Samtykket av Vanessa Springora

Det er ikke ofte jeg sitter igjen etter endt bok og er både opprørt, provosert og sint over innholdet samtidig som jeg er forbløffet og svært imponert over forfatteren. Dette er nemlig hevnromanen med stor H, og aldri har den vært mer passende. Springora har min fulle støtte og trampeklapp etter utleveringen. Å fortelle denne historien var virkelig på sin plass.

Temaet i boka kan hektes på #metoo-knaggen, og min første tanke var - ok, dette her har jeg sikkert hørt før. Ikke fordi jeg overhode aksepterer menn i overordnede posisjoner som tafser og forgriper seg på jenter,  men historiene er mange, vanskelige og såre. Er dette "bare" nok en av dem? 

Nope. Overhode ikke. Dette er nemlig forfatteren, og hovedpersonen i sin egen fortelling, som endelig gjør et fullblods oppgjør mot det hun er blitt utsatt for. Dette er den sjokkerende #metoo-boken som endret Frankrike og som satte svære lyskastere på kulturbransjen i landet. Dette er boka som endret fransk lov. Dette er forfatteren som forteller om sitt forhold fra hun var barn til den berømte mannlige forfatteren og hvordan dette maktskeive forholdet fikk lov å utfolde seg i offentlighetens lys.

Vanessa Springora
Bildekilde: Dagbladet

For å toppe det hele har den mannlige forfatteren - kun kalt G i boka, men alle som kjenner saken vet at det gjelder Gabriel Matzneff - gitt ut flere bøker om hvordan han har lært opp unge jenter til sex og han har også utlevert store deler av forholdet han hadde med V (selvfølgelig Vanessa) i detalj. UTEN å bli anholdt for noen ting. Jentene hadde nemlig gitt sitt samtykke. Men hvor sannsynlig er det at en tidlig tenåring under seksuell lavalder vet hva hun gjør når hun "samtykker" til et forhold med en 50+ år gammel mann?

Dette er Vanessa Springoras første utgivelse, og den slo ned som en formidabel bombe i Frankrike da den kom ut ifjor. Samtidig som den er en hjerteskjærende ærlig fortelling om en ung jente og hennes misforhold til en mye eldre mann (også godkjent av hennes mor??) så kaster den lys over en haug med spørsmål til lovgivningen, både i Frankrike og andre land. Utgivelsen av boka førte til at Matzneff i en alder av 83 rømte landet. Han etterforskes nå for seksuelt samkvem med jenter under den seksuelle lavalder.

Det var prologen til boka som fikk meg til å lese. Den er sterk kost. Her skriver Springora:

«I årevis har jeg gått i ring i buret mitt, med drømmer fylt av drap og hevntanker, helt til den dagen løsningen endelig dukker opp rett foran øynene på meg, som det mest innlysende av verden: Fang jegeren i hans egen felle, steng ham inne i ei bok.»

Unødvendig å nevne, kanskje. Boka anbefales på det sterkeste!

Kilde: biblioteket - Utgitt på norsk: 2021 - Forlag: Oktober - Sider: 175 - Sjanger: Selvbiografisk

.

Hun reiste alene av Mari Ann Augestad

En sjelden gang treffes innertieren når forlag kontakter meg for å lese en ny, lovende forfatter. Da Mari Ann Augestad gav ut sin første roman Tre Kvinner (omtale her) oppstod et slikt øyeblikk. Det som solgte meg den gang var det ble sagt at forfatteren minnet veldig om Anna Gavalda, noe som viste seg å være helt riktig. Jeg rett og slett elsket debutromanen.

Mari Ann Augestad har nå gitt ut den såkalt vanskelige andreboka i forfatterskapet og jeg var ikke vanskelig å be, selv om jeg ble litt smånervøs. Ville Hun reiste alene holde mål?

Jeg hadde ikke behøvd å bekymre meg. Augestad fortsetter i samme fine språkdrakt og drar meg videre inn og bakover i familiehistorien hun har startet på. 

I den kronologiske fortsettelsen av Tre Kvinner er Marias mor død. Begravelsen er over og Maria er i ferd med å rydde i dødsboet etter henne når hun finner ei bok datteren har gitt til sin mormor. Ei gi-og-få-tilbake-bok hvor det var meningen at mormoren skulle skrive ned sin egen historie og returnere til barnebarnet sitt ferdig utfylt.

Maria har ingen tro på at moren har skrevet noe i boka. For det første var hun alltid sær og bestemt og lite villig til å fortelle om sin egen fortid og for det andre, hva skulle hun nå skrive? Stor blir derfor overraskelsen når Maria finner ut at hennes egen mor har levd et ungdoms- og tidlig voksenliv som ingen andre har kjent historien til. Et liv som setter moren i et helt annet lys og som kanskje forklarer hvorfor moren ble som hun ble. Og kanskje at de tilsynelatende demente uttalelsene hennes den siste tiden faktisk ikke var et utslag av demens likevel?

Jeg vil ikke si  noe om det videre innholdet i boka. Det er nemlig altfor lett å spoile denne fine historien. Det jeg kan si er at Augestads bok igjen tar tak i meg og rører ved det de aller fleste begynner å kjenne på når man glir over i de voksnes rekker. Tilhørighet til familien, tiden som går, vår egen plass i historien og at man kanskje ikke kjenner sine nærmeste så godt som man tror?

Språket er nydelig, enkelt og usentimentalt. Begge historiene i nåtid og i fortid er skrevet i jeg-formatet og gjør at jeg som leser på merkelig vis sitter der og føler at historien blir fortalt kun til meg. Både av Maria og moren. Det ligger en nostalgi over hele teksten, samtidig som den både er lettlest, underholdende og overraskende. Dette er en virkelig fin roman som jeg enkelt kan anbefale videre. Les gjerne Tre Kvinner først også. Bøkene gjør noe med deg.

Et av livets merkelige sammenfall er at jeg selv julen 2020 fikk gi-og-få-tilbake-boken Min Mamma av min egen datter. Da Augestad tok kontakt med meg satt jeg faktisk og skrev i min egen bok. Den skal jeg legge under juletreet i år og gi tilbake til min egen datter. Kanskje hun finner noen historier der som hun ennå ikke kjenner til?

Kilde: fått av forfatter - Utgitt: 2021 - Forlag: Liv - Sider: 157 - Sjanger: Roman

Havets Kirkegård av Aslak Nore

Solid! Det er det første ordet som treffer meg etter jeg har ferdiglest boka av Aslak Nore. Endelig er forfatteren tilbake på nivået jeg oppdaget ham i 2012 med boka En norsk spion (omtale). Gledelig!

Havets Kirkegård er nemlig et oppkomme av spennende karakterer og et drøss sidehistorier som virkelig bygger kjøtt på beina til hovedplottet. Det er umulig å gjøre et kort sammendrag av boka, for her er det mye å ta tak i. Historien dreier likevel rundt et avgjørende punkt, nemlig hva som skjedde tilbake i 1940 da hurtigruteskipet Prinsesse Ragnhild forliste utenfor kysten av Norge og Vera Falck - familiens overhode - overlevde den fryktelige hendelsen.

(ingen spoiler)

Falck-familien har siden andre verdenskrig opparbeidet seg en milliardformue og i kjølvannet av denne følger det selvfølgelig mange familiehemmeligheter og sterke personligheter med egne agendaer. Manne-mannen Olav som oppfører seg som den sterke patriarken med kontroll over det hele, datteren Sasha som definitivt har buksene på - riktignok i et litt haltende ekteskap, men det er nå en gang Sasha som har vært nærmest Vera da hun levde, og ikke minst Sashas bror Sverre som gjerne vil, men ikke får det helt til. Disse står i tydelig kontrast til Bergens-halvdelen av familien hvor deres overhode Hans - den karismatiske og sjarmerende legen som jobber i Midtøsten og taler kurdernes sak - samt de resterende familiemedlemmene klarer seg så godt de kan, litt på økonomisk nåde siden Olav styrer den overordnede familieøkonomien. For nå.

Falck-familien har også kontakter inn i de politiske kretsene i Norge. Hvor lenge kan det ha vart, og med hvilket formål? Parallelt blir vi også dratt inn i konfliktene i Midtøsten. Hvilken kopling finnes egentlig mellom norske spesialsoldater og familien Falck og hvorfor vil Hans få biografien sin skrevet av en journalist som har vært aktiv soldat i Kurdistan?

Når Vera Falck dør etterlater hun seg et testamente som inneholder fordelingen av Falck-familiens omfattende formue samt et bokmanus som aldri tidligere er blitt publisert. Men testamentet og bokmanuset viser seg å være søkk borte. Så hvem er egentlig de rettmessige arvtakerne til verdiene? Og hva har bokmanuset med innholdet i testamentet å gjøre? Her blir det ikke bare konflikter og skittentøyvask på familienivå, men også inn i de innerste korridorene i etterretningen i Norge. Om ikke dette er nok så ble Vera Falck tvangsinnlagt og overlatt til overformynderi i flere år på 70-tallet før hun fikk tilbake kontrollen over eget liv. Hvorfor? En ting er ihvertfall sikkert, manuset til Vera ligger som et ulmende bål under det hele.

Aslak Nore bobler virkelig over av fantastisk plotting og ekte skriveglede her. Denne boka er et overflødighetshorn av sidehistorier og omveier mot mål. Men kommer vi egentlig helt i mål? Blir alle trådene samlet til slutt? Jeg har en sterk mistanke om at denne boka kommer til å få en oppfølger, og den gleder jeg meg allerede til. Her er det mange personligheter jeg ønsker å følge videre, både på kvinne- og og herresiden. Misforstå meg rett. Boka har en solid slutt. Men det er meg. Jeg vil nemlig ha mer, og ser konspirasjoner gjemme seg under mer enn én stein!

Aslak Nore: no pressure :-)

Kilde: biblioteket - Utgitt: 2021 - Sider: 485 - Forlag: Aschehoug - Sjanger: Roman

Hjernen er stjernen av Kaja Nordengen

Det er ikke hver dag en norsk forsker mottar Nobelprisen i medisin (2014), og når i tillegg Kaja Nordengen gir ut ei bok med tittelen Hjernen er Stjernen med forord av nettopp nobelprisvinner May-Britt Moser så var jeg ikke sein å be. Jeg har alltid vært interessert i hvordan hjernen - vårt eneste uerstattelige organ - fungerer, og hvordan i himmelens navn det er mulig å komme frem til hva som styrer hva oppi der.

May-Britt Moser er psykolog, hjerneforsker og professor i nevrovitenskap ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og forfatter Nordengen har doktorgrad innenfor medisin så jeg var derfor noe skeptisk til om jeg ville klare å ta til meg kunnskapen i denne boka. Ville innholdet ligge altfor høyt for min egen hjernekapasitet til å forstå? Rest assured. Hjernen er Stjernen er boka for deg og meg. Oss vanlige mennesker som ønsker å få vite mer om hvordan nerveceller og synapser fungerer og hva som gjør at vi faktisk er som vi er alle sammen.

Med enkle tegninger og forklaringer på legmannsnivå har jeg bla. lært om hukommelse og læring, hjernens gps, intelligens, multitasking, hvorfor jeg liker sjokolade og rødvin og hvordan triggerne virker, avhengighet og virkelighet versus persepsjon, og så har jeg vært med i jakten på personligheten. For hvor ligger nå den? Eller?

Dette var rett og slett en utrolig fin, lettfattelig og lærerik bok om hjernen og hva som - og hvordan - det skrangler rundt oppi der. Kan man spise hjernemat for å huske bedre? Kan hjernen trenes opp? Kan du smile deg glad? Jeg har lånt boka på biblioteket, men nå skal den i hus. Denne vil jeg eie. 

Anbefales!

Kilde: Biblioteket - Utgitt: 2016 - Forlag: Kagge - Sider: 208 - Sjanger: Sakprosa, Hjernen

Ville så gjerne, men hadde ingen hjerne? ;-)

.

Den svarte boksen av Jennifer Egan

Jeg fikk virkelig sansen for Jennifer Egan da jeg leste hennes Pulitzer-prisvinnende 1001-bok "A Visit from the Goon Squad" (omtale her) for noen år tilbake. Den var en fantastisk frangmentert sjanger- og formlek med varierende fortellersynsvinkel. Svært så god! 

Da jeg kom over Den svarte boksen igår forstod jeg at forfatteren hadde gjort det igjen. Dette møtte meg nemlig bakpå den pittelille boka:

"En spionthriller i twitterformat fra den bestselgende kultforfatteren Jennifer Egan" 

What? Twitterformat? Er det mulig? Jeg må nesten ta med resten av baksideteksten:

"Hun er en ung amerikansk spion på oppdrag et sted ved Middelhavet. Skjønnhet er hennes kamuflasje. Hun glir inn blant de andre skjønnhetene som mektige menn omgir seg med. Gjennom underkastelse oppnår hun kontroll. Hun skal være både uimotståelig og usynlig for sin Tildelte Partner - mannen hun skal avlytte og uskadeliggjøre."

I Twitter-format? Ja så absolutt! All tekst er nemlig skrevet ned i Twitter-vennlige tekstbolker med maks 140 tegn hver. I 2017 økte Twitter makslengde på innlegg til 280 tegn, men siden boka er gitt ut tilbake i 2013 så er tekstbolkene derfor mindre.

Var boka lesbar og forståelig, eller endte den opp altfor fragmentert? Ser du gliset mitt? Herrrrrlig sær og fantastisk kul. Jennifer Egan ass... :-)

LES! hehe...

Kilde: biblioteket - Utgitt: 2013 - Sider: 123 pittesmå - Forlag: Oktober -
Sjanger: Thriller, Spionthriller

Elsker slike novemberkvelder

Oktober i bøker (17)

Det går virkelig for seg på lesefronten for tiden. Oktober har vært en nesten like produktiv måned som september, og flere bøker har kommet og gått gjennom dørene her. Biblioteket er omsider blitt en fast følgesvenn, både Sølvberget (der jeg låner) og Strand bibliotek hvor jeg får levert bøkene etterhvert som jeg leser. Praktisk. 

Jeg har også fått skrevet en del omtaler denne måneden og bokprosjektet mitt tar etterhvert form. Ihvertfall oppi hodet. Nok om det. Bøkene jeg anbefaler (og ikke) denne måneden er disse.

Gaute M. Sortland - "Du er ikkje normal" og "Avsporingar, Pre- og Postapokalyptiske Noveller"

Første boka jeg leste av Sortland - Fotturar i Norge (omtale) - var en stor høydare. Jeg knallet til med en 5'er og full score på GoodReads. Happy var jeg da jeg fant to bøker til fra forfatteren sist jeg var på biblioteket. De gav en litt blandet opplevelse. "Du er ikkje normal" falt jeg ikke for i det hele tatt. Det er en novellesamling med i all hovedsak en mann i hovedrollene. Tittelen på samlingen passet vel forsåvidt, men novellene ble altfor...enkle? De fenget meg dårlig. Kanskje jeg hadde en litt for stor forventning? Grei tidtrøyte, men ikke noe mer.

"Avsporingar, Pre- og Postapokalyptiske noveller" var another cup of tea. Kanskje ikke helt på høyde med Fotturar, men stemningen i novellene er det lite å utsette på. Veldig bra! Novellene beskriver igjen menn i forskjellige situasjoner som alle har tanker rundt "hva om det verste skjer". Hva da? En forfatter som må skynde seg å utgi boka si før verdens undergang. En familiefar som får vite at kona er dødelig syk. Hva skal skje med ungene og ham, etterpå? Et par preppere, som prepper...fordi? Og hva så? Ja her er det litt å sette tennene i. Denne likte jeg. Anbefales!

 

Jon Fosse - "Auge I Vind"
Anbefales! (omtale)

 

Sigbjørn Lilleeng - "Inntrenger"
Anbefales! (omtale)

 

Mo Hayder - "Birdman" og "The Treatment"

Dette ble en høydare! Jeg har nemlig funnet meg en ny lydbokfavoritt, og disse krim/thriller bøkene er ikke for the faint hearted, for å si det sånn. Mo Hayder har skapt en svært så interessant protagonist i Jack Caffery - en kriminaletterforsker som jobber i London-politiet. Språket er svært bra, spenningen er det definitivt ikke noe å si på og persongalleriet er virkelig interessant. Birdman er Hayders krim-debut, og det gjør hun med et brak. Jeg ble fullstendig hektet.

Istedenfor å skrive utfyllende om innholdet i de to første bøkene i serien vil jeg bare nevne at temaet i første boka er nekrofili og i The Treatment er det pedofili som det skrives rundt. Ikke akkurat pene og pyntelige tema, men Hayder skriver - til tross for at dette er krimthrillere - med respekt. Jeg sier ikke at detaljene ikke er grusomme, men forfatteren mesker seg heller ikke i vold og gørr. Dette er britisk litteratur, tross alt. Britisk godt oppbygget og velskrevet krim/thriller litteratur. Rett og slett svært så gode bøker, og de gjør seg minst like godt på øret. Anbefales!

 

Vigdis Hjorth - "Et dikt til mormor! og "Den første gangen"
Litt blandet synsing fra min side, selv om Hjorth er en stor favoritt.
(omtale)

 

Børge Lund - "Lunch - Jobber med Saken"

Jeg liker Lunch og streken til Børge Lund. Leste tidligere i år Lunch #7 og mente da det var den beste boka til forfatteren. Lunch - Jobber med saken er svært god. Når kanskje ikke helt opp til #7, men jammen kommer han ikke med nye påfunn denne gangen også. Stripene tar kontorlivet så definitivt på kornet. Ekstra morsomt blir det om man selv har jobbet i prosjekter. Trenger du humor i (arbeids)hverdagen? Har en kjip høstdag? Uenig med sjefen? Gå til Lunch. Anbefales :-)

 

Robert Seethaler - "Et Helt Liv"
Anbefales! (omtale)

Oyinkan Braithwaite - "Han er Min"

Da Braithwaite havnet på Booker-listen med debutromanen sin My sister, the serial killer ble jeg overrasket. Boka var helt ok den, men Booker-materiale? Ikke akkurat i mine øyne. Bestemte meg likevel for å gi denne boka en sjanse. Dette er nemlig min første covid-bok :-)

Historien er lagt til Nigeria og handler i all hovedsak om en mann (Bambi..) som ikke klarer å holde pikken i egen bukse. Han blir kastet ut fra kjæresten og søker tilflukt i onkelens hus i covid-nedstengte Lagos. Der finner han onkelens eks-kone og nye kone som begge påstår at de er moren til den lille babyen som også befinner seg i huset. En finurlig historie ulik noe annet jeg har lest. Dette er en kortroman og er temmelig lettlest, men liker jeg den? Noe usikker. Jeg liker skrivestilen til Braithwaite, men boka og handlingen? Gi den en sjanse. Det kan selvfølgelig bare være meg.

 

Annie Ernaux - "Sommeren 58"
Anbefales! (omtale)

Ørjan N. Karlsson - "Blå Storm" 

Jeg gir meg ikke og fortsetter med en av mine store, norske krim/thriller favoritter Karlsson. Blå Storm er andre boka hvor Ida Vinterdal leder Gruppe Alpha ut i nye oppdrag. Denne gang må de ta seg inn på russisk territorium for å frigi en informant som har informert om et potensielt anslag på norsk jord. Parallelt planlegges et NATO-toppmøte i Oslo. Kan disse to hendelsene ha noe til felles? Og hva med prepperforumet og dommedagskonspirasjonsteoriene? Kan Gruppe Alpha være en del av et større spill som de selv ikke ser? Jepp - dette er like bra som tidligere. Karlsson har fremdeles etter ti leste bøker ennå tilgode å skuffe meg. Les! For hva er det ikke som henger som en DIGER cliffhanger i slutten der? Hva?? :-)

Helene Flood - "Dantes Inferno"
Midtlivskrise i Helvete - Anbefales! (omtale)

Bernard Minier - "Konfirmanten" 

Jeg har lenge vært fan av Minier og har også fått med meg serien Glace på Netflix basert på fantastiske første boka hans i serien om Martin Servaz - Hvis helvete var av is (omtale). I denne fjerde boka fra forfatteren så synker imidlertid interessen min noe. Historien er velskrevet, men spenningskurven som alltid har vært utfordende og bratt blir her litt tammere. Historien hopper mellom den unge politispiren Servaz i 1993 og en sak for politietterforskeren i nåtid hvor det ser ut for at en serie mord med piker i konfirmasjonskjortler har samme modus operandi. En forfatter hvis utgitte krimbok heter nettopp Konfirmanten havner raskt i søkelyset siden mordene følger metodene i boka til punkt og prikke. Kan dette være tilfeldig?

Boka ER god. Kanskje det bare er jeg som har skyhøye forventninger til Minier siden jeg har elsket de foregående bøkene hans? Les gjerne omtale av En sang for druknede sjeler (her) og Ikke slå av lyset (her) og bli en fan du også :-)

Stian Johansen - "Skilsmissedalen" 

Jeg hadde store forhåpninger, men... Er personlig svært lite glad i det jeg selv kaller "overdreven bruk av a-endinger". Det var det her. For meg ødelegger dette språket og griper sånn inn i leseopplevelsen at jeg ikke klarer å se forbi og inn i tekstene. For de av dere som syns a-endinger sklir like glatt ned som rømmegrøt er novellesamlingen sikkert like god om omtalene i media. For meg not so much, og det er litt trist. Forlaget skriver om boka:

I de nye, fjonge husa på Venstøp i Skien flytter småbarnsfamilier inn. Når de skiller seg, flytter damene over dalen til småhusa på Limi. Fra den ene sida til den andre pendler unga til fots, og krysser jernbaneskinner, autovern, rådyr og sine verste dager.
I denne kollektivfortellinga dreier det seg om slitte forhold. Om folk i krise. De unge og de urolige og de utro veksler på å holde stafettpinnen, for ikke å glemme de forsmådde, forkasta og forbanna. Det gjelder å holde livet oppe, så godt det lar seg gjøre.

Leses på eget ansvar. You are hereby warned ;-)