Kapittelfestivalen i Stavanger - et maratoninnlegg

 

Kapittelfestivalen i Stavanger er nå over, midt i åpningen av landet etter korona-restriksjonene ble opphevet. Jeg kan beskrive festivalen med to ord - fantastisk god! Det kan selvfølgelig være at det var pga mine lave forventninger at opplevelsen ble så sterk, men jeg tror mer det var en kopling av to årsaker - at dette var det første store arrangementet jeg har vært på på to år og at opplegget/forfatterne/håndteringen av arrangementet gikk på stødige skinner og hadde høy kvalitet fra start til mål. Foredrag, bokbad, lunsjlesinger og lykkelige forfattere som følte de var sluppet fri igjen koplet med arrangementsuttørkede lesere i festivalrus skapte en fantastisk stemning på Sølvberget. Jeg deltok tre av dagene, og her er et lite knippe av det jeg fikk med meg. 

Onsdag

Onsdagen snappet jeg for Snaplioteket, så det ble en svært travel start fra kl. 10:00. Dagens første post gikk under fanen Global Morgen med temaet Ytringskultur under sterkt press - i verdens frieste land. Foredraget ble holdt av direktøren i Fritt Ord, Knut Olav Almås. Det ble et spennende og flott foredrag rundt ytringsfriheten og hvordan den i særklasse er sterk i Norge - et land som både er og har et rasjonelt og åpent samfunn.

Åmås advarte likevel mot at sosiale medier også her i landet går i feil retning og hvor hersketeknikker, personangrep, usynlig- og latterliggjøring, hatprat og grov netthets blir mer og mer vanlig. Likevel går det ikke an å luke samfunnet rent. Vi må rett og slett bli mer bevisste brukere av sosiale medier for at debatt fortsatt skal være mulig. SoMe er en verdifull plattform for større og mindre grupperinger. Se bare hva SoMe har hatt å bety for #metoo og #blacklivesmatter bevegelsene.

Åmås gav en rekke interessante og tankevekkende innspill. Han ble ikke helt ferdig med foredraget, som også skulle ta opp utviklingen i varslingskulturen i Norge. Jeg håper han kommer tilbake ved en senere anledning og tar opp også dette temaet. Veldig bra!

Her sitter jeg så kjekt på rad to og koser meg :-)
(foto:Kapittel)

 *****

Kl 13:00 ble det lunsjlesing i Salongen hvor Birger Emanuelsen, Audun Mortensen og Kjersti Rorgemoen leste fra sine nye bøker.

Overraskelsene her var Emanuelsen og Rorgemoen. Emanuelsen har jeg ikke lest noe fra tidligere, men jeg kommer definitivt til å låne med meg boka hans Statsråden Kommer når den blir tilgjengelig på biblioteket. Det var noe godt og solid over boka til Emanuelsen. Og det skadet heller ikke at han var svært behagelig å lytte til da han leste fra boka si.

Kjersti Rorgemoens bok - Eit Praktisk Menneske - leste jeg nettopp selv. Omtale av boka ligger HER. Jeg fikk pratet litt med forfatteren etter lunchlesingen og fikk sansen for dama. Såpass at jeg har fått lånt med meg hennes to tidligere utgaver hjem. Tittelen på disse to er Håpet og Festen og Purkene Snudde Seg.

Birger Emanuelsen si bok er denne - Statsråden Kommer. Forlaget sier om boka.

"I den øverste etasjen i departementet sitter de fremste og de beste, klare til å utøve den politikk som landets øverste myndighet til enhver tid måtte ønske seg. Ingrid er en av dem. Hun er taleskriver for statsråden, som bare sitter noen kontorer nedenfor.

Ingrids arbeid består i å fortelle historier om et stadig sterkere fellesskap, en stadig lysere fremtid. Men hva skjer når språket smuldrer opp, og hennes egen tillit forsvinner? Hvilke svar har politikken på ønsket om en høyere himmel? Og hvorfor er det slik at jo nærmere makten hun kommer, jo mer maktesløs føler hun seg?

Statsråden kommer er en roman fra innsiden av det gode selskap, sett gjennom øynene til en som bare ønsker seg ut. Det er en fortelling om subsidierte kantiner og skidager, om statsråder som melker geiter foran kamera, og den radikale troen på at en annen verden tross alt er mulig. "

Audun Mortensen sin nye bok Assistenten er jeg litt mer ambivalent til. Jeg tror ikke jeg helt er i målgruppa. Bør likevel sjekkes ut av foreldre med barn i småskolealder, tenker jeg. Forlaget sier dette om boka.

"Øyvind (30) sier opp som journalist i protest mot klikknyhetene. Utstyrt med mobilnakke og allværsjakke får han jobb som ufaglært assistent på Åslia Aktivitetsskole, i utkanten av Oslo. Øyvind skal jobbe på basen for fjerdetrinn, som har sitt siste år med skolefritidsordning.

Assistenten er en roman om fellesskolen, fotball, Fortnite og Forskjells-Norge."

*****

 

Det ble en trivelig lunchlesing i Salongen. Pga pandemien er det mange færre deltakere som har mulighet for å surre i korridorene her, så det er faktisk ganske så levelig. Nesten tilbake til før i verden, og jeg klager ikke :-)

 

Det ble en liten pause mellom lunchen og neste innlegg som var det egentlige åpningsforedraget til Kapittel21. Det følger alltid en viss spenning med dette åpningsforedraget. Det har nemlig aldri skuffet meg innholdsmessig og kvaliteten har så langt jeg kan huske tilbake vært skyhøy. Så også idag.

Årets Kaja Schjerven Mollerin (litteraturviter og kritiker i Klassekampen) baserte foredraget på sitt eget essay "Syng meg hjem" som ble publisert i Klassekampen tidligere i år. Her deler hun tankene sine om "hjem" som drivkraft og litterært motiv. Nettopp Hjem er temaet for Kapittelfestivalen nå i år.

Jeg har så langt ikke lest noe av forfatteren, men hun overbeviste så definitivt med både slagkraft og flott formidlingsevne. Det er sjelden jeg blir berørt som jeg gjorde idag. Kommer du over essayet "Syng meg hjem", så les! 

 

Jeg innså forresten akkurat nå at det er hun som har skrevet boka Vigdis, del for del - ei bok basert på intervju av Vigdis Hjorth. Og den boka har jeg hjemme i hylla. Jeg tror jammen den rykket kraftig opp i lesekøen min, gitt. Ny favoritt intervjuer eksisterende storfavoritt må jo bare bli en slager :-)

 

*****

 

På jobb for Snaplioteket ;-)
(foto:Kapittel)

 

Neste foredrag på lista mi var Helga Flatland som skal samtale om sin siste roman Et liv forbi med psykolog og forfatter Peter F. Strassegger. Jeg har lest både Vingebelasning (omtale HER) og En Moderne Familie tidligere - og elsket dem! Har også trilogien Bli Hvis Du Kan som hun brakdebuterte med i hylla så her er det mye godt å ta tak i framover.

Intervjuet ble ufattelig bra, og litt kult. For Strassegger brukte et familetre som utgangspunkt for samtalen om boka. Hva den handlet om? Forlaget skriver.

Sigrid er lege og bor i Oslo med barn og mann nummer to. Hun har reist fra bygda der hun vokste opp og har et anstrengt forhold til foreldrene sine, og til en oppvekst i skyggen av sin syke far. Anne, Sigrids mor, har investert mye av seg selv for å pleie sin syke mann. Da også hun blir alvorlig syk, må Sigrid ta stilling til roller som skifter, og til spørsmål om tilknytning, forpliktelse og forsømmelse. Hvem har ansvar for hvem i en omskiftelig verden? Med sin sjette roman befester Helga Flatland sin posisjon som en av de skarpeste observatørene i vår samtid. I Et liv forbi maler hun presise og troverdige menneskelige portretter, med stor psykologisk innsikt. Utgangspunktet er én familie, men romanen gir et konsentrert uttrykk for hva tilværelsen innebærer av historier, liv og død. «Det blir rett og slett noe vakkert med vanskelige og vonde familieforhold når Helga Flatland gir seg i kast med dem.» Maria Årolilja Rø, Adresseavisen

Siden dette intervjuet også blir strømmet fra Kapittel legger jeg inn link til bokbadet her. Det enkle er ofte det beste. KLIKK HER. (og linselusa meg sitter foran til høyre i salen der i starten :-)

*****

Siste post på programmet onsdagen var litt kul, nemlig en live podcast-innspilling av Patriarkatet Faller med Marta Breen og Anette Garpestad. Med seg i "studio" - som altså var Salongen i 4 etg - var forfatter Nancy Herz (Skal du ikke gifte deg snart) og lege Nina D. Brochmann (Gleden med Skjeden). Med humor, masse latter og gode poeng kikket de på hjemmet fra et feministisk perspektiv og med stadige referanser til den nyutgitte boka med samme navn. Forøvrig et bok jeg vil anbefale til alle kvinner, spesielt dem som i tillegg har døtre. Morsom, på kornet, seriøs og lærerik. Forlager skriver

"Gjennom historien har feminister blitt spottet og trakassert over hele verden. På 1700-tallet ble kjente feminister halshugget i giljotinen, mens 1800-tallets suffragetter ble kastet i fengsel. I dag sitter kvinneaktivister i fengsel i land som Iran og Saudi- Arabia. Feminister er blitt stemplet som humørløse, sinte og lite attraktive. Likevel vokser det stadig opp nye generasjoner med kvinner som tør å kalle seg feminist med stolthet. Forfatter Marta Breen og illustratør Jenny Jordahl har markert som dyktige formidlere av kvinnehistorie gjennom en rekke bokutgivelser. I denne boka tar de med seg leseren på en heisatur gjennom patriarkatets kulturhistorie. Men en god porsjon humor forteller de om hvordan menn fra Aristoteles til Woody Allen har beskrevet verden gjennom sitt mannlige blikk. De viser hvordan historiens kvinner har kjempet imot undertrykkelsen - og kårer tidenes verste sexist. Bli med på å knuse patriarkatet en gang for alle!"

Vi kunne vel ikke helt konkludere med at vi knuste patriarkatet, men å få troll opp i lyset er viktig. De kan nemlig sprekke. 

Det ble en flott første dag på kapittel.

 

Torsdag

Torsdag startet med å bli rørt til tårer. Ikke bare jeg, men hele Sal 1 ble grepet av den åpne og sjelsutbrettende bokpraten mellom den 23 år gamle forfatteren, samfunnsdebattanten og redaktøren Sumaya Jirde Ali og jurist, journalist og forfatter Olav Østrem. Sumaya er aktuell med sin siste diktsamling Når jeg ser havet, slokner lyset.. Jirde Ali havnet i medias søkelys da kraftig netthets av henne på Facebook havnet helt i Høyesterett, der hetseren ble dømt som den første i Norge.

Sumaya leste fra sin siste samling (for en stemme!) og satte den i sammenheng med eget forfatterskap og rollen sin som ung, muslimsk minoritetskvinne med innvandrerbakgrunn i Norge. Reflektert, intellektuell, gripende og god bokprat hvor Østrem gjorde en svært god jobb. Denne bokpraten kommer sannsynligvis til å følge meg resten av livet. Så stort inntrykk gjorde den. Kjenner du ikke forfatteren fra tidligere, sjekk ut Sumaya Jirde Ali. Hun er garantert en stemme vi kommer til å høre mye mer fra.

*****

 

Det skulle noe til å hoppe etter Sumaya... så da var det godt å bare sette seg ned og nyte tre forskjellige skandinaviske forfattere på lunsjlesing i Salongen. Finlandsksvenske Kjell Westø leste fra Tritonus, svenske Elisabeth Åsbrink leste fra sin romandebut Forlattheten og norske Lars Amund Vaage leste fra sin Nordisk råd-nominerte Det Uferdige Huset. 

Jeg var nokså tømt etter bokpraten med Jirde Ali, men noterte meg at Åsbrink sin romandebut pirret nysgjerrigheten. Boka hennes er en skjønnlitterær roman, men hun sier selv at den er en historie om nødvendigheten av å skjule sitt eget jødiske opphav. I boka ettergår hun traumene som har gått i arv hos kvinnene i generasjoner før hennes. Det handler om fornektelse og skam. Det handler om å være jøde. Jeg måtte rett og slett bestille boka på biblioteket. 

*****

Det ble tid for en liten pause etter lunsjlesingen. Den tilbrakte bokblogger Elida (My First My Last My Everything) og jeg på Renaa-kaféen. Mat må til. Og samtale om alle inntrykkene som samler seg opp etterhvert. Det er noe av det mest utmattende med bokfestivaler, det å ikke få bearbeide inntrykkene og de gode samtalene og opplesningene man blir vitne til før man løper til neste post på programmet.

Klokken 16 gikk turen ned i Kjelleren der poet og tidligere fribyforfatter Selma M. Yonus fra Irak (aktuell med diktsamlingen Vuggesang for liten kriger) møter overlege, nødhjelpsarbeider og politiker Mads Gilbert til en samtale om okkupasjon, sorg og skriving. Samtalen blir loset flott i land av moderator og leder for Kiellandsenteret Stine Honoré. Yonus forteller om sin bakgrunn og flukt fra et gjentatt okkupert Irak og hvordan hun havnet i Stavanger, mens Gilbert forteller om hendelsen som gjorde at han fikk hele verdens øyne rettet mot seg da han som en av de svært få i det okkuperte Gaza klarte å sende følgende melding ut av området:

De bombet det sentrale grønnsakmarkedet i Gaza by for to timer siden. 80 skadde, 20 drept, alt kom hit til Shifa-sykehuset. Hades! Vi vasser i død, blod og amputater. Masse barn. Gravid kvinne. Jeg har aldri opplevd noe så fryktelig. Nå hører vi tanks. Fortell videre, send videre, rop det videre. Alt! GJØR NOE! GJØR MER! Vi lever i historieboken nå, alle! Mads G, 3.1.09 13:50, Gaza, Palestina»

Samtalen ble avsluttet med at Yonus leste fra diktsamlingen sin på arabisk mens Honoré leste oversettelsen til norsk i samme bok. Sterkt!

*****

Så til en litt lettere tematikk, kanskje? Nemlig pandemien... I arrangementet Litteratur fra en pandemi møtte vi nemlig forfatterne Gunnhild Øyehaug, Karoline Brændejord og Kjersti Rorgemoen som er tre av bidragsyterne i antologien Logg 12. mars - 1. mai 2020. De diskuterer med Guttorm Andreasen om
hva som kjennetegner litteratur fra en pandemi. Er det i det hele tatt noe som kjennetegner litteratur fra denne perioden?

Forfatterne ble spurt om de husker hva de gjorde 12. mars da Norge ble stengt ned og hvordan dette påvirket dem. Morsomt og lettbeint, men med en alvorlig undertone. Helt til forfatterne skulle lese fra egne bidrag. Vi lo så høyt og lenge til Karoline Brændjords dikt at hun falt helt utav det og lo med. Jeg må rett og slett lydlinke til diktet her HER  hvor Brændjord leser det selv, riktignok litt mer i kontroll enn vi opplevde henne ;-)

Jeg skaffet meg antologien, for den kommer sannsynligvis til å bli som et tidsvindu tilbake til mye glemt når det kommer til hvordan vi som nordmenn opplevde denne faktisk så historiske perioden. Hva var vi opptatt av? Hvordan var egentlig hverdagen? Og hvor mye kommer det vi opplevde til å påvirke oss fremover? Egentlig spennende oppi all tragedien.

*****

Det siste arrangementet jeg hadde anledning å delta på idag var Politisk Poesi: Fra Dylan til Gorman hvor poet og musiker Pedro Carmona-Alvarez og Samaya Jirde Ali - som stepper inn for oversetter Marjam Idriss (som har oversatt diktet til Gorman) - diskuterer Gormans The Hill We Climb. Diktet som Gorman skrev og leste opp under innsettelsen av Joe Biden som president i USA. Her diskuteres poesiens politiske kraft med poet Henning Bergsvåg.

Både Jirde Ali og Carmona-Alvarez snakker rett fra levra når de slakter diktet til Gorman. Ingen av dem likte det, og syns det falt rett gjennom da de leste det i papirformat. Begge var likevel enige i at diktet passet som hånd i hanske for situasjonen det ble lest i, men at det overhode ikke tålte å bli tatt ut av sammenhengen - folkehavet, situasjonen og ikke minst fjernet fra avsenderen, Gorman selv. Utrolig interessant diskusjon. Og Dylan, ja han ble nevnt han også. Og hyllet som en stor poet for den korte tiden han virkelig skrev, og ikke rotet rundt i rus.

*****

Fredag

Idag startet programmet mitt med lunsjlesing kl 13. Etter å ha kommet hjem fra venninnekveld 01:00 kvelden før var det deilig å kunne sove litt frempå. Og starten var vel verd å vente på. Monica Isakstuen (med bøkene Vær snill mot dyrene og Rase som mine favoritter) og Simon Stranger skulle begge lese fra sine nyeste bøker. Stranger si bok var så rykfersk at den ennå ikke er kommet til butikkene. Strangers tidligere bøker har ikke fristet meg å lese, men denne skal definitivt i hus - fra biblioteket, that is. Begge bøkene trenger noen ord. (Har allerede lest Mine Venner av Isakstuen. Den er verd sin egen omtale :-) Forlagene sier...

Mine Venner - Monica Isakstuen

"En dypt urovekkende og burlesk roman om vennskapets skyggesider . Mine venner er en roman med like mange stemmer som det finnes venner. Hovedpersonen har fått en uvenn - eller hva kaller man det egentlig når to venner ikke er venner mer? Mer enn noe annet frykter hun uvennens fortelling om henne, uvennens versjon.

På den store, skrekkelige overraskelsesfesten samles alle venner hun har opplevd å ha, eller som hun kanskje selv har vært, og talene som etter hvert holdes er absurd ærlige. Mine venner handler om invaderende vennskap, gode gamle vennskap, konfliktfylte vennskap, situasjonsbetingede vennskap og ferske vennskap som likner besettende forelskelser. Hvem makter man å være i møte med alle man noensinne har kjent?"

Isakstuen leser fra tre-fire steder i boka. Jeg flirer og humrer. Dette er bare SÅ i min gate :-)

304 Dager - Simon Stranger

"I mars 2015 står Afghanistanveteranen Nicholas alene i skogen bak huset, klar til å ta sitt eget liv, da han innser at han er nødt til å varsle sine nærmeste. Han lover moren sin å holde seg i live til jul, som er 304 dager unna.

Gjennom 304 fragmenter fortelles to fortellinger: Nicholas går til krig fordi han vil være med på å gjøre verden til et bedre sted, men ender med å få livet sitt revet i småbiter. Arman er tre år gammel da Sovjet invaderer Afghanistan. Som voksen skal han slutte seg til Taliban for å beskytte landet sitt - blant annet mot norske soldater.

304 dager er en roman om krig og vennskap, kjærlighet og familie. Den handler om måten livene våre er vevet sammen på, til en fortelling som strekker seg tusenvis av år bakover i tid. Mest av alt handler den om kampen for å komme seg gjennom et krigstraume, og forsøke å overleve freden."

Boka er basert på en sann historie om en krigsveteran som kom til forfatteren og lurte på om han var interessert i å skrive historien hans. Fra å være lettere tilbakelent ble Stranger fullstendig fascinert. Noen personer i boka er fiktive, hovedpersonen er ikke. Det ble ganske så spesielt å høre Stranger fortelle om møtene deres, og møtene med moren som hadde en avtale hver dag med sin sønn: Ringer han ikke kl 12 hver dag har hun lov å sende psykologen hjem til ham for å sjekke. Tre ganger har dette skjedd. Stranger forteller om fjerde gangen... Anbefales! Selv om jeg ikke har lest den :-)

*****

Fra Isakstuen og Stranger bærer det rett ned i Kjelleren hvor vi skal høre om karikaturens kraft. Journalist Erle Marie Sørheim er aktuell med boka Karikaturenes Historie og har en uhyre interessant samtale om karikaturens kraft med journalist Olav Østrem.

Vi blir tatt med gjennom historien i tillegg til at Sørheim forteller om trusler hun har måttet ta på alvor når det gjaldt hva som kunne trykkes i boka. Selv om hun er for full ytringsfrihet er det et par historiske saker hun har utelatt - som hun sa - siden navnet hennes står utenpå boka, og hun har barn... Alt vi andre ikke tenker på!

Olav Østrem gjør igjen en veldig god jobb med bokbadet. Jeg begynner riktig å få sansen for mannen. Et bokbad som jeg i utgangspunktet ikke var fullt så interessert i ble både levende og svært så interresant. Bra!

*****

Det siste arrangementet jeg får med meg i år viser det seg (jeg blir syk lørdag :-( er Kiellandforedraget som i år skal holdes av Sumaya Jirde Ali. Nå visste jeg hva jeg gikk til og gledet meg stort sammen med Elida. Jepp. Vi sitter på rad 1 :-)

Kiellandforedraget skal i år som tidligere år ta utgangspunktet i Alexander Kiellands ideal om nyttepoesi og med det utgangspunktet snakker Jirde Ali om litteraturens betydning for henne. Gripende og fantastisk fremført som en blanding av egen historie, andre forfatteres betydning for Jirde Ali og hvordan litteraturen selv har ført henne dit hun er idag. Hva kan jeg si? Utrolig bra! Jeg forstår nå hvorfor Kapittel har flagget forfatteren som arrangementets ansikt utad på plakater over hele Stavanger på forhånd.

Lørdag blir koronabegrensningene opphevet i Stavanger. Det resulterer i festmarkering på Kapittel, mange flere billetter legges ut fra kl 16.00 og Stavanger står senere på hodet i festrus og fyrverkeri. Fantastisk - og takk for meg.

.

Ringmannen av Jan-Erik Fjell

Det har vel ikke hendt siden Fredric Drum-serien fra Gert Nygårdshaug at jeg har blitt så hektet på en krimserie som jeg er blitt av denne fra Jan-Erik Fjell med Anton Brekke som hovedrolleinnehaver og Magnus Torp som co-pilot. Ringmannen utgitt i år er den så langt siste i serien, og samtlige har fått full og nesten full score fra meg. Det sier ikke lite, for jeg er kravstor når det gjelder krim.

Jeg vil ikke spoile noe av innholdet, for disse bøkene må leses kronologisk. Hva som skiller denne serien fra veldig mange av de andre der ute er for meg a) krimplottene er svært spennende, passe troverdige og oppklaringene plausible, b) det spekuleres overhode ikke i vold og gørr, c) karakterutviklingen - og nå tenker jeg på Brekke og Torp - er skikkelig bra og gjør meg nysgjerrig, d) språket er godt og medrivende, e) kapitlene er akkurat passe korte til at det nesten er umulig å legge bøkene fra seg, og f) dersom man er hektet på lydbøker så er de uimotståelig innlest av Helge Winther-Larsen - en av mine personlige favoritter.

Følgende bøker er utgitt med Anton Brekke i førersetet:

1. Tysteren (2010)
   
2. Skyggerom (2012)
   
3. Hevneren (2013)
   
4. Rovdyret (2014)
   
5. Lykkejegeren (2016)
   
6. Gjemsel (2019)
   
7. Gråsonen (2020)
   
8. Ringmannen (2021)

Noen bøker, for meg sjeldent hele serier, er avhengighetsskapende. Anton Brekke-serien er en av dem. Det er snart høst og innetid. Her har du noe å gjøre :-)

Anbefales? Definitivt!

Kilde: biblioteket - Forlag: Strawberry - Utgitt: 2021 - Sider: 379 - Sjanger: Krim

Min datter på en fjelltopp i Ørsta
Relatert til historien? ;-)

Far/En kvinne av Annie Ernaux

Det er noe med Annie Ernaux. Noe med skrivestilen, vinklingen og distansen hun skriver med. Noe som drar meg inn i tekstene hennes og ikke slipper taket. Det er enkelt. Det er følsomt. Det er direkte, men aldri for nære. Respektfullt, men aldri underdanig. 

Det hører til sjeldenhetene at jeg bruker ordet magisk om ei bok. Jeg har lyst å gjøre det her. Teksten, sammen med emnet, traff veldig nære. Jeg klarte ikke legge den fra meg. Så enkelt.

Forlaget skriver så fint om boka at jeg ikke drar et referat selv.

"Annie Ernaux om sine foreldre og sin egen bakgrunn

Annie Ernaux' far døde to måneder etter at hun var ferdig utdannet som lærer - en utdannelse han hadde slitt for at hun skulle kunne få ta. Far er et portrett av denne faren, en uutdannet, hardtarbeidende, taus mann som hele livet bar med seg en skam over sin egen fattige bakgrunn.
En kvinne handler om en sterk, arbeidsom og målrettet kvinne: Annie Ernaux' mor. Også hun hadde bakgrunn fra arbeiderklassen, og det viktigste for henne var at datteren skulle få tilgang på alt hun selv ikke hadde. Da Ernaux' mor får alzheimer, forsøker Ernaux å skrive fram og fange den kvinnen moren en gang var.
Med stilsikker penn og stor følsomhet skildrer Annie Ernaux de ambivalente følelsene som kjennetegner forholdet mellom foreldre og barn: kjærligheten og forakten, nærheten og avstanden. Presist og sårt viser hun hvordan foreldrenes klassekamp ikke bare førte til at datteren kom seg fram i verden, men også hvordan de dermed mistet hverandre."

Kilde: biblioteket - Utgitt: 2021 - Forlag: Gyldendal - Sider: 138 - Sjanger: Crossover biografisk

To bøker jeg hadde forventninger til, men...

Av og til når jeg er på biblioteket så kan det komme over meg å raske bøker med meg hjem "bare fordi". Det kan enten være et kult cover, en tittel som fenger eller en forfatter jeg ikke har hørt om som blir stilt ut innenfor et gitt tema. Av og til skyter jeg gullfuglen, andre ganger not at all. Denne gang havnet to av bøkene sånn midt på treet. Langt fra dårlige, men de traff meg ikke helt. Begge bøkene stod utstilt på Kapittel-hylla, som for uinnvidde betyr at forfatterne er invitert til litteraturfestivalen Kapittel som går av stabelen i Stavanger nå i september.

Forventninger til ny teknologi av Audun Mortensen trigget alle de tre nevnte punktene over, og tittelen på boka leverte den. Det skal den ha. Men kanskje ikke helt hva jeg forventet? Istedenfor en slags drøfting av hva man kan forvente av teknologien i årene fremover så listes 351 mer eller mindre morsomme punkt hvor alle starter med setningen "Ny teknologi..." Noen eksempler:

... gjør at telefonen kan brukes som luftavfukter

... gjør at toppledere kan utføre arbeidsoppgavene sine via telepati

... holder øynene dine oppe når du nyser

... lar deg fritt justere temperamentet til barnet ditt

Joda, skal innrømme at noen av dem er morsomme, enkelte er faktisk riktig så gode. Flamme forlag sier at Mortensens bok er en samling forventninger til teknologiske løsninger på menneskelige problemer. Noe den jo i og for seg er. Leseverdig? Ja kanskje? 

Kjersti Rorgemoen med Eit praktisk menneske knyttes også til Kapittel og er fullstendig ukjent for meg. Boka kom ut ifjor og er forfatterens tredje roman etter Purkene snudde seg (2009) og Håpet og festen (2015).

Kapittelfestivalens tema for 2021 er Hjem, og i så måte treffer boka til Rorgemoen midt i blinken. Historien handler nemlig om musealterapeuten Liv som jobber på et historisk museum i Avdalen. I et anfall av å ville bo i et museum istedenfor bare å jobbe i et så kjøper hun et nedfalls småbruk lengst oppe i dalen. Et småbruk som knapt henger sammen og uten å ha bilvei helt fram. Liv vil tilbake til gamle tider uten alskens hjelpemidler og leve enkelt.

Kjæresten hennes med lettstelt leilighet nede i bygda er ikke helt på nett med ideen, men hva kan han si? Parallelt med kjøpet av småbruket må Liv ta imot noen amerikanere som skal besøke museumet og bli kjent med sine gamle røtter. Det oppstår selvfølgelig komplikasjoner på flere nivå, og slutten - den er brå, men er for meg det beste ved hele boka.

Jeg liker utgangspunktet og premisset. Utfordringen til Rorgemoen er at jeg har lest Agnes Ravatn si bok Verda er ein skandale med undertittelen Ei lita bok om livet på landet. Hadde jeg ikke det, ville kanskje Rorgemoens bok gjort større inntrykk. Problemet er at jeg elsker Ravatn og skrivestilen hennes. Den er tørrvittig morsom, poengtert og "lett". Derfor falt denne boka litt gjennom for min del. Jeg kan se den er god, men jeg ble utålmodig da jeg leste. Materien ble litt for tung, innsikten og poengene er gode, men boka nådde dessverre ikke helt hjem hos meg. Bortsett fra slutten da :-)

Begge bøkene er lånt på biblioteket.

Vi puster fortsatt av Yohan Shanmugaratnam

Jeg har helt bevisst ikke lest noen bøker om 22. juli-terroren. Ikke fordi jeg fortrenger hendelsen. Ei heller fordi det ligger noe politisk bak fra min side. Det holdt bare med pressedekningen og det jeg mer eller mindre frivillig fikk med meg i tiden etterpå. Så hvorfor lese ei bok nå? Og helt tilfeldig, tro det eller ei, så leste jeg boka 11.september - datoen for terroren i USA. Kanskje det var en mening med det?

Boka fra norske Shanmugaratnam med far fra Sri Lanka og mor fra Japan ble med meg hjem fra biblioteket ene og alene pga baksideteksten og kommentaren til Tove Nilsen nederst bakpå boka.

Denne boka er en tidskapsel. Den handler om rasisme og røtter, om oppveksten jeg og Norge har delt, og om hvordan vi begge har forandret oss etter drapet på Benjamin Hermansen, 11. september, 22. juli og drapet på George Floyd.

Boka har også blitt en fortelling om forbudt kjærlighet, kameratskap og håp. Gjør hva dere vil med den, resten er opp til dere.

Boka er en stafettpinne jeg mottar og mer enn gjerne gir videre. Den er oppklarende om rasismen og optimistisk på vegne av antirasismen. -Tove Nilsen

Dette er den personlige historien til Shanmugaratnam. Historien om hvor han var og refleksjoner han gjorde seg både under og etter 22. juli. En historie han i bokform forteller til sine barn så de ikke skal glemme. Boka er en tidskapsel som både rommer tiden under og etter angrepet, men som også har referanser til andre ytterliggående hendelser og relevante pekere mot en rekke litteratur rundt temaet rasisme/antirasisme. 

Interessant, velskrevet, sterk og tankevekkende. 

George Floyds siste ord før han døde var I can't breathe. Vi puster fortsatt - av Yohan Shanmugaratnam. Les!

Bok: biblioteket - Utgitt: 2020 - Forlag: Manifest - Sider: 123 - Sjanger: Sakprosa

Smilefjes - Fem Samtaler med Erlend av Eikemo, Heger, Hiorthøy&Halmøy, Skårderud, Loe

Ikke til å stikke under en stol at jeg nok er riiimelig over gjennomsnittet glad i Erlend Loes merkelig ironiske og humoristisk samfunnskritiske univers. Med ihvertfall ni av titlene hans i hylla så var det kanskje ikke så rart at jeg måtte anskaffe meg denne boka - Fem samtaler med Erlend, der den femte er Loe som intervjuer seg selv. Hvordan boka var? Nødvendig å nevne? Priceless!

I løpet av fire intervjuer/samtaler prøver Marit Eikemo, Anders Heger, Kim Hiorthøy & Egil Halmøy og Finn Skårderud å sirkle inn forfatteren som med andreboka si - Naiv.Super - ble gjort til talsmann for en hel generasjon. I tillegg til å bli kjent med forfatteren Loe får vi også et lite innblikk i privatlivet og særegenhetene hans. Spesielt i den lange samtalen med Hiorthøy & Halmøy trer privatpersonen Loe mye tydeligere fram enn jeg har opplevd i tidligere intervjuer. Vil du bli bedre kjent med Loe er dette boka du skal lese. Et sammendrag er umulig. 

Her er derfor istedenfor litt fra Loe om Loe :-)

Er du på vei ned som forfatter?
Jøss, en sånn brannfakkel så tidlig i samtalen?
Jeg tenkte det kanskje var like bra.
Da vil jeg svare nei.
Så du er på vei opp?
Det vet jeg ikke.
Rett frem?
Kanskje.
Hvis vi skal være ærlig ble den boken du er mest kjent for
skrevet for 23 år siden. Naiv.Super, altså. Du vet den som
han presidentkandidaten, Pete Buttigieg, trekker frem.
Jeg har sett det.
Ville det ikke vært bedre om han trakk frem dyrepulerboken?
Jo, kanskje.
Men den er mindre koselig.
Ja, den er det.
Men likevel.
Ja.

Det ligger omtale av ni bøker fra Erlend Loe under fanen min Bokomtaler. Linken til dyrepulerboka - som ble en sær, men fantastisk fornøyelse ligger her om du vil lese: Dyrene i Afrika.

Kilde: fra bokhylla - Utgitt: 2019 - Forlag: CappelenDamm - Sider: 166 - Sjanger: Sakprosa

 

Fra mitt første besøk i Afrika
Botswana

 

Jasmine Warga - "Another word for home"

Dette var ei bok som både overrasket, imponerte og rørte meg mye mer enn jeg hadde forutsett. Historien, som er skrevet på nydelig versemål, fortelles av 12-13 år gamle June. Ei ung syrisk jente som sammen med sin gravide mor flytter fra et krigsrammet Syria til onkelen og hans familie som bor i Cincinatti, USA. Det er blitt for usikkert for dem å bo hjemme, broren er involvert i opprøret mot regimet og faren har butikken som han fremdeles må drive.

I begynnelsen virker alt i Amerika både ukjent, overveldende og stort. De amerikanske filmene som Jude har sett og elsket har ikke helt forberedt henne på hvordan det er å begynne på skolen i USA, og den nye etiketten hennes - fra Midtøsten - er en identitet hun aldri har kjent på før. Syria er jo hjemme! 

Kan June, hennes mor og etterhvert hennes nye lillesøster tilpasse seg et liv i denne luksusen, når de vet at faren og broren, som nå ikke har gitt lyd fra seg på noen måneder, lever under helt andre betingelser?

Other Words for Home viser et realistisk portrett av den styrken som kreves når man flytter til et nytt land med nye lover og religion, et annerledes skolesystem så vel som den kompliserte dynamikken som eksisterer mellom første- og andregenerasjons innvandrere. På samme tid som romanen er fyllt av håp og optimisme konfronterer den også den vanskelige realiteten å være muslim og arabisk i USA. 

Dette var rett og slett en fantastisk flott historie. Overbevisende og autentisk og fyllt med omtanke, humor og besluttsomhet. Man glemmer man leser versemål, denne boka griper deg i all sin enkelthet. Jeg skal definitivt lese mer fra Jasmine Warga.

Kilde: egen ebok - Utgitt:  2021 - Sider: 368 - Språk: Engelsk - Utfordring: GoodReads

Fra mitt eget besøk i Midtøsten
Muscat, Oman