettermiddag i september, mens hun i del 2 bruker like over 20 sider på å dekke et tidsrom på over 10 år. Den midterste delen i historien fungerer derfor som et mellomspill hvor meditasjon over tid, fravær og tap av mennesker står sentralt. Siste delen ser jeg på som botsøvelsen til herr Ramsay. Han tar omsider James med seg til fyrtårnet, noe som jeg ser på som et symbol på all den oppmerksomheten James ønsket seg fra sin far, men som han aldri fikk. Før nå i rimelig voksen ungdomsalder, hvor det kanskje var for sent?

Det som for meg gjorde boka mest bemerkelsesverdig var de rike detaljene, de fantastiske nyansene og den frodige innrammingen av historien. Dette er en bok som må leses sakte og nytes, på samme måte som man ville lese et langdikt. Faktisk kommer dette veldig nær å være til tider prosa poesi, som for eksempel i den nostalgiske delen "Time Passes," del 2 som er klemt mellom den første delen av romanen "The Window" og den siste delen "The Lighthouse". Dette var for meg en leseropplevelse av de virkelig store, og dersom du har noen som helst interesse i den menneskelige sjel, bør du definitivt lese boka. Anbefales virkelig!


Kilde: Egen pocketbok
Forlag: Penguin
Utgitt: 1964
Sideantall: 237
Språk: Engelsk
ISBN: 9780140274165

Utfordring: 1001-bøker, GoodReads

Andre bloggere om boka
Line
Anita på bloggen Artemisia
Books & Monica
Elida på bloggen My first, my last, my everything
Hedda på bloggen boktanker

Birthe på Melusinesplace

Link til hele filmen på YouTube

1001-boka "Kain" av José Saramago

Ja det må jeg virkelig si. Lesesirkelåpningen 2014 satt jammen som et skudd og sjelden har jeg vel flirt slik av ei 1001-bok som jeg gjorde av denne. Jeg hadde ikke lest noe av Saramago tidligere og visste derfor ikke helt hva jeg gikk til. Det eneste hintet var bokas tittel - "Kain", så jeg forventet meg igrunnen en historie om Adam og Eva's sønn. Noe jeg forsåvidt fikk - men med en temmelig uforventet vri. Dette er nemlig historien om den bibelske Kain og hans livslange basketak med gud (med liten G!) - en egoistisk og forfengelig gud som ofte vedder med satan for å bevise sin skapelses troskap til ham - den eneste gud, må vite! Det hele starter med en riktig så lettvint skapelsesberetning. Adam og Eva befinner seg i edens hage, og siden gud syntes det var så kjedelig og stille der, så gav han dem taleevnen. Her starter moroa. Adam og Eva får sine sønner, og etter at Kain dreper sin bror Abel i sinne så gjør han en deal med gud. Resultatet er at han får unnslippe, men han blir dømt til for evig å vandre rundt i bibelhistoriens gamle testamente med kun et esel som følgesvenn og litt å bite i.

Mens han vandrer gjennom tid og rom, forstyrrer den kjekke omreisende Kain en rekke kjente figurer fra bibelhistorien, som Noah, Moses og Isaac, og ofte forandres løpet av de kjente legendene underveis. Hele tiden utfordrer Kain gud. Hvordan kunne gud la uskyldige barn bli drept da han druknet Sodoma og Gomorra i svovel og ild pga de voksne beboernes bunnløse synd som homofili og parafili? Hvordan kunne gud i det hele tatt akseptere at Abraham vurderte å ofre sin sønn? For ikke å snakke om at gud syntes det var helt greit at tre tusen menn ble drept da de tilba en tilsynelatende rival, gullkalven! Og ikke minst, hvordan kunne gud lage et veddemål med Satan som resulterte i Jobs ødeleggelse? Og gud, han har igrunnen ingen tilfredsstillende svar til Kain. Kain på sin side har heller ikke de varmeste følelser for verken herren eller flere av karakterene han møter på sin vei. "..abraham var ikke bare en like stor drittsekk som herren, men også en durkdreven løgner, klar til å narre hvem som helst med den kløvde tungen sin, hvilket er ensbetydende med at han var forrædersk, troløs, illojal og andre fæle ord."

Selv om hele boka er en historisk vandring i kjente hendelser fra Det Gamle Testamentet så går Saramago ikke av veien for å introdusere noen nye, interessante vridninger på den amorøse siden. Lilit - som opprinnelig var en kvinnelig stormdemon, men som i jødisk folkeminne er navnet på Adams første hustru som forlot ham i Eden fordi hun ikke ville være ham underdanig - er her gift med Noah. Ja, han med båten. Lilit faller imidlertid for Kain's sjarm og elskovskunst og løfter dyna for ham både titt og stadig til stor forlystelse for dem begge. Hun føder også hans sønn, med ektemann Noah's stilltiende akseptanse. Noah har nemlig aldri selv klart å få barn med Lilit. Kain blir også med arken når vannet stiger, for noen må jo (rydde alle mennene av veien for å) befrukte alle kvinnene ombord... Joda, her blir det også intriger, mord og overfall og Kains liv står på spill. Man har ikke forstått Det Gamle Testamentet om man ikke føyer til den utvidede historien om Kain, det skal være sikkert :o)

Saramago har her gjort et fantastisk stykke satirisk arbeid. Humoren hans er arrogant, intolerant og hovmodig og jeg flirer høyt av hans vidd. Dette er en herlig velskrevet vri på det heller nådeløse vesenet som gud faktisk er i det Gamle Testamentet. Ikke rart at religionsundervisningen i skolen ikke fokuserer så mye på denne delen av bibelhistorien... Skrivestilen til forfatteren er også interessant. Han benytter seg ofte av veldig lange setninger, gjerne 20 linjer lange, med komma spredd hist og her og underordnede setninger flettet inn i underordnede setninger i mange nivå - akkurat som en russisk babushka-dukke. Følelsen av oppramsing er ofte tilstede, men istedenfor at resultatet blir uoversiktelig og kjedelig å lese så blir fortellerstilen veldig muntlig og malerisk. Fortelleren i historien er også allvitende, så man vet hele tiden hva som foregår inni hodet på de forskjellige karakterene. Og der surrer det litt av hvert! Saramago blander også både nåtids fenomener og ordbruk/ord og uttrykk inn i bibelhistorien sin, noe som ofte preger teksten og gjør den komisk i situasjonen den er satt i. Som når Kain skal ut på en av utfluktene sine i tid og rom og forlater Lilit i senga midt på natta.

 "Straks han svingte rundt det nærmeste hjørnet, ville han ikke lenger kunne se slottet. Den gamle mannen med sauene var ikke der, herren, hvis det nå var han det var, hadde gitt ham carte blanche, men ikke så mye som et veikart, ikke et pass, ikke en eneste anbefaling av hoteller og restauranter, en reise av det slaget man la ut på i gamle dager, på lykke og fromme, eller som man allerede den gang sa, man la alt i guds hånd." 

Fortelleren legger også oss lesere inn i historien og gir oss både følelser, tanker og meninger om hva som skjer. Ofte føler vi at vi er med i historien, som observatører på sidelinjen - men likevel i fortellingen.

 "Befinner vi oss da i fremtiden, spør vi, og det er fordi vi har sett filmer som handler om slikt, en del bøker også. Ja, det er den vanlige formelen for å forklare noe slikt som det ser ut til å ha skjedd her, det er fremtiden, sier vi, og så puster vi lettet ut, for nå har vi satt en merkelapp på det, en etikett, men etter vår mening ville vi ha forstått det bedre om vi kalte det en annen nåtid, for jorden er den samme, selvsagt, men dens nåtider skifter, noen er fortidige nåtider, andre er fremtidige nåtider, det er enkelt, ethvert menneske må kunne forstå det."

José Saramago
Bildekilde: eizie.org

Absurditeter, nåtid, fremtid og kanskje et parallelt univers og to. Vi blir servert det hele. I tillegg til gud så får englene også gjennomgå og blir titulert både det ene og det andre, som "selskapsengler" (som i vårt vanlige uttrykk "selskapsdamer"). Jødene får også sitt pass påskrevet - "Allerede den gang snakket jøder mye, iblant altfor mye"... "Som det alltid har vært, mister jødene kampviljen ved det aller minste nederlag..." Ingen unngår Saramagos snertne blikk og ironiske penn. Om man koker hele historien ned til kun fortellingen om Kain og gud så summerer Saramago historien selv slik, i ett av kapitlene: "Menneskets historie er historien om dets uoverensstemmelser med gud, ikke forstår han seg på oss, og ikke forstår vi oss på ham."

Saramago regnes som den mest betydelige portugisiske romanforfatteren i nyere tid, og leserkretsen hans er særdeles stor til tross for både den krevende skrivestilen hans og også ofte kontroversielle tema. Han ble tildelt Camõesprisen i 1995 og Nobelprisen i litteratur i 1998. Nå har jeg som nevnt kun lest denne boka av forfatteren, men vet allerede at "Kain" er starten på et viktig, nytt forfatterbekjentskap. Velskrevet, humoristisk, satirisk og underfundig. Boka stiller flere fundamentale spørsmål, og bak all viraken ligger hele tiden et dypere alvor. Saramago's "Kain" anbefales. Virkelig!


Kilde: egen ebok
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt på norsk: 2012
ISBN: 9788202365189
Utfordring: Lines Lesesirkel, Nye land, 1001-bøker, GoodReads


.

"Bukkene Bruse på Badeland" av Rørvik og Moursund

Nå er jeg ikke særlig bevandret i aktuelle barnebøker, for ungene mine er for store til at jeg fremdeles følger med på den fronten. Alibiet mitt for å lese Bukkene Bruse på Badeland er rett og slett fordi den er en del av pensum denne våren. Etter å ha lest boka må jeg virkelig si - jeg trenger nå barnebarn! Dette var ei utrolig flott barnebok! Boka handler selvfølgelig om Bukkene Bruse, men istedenfor å gå over brua til setra for å gjøre seg fete så bestemte de seg heller for å gå på Badeland. Men unngikk de trollet der? Neida. Trollet gjemte seg istedenfor under trappa som Bukkene Bruse måtte trippe opp på vei til den høyeste vannsklia, og hvordan det gikk - ja det vet alle som har lest om Bukkene Bruse på Badeland :o)

Det som imponerte meg stort med denne boka er at den har klart å holde på det gode, gamle norske folkeeventyret samtidig som den har gitt historien en svært så vellykket samtidsvri. Her kjenner ungene seg virkelig igjen! Historien og moralen er den samme, men lagt til et veldig gjenkjennelig miljø for de aller aller fleste unger. Tegningene er bare rett og slett fantastisk bra, og har hevet denne historien fra å være et gammelt og litt traust eventyr til en virkelig spennende opplevelse. Kan absolutt anbefales!

Kilde: Bok lånt av studievenninne
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2009
Språk: Norsk
Sideantall: 48
ISBN:  9788202295882
Utfordring: GoodReads, Pensumbøker


.

"Prosessen" - en tegneserie basert på Franz Kafka's roman

Bokbloggertreffet i september førte mye godt med seg, og fordelen med å komme en dag (og to) tidlig var at jeg fikk brukt god tid på Oslo Bokfestival, både som tilskuer til de forskjellige arrangementene på scenene og i bokteltene til forlagene. Sistnevnte ble en heller dyr affære (bokbegrensninger, hvem er det...), men ei av de bøkene jeg fikk med meg hjem var denne heller spesielle tegneserieversjonen av Kafka's Prosessen. Nå har jeg lest litt av Kafka de siste par årene og var igrunnen mettet på absurditeter og følelsen av å gå i ring uten å komme noe sted, men denne tegneserien kan jeg virkelig anbefale! Først kort om selve historien...

Prosessen er (nok) en temmelig surrealistisk roman fra Kafka, og blir regnet som Kafka's hovedverk. Dette til tross for at romanen ble utgitt etter Kafka's død, og den var heller ikke ferdigskrevet. Romanen handler om Josef K som vekkes av politiet en morgen og arresteres uten å få opplyst hva han siktes for. I romanen følges hovedpersonens vei gjennom et absurd og labyrintisk rettssystem. Boka har gitt navn til begrepet "Kafka-prosess" som er en beskrivelse av en umulig kamp mot et ugjennomsiktig og ugjennomtrengelig byråkratisk system. 

Chantal Montellier

Historien kjente jeg forsåvidt fra før, så det jeg var mest spent på var om illustratøren i det hele tatt klarte å nærme seg det kafkaske surrealistiske univers og få dette fram i tegneserieformatet. Her ble jeg særdeles overrasket! Dette er ikke en tegneserie man raser gjennom som med Donald, da går man garantert glipp av veldig mye. Tar man seg imidlertid god tid så er denne Prosessen fantastisk opplevelse! Det hjelper (kanskje?) å ha lest Kafka tidligere, for da vet man på et vis hva man går til rent sjanger- og miljømessig. 

David Zane Mairowitz

Chantal Montellier er en av Frankrikes ledende tegneseriekunstnere. Hennes arbeider har stått på trykk i flere av Frankrikes største aviser og magasiner. Hun har også skrevet og illustrert flere tegneserieromaner. Det tekstuelle står David Zane Mairowitz for. Han er forfatter, dramatiker, oversetter og hørespillinstruktør. Mairowitz har utgitt en rekke bøker, blant annet den populære Introducing Kafka. Blant stykkene han har skrevet for teater er en kritikerrost versjon av nettopp Prosessen til Kafka, og han kjenner derfor Kafka's surrealistiske univers veldig godt.

Det er litt vanskelig å omtale en tegneserie, men denne vil jeg absolutt anbefale til alle dem som vil ha en lett (?) inngang til Kafka som forfatter. Kanskje ikke lett å forstå om man ikke kjenner Kafka og kun leser denne, men bøkene er garantert et mye større lerret å bleke :-) 

Prosessen er også filmatisert av Orson Welles i 1962 med Anthony Perkins i hovedrollen som Josef K. 

Kilde: Egen bok

Utgitt: Norsk utgave 2010

Forlag: Minuskel

Språk: Norsk

Sideantall: 119

ISBN: 9788292796085

Utfordring: GoodReads, Nye land

En noe forvirret og frustrert Josef K...

.

"The Tournament" av Matthew Reilly

Etter den fantastiske prestasjonen av Magnus Carlsen da han ble verdensmester i sjakk så kom min gamle "idrett" plutselig veldig i fokus igjen i Norge. Ikke så rart kanskje, Carlsen er vår eneste verdensmester ever i grenen, så her er det bare å ta av seg hatten. Da jeg ble tipset om The Tournament fra en kompis og så det var Matthew Reilly som var kommet med ny bok så ble jeg imidlertid noe forundret. The Tournament handler nemlig om et sjakkmesterskap på 1500-tallet, og ingenting kunne vel vært fjernere fra Reilly's vanligvis så over the top James Bond action thrillere på stereoider enn nettopp en sjakkturnering? Jeg ble mildt sagt nysgjerrig, deretter forundret og endte opp med å sitte igjen rimelig imponert!

Vi er i England, året er 1546 og vi møter en ung og usikker prinsesse Elizabeth - datteren av Henrik VIII og Anne Boleyn. Hun er ikke tronarving, for hun har både en eldre bror og en eldre søster, men hun er fremdeles en potensiell trussel som arvtaker etter kongen. Midt oppi det britiske kongeveldets monarkiske puslespill kommer det en enestående invitasjon fra Sultanen i Konstantinopel. Han søker de beste sjakkspillerne fra hele den siviliserte verden til en heidundrende sjakkturnering i sitt eget palass. Roger Ascham, som er Elizabeth's lærer og mentor når det kommer til kunsten å håndtere makt og politikk, får lov av kongen å bringe Elizabeth med seg når han reiser sammen med Giles - Englands deltaker - til den fantastiske ottomanske hovedstaden hvor turneringen skal avholdes. Elizabeth får ta med seg sin noe eldre venninne Elsie og sammen med et større reisefølge reiser de østover. Det lurer imidlertid større farer i Konstantinopel. En morder går løs og en katolsk kardinal er allerede blitt tatt av dage, innenfor murene i sultanens palass. Ascham blir spurt av Sultanen å etterforske mordet, men etterhvert som undersøkelsene fører ham og Elizabeth videre så dukker det opp mørke hemmeligheter som de overhode ikke hadde forventet å finne. Katolske prester som forlyster seg på unge gutter, småjenter som blir solgt både til Sultanens harem og de rikere innbyggerne i byen, Sultanens dronning viser seg å ikke bare å ha sansen for sin ektemann, og Elizabeth's venninne får mer enn hun ber om når hun flørter seg inn under dyna til Sultanens sønn. Sultanen har også et fryktsomt bakenforliggende motiv når det gjelder sjakkturneringen i seg selv, for hvilken informasjon har alle sjakkdeltakerne med seg i forseglede konvolutter som de må levere før turneringen starter?

Her er det intriger på løpende bånd, og det geniale med historien er at Reilly fletter inn reell og historisk korrekt informasjon både når det gjelder steder, personer, politikk og seksuelt maktspill på høyt nivå. Dette er virkelig et eventyr med sus over hvor kjente historiske figurer blir satt i en fiktiv setting på en så overbevisende måte at det kanskje kunne ha vært sant? Historien og de fryktelige hendelsene fortelles gjennom prinsesse Elizabeth, og det er hele tiden hennes synspunkt vi forholder oss til gjennom boka. Turen til og oppholdet i Konstantinopel vil komme til å prege Elizabeth gjennom hele livet, og kunne svært gjerne vært med på å forme henne som den dronningen hun faktisk ble i voksen alder. Dette er et finurlig sjakktrekk fra Reilly's side (pun intended), nemlig å bygge opp under dronningens kjente personlighetstrekk, manglende ekteskap og barn og på denne måten gjøre historien enda mer troverdig.

Matthew Reilly
Bildekilde:
matthewreilly.com

Det er et flott bilde av en ung prinsesse Elizabeth Reilly gir oss her. Som motvekt møter vi også Elsie, Elizabeth's eldre venninne som er med på turen. Hun er et viktig motstykke til den korrekte, omtenksomme og fornuftige prinsessen. I historien representerer Elsie den bekymringsløse seksuelle eventyreren som altfor seint lærer at seksuelle relasjoner kan handle om noe mye mer enn enkel, flyktig nytelse. Kunne den tragiske historien om Elsie vært sann og preget dronning Elizabeth såpass sterkt at det avholdt henne fra å gifte seg og gå i sølibat? Hvem vet, for det finnes etter sigende liten informasjon om unge prinsesse Elizabeth's tid på denne jord før midten av tenårene. Roger Ascham er heller ingen fiktiv figur. Han var en engelsk lærd og didaktisk forfatter som var kjent for sin prosastil. Han var også kjent for sine teorier om utdannelse, og fungerte faktisk som prinsesse Elizabeth's lærer i gresk og latin mellom 1548 og 1550!

Dette var en utrolig god, og ikke minst uforventet, bok fra Reilly's side. Det skal ikke stikkes under en stol at jeg i flere år har vært fullstendig fascinert av fortellerstilen hans, og jeg simpelten elsker action thrillerne han har skrevet. Dette var imidlertid en mye voksnere Reilly. Selv om tempoet i The Tournament er et helt annet enn hva jeg er vant med fra hans side, så oser fortellergleden og fortellerevnen ut mellom boksidene. Det er liten tvil om at forfatteren har gjort hjemmeleksen sin i forkant av denne historien, for den var overbevisende veldig, veldig bra! Reilly mistet sin kone i 2011 og har derfor naturlig nok hatt en stans i forfatterskapet sitt. Han forteller i et intervju at han nå er tilbake, om enn ikke for fullt, så har han fått skrivegleden igjen. Jeg gleder meg til fortsettelsen! Anbefales definitivt!


Kilde: egen ebok
Utgitt: November 2013
Forlag: Orion
Språk: Engelsk
Sideantall papirbok: 432
ISBN: 9781409134237
Utfordring: GoodReads, Andre land

Whistler/Canada - ikke ennå, men veldig snart!

"World War Z" av Max Brooks

World War Z var ei av bøkene jeg fikk med meg fra bokbloggertreffet i september, og boka har jeg sett fram til å lese siden jeg så filmen med Brad Pitt i hovedrollen. Nå er jeg absolutt ingen zombie-fan, heller tvert imot, men filmen var så bra - og så lite zombie-spekulativ, egentlig - at boka jo bare måtte bli en suksess! Dette baserte jeg ene og alene på at bøker "alltid" er bedre enn filmen. Der tok jeg grundig feil denne gang, gitt. For ikke å snakke om at filmen er fullstendig annerledes enn boka. På alle vis. Kanskje med unntak av tittelen...

Det hele startet med rykter fra Kina om en pandemi som hadde brutt ut. Etterhvert begynte tilfellene å øke i omfang og spre seg til andre land i verden. Det som i utgangspunktet hadde sett ut som økende rabalder fra en kriminell underklasse eller til og med begynnelsen på en revolusjon, viste seg å være mye, mye verre enn antatt. Zombier begynte å overta større og større deler av kloden, og de livnærte seg ved å ta livet av og spise mennesker. Det er nå ti år siden zombiekrigen som nesten utryddet menneskeheten, og drevet av et ønske om å bevare historien til de overlevende, begir forfatteren seg ut på en reise gjennom herjede land og ødelage byer for å kartlegge hvordan det hele begynte. Og, ikke minst, for å forstå hvordan man kan hindre det i å skje igjen.

Og boka, ja den er faktisk en stor samling intervjuer. Løsrevne intervjuer med mennesker fra Kina, India, Israel, Irland, Denver, Sibir, Washington, Ukraina m.m. Disse forteller hvordan de opplevde starten på "pandemien" og hvordan de gjennomlevde krisen og kom ut av den med forstanden i behold. Boka har en journalistisk vinkling med konkrete spørsmålsstillinger som intervjuobjektene svarer på. I og for seg greit nok, men det var langt fra dette jeg forventet da jeg begynte å lese boka. Det hele ble for meg altfor oppstykket og lite spennende. Vi kommer tilbake til enkelte av intervjuobjektene flere ganger, men langt fra så ofte at jeg føler det hele henger sammen som ei bok - en historie - med ideen om at en historie har en start, et innhold og en avslutning. I så måte er boka veldig spesiell. Dersom jeg ikke hadde sett filmen først så er det mulig jeg ville hatt en annen oppfattelse av boka. Jeg forventet noe helt annet enn jeg fikk. Boka er langt fra dårlig, den er godt skrevet, spørsmålene som intervjueren vi følger på sin reise stiller til de menneskene han møter er fullstendig relevante, og svarene vi får er utfyllende, skremmende og veldig dekkende av zombie-overtakelsen av jorda. Jeg forstår dem som har trykket boka til sitt bryst. Den traff imidlertid ikke meg helt.

Her traileren fra filmen - som absolutt er severdig

Kilde: bok fått på bokbloggertreffet
Forlag: Vendetta
Utgitt: 2013 på norsk (2006)
Språk: norsk
Sideantall: 393
ISBN: 9788293059738
Utfordring: GoodReads

Dagen for evaluering av mål og optimismens lys over nytt leseår!

Det er alltid morsomt å oppsummere året på lesefronten, for det blir aldri helt som planlagt. Og det er fint! Jeg er nemlig ikke særlig flink til å følge ferdig oppsatte planer. Innfallsmetoden er mer min stil, selv om det faktisk er godt å ha noen rammer å forsøke å holde seg innenfor. 2013 ble et godt år, om enn noe annerledes enn det så ut som januar for ett år siden. Jeg har imponert meg selv på flere områder, og så er det selvfølgelig noen lesemål som viste seg å være fullstendig på jordet... For mitt vedkommende endte 2013 slik...

• 1001-bøker: alle 12 i Lines lesesirkel samt så mange jeg får til utenom. Vel - her er 16 bøker på 1001-lista, så det må jo sies å være absolutt i overkant bra. Kun 6 av dem var i lesesirkelen, men jeg velger å se på målet som vel oppnådd. Jeg har nemlig fått sansen for 1001-lista. Jeg har funnet flere gode forfattere der som jeg har lest mer av.
  
• 5 debutanter, norske eller utenlandske. Her er totalen på hele 8, og det er veldig bra!
  
• 10 nye (for meg) norske forfattere. Dette målet var jeg noe usikker på om var drøyt høyt. Jeg har aldri vært flink til å lese norske forfattere. Her imponerte jeg meg selv stort og endte på dobbelt så mange - 20!
  
• Minimum 1 Sci-fi bok pr. mnd... Vel - den gikk rett vest. Jeg fant jo så mye bra norsk :-) Leste kun 3 sci-fi bøker i hele 2013. Det må være livets low point på sci-fi siden, men - jeg klager ikke!
  
• Maks 2 krim pr. mnd... Vel, den gikk også i vasken. Jeg leste mye mer krim i år enn jeg hadde trodd. Krim overtok for sci-fi, men hei - jeg fant mye bra krim - så jeg skal heller ikke klage her!
  
• Minimum 4 Off-The-Shelf pr. mnd...? Next...
  
• 1 lydbok pr. mnd. Med tanke på at jeg ikke har hørt lydbøker uten å sovne før 2013 så må jeg faktisk si meg veldig fornøyd med resultatet, selv om jeg ikke nådde målet. 6 lydbøker er 6 mer enn jeg har fullført i hele mitt liv - så jepp, godkjent likevel!
  
• Utforske forfattere fra 10 land ekskl. Skandinavia, England og USA. Akkurat i mål! Et mål jeg er veldig fornøyd med å nå, for det har utvidet horisonten min betraktelig. Jeg leste 10 forskjellige land i 2013 - Finland, Russland, Japan, Frankrike, Sveits, Australia, Tyskland, Island, Tsjekkia og Cuba!
  
• 2 fagbøker ila året innenfor litteraturfaget. Ikke visste jeg i januar 2013 at jeg kom til å melde meg opp på Nordisk Årsstudium... Målet nådde jeg med stil - 4 fagbøker (pluss masse annet rart fra kompendier) ble fortært siste halvår!
  
• Totalt 85 bøker for året. Endte opp med 92. Et mål jeg overhode ikke stresset med å nå. Som ifjor. Det viser seg at 85 er et realistisk mål som jeg skal ta med meg nok et år fremover.

 Så var det målene for 2014 :o)

1. 12 bøker fra 1001-lista. En flott utfordring til å lese eldre og nyere klassikere
2. 5 debutanter fra inn- eller utland
3. Ytterligere 10 nye (for meg) norske forfattere
4. Lese samlige norske bøker på shortlist'en for bokbloggerprisen 
5. Utforske forfattere fra 10 land utenfor Skandinavia, England, USA
6. 4 fagbøker innenfor litteraturfaget
7. Totalt 85 bøker for året
8. Og til slutt et uhørt mål - men likevel et mål: Gi bort 100 bøker fra bokhylla mi!

Ikke-eksisterende mål for 2014

• Begrensninger for bokkjøp! HAH! Man må jo kompensere... :o)

Nå ser jeg fram til et nytt og spennende år på lesefronten. Jeg skal definitivt bli bedre til å kombinere jobb, studier og blogging. Siste halvår 2013 gikk noe på halv åtte, men nå tror jeg at jeg har funnet en god fordeling. Jeg gleder meg til å følge gamle (og kanskje noen nye) bokbloggere utover i året.

Ikke glem - HAVE FUN !!!