ebokhyllami

Jeg leste nettopp The Tent av Atwood, og mente at den minnet meg om hennes tidligste romaner. Jeg er fremdeles enig med meg selv i det, men etter nettopp å ha lest Surfacing så ser jeg at den likevel er noe helt annet. Surfacing ble utgitt i 1972 og er hennes andre roman. Og det herlige er, at Atwood bare blir bedre og bedre desto lenger tilbake jeg går i forfatterskapet. Eller kanskje det bare er meg som blir mer og mer frelst? Snakker meg om å ha crush på en forfatter.. I  Surfacing møter vi en ikke-navngitt kvinne i slutten av tjueårene som er på vei til en tom og forlatt hytte - hennes eget barndomshjem - som ligger i ett av de øde områdene i Quebec. Det var her kvinnen tilbragte barndommen, og nå er hun tilbake for å lete etter faren som plutselig er meldt savnet. En far hun ikke har hatt kontakt med siden hun forlot barndomshjemmet for å gifte seg. Sammen med kvinnen reiser også det unge ekteparet David og Anna, og Joe som er hennes nåværende kjæreste. I tillegg til å lete et

De første to bøkene jeg lånte på biblioteket i Whistler måtte jo bare bli av kanadiske Margaret Atwood. Favoritten lånt og lest i hjemlandet. Det blir ikke bedre enn det. (*jadda, nerdealarm*). Det jeg ikke var helt forberedt på var at The Tent også skulle bli den beste samlingen av mini-fictions jeg har lest. Og ei av de beste bøkene jeg har lest fra Atwood. The Tent ble utgitt i 2006, men jeg sitter med følelsen av at jeg leser en mye eldre Atwood-bok. Den minner om bøker hun skrev på 70-tallet. Kanskje det har noe med stemningen den skaper å gjøre? Essayene varierer i lengde fra en til flerfoldige sider og temaene spriker i alle retninger. De har også helt forskjellig virkning på meg. Noen er skarpe, andre vittige, enkelte på kanten frekke, ett fikk faktisk tårene til å trille - og jeg er ingen ingen tåreperse. Samtlige har likevel en humoristisk eller satirisk undertone. Felles for dem er at de har et poeng det er verd å tenke over. Og er egentlig forfatter-jeg'et Atwood

Jeg ser jeg har boltret meg mest i krim i det siste. Uvant, men en lett inngang til leseåret. Jeg har funnet nye favoritter, og begynner å bli lei gamle helter? Første bok ut er Rekviem av Øystein Wiik. Jeg har dessverre lest bøkene hans om Tom Hartmann i hovedrollen temmelig ukronologisk, og har startet med de tre siste i serien. La meg si det sånn, jeg skal også lese de tre første, og den manglende kronologien har ikke ødelagt særlig mye med tanke på plottet. Wiik er veldig bra. Veeeldig bra. Denne gang er historien lagt til black metal miljøet i Oslo hvor kongen av black metal, vokalisten Wotan Wagner, står i sentrum. Han våkner en morgen på hotellet The Thief med en svært ung og svært død jente i sengen ved siden av seg. Wotan husker ikke bæret, kun at han var på fest kvelden før etter sin egen konsert. Samtidig forsvinner Tom Hartmann's datter Cecilie etter å ha vært på selvsamme black metal konsert. Er dette to sider av samme sak? Og hvem er det egentlig som er ute etter

Ingvild Lothe er lyrikkdebutant, og dikt er noe jeg leser sjeldent, men oftere nå enn før. Jeg har funnet flere interessante norske lyrikere de siste årene, og det jeg har erfart er at jeg liker best den fortellende formen. Der diktene i samlingen totalt forteller én historie, eller i bestefall få historier totalt. Gode eksempler er Ruth Lillegraven som fikk Brageprisen for nydelig skjøre og velskrevne Urd og Frøydis Sollid Simonsen, som overbeviste meg om at kortprosasjangeren også er noe for meg med Hver morgen kryper jeg opp av havet .  Lothe's diktsamling er både humoristisk, mørk og alvorlig, men hvor også ungdomslettheten kommer til uttrykk. Samlingens "jeg" er en kvinne som forteller om hvordan det er å være ung og vokse opp, å lete etter kjærligheten i et liv som virker å være mer preget av sex enn følelser og det å være sårbar med et ellers nokså tøft ytre. Etter nettopp å ha lest Beckomberga av Stridsberg så ble starten nokså tung, for her er det også et