fredag 7. februar 2025

Lest i januar

Januar ble en forholdsvis produktiv lesemåned med flere gode bøker på lista. Jeg har testet ut en konkurrent til GoodReads - Fable - og kuttet ut StoryGraph som jeg testet ut i fjor. Det ser ut som Fable blir med meg videre. Eget innlegg kommer på Fable når jeg får testet ut appen et par måneder til.

Jeg har lest ei bok fra Strout tidligere - My Name is Lucy Barton. Boka kom seg til Booker-listen, selv om jeg ikke helt forstod hvorfor. Det var ei skravlebok mellom en mor og en datter i et heller dysfunksjonelt forhold.

Lucy ved havet er litt annerledes, men jeg er noe usikker på om jeg vil anbefale den videre. Forlaget skriver om boka:

"Idet en verden i panikk går i lockdown blir Lucy hentet av sin eksmann William og flyttet fra Manhattan til en småby i Maine. De neste månedene er det bare de to, Lucy og William - og deres kompliserte fortid - i et lite hus ved havet."

Sånn går nå daga'n, og jeg blir ikke mye klokere. Teksten er lett fordøyelig, det skjer likevel lite, Lucy og eks-mannen har noe kontakt med egne barn etterhvert, men det eksisterer  verken en interesse- eller spenningskurve. Livet og covid-situasjonen utenfor huset bare skjer. Noen få naboer kommer og går, og det er igrunnen det hele. Jeg ser ikke helt hva som gjør Elizabeth Strout så populær. Men det betyr kanskje lite i det store og hele :-)

Så en diktsamling fra Margaret Atwood. The Circle Game inneholder mange av Atwoods beste og mest kjente dikt fra perioden som markerte begynnelsen på karrieren hennes. Samlingen ble utgitt i 1966 og vant samme året Governor General's Literary Award for Poetry og oppnådde raskt et internasjonalt rykte som en klassiker innenfor datidens moderne poesi. 

Ikke til å stikke under en stol at jeg er en av Atwoods store fans og har lest i overkant mange av bøkene hennes, også diktsamlinger. Likevel er jeg litt tilbakeholden på terningen her. Kanskje ikke så rart? The Circle Game er fra starten av karrieren hennes og vil naturlig nok - og heldigvis, kanskje - ikke være helt på høyde med senere bøker. Man lærer så lenge man lever, og det er nå godt å se at også Atwood har hatt en stor, oppadgående kurve i forfatterlivet. Når det er sagt så finner jeg ikke samlingen dårlig, så langt derifra, men jeg finner The Circle Game svakere og ikke fult så vittig, direkte og skarp som Atwood er blitt de seneste par tiår. Jeg har tatt mål av meg å lese alt hun har skrevet, og er på god vei :-)


Når det gjelder Anne Carsons Korte Foredrag velger jeg å starte med forlagets egne ord:

 "I Korte foredrag utfordrer Anne Carson prosadikt-sjangeren der hun i førtifem ulike tekster reflekterer rundt et bredt utvalg av emner, som Franz Kafka, Sylvia Plath, Vincent van Gogh, og det å gå baklengs. I lakonisk stil skriver hun om høyt og lavt, om alt fra håp, svik, geishavirksomhet, perspektivlære, til hva det innebærer å ha et øye for mye, eller for lite. Boka inneholder en introduksjon der forfatteren beskriver det å våkne en morgen der ordene mangler, i tillegg følger Carsons eget etterord. Korte foredrag er gjendiktet av Tone Hødnebø."

Joda, dette er korte tekster og spenner vidt og bredt. Man vet definitivt ikke hva man får på neste side. Lærte jeg noe? Tja. Var tekstene vittige, skarpe og/eller direkte? Tja. Lesbart? Ja. Spennende? Njei. Veldig ambivalent til denne samlingen korte fortellinger. Forfatteren er kreativ, det skal hun ha. Men hva hun vil og hvor hun skal med tekstene forstår jeg ikke helt. Det skal jeg være ærlig nok å si. De gav meg lite, merkelig nok, for jeg liker virkelig kortprosa..


Ååhh.. Tordis Ørjasæter har vært med meg hele livet, og stadig fortsetter hun jammen meg å skrive - og fantastisk er det! Forfatteren er nå 97 år, men lever og ånder for bøker og livet fremdeles. Anna Serafima Svendsen Kvam skrev i Stavanger Aftenblad den fineste omtalen av denne boka. Et utdrag fra den kommer her og jeg er så hjertens enig.

«Ørjasæter skriver varmt og stillferdig om hvordan forholdet til tid og rom, høyde og dybde endrer seg i livets aller siste fase … og viser fram hvordan alderdom kan forstås på helt andre premisser og i et helt annet språk enn det politiske debatter om «eldrebølgen» tilbyr»

Jeg har lest flere bøker fra Ørjasæter opp gjennom årene, og skrev litt om forrige boka på bloggen min her.


Det våres, og det betyr lydbøker og hagearbeid. Jeg fikk startet godt i hagen igår, idag var alt frosset til igjen. Med en mann med avrevet hovedlårmuskel blir det lite snowboard og ski denne sesongen, så jeg planla en aldri så liten tidlig hagestart. Jeg får nøye meg med å så inne så lenge :-)


.

søndag 12. januar 2025

Trippelstart på 2025

Man kan jo alltids prøve seg på en aldri så liten trippel sånn tidlig på året, når nyttårsforsettene er ferske. For 2025 har jeg ikke på lista å skrive om hver bok jeg leser her på bloggen, så derfor starter jeg med de tre første :-)

Jeg abonnerer nå på Masterclass (masterclass.com) og har gått gjennom de litterære leksjonene til Margaret Atwood. Safe to say - de er knallbra! Deretter startet jeg på Neil Gaiman. En forfatter hvor jeg har et litt ambivalent forhold til bøkene, men har lært meg å elske foredragene hans. De er virkelig i en klasse for seg. 

Etter fullførte foredrag valgte jeg å lese "Smoke and Mirrors: Short Fiction and Illusions". Den overrasket, både i oppbygning og innhold. Se for deg en bok med historier som faktisk skjuler en komplett novelle i introduksjonen, en introduksjon som forteller hvorfra og hvordan fortellingene, fablene og verseføttene kom til forfatteren. En engel som etterforsker det aller første drapet på jorda. En liten, gammel pensjonist som kjøper den hellige gral i en bruktbutikk. En dronning som prøver å overliste en barnevampyr. En herreløs katt som forsvarer sin herre mot Satan. 

Hvor får Gaiman historiene fra? Den som leser lærer. Han er virkelig et oppkomme av ideer. Dette er ren underholdning, vidd og sjarm som faktisk er rettet mot et voksent publikum! Ja hvem skulle trodd. Jeg må nesten lese mer Gaiman nå. Anbefales! 


Bok nr 2 ut i år ble faktisk inspirert av Netflix-serien Alex Cross som vi så i jula. Jeg har lenge hatt James Patterson på leselista - en forfatter jeg har "spart på" i flere år. Nå var det dags! Jeg vet ikke hvilken bok tv-serien er bygget over, men jeg begynte øverst på lista over 30+ Alex Cross-bøker som forfatteren har skrevet. 
"Along came a Spider" var svært god. Gitt at dette er første boka i serien, og jeg kun gav den en 4'er fordi jeg må ha noe å gå på rent kvalitetsmessig når det gjelder resten av bøkene, så sier det litt. Jeg slukte krimmen med hud og hår, godt hjulpet av bildene i hodet etter tv-serien. Castingen er virkelig bra sett i forhold til karakterene i boka, så her har jeg mange gode timer (les:dager og uker) foran meg med krim i bokform. 

 


"Heroin Chic" av Maria Kjos Fonn som kom ut i 2021 fikk stående ovasjoner fra et bredt pressekorps. Allergisk som jeg er mot bøker som får for mye omtale før jeg selv får lest boka, så har jeg spart den til nå. Et lurt valg for meg. Boka er like fantastisk, grusom, rå og brutal som jeg forventet den skulle være. Dagens Næringsliv skrev den gang "

«Heroin chic er bokhøstens sterkeste leseropplevelse. Maria Kjos Fonn skriver nådeløst om anoreksi, amfetamin og heroin.»

Adresseavisen skriver "Et mørkt mesteverk om rus." Jeg kunne ikke vært mer enig med dem begge. Jeg låner omtalen fra forlaget.

Elise kommer fra et musikalsk hjem på Uranienborg. Alt er tilsynelatende trygt, likevel vil hun bort hjemmefra. Hun vil være vektløs, ikke sette spor. Hun prøver alt. Askese, overskridelser, for lite for mye. Så sitter det. Rusen som gir henne alt hun har ønsket seg - nemlig ingenting. Å fade ut, bli nummen.

Heroin chic er en roman om et sosialt fall uten noen klar årsak. Om en lidelse som ikke er skitnet til av ytre omstendigheter. Den er nok i seg selv. Grunnstoffet.


Leseåret 2025 har startet med et brak for min del. Måtte det vare :-)