Samleomtale

Ett av mine nyttårsforsetter er å skrive et par ord om alle bøkene jeg leser, derfor - et kjapt, lite oppsamlingsheat grytidlig dagen før Valentines morgen.. (Nok en importert amerikansk "day" som jeg har lite til overs for - nuvel..). Bøkene som sålangt har unnsluppet bloggen er ikke mange, men til gjengjeld varierte.

Jeg har likt Indridason, og begynte´(nesten) - kryss i taket - på nummer én i serien. Traust, sakteflytende krim. Nå er jeg en tålmodig sjel iblant, men ett sted går grensen - og grensen gikk ved denne boka. Ikke spesielt spennende plott, mye mellomsnakk og digresjoner og forsøk på to parallelle plot som jeg ikke syntes gjorde hverandre mer spennende eller tilføyde noe til helheten. I utgangspunktet blir en ung asiatisk gutt myrdet, men hva er motivet? Hvem er den forsvunne kvinnen? Hva har lærerne på skolen med dette å gjøre? Rasisme? Annet? Gjeeeesp... Tror jeg skal ta en Indridason-pause nå... Denne var usigelig treig og lite engasjerende. Synd. But I'll be back... trur eg...



  
...en kommentar som leder meg direkte til den aller beste boka av de jeg ikke har omtalt, nemlig den Spellemannsprisvinnende(!) "Jon Eikemo leser Jacob Sande". UTROLIG BRA! Jeg digger forfatteren og visesangeren Jacob Sande. Han skrev i all hovedsak om sjømannslivet og livet i fjordlandskapet på Vestlandet. Diktene fremkaller det meste, også denne samlingen glitrende lest av Jon Eikemo. Jeg flirte, gapskrattet, funderte, fikk litt fnatt av det groteste (lytt til litt av Likfunn her) og burleske og hadde en tripp og to ned memory lane sammen med melankolien. Denne lydboka ligger på Storytel og kan rett og slett bare anbefales. Trur eg... :-)

Sisteboka ut sålangt ikke omtalt er den nye serien Vulcan's Fury fra Michael R. Hicks. Jeg er subjektiv her, for jeg er deltakende i editeringsprosessen også på denne. 2 ukers arbeid nettopp ferdig og avlevert, så nå kan jeg lystlese igjen. Ei fantasybok helt annerledes enn de sci-fi/fantasybøkene han har gitt ut tidligere. Handlingen er lagt til romerriket, men ikke nødvendigvis til det romerriket vi kjenner til fra ca 800 f.Kr til ca. 500 e.Kr. Dette romerriket er basert på vårt gamle, med styreform, skikker og en ledende Cæsar. Men når i tid vi befinner oss vet jeg ennå ikke etter lest førstebok, flora og fauna er distinkt annerledes, det rusler hexatigre i skogene og alt det grønne er ikke spiselig, for å si det sånn. Hicks har gjort sin research når det gjelder å portrettere det gamle romerriket, styresett og intriger. Jeg har googlet meg grønn, men fant ikke en eneste logikkfeil. Historien er spennende, boka avslutter med en cliffhanger, og jeg sitter og spinner littegranne irritert over at jeg ikke har nesteboka i serien foran meg. For de av dere som er interessert så gir jeg lyd når denne er tilgjengelig og jeg kan si noe mer om historien :)

Jeg er omsider igang med biografien til lesesirkelen denne måneden, men om jeg blir ferdig ila februar vil tiden vise. Danseren Rudolf Nureyev står på planen. En utrolig spennende fyr, og starten av boka har direkte litterære kvaliteter. Jeg ble nesten sjokkert, for det har jeg ikke vært vant til de siste rundene i bio-sirkelen. Dette blir bra (selv om jeg - igjen - har valgt en murstein). Nathan Farrugia har også sendt meg et forhåndseksemplar på førsteboka i sin nye serie som blir utgitt om en måneds tid. Helix skal serien hete, og jeg tripper etter å gå igang også med denne. De av dere som leste og likte hans 5th Column serie (technothriller på høyoktannivå) har sannsynligvis noe å glede seg til. Det gjør jeg! (Og kjenner jeg meg rett så sniker denne boka seg foran både bio- og 1001-sirkelen denne måneden...). Spennende tider!

...og her borte er det påskestemning og påskeføre i fjellet.

Nebulaprisvinnende "Annihilation" av Jeff VanderMeer

Jeg har nå lest førsteboka i Southern Reach-trilogien av VanderMeer fra 2014 og må si at jeg ble ganske så overrasket. Den skaper nemlig en virkelig underlig atmosfære, og jeg har ennå ikke helt klart for meg om det er selve teksten eller stemmen til innleseren som er årsaken? Dystopiske tendenser nok engang fra denne kanten, men til forskjell fra de fleste dystopiske trilogiene jeg har lest de siste årene så er jeg ennå ikke sikker på hvor på skalaen jeg skal plassere denne.

Velkommen til Area X - et villmarkens eden som har vært avskåret fra resten av kontinentet i flere tiår. Naturen har tatt tilbake de siste restene av sivilisasjon og ligger nå der tilsynelatende uberørt av menneskehender. I tretti år, mens Area X er blitt overvåket av den hemmelige organisasjonen kun kjent under navnet The Southern Reach, har området ligget mystisk og fjernt  bak sin usynlige grense - en miljømessig katastrofesone ingen egentlig kjenner omfanget av eller innholdet til. Det er imidlertid sendt inn flere ekspedisjoner til området i et forsøk på igjen å kartlegge landet, ta prøver og utvide organisasjonens forståelse hva Area X egentlig skjuler. Vi får bli med den tolvte ekspedisjonens reise inn i det ukjente. En ekspedisjon bestående av kun fire kvinner. Fortelleren av historien er gruppens innadvendte, men svært intelligente biolog. Hun er ledsaget av en psykolog som er gruppens de facto leder, en antropolog og en landmåler. De forventer det uventede, og Area X leverer så absolutt det de jakter etter - en massiv topografisk anomalitet og livsformer som overgår enhver forståelse. Men hva er dette? Hvor er dette? Og når er dette? Og hva har egentlig skjedd med de foregående elleve ekspedisjonene?

Sett ut fra en standard plottoppbygning av ei bok så syns jeg faktisk ikke Annihilation er spesielt god. Den har verken en klar begynnelse eller slutt, den overlater store deler av bakgrunnshistorien til både Area X og ekspedisjonsdeltakerne til fantasien, trusselen som ligger bak den ukjente grensen er og forblir uspesifisert og man får ikke i denne første boka av trilogien ett eneste troverdig svar eller  konklusjon henimot slutten. Boka kan sammenliknes med TV-serien Lost - for de av dere som har sett denne - krympet ned til en 200-siders bok. Alt det merkelige er fremdeles intakt når siste side er lest. Atmosfæren likeså.

Jeff VanderMeer
Bildekilde: The Guardian

Personlig liker jeg forklaringer, orden og system på sysakene. Jeg vil normalt ha en anelse, en svak peker i det minste, for hvilken retning en historie utvikler seg. Det får man definitivt ikke her, og det er det jeg mener er bokens både store svakhet og styrke. VanderMeer er utrolig dyktig på å skape en fortettet og underlig drømmeliknende atmosfære. Naturbeskrivelsene er detaljrike og utstråler både lys, farge og lukt. Det tar noe tid å komme innenfor forfatterens fortettede skrivestil, men når man først er suget inn så holder VanderMeer deg der i et stålgrep. Det føles mer som man er en del av atmosfæren istedenfor å lese en historie. Uhyggen og følelsen man sitter med er samtidig både skremmende, ufokusert og drømmeliknende, men likevel aldeles tilstedeværende. En særdeles fascinerende opplevelse. Som om man er en del av en skyggefull verden, i en annen dimensjon, i en annen tid, og hvor ubehaget sakte men sikkert sniker seg under huden mens man leser. Det mest ugne er hvordan man ser alt gjennom biologens øyne, hvordan historien smuldrer opp samtidig som man aner - en mulig galskap? Ingenting er umulig, det er garantert. 

Selv om denne boka er den første i en trilogi, så synes jeg likevel avslutningen er tilfredstillende i hele sin manglende konklusjon og forsøk på svar og forklaringer. Førsteboka står godt på egne bein, selv om man som leser selvfølgelig ønsker mer. Helt tydelig en bok skrevet av en selvsikker forfatter som vet hva han gjør. Historien er tett og komprimert og aldeles blottet for et hvert forsøk på enkle løsninger. Hvor  mye mer salgbar ville vel ikke historien vært om den avsluttet med en gedigen cliffhanger? Nei VanderMeer vet så absolutt hva han gjør. Og derfor klarer jeg ikke å unngå å laste ned bok nr 2 i serien - Authority - fra Storytel. Dette er altfor underlig og creepy til at jeg klarer å legge Area X fra meg ennå. VanderMeer vant den høythengende Nebula prisen i 2015 for nettopp denne boka, stemt fram av science fiction og fantasy forfattere i USA. 

Anbefales - til de av dere som ikke trenger et synlig plot, som ikke trenger å vite, skjønne eller bli presentert deler av alt som skjer, men som aksepterer en historie på grensen mellom drøm, uhygge, realitet og uvirkelighet (..og akkurat der dukket X-files kjenningsmelodien opp i hodet ;-) 

Kilde: Storytel - Utgitt: 2014 - Språk: Engelsk - Sider: 208 - Innleser: Carolyn McCormick (bra!) - Utfordring: GoodReads, Award winners

What lies behind the unknown?
The unknown...

"Prosa" av Jon Fosse/Karl Seglem

Jeg har et Fosse-crush gående og har nå lyttet meg gjennom lydboka Prosa, skåret over samme lest som Dikt lest i januar. Var veldig usikker på om Fosse klarte å fange meg nok engang, men nå er jeg blitt veldig glad i kortprosa etterhvert. Starten på den (av Seglem) akkompagnerte lydboka lovet godt, med Fosse's nå etterhvert så gjenkjennelige repetetive og suggererende skrivestil (og stemme - han leser selv denne boka også). Men passet egentlig Seglem's saksofon til prosa? Frem til jeg oppfattet at kortprosastykkene egentlig faktisk hang sammen som én hel fortelling var jeg noe usikker på enkelte av mellomspillene. Det ble for meg temmelig mye eksperimentelt "bråk" fra saksofonen etterhvert. Men det viste seg, at også denne boka var komponert med fast hånd og et sikkert grep om prosjektet.

Kortprosastykkene tar utgangspunkt i en mann i voksen alder med kone og barn. Sannsynligvis har de et helt ordinært og bra ekteskap. Men etterhvert forstår vi at mannen er utro, og disharmoni oppstår. Kjærligheten blir forskjøvet over på ny kvinne, men det mannen ikke fatter før det er for seint er at gresset faktisk ikke er grønnere på andre siden. Man lever ikke evig på en rosa sky i et forhold, og hverdagen innhenter alle på ett eller annet tidspunkt. Den angrende synder tar et oppgjør med seg selv når han innser at han blir sittende alene i en liten leilighet og kun får ha barnet tilmålte dager. Hvordan går det med mannen? Forholdet? Den andre kvinnen?

Jon Fosse
Bildekilde: samlaget.no

Virker dette noe kjedelig, har-hørt-alt-før og forutsigbart? Ja. Men det er det så absolutt ikke. Med Fosse's intenst repeterende skrivestil som både innledning og avslutning på kortprosastykkene som ramme rundt det hele, og med Seglem's nok en gang så stemningsfulle og stemningsskapende/understrekende toner fra saksofonen så hadde jeg nok en fantastisk time i deres selskap.

Ark refererer mottakelsen Prosa fikk da den ble utgitt: "Utgjevinga fekk svært positive kritikkar og vart omtala som ei av årets vakraste CD-utgjevingar... Prosa- og diktlinjene til Fosse og komposisjonane og improvisasjonane til Seglem smeltar saman til noko heilt eige. Ikkje mainstream dikt, ikkje mainstream jazz, ikkje mainstream folk - men Jon Fosse - Karl Seglem."

Lydboka ligger på Storytel og jeg anbefaler den sterkt!

Kilde: Storytel - Selges bla. hos: Ark - Språk: Nynorsk - Utgitt: 2006 - Spilletid: 1t - Utfordring: GoodReads, Prosa
Jeg har plassert min blogg i <a href="http://bloggurat.net/kart/registrere/11523/tau">Tau</a> på <a href="http://bloggurat.net/kart/">norske bloggkart</a>!

I Whistler brukes lys og ikke lyd som stemningsskaper

.

1001 Lesesirkelboka "Moby Dick" av Herman Melville

Call me patient! Den så velkjente åpningen av boka Moby Dick har fått en ny vri. En mer korrekt innfallsvinkel til historien om albinohvalen og kaptein Ahab på hevntokt, synes jeg. Hva dette er? Gjenoppstandelsen av Lines Lesesirkel 1001-bøker man bør lese før man dør. Årets første bok ut for min del er altså den famøse Moby Dick. Hadde jeg visst hva jeg gikk til, så ville muligens valget falt på en annen bok - men - den som intet våger osv. Lydbokversjonen på 24+ timer lå klar på Storytel, så hva hadde jeg å tape? (24+ timer...)

Moby Dick, eller The Whale som boka het første gang den ble utgitt, tar utgangspunkt i fortelleren Ishmael og hans historie om kaptein Ahab på hvalfangerskuta Pequod og hans hevn, som nevnt, på spermhvalen Moby Dick som på en tidligere seilas ødela Ahab's skip og tygget foten av selvsamme kaptein. Boka var ikke nevneverdig populær, og var ikke å få tak i, da Melville døde i 1891, men i løpet av 1900-tallet så fikk den sin renessanse. D.H. Lawrence kalte boka "en av de merkeligste og mest fantastiske bøker i verden". Ikke nok med det, han påstod også at Moby Dick var "den største boka om havet som noen gang er skrevet". (Jeg leser akkurat nå Havboka av Strøksnes, og jeg må si - det er et hav (pun intended) av kvalitet mellom dem - i Strøknes' absolutte favør!)

Så hvorfor dette hjertesukket? Jeg liker jo omfattende, og til tider komplekse bøker av en viss lengde. Likevel - å si at Moby Dick er uhorvelig langtekkelig, springende og sær er the understatement of the year. Mange, kanskje de fleste av de 135 kapitlene, er nemlig helt overflødige om man tenker på selve plottet. Det man får istedenfor er ufattelig detaljerte informasjonsbolker, i mangel av et bedre ord, innenfor alt hva gjelder hvalfangst. Det føles som om et wikipedia-virus har infisert hele historien, aldeles på egenhånd, og er man uheldig og tenker litt for lenge på et ord eller uttrykk så kommer det jammen minutiøse forklaringer på det meste. Eksempel? Ahab skal jakte på en spermhval. Å nei - et nytt ord vi ikke har hørt før? = vips: Et vannvittig langt foredrag om de forskjellige hovedgruppene av hval. Ikke nok med det - i tillegg får man hvilke typer hval som kommer inn under hver hovedgruppe, hva som skiller både hovedgruppene og de forskjellige artene innenfor de respektive hovedgruppene. Utseende, inni, utenpå og kjennetegn, som sparker igang nye digresjoner.  Hva med masten på en hvalfanger skute? Noen gang lurt på hvor mange typer det er? Hvordan de er bygget opp? Holder i vind? Ohoi - selvfølgelig får man et sidespor om mastetyper, eller for eksempel hvalfangerspyd? Spør meg, jeg kan svaret! Man er velutdannet hvalfanger og klar for ekspedisjon any day etter å ha lest denne boka. Trust me!

Herman Melville
Bildekilde: poets org

Problemet? Man blir aldeles ført på villspor utenfor den egentlige historien. Som igrunnen er veldig synd, for denne reisen som Ishmael faktisk ved en tilfeldighet setter ut på sammen med sin temmelig uortodokse venn Queequeg kunne vært veldig så interessant. Når det er sagt, så var begynnelsen av boka riktig så bra. Melville gjør en særdeles god jobb med å sette leseren inn i historien. Det er som å føle byen Nantucket en iskald vintermåned. Et Nantucket hvor hvalfangst er inntektskilden, og hvor ledig mannskap venter på tur for forhåpentligvis å mønstre på skipene som legger til kai. Karakterskildringene er heller ikke så verst, historien sett under ett - man blir kjent med både vertshuseieren, flere av mannskapet, Ishmael selv og det kameratslige forholdet som vokser mellom Ishmael og Queequeg - negeren som tilfeldigvis blir Ishmaels romkamerat - en mørkhudet villmann som skremmer de fleste med sitt utseende, som selger hodeskaller for å skaffe seg penger, som ber til en "avgud" og som aldri går til sengs uten harpunen sin. Men så faller interessen min. Av de 24+ timene boka varte så holdt jeg ut ca. 16 av dem. Da var det nok. Jeg orket rett og slett ikke flere wikipedia-oppslag. Dette ble altfor detaljert for meg, og detaljene var både uttømmende og søvndyssende. En altfor utvannet historie for meg, selv om jeg godt kan leve med digresjoner i ei bok. Så utålmodig er jeg så absolutt ikke... Men - hele tiden? Nope!

Jeg måtte flire litt da jeg gav opp Moby Dick og bestemte meg for å finne fram ei krimbok. Den første som lyste mot meg da jeg sjekket Kindle'n var Du skal lide, av Frode Eie Larsen. Har jeg ikke lidd nok akkurat nå? Jo det har jeg! Anbefaler jeg boka? Spørsmålet er vel heller: Er du en tålmodig sjel? Som ikke nødvendigvis trenger en historie å følge? Som liker hvalfangerlivdigresjoner av det særdeles detaljerte slaget? Om og om igjen? Da er boka definitivt for deg! Den ligger gratis på Amazon for Kindle her. Dere andre? Hereby warned!

Kilde: Storytel - Språk: Engelsk - Utfordring: GoodReads, 1001-Lesesirkelen

 Over skyene er himmelen alltid blå!

.