ebokhyllami

Ett av mine nyttårsforsetter er å skrive et par ord om alle bøkene jeg leser, derfor - et kjapt, lite oppsamlingsheat grytidlig dagen før Valentines morgen.. (Nok en importert amerikansk "day" som jeg har lite til overs for - nuvel..). Bøkene som sålangt har unnsluppet bloggen er ikke mange, men til gjengjeld varierte. Jeg har likt Indridason, og begynte´(nesten) - kryss i taket - på nummer én i serien. Traust, sakteflytende krim. Nå er jeg en tålmodig sjel iblant, men ett sted går grensen - og grensen gikk ved denne boka. Ikke spesielt spennende plott, mye mellomsnakk og digresjoner og forsøk på to parallelle plot som jeg ikke syntes gjorde hverandre mer spennende eller tilføyde noe til helheten. I utgangspunktet blir en ung asiatisk gutt myrdet, men hva er motivet? Hvem er den forsvunne kvinnen? Hva har lærerne på skolen med dette å gjøre? Rasisme? Annet? Gjeeeesp... Tror jeg skal ta en Indridason-pause nå... Denne var usigelig treig og lite engasjerende. Synd. But

Jeg har nå lest førsteboka i Southern Reach -trilogien av VanderMeer fra 2014 og må si at jeg ble ganske så overrasket. Den skaper nemlig en virkelig underlig atmosfære, og jeg har ennå ikke helt klart for meg om det er selve teksten eller stemmen til innleseren som er årsaken? Dystopiske tendenser nok engang fra denne kanten, men til forskjell fra de fleste dystopiske trilogiene jeg har lest de siste årene så er jeg ennå ikke sikker på hvor på skalaen jeg skal plassere denne. Velkommen til Area X - et villmarkens eden som har vært avskåret fra resten av kontinentet i flere tiår. Naturen har tatt tilbake de siste restene av sivilisasjon og ligger nå der tilsynelatende uberørt av menneskehender. I tretti år, mens Area X er blitt overvåket av den hemmelige organisasjonen kun kjent under navnet The Southern Reach , har området ligget mystisk og fjernt  bak sin usynlige grense - en miljømessig katastrofesone ingen egentlig kjenner omfanget av eller innholdet til. Det er imidlertid send

Jeg har et Fosse-crush gående og har nå lyttet meg gjennom lydboka Prosa , skåret over samme lest som Dikt lest i januar. Var veldig usikker på om Fosse klarte å fange meg nok engang, men nå er jeg blitt veldig glad i kortprosa etterhvert. Starten på den (av Seglem) akkompagnerte lydboka lovet godt, med Fosse's nå etterhvert så gjenkjennelige repetetive og suggererende skrivestil (og stemme - han leser selv denne boka også). Men passet egentlig Seglem's saksofon til prosa? Frem til jeg oppfattet at kortprosastykkene egentlig faktisk hang sammen som én hel fortelling var jeg noe usikker på enkelte av mellomspillene. Det ble for meg temmelig mye eksperimentelt "bråk" fra saksofonen etterhvert. Men det viste seg, at også denne boka var komponert med fast hånd og et sikkert grep om prosjektet. Kortprosastykkene tar utgangspunkt i en mann i voksen alder med kone og barn. Sannsynligvis har de et helt ordinært og bra ekteskap. Men etterhvert forstår vi at mannen er utro,

Call me patient! Den så velkjente åpningen av boka Moby Dick har fått en ny vri. En mer korrekt innfallsvinkel til historien om albinohvalen og kaptein Ahab på hevntokt, synes jeg. Hva dette er? Gjenoppstandelsen av Lines Lesesirkel 1001-bøker man bør lese før man dør. Årets første bok ut for min del er altså den famøse Moby Dick . Hadde jeg visst hva jeg gikk til, så ville muligens valget falt på en annen bok - men - den som intet våger osv. Lydbokversjonen på 24+ timer lå klar på Storytel, så hva hadde jeg å tape? (24+ timer...) Moby Dick , eller The Whale som boka het første gang den ble utgitt, tar utgangspunkt i fortelleren Ishmael og hans historie om kaptein Ahab på hvalfangerskuta Pequod og hans hevn, som nevnt, på spermhvalen Moby Dick som på en tidligere seilas ødela Ahab's skip og tygget foten av selvsamme kaptein. Boka var ikke nevneverdig populær, og var ikke å få tak i, da Melville døde i 1891, men i løpet av 1900-tallet så fikk den sin renessanse. D.H. Lawre