Påsken er på hell og sukkerkicket begynner å gi seg. Det er grenser for hvor mange dager man kan leve på smågodt til 2.90 og rødvin. En combo som riktignok balanserer søtsaker og frukt perfekt, men det er et kosthold som ikke er spesielt egnet til noe annet enn lydbøker - og helst lydbøker av den sorten hvor man ikke trenger å konsentrere seg lenge om gangen (mer enn 5 minutter, that is). Lange setninger (les:José Saramago-style - ennå kun 8% inn i
The Double etter 1 uke) fungerer dårlig, og æresmedlemsskap i korttidsminneklubben bør være neste steg ifølge min datter.
Når det er sagt så har mars vært måneden jeg har fått lest flest bøker og mest variert sålangt i år. Omtalt noen av dem har jeg også, men det var før påsken angrep hjernecellene. Siden jeg har innsett at jeg ikke kommer til å fullføre mer enn ei (lyd)bok til før måneden er på hell og jeg rømmer landet igjen, så kommer derfor årets første månedsoppsummering allerede idag. Et blaff av effektivitet. Ingen fare, det kommer neppe til å vare...
2 kvinner lest i mars. En opptur og en stor nedtur. Oppturen var Margaret Atwood med
Bluebeard's Egg (ingen bombe). Nedturen britiske Doris Lessing med
Shikasta. Sistnevnte var ei lesesirkelbok jeg hadde store håp for, derfor skuffet den vel mest. Behørig omtalt via linkene.
6 menn lest i mars. Listet nedenfor i kvalitetsstigende rekkefølge.
Bok nr. 15.5 i serien om Jack Reacher. Boka var lang fra dårlig, men jeg følte meg noe snytt da jeg innså at det var ei lefse på kun 1t14min. "Reklamen" var at dette var historien om helten Jack, barndom - foreldre - storebror og muskelbygging. Rett og slett hvordan Jack endte opp med å bli testosteron-Reacher. (Nei nei, ikke engang tenk Tom Cruise igjen i den rollen. Elending casting!!) Pittelitt familiebakgrunn, litt om forholdet til Joe (som da, er - selvfølgelig - the first son) og pittelitt om Jack som ung gutt. Skrevet i samme stil og med samme språket som de vanlige bøkene om helten - javisst - men med temmelig magert innhold. Forventet mer. Der tok Jim Grant en kjapp en... Jim Grant? Forfatterens egentlige navn. Godt det var ei Storytel-lydbok som ikke kostet meg noe mer.
Men gav jeg opp? Neida. Nå er jeg godt igang med bok 16 i serien på øret. Tilbake til innleser Jeff Harding,
The Affair er igjen som å ha film på øret og enkelt språk som holder seg gjennom påskens sukkerkick og dårlige konsentrasjon med glans. Litt morsomt med denne boka er at den går tilbake i tid. Handlingene er lagt til tiden før førsteboka -
Killing Floor - og vi får (forhåpentligvis) bakgrunnen til hvorfor Reacher ble en lone drifter uten bil, eiendeler og behovet for å ha et permanent hjem.
The Affair er langt fra nest dårligst denne måneden, men jeg kan ikke rangere den noe høyere for jeg er kun kommet (nesten) halvveis i lydboka - på mer normale 12+ timer.
Leses i rekkefølge
Jepp, jeg har vært særdeles dyktig i mars og har klart å få med meg hele tre stk 1001-bøker. Jeg krysser av i rødvinsrus og føler meg nesten på høyde med et par av karakterene til Tomas Espedal. Noe som minnet meg på at jeg har hatt en særdeles underlig "dialog" gående på Facebook med en forfatter denne måneden. En dialog som startet med nettopp Espedal's alkoholinntak. Noen mennesker er - jepp, underlige. Og da tenker jeg nødvendigvis ikke Espedal... Nuvel...
Jeg fortsetter heller med sjarmøren Fredrik Drum, som ikke har fått sin egen omtale denne gang. Handler om mysteriet rundt en flere tonn svær steinskulptur som på mystisk vis har forflyttet seg fra Nasjonalgalleriet i Oslo til en liten gård i Lommedalen. Det går i drap, litt vin og mat, en magiker-samling i hovedstaden og et punkerkollektiv som tilber Moder Jord. Drum dør nesten - igjen, alt går godt, og i det store og hele så var det ei veldig god Drum-bok - helt til Skarphedin Olsen melder sin ankomst henimot slutten der. Hva i all verden? Død over Drum, leve Olsen!?! Mmhhh... Skeptisk til neste bok i serien!
Cassandra's Finger må leses, for den var veldig god - men særdeles sær i innhold de siste sidene der. No spoilers fra meg :-)
Så til plomma i påskeegget for mars -
Alt jeg ikke husker av Jonas Hassen Khemiri.
Boka jeg har forsøkt å skrive en fornuftig omtale om de siste par ukene, men hvor jeg feiler hver gang. Boka som handler om en ukjent forfatter som skriver om livet til en venn som nettopp er avgått ved døden ved å intervjue mennesker som har stått denne vennen - Simon - nær. Det spesielle? Korte korte avsnitt. Vi får nødvendigvis ikke vite hvem som forteller om Simon i hvert avsnitt. Vi får bare puslespillbiter som vi må sette sammen selv. En av dem som intervjues er Simons gamle mormor som begynner å miste hukommelsen. En kjæreste. Venner fra gamle dager, nyere tid. Mye speiler Jonas Hassen Khemiri's egne opplevelser, noe han snakker om i intervjuet her. Hva er selvbiografisk? Hva er fiksjon? Og slutten! Hvilken slutt!! Nydelig bok som anbefales på det sterkeste. Ja, den minner om Carl Frode Tiller's
Innsirkling. Men er likevel annerledes. For guds skyld, les boka. Og les gjerne intervjuet med Khemiri
her.
Ellers har jeg fått fram sykkelen fra garasjen igjen. Vi har hatt oss vår første treningstur på tørr(!) asfalt. Sambo's Garmin påstår at vi hadde samme rundetid første runden i år som på sisterunden ifjor. Det må jo kalles suksess når kondisjonen er holdt ved like hele høsten og vinteren! (Det har IKKE noe med at sisterunden ifjor var i pøsregn og 360 graders motvind...). Man kan velge å være optimist. Nemlig!
.
