Bookerkandidaten "His Bloody Project" av Graeme Macrae Burnet

Jeg pløyer meg med stø kurs gjennom Booker-lista og har nå lest om den heller groteske udåden hvor tre mennesker ble brutalt slaktet i den skotske regionen Highland i 1869. Den unge mannen Roderick Macrae innrømmer umiddelbart at det var han som drepte de tre. Ingen spoiler der. Hva var det da egentlig som drev ham til drapene? Kan forsvareren påberope nødrett, med andre ord vise til vrangforestillinger og galskap? Se det er det store spørsmålet gjennom hele boka. Og konklusjonen, nei den vil jeg ikke avsløre. For jeg var like usikker som tiltalte helt til de siste sidene ble lest. Hvorfor? Er nå memoarene til Roderick Macrae til å stole på i det hele tatt? Egentlig?

Det er her kjernen i dette geniale prosjektet til forfatteren har sitt utspring. Memoarene strekker seg tilbake til Roderick sin barndomstid hvor han utmerker seg spesielt på skolen, men viser seg å ha tydelige sosiale utfordringer. Roderick er en einstøing som sliter med å få seg venner. Allerede her legger forfatteren grunnlaget for hvordan vi som lesere begynner å oppfatte hovedpersonen, noe som kommer til å prege hendelser utover i boka. Roderick Macrae er nemlig en like lite pålitelig karakter som fortelleren av historien. En historie fortelleren (som gir seg ut for å være forfatteren) påstår ikke er fiksjon, men fullt og helt sann. Er den sann? Forfatteren har samme mellomnavnet som Roderick sitt etternavn. Så er de i slekt, som fortelleren påstår? Roderick selv holder fast på at memoarene er "the truth, the whole truth and nothing but the truth". Noe jeg tror selv, lenge. Men så begynner jeg å tvile. Fordi forfatteren gjør noen geniale grep. Han leder meg som leser akkurat dit han vil ha meg. Jeg tror fullt og helt på Roderick. Så ikke. Dernest tror jeg på forfatteren. Men - nei? Psykologen er ihvertfall troverdig...tror jeg? Og fengselsdoktoren? Er ikke han ærlig og kunnskapsrik da?

Graeme Macrae Burnet
Bildekilde: goodreads.com

Boka inneholder i tillegg til forfatter/fortellerens forord Roderick sine memoarer, uttalelser fra beboere i landsbyen Culduie hvor Roderick bodde, et kart over Culduie og omliggende områder, en ordbok som forklarer skotske høylandsord, medisinske rapporter etter studier av Roderick, et ekstrakt fra psykologen Thomson's skriv Travels in the Border-Lands of Lunacy, komplett referat fra rettsaken og en epilog. Alt ser autentisk og troverdig ut. Og som medlemmene av juryen og tilskuerne i salen er vi ikke bare presentert med bevisene, men også fysiske beskrivelser av vitnene. Forfatteren bruker et hvert triks i denne boka for å peke leseren i en gitt retning før han brått og brutalt rykker teppet ut fra under føttene på oss. Når du akkurat tror du har et visst grep om His Bloody Project så kaster Macrae inn nye element, og så sitter du der da - og stiller spørsmål ved hele historien igjen. Rett og slett mesterlig! Boka fortjener definitivt en plass på Booker-kortlisten! Anbefales!

Kilde: Egen bok - Utgitt: 2015 - Forlag: Contraband - Språk: Engelsk - Sider: 280
Utfordring: GoodReads, Booker longlist 2016

Tilnærmet skotsk høyland - det irske :-)
Bilde tatt av sambo

Booker-kandidaten "The Many" av Wyl Menmuir

Du vet du har lest ei god bok når behovet for å øse ut superlativer begynner allerede i tittelfeltet på omtalen. Jeg skal klare å begrense meg - en stund. The Many er Menmuir's debutroman, og at den har klart det kunststykket å komme seg direkte til Booker-langlista sier noe om kvaliteten som finnes mellom bokpermene. Historien som fortelles er verken komplisert eller krevende på overflaten, men når man nærmer seg slutten på disse 141 sidene så forstår man, at her har forfatteren en helt annen agenda enn hva The Many i utgangspunktet ser ut for å være. Denne gang drister jeg meg til å ha med en egen tolkning av boka, en tolkning noen, men langt fra de fleste har gjort seg.Vær derfor forberedt, omtalen kan inneholde spoiler...

Handlingen er satt til en liten, deprimert fiskerlandsby langs kysten et sted. Her kjøper Timothy Buchannan et forlatt hus, usett. Når han ankommer og ser den dårlige tilstanden det lille huset befinner seg i så planlegger han umiddelbart å begynne og renovere det for å gjøre det mer beboelig før hans kone Lauren ankommer. Huset har tidligere vært eid av den lokale fiskeren Perran som døde 10 år tidligere. Det viser seg etterhvert at landsbyboerne ikke ønsker å snakke om husets tidligere eier, og de er heller ikke interesserte i å bli kjent med den nyinnflyttede Timothy. Han lurer veldig på hvorfor. Og hvem var egentlig Perran? Det viser seg også at fiskerlandsbyen har et større spøkelse hengende over seg, nemlig det kontaminerte havet som ikke lenger gir dem noen fangst - er de heldige får de kun halvdøde og kjemikaliespiste fisk i garnene sine. I tillegg ligger det en rekke svære containerskip ute i horisonten som fiskeritilsynet har pålagt fiskerne ikke å passere. Etter et par uker klarer Timothy å danne et skjørt vennskap med en av fiskerne, Ethan, og sammen trosser de grensen som containerskipene representerer og kommer seg ut på det åpne havet hvor de får en stor fangst som de tar med seg tilbake.

Wyl Menmuir
Bildekilde: goodreads.com

De ubesvarte spørsmålene er mange. Hvorfor får ikke fiskerne lov å passere grensen som containerskipene representerer? Hva var det med Perran som gjør at Timothy blir truet når han spør om detaljer? Hvem er konglomeratet som alltid kjøper fisken fiskerne får i garnene sine, uansett om det er halvdød, kjemikaliespist fisk eller den store fangsten Timothy og Ethan får ute på det åpne havet? Hvorfor blir huset til Timothy endevendt og rasert? Igjen - hvem var egentlig Perran? Og det er det store spørsmålet mange sitter igjen med etter endt bok. For meg tar imidlertid The Many en så solid vri henimot slutten, at jeg plutselig ser hva jeg tror Menmuir har fortalt på en strålende, fordekt, men nå klart synlig måte. Selv ser jeg nemlig en vri som avslører at landsbyen egentlig er en konstruksjon i Timothy sitt egen sinn for at han skal klare å håndtere sorgen over å ha mistet sin egen sønn i barsel. En sønn de under svangerskapet kalte Perran. Dette ser vi - eller ihvertfall jeg - i flashbacks mot slutten av historien. Grunnen til at ingen i landsbyen ønsker å snakke om Perran er fordi det er Timothy's egen sønn, og det er hans eget sinn som har satt opp disse barrierene. Containerskipene er også barrierer, bilen hans som blir ødelagt er en barriere som skal stoppe ham fra å returnere. Ethan's båt - Great Hope - som til slutt utfordrer containerskipene og kjører ut i havet forbi dem gir håp om at det er mulig å komme seg gjennom. Den kontaminerte fisken peker helt tydelig på Timothy sine egne, kontaminerte tanker mørkt farget av sønnens død. Og kvinnen i den grå drakten som ser så kjent ut for Timothy er sannsynligvis en konstruksjon av konen som kommer for å hente ham tilbake til virkeligheten. En virkelighet det nå går an å leve i. Det siste Timothy ser er nemlig båten - Great Hope - det er altså mulig å komme seg gjennom sorgen. Det finnes håp. Og først nå kan Timothy legge konstruksjonen av landsbyen bak seg.

Du verden som jeg likte denne boka - følelsen, stemningen, språkbruken, tankesprangene OG slutten! Den sparket igang mine små grå og utfordret meg veldig som leser.  The Many ble for meg en vakker bearbeidelse av sorg som jeg aldri har lest maken til. Når jeg leser andre omtaler av boka så ser jeg at langt fra alle har lest den på samme måte som meg, så her er det sannsyligvis flere "svar" på denne underlige, diffuse og atmosfærisk sterke boka. Personlig har jeg vært gjennom en lang sorgprosess de siste par årene etter å ha mistet begge mine foreldre, så kanskje tolkningen av boka kommer litt an på hva man har i ryggsekken som leser? Det hadde vært utrolig interessant å få høre tankene bak boka fra Menmuir selv. Jeg anbefaler så absolutt å lese denne! The Many er definitivt den beste boka jeg sålangt har lest på langlista til Bookerprisen i år og passerer velskrevne og intelligente The Sellout på rangeringen min. Jeg holder ennå av en tom plass øverst på pallen, for jeg har ikke lest boka fra Coetzee ennå. Det skal imidlertid litt til for å vippe The Many fra toppen og The Sellout fra den klare andreplassen sålangt.

For guds skyld, les!

Kilde: Egen bok - Forlag: Salt - Utgitt: 2016 - Sider: 141 - Språk: Engelsk - Utfordring: GoodReads, Booker longlist 2016

Fiskebåt på Malta - Great Hope?

Ny Kindle Oasis omsider i egne hender!

Jepp, det gikk som det måtte gå. Veldig sein i avtrekket denne gang, men så var den plutselig der. Geburtsdagsgaven fra min snille sambo som tok mine kraftige hint - en flunkende ny Kindle Oasis med vinrødt cover som ventet på oss da vi kom til Houston :-)

Fargevalg: Sort, Brun og Vinrød
Bildekilde: mashable.com

Jeg har skrevet det som er å skrive om Kindle Oasis både her og her. Etter å ha brukt den et par dager nå må jeg likevel korrigere meg noe:

Størrelse
Kindle Oasis er mye mindre enn jeg trodde! Den er rett og slett nusselig, hehe.. Og så liten at den går ned i mine mindre håndvesker. YAY! Og det uten å gå på bekostning av skjermstørrelsen. Det er bare mye mindre rom/ramme rundt selve skjermen enn på Kindle Paperwhite og Voyage. Blir den da vanskeligere å holde? Nei. Fordi den er så liten, og mye lettere - OG at den har en bredere side hvor...

JAAA!!

.. bla fram/tilbake knappene sitter!!!

Bildekilde: express.co.uk

Knapper
Jeg visste jeg hadde savnet bla fram/tilbake knappene Kindle hadde tidligere. Men at det var SÅ herlig å få dem tilbake trodde jeg ikke. Som om en long lost friend endelig var kommet hjem. Sambo har også prøvd Oasis'en, og til tross for at han har en del større hender enn meg så hadde han ingen problemer med å få et behagelig grep om koseplata. Såpass fornøyd var han, at han har bestilt en til seg selv også. Amazon tjener noen grunker på oss, ja... Som man ser på bildet så er det bare å snu Oasis og så flipper teksten over = man kan lese med høyre eller venstre hånd, og knappene er alltid der de ergonomisk korrekt burde være. Genialt! (..og ikke irriterende, noe som jeg først trodde det ville være...) Og JA - det er fremdeles touch-skjerm, så om man insisterer på å bla på skjermen med trykk/swipe så er det også mulig!

Bildekilde: gsmarena.com

Skjerm
Skjermen var feilfri! Det var det neste punktet på sjekklista. Aldeles jevnt belyst, ingen tendenser til punktlys og mørkere/skyggeområder. Upåklagelig kontrast og skarpe fonter.

Batteri
Det gjenstår nå bare å teste hvordan batteriet vil fungere over tid. Vil jeg få betydelig lengre lesetid på en lading nå når det er et ekstra batteri i coveret, eller er dette bare en gimmick. Vi får se. Uansett så har jeg aldri vært i beit for batteri på mine andre Kindler. Reiser jeg på ferie er det sjelden jeg er uten strøm i over 3 uker (les: aldri). Med min til dels heftige bruk av lesebrettet så har alltid en lading holdt til en hel ferie (ihvertfall 2 drøye uker med flere timers lesing pr dag). Jeg skrur nemlig alltid av wifi når jeg ikke må på nett for å laste ned nye bøker..

Man legger bare Oasis "inni" coveret, og så fester det seg selv magnetisk. Det sitter som støpt, faktisk!
Bildekilde: theverge.com

Ulemper?
Ja, to! 

1. Pris - Kindle Oasis er altfor dyr! Dette er kun et lesebrett, og det burde være helt unødvendig at dette skal koste minimum $289.99 (NOK 2.375,- levert på døra i USA, uten importavgift, mva osv). Kindle Paperwhite, tidligere modell, er superb og koster kun $199.99 (NOK 985,- levert på døra i USA, uten importavgift, mva osv). Man kan kjøpe og lese mange bøker for NOK 1.500,- som er mellomlegget...
2. Cover/Personalisering: Jeg kan nemlig ikke bruke Oberon Design sine flotte håndlagede cover til Kindle Oasis. Den krever sitt eget cover hvor batteriet er innebygd. Dessverre. For jeg elsker designet på Oberon sine mesterverk. Vel. Jeg vinner både på vekt (mye) og på størrelse (superpraktisk), så jeg kan vel ikke klage. Det vinrøde coveret er faktisk veldig så lekkert!

Endelig konklusjon
Siden dette var en gave og jeg ikke betalte den selv - er jeg fornøyd med produktet? Så absolutt!!!
Hvilket lesebrett ville jeg kjøpt dersom pris ikke var et hinder? Kindle Oasis
Hvilket lesebrett er det absolutt aller beste teknisk i forhold til pris? Fremdeles Kindle Paperwhite, hvor man får aller mest for pengene!

Say no more!

Bookerkandidat "The Sellout" av Paul Beatty

DER tenker jeg den satt, ja. Boka som garantert havner på Booker-kortlista. Jeg sier det bare først som sist. Kommer ikke The Sellout på kortlista i 2016 så skal jeg forever boikotte alle Booker-langlister!

Boka handler kort fortalt om en ung mann som vi først treffer i fengsel. Han venter på saken sin som nå er oppe i Høyesterett. Hva han er dømt for, vites ikke ennå. Det blir rullet opp i resten av historien. Og for en historie.. Vi følger bokas hovedperson, som går under navnet Sellout eller Bonbon, i tilbakeblikk fra barndommen og ungdommen parallelt med nylig fortid forut for fengslingen. Bonbon har vokst opp i den sørlige utkanten av Los Angeles, på et lite middelklassested som kalles Dickens. Gutten ble oppdratt av en enslig far, en temmelig spesiell og kontroversiell sosiolog, som brukte sin eneste sønn som forsøkskanin i et uttall rasistisk ladde psykologiske studier. Bonbon holder ut det han blir utsatt for fordi hans far mener at dette banebrytende arbeidet han er deltaker i vil resultere i en biografi som vil løse familiens økonomiske utfordringer en gang for alle. Selvfølgelig blir det ikke slik. Faren blir istedenfor uforklarlig og uheldigvis drept av politiet, og alt som er igjen etter regningene er betalt går til det de kaller en drive-thru begravelse. Bonbon begraver faren selv i hagen, i den enden som er minst fruktbar på gården og sitter nå alene igjen, kun med selskap av Hominy Jenkins - en svart arbeider på gården som ønsker slaveriet tilbake, og som ansetter seg selv om slaven til Bonbon. Han krever å bli pisket en gang i uka og insisterer på å kalle Bonbon "master". Her starter galskapen, og den er gjennomgående i hele boka.

Paul Beatty
Bildekilde: theguardian.com

Dette er nemlig en bitende satirisk roman som utfordrer alle de hellige prinsippene man kan utfordre i USA - det urbane livet, borgerrettsbevegelsen, far-sønn forhold, og det de kaller den hellige gral av rasemessig likeverd, nemlig den svarte kinesiske restaurant... Ingen blir spart for Beatty's kritiske øye. Boka er svært morsom, gitt at man har denne typen humor, that is. Jeg flirte meg grønn flere ganger, og når Hominy og Bonbon starter med gjeninnføring av slaveriet og segregering av den lokale ungdomsskolen for å sette Dickens tilbake på det amerikanske kartet, da bikket jeg nesten over. Beatty har rett og slett skrevet en særdeles brilliant historie. Den er like opprørende som den er original. Karakterskildringene og typene er aldeles i en klasse for seg, språket er intelligent og utrolig nyansert og humoren og ironien i særklasse. Tørr humor? Ja kanskje litt, men mer absurd komisk og ironisk enn noe annet. En innertier for mitt vedkommende, og jeg krysser det jeg har for at boka havner så langt opp som overhode mulig på lista. Til topps? Jatakk! Boka starter så her, og etter dette avsnittet var jeg fullt og helt solgt...

"This may be hard to believe, coming from a black man, but I've never stolen anything. Never cheated on my taxes or at cards. Never snuck into the movies or failed to give back the extra change to a drugstore cashier indifferent to the ways of mercantilism and minimum-wage expectations. I've never burgled a house. Held up a liquor store. Never boarded a crowded bus or subway car, sat in a seat reserved for the elderly, pulled out my gigantic penis and masturbated to satisfaction with a perverted, yet somehow crestfallen, look on my face. But here I am, in the cavernous chambers of the Supreme Court of the United States of America, my car illegally and somewhat ironically parked on Constitution Avenue, my hands cuffed and crossed behind my back, my right to remain silent long since waived and said goodbye to as I sit in a thickly padded chair that, much like this country, isn't quite as comfortable as it looks."

Skal du lese ei av bøkene på langlisten, forsikre deg om at det er denne. Som Sarah Silverman så treffende sa det: "The Sellout is brilliant. Amazing. Like demented angels wrote it." Nemlig! :-)

Kilde: Egen bok - Utgitt: 2015 - Forlag: Farrar, Straus & Giroux - Sider: 289 - Språk: Engelsk

Utfordring: GoodReads, Booker prize

Bonbon på stranda - etter han har surfet i pot-rus... :o)

(eller ukjent mann på stranda i Puerto Plata, Den Dominikanske republikk :D

.

2009 Bookervinner "Ulvetid" av Hilary Mantel

Jeg har en hemmelig guilty pleasure og det er Tudor-tidens England. Jeg vet ikke helt hva det kommer av, men jeg får vel like gjerne komme ut av skapet en gang for alle: Jeg har crush på Boleyn-søstrene Mary og Anne, og hadde jeg kunnet ville jeg gått tilbake og levd blant konger og geistlige i 1500-tallets England. Herregud for ei festlig røre!

Hilary Mantel har har skrevet en fantastisk bra trilogi om denne perioden, og Ulvetid er første boka i det hun har valgt å kalle Cromwell-serien. Mantel forteller historien om 1500-tallets England sett fra Thomas Cromwell sin synsvinkel, en engelsk advokat og statsmann som jobbet som sjefsminister til den famøse kong Henrik den åttende fra 1532-1540. Cromwell kom fra heller magre kår som sønn av en voldelig håndtverker, men endte etter flere småfrekke og freidige stunt opp som en av de sterkeste og mest kraftfulle talsmennene for den engelske reformasjonen. Det var Cromwell som hjalp til å arrangere annulleringen av den særdeles så utro kong Henriks ekteskap med dronning Katarina slik at han lovlig kunne gifte seg med Anne Boleyn (mens kongen også hadde det gående med søster Mary i senga på si').

Så kan man spørre seg, hvorfor denne desperasjonen og tålmodigheten fra Henrik's side - å vente på fristerinnen Anne som ikke vil gi seg hen uten et giftermål først? Historien er todelt. Fra Anne's side så vil hun ikke ende opp som en av Henriks mange horer, hun vil ha dronningtittel. Intet mindre. Fra kong Henrik's side er det både kjærlighet og politikk på høyt nivå. Han er på knærne etter Anne, som ikke vil gi seg hen, samtidig som hans eksisterende kone og dronning Katarina ikke er istand til å gi ham en mannlig arving. England i 1520-årene er nemlig et hjerteslag fra katastrofe. Dersom kongen dør uten en mannlig arving kan landet bli ødelagt av borgerkrig. Paven og det meste av Europa motsetter seg imidlertid Henrik's ønske om å skille seg fra Katarina, og oppi dette vepsebolet trer Thomas Cromwell inn. Han er original, sjarmerende, særdeles talefør og overbevisende, idealistisk og opportunistisk. Samtidig er han i bunn og grunn en bølle, men dyktig til å lese andre mennesker og manipulere hendelser slik at de alltid ender ut til hans favør. Dette høres ut som oppskriften til en god roman, og så er det en roman, men ikke hvilken som helst fiksjon - den er bygget på korrekte, faktiske hendelser. Og resultatet? En bombe av et litterært, historisk mesterverk fra Hilary Mantel. Jeg simpelten elsket denne 700-siders mursteinen fra første til siste side.

Hilary Mantel
Bildekilde: telegraph.co.uk

Men er det bare historien jeg liker, dyneløftingen fra 1500-tallet og alle de vannvittig uforståelige eskapadene som foregikk både politisk og privat bak lukkede og ikke fullt så lukkede dører? Denne gang kan jeg heldigvis si, nei. Det er også språket. Det fantastisk gode språket som Mantel pakker historien inn i. Her lukter jeg den våte ulla, ser tåken over Themsen, føler eimen av ondskapen som bobler i kriker og kroker der den dunster eder, blod og galle og kjenner på det dypet spriket mellom geistligheten og mannen i gata. Historien er strålende, mørk og praktfull, og jeg sitter som ei flue på veggen og føler hendelsene og intrigene på kroppen. I starten tenkte jeg at dette kom til å bli en noe pompøs roman, med overdrivelser like store som korsettene laget mikrosmale midjer. Men nei. Til tross for sine mange sider har Mantel klart å holde boka stram i stilen, den er nøktern og realistisk, til tider humoristisk og flere ganger tragisk, men alltid troverdig. Dette er gjenoppstandelsen av 1500-tallets hofftid big time! Jeg vil bare avslutte med et sitat fra John Burnside, New Statesman, Books of the year:

"Å kalle Ulvetid en historisk roman er litt som å kalle Moby Dick en bok om fiske. Mantel er en forbløffende forfatter: en prosastilist som kombinerer absolutt presisjon med overbevisende flyt, og samtidig en vidunderlig nyansert menneskeskildrer."

Anbefales så absolutt!

Kilde: Egen bok - Forlag: Press Pocket - Utgitt på norsk: 2012 - Sider: 695 - Utfordring: GoodReads, Prisvinnere

Torsdag går turen hit

Texas blue bonnets, sol og varme here I come!

.

Bio-sirkelen "From HELL to Inspired" av Hilde Larsen

Tema for august i Ingalill's biografisirkel er freske frøkner og festlige fruer. Jeg tok temaet veldig så bokstavelig denne gang og valgte derfor boka til min tidligere klassevenninne og freske frue Hilde Larsen. Jepp, definitivt kortreist! Boka kom ut i år, og innholdet er nokså kontroversielt. Noen vil kanskje si at den passer vel så greit i alternativere-boksen, og det gjør den også. Som Patti Smith og poteten kan Hilde brukes til så mangt. Boka From HELL to Inspired, ble utgitt på engelsk først, men er også planlagt utgitt på norsk etterhvert. Årsaken til at jeg valgte denne boka til bio-sirkelen er todelt. For det første fordi den faktisk er skrevet av en klassevenninne og jeg var nysgjerrig på hva hun hadde å fortelle, og for det andre fordi Hilde er den eneste jeg kjenner til som har trosset Big Pharma big time, funnet sin egen vei og bokstavelig talt kastet krykkene og begynt å gå igjen. Stolt og oppreist og like bestemt som jeg kjente henne fra barndommen.

Hilde's reise startet nemlig kun en halv kilometer fra mitt eget barndomshjem. Vi hadde samme oppvekst, mødre i samme turnforening, samme aktive liv, samme asbestbefengte vann (gamle, dårlige rør) i springen og samme melke- og kjøttbaserte diett. Jeg var heldig, Hilde var ikke. Hilde ble nemlig i ung alder i tillegg alvorlig angrepet av flink-pike-syndromet og brant lyset i alle ender det var mulig å tenne en gnist. Interiørarkitektstudier utenlands, design av cruiseskip, hus-for-fremtiden, kontorlokaler og bygg i Stavanger. Hilde var der, kom med løsninger, drev eget firma, jobbet døgnet rundt, fikk seg kjekk mann, to barn, var aerobicsinstruktør, levde livet, tøyde alt som fantes av strikker og lukket øynene for at kroppen ikke helt hang med. Legg til bearbeidet mat, dårlige matvaner, røyk, alkohol og lite søvn. Det straffet seg til slutt. Big time! Resultatet? Flere år til sengs med alvorlig revmatoid artritt, lyme-sykdom (borreliose), angst og repeterende magesår. Inn og ut av sykehus og legekontor. Pilleboksen vokste seg større enn stor, listen over bivirkninger likeså, sykehusbesøkene ble lenger og lenger, til slutt fikk hun dommen. Du kommer aldri til å bli frisk, du kommer til å bli mer og mer avhengig av hjelpemidler, du er igrunnen en medisinsk lost case og må leve med smerter resten av livet. Smertestillende midler har vi imidlertid nok av. Hilsen Big Pharma og norsk sykehusvesen.

Hilde Larsen
Bilde tatt av meg

Sa jeg Hilde var bestemt? Hun er ikke det, hun er beinsta! Etter å ha vært forsøkskanin på et utall medisiner som bare behandlet symptomer og ikke gjorde noe med årsaken bak, så bestemte Hilde seg for at nok var nok og besluttet at hun var ferdig med sykehus og medisiner en gang for alle. Hun reiste hjem og la seg ned i sengen. Der ville hun bli til hun enten a) døde, eller b) fant sin egen vei ut av smertehelvete. Det ble en lang, ensom og modig reise. Og denne reisen tar Hilde oss med på i boka si. Med et håp og en indre stemme som sa at hun kunne bli helbredet tok hun flere livsforvandlende beslutninger. Hun kuttet ut alt av medisiner, la om dietten totalt og ble sengeliggende. Sakte men sikkert begynte kroppen å helbrede seg selv, men ingenting av dette kom gratis. Det ble rett og slett en reise From Hell to Inspired. Den inspirerte definitivt meg.

Siden jeg ikke pleier å omtale bøker fra venner og bekjente, så kan jeg ikke si mer om boka enn dette: Er du bare såvidt interessert i hvordan kosthold, tro, håp og masse kjærlighet og omtanke kan påvirke en fysisk og mental kropp så er dette boka å lese. Tror du blindt på leger og legemiddelindustrien? Les! Vil du pleie kroppen din og få energi, glede og lyst tilbake - ung eller eldre? Les! Jeg er ikke akkurat den som sluker alternative bøker. Dem som kjenner meg vet akkurat det. Ei heller blir jeg lurt av vidunderkurer for å oppnå midlertidig lykke/helse/whatever. Men jeg har tro på en ting - man blir hva man spiser. Så enkelt. Dette er ikke en oppskriftsbok til et lykkelig og langt liv. Dette er imidlertid historien til ei dame på nå 51 år som lever av å dele erfaringene og kunnskapene hun har gjort seg underveis på reisen. La deg inspirere! (Lyst å vite mer om forfatteren og helsereisen, sjekk ut www.inspiredbyhilde.com)

Interessert i en kopi av eboka? Hilde gir bort ett eksemplar, og det er første mann til mølla prinsippet :-) Send meg i såfall en epost til ebokhyllami@gmail.com

Nå ser jeg fram til å lese om flere freske, friske og fantastisk flotte fruer!

Kilde: Egen ebok - Forlag: iUniverse - Sider: 264 - Språk: Engelsk - Utfordring: GoodReads, Biografisirkelen

.

Booker-kandidaten "My name is Lucy Barton" av Elizabeth Strout

Jeg har bestemt meg for å skrive om alle Booker-kandidatene, og det skal jeg gjøre. Men må likevel starte med å si, at jeg er blitt en smule overrasket over de to første på lista. Nuvel. Elizabeth Strout er en amerikansk forfatter som fikk den høythengende Pulitzer-prisen for novellesamlingen Olive Kitteridge i 2009, og har nå havnet på Booker-langlisten for 2016. Jeg var nokså spent på denne romanen i utgangspunktet.

I boka møter vi Lucy Barton, en kvinne som ligger på sykehuset og som sakte, men sikkert er på bedringens vei etter en i utgangspunktet enkel operasjon. Lucy har fått besøk av sin mor som hun ikke har snakket med på flere år. Det går ikke lange tiden før vi forstår at forholdet mellom dem ikke har vært slik Lucy ønsket et mor/datter forhold burde være. Lucy og resten av familien har vokst opp i fattigdom, og de første årene av hennes liv bodde de i onkelens garasje. Uten at vi får vite så mange detaljer, så forstår vi at her er det snakk om sterk omsorgssvikt. Barnevakten i huset var ofte gårdens truck, der Lucy og broren ble stengt inne når de ikke skulle være til besvær, og mellom Lucy og moren på sykehuset ligger barndommen der som den store elefanten i rommet de ikke snakker om. Istedenfor så sladrer de om de andre menneskene fra tiden da de bodde i Ambash, men like under overflaten så aner vi spenningene mellom dem. Lucy ønsket så mye mer enn hva hun fikk, og aldri sa moren noen gang at hun var glad i henne. Men Lucy klarte seg likevel, og oppnådde drømmen hun hadde som barn - nemlig å få seg en god mann, to skjønne døtre og toppen av det hele - å bli en suksessrik forfatter. En prestasjon med den bakgrunnen, selv om moren ei heller på sykehuset gir inntrykk av at hun er stolt av datteren. Så der sitter de da og prater, flere dager til ende, før moren reiser tilbake hjem og Lucy ikke ser henne igjen. Mer eller mindre The End...

Elizabeth Strout
Bildekilde: en.wikipedia.org

Dette er også en historie fortalt fra et førstepersonfortellerssynspunkt. Til forskjell fra Hot Milk fra Levy så er imidlertid Lucy en svært så troverdig forteller. Jeg tror på forholdet mellom Lucy og moren, tilbakeblikkene til egen barndom og perioder av Lucy's liv i nyere tid med det ikke fullt så kjærlige forholdet til sin nåværende mann som en skygge bak hele historien. Lucy bretter ut hjertet og følelsene sine, og det er ekte vare. Historien hennes er imidlertid full av hull og mange hemmeligheter. Er det eller er det ikke spor av misbruk i familen? Led faren av posttraumatisk stress? Hva er den egentlige årsaken til at Lucy er sulteforet til det nesten ubehagelige på nærkontakt med andre mennesker? Hun avslører nemlig aldri hva som egentlig skjedde i den fattigdomsrammede familien sin.

Men griper historien meg? Dette er nok et dysfunksjonelt mor/datter forhold som beskrives, men det blir dessverre litt for mye prat og pjatt for min del. Det foregår litt for mange ikke fullt så interessante dialoger mellom mor og datter, selv om vi forstår at de egentlig prater om noe helt annet enn selve sladderen som høres på overflaten. Lucy vil så gjerne knyttes sterkere til moren, men de klarer ikke helt å møte hverandre. Historien kunne fort blitt altfor sentimental og selvmedlidende, men det er den faktisk ikke. Historien er også mer kompleks enn hva den ser ut for ved første øyekast, men igjen - den griper meg ikke. Dysfunksjonelle mor/datter forhold er ikke mitt foretrukne tema, det kan selvfølgelig også ha noe med saken å gjøre. Jeg vil likevel si at jeg likte denne boka mye bedre enn Hot Milk med samme tema. Her er mer substans å gripe fatt i, til tross for alt pratet. Men likte jeg boka? Mmhh... Igjen en tjah fra min side, og en undring over at denne også kom så langt som til Booker-langlista.

Kilde: Egen bok - Forlag: Penguin - Sider: 191 - Språk: Engelsk - Utfordring: GoodReads, Bookerliste

Heldigvis et annerledes mor/datter forhold

Mini-Me og jeg

.

Booker-kandidaten "Hot Milk" av Deborah Levy

I mitt ambisiøse prosjekt om å lese alle longlist bøkene på Booker-listen av året så har jeg nå lest de to lettest tilgjengelige mens jeg venter på at samtlige havner i postkassen fra Book Depository og Amazon. Skal jeg anstrenge meg for en longlist så skal jeg jammen ha bøkene i hardcopy...  Både Levy med Hot Milk og Strout med My Name is Lucy Barton fant jeg i tillegg på Storytel og begge forfatteren hadde benyttet særdeles gode, kvinnelige innlesere. Så hvordan var bøkene? Den første først.

I Hot Milk møter vi to kvinner, en mor og en datter, som ankommer den spanske landsbyen Almeria for et opphold på et behandlingssenter. Mor Rose er ifølge henne selv et offer for en biologisk sammensvergelse som har gjort at beina hennes får spontane lammelser. Hun sitter for det meste i rullestol. Datteren Sofia bor derfor fremdeles hjemme for å hjelpe moren til tross for at hun har høyere antropologi-utdannelse. Sofia har brukt mange år på å pleie moren, kjørt henne til og fra nye leger og sliter med å forstå morens sykdom. Som leser forstår man imidlertid nokså raskt at mor Rose nok er en hypokonder av verste sort, og det er kort fortalt dette Dr. Gomez på klinikken forsøker å få henne til å innse, selv om han benytter svært så eksperimentelle metoder.

Dette er historien om et særdeles dysfunksjonelt mor/datter forhold, der Rose utnytter Sofia på det sterkeste. Sofia er hennes mors tjener, og får ikke Rose det som hun vil så får Sofia virkelig gjennomgå verbalt. Pga morens sykdom så har ikke Sofia et normalt liv, ingen kjæreste, ingen mann, ingen barn. Likevel pleier hun Rose pliktoppfyllende. Dette er et sykt og gjensidig avhengighetsskapende forhold som tester forholdet mellom mor/datter helt til bristepunktet. Sofia setter også - omsider og til sannsynligvis alle leseres lettelse og applaus - også foten ned på et tidspunkt. Nok blir omsider mer enn nok. Og mer kan jeg ikke fortelle om selve innholdet.

Deborah Levy
Bildekilde: stir.ac.uk

Jeg vet ikke om det er innleserens fortjeneste, men hele boka oppleves drømmeaktig og fjern, men drømmeaktig og fjern med en viss kvalitet, om det er begripelig nok uttrykk. Selv om det er sterke følelser som beskrives i flere retninger, både sinne, kjærlighet, seksuelle erfaringer, savn og angst så blir dette lullet så godt inn at jeg som leser ikke blir direkte påvirket. Ei heller svært engasjert. Historien er velskrevet, temaene identitet, mor/datter, fremmedgjøring og tilhørighet er i utgangspunktet spennende å utforske, men jeg ble oppriktig talt lei ca halvveis ut i boka. Levy benytter Sofia som førstepersonsforteller, men hun er upålitlig, selv om Sofia både er en intelligent og gjennomtenkt observatør til hendelsene. Av og til lurer jeg på hva som egentlig skjer der borte i Almeria. Får vi egentlig vite alt? Jeg begyner å gripe etter halmstrå. Hva er det jeg ikke ser her? Er det noe mer å se her? Vann går som en tydelig metafor gjennom hele boka. Godt vann og dårlig vann, mangel på vann, medusaer i vann og nesten-drukning. Halve coveret er vann. Og vann oppleves - ihvertfall på avstand - som på coveret, blått. Og da får jeg tanken, hva betyr så fargen blå? Noe må man jo finne på når tankene flyter utenfor boka. Mener forfatteren noe med fargen blå? Eller er den en kontrast? Jeg fant følgende forklaring på fargen blå, så kan jo de som har lest boka se - at her er det kanskje noe substans å henge seg opp i? 

"Blått symboliserer fred, sannhet og samarbeid. Kaldsvannskranen er merket med blått. En usikker framtid er i det blå. En tur ut i det blå betyr at målet ikke er bestemt på forhånd, veien blir til mens du går. Å være blåøyd betyr at man er godtroende. I vår tids politikk betyr blått konservativ."

Sitatet gir sannheter og kontraster om hverandre i forhold til historien som fortelles, og treffer faktisk riktig så bra. Men er dette godt nok for meg? Jeg likte starten av Hot Milk (og hva betyr nå akkurat den tittelen for Levy, om man skal tenke metaforer?), men etterhvert så begynte jeg å mislike karakterene. Jeg trenger nødvendigvis ikke like karakterene i ei bok for å like selve boka, men midtveis ble dette noe - kjedelig? Jeg trenger noen faste holdepunkt i det minste, og det å måtte klamre meg til og nesten skape substansen selv - ref. blåfarge-/vannmetaforen - så ble boka litt vel meeehh. Det forundrer meg om boka kommer til kortlisten. Da vil jeg, faktisk, bli veldig forbauset. Anbefaler jeg boka? Tjah...

Kilde: Egen bok (lyttet til fra Storytel) - Forlag: Hamish Hamilton - Sider: 218 - Språk: Engelsk

Utfordring: GoodReads, Booker longlist 2016

Mer vann - grønt vann - kaldt Australia badevann...

Freemantle Beach

.