onsdag 14. april 2021

Fredsmekleren av Ørjan N. Karlsson

En forfatter jeg sjelden ser kommentert i blogger og andre steder er vår fantastisk dyktige Ørjan N. Karlsson. Jeg har nettopp lest fjerdeboka i serien hans om løytant Frank Halvorsen i Forsvarets Spesialkommando og den var vannvittig spennende, i tillegg er den usedvanlig troverdig. Det gjelder forsåvidt alle bøkene i denne serien fra forfatteren!

Forlager skriver om boka:

"Sverre Fevang, Norges karismatiske utenriksminister, har lykkes med det ingen trodde var mulig: Å megle en ny fredsavtale mellom Israel og palestinerne. Nå gjenstår bare et siste, topphemmelig møte i den egyptiske kystbyen Sharm el Sheikh før avtalen kan undertegnes. Men ikke alle ønsker fred. Og det som skulle være en norsk, diplomatisk triumf utvikler seg raskt til et mareritt hvor skillelinjen mellom venn og fiende tilsløres. Som ansvarlig for utenriksministerens sikkerhet går det ikke langt tid før Løytnant Frank Halvorsen befinner seg midt i begivenhetenes sentrum. Plutselig er et knippe norske spesialsoldater alt som står mellom Sverre Fevang og en fullstendig hensynsløs fiende. Og i faraoenes land er ingen ting som det virker.."

Jeg lyttet til boka fra Storytel og Christoffer Staib gjør igjen en solid jobb med innlesingen. For meg er han Frank Halvorsen, og leser akkurat passe fort og tydelig som denne typen thriller krever. Jeg har likt alt jeg har lest fra Karlsson tidligere, både krim/thrillere og sci-fi. Det er likevel "noe" med denne serien som hever den godt over de fleste norske forfattere. Den er så gjennomarbeidet seriøs og troverdig at man skulle tro dette ikke var fiction, men blodige fakta. 

Det er ikke ofte jeg kjøper bøker i papirformatet når jeg likevel kan lytte til dem via abonnementet mitt på Storytel, men Karlsson vil man eie. Rett og slett. Det sier vel sitt om meg :-) Jeg vil ikke forteller mer om innholdet enn hva vaskelappen sier bakpå boka denne gang. Bøkene til denne forfatteren må oppleves uten andre kommentarer.

Bøkene i serien er foreløpig:

  • Gruve 13 (2004)
  • Goliat (2008)
  • Sharba (2009)
  • Fredsmekleren (2011)
  • Hvit Armada (2019)
  • Blå Storm (2020)



Solnedgang en tidlig vårkveld
Hjemme


 


mandag 12. april 2021

1001-boka The Yellow Wallpaper av Charlotte Perkins Gilman

For mars måned skulle vi lese en kvinnelig forfatter i 1001-lesesirkelen. Valget mitt falt på The Yellow Wallpaper skrevet av Charlotte Perkins Gilman. Boka ble utgitt første gang så langt tilbake som 1892, og valget gjorde jeg med vår norske Amalie Skram i bakhodet. Jeg kommer tilbake til hvorfor.

The Yellow Wallpaper er vel mer for en novelle å regne med sine 28 korte sider, men den blir likevel sett på som et viktig tidlig arbeid i amerikansk feministisk litteratur der den illustrerer holdningene til kvinners fysiske og mentale helse  på 1800-tallet. Og her kommer vår Amalie Skram inn i bildet. Jeg leste nemlig Skrams bok Professor Hieronimus for noen år tilbake, og jeg har sjelden blitt så provosert. Holdningene leger hadde til kvinners mentale helse var aldeles forkastelig. Ustabil mental helse ble kategorisert som hysteri uten noen som helst tanke for hva som kunne ligge bak. Ingen forståelse for at det å ville jobbe i tillegg til å være hustru og mor til tider kunne være krevende, mye mer krevende enn det å bare være mann...
Les gjerne omtalen min av Professor Hieronimus HER.

Gilmans novelle beveger seg i det samme landskapet. Historien handler om en ikke navngitt kvinne og den blir presentert i jeg-form som en samling dagboknotater. Kvinnens mann som er lege (John) har leid et herskapshus til dem for sommeren, og selv om kvinnen følte seg mer bekvem med å benytte soverommet i første etasje så flytter John dem opp i andre etasje og inn i det gamle barneværelset. Et rom som har en aldeles grufull og sykelig gul tapet. Kvinnen er utslitt etter å ha født et barn, men ønsker å jobbe, være sosial og leve. Istedenfor blir hun mer eller mindre innesperret i husets andre etasje for "å slappe av og bli frisk".

"John is a physician, and perhaps - (I would not say it to a living soul, of course, but this is dead paper and a great relief to my mind) - perhaps that is one reason I do not get well faster. You see he does not believe I am sick! And what can one do? If a physician of high standing, and one's own husband, assures friends and relatives that there is really nothing the matter with one but temporary nervous depression - a slight hysterical tendency - what is one to do?"

Charlotte Perkins Gilman
Bildekilde: wikipedia

Dette var en typisk diagnose kvinner fikk på denne tiden. Som Amalie Skrams bok er også denne boka semi-selvbiografisk og bygger på forfatterens egen efaring med mental kollaps. Gilman ble rammet av sterk fødselsdepresjon etter hun fikk sin datter og de medisinske meningene på dette tidspunktet - holdt av menn, selvfølgelig - var at reaksjonen kom av altfor mye mental aktivitet for kvinnen og hun ble derfor foreskrevet en "hvilekur". For oppegående og intellektuelle kvinner som Gilman å bli tvunget til inaktivitet endte ofte i totalt nervøst sammenbrudd. Gilman brukte skrivingen sin til å utforske kvinnerollen i USA på slutten av 1800-tallet, spesielt problemet med mangel på et liv utenfor husets fire vegger og de undertrykkende kreftene i det patriarkalske samfunnet.

Siden jeg gravde meg dypt ned i Amalie Skrams bok og skjebne så kjenner jeg følelsene som forfatteren her beskriver. Og jeg føler med henne. Sterkt. The Yellow Wallpaper er både oppsiktvekkende og urovekkende. Jeg vil ikke gå mer inn på innholdet og utviklingen til kvinnen Gilman her skriver om, det får bli opp til leseren å erfare selv. Det blir stygt etterhvert. Jeg kjenner jeg sitter her og dirrer igjen. Av en 28 siders novelle. Enkelte klarer å skrive så det vrenger seg i meg.

The Yellow Wallpaper anbefales. Det gjør definitivt også Professor Hieronimus av Amalie Skram!

Hele boka ligger i PDF-format bak denne linken ;-)

Kilde: egen bok - Utgitt på ny: 2015 - Sider: 28 - Forlag: Aziloth books - Sjanger: klassisk

Kontrast
Noe gult og vårlig :-)


søndag 11. april 2021

Klara and the Sun av Kazuo Ishiguro

Klara and the Sun er den første boka Ishiguro har gitt ut etter han fikk Nobelprisen i Litteratur 2017 og det har selvfølgelig vært store forventninger til boka. Jeg så et intervju med forfatteren gjort av Alex Clark for The Guardian samme dag boka ble sluppet, og det gjorde ikke akkurat spenningen mindre.

For ikke å spoile innholdet for mye refererer jeg forlagets beskrivelse av boka:

"Klara er en Kunstig Venn, en form for kunstig intelligens utviklet for å hjelpe unge mennesker inn i voksenverdenen. Fra utstillingsvinduet i butikken der hun står til salgs, observerer Klara det som foregår ute på gaten. Hun studerer hvordan menneskene forholder seg til hverandre og håper at det snart er hennes tur til å bli valgt ut. Da ønsket endelig går i oppfyllelse og hun får bli med 13-årige Josie hjem, forstår Klara imidlertid raskt at det menneskene lover henne, ikke nødvendigvis er til å stole på."

Og så da.. hva syns jeg? Tjah... Nå skal jeg være forsiktig med å tråkke noen på tærne, dette er tross alt en nobelprisvinner , men helt ærlig talt? Jeg fant lite som engasjerte meg, og jeg skal prøve å forklare hvorfor (selv om det også er nokså vanskelig). Uansett hvor mye jeg ønsket å like denne boka så fikk jeg det ikke helt til. Jeg leste og leste og da jeg omsider var kommet til siste side, vel - så kunne jeg ikke fatte at dette var slutten? Javel, liksom? Hva var dette? Det var bare så mye jeg ikke forstod poenget med. Var Klara en menneskeliknende robot? Så vi verden kun gjennom Klaras egne øyne, egentlig? Hvorfor var alle dialogene mellom de voksne så ufattelig oppstyltet? Og karakterene? De ble aldri noe mer enn pappfigurer, alle som en.

Josie som Klara havnet hos hadde blitt genetisk modifisert (lifted) for å kunne nå sitt ytterste potensiale, og planen er å sende henne til et velrenommert college når tiden er inne. Men modifiseringen gjorde henne syk, så hun ligger periodevis mye til sengs. Hva som var modifisert og hvorfor? Nei det får vi ikke vite. Josies venn Rick var ikke modifisert, men bortsett fra at han ikke var syk, så var det jo ingen forskjell på dem? Eller? Hvorfor ikke gi oss en liten forklaring underveis, et hint? Jeg anser meg nokså flink til å lese mellom linjene etterhvert, men nope. Not a clue. Og for guds skyld - hva var det med solen? Egentlig? Joda, jeg forstår at roboten Klara gikk på solenergi, men hvorfor hun snakket med ham? Hva forholdet mellom Klara og solen var? Nei det får vi heller ikke vite. Ble Josie frisk av solen? Noe annet? Si det. Hun reiste ihvertfall til college, Klara havner på søppelfyllinga for elektrisk avfall, the end.

Hmm.. igjen. Hva er det jeg ikke forstår? Hvorfor alle disse gode bokomtalene? Joda, jeg ser jo at på et dypere plan så handler boka om menneskets hjerte. Ikke det fysiske hjertet, men kanskje sjelen? Er det noe i mennesket som gjør oss spesielle, individuelle? Og - er det mulig å fullkomment duplisere et menneske? Her toucher Ishiguro løselig innom tema fra Never let me go (Gå aldri fra meg-LINK), men er likevel ikke i nærheten av å gripe meg så ettertrykkelig som den boka gjorde. I Klara and the Sun er hentydningene så vage og egentlig så tåkete at de fisler ut i sanden. For meg. Jeg trenger at flere av mine bokvenner leser boka så jeg får diskutert denne nærmere. Er den så lite tydelig at man må lese boka flere ganger for å komme forbi følelsen av at den kun dreier rundt konseptet - kan et menneske  100% replikeres - eller ei? Hjelp!

Kazuo Ishiguro
Bildekilde: fantasticfiction.com

Kazuo Ishiguro ble født i Japan i 1954, men flyttet til England sammen med familien allerede i 1960.  I 2017 ble han tildelt Nobelprisen i litteratur. Han har også vunnet Booker-prisen med The Remains of the Day (Resten av dagen). NRK skrev om nobelprisvinneren:

"Nobelprisen i litteratur for 2017 tildeles den engelske forfatteren Kazuo Ishiguro, som i romaner med stor emosjonell kraft har avdekket avgrunnen under vår illusoriske følelse av forbindelse med verden, heter det i akademiets begrunnelse."

Klara and the Sun? Vel. Personlig strekker jeg meg til en 3'er på GoodReads. Og da har jeg strukket strikken til bristepunktet...

Kilde: egen bok - Utgitt: 2021 - Forlag: faber - Sider: 307 - Sjanger: Roman, Dystopisk?


 

En annen sol
Bali

fredag 9. april 2021

Levels of Life av Julian Barnes

Jeg hadde ikke lest noe fra Julian Barnes da jeg fikk denne lille boka som gave fra bokblogger Elida. Forfatteren står med et par bøker på 1001-lista over books you must read before you die, men ut over det var han et ukjent kapittel for meg.

Levels of Life (Livets Nivåer) er delvis selvbiografisk og er historien om Barnes egen kamp for å finne meningen med livet etter han mister sin kone gjennom 30 år, Pat Kavanagh. Etter selv å ha mistet begge mine egne foreldre brått og følelsesmessig brutalt lenge før tiden traff boka meg midt i hjertets anerkjennelse av det som nesten er utenfor ord.

Barnes illustrerer på forunderlig vis livets opp- og nedturer i denne boka gjennom metaforiske historier fra 1900-tallets ballongfarere som flyr "høyere enn livet selv" via kjærlighetslivet til skuespillerinnen Sarah Bernhardt hvis kjærlighet løftet henne til det høyeste nivået og tapet av en elsker førte henne brått ned til det laveste. Barnes kone døde i 2008 kun 37 dager etter at hun ble diagnostisert. Han vurderte seriøst å ta sitt eget liv og fryktet også nærhet til andre mennesker for en lang periode. 

Julian Barnes
Bildekilde: wikipedia

Jeg kjente selv på hvordan Barnes enkle historier pirket veldig dypt i min egen tilstand og viser hvor sårbare vi virkelig er når vi mister noen for alltid og det eneste man har igjen er minnene som man innerst inne ønsker å dele med andre mennesker. Man trenger ikke å ha mistet noen nære og kjære for fullt ut å like boka og forstå Barnes, men jeg tror de aller fleste som har gått gjennom en slik sorgprosess vil finne en slags trøst i vissheten om at man ikke er alene og at det er mulig å komme gjennom den uten å mistet seg selv helt. 

Julian Barnes er en britisk forfatter. Han er bosatt i London. Barnes fikk sitt litterære gjennombrudd med romanen Flauberts papegøye i 1984. Denne romanen innbrakte ham den franske prisen Prix Médicis, og den første nominasjonen til Bookerprisen.

Levels of Life var utrolig fin. Så enkelt. Avisen The Independent sa det så riktig:

"This is a book of intense honesty and insight;
it is at once a celebration of love
and a profound examination of sorrow"
 


Kilde: egen bok - Utgitt: 2014 - Forlag: Vintage - Sider: 118 - Sjanger: Selvbiografisk

Ballongferd rett over hodene våre
Sossusvlei, Namibia






torsdag 8. april 2021

1001-boka Nervous Conditions av Tsitsi Dangarembga

For februar skulle vi i 1001-sirkelen lese ei bok fra en afrikansk forfatter. Jeg valgte meg Tsitsi Dangarembga fra Zimbabwe. Boka ble første gang utgitt på engelsk i 1988 og ble i 2018 kåret av BBC som en av de 100 beste bøkene som har formet verden. Nervous Conditions var også den første boka som ble utgitt på engelsk av en svart kvinne fra Zimbabwe.

Historien som fortelles er halvt selvbiografisk og finner sted en gang på 60-70 tallet i det koloniserte Zimbabwe, den gang kalt Rhodesia. Tambu er en ung jente fra en veldig fattig familie på landsbygda. Hun blir tvunget til å leve i skyggen av sin favoriserte eldre bror i et samfunn hvor gutter løftes fram mens jentene holdes tilbake. Tambu ber sin sexistiske far om å få lov å gå på skolen som sin eldre bror, men faren mener hun bør bli hjemme for å lære og lage mat. Hun gir seg ikke og jobber som besatt for å tjene nok til å betale skolepengene fra egen lomme. Tambu er intelligent, drevet og svært ambisiøs og syns det er forkastelig at broren, som hele livet har hånet henne og gnidd sine egne privilegier i ansiktet hennes, blir tilbudt alle muligheter. Når broren plutselig dør åpner det seg en mulighet for Tambu, og sånn åpner boka: 

"I was not sorry when my brother died. Nor am I apologising for my callousness, as you may define it, my lack of feeling."

Tambu får nemlig nå gå på misjonsskolen istedenfor broren. Der blir hun bestevenn med søskenbarnet Nyasha. Far til Nyasha er leder for misjonsskolen og er den mest velutdannede i landsbyen. I tillegg er han en ekte tyrann. Familien til Nyasha har nettopp kommet tilbake fra England hvor faren fullførte mastergraden sin, og derfor blir Nyasha sett på som en snobb av lokalbefolkningen fordi hun har "glemt" Shona-språket og kler seg som en brite.

Tambu er veldig klar over hvor privilegert hun er som onkelens "veldedighetssak", og selv om hun er både drevet og ambisiøs så forsvinner opprørstrangen når hun blir vitne til søskenbarnets aggresive holdning både overfor egne foreldre og kvinnesynet som råder i Rhodesia. I motsetning til Nyasha blir Tambu veldig forsiktig med å uttrykke egne meninger og forholder seg mer stille og rolig enn hun egentlig ville ønsket. Hun er smertelig klar over at hennes egen posisjon på misjonsskolen er veldig usikker. Hun tar tross alt plassen fra en annen gutt. Overraskelsen blir også brutal når hun innser at eliteutdannelsen hun etterhvert får skiller henne kraftig fra sine egne venner og det vanlige livet ute på landsbygda. Ikke føler hun seg som sine landsbygdinger lenger, ei heller som en brite. Tambu erkjenner også at en god utdannelse verken er en kur mot sexisme, ei heller rasisme. 

Tsitsi Dangarembga
Bildekilde: wiki

Du verden for ei debutbok! Istedenfor å gå flatt ut og fortelle "nok en historie" om hvor dårlig stilt kvinner levde  under og etter kolonitiden så undersøker Dangarembga spørsmålene om kolonisering, sexisme, rasisme, hykleri og fordeler og ulemper med utdannelse på en subtil og dyktig måte gjennom øynene til to tenåringer istedenfor. På denne måten klarer forfatteren til en viss grad å distansere seg selv fra historien, selv om det ligger underforstått at veldig mye av dette er selvopplevd. Nervous Conditions virker i utgangspunktet å ligge trygt plassert i nisjen for oppvekstromaner, men boka er så utrolig mye mer. 

Jeg likte godt at Dangarembga ikke prøver å tilby enkle løsninger på dilemmaene til karakterene. Som leser trodde jeg at jeg enkelte ganger så åpenbare veier ut, men innså fort at jeg overhode ikke hadde oversikten over alle hensyn som måtte tas. Alle kvinnene i historien er på hvert sitt vis fanget i en tradisjonelt bundet eksistens, og selv om enkelte av dem hadde glimt av alternative veier ut av tradisjonen så stod så godt som alltid enten patriarkatet eller andre hensyn i veien.

Boka er lettlest, engasjerende og oppsiktsvekkende lærerik. Den er også første boka i en trilogi. De andre to bøkene er The Book of Not (2006) og This Mournable Body (2020)

 Anbefales!

Kilde: egen bok - Utgitt: 1988 - Forlag: Ayebia - Sider: 212 - Språk: Engelsk
Sjanger: Klassisk, Crossover selvbiografisk



Fantastiske leoparden
Chobe Nasjonalpark, Botswana


tirsdag 6. april 2021

Lest i mursteinsmåneden mars

Jeg pleier å være nøye med å la det gå litt tid mellom mursteinene. Ikke fordi jeg ikke liker tykke bøker, men øverste etasje trenger litt lettere tilgjengelig stoff innimellom maratonløpene som disse konsentrasjonsøktene er. Merkelig nok klarte jeg likevel å putte tre stk av dem inn samme måneden. Vel, en gang er den første for alt. Så hva leste jeg som oppkjøring til påske? Du finner kun én krim :-)

I godt voksen alder fant jeg ut jeg ikke kunne gå gjennom livet uten å lese Harry Potter-bøkene til J.K. Rowling. Jeg har selvfølgelig sett filmene utallige ganger med ungene, men bøkene på engelsk hadde jeg ikke lest.

Denne boka er den femte i serien, og lite ante jeg at den skulle være på spenstige 874 sider. Hvorfor jeg ikke SÅ dette? Fordi jeg lyttet til den som lydbok fra Storytel. Der ligger nemlig hele serien innlest med fantastisk dyktige Stephen Fry som innleser. Bøkene er verd å lytte til for innleseren alene. Han er rett og slett en fryd på øret. Nå sier jeg det om flere innlesere, men Fry er sin egen opphøyde Fryd-kategori alene. 

Nå er det noe tid siden jeg så filmen basert på boka, men vil påstå at første delen av boka ikke er filmatisert? Det ringer ingen bjelle når det gjelder quidditch-kampen i starten. Vel, nok om det. Bøkene anbefales om du ikke har lest dem. Det BØR du ha gjort før du sykler over åsen (sitat Tor Åge Bringsværd, forklaring følger).


Godt i gang med Harry Potter og J.K. Rowling innså jeg plutselig at forfatteren har kommet ut med en ny bok i Cormorant Strike-serien under psevdonymet Robert Galbraith. De første bøkene i serien (ihvertfall de tre første) er filmatisert og ligger på HBO. Det fine med denne bokserien er at den ikke bare er svært velskrevet, men TV-serien holder også et skyhøyt nivå. Britisk krim er virkelig noe jeg kan like! Serien spekulerer ikke i bestialske drap, gugge og vold. Språket er svært bra og plottet denne gang solid og gjennomarbeidet så det holder.

Denne boka har imidlertid blitt mer kjent for kjønnsdiskusjonen den har skapt i media enn selve krimplottet i seg selv. Jeg vil ikke gå inn på diskusjonen (Rowling får hele min støtte i så henseende at det faktisk er veldig enkelt å skille mellom boka Troubled Blood og forfatterens personlige mening om en sak - i dette tilfellet kjønn). Når det er sagt, her er en link:

Don't judge a book by a single review!

Sett så kjønnsdiskusjonen til side.

Troubled Blood er nemlig ei svært god bok! I denne blir Strike og co-pilot Robin Ellacott hyret til å løse en cold case, en forsvinning som fant sted for 40 år siden. Politiets hovedmistenkte den gang var en nå fengslet og beryktet seriemorder ved navn Dennis Creed som lurte sine kvinnelige ofre inn i varebilen sin ved å gå med parykk og kvinnekåpe for å fremstå mindre truende. (Og dette startet kjønnsdiskusjonen på nett...) Var det Dennis Creed som tok livet av kvinnene, eller har vi med en annen seriemorder å gjøre? Mer vil jeg ikke røpe.

Historien er solid, plottet svært sammenskrudd og personkarakteristikkene og stedsbeskrivelsene så dyktig fremskrevet at det er som å kjøre full HD-film i hodet. Med sine 944 sider sier det seg selv at her er det plass for mange detaljer, twists & turns, utvikling av parallellhistorier og møysommelig etterforskning. Likevel oppleves boka verken kjedelig eller langtekkelig. Det er "noe" med disse to hovedpersonene til Rowling som treffer meg. De er rett og slett troverdige i all sin enkelhet. Og så liker jeg britisk krim da, det skal jeg ikke stikke under en stol. Plottet er også i denne boka lagt til London, og jeg formelig ser gatene for meg, landsbygda med sine sære karakterer, de brune pubene, dialektene, været. Du verden for ei bok og for en serie! Har du ikke vært borti disse ennå? Du er heldig: Les! :-)

Tredje og siste mursteinen jeg jafset over i mars var Christopher Paolonis To Sleep in a Sea of Stars. Paolini er kanskje mest kjent for å ha skrevet YA-bøkene om dragen Eragon (som også er blitt filmet). Denne boka er Paolinis første "voksenbok". Og for en braksuksess!! Boka kom ut i fjor og ble kåret til den beste sci-fi boka i 2020 av leserne på GoodReads. Om jeg likte den? Full pott og sekser på terningen (som er 5 stjerner på GoodReads). Dette var en svært svært bra space opera. Det beste? Dette er nok den første boka i en forhåpentligvis lang serie.

Bokas hovedperson er xenobiologen Kira Naváres, en kvinne som ved starten av historien er nyforlovet med kollegaen og geologen Alan. De planlegger å gifte seg og legge det krevende arbeidslivet bak seg for å nyte mer tid sammen på månen Adrasteia. Skjebnen vil det annerledes. På det siste oppdraget deres finner Kira en uvanlig bergformasjon med en unik kjemisk sammensetning. Når hun begynner å utforske denne starter en hel rekke skremmende og uforklarlige hendelser som etterlater Kira biologisk knyttet sammen med denne fremmede substansen. Er det en gjenstand? En maskin? Et våpen? Noe helt annet? Fra den dagen blir Kira jaktet vilt, og med egen fremtid lagt i grus må hun flykte fra både ukjente skapninger og militær- og etterretningsgrenene til League of Allied Worlds. Med skjult identitet får hun plass som passasjer på det sivile stjerneskipet Wallfish, og herfra og ut så springer historien i alle retninger. Whoaa!! Dette er en space opera jeg virkelig kan like! Men hvorfor?

Fordi verdensbyggingen er intet mindre enn fabelaktig! Robust, svært kreativ og utrolig fascinerende. Karakterutviklingen er også svært god, med enda mer å gå på. Perfekt til kommende bøker. Hovedhjernen i stjerneskipet Wallfish - Gregorovich - ble fort den personlige favoritten. Jeg kan ikke forklare. Må oppleves. Jeg håper inderlig å høre mer fra ham fremover i serien. Tempoet i romanen varierer veldig. Fra sakte utvikling til dramatiske høydepunkt hvor etterhvert tempoet senker seg igjen før neste topp er i emning. Det dukker selvfølgelig opp aliens. Etterhvert mange. Og det er her Paolini treffer meg igjen. Han er nemlig svært dyktig i å fange enkelheten i menneskets og romvesenenes oppfatning av liv, frihet, selvet, plikter og meningen med tilværelsen og hvordan disse tingene kan være til hinder når man prøver å forstå en fremmed kultur som er bygget på en helt annen filosofi og biologi. Baaaahhhh... Dette er bra! 878 sider sci-fi er ikke for den lettskremte, men du verden for en belønning etter lest bok! For dem som ikke liker fysiske mursteiner ligger boka nyyydelig innlest av Jennifer Hale på Storytel.

Oh yes! Mursteinsmåneden mars leverte! 


Og påsken? Den ble i all hovedsak tilbragt coronavennlig i heimen, med unntak av en 3-dagers bobiltur til Fjøløy Fort ute i havgapet. Ikke akkurat det man gjør når det blåser fra nord-vest med kuling i kastene. Men hei, litt morro må man ha. Vi grillet også. Ute. No comments :-)

For å samle meg sånn helt i slutten av måneden så leste jeg den fine Mens jeg har dere her av Tor Åge Bringsværd. Slik innleder han selv boka:

De fleste er alt for positive når de snakker og skriver om det å bli gammel. Alderdommen skildres ofte så lyst og poetisk, at du nesten får inntrykk av at det er vår aller beste tid her i livet. Men selvfølgelig er det noe dritt å bli gammel. Det er en vandring fra den ene ydmykelsen til den andre. Jeg mener: Det er langt fra lyst og poetisk når du plutselig må innse at riktignok steg du opp i badekaret helt på egen hånd, men hvordan i helvete skal du greie å komme deg ut av det igjen?

I boka reflekterer Bringsværd over det å eldes og bruker seg selv og egen vandring gjennom alderdommens prøvelser som eksempler. Av og litt litt vel nære, av og til detaljer man kanskje ikke ville tro noen ville dele, men likevel med en nå 80 år gammel manns ærlighet og uslukkelige nysgjerrighet.

Hvorfor jeg leser Bringsværd? Fordi han var den første norske sci-fi forfatteren jeg leste tilbake til den gang på åtti-tallet hvor sci-fi var en for meg fullstendig ukjent sjanger. Han ble min frelser ;-) Bringsværd er gull og humoren upåklagelig. Jeg avslutter med et sitat:

"Det var aldri lett å hoppe etter Wirkola, men det er enda vanskeligere å dø etter Per Fugelli."




HEI APRIL!