søndag 30. desember 2018

Oppturer og nedturer, lesemål og bilder fra 2018

Da nærmer slutten av året seg, og absurd nok så sitter jeg her lynklar på å skrible ned lesemålene for 2019. Jeg bare MÅ ha lister, men løse sådanne. De er vel mer retningsgivende ønsker, så alle kan overgås, undergås, endres og vurderes underveis i prosessen. Det kalles visstnok fleksible målsetninger, og DET er målet også for 2019. Kjapt hvordan det gikk med 2018 følger:

  • Totalt antall bøker etter GoodReads reading Challenge
    • 92/92!
  • Sider lest 
    • 25904
  • Medium (her er jeg svært fornøyd): 
    • Papirbok 22
    • Ebok 43
    • Lydbok 25
  • Kjønn
    • 55 Menn
    • 37 Kvinner
  • Sjanger overrasket meg også. Jeg har nemlig klart å lese 
    • 31 romaner
    • 10 sakprosa(!)
    • 23 krim
    • 6 action/thrillers
    • 5 sci-fi
    • 9(!) diktsamlinger!
    • 7 novellesamlinger
  • Utfordringene mine gikk det slik med
    • 32/35 bøker fra kaosutfordringen
    • 11/10 for meg nye norske forfattere
    • 11/10 bøker fra andre land enn Skandinavia, England og USA
    • 2/3 bøker i biografi-sirkelen (nødvendigvis ikke omtalt)
    •  5/6 bøker i dikt-sirkelen (heller ikke nødvendigvis omtalt)
    • 3/3 litteraturfagbøker

Med andre ord er jeg jo igrunnen superfornøyd! Det som imidlertid laget cm-dype riper i mållakken var da jeg leste hele NULL - 0 - bøker i mai. Er det virkelig mulig? Jepp! Til og med for meg...

Året ellers?

Mange oppturer med beina på snowboardet, i båten, på fotturer i fjellheimen, i kano og på terrassen.
Fantastisk trivelig Kapittel 18 og bokbloggertreff i Stavanger!
Nydelig og svært fredelig jul med begge ungene hjemme og god mat.

Nedtur med heftig kneoperasjon... - fake kne stod imidlertid godt i stil med livets første fake juletre, så alt i alt har vel 2018 vært en stor opptur for egen del. Humpene i veien husker man jo ikke nå :-)

Never again 2018 ...






Nå er jeg mer enn klar for 2019!!


.

tirsdag 18. desember 2018

"Franny and Zooey" av J.D. Salinger

Jeg hadde igrunnen bestemt meg for ikke å lese mer J.D. Salinger etter klassikeren The Catcher in the Rye, men sånn går nu daga'n og Franny and Zooey var plutselig "pensum". Denne gang noe mer forberedt på hva jeg kunne vente meg så likte jeg boka (eller, de to historiene) svært så mye bedre enn første bok ut fra forfatteren.

Boka handler i hovedsak om det kranglevorne søskenparet Franny og Zooey og resten av Glass-familien og er i utgangspunktet inndelt i to separate fortellinger, Franny - som kom ut i 1955 som en kortroman og Zooey som ble utgitt et par år senere som en novelle. Boka ble første gang utgitt som en enhet i 1961. I første delen møter vi collegejenta Franny når hun besøker kjæresten sin Lane på universitetet for å overvære en viktig fotballmatch. Men under den forutgående lunchen viser hun stadig mer av sin avsky over de ifølge henne pompøse lærerne, falske ekspertene og de narcissistiske ambisjonene hun mener alle som underviser er i besittelse av. Selv kjæresten Lane føler hun avsky for, der han sitter og skryter over den litterære teksten han er blitt roset for av professorene på universitetet - jeg fikk en A så stort som et hus... Franny kan ikke utstå disse egoene og har begynt å vende seg mot teologien og the hun kaller "the Jesus prayer".

Zooey, den andre delen av romanen og dramaet, utspilles i Glass-familiens leilighet i New York hvor Franny har installert seg i stuens sofa og er på randen av nervøst sammenbrudd. Zooey er også hjemme, broren - som er en dyktig, ung skuespiller som kjederøyker sigarer og avslutter hver setning med "goddam". Zooey er på sin side konstant plaget av sine andre fem søsken som er vidt forskjellige - to er døde, en underviser, en driver et motell og en lever som munk. Moren Bessie er også på scenen, og det er slik jeg egentlig ser boka - som et drama, et skuespill som drives helt og holdent av dialoger, diskusjoner, argumentasjoner og krangling. Samtalene familiemedlemmene mellom foregår også i svært så begrensede rom - som på en liten restaurant, et lite baderom, i en stue etc. Små rom, men med store, vidtrekkende samtaler om kunnskap, teologi, skjønnheten i alle ting og forholdet til de eldre søsknene og hvordan deres oppdragelse har påvirket de to yngste - Franny og Zooey.

J.D. Salinger
Bildekilde: wikipedia.org
Dette er en helt spesiell roman, og med sine 170 små sider skulle man tro den var lettlest, men hey and behold - det er den slettes ikke. Dette familiedramaet er noe jeg aldri har lest tidligere, og det krever virkelig sin leser. Men i motsetning til Salingers Holden Caulfield i The Catcher in the Rye så liker jeg disse karakterene svært så godt. Jeg kunne så absolutt tenke meg å bli bedre kjent med denne helt så spesielle familien Glass. Her er det nemlig stor takhøyde til tross for alle argumenter og diskusjoner og ikke minst Franny's (faktisk noe irriterende gjennkjennelige) halvveise nervøse sammenbrudd.

Salinger bruker mye kursiv for å sette trykk på spesifikke deler av ord eller setninger, noe som gjør opplevelsen av lesningen svært spesiell. Det er som om man selv blir en del av skuespillet. Jeg liker denne drama-effekten merkelig godt, og kombinert med at det føles som om hele historien kun beveger seg fysisk lite og det i svært små og trange rom, så blir det veldig intimt. Som leser kan man nærme seg denne boka fra så mange aspekter egentlig - religion, psykoanalyse, familieforhold, Zen og forståelsen for det dagligdagse. Og bare vent til du møter The Fat Lady :-) Jepp, en roman som sitter i lenge - om man liker den eller ei. Ei overraskende bok som jeg anbefaler!




Kilde: Egen bok - Utgitt første gang: 1961 - Språk: Engelsk - Kjøpt: Amazon - Sider: 190
Utfordring: Yale studier, Klassikere, GoodReads



Det nærmer seg :-)

fredag 23. november 2018

Debutromanen "Tre Kvinner" av Mari Ann Augestad

Jeg fikk et interessant tips her om dagen som jeg takket ja til. Det var noe så uventet som en forfatteragent som hadde lest bloggen min og som kontaktet meg for to romaner hun ville jeg skulle lese. Første boka - Soldathjerte av Ørjan Nordhus Karlsson - takket jeg ja til med det samme. Jeg er svært glad i sci-fi bøkene hans, og har også lest et par andre romaner han har gitt ut. Den andre boka stusset jeg mer på, for jeg hadde ikke hørt om Mari Ann Augestad. Kanskje ikke så rart, for boka hennes kom ut nå i 2018, og det var hennes debutroman Tre Kvinner. Så hvorfor lese romanen av Augestad? Jeg er ikke den som ukritisk kaster meg over norske debutanter, men da jeg fikk høre at forfatteren minnet veldig om Anna Gavalda, så var veien til boka kort. Og etter å ha lest teksten på innbretten av bokomslaget var jeg ikke lenger i tvil.

Mormor Maria, som jeg er kalt opp etter, var familiens overhode og vårt moralske alibi. Vi var redde for å komme i unåde hos henne både fordi hun hadde direkte linje opp til Herren selv, og fordi hennes misnøye bestandig var sårende.
- Hun er en sterk dame, sa far.
- Hun er ond, sa mor.
Jeg holder etter endt lest bok fremdeles en knapp på ond.. Nesten det samme kan sies om Marias mor, en sterk, ofte misfornøyd dame hvor det viktigste hun formidler til sin datter er at kvinnene i familien er noen hardhauser, og det må også Maria være. Uansett og til Dovre faller. Etter lest bok prøver jeg å plassere historien i en slags bås, men lander ikke helt. Dette er nemlig dels oppvekstroman, men kanskje like mye en noe skrudd kjærlighetsroman. Og da mener jeg ikke kun kjærligheten mellom mann og kvinne, men også kjærligheten til og av og til fraværet av kjærlighet til familie og livsledsager. Maria er definitivt formet av sine to formødre, men har også en ukuelig egenvilje, noe som setter henne på kollisjonskurs både med sin dominerende mormor og sin egen mor som ikke på noen måte er fornøyd med veldig mange av Marias egne livsvalg.

Mari Ann Augestad
Bildekilde: Forlagshuset Publica
Historien veksler sømløst mellom nåtiden og tilbakeblikk til Marias valg i livet som har ført henne dit hun er idag - en viljesterk alenemor til en flott pike, en voksen kvinne som fremdeles elsker den gifte mannen. Noe er imidlertid i ferd med å skje i dette forholdet, og alle tilbakeblikkene og nåtidshistorien bygger opp til denne avslutningen - nemlig, hva skjer videre i Marias liv? Vil hun noen gang få den mannen hun har elsket gjennom hele livet?  Det er også mørke og ukjente sider ved Marias familie. Og mørket det tilhører de nesten usynlige mennene. Hva skjedde egentlig med Marias morfar - den ifølge moren late, udugelige storsjarmøren som reiste fra mormoren og aldri kom hjem fra USA? Og hvorfor hører vi så lite om Marias far, kun at han er død? Marias bror er også et kapittel for seg, han tok steget ut av familien med de sterke kvinnene allerede som 17-åring. På en måte virker det som Maria beundrer ham for det, men valget av kone har hun ingenting til overs for.
Hun er så liten og spe at jeg ikke tør å diskutere med henne, i frykt for at hun skal kollapse. Reisverket hennes ser skralt ut. Likevel har hun født ham to barn. At hun ikke trives i vårt selskap, er en underdrivelse.
Så hvordan kan Mari Ann Augestads Tre Kvinner sammenliknes med Anna Gavalda og hennes bøker? For meg er det det direkte og nakne språket, de troverdige følelsene som beskrives uten overdreven patos og åpenheten Augestad har gitt hovedpersonen sin. Jeg kan sitere direkte det jeg skrev om Gavaldas bok Eg Elska Ho - og mener akkurat det samme om Tre Kvinner:  "Det er ei nydelig lita bok om kjærlighet, ærlighet og savn og viser med all tydelighet menneskets tvil og svakhet når det kommer til de store valgene i livet."  Nettopp dette får også Augestad frem i boka si.
Jeg rett og slett elsket språket, de hyppige sceneskiftene og utviklingen av historien og skal definitivt lese mer fra Augestad om hun bestemmer seg for å gi ut flere bøker. Dette gav virkelig mersmak.

Anbefales!

Kilde: Leseeksemplar fra forlaget - Forlag: Gloria - Sider: 166 - Språk: Norsk
Utfordring: GoodReads, Nye norske


En storsjarmør jeg traff i USA ;-)

mandag 19. november 2018

Rune Christiansen - "Fanny og Mysteriet i den Sørgende Skogen"

Jeg klarte ikke å holde meg lenger. Tenkte å spare boka til vi emigrerer over nyttår, men - vel, Rune Christiansen er Rune Christiansen og Fanny, hun skuffet definitivt ikke. De som har fulgt meg vet at forfatteren er en av de få jeg har i papirformatet i hyllene mine, og til tross for at jeg har lyttet til denne boka så blir den kjøpt og plassert der den hører hjemme. Det er noe spesielt nemlig, med Christiansen og meg. Han treffer meg hver gang, rett i min litterære godvilje.

Jeg var litt usikker på hvordan jeg ville reagere på denne boka med det for øyet at hovedpersonen Fanny mistet begge sine foreldre brått, som meg. Ville dette bli en tårepersebok? Med tanke på forfatteren og meg, ikke usannsynlig. Men nei, Fanny er definitivt ikke det jeg fryktet. Boka er så mye mer og Christiansen behandler døden på sin sedvanlig nysgjerrige, nære og langsomme måte. Han skriver så poetisk vakkert at jeg egentlig ikke tar inn over meg sorgen på den tunge måten jeg typisk kunne ha gjort. For Fanny, hun er en ung 17-årig foreldreløs jente som lever livet så godt hun kan, alene i hjemmehuset i en liten bygd. Hun klarer seg godt, kommer seg på skolen om morgenene, hogger ved og holde hagen ved like.

Fanny grubler, men graver seg ikke ned i medlidenheten. Hun tar tak i livet og lever som best hun kan. Hun gjør en liten jobb for presten hver søndag, uten at hun er videre religiøst anlagt. Hun forelsker seg i en gutt, men havner i et forhold med en pike på 25 for en periode. Naturen spiller en stor rolle i Fanny's liv, en natur hun omfavner med glede. Det er som om leseren observerer Fanny utenfra, ensomheten og sorgen og hvordan disse følelsene kommer til uttrykk. Likevel blir jeg ikke sittende og synes synd i jenta. Det er som i bøkene jeg tidligere har lest av forfatteren lite ytre handling og dramatikk, mens det skjer desto mer på det indre planet.

Rune Christiansen
Bildekilde: snl.no
Tittelen på boka - Fanny og mysteriet i den sørgende skogen - fikk meg først til å tenke eventyrsjangeren, men historien som fortelles er jordnær nok, selv om den etterhvert får en litt trolsk stemning over seg. Midt i boka har likevel Christiansen gjort plass til en fortelling fra de norske folkeeventyrene, Den rettferdige firskilling fra Asbjørnsen og Moe, som et hvileskjær i historien om Fanny. Temaet i folkeeventyret er egoisme, eller - enhver er seg selv nærmest. Der både eventyret og historien om Fanny munner ut i at det å kun tenke på seg selv nok ikke er beste måten å leve livet sitt.

Det er denne gang også språket til Christiansen som fanger meg, men også distansen det litt gammelmodige språket skaper mellom unge Fanny og fortelleren. Som om fortelleren lar oss få ta del i sorgen, ensomheten og livet hennes, men ikke vil slippe oss helt inn. Til tider er språket nesten høytidelig, samtidig som det kanskje er selvskading med spiker som beskrives. Distansen til dette nære blir som et slags tåkeslør over historien. På samme tid stiller forfatteren retoriske spørsmål ut i løse lufta som jeg som leser plutselig må ta stilling til, uten å kunne svare konkret, fordi det hele er merkelig diffust.

Å lese Rune Christiansen setter meg også denne gang i en slags ut-av-kroppen tilstand. Enkelte synes nok det poetiske og diffuse tar overhånd i tekstene hans, og at de blir langsomme og noe tunge å komme gjennom. Jeg lar meg bare drukne i språket, og nyyyyter. Dette er så bra så det kan få bli for denne leseren, og boka anbefales - uten tvil!

Kilde: egen bok og Fabel - Forlag: Oktober - Utgitt: 2017 - Språk: Norsk - Sider: 212


Andre bloggere om boka:

Marianne og puddersnøen i den kanadiske skogen
Og snart er det avreise igjen :-)


søndag 18. november 2018

Den aller første Murakami - "Hear the Wind Sing"

Tilfeldighetene hadde seg slik at jeg kom over den aller første romanen til Haruki Murakami, nemlig Hear the wind sing - den første i en trilogi om romanfiguren The Rat. Hear the wind sing ble utgitt i 1979 og ble faktisk også filmet på japansk i 1981. De første to bøkene i trilogien, denne og Pinball, ble imidlertid lite distribuert i den engelsktalende verden. Dette fordi Murakami selv så på sine to første romaner som "arbeid fra hans umodne periode". Boka jeg fikk tak i ble utgitt i USA i 2015 og er oversatt av Prof. Ted Goossen fra York University.

Fun fact: Murakami drev en Jazz-kafé på denne tiden, og fikk ideen med å skrive boka mens han så på en baseball kamp i kaféen sin. Han satt av 1 time hver kveld til skriving og ferdigstilte sin debutroman på 4 måneder.

Historien er svært enkel og finner sted i løpet av 19 dager, mellom 8 og 28. august 1970 og handler om en ung, ikke-navngitt mann på 21 år. Mannen er student ved et universitet i Tokyo og er hjemme på sommerferie et sted langs kysten.  Han tilbringer tiden sammen med kompisen The Rat, og de drikker og skravler på favorittbaren J's de aller fleste dagene. En kveld kommer gutten over ei jente som har besvimt på gulvet på toalettet i baren. Han tar henne med hjem, og de får et slags forhold denne sommeren. Jenta har fire fingre på den ene hånden og nettopp hatt en abort, ellers lærer vi lite mer om henne. Gutten returnerer til universitetet etter sommerferien, The Rat skriver og skriver, men gjør ingen gjennombrudd som forfatter og gutten treffer jenta aldri igjen. The end, mer eller mindre.
Haruki Murakami
Bildekilde: NewYorkTimes

Ingen komplisert story, som sagt. Men likevel ei god bok. Det er snev av den mer modne Murakami i denne førsteboka, men hadde jeg ikke kjent forfatternavnet på forhånd ville jeg ikke trodd denne kom fra forfatteren som skrev Kafka på stranden, for å si det sånn. Likevel var det interessant å få et innblikk i den unge Murakami, hvordan han startet sin forfatterkarriere, hvordan språket var og hvor lite skrudd og komplisert tankegangen hans var da han var ung. Nå lurer jeg jo svært på hvordan alle disse mystiske, mytiske og i mine øyne helskrudde senere bokidéene hans kom fra. I denne boka skinner nemlig forfatteren tydelig gjennom som en mye mer sårbar og ordinær, ung mann.

Jeg må rett og slett finne meg resten av trilogien, og den fjerde, oppfølgende boka til serien som også er oversatt. Den unge Murakami er interessant!


Kilde: Storytel - Format: Lyd - Forlag: Pax - Tid: 2t57min - Språk: Engelsk - Innleser: Kirby Heyborne



Det nærmer seg vinter :-)

tirsdag 13. november 2018

Godt blandet - Hjorth, Atwood, de la Motte og Kobek

Første halvdel av november bærer sterkt preg av at jeg har fått ny giv på lydbokfronten. Jeg tester nå 1 mnd den gratis lydbok-appen Fabel (finnes her), og har tatt pause fra Storytel enn så lenge. Change, er visstnok ordet flere med meg benytter for tiden :-) Lydboka henger godt sammen med mitt ennå stillesittende liv, så for å få til ihvertfall illusjonen av multitasking så lyttes det samtidig som det strikkes. En god høstcombo sålangt.

Og det har gått i svensk, mye svensk i november. For meg ukjent svensk til og med, selv om forfatterne er kjente av mange.


Kilde: Storytel - Forlag: Aschehoug

Anders de la Motte har her skrevet to svært så bra bøker om David Sarac, politimannen som rekrutterer og beskytter tystere og topphemmelige kilder i Stockholm sitt kriminelle miljø. Bare resultater kommer på bordet, så er det litt hytt hvilke metoder han benytter. I førsteboka MemoRandom treffer vi Sarac like etter han har vært utsatt for en svært alvorlig bilulykke. Politimannen har mistet hukommelsen, og den kommer kun tilbake i sporadiske rykk og napp. Men hva og hvem skal han tro på? Stole på? Er han selv å stole på? Teamet? Kildene eller tysterne? De la Motte tegner en svært komplisert case, og denne strekker seg over ihvertfall begge bøkene og inkluderer etterhvert førstebetjent Julia Gabrielsson. Spennende, uforventede vendinger i historien, null idé om hvem som egentlig ligger bak før nettet snører seg sakte om den skyldige. Jepp - dette er spennende og bøkene har fått strålende kritikker. Anbefales!


Kilde: egen bok - Forlag: Virago Press

På sengekanten har jeg hatt The Door fra Margaret Atwood liggende en måneds tid. Ett dikt hver kveld, en trivelig avslutning på dagen. Atwood var en litt blandet fornøyelse denne gang, men de gode diktene var så bra at de fullstendig overskygget dem jeg ikke helt forstod og/eller fikk grepet på. Diktsamlingen ble utgitt allerede i 2007, og det var den første på over 20 år. Samlingen er delt opp i fem, hver av dem med hvert sitt vide tema. Best syns jeg Atwood er der hun reflekterer over skrivingen av den mytiske og mystiske poesien, selv om hele diktsamlingen egenlig er en metarefleksjon over et menneskes livssyklus. Siste diktet i samlingen, The Door, er bare nydelig - der poeten ser tilbake på eget liv og åpner dører på forskjellige tidspunkt underveis. Tankevekkende, vakkert skrevet og med den velkjente Atwood-snerten.


Kilde: egen e-bok - Forlag: Serpent's Tail

Ikke noe diskret cover på denne boka. Det var heller ikke forfatteren, Jarett Kobek, da han ble bokbadet på Kapittel 18 i Stavanger nå i september. Rett fra leveren, in your face - både bok og mann. Forfriskende! Hva om du fortalte sannheten, og hele verden fikk vite det med en gang? Hva du du var kvinne i en verden av sosiale medier som hater kvinner? Hva om du fikk brettet livet ditt ut for hele verden å se, uten å kunne styre noen ting som helst? (her snakker vi en videosnutt som ble spredd på SoMe). Hva om du var dette offeret, som ikke kunne finne gjerningsmannen? Og hva om du så fant ham/henne? Dette er ei bok lagt til San Franscisco i 2013 som tar for seg endringen den digitale tidsalderen har hatt på byen og menneskene som bor der. Gjennomlevd og skrevet av en som bor der selv. Grunnhistorien er fiktiv for å verne aktuelle mennesker, men innholdet er mer enn sant. Interessant bok, synsvinkel på vårt digitale miljø og omveltningen San Franscisco har gått gjennom pga sin nære fysiske avstand til Silicon Valley. Anbefales, om enn litte granne tungt skrevet.


Kilde: Egen ebok - Forlag: CappelenDamm

Sist, men ikke minst - jeg har koooost meg med ny Vigdis Hjorth bok som kom ut nå i år!
Denne handler om Lotte Bøk som underviser i dramatikk på skuespillerlinja ved Kunsthøgskolen. Lotte har fokus på Bertholt Brecht og forsøker å få 18-åringer engasjert i historien Mor Courage med dårlig hell. Samtidig ønsker eleven Tage Bast på filmlinja å filme Lotte og noen andre lærere ifm med et prosjekt som tar for seg samhandlingen mellom liv og lære, noe Lotte under tvil sier ja til. Og herfra går det kun nedover.. eller, oppover? Dette er nemlig en fin liten historie om (manglende?) selvinnsikt og selvforståelse. Historien kunne vært deprimerende tung som krigen rundt Brechts Mor Courage, eller humoristisk - som Janne S. Drangsholts Ingrid Winter. Lærerinnens Sang blir ingen av delene. Den blir rett rett og slett bare fin og innsiktsfull. Vet du hvordan andre mennesker oppfatter deg og hvordan du lever livet ditt? Sånn egentlig? LES! :-)

Variabelt innhold på mine første bøker i november, det skal være visst. Akkurat som jeg liker det! Og mer og mer digitalisert blir jeg. For oktober og halve november har jeg 4 papirbøker, 6 lydbøker og 3 e-bøker. Papirbøkene i all hovedsak fra eksisterende hyller. Jepp, fornøyd!

Ellers, det nærmer seg jul. Jeg ønsker meg ei papirbok (strikkebok - ikke helt enkel i verken e-/ eller lydbokformatet) og én presang er allerede i boks. DET er ikke verst til å være meg.


Og sommeren varer helt til - neste sommer? :-)

torsdag 18. oktober 2018

"Død Manns Tango" av Geir Tangen

Ok Tangen, der fikk du meg til slutt. Innertier for beste boka sålangt! Lite søvn på meg i natt, gitt. For det skal du ha takk!

Jeg har nå fulgt journalist Viljar Ravn Gudmundsson og politietterforsker Lotte Skeisvoll i Haugesund gjennom tre bøker og et utall mord, og må bare si - etter en knallstart på trilogien med Maestro, etterfulgt av kanskje littegranne svakere Hjerteknuser så avslutter forfatteren med et solid brak og en knallsterk Død Manns Tango. Dette er sabla bra, så enkelt! Historien er strammet kraftig inn i forhold til Hjerteknuser, her er det driv, et finurlig skrudd sammen plott, hyppige sceneskift uten at leseren mister annet enn pusten og et språk som jeg sjelden ser i krimromaner. Og jeg er en sucker for words, for å si det på godt norsk. Det vil jeg komme tilbake til, først veldig kort om innholdet.

Undertittelen til boka - Noen kjenner din innerste frykt - danner bakteppet for massemorderen som går løs i Haugesund denne gang. En etter en blir en gruppe mennesker i 35-års alderen tatt av dage på finurlig vis, men av hvem? Etterhvert viser det seg at en død mann vandrer Haugesunds gater med ett mål for øye, å ta livet av dem som gjorde livet hans til et helvete. Og at mannen kjenner sine ofre, det er det liten tvil om. For dem som ikke har lest trilogien vil jeg ikke røpe annet enn at denne siste saken som Viljar og Lotte blir involvert i knyttes til tidligere saker i trilogien, og denne gang blir det virkelig et kappløp mot døden og ikke minst tidligere synder som Lotte og Viljar til nå har klart å skjule. Er det virkelig mulig å komme ut av dette med livet i behold?

Geir Tangen
Bildekilde: h-avis.no
Med fare for å avfolke Haugesund på egenhånd så gir Tangen seg med denne sisteboka i serien. Egentlig ganske synd, for jeg har virkelig begynt å like persongalleriet. Ikke bare Viljar og Lotte, men av alle ting også nokså ferske Knut Veldetun (politi) og kule åstedsgransker Åse Frugård. Til og med ufordragelige Kripos-etterforsker Olav Scheldrup Hansen begynner å snike seg inn i hodet mitt, det ser jammen ut for at han har et hjerte han også. Ikke noe å si på persongalleriet, med andre ord. Det er godt bygget opp gjennom de tre bøkene og forsvinner definitivt ikke inn i historien som pappfigurer. Det er Jossen i rullestolen på pub'en med rullingsen, halvliteren og et heller alternativt syn på personlig hygiene et godt bevis på.

Og så var det språket da. Det er ikke til å stikke under en stol at Tangen leker seg med krimsjangeren. Krimklisjeene følger tettere enn hagl, men i Død Manns Tango er de på finurlig vis balansert svært så godt med resten av innholdet. Leser man teksten med omhu finner man også pekere til en lang rekke andre forfattere, ikke bare norske. Det e mad for mor :-) Jeg nevner i fleng George Orwell, Charles Dickens, Bibelen, Miguel de Servantes, Colin Dexter mfl. Metaforbruken i boka er også temmelig høyt over gjennomsnittet, men uten å dominere altfor mye. I tillegg til språket gjør oppdelingen av historien også sitt for å holde lesetempoet høyt. Med nokså nære 80 småkapittel fordelt på 390 sider så kastes leseren stadig videre i høyt tempo, men som tidligere nevnt uten ihvertfall å miste denne leseren på veien. Her er det nerve som holder fra start til mål. Og for en slutt! Sjelden jeg ser slike i krimfortellinger, og den passet som hånd i hanske! Her er ingen spoiler, men Tangen: You got me! Sånn kan virkelig en gjennomtenkt trilogi avsluttes.

Gratulerer!


Kilde: egen bok - Utgitt: 2018 - Forlag: Gyldendal - Sider: 390 - Utfordring: GoodReads



Fra eget besøk på Røvær tidligere i år - Røvær Kulturhotell
Ett av stedene hvor historien utspiller seg i Død Manns Tango

tirsdag 9. oktober 2018

En skuffelse fra Jan Guillou

Det nytter lite med det ambisiøse navnet Jan Oscar Sverre Lucien Henri Guillou. Jeg har lest ferdig hans første bok Coq Rouge om Carl Hamilton fra 1986, og den var for meg et stort gjesp på øret de første 15 timene, hvorpå det ble en kraftig stigning i spenningsnivået en times tid før boka fislet ut i sanden. What's the fuss about?

Jeg ble påminnet boka og serien under quiz'en på bokbloggertreffet nå i september, og tenkte - dette er gode greier å ha på øret. En hel serie fra en svensk krim/action/thrillerforfatter som jeg ikke har lest før nå. Optimismen var stor i utgangspunktet, og opptakten til boka og bakgrunnen for å skrive den var svært spennende. Carl Hamilton ble nemlig laget av Jan Guillou i 1973, da han - sammen med en kollega, Peter Bratt - avslørte eksistensen av det svenske informasjonsbyrået (IB) og deres omfattende overvåking av venstreradikale svensker gjennom etterkrigstiden. Saken fikk navnet IB-affæren i media, og for sin rolle i avsløringen ble Guillou faktisk dømt til fengsel for spionasjen. Målsetningen hans med Hamilton-bøkene var å skrive det han kunne om den svenske etterretningsverden selv om han ikke hadde lov til det. (Ovennevnte info har jeg funnet på wiki). Et spennende startpunkt for en bokserie dette! Men, så var det selve boka da.

Jan Guillou
Bildekilde: wikipedia.org
Kanskje det er jeg som har fått nok av Palestina-/Israelkonflikten, kanskje boka rett og slett føles utdatert - settingen er jo over 30 år tilbake i tid og langt fra så tidsaktuell, eller kanskje det er Guillou sitt ambisiøse prosjekt som blir litt for detaljert når det gjelder å brette ut svenske etterretningsdetaljer, -metoder og ikke minst hvordan.skygge.mennesker.i.detalj... Jeg skal ta i betraktning at dette var presentasjonen av Carl Hamilton som ny helt, det er utkommet totalt 13 bøker i serien, mange av dem er filmet, så det ER tross alt noe her. Innleser Rønning var noe haltende, så dette kan selvfølgelig også ha påvirket opplevelsen. Kanskje jeg skal gi bok 2 en sjanse? Coq Rouge fikk en 2'er av meg på GoodReads, det holdt såvidt. Men bare såvidt. Vi får se.


Kilde: Storytel - Format: Lydbok - Utgitt: 2006 - Forlag: Vigmostad og Bjørke - Tid: 15t53 
Språk: Norsk - Innleser: Hallbjørn Rønning - Utfordring: GoodReads



torsdag 4. oktober 2018

Netflix-filmatiserte "Beasts of no Nation" av Uzodinma Iweala

Beasts of no Nation forteller den grusomme historien til Agu, en ung gutt som ufrivillig blir barnesoldat i borgerkrigen som herjer i et Vest-Afrikansk land. Agu har nettopp sett sin far bli drept etter at FN såvidt kom i tide og fikk reddet kvinner og barn ut fra krigssonen som landsbyen deres plutselig ble en del av. I neste øyeblikk blir han tvangsrekruttert inn i en enhet av geriljakrigere hvis eneste mål er å drepe alle som står i deres vei for deretter å plyndre landsbyer for mat og våpen samt å forsyne seg av kvinnene der.

Lederen av geriljagruppen har en svært sterk personlighet, og etterhvert som tiden går begynner Agu å trekkes mot den faderlige naturen til sin nye kommandant. Noe han senere smertelig erfarer er en svært dårlig idé. I mangel på kvinner blir nemlig Agu en god erstatning, og livet han kjente til før konflikten - et liv fyllt av skolegang med venner, tryggheten han fant i kirken og tiden med familien blir mer og mer utvisket.

Kan det være mulig å komme seg etter en så systematisk identitetsødeleggelse som Agu blir utsatt for? Dette er rett og slett så ille at jeg nesten ikke tør tenke på at det kan være sant. Historien er skremmende, overbevisende og ikke minst svært dramatisk. Innimellom grusomhetene, som jeg ikke engang vil komme inn på i detalj - de er definitivt ikke noe for en sart sjel - så minnes også Agu livet fra før borgerkrigen. Han var nemlig et svært intelligent barn og hadde allerede planer om å bli enten ingeniør eller lege. Dette står i så uhorvelig sterk kontrast til den groteske drepingen og lemlestingen som istedenfor blir hans daglige virke.

Uzodinma Iweala
Bildekilde: ft.com
I tillegg til at dette er en uhyre sterk historie, så har Iweala også valgt en helt spesiell fortellerstil. Landskapet og de kulturelle tradisjonene er sterkt påvirket av at forfatteren er nigeriansk og har sterke bånd til Nigeria selv om han nå lever i USA, og det er også språket. Agu's talemåte i boka er nemlig valgt helt bevisst. Han snakker nemlig i det språket han kjenner, et noe barnlig språk som ifølge Iweala er løselig basert på pidgin engelsk, men også inspirert av språket/engelsken til vanlige nigerianere. Stemmen til Agu er nesten som en egen karakter i seg selv, og er helt distinkt. Ikke vanskelig å lese i det hele tatt så fort jeg innså at språket ikke var ordinært 'skoleengelsk.
"driving driving and walking walking and driving driving and walking walking and fighting and soldiering and running from road into bush and bush onto road. That is all we are doing."
Dette er debutromanen til Iweala, og den er rett og slett bemerkelsesverdig. Jeg liker ikke ordene "a must read", men er det ei bok jeg er glad for at jeg har lest, så er det denne. Beasts of no Nation har rukket å vinne en rekke priser. Den kom ut allerede i 2005, skrevet på bakgrunn av hans avhandling på Harvard University. I tillegg til å skrive bøker er Iweala sosiolog og lege og har sterkt tilknytning til Laos selv om han bor i Washington D.C. Boka ble også filmet og kom ut som en amerikansk krigsdramafilm i 2015. Hovedrollene spilles av Abraham Attah og Idris Elba. Den skal jeg IKKE se. Boka var brutal nok, og kommer til å sitte i lenge.

Anbefales!

Kilde: egen bok - Utgitt: 2005 - Forlag: Harper Collins - Språk: Engelsk - Sider: 142
Utfordring: GoodReads, Utenlandske forfattere



Til denne boka trengs et bilde av - peace and quiet...


.

onsdag 3. oktober 2018

"Eg vil at nokon skal vente på meg" av Anna Gavalda

Novellesamlingen Eg vil at nokon skal vente på meg er franske Anna Gavalda sin debutbok. Utgitt i 1999 oppnådde den å få Frankrikes viktigste bokhandlerpris og er nå oversatt til ca 30 språk. Intet mindre enn en brakdebut.

Samlingen inneholder 12 noveller, alle forskjellige, men samtlige er lagt til og rundt Paris. Temaene varierer mellom kjærlighet, voldtekt, fyll, overdreven mobilbruk som sexkiller, sykdom, savn og tyvlåning av pappas Jaguar for å nevne noen. Felles for dem alle er at menneskene som skildres er svært så realistiske - humoristiske og alvorlige om hverandre, og som leser bryr man seg rett og slett om hvordan det går med dem. Innholdet er ikke så sukkersøtt som coveret tilsier, novellene har overraskende vendinger, men uten å være revolusjonerende på noe vis, språket er friskt og levende og treffer meg rett og slett veldig godt.

Anna Gavalda
Bildekilde: Wikipedia.org
Litt underlig egentlig, for i utgangspunktet er ikke Anna Gavalda i målgruppen for leseinteressen min overhode. For det første er hun fransk, og jeg har hatt svært dårlige møter med franske forfattere tidligere. For det andre er boka oversatt til nynorsk. Ikke fordi jeg ikke leser nynorsk per se, det gjør jeg ofte og som oftest med glede, men kombinasjonen ble litt rar. Det festlige er at jeg plukket opp novellesamlingen nettopp av samme grunn. Jeg leste nemlig Eg elska ho av Gavalda tilbake i 2015. Den boka var oversatt til nynorsk av Tove Bakke og var ganske enkelt nydelig. Omtalen kan du lese her. Der og da bestemte jeg meg for å lese mer av Gavalda. Novellesamlingen er oversatt av Ragnar Hovland og den er også eksepsjonelt god. Anbefales!


Kilde: egen bok - Utgitt: 1999 - Språk: Nynorsk - Sider: 154 - Ufordring: GoodReads, Noveller


Muscat, Oman
For tre år siden var jeg her - eia var jeg der...


mandag 1. oktober 2018

Septembers samlede :-)

Kort sagt - september har vært svært travel! Høydepunktet var selvfølgelig bokbloggertreffet i forbindelse med Kapittel 18, litteraturfestivalen i Stavanger. For en høydare - for en gjeng! Resultatet ble, at suksessen gjentas neste år. Dato er allerede satt i september 2019, den og mer info kommer jeg tilbake til.

Så til bøkene jeg har lest gjennom halve august og hele september, i og utenfor morfinrus og kirurgiske inngrep - whatever makes me stronger osv :-)


I beit for gode krimbøker på øret? Jeg startet med Jan-Erik Fjell tidligere i år og er kommet til veis ende på Storytel. Ikke mindre enn fem bøker på kjappen fra Fjell sier både noe om forfatteren og bøkene. Veldig veldig bra, og protagonisten Anton Brekke er en herlig etterforsker. Han liker jeg virkelig stilen til. I tillegg er det favoritten Helge Winther-Larsen som leser, og han er jo en fest alene!

I Rovdyret må Brekke etterforske en gedigen polititabbe, en mann sitter i fengsel på åttende året for mordet på Zahl, så dukker Zahl plutselig opp - som ferskt lik!? Samtidig kommer en fransk leiemorder til Norge på oppdrag fra en død mann = forviklinger på høyt nivå.

I Lykkejegeren finner man knokler fra en død mann i en gammel Cadillac i Norge. Saken starter imidlertid i Las Vegas allerede i 1978. Dette er den mest intrikate historien fra Jan-Erik Fjell sålangt, og er virkelig interessant skrudd sammen. Mer rabalder blir det selvfølgelig når Brekke må reise til Las Vegas ifm sakens gang, han lider nemlig av spillegalskap. Jepp - disse to, og resten av Jørgen-Brekke-serien anbefales sterkt!



Dette var science-fiction boka si! Jason våkner opp etter at en maskert mann har slått ham bevisstløs for å finne ut at livet hans overhode ikke er som han husker det. Hans kone er ikke hans kone, sønnen hans ble aldri født og Jason er ikke en vanlig fysikk-professor ved universitetet, men et høyt respektert geni som har oppnådd noe fantastisk i forskningen sin. Hvilken av disse to verdenene er den riktige? Er en av dem en drøm? Så hvorfor føler han at han har levd denne drømmen? Eller har han det? Og hva er det egentlig han har oppnådd som forsker? Utrolig spennende, konstant overraskende og med et briljant plott. Anbefales virkelig for dem som liker litt annerledes sci-fi!



 Velskrevet selvbiografi fra Jan Redford dette. Om hvordan det er mulig å kombinere rollen som kone og mor med et halsbrekkende liv som ekstrem-fjellklatrer. Eller er det mulig? Spennende liv, satt med hjertet i halsen halve boka, og resten av tiden lurte jeg på hvor mange seksualpartnere denne dama egentlig har hatt? Etter endt løp kom jeg fram til at hun nok har besteget og/eller erobret like mange fjell som menn... Ei lesverdig bok dette, og grunnen til at jeg plukket opp nettopp henne i denne runden av biosirkelen som jeg deltok i er at hun har bosatt seg "like nede i gata" fra oss i Whistler, Canada. Ikke akkurat nabo'n, men dog :-)




Yayyhh.. Min svært så interessante og ikke minst engasjerte foreleser på UiS er kommet ut med ny bok i serien om Ingrid Winter. Stavanger Aftenblad gav boka 5'er på terningen, og her refererer jeg deres omtale:
Utgangspunktet for Janne S. Drangsholts (f. 1974) tredje bok om Ingrid Winter er Tolstojs utsagn i ”Anna Karenina” om forskjellen på lykkelige og ulykkelige familier. Winter forstår ikke ”disse menneskene som klarer å tilbringe en hel dag i hengekøyen, blottet for dødsangst”. For selv er hun jo fanget i tidsklemme og hverdagsstress, og med en febril hjerne som aldri tar pause. Hun er to artikler fra å bli professor ved UiS, men veileder masterstudenter som skal skrive oppgave om forfattere de aldri har lest et ord av.
Venninnen Katti skriver bloggen ”Brusemamma. En idébank for livsnytende småbarnsforeldre”. Den yngste datteren Alva er opptatt av Kardashians og ”feer som redder verden iført sexy haute couture”, misliker å ta på papir og hører muligens hjemme i autismespektrumet. Som om ikke dette er utfordringer nok, sendes hun på fotballtrening i Tottenham-shorts (hvor er barnevernet?) ”Ingen med barn kan sannferdig nekte for at familieprosjektet av og til likner en lavbudsjett skrekkfilm”.
Jeg starter med å le, fortsetter å flire meg gjennom boka og innser etterhvert at det ligger en god del alvor mellom linjene her. Kan ikke hjelpe det, jeg digger både Drangsholt og Ingrid Winter, hemningsløst. Alle tre bøkene sålangt i serien anbefales!



Så til Fransk Åpning og sex med Vigdis Hjorth. Det sies at Hjorth i stor grad baserer bøkene sine på eget levd liv, mens Unn Conradi Andersen kanskje treffer spikeren mer på hodet ved å kalle Hjorths tekster:  «en åpen iscenesettelse som ikke utgir seg som sannhet, men som leker sannhet på en åpenlyst løgnaktig måte.» Boka er ikke bare om sex - selvfølgelig, det ville vært håpløst, men forteller historien til en litt underlig kvinne ved navn Laura Buvik. En kvinne som finner seg en elsker og samtidig må finne rammeverket og innholdet til et radioprogram hun nettopp er satt for å lede, "11-halvtimen". Merkelig, rar og underfundig liten bok som jeg ikke ville unnvære. Jeg skal tross alt pløye hele forfatterskapet hennes...



I Yale-studiene mine er turen kommet til Nabokov's Lolita. Ei bok jeg trodde jeg hadde lest tidligere, men som det viste seg jeg bare hadde lest ufattelig mye OM. Kort fortalt handler boka om en voksen, pedofil mann som innleder et forhold til en liten pike på 12 år. Pervers i form og innhold og full av ordspill og litterære allusjoner. Helt motsatt av det jeg trodde... jeg elsket boka. Men leser du den, vær forberedt på å bli rasende og sjarmert, blendet og forferdet. Dette er ikke en kjærlighetshistorie, det er mer en skrekkroman med innblikk inn i et rovdyrs sinn. Men du all verden så godt skrevet. Forvirrende? Ja! Men anbefales!

Høstmåneden oktober er såvidt startet, høstferien nærmer seg for dem som er heldige å ha den, det striregner og blåser ute - what's new?, det fyres på travelt i peisen og stabelen av høstens nye bøker vokser på nattbordet. Jeg er i stand til å sitte ved et bord og skrive igjen etter å ha meldt meg inn i reservedelsklubben for verneverdige skrog, så nå kan mørketiden bare komme.

 
Gamla on-call som sykepleier, alltid en trøst 💓



torsdag 20. september 2018

For alle dere som liker å reise og oppleve verden

Mitt første arrangement på Kapittel 18 som startet igår fortjener rett og slett sitt eget innlegg. Et arrangement jeg egentlig ikke hadde planer om å få med meg, men som jeg mistenker vil sitte igjen som ett av de aller beste av året.

13:00 | Møteplassen - Korea: Hva skjer

Palle Ydstebø, Morten Traavik, ordstyrer

Timingen kunne ikke vært mer perfekt for dette arrangementet. Statslederne for Sør- og Nord-Korea avslutter nemlig idag sitt tre dager lange historiske møte hvor blant annet Nord-Korea sier de vil ta konkrete steg mot atomnedrustning og tillate internasjonale inspektører, en buffersone skal opprettes mellom de to landene for å unngå konfrontasjoner og sammen vil de søke om Sommer-OL 2032. Møtet ble avsluttet idag og presenteres i mediene med et bilde av Kim Jong-un og Moon Jae-in med sine respektive koner på toppen av det 2.744 høye fjellet Paektufjellet som ligger i Nord-Korea på grensen mot Kina.

Forholdet mellom Sør- og Nord-Korea ble diskutert mellom oberstløytnant Palle Ydstebø, som er sjef for seksjon for militærstrategi og doktrine ved Forsvarets stabsskole og forfatter, regissør og kulturattaché Morten Traavik. Sistnevnte har vært i Nord-Korea 20 ganger og fremstod med særdeles tyngde når det gjaldt livet til menneskene bak grensen til det lukkede landet. Det ble en svært interessant samtale med en dyktig og informert ordstyrer (som jeg dessverre ikke husker navnet på). Til tross for at det nå tilsynelatende skjer store ting mellom Sør-Korea og Nord-Korea så var både Ydstebø og Traavik skjønt enige om, at dette har vi hørt før. Historisk sett har forholdet mellom landene rullet frem og tilbake uten at noe stort egentlig skjer når det kommer til stykket. Diskusjonen omhandlet også USA (Trump) sin rolle og at "ingen" egentlig er interessert i gjenforening, heller ikke de store beskytterne til landene. Sør-Korea:  oss/USA - Nord-Korea: Russland og Kina. Traavik var hakket mer positivt innstilt til at forholdet mellom landene nå vil utvikle seg i positiv retning fremover, Ydstebø var noe mer tilbakeholden. Tiden vil vise.

Det militærstrategiske var interessant å få et innblikk i, minst like fascinerende var Morten Traavik og hans kulturprosjekter. Som da han tok med seg det slovenske bandet Laibach og arrangerte den første vestlige rockekonserten i Nord-Korea. En av sangene de spilte var The Sound of Music, og en flott musikkvideo om livet i det lukkede landet fulgte denne - en snutt som vi fikk se på Kapittel-arrangementet. Anbefales!




Mer om Morten Traavik og Laibach i Nord-Korea HER og HER.

Traavik har også skrevet en bok som kommer ut i disse dager som omhandler Nord-Korea, en slags versjon av en reisehåndbok for mennesker som er interesserte i å reise, oppleve og ikke minst tolke verden. Etter å ha lest Erika Fatlands Grensen så er jeg for egen del veldig klar for å lære mer om Nord-Korea. 

Aschehoug skriver følgende om boka:

Med solid innsikt om landets komplekse historie skildrer kunstneren Morten Traavik Nord-Korea med et eksepsjonelt innsideperspektiv. Han bringer oss tett inn på livet til dagens nord-koreanere og gir oss en innføring i "verdens mest lukkede" nasjon. Vi får også møte andre nordmenn som har knyttet nære bånd til landet. Forræderens guide til Nord-Korea vil gi deg kunnskap og endre ditt blikk på dette mytiske landet. En helt uunnværlig bok for alle som er opptatt av vår samtids mest spennende politiske spill og ikke minst er det en guidebok utenom det vanlige. 


Denne boka er definitivt noe for meg, og arrangementet var en en spennende start på et veldig interessant Kapittel 18 program!


onsdag 19. september 2018

Hvem topper Kapittel-torsdag?



Torsdagen er eneste dagen jeg ikke har anledning til å komme fra før 16:00. Dessverre. For torsdagen har noen flotte arrangement tidligere. Siden jeg har bestemt meg for å løfte fram én hver dag så blir det faktisk kortreist igjen:

Imorgen torsdag 20. september kl. 15:00
Winterkrigen med Janne Stigen Drangsholt


Janne S. Drangsholt
Bildekilde: Kapittel 18
Jeg er temmelig farget når det gjelder Drangsholt, det må jeg si med en gang. Hun jobber nemlig som førsteamanuensis og litteraturforsker på UiS og jeg hadde henne som foreleser på engelsk litteraturstudiet jeg tok i 2014. Førr ei dame! Med genuint engasjement og en strålende formidlerånd ble fagene tilhørende Engelsk språk og litteratur favorittene mine.

Drangsholts første bok om Ingrid Winter, Ingrid Winters makeløse mismot (2015) ble en stor opptur for mitt vedkommende. Elsket boka, og kunne ikke se for meg andre i rollen som Ingrid Winter enn Drangsholt selv. Jeg har skrevet omtale av den boka HER. Winter i verdens rikeste land kom ut som en svært god nummer to i serien (mer om boka HER) og nå står altså bok tre, Winterkrigen for tur.

Drangsholt er kl. 15:00 i samtale med kapittelsjefen selv, og jeg skulle svært så gjerne vært tilstede for å få med meg akkurat det bokbadet. Kapittel-festivalen har nemlig også en rolle i Winterkrigen. Hvordan vet jeg ennå ikke, for boka kom ut forrige måned og jeg har ikke fått anledning til å lese den ennå. Den som sparer har :-)

Kapittel skriver selv om boka i teaseren til arrangementet:
"Kvardagen til Ingrid Winter er som vanlig prega av utfordringar. På jobben skal de flytta inn i opent kontorlandskap med Kapittelfestivalen (!) og innføra clean desk-policy og nye, synergiskapende samarbeidsformer. I heimen er nokre av bekymringane at dottera Alva ikkje toler å ta på papir og at Ingrid, utan å ville det, plutselig har invitert både foreldre, svigerforeldre, søster, nevøar, moster Kari og ein kollega til jul."
 Fyll opp salen, for her blir det energi!


.
 

tirsdag 18. september 2018

Kapittel 18 - Kickoff med Tore Renberg


Imorgen starter endelig Kapittel 18, og til tross for at jeg humper kraftig rundt på krykker så skal jeg få med meg alle dagene. Årets program er svært spennende, og i forkant av dagene kommer jeg til å trekke fram ett arrangement som jeg gleder meg spesielt til. (Begrenser jeg meg ikke, kan jeg komme til å anbefale det meste, så her blir det prioritering..)


Imorgen, onsdag 19. september kl. 15:00
Åpningsforedraget med Tore Renberg

Tore Renberg
Bildekilde: Kapittel18 programmet
Det er ikke til å stikke under en stol at jeg er noe i overkant glad i vår lokale Tore Renberg. Fra jeg leste (og så filmen) Mannen som elsket Yngve, til siste bok ut med den spik sprø, men elskelige Hillevågsgjengen i Skada Gods. Renberg har alltid truffet noe spesielt i meg. Derfor ble jeg også svært så forskrekket da jeg forstod at boka Du er så lys, skulle gis ut på nynorsk. Whaaaat?!

Renberg har alltid skrevet bokmål, så skepsisen min var svært stor, og helt ærlig - jeg følte meg merkelig nok en smule snurt. Ikke fordi jeg ikke leser nynorsk, jeg har egentlig ingen preferanser, men fordi Renberg har vært bokmålsmann gjennom hele forfatterskapet. Du verden så positivt overrasket jeg ble! For nynorsken falt helt naturlig på plass i boka, og jeg likte den svært godt.

I åpningsforedraget, som har fått tittelen Stavanger og nynorsken, skal Renberg fortelle om sitt eget forhold til nynorsk og argumentere for at Stavanger bør bli en nynorskby. Spennende! Jeg ser virkelig fram til dette, OG flere bøker fra Renberg på nynorsk. (Et håp bare, at den forhåpentligvis kommende fjerdeboka i trilogien(!) om Hillevågsgjengen forblir på bokmål ;-)

I 2018 har også Kapittel gått over til å bli et nynorsk-arrangement. Hvorfor ikke? Stavangersk er nærmere nynorsken enn bokmålet i tale - en spennende utvikling! Temaet for Kapittel 18 er Samhald, et vidt begrep som omfatter mye. Her er det bare å forberede seg på lange og ikke minst interessante dager.

Programmet starter allerede 08:30 imorgen, onsdag. I tillegg til åpningsforedraget skal jeg også få med meg
  • Jarett Kobek i samtale med John Erik Riley, tema: Jeg hater internett - kl. 17:00
  • Tor Åge Bringsværd i samtale med Alf van der Hagen kl. 19.00
  • NRK sin Utakt-redaksjon, Per Øystein Kvindesland og Bjørn Olav Skjæveland, snakkar med forfattar og litteraturvitar Janne Stigen Drangsholt - Hva er en klassiker? - kl. 21:00
Hele onsdagens program ligger bak linken HER. Ser jeg deg der?


.

torsdag 23. august 2018

Kapittel 2018 i Stavanger



Tenkte jeg ville minne alle mine blogg- og facebookvenner på at det nå er en måned til Kapittel-festivalen braker igang i Stavanger. Datoene er onsdag 19.-23. september, og hovedtemaet er Samhald (jepp, i år kjører Kapittel nynorskversjonen :-)

Festivaltemaet er ifølge Kapittel inspirert av det som ser ut til å være et press mot nasjonalt og kulturelt samhold i Europa og andre steder som følge av politisk uenighet og øket mangfold. Neste år er det også hundre år siden avslutningen av første verdenskrig. Folkeforbundet, som er forløperen for FN, ble dannet som en direkte konsekvens av krigen og en erkjenning av behovet for europeisk og internasjonalt samhold for å unngå katastrofale kriger. Språklig og kulturelt fellesskap i Norge vil også være en del av tema.
  • Programmet er svært spennende! Kapittel 18 dag-for-dag finner du i detalj HER
  • Bokbloggerne er i år en del av Kapittel-programmet. Vi deler ut Bokbloggerprisen i Salongen i Sølvbergets 4. etasje lørdag 22. kl. 16:00
    • Bokbloggerprisen er en demokratisk og uavhengig litteraturpris som stemmes frem hvert år av norske bokbloggere. Prisen deles ut til norske bøker i to ulike klasser: Årets roman og Åpen klasse, der sistnevte omfatter alt som ikke er romaner skrevet for voksne.Prisen deles ut i september for bøker originalt utgitt på norsk foregående år, i år altså på Kapittel.
  • Kapittel-sjef Espen Røsbak tipser om hvilke bøker som kan være flotte som forberedelse til festivalen i egen podcast HER


Vi er foreløpig et tjuetalls bokbloggere som samles i Stavanger denne uka. Tidligere har utdelingen av Bokbloggerprisen vært lagt til Oslo ifm Oslo Bokfestival som gikk av stabelen på høsten. I år er vi så heldige å ha fått gjengen over til Stavanger.

Vi gleder oss til bokbloggersamhold! Alltid kjekt å møtes ansikt til ansikt, bokbloggerne er representert fra Alta i nord til Flekkefjord i sør, det blir garantert  engasjerte litteraturdiskusjoner, beinhard kamp om quiz-seier, spennende utdeling av pris til vinnere av Årets Roman og Åpen klasse samt et besøk eller ti til byens lokale bokhandlere. Man drar da aldri tomhendt hjem fra bokfestival ;-)

Vi gleder oss, og håper å se mange av dere der :D