Tro mot kronologiallergien min har jeg nå lest min første bok fra islandske Arnaldur Indridason, den sjette i serien om politietterforsker Erlendur i Reykjavik-politiet. Ikke fordi jeg ikke kan lese kronologisk, men fordi det nå var den boka jeg fant i hylla mi. Det blir definitivt mer Indridason.
I Hypothermia får Erlendur et selvmord å hanskes med. En kvinne blir funnet hengende fra en drager i hytta si ved Thingvallavatn. Det ser i utgangspunktet ut som en enkel selvmordssak, men det er det selvfølgelig ikke. Maria, som kvinnen het, var aldri kommet seg over sin mors død to år tidligere og hadde vært depressiv i lengre perioder. Når så Erlendur også får nyss i at Maria hadde deltatt i en seanse for å forsøke å komme i kontakt med "den andre siden" så blir han nysgjerrig. Såpass nysgjerrig at han påbegynner en uoffisiell undersøkelse rundt Marias død. Samtidig så har også Erlendur to gamle saker murrende i bakhodet, to saker gjeldende forsvinningen av to unge mennesker for 30 år siden. Parallelt med selvmordet og disse to forsvinningene oppdager også Erlendur at en liten gruppe mennesker har tatt livet av, for så å gjenopplive, en ung mann. Forsøket ble gjennomført for å se om det faktisk er mulig å få kontakt med de døde. Her er det med andre ord litt å ta tak i.
Arnaldur Indridason Bildekilde: amazon.co.uk
Jeg likte islandske Indridason og forfatterstilen hans selv om starten var slow. Det tar nemlig noe tid før Erlendur faktisk blir klar over at noe kriminelt har foregått når det gjelder Maria i bærebjelken, og forsvinningssaken i seg selv er over 30 år gammel. Tempoet var imidlertid likt gjennom hele boka, uten at den på noen måte ble kjedelig. Etterforskningen av selvmordet er nemlig mer en obduksjon av historisk informasjon enn action-pakkede scener hvor gjerningsmannen blir jaget og pågrepet. Erlendur jobber seg møysommelig fram til en løsning, og forfatteren forhaster seg ikke med detaljene. Dette passer meg, for jeg liker godt å ha kontrollen på etterforskningsarbeidet. Parallelt med utviklingen av selvmordet og forsvinningsgåten får vi også korte flashback-sekvenser fortalt fra Marias synspunkt. Disse sekvensene forteller opptakten til og motivasjonen bak selvmordet, men er samtidig både tydeliggjørende og tilslørende. Et fiffig knep fra Indridasons side som gjør at jeg som leser får tilgang på informasjon som politietterforsker Erlendur ikke kjenner til.
Hovedtema i boka ser ut for å være behovet for å konkludere og finne årsaker - både til hvorfor Maria begikk selvmord og hva som egentlig skjedde med de to ungdommene David og Duna. Erlendur har også et personlig behov å dekke, nemlig å finne ut hva som egentlig skjedde da hans egen bror forsvant i en snøstorm. Det er disse sterke behovene og ønsket om avklaring som driver romanen fremover, ikke krav til rettferdighet eller hevn som så ofte er tilfelle i kriminalsaker. Nettopp derfor likte jeg også boka veldig godt - den er nemlig troverdig. Samtidig så var det morsomt å lese om Island og Reykjavik. Jeg har vært på øya flere ganger, jeg har besøkt Thingvellir og sett Thingvallavatn og kjørt på kryss og tvers med arctic trucks rundt i området hvor historien utspiller seg. Denne serien kommer jeg til å ta for meg kronologisk for ettertiden (samtlige bøker ligger som lydbøker på Storytel), men jeg vil lese/lytte til dem på norsk. Hypothermia er nemlig den engelske oversettelsen, og det virket faktisk merkelig å lese om Island på engelsk. Det føltes noe feil, og jeg innbiller meg jeg vil like dem enda bedre på norsk. Anbefales!
Kilde: Egen bok - Forlag: Vintage - Utgitt: 2010 - Språk: Engelsk - Sideantall: 336 - ISBN: 9780099532279
Egne bilder tatt på Island (klikk på dem så blir de større)
Samleomtale, eller how to catch up with yourself.. Midtveis i juni passeres i høy fart på de fleste områder, bortsett fra grundige omtaler. Ikke at jeg MÅ skrive om alle bøkene jeg leser, men liker å fundere på dem innimellom. Santiago og Coetzee er behørig presentert, de andre er:
Ester! Anderssons og vår alles kjære Ester, dama som ikke tar et nei for nei i forholdet, lar seg veilede og villede, benytte, utnyttes og forblindes av eldre kunstner med commitment issues. Mye er sagt om Rettsstridig Forføyning og den tragikomiske kjærligheten og derpåfølgende sorgen. Og jeg er enig i det meste, selv om omtalene spriker veldig. Jeg har nemlig et særs ambivalent forhold til både hovedpersonen Ester og boka i seg selv. Enten kan man rive seg i håret i frustrasjon over hvor langt et menneske (les: Ester) kan fornedre og utslette seg selv og egne behov for å tekkes Mannen, eller man kan le av hele greia. Ester er nemlig så håpløs i sin stokk blinde forelskelse at alt aksepteres, selv i et såpass likestilt samfunn som vi lever i nå. Som de fleste andre vil jeg kringlevri dama og tvangsåpne øynene hennes for livets realiteter. Men så vil man jo ikke ta fra kvinnen håpet heller? Eller? Andersson provoserer meg med denne boka. Hun drar det forskrudde HÅPET alt for langt, og for det skal hun ha takk - ellers hadde boka kun vært en halvtam fortelling. Forfatteren griper meg, holder på interessen, skaper masse engasjement - uansett hvilken retning engasjementet mitt tar - og hun holder på meg, til siste side. Godt gjort! Man glemmer ikke Ester med det første. Anbefales! Utgitt: 2014 - Forlag: Gyldendal - Sider: 184 - Originalspråk: Svensk - ISBN: 9788205464414
Oh yes - denne spionthrilleren var like god denne gang som de foregående 6-7 gjennomlesningene jeg har gjort. Grandmaster av Murphy og Cochran er den ultimate historien om det gode og det onde og spenner seg over hele kloden fra Moskva til Washington, via Havanna til Tibet. Justin og Zharkov - to unge sjakkgeni - ble født samme dag, men med tusenvis av mil mellom seg. De er forutbestemt til å bekjempe hverandre gjennom hele livet, både på sjakkbrettet og i den politiske verdenen. Handlingen er ikke uventet lagt til perioden rundt den kalde krigen mellom Sovjetunionen og USA. Som gutter bestod våpnene deres av tårn, springere og bønder. Tiår senere tyr de til langt farligere hjelpemidler. Justin er blitt en av de beste spionene USA har hatt og Zharkov er den hensynsløse lederen for et hemmelig sovjetisk byrå. Dette er en glitrende og velskrevet spionroman som også beveger seg helt på grensen til det okkult aksepterbare. Det er en grunn til at jeg tar fram boka igjen og igjen. Den har absolutt alt en spionthriller bør inneholde, og spenningen holder seg helt til siste side. Det er kommet en oppfølger til historien - High Priest - og den har jeg omsider fått tak i på Amazon. Skal spares til en sommmerdag på terrassen! Fikk Edgar Allan Poe Award for Best Paperback Original i 1985. Grandmaster anbefales så definitivt om du liker spionthrillere!! Utgitt: 1985 - Forlag: Pinnacle - Sider: 485 - Originalspråk: Engelsk
Jeg har også lest lest krimboka Eclipse i mai av Gert
Nygårdshaug som kommer ut høsten 2015. *spoilerfri* Dette var min første bok
fra forfatteren. Jeg er noe usikker på om jeg likte den, til tross for at
hovedpersonen Gudolv Gudvolden elsker litteratur og jobber med oversettelser av
europeiske klassikere parallelt med hovedinntektskilden sin som leiemorder. Jeg
fikk igrunnen mye mer sansen for parallellhistorien i boka - om Haydir Temir, den
tyrkiske matematikklæreren med en heller spesiell bakgrunn som flytter til
Tyskland med familien sin. Han opplever nemlig litt av hvert som setter
søkelyset på viktige problemområder i dagens samfunn. Uten å gå i detaljer så
synes jeg kanskje at sidehistorien burde vært hovedhistorien i boka? Det var en
tanke jeg gjorde meg underveis. Nygårdshaug skriver imidlertid veldig bra, og
protagonisten Gudvolden viser seg etterhvert å ha en riktig så plausibel
forklaring på bakgrunnen for hvorfor han endte opp som leiemorder i
utgangspunktet. Det skal bli interessant å se hva andre synes om denne. Hos meg
havner nok ikke boka som en av årets høydare, men det var en god nok krim
likevel. Utgis: 2015 - Forlag: Juritzen - Sider: 285 - ISBN:
9788282058407
Ellers har juni gått med til editeringsarbeid på Michael R. Hicks' siste bok i The First Empress-trilogien. Det er femte boka jeg er med i editeringsprosessen på, og det blir bare kjekkere og kjekkere etterhvert som jeg lærer skrivestilen til forfatteren å kjenne. Tidligere var det språkvask som var hovedutfordringen min, men nå har jeg også beveget meg inn på oppbygning av plottet. Jeg har i utgangspunktet ingen erfaring med denne typen arbeid, derfor er det desto mer spennende å få lov til å være med i prosessen. Jeg er nokså stødig i britisk engelsk, så jobben er å luke bort typisk amerikansk språkslurv. Hicks er en utrolig dyktig historieforteller. Om man ikke liker sci/fi-fantasy med blå mennesker i hovedrollen, så har han også skrevet en spennende bio-thriller som går på temaet genmodifisert mat. Kan så absolutt anbefales. JA - jeg er farget. NEI - jeg er ikke objektiv. Så er det sagt :o)
Leser min første bok av Indridason lagt til Island for tiden, samtidig som jeg lytter til den syvende Lee Child boka på Storytel. De 169,-/mnd jeg investerer i lydbøker lønner seg fremdeles veldig godt økonomisk. Krim i papirform og krim på øret, med andre ord. Neste bok ut blir nok en klassiker, kjenner jeg. Må balansere inntrykkene. I den forbindelse så kom jeg over en utrolig spesiell, ung fyr på youtube - en 18 år gammel irsk lesehest som omtaler klassikere på nett. Han er like full av bannord som en gjennomsnittlig bryggearbeider og sarkastisk og selvfokusert som de fleste 18-åringer, men saken er - jeg liker fyren. Han leser de samme klassikerne som meg og har mye av den samme tilnærmingen til disse forfatterne som meg. Her er en link - ta ham for det han er :o)
Det er rart med disse sosiale mediene. Før i verden da jeg var ung (og dinosaurene ennå levde), med én norsk TV-kanal og hele familien rundt boksen for å se tippekampen hver lørdag, så slo det meg aldri at verden skulle bli så aldeles annerledes for ungene mine som den faktisk er blitt. Antall TV kanaler har eksplodert, streaming av musikk og film (lovlig og ulovlig) er normalen og bærbar telefon (!) med TV- og film-, bok- og musikkapp'er er blitt allemannseie. Med de sosiale mediene i tillegg: Facebook, Twitter, SnapChat, Instagram og whatnot på mobilen så er dagene fyllt til randen med informasjon, kommunikasjon og derpå stigende irritasjon. Alle forventer å få tak i alle andre overalt, samtlige kriker og kroker er dekket av wifi og jobben gått fra å være en 8-16 mandag-fredag aktivitet til et 24/7/365 mareritt. Oppi dette kaoset tenkte jeg å teste en Facebook-fri måned. Jeg valgte meg mai. Ikke spesielt heldig..
For...
Det meste som kunne gå galt gikk galt, men måneden startet forsåvidt greit - det skal jeg ha. Med advarsel på Facebook flere dager i forveien om at jeg kom til å være borte fra sosiale medier (minus bokbloggen, det får da være grenser) så jeg allerede da implikasjonene av beslutningen min. Panikk i kulissene. "Vi må organisere neste forening, Marianne skal være AV FACEBOOK" !! Hurtigarbeidende sosiale grupper gikk rett i høygir for å få organisert mai med meg tilstede på ymse aktiviteter. Foreninger, geburtsdagspresanginnkjøp, lesesirkel, tvangslesekafé, 17.mai-feiring - og: GASP! Jeg er i en runde med 50-års dager, tenk om jeg går glipp av en invitasjon med kort svarfrist?!? Mye ble overført fra FB til SMS, det gikk da på et vis, men hjelpe meg så stor plass FB har fått i organisering av livet mitt! Tankekors!
Noe annet jeg ikke helt hadde tenkt på var alle innloggingene til andre web-sider jeg har knyttet mot FB-accounten min. Som GoodReads, VG, Aftenbladet, lokalavisen, Finn.no, m.fl. De krever at jeg er pålogget FB for autopålogging. Resultat: Jeg husket jo ikke direkteinnloggingen til disse og fikk ikke brukt nettsidene. Ikke direkte krise, men skikkelig irriterende, og en FB-inngripen jeg ikke hadde levnet en tanke før jeg så resultatet.
Så sluttet mobiltelefonen å fungere en morgen - etter å ha hatt et ublidt møte med flisegulvet på badet kvelden tidligere = null kontakt med omverdenen. Da grep panikken meg.
Backup av kontakter og kalender er for pyser. Jeg er ingen pyse. VAR ingen pyse... Resultat? Komplett ekskludering fra verden. Ingen Facebook, ingen telefon = ingen SMS, ingen telefonnummer (ok, husket papsen, sambo og en av de to ungene sine mobilnummer - ingen andre...). Og det verste - ingen kalender, som kun befant seg på telefonen. Kundemøter, lege, tannlege, frisør, personlige avtaler (hvorav mange ville vært - og ennå lå på Facebook) fikk meg til slutt å krype til korset. Facebook-avholdet varte i 2 uker - det er de dårligst organiserte og minst oversiktelige ukene jeg har hatt på flere år, og jeg måtte ty til å etterlyse mobiltelefonummer til nære venner via Facebook. Skremmende!
Det jeg imidlertid også erfarte - som udelt positivt - er at jeg definitivt ikke har verken kikker- eller stalkertendenser. Overhode! Det var rett og slett deilig å ikke få system overload av alle tidstyvene som mye av informasjonen på Facebook faktisk er. I mai fikk jeg god tid til å lese 10 bøker og mange gode bokblogger til tross for heftige arbeidsmengder (- som kostet meg litteraturfestivalen på Lillehammer... men det er en annen historie, og ikke Facebook-fravær-feil...).
Konklusjonen min etter 2 av planlagte 4 uker off-Facebook er, at programmet inkl. Messenger for meg er en fantastisk flott kommunikasjonsplattform for planlegging og organisering av private aktiviteter. Jeg ville ikke vært foruten om jeg kunne velge, men hadde ikke hatt problemer med å gå tilbake til telefonen heller. Det ER jo faktisk koselig å prate med folk også! *tankekors* Etter tidligere å ha skrellet bort (med hard hånd) ca 250 kontakter så er også FB'en min både oversiktelig og håndterlig. Jeg har få tidstyver, og jeg er etter avholdet mye mer kresen på hva jeg klikker meg videre inn på. Jeg sjekker mye sjeldnere feed'en min for nyheter, selv om FB surrer i bakgrunnen mens jeg jobber og jeg er mye mer kresen på hvem jeg slipper gjennom nåløyet. Jeg bruker faktisk mye mer tid på egen og andres bokblogger, men det er kun et gode ;-)
Det er et kvantesprang i både innhold og engasjement fra min side når det gjelder de to bøkene om/fra Cuba jeg har lest i det siste: Hemingway's 700+ siders biografi og Santiago's Habanita. Sammen gir bøkene likevel et veldig godt bilde av Cuba og dens politikk, kultur og ikke minst eksilkubanernes og amerikanernes syn på Karibia's største øy og stat. Jeg trodde Habanita kun ville være nok en kjærlighets- og oppvekstroman, så feil kunne jeg ta. Boka stilte istedenfor flere interessante spørsmål - både rundt Cuba-krisen og hvordan spesielt Key West og Miami ble påvirket av det store antallet emigranter som kom over til USA på Freedom Flights fra øya. Disse flyturene transporterte kubanere til Miami to ganger dagelig, fem dager i uka fra jeg ble født i 1965 frem til 1973. Det antas at 300.000 flyktinger ble fraktet i denne perioden, noe som gjorde dette til den største luftbårne flyktningoperasjonen i amerikansk historie.
I Habanita blir vi kjent med Marisol, en kubansk kvinne som i ung alder drar i eksil med bestemoren sin Abuela fra Cuba til Miami. Om Marisol's foreldre lærer vi lite i første delen av boka, men forstår at noe må ha skjedd siden Marisol ikke flykter sammen med dem. Som de aller fleste barn og unge er ikke Marisol spesielt opptatt av opphavet sitt. Hun kommer til Miami såpass ung at hun raskt ser på seg selv som en vanlig amerikaner, selv om hun utseendemessig ser en smule mer eksotisk ut. Etterhvert som Marisol blir eldre engasjerer hun seg i det kubanske flyktningemiljøet som hjelper eksilkubanere å finne seg til rette i USA. Hun klarer nemlig ikke slippe taket i øya som har preget barndommen hennes, og etterhvert blir behovet for å vite sannheten om sin egen fortid altoverskyggende. Marisol er en lidenskapelig kvinne, og tidlig i boka får vi en sterk pekepinn på at kyskhet og fromhet ikke akkurat er de egenskapene som beskriver henne best.
"Menn er som parfyme. På et blunk, uten så mye som et streif av ettertanke, har jeg enten forelsket meg i dem eller forkastet dem. Når jeg elsker dem, gjør duften deres meg blind av lyst, og en stund klarer jeg ikke å tenke på annet. Jeg drømmer om at forholdet mellom oss skal vare evig, og er overbevist om at jeg har funnet den deiligste mannen (parfymen) i verden. Jeg bærer dem med velbehag, både mannen og parfymen. Dessverre har jeg samme problem med menn som med parfyme. Etter en tid mister de sin kraft, og jeg må finne en erstatning. Da våkner sansen for nye lukter. Midt i sorgen over at kjærligheten til en spesiell parfyme går mot slutten, lengter jeg etter en ny."
Fabiola Santiago
Bildekilde:
localusnews.com
Og slik lever Marisol livet sitt. Hver epoke innledes og styres av et nytt forhold - og en ny parfyme. Hetest blir det når hun møter den kubanske filmskaperen Gabriel - et fyrverkeri av en mann, som lærer henne det som er verd å lære om lidenskap - både i forholdet mellom mann og kvinne og forholdet mellom Marisol som voksen kvinne og barndommens elskede Cuba. Dette er en troverdig historie, nokså fri for det jeg vil kalle "spekulativt kjærlighetskliss". Vi kommer under huden på Marisol, og forstår etterhvert valgene hennes, hvorfor hun skifter menn som hun gjør, uroligheten i kroppen og dragningen mot Cuba som hun nesten ikke husker. Her gjør Santiago en god jobb, og jeg kan ikke annet enn å tro at forfatteren har fråtset i egne erfaringer da hun skrev boka. Hun var nemlig selv 10 år da hun emigrerte fra Cuba til Miami på en freedom flight i 1969, ble som karakteren Marisol født i Matanzas og vokste opp i Miami i et hus som arkitektonisk var inspirert av de gamle husene fra Cuba, fyllt med kubansk kunst og minner - et hus som minner veldig om bestemor Abuelas hus i boka.
Det er ikke ofte jeg anbefaler kjærlighetsromaner, men denne var virkelig noe for seg selv. Interessant, lærerik, troverdig og med en brennende lidenskap for historiske Cuba og ikke minst menn(esk)ene der. Kanskje man rett og slett må legge inn en feriereise dit? :o) Flott sommerlektyre!
Kilde: Egen bok Forlag: Juritzen Utgitt: 2011 Språk: Norsk ISBN: 9788282050876 Sideantall: 294 Utfordring: Utenlandske forfattere, GoodReads
Gabriel? :o) Fra Dominican Republic - det nærmeste jeg har vært Cuba
På egenhånd denne gang - urørt av universitetspålegg - har jeg igjen havnet i kolonitidens Afrika, nærmere bestemt Sør-Afrika og ei bok fra den Nobelpris-beærte J.M. Coetzee. Coetzee er selv sør-afrikaner og ble født i Cape Town i 1940. I tillegg til den høythengende Nobelprisen så har forfatteren også mottatt Booker-prisen to ganger. Jeg var temmelig spent på denne boka (og Disgrace som ennå står i hylla mi).
Hovedpersonen i Coetzee's roman er en småskrullete, halvgammel peppermø som lever på en avsidesliggende sauefarm i Sør-Afrika sammen med sin far. Her ser hun livet sitt passere, et liv hun er blitt ekskludert fra å leve, ugift og barnløs som hun er. Magda ble morløs som veldig liten, og siden dengang har det vært kun henne og faren på farmen i ødemarken. Magda er egentlig en lidenskapelig kvinne, men i alle år er hun blitt ignorert av den ufølsomme faren og etterhvert blitt foraktet og fryktet av tjenerne på gården. Magda har derfor endt opp som en bitter, men intelligent kvinne - en kvinne som desperat prøver å unngå å ende opp som usynlig og glemt og som så gjerne skulle ønske at noen kunne være glad i henne, elske henne - ihvertfall føre en samtale med henne... Når faren tar en afrikansk elskerinne så starter dette en rekke hendelser som gjenspeiler den uløselige konflikten som preger kolonisamfunnet hun lever i. Både forholdet mellom tjener og herre og lengslene og ensomheten til kolonistene satt opp mot det veldige og storslagne afrikanske kontinentet. Magda og faren har ikke engang naboer, og deres eneste selskap er Anna og Jakob, ekteparet som jobber i huset og på gården. Isolasjonen og ensomheten Magda opplever gir virkelig grobunn for merkelige tanker og fantasier, og utover i boka blir vi presentert mange underlige og groteske hendelser. Etterhvert så begynner man imidlertid å lure - skjer disse i virkeligheten, eller er dette kun fantasier oppi Magda's stadig mer forvirrede hode?
J.M. Coetzee
Bildekilde: adelaidenow.com.au
Språket i denne romanen er fantastisk rikt og utrolig kraftig. Forfatteren har skrevet boka som en førstepersonsfortelling sett med Magda's øyne, og den er noe spesielt bygget opp. Hvert avsnitt er nummerert. Det er 266 av dem fordelt på romanens 160 sider. Hvert avsnitt kan leses for seg, det har et innhold og et poeng, selv om det kanskje bare består av én setning. Lenge beskriver hvert nummererte avsnitt en dag, og boka kan derfor sees på som en slags dagbok. Etterhvert sklir imidlertid denne oppdelingen ut, og flere år samles gjerne i et avsnitt for seg. Likt for dem alle er at de ikke bare forteller oss om livet på gården, de tar oss også med inn i Magda's sinn. Inn i tankene hun gjør seg og emnene hun filosoferer over. Med sikker penn har Coetzee skapt en tydelig og klar parallell mellom romantikken og mangelen på denne i Magdas liv og den koloniale opplevelsen mange europeere erfarte på det afrikanske kontinentet.
Tittelen på boka på engelsk er In the Heart of the Country. Den norske oversettelsen titulerer boka I Det Mørke landet. Jeg kan ikke unngå å legge merke til at begge titlene peker mot Joseph Conrads The Heart of Darkness, nok ei bok fra kolonitiden jeg likte veldig godt - men av en helt annen årsak. Både Coetzee og Conrad skriver over samme tema, menneskets iboende ondskap.
André Brink sa følgende om I Det Mørke Landet: "It says something about loneliness, about craving for love,
about the relation between master and slave and between white and black,
and about a man's earthly anguish and longing for salvation - in a way
you do not easily escape from once it has gripped you". Nemlig. Anbefales! Kilde: Egen bok Forlag: Cappelen Utgitt: 2003 Språk: Norsk Sideantall: 160 Utfordring: 1001-bøker, Utenlandske forfattere, GoodReads
