Gavalda, Howey og Kepler - en gatemix

Jeg har lest tre bøker i rask rekkefølge. Alle tre var bra, hver på sin måte. En sci-fi, en fransk romanforfatter (!) samt hypnosekrim fra Kepler-paret. Jeg leser ihvertfall variert, det skal jeg ha.

Boka jeg ble mest overrasket over var nok Eg elska ho av Anna Gavalda. Et såkalt bokhyllefyll som har ventet på en regnværsdag. Av en eller annen årsak så har jeg nemlig aldri vært særlig glad i franske forfattere, og da spesielt kvinnelige, franske forfattere. Jeg må ha vært usedvanlig uheldig i utvelgelsen av bøker, for Gavalda var ihvertfall noe helt for seg selv. Eg elska ho er ei gripende lita bok som handler om en svigerfar og ei svigerdatter som i utgangspunktet ikke har hatt særlig god kontakt. Handlingen i boka går kun over ett døgn, og i løpet av dette døgnet blir svigerdatteren kjent med sin tidligere kalde og avstandskrevende svigerfar på en hel annen måte. For første gang forteller han om seg selv, om livet sitt, om sin første kjærlighet til henne han ikke kunne få og hvorfor livet - og han - er blitt som han er. Det er ei nydelig lita bok om kjærlighet, ærlighet og savn og viser med all tydelighet menneskets tvil og svakhet når det kommer til de store valgene i livet.

Tove Bakke har oversatt Eg elska ho til nynorsk. Et særdeles heldig sjakktrekk. Nynorskvalget forsterker ihverfall for meg både snevet av melankoli som ligger over historien og håpet og kjærligheten som forfatteren uttrykker både for svigerfaren og svigerdatteren. Forfatteren har skrevet nesten hele historien som en serie dialoger, bunnsolide og troverdige dialoger mellom to oppriktig ærlige mennesker. Derfor er det en historie jeg tror på. Derfor er det en historie som beveger meg. Anbefales!

Silo er førsteboka i en trilogi fra Hugh Howey, og den føyer seg pent inn i rekken av dystopiske trilogier som Hunger Games, Divergent og Maze Runner seriene. Man skulle nesten trodd at etter jeg ble særdeles skuffet over avslutningen på Divergent-serien så burde jeg holde meg for god for å styrte rett inn i en ny dystopi, men neida. Til tross for advarselstrekant fra samboen så gikk jeg igang. Hva hadde jeg å tape? Svært lite viste det seg! Nok engang har jeg lest ei god førstebok. Historien handler i grove trekk om et landskap som etter en krig (eller ulykke) ligger øde pga giftig luft. Her eksisterer det et samfunn i en gigantisk underjordisk silo. Et samfunn med regler og skoler, sheriff og borgermester, etasjer med landbruk og medisin og etasjer med mennesker i forskjellige sosiale lag. Verden utenfor er utilgjengelig og utsikten ut dit er begrenset til noen kamera som prosjekterer det øde landskapet på skjermer i den øverste etasjen i siloen. Det er ulovlig å snakke om verden utenfor, men det er alltid noen som tør å håpe og drømme om at det engang vil bli mulig å slippe ut. Drømmerne er imidlertid farlige, for de kan oppigle til opprør. Og straffen for enhver forbrytelse mot reglementet er at overtrederne virkelig får det de ønsker seg, nemlig komme ut. Der dør de, og det vet de.  Juliette er en drømmer, hun forbryter seg mot siloens reglement, blir satt i fengsel og får sin straff. Hun havner som alle de andre forbryterne utenfor siloens beskyttelse. Der forsvinner hun imidlertid fra kameraene. Hun segner ikke sammen og dør. Hvor ble hun av? Finnes det et håp likevel? Eller er hun død som alle de andre?

Jeg kan ikke si annet enn at jeg slukte denne førsteboka (også). Konseptet er vel kanskje ikke helt nytt, samfunnet minner til tider om sisteboka i Hunger Games hvor også de bor i en svær bunkers under jorden. Men det er noe mer her. Et spenningsmoment som jeg ikke vil avsløre, og som gjorde at jeg lå med nesa klistret til alle av de 527 sidene. Her tror jeg at jeg må angripe bok 2 i serien på engelsk. Silo fikk jeg nemlig av Bazar forlag og neste oversatte bok kommer ikke før 2016... Anbefales så absolutt for dem som like dystopier!

Siste bok ut i trekløveret er ei bok jeg igrunnen hadde bestemt meg for ikke å lese. Jeg ble nemlig skuffet av sisteboka til Kepler, Stalker. Sandmannen var imidlertid utrolig bra, men de fleste som har omtalt Kepler-bøkene har sagt at de har skrevet seg bedre og bedre. Hypnotisøren er nemlig førsteboka med kriminaletterforskeren Joona Linna. Igjen ble jeg positivt overrasket. Dette var spennende krim! Forlaget sier selv om boka: Med kort tids mellomrom blir en far, hans kone og datter funnet brutalt myrdet på to ulike åsteder. Sønnen er så vidt i live. Noen har åpenbart ønsket å utslette hele familien. Da politimannen Jonna Linna innser at det finnes enda et gjenlevende familiemedlem, en søster, forstår han viktigheten av å finne henne før morderen gjør det. For å kunne avhøre sønnen tar Joona Linna kontakt med legen Erik Maria Bark. Han overtales til å hypnotisere gutten. Dermed bryter Bark et gammelt løfte om aldri mer å praktisere hypnose, og en skremmende kjede av hendelser settes i gang. 

Egentlig følger vi to tilsynelatende parallelle plott i boka, men etterhvert så viser det seg at de kanskje kan ha en forbindelse? I tillegg til at plottene er spennende så gjør Kepler en god jobb med å bygge karakterene troverdige, da spesielt Joona Linna og Erik Maria Bark. Det blir som vanlig med Kepler avdekket grusomme detaljer utover i historien - jeg har ennå ikke lest ei Keplerbok som ikke tidvis velter seg i vold - men denne beveget seg innafor til en forandring. Kanskje fordi den er den første i serien? God historie, god oppbygning, gode karakterer og nesten ikke for spekulativt gjør at dersom jeg hadde gitt krimbøker terningkast så ville den havnet på en 4'er. Absolutt verd å lese! Påskekrim kanskje?

Jeg er igang med Karen Blixen og en Hemingway biografi allerede. Nå må snart regnet stoppe så jeg får gjort noe annet enn å lese :-)

Blue Jay i den japanske blodlønnen på terrassen. Et fantastisk fargebombe!