ebokhyllami

Tro mot kronologiallergien min har jeg nå lest min første bok fra islandske Arnaldur Indridason, den sjette i serien om politietterforsker Erlendur i Reykjavik-politiet. Ikke fordi jeg ikke kan lese kronologisk, men fordi det nå var den boka jeg fant i hylla mi. Det blir definitivt mer Indridason. I Hypothermia får Erlendur et selvmord å hanskes med. En kvinne blir funnet hengende fra en drager i hytta si ved Thingvallavatn. Det ser i utgangspunktet ut som en enkel selvmordssak, men det er det selvfølgelig ikke. Maria, som kvinnen het, var aldri kommet seg over sin mors død to år tidligere og hadde vært depressiv i lengre perioder. Når så Erlendur også får nyss i at Maria hadde deltatt i en seanse for å forsøke å komme i kontakt med "den andre siden" så blir han nysgjerrig. Såpass nysgjerrig at han påbegynner en uoffisiell undersøkelse rundt Marias død. Samtidig så har også Erlendur to gamle saker murrende i bakhodet, to saker gjeldende forsvinningen av to unge mennesker

Samleomtale, eller how to catch up with yourself.. Midtveis i juni passeres i høy fart på de fleste områder, bortsett fra grundige omtaler. Ikke at jeg MÅ skrive om alle bøkene jeg leser, men liker å fundere på dem innimellom. Santiago og Coetzee er behørig presentert, de andre er: Ester! Anderssons og vår alles kjære Ester, dama som ikke tar et nei for nei i forholdet, lar seg veilede og villede, benytte, utnyttes og forblindes av eldre kunstner med commitment issues. Mye er sagt om Rettsstridig Forføyning og den tragikomiske kjærligheten og derpåfølgende sorgen. Og jeg er enig i det meste, selv om omtalene spriker veldig. Jeg har nemlig et særs ambivalent forhold til både hovedpersonen Ester og boka i seg selv. Enten kan man rive seg i håret i frustrasjon over hvor langt et menneske (les: Ester) kan fornedre og utslette seg selv og egne behov for å tekkes Mannen, eller man kan le av hele greia. Ester er nemlig så håpløs i sin stokk blinde forelskelse at alt aksepteres, selv i et

Det er rart med disse sosiale mediene. Før i verden da jeg var ung (og dinosaurene ennå levde), med én norsk TV-kanal og hele familien rundt boksen for å se tippekampen hver lørdag, så slo det meg aldri at verden skulle bli så aldeles annerledes for ungene mine som den faktisk er blitt. Antall TV kanaler har eksplodert, streaming av musikk og film (lovlig og ulovlig) er normalen og bærbar telefon (!) med TV- og film-, bok- og musikkapp'er er blitt allemannseie. Med de sosiale mediene i tillegg: Facebook, Twitter, SnapChat, Instagram og whatnot på mobilen så er dagene fyllt til randen med informasjon, kommunikasjon og derpå stigende irritasjon. Alle forventer å få tak i alle andre overalt, samtlige kriker og kroker er dekket av wifi og jobben gått fra å være en 8-16 mandag-fredag aktivitet til et 24/7/365 mareritt. Oppi dette kaoset tenkte jeg å teste en Facebook-fri måned. Jeg valgte meg mai. Ikke spesielt heldig.. For... Det meste som kunne gå galt gikk galt, men måneden sta

Det er et kvantesprang i både innhold og engasjement fra min side når det gjelder de to bøkene om/fra Cuba jeg har lest i det siste: Hemingway's 700+ siders biografi og Santiago's Habanita . Sammen gir bøkene likevel et veldig godt bilde av Cuba og dens politikk, kultur og ikke minst eksilkubanernes og amerikanernes syn på Karibia's største øy og stat. Jeg trodde Habanita kun ville være nok en kjærlighets- og oppvekstroman, så feil kunne jeg ta. Boka stilte istedenfor flere interessante spørsmål - både rundt Cuba-krisen og hvordan spesielt Key West og Miami ble påvirket av det store antallet emigranter som kom over til USA på Freedom Flights fra øya. Disse flyturene transporterte kubanere til Miami to ganger dagelig, fem dager i uka fra jeg ble født i 1965 frem til 1973. Det antas at 300.000 flyktinger ble fraktet i denne perioden, noe som gjorde dette til den største luftbårne flyktningoperasjonen i amerikansk historie. I Habanita blir vi kjent med Marisol, en kubansk

På egenhånd denne gang - urørt av universitetspålegg - har jeg igjen havnet i kolonitidens Afrika, nærmere bestemt Sør-Afrika og ei bok fra den Nobelpris-beærte J.M. Coetzee. Coetzee er selv sør-afrikaner og ble født i Cape Town i 1940. I tillegg til den høythengende Nobelprisen så har forfatteren også mottatt Booker-prisen to ganger. Jeg var temmelig spent på denne boka (og Disgrace som ennå står i hylla mi). Hovedpersonen i Coetzee's roman er en småskrullete, halvgammel peppermø som lever på en avsidesliggende sauefarm i Sør-Afrika sammen med sin far. Her ser hun livet sitt passere, et liv hun er blitt ekskludert fra å leve, ugift og barnløs som hun er. Magda ble morløs som veldig liten, og siden dengang har det vært kun henne og faren på farmen i ødemarken. Magda er egentlig en lidenskapelig kvinne, men i alle år er hun blitt ignorert av den ufølsomme faren og etterhvert blitt foraktet og fryktet av tjenerne på gården. Magda har derfor endt opp som en bitter, men intelligent