Klara and the Sun av Kazuo Ishiguro

Klara and the Sun er den første boka Ishiguro har gitt ut etter han fikk Nobelprisen i Litteratur 2017 og det har selvfølgelig vært store forventninger til boka. Jeg så et intervju med forfatteren gjort av Alex Clark for The Guardian samme dag boka ble sluppet, og det gjorde ikke akkurat spenningen mindre.

For ikke å spoile innholdet for mye refererer jeg forlagets beskrivelse av boka:

"Klara er en Kunstig Venn, en form for kunstig intelligens utviklet for å hjelpe unge mennesker inn i voksenverdenen. Fra utstillingsvinduet i butikken der hun står til salgs, observerer Klara det som foregår ute på gaten. Hun studerer hvordan menneskene forholder seg til hverandre og håper at det snart er hennes tur til å bli valgt ut. Da ønsket endelig går i oppfyllelse og hun får bli med 13-årige Josie hjem, forstår Klara imidlertid raskt at det menneskene lover henne, ikke nødvendigvis er til å stole på."

Og så da.. hva syns jeg? Tjah... Nå skal jeg være forsiktig med å tråkke noen på tærne, dette er tross alt en nobelprisvinner , men helt ærlig talt? Jeg fant lite som engasjerte meg, og jeg skal prøve å forklare hvorfor (selv om det også er nokså vanskelig). Uansett hvor mye jeg ønsket å like denne boka så fikk jeg det ikke helt til. Jeg leste og leste og da jeg omsider var kommet til siste side, vel - så kunne jeg ikke fatte at dette var slutten? Javel, liksom? Hva var dette? Det var bare så mye jeg ikke forstod poenget med. Var Klara en menneskeliknende robot? Så vi verden kun gjennom Klaras egne øyne, egentlig? Hvorfor var alle dialogene mellom de voksne så ufattelig oppstyltet? Og karakterene? De ble aldri noe mer enn pappfigurer, alle som en.

Josie som Klara havnet hos hadde blitt genetisk modifisert (lifted) for å kunne nå sitt ytterste potensiale, og planen er å sende henne til et velrenommert college når tiden er inne. Men modifiseringen gjorde henne syk, så hun ligger periodevis mye til sengs. Hva som var modifisert og hvorfor? Nei det får vi ikke vite. Josies venn Rick var ikke modifisert, men bortsett fra at han ikke var syk, så var det jo ingen forskjell på dem? Eller? Hvorfor ikke gi oss en liten forklaring underveis, et hint? Jeg anser meg nokså flink til å lese mellom linjene etterhvert, men nope. Not a clue. Og for guds skyld - hva var det med solen? Egentlig? Joda, jeg forstår at roboten Klara gikk på solenergi, men hvorfor hun snakket med ham? Hva forholdet mellom Klara og solen var? Nei det får vi heller ikke vite. Ble Josie frisk av solen? Noe annet? Si det. Hun reiste ihvertfall til college, Klara havner på søppelfyllinga for elektrisk avfall, the end.

Hmm.. igjen. Hva er det jeg ikke forstår? Hvorfor alle disse gode bokomtalene? Joda, jeg ser jo at på et dypere plan så handler boka om menneskets hjerte. Ikke det fysiske hjertet, men kanskje sjelen? Er det noe i mennesket som gjør oss spesielle, individuelle? Og - er det mulig å fullkomment duplisere et menneske? Her toucher Ishiguro løselig innom tema fra Never let me go (Gå aldri fra meg-LINK), men er likevel ikke i nærheten av å gripe meg så ettertrykkelig som den boka gjorde. I Klara and the Sun er hentydningene så vage og egentlig så tåkete at de fisler ut i sanden. For meg. Jeg trenger at flere av mine bokvenner leser boka så jeg får diskutert denne nærmere. Er den så lite tydelig at man må lese boka flere ganger for å komme forbi følelsen av at den kun dreier rundt konseptet - kan et menneske  100% replikeres - eller ei? Hjelp!

Kazuo Ishiguro
Bildekilde: fantasticfiction.com

Kazuo Ishiguro ble født i Japan i 1954, men flyttet til England sammen med familien allerede i 1960.  I 2017 ble han tildelt Nobelprisen i litteratur. Han har også vunnet Booker-prisen med The Remains of the Day (Resten av dagen). NRK skrev om nobelprisvinneren:

"Nobelprisen i litteratur for 2017 tildeles den engelske forfatteren Kazuo Ishiguro, som i romaner med stor emosjonell kraft har avdekket avgrunnen under vår illusoriske følelse av forbindelse med verden, heter det i akademiets begrunnelse."

Klara and the Sun? Vel. Personlig strekker jeg meg til en 3'er på GoodReads. Og da har jeg strukket strikken til bristepunktet...

Kilde: egen bok - Utgitt: 2021 - Forlag: faber - Sider: 307 - Sjanger: Roman, Dystopisk?


 

En annen sol
Bali

Kommentarer

  1. Interessant! Jeg er gira på å lese denne. Og mange anmeldere har vært positive. At du er negativ er ... spennende. Gjør at boka må komme lenger fram i køen

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg vet ikke om jeg er mest negativ eller mest skuffet.. Burde ha ventet litt lenger med å skrive om boka kanskje, men jeg fant ut jeg like gjerne kunne gripe tak i frustrasjonen og få den ut. Ønsket og håpet at boka skulle ha samme viben som Never let me go. Den var bare så ufattelig bra. I forhold ble Klara en pfffttt... Men det er meg da ;) LES!

      Slett
    2. Det er lov å være skuffa. Never let me go er fantastisk og det vil være vanskelig å toppe den. Man blir på en måte glad i noen av bøkene man leser. Min skuffelse etter å ha lest Den lille vennen etter å ha elsket Donna Tarrts Den hemmelige historien var enorm. Jeg gråt av skuffelse ... Flaut nå, men så ekte da.
      Og som det ble sagt i kommentarfeltet. Noen bøker trenger noen dager på å "sette seg". Denne boken skal uansett leses (når det blir min tur i lånekøen)

      Slett
    3. Ja det er nok skuffelsen som sitter mest i her, tenker jeg. Hadde skrudd forventningene skyhøyt. Det er alltid en risikosport... Boka er jo langt fra dårlig.

      Slett
  2. Denne minner litt om Ian McEwan sin Maskiner som meg. Veldig kjekt å lese omtalen din, du stiller mange kloke spørsmål her. Jeg tenker som deg om berømte forfattere, at det er litt vanskelig å si at boken er dårlig, men det er vel vår egen leseopplevelse vi skriver om, vi som ikke analyserer bøkene til bunns?

    SvarSlett
    Svar
    1. Leseopplevelse og analyse og hva vi skriver om ja, det er et godt spørsmål. Jeg kunne nok satt meg ned og gått grundig gjennom boka og eltet og knadd på innholdet, satt boka inn i den dystopiske tradisjonen og funnet mye rundt maskiner som a) erstatter jobber, b) erstatter mennesker, c) skaper enda større skiller mellom dem som (Josie) har råd til 'lifting' og anskaffe kunstige venner og dem som (Rick) ikke er så bemidlet og av andre grunner velger å la være å krølle med ungene sine gener. Men leseopplevelsen ga meg ikke dette under første lesing, og da faller jeg av for jeg er ikke villig til å elte og kna så veldig på ei bok for å "finne meningen". Når det er sagt så er nok Klara and the sun super å skrive en akademisk oppgave rundt, for her er det mye tåke å konkretisere for den som virkelig ønsker å grave seg ned.
      Betyr det plutselig at boka ble mer interessant for meg? Hmm.. Ja kanskje. Det er derfor det hadde vært greit å diskutere denne. Første gang rundt (uff, nå adopterer jeg Ian sine dårlige formuleringer, haha - jeg lar det stå) så var bare boka...irriterende?

      Slett
    2. Skal det eltes og knas, så må nysgjerrigheten være vekket, og energi til å gå i gang være til stede. Skal bare se du tar frem boken senere, kanskje den rett og slett aldri lar deg være i fred, mohaha... :)

      Slett
    3. Haha, ja det skal du se 😁

      Slett
  3. Har kun sett Eric sin bokomtale på YT og han likte boken veldig godt så det var spennende å lese din omtale. Boken står på leseplanen min denne våren så jeg diskuterer gjerne etter endt lesing...men mulig du har fått den ut av systemet innen da. Har opplevd at bøker har vokst på meg i etterkant og gjerne etter en diskusjon med andre...godt å kunne få andres perspektiv av og til.

    SvarSlett
    Svar
    1. Denne forsvinner ikke ut av systemet med det første, dette er ei bok som kommer til å sitte en stund. Nettopp fordi jeg ble forbausende skuffet. Jeg må slutte å sette forventninger til bøker så skyhøyt. Det skal noe til å matche dem.. Les boka Beathe, jeg er klar for nye innfallsvinkler uansett når 😊

      Slett
    2. Har faktisk tigget om denne fra forlaget uten at den har dukket opp men nå fant jeg den ledig på Bookbites så jeg er i gang i løpet av morgendagen. Må få lest ferdig Julian Barnes boken jeg begynte på i går. Du frister med bøker om dagene. Se gjerne videoen til Eric i mellomtiden.

      Slett
    3. Det er da jeg må spørre, hvem er Eric på YT?
      Fint jeg frister :-)

      Slett
    4. Hehe.....jeg tror visst at alle vet hvem han er. Elida tror jeg følger ham på YT. Her er i hvertfall link til videoen hans om denne boken. https://youtu.be/j0RG8046mzI

      En av mine favoritt-booktubere! :-)

      Slett
    5. Ahh.. Jeg er dårlig på booktubere, men skal selvfølgelig sjekke linken :-)

      Slett
  4. Jeg har ikke blitt så veldig fristet til lese denne ut fra omtalene som har kommet. Ishiguro er så allsidig, det skal han ha. Jeg likte derimot Resten av dagen, veldig godt. Men jeg startet på en annen av ham, en fantasy- En kjempe begravet- og den fenget meg ikke da, så jeg la den fra meg etter ca 50 sider. Jeg har også Skumring over landskapet her, som jeg kjøpte for en god stund siden, og den skal jeg lese.
    I dag hørte jeg på en forfattersamtale hvor det ble sagt at man kan lære mye av å lese dårlige bøker eller bøker man ikke liker også, spesielt hvis man skriver selv. Det ga meg noe å tenke på. Man kan bli mer bevisst på hvordan man ikke skal skrive, feks. Om det er overførbart til å lese, lære av det man leser som leser selv om man ikke liker boka, tja, si det. Jeg tror faktisk det også. Men man må jo like den såpass at man orker å lese ferdig.:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Du er en av de få som ikke er blitt fristet av nobelprisvinneren, og kanskje det var helt riktig? Boka vokser på meg for hver dag, kjenner jeg. Men den når aldri opp til Gå aldri ifra meg. Jeg har The Buried Giant i hylla sammen med et par andre. Jeg kommer nok til å prøve meg. Tror nok du har rett i at man kan lære mye av å lese dårlige bøker, både om man er leser eller skriver selv. Jeg lærer hvor grensene for egne preferanser går. Og så er det jo godt å erfare at man ikke liker alt av en forfatter, selv om vedkommende er kjent og regnes som god. Man kan ikke like alt, da er man jo ikke selektiv. Men jeg finner det fremdeles rart at forfattere som har skrevet flere gode bøker på rad ikke selv ser når de kommer med ei .. la meg si, litt mindre engasjerende tekst. Tore Renberg tok opp akkurat det i et intervju jeg så. Han gav ut ei bok med Pixley Mapogo som jeg aldri forstod bæret av i den settingen den ble skrevet. Mange år etterpå innrømmer han at boka aldri skulle vært utgitt. Det trenger altså ikke være oss, det KAN også være forfatterne ;-)

      Slett
    2. Jeg ble nysgjerrig da boka kom, men ble mindre fristet da jeg leste omtaler og anmeldelser , selv om anmeldelsene var gode fenget de ikke. Ishiguro går for å være en som skriver alt fra sci-fi. fantasy til mer "vanlige" romaner, så det skal vel godt gjøres å like alt han skriver. Enig med deg i det du skriver. Egne preferanser blir man i alle fall klar over ved å lese forskjellig, samt at de også endrer seg over tid.
      Ang at forfatteren bør se det selv, tja, tror en forfatter lett kan forelske seg i eget prosjekt. Jeg tenker heller at et forlag og redaktør bør se det, men de er nok også forblindet over sin en suksessforfatter kanskje?
      -
      Nu natta har. Har sett tredje episode av Fire årstider i Havana. Basert på de fire krimbøkene til cubanske Leonardo Pandura. Interessant og litt morsomt, og fin fin filming.

      Slett
    3. Jeg tror du har rett i begge deler, at forfattere lett kan forelske seg i egne prosjekt. Og at forlag, dersom en av forfatterne deres faktisk har mottatt Nobelprisen, kan ha store problemer med tilbakemeldingene. Han/hun er jo så dyktig.

      Du er i reisehumør registrerer jeg. Cuba etter corona? Hemingway og Fire årstider i Havana tyder på en viss utfartstrang ;-)

      Slett
    4. Hehe.... Bare artig å se film fra Cuba etter at jeg var der for noen år siden. Kjenner på reiselyst igjen nå ja, siden det kan åpne seg utpå sommeren. Har så langt holdt reisedrømmer i sjakk, på vent. Men reise over Atlanteren tror jeg det blir en stund til for meg. Er happy med Europa dette året:)

      Slett
    5. Ja bare å "slippe ut" er en befrielse. Vi blir som sagt i gamlelandet. Men neste år kunne vi tenke oss en lang svipp til England og ikke minst Irland med bobilen. Besøke slekt og venner på de store "øyene" :-) Det er så mye greiere å rulle rundt i egen bobil, så føler jeg ikke vi trenger oss på. Enkelte bor under litt trangere kår og har utfordringer med å huse flere folk. Da er det fint å ha heimen med seg. Får vi tilgang på Europa ila året er det gull. Så får vi se om vi kommer oss til Canada til jul.. Det er et svært utbrudd i British Columbia nå, i Whistler. Vi holder oss langt borte derfra. Foreløpig.

      Slett

Legg inn en kommentar