"Surfacing" av Margaret Atwood

Jeg leste nettopp The Tent av Atwood, og mente at den minnet meg om hennes tidligste romaner. Jeg er fremdeles enig med meg selv i det, men etter nettopp å ha lest Surfacing så ser jeg at den likevel er noe helt annet. Surfacing ble utgitt i 1972 og er hennes andre roman. Og det herlige er, at Atwood bare blir bedre og bedre desto lenger tilbake jeg går i forfatterskapet. Eller kanskje det bare er meg som blir mer og mer frelst? Snakker meg om å ha crush på en forfatter..

I  Surfacing møter vi en ikke-navngitt kvinne i slutten av tjueårene som er på vei til en tom og forlatt hytte - hennes eget barndomshjem - som ligger i ett av de øde områdene i Quebec. Det var her kvinnen tilbragte barndommen, og nå er hun tilbake for å lete etter faren som plutselig er meldt savnet. En far hun ikke har hatt kontakt med siden hun forlot barndomshjemmet for å gifte seg. Sammen med kvinnen reiser også det unge ekteparet David og Anna, og Joe som er hennes nåværende kjæreste. I tillegg til å lete etter faren er kvinnen også på jakt etter sin egen barndom. Hun har et mørke i seg som hun ikke vet hvor kommer fra, og antar at hun vil finne svarene i barndomshjemmet som ligger langt fra sivilisasjonen. Hva gjorde det øde stedet egentlig med henne da hun var ung? I hvor stor grad har brorens nesten-drukning påvirket psyken hennes? Er det for å rømme fra virkeligheten og samtidens problemer med Vietnam-krig, hennes eget dødfødte barn og skilsmisse og følelsen av at verden er i ferd med å gå under at hun begir seg ut på denne reisen? Ingen av de fire vet at de kommer til å miste deler av seg selv på denne turen. At de vil bli konfrontert med egne demoner og egen ensomhet.

Margaret Atwood
Bildekilde: cbc.ca

Igjen så klarer Atwood å bringe meg langt avgårde med historien sin. Til et fysisk annet sted og inn i en annen kvinnes besettelse. En besettelse som mer minner om en kamp mot farens spøkelsesaktige sjel og innvirkningen den har på henne. En slags guddommelig galskap som nesten får det til å tippe over for kvinnen henimot slutten av fortellingen. Hun ser nemlig verden som i en nedadgående spiral. Menneskene som forsøpler planeten, krigene som ødelegger menneskeheten, behovet for mer penger og det å eie ting istedenfor å ivareta naturen. Hennes egen familie dro nemlig ut i ødemarken som nybyggere istedenfor å leve et tilnærmet vanlig liv i en by. De bodde i telt til de fikk bygget hytta for egen hånd, de dyrket grønnsaker, fisket, jaktet og drev byttehandel med de andre få nybyggerne på et tidspunkt der "vanlige" mennesker handlet i butikken. Bøkene i hytta var enten selvhjelpsbøker eller kriminalromaner, og som barn ble både hun og broren mobbet på skolen de måtte gå på fordi de var annerledes på alle måter.

Det er ikke Atwood uten en stor dose dystopi. I Surfacing ser imidlertid kvinnen en fremtidsdystopisk verden dersom menneskene fortsetter i samme retning og samme tempo, og returen til barndomshjemmet blir også en måte for henne å bremse denne fremtidsdystopiske tankegangen i seg selv. Å finne røttene til det mørket hun bærer med seg. Boka er likevel ikke mørk, men den er gjennomtrukket av metaforer og symbolikk, noe som dersom man ikke kjenner Atwood's skrivestil kanskje ikke innser før helt i slutten av historien. På overflaten virker kanskje karakterene noe overfladiske, men det er fordi man "ser" for mye. Dette er ei bok som man må flyte sammen med, for her er stemningen intens, historien er en jeg-fortelling og leseren blir selv som en del av sjelen til kvinnen. Jeg ser det hun ser, føler den voksende tomheten og galskapen sammen med henne. Mot en forløsning? Legg alle forventninger til side og flyt følelsesmessig med boka, så vil meningen med denne surface etterhvert. Sjelden har nemlig en boktittel vært så dekkende. For ei bok, for en dybde og så mye som inspirerer til refleksjon! Aaaahhh... dette var et fantastisk besøk til den fjerneste delen av Canada, til gamle minner og Atwood's fantastiske språk. For en leseopplevelse!

Kilde: Whistler Library - Forlag: M&S - Utgitt: 1972 - Sider: 195 - Språk: Engelsk

Utfordring: GoodReads

 Twin towers, Kuala Lumpur - et fantastisk skue!

"The Tent" av Margaret Atwood

De første to bøkene jeg lånte på biblioteket i Whistler måtte jo bare bli av kanadiske Margaret Atwood. Favoritten lånt og lest i hjemlandet. Det blir ikke bedre enn det. (*jadda, nerdealarm*). Det jeg ikke var helt forberedt på var at The Tent også skulle bli den beste samlingen av mini-fictions jeg har lest. Og ei av de beste bøkene jeg har lest fra Atwood.

The Tent ble utgitt i 2006, men jeg sitter med følelsen av at jeg leser en mye eldre Atwood-bok. Den minner om bøker hun skrev på 70-tallet. Kanskje det har noe med stemningen den skaper å gjøre? Essayene varierer i lengde fra en til flerfoldige sider og temaene spriker i alle retninger. De har også helt forskjellig virkning på meg. Noen er skarpe, andre vittige, enkelte på kanten frekke, ett fikk faktisk tårene til å trille - og jeg er ingen ingen tåreperse. Samtlige har likevel en humoristisk eller satirisk undertone. Felles for dem er at de har et poeng det er verd å tenke over. Og er egentlig forfatter-jeg'et Atwood selv? Hennes egne tankespinn rundt dette og hint? Jeg'et er ihvertfall tydelig en godt voksen forfatter som har gjort seg sine tanker om livet og ønsker å formidle disse til neste generasjon.

Margaret Atwood
Bildekilde: cbc.ca

Boka inneholder over tredve essays presentert som monologer, liksom-historier, selvbiografier, dyrefabler og fortettet science fiction, og de reflekterer samtiden og livssyklusen vår nådeløst. Pep-talks til ungdommen, den forvirrende erfaringen det er å se på gamle bilder av seg selv, vi får Horatio's virkelige syn på Hamlet(!) og hvordan foreldreløse ser på seg selv og blir sett på av andre. To essay må jeg nevne, det er "The animals reject their names" hvor hun kjører historien og livet bakover med et overraskende resultat til slutt og "Bring back mom: An invocation" i diktformatet, et dikt om lengsel, savn og smerte som traff meg midt i hjertet.

Som alltid når jeg har lest bøker som har satt meg helt ut så mister jeg ord når dette skal formidles videre. Med Atwood er det språket, det skarpe nådeløse blikket, fantasien og denne gang også formatet. Ekstra morsomt er det at hun selv har illustrert flere av fortellingene i boka. Når det er sagt så skriver hun bedre enn hun tegner, men tegningene passer forbausende godt til historiene og minner sterkt om min gamle favorittmaler Salvador Dali. Dystopiske, forunderlige og og langt fra tydelige. The Tent minner overhode ikke om The Handmaids Tale, Oryx and Crake trilogien eller Røverbruden. Ei heller noen av diktsamlingene jeg har lest. Dette var noe helt annet, og anbefales uforbeholdent!

Kilde: lånt på Whistler Public Library - Utgitt: 2006 - Sider: 155 - Språk: Engelsk - Utfordring: GoodReads

Vinter i Atwood's hjemland...

KRIM - "Rekviem" av Øystein Wiik og "Personal" av Lee Child

Jeg ser jeg har boltret meg mest i krim i det siste. Uvant, men en lett inngang til leseåret. Jeg har funnet nye favoritter, og begynner å bli lei gamle helter?

Første bok ut er Rekviem av Øystein Wiik. Jeg har dessverre lest bøkene hans om Tom Hartmann i hovedrollen temmelig ukronologisk, og har startet med de tre siste i serien. La meg si det sånn, jeg skal også lese de tre første, og den manglende kronologien har ikke ødelagt særlig mye med tanke på plottet. Wiik er veldig bra. Veeeldig bra. Denne gang er historien lagt til black metal miljøet i Oslo hvor kongen av black metal, vokalisten Wotan Wagner, står i sentrum. Han våkner en morgen på hotellet The Thief med en svært ung og svært død jente i sengen ved siden av seg. Wotan husker ikke bæret, kun at han var på fest kvelden før etter sin egen konsert. Samtidig forsvinner Tom Hartmann's datter Cecilie etter å ha vært på selvsamme black metal konsert. Er dette to sider av samme sak? Og hvem er det egentlig som er ute etter Wotan Wagner?

Øystein Wiik
Bildekilde: Aschehoug

Jeg var temmelig usikker på hvordan jeg skulle rate denne boka på GoodReads. Det er en usedvanlig velplottet og bra krim, derfor en 4. Men kvalmefaktoren var høy et par steder, og det er svært uvant fra min side. Jeg tåler normalt temmelig mye gørr i bokform, men har med denne boka nå smertelig erfart at jeg ikke liker detaljerte beskrivelser av kannibalisme og torturmetoder på både dyr og mennesker. Dette skal likevel ikke gå på bekostning av boka, som jeg fant kvalmende god... Hatten av for Øystein Wiik! Anbefales imidlertid ikke for sarte sjeler. Noen steder her er sterk kost. Og husk det kommer fra meg... (Men hvorfor i all verden har Wiik oversatt black metal til svartmetall? Høres jo aldeles fjernt ut...(?))

Kilde: fått fra forlaget - Forlag: Aschehoug - Utgitt: 2015 - Sider: 487 - Utfordring: GoodReads

Lee Child's 23. bok om Jack Reacher - Personal - ligger helt i andre enden av kvalmespekteret. Harding er en god innleser, og Lee Child skriver godt. Jeg merker likevel at entusiasmen min begynner å dale. Er det meg? Eller er det forfatteren som begynner å gå tom for kompliserte plott?  

Noen har prøvd å ta livet av Frankrikes president. Kulen var amerikansk. Avstanden mellom drapsmannen og målet var eksepsjonell. Hvor mange snikskyttere kan skyte fra 1200 meters avstand med full tillit til å treffe blink? Svært få, men John Kott - en amerikansk skarpskytter som har skiftet side - er en av dem. Etter femten år i fengsel, er han omsider ute. Og det kommende G8-toppmøtet i London er et sannsynlig neste mål. Det var Reacher som buret John Kott inne første gang, denne gang er det annerledes. Jakten på morderen blir personlig.

Lee Child
Bildekilde: en.wikipedia.org

Boka er like lang som de aller fleste Jack Reacher bøkene, men virker dobbelt så lang. Følelsen av å ha actionfilm på øret blir etterhvert slitsom. Ikke pga innleseren. Men fordi plottet er tynt. Det blir for mye snakk. For mange forklaringer og overforklaringer, digresjoner og fyll som ikke tilføyer historien nevneverdig tyngde. Bare bredde... som utvanner hele greia. Personal burde vært en kortroman, en komprimert tre-timers lytteøvelse hvor helten Reacher kunne fått boltret seg med kunnskap, erfaring og kompetanse. Nå ble det en bleik versjon av det jeg er vant til fra Lee Child. Styr unna denne. Det er altfor mange andre gode bøker i serien.

Kilde: Storytel - Tid: 11t9min - Innleser: Jeff Harding - Språk: Engelsk - Utfordring: GoodReads

Over 1m av dette stoffet er meldt de kommende 4 dager - yeyhhh!

.

"Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt" av Ingvild Lothe

Ingvild Lothe er lyrikkdebutant, og dikt er noe jeg leser sjeldent, men oftere nå enn før. Jeg har funnet flere interessante norske lyrikere de siste årene, og det jeg har erfart er at jeg liker best den fortellende formen. Der diktene i samlingen totalt forteller én historie, eller i bestefall få historier totalt. Gode eksempler er Ruth Lillegraven som fikk Brageprisen for nydelig skjøre og velskrevne Urd og Frøydis Sollid Simonsen, som overbeviste meg om at kortprosasjangeren også er noe for meg med Hver morgen kryper jeg opp av havet. 

Lothe's diktsamling er både humoristisk, mørk og alvorlig, men hvor også ungdomslettheten kommer til uttrykk. Samlingens "jeg" er en kvinne som forteller om hvordan det er å være ung og vokse opp, å lete etter kjærligheten i et liv som virker å være mer preget av sex enn følelser og det å være sårbar med et ellers nokså tøft ytre.

Etter nettopp å ha lest Beckomberga av Stridsberg så ble starten nokså tung, for her er det også et mørke over teksten fra start til mål, men jeg ble likevel overbevist. Anbefales dog å leses en dag i solskinn :-)

Flere av anmelderne av denne lyrikksamlingen har beskrevet språket som å få livet servert brutalt midt i fleisen, og jeg kan ikke være mer enig. Jeg sier bare, sjekk coveret - det starter der. Diktene er preget av en rå og ofte svært så direkte ærlighet, som i første møtet med forfatteren og første diktet "fy faen" som starter slik:

"jeg savner å være åtte år og ikke ha ødelagt livet
mitt
her snakker vi om ekstreme tilstander jeg verken
kan eller vil snakke om
som f eks   det å være åtte år og ikke ha ødelagt
livet sitt

når bølgene slår
er det med en ømhet
som ikke finnes i andre slag
som f eks   når pappa slår mamma" 

Eller som fra "Det seksuelle helvete og meg"

"Det finnes ingen reell forskjell
mellom vaginalt samleie og abort
Ha meg unnskyldt,
men uansett hvordan en ser på det
er det bare en eller annen idiot
som pirker deg i skjeden
med et ubehagelig redskap"

Vi følger "jeg" mot en forløsning. Jeg kan ikke si mer om samlingen, den må rett og slett leses og oppleves. Ubehagelig, ærlig, in your face og med et flott språk. Ingvild Lothe skal det leses mer av, og jeg burde ha stemt på henne til Bokbloggerprisen 2016. For seint.

Lothes debut var veldig bra, og anbefales!

Kilde: Egen ebok - Forlag: Kolon - Utgitt: 2016 - Sider: 72 - Utfordring: GoodReads, Nye norske forfattere

Sol og snø - for å kompensere for mørket :-)

.