Auge i vind av Jon Fosse

En diktsamling om kjærlighet, nærhet, distanse, fortvilelse og glede. Pakk dette inn i vestlandshøstens regn og vind, hav og hei. Optimistisk og sårt. Enkelt og kompromissløst. Det er Fosse. Jeg trenger ikke si mer.

Eg ser deg og

du ser meg

og fortvilinga opnar seg

innover i oss

heilt til der den blir enkel

og det går an å sjå gjennom den

 

 

Kilde: Biblioteket - Utgitt: 2003 - Forlag: Det norske samlaget - Sider: 60 - Sjanger: Lyrikk, Dikt

.

Inntrenger av Sigbjørn Lilleeng (Bing & Bringsværd)

Jeg ble tidligere denne måneden tipset om at den gode, gamle norske sci-fi duoen Bing & Bringsværd sin TV-serie Blindpassasjer er blitt utgitt som tegneserie av Sigbjørn Lilleeng. Den måtte jeg jo bare lese. Bing (RIP) & Bringsværd er nemlig forfatterne som fikk meg hektet på sci-fi sjangeren, og TV-serien så jeg da den gikk på NRK så langt tilbake som i 1978 - 13 år gammel. Jeg har mye å takke Bing & Bringsværd for.

Tegneserien basert på Blindpassasjer har Lilleeng kalt Inntrenger, og å lese den var som en tidsreise tilbake til barndommen. Jeg husker jeg syns TV-serien var fryktelig spennende og kunne nesten ikke vente til tredje og siste episode. Hvem var det blindpassasjeren hadde overtatt kroppen til? Wooooohhhh....

Under her har jeg lagt ved første episode. Å se den nå er ganske så komisk. Special effects a la 1978 er ikke akkurat imponerende, men den sier faktisk ikke så rent lite om hvor mye film har utviklet seg de siste 40+ årene.

Tegneserien Inntrenger er veldig bra laget og tro mot den opprinnelige historien. Stjerneskipet Marco Polo er på vei hjem fra oppdrag på planeten Rossum når mannskapet finner en fremmed skikkelse på skjermene i kontrollrommet. De forstår at noe er fryktelig galt, og plutselig dukker det også opp et fullstendig ukjent annet romskip.

Jeg fant tegneserien på biblioteket. Den er definitivt verd å lese. Og vil du ha en flashback tilbake til 1978, ta en titt på episoden under her. Du finner de neste to liggende på YouTube. 

Have fun :-)

Kilde: Biblioteket - Utgitt: 2021 - Forlag: Vigmostad Bjørke - Sjanger: Tegneserie, Sci-fi

 

.

2 x Vigdis Hjorth - "Den første gangen" og "Et dikt til mormor"

Hjorth-prosjektet mitt består rett og slett i å lese hele bibliografien til Vigdis Hjorth. Nødvendigvis ikke eie alle bøkene hun har skrevet - selv om jeg ser at stadig flere sniker seg inn i hylla - men jeg kjenner jeg ønsker tilfredsstillelsen av å ha kontroll på hele dama, so to speak. Lykkelig var jeg derfor da jeg fant to av hennes eldre bøker på biblioteket. Ei ungdomsbok og en diktsamling (trodde jeg).

Den første gangen er en roman for ungdom som Hjorth skrev tilbake i 1999. Den handler om en pike på 16 år som er midt i den sjarmerende ungdomstrassalderen. Forbausende nok er det en temmelig mild Hjorth som skriver denne boka, tittelen til tross. Jeg-personen er usikker på seg selv, hvor hun passer inn i verden, på seksualitet og å gjøre "det" eller ei, på venninner og hva hun vil videre med livet. En nokså normal tenåringsjente, spør du meg.

Boka er veldig kort, og fin. Og har - det er tross alt Vigdis vi snakker om her - en interessant Hjorth'sk twist i slutten av historien. Forlaget skriver om boka: 

"Jeg var seksten år og mor var redd for meg. Jeg kunne ikke ha kjæreste, jeg kom ikke til å få det til, og derfor ville jeg så gjerne det." "Når man er seksten år og har kjæreste gjør man det, man er voksen og det er ingen som kan hindre det. Hvordan ville jeg se ut etterpå, og hvordan ville det syntes på meg?"

 Boka burde etter mitt syn vært en del av den kulturelle skolesekken. Kanskje den var/er? Anbefales!

 

Et dikt til mormor var ikke det jeg forventet, nemlig et dikt. Til mormor. Og siden det var tittelen som fenget meg først, så ble jeg i utgangspunktet litt skuffet da jeg bladde litt i boka. Det var jo en roman, en ungdomsroman skulle det vise seg. Jeg ble en smule forvirret, og ikke roligere av boka etter jeg begynte å lese. Denne var forvirrende! Litt om boka først...

"Helle står på overgangen til å bli ungdom. Hun ser med kritiske øyne på de voksnes verden, på deres normer og regler. Må man følge dem? Sammen med Marit prøver hun å gå utover de fastlagte grensene. De skulker skolen, stjeler en melon i en butikk, skriver et stygt brev til frøken osv. De får innblikk i livets mørkere sider gjennom Synnøve som er student. Det gjelder å være pen og bli elsket. Hvordan lykkes man med det?"

Boka er utgitt i 1990 og er den nest eldste boka jeg så langt har lest fra Hjorth. Det merkes, både i skrivestil, oppbygning og innhold.  Jeg fikk ikke helt tak i Helle, hovedpersonen. Historien er springende og uoversiktelig i det ene øyeblikket, og fin og var i det neste. Dette er en situasjonsroman som presenterer en snålt dysfunksjonell familie i en periode over noen dager som bygger opp mot mormors geburtsdag. Jeg ser glimt av den senere skrivestilen til Hjorth, men dette ble rotete for meg. Kanskje den treffer bedre et tilsvarende rotete ungdomspikehode? Ingen umulighet. Det jeg likte aller best med romanen var diktet - for det er nemlig et lite dikt her, som Helle tyter ut av seg på sparket for å tekkes mor. Et improvisatorisk dikt som skal få den nevrotiske og krisemaksimerende moren til å roe seg før (en sannsynligvis streng) mormor kommer på geburtsdagsmiddag.

"Hva er meg?
Er det mine øyne eller er det min nese?
Kanskje det er munnen, kanskje hele fjeset?
Kanskje det er bena? Kanskje det er tærne?
Kanskje det er noe jeg ikke kan fjerne.
Kanskje min hjerne?
Alt har jo et navn, og alle navn har mening.
Unntagen ordet "meg" som sitter alene.
Hva kan vel det ordet mene?"

:-)

Kilde: biblioteket - Utgitt: 1999/1990 - Forlag: Cappelen - Sider: 47/103 - Sjanger: Ungdomsroman

 

 .

Et helt liv av Robert Seethaler

Det er en første gang for alt. Også her på bloggen. Jeg velger nemlig å gjengi hele omtalen av Et helt Liv som jeg fant i Aftenbladet 18.09.2016 (den ligger dessverre bak betalingsmur). Omtalen er skrevet av forfatter og litteraturkritiker Jan Askelund og solgte meg umiddelbart. Denne boka er (som det forslitte uttrykket) rett og slett en perle.

Østerrikske Robert Seethaler (1966) lå et helt år på tyske bestsellerlister med denne romanen, og den har blitt en internasjonal suksess, oversatt til tretten språk. Den er et praktstykke av skrivekunst, lett å lese, og man må være følelsesmessig lobotomert for ikke å berøres.

Rosen den har fått, er ofte merkelig begrunnet: Det norske forlaget kaller «Et helt liv» for historien om «en ordinær mann», Mail on Sunday sier at «Seethaler viser oss at selv for de mest vanlige mennesker er livet et ekstraordinært eventyr», mens Daily Mail hevder den handler «om en enkel mann som ... fanger noe universelt vi alle har i vårt liv.»

Den mannen det er snakk om heter Andreas Egger. I 1902 sendes han fire år gammel til sin bondeonkel i en østerriksk alpelandsby. Han vokser opp, pint og plaget, hundset og ordfattig, invalidisert, uten fakter og opprør, og utvikler seg til en gevaltig anleggsarbeider. Da Marie kommer hans vei, gifter de seg. Han bygger et slags hus til dem i en fjellside, bryter litt jord, inntil raset kommer og tar huset og begraver Marie.

Robert Seethaler
Bildekilde: Discogs

Han melder seg til tjeneste i andre verdenskrig. Etter to år ved fronten, tilbringer han seks nye i sovjetisk fangeleir der han ikke har det så verst: «vi har arbeid og mat». Slik fortsetter livet etter han kommer tilbake til landsbyen. Men det er ikke der Seethaler åpner soga om Andreas Egger, som på de første sidene på en innskytelse drar til fjells og finner en radmager, stinkende og døende eneboer som han på sin rygg bærer ned til landsbyen.

Andreas Egger er mer enn «et vanlig menneske, en alminnelig mann, en ordinær mann» som rører litterære lenestolmennesker: Han er den livskraften og overlevelsesevnen som til alle tider har holdt de mange gående, og som vi selv mest fornemmer på avstand og forviser til et andre steder. Han er herosen, det og den normale over alt i verden, og som bare blir spesiell ved den teksten som en forfatter av Robert Seethalers kaliber er i stand til å skape i oss. På 130 sider. Og han er over alt.

Anbefales!

Kilde: Biblioteket - Utgitt norsk: 2016 - Forlag: Press - Sider: 130 - Sjanger: Roman

 

 

Sommeren 58 av Annie Ernaux

Er det noen som inspirerer meg til å skrive så er det den 70-årige franske forfatteren Annie Ernaux. Hun har rett og slett grepet fatt i oppmerksomheten min med autofiksjonen sin. Tekstene - eller, bøkene hennes - er ikke direkte romaner, men så er de heller ikke rene selvbiografier. Selv om de utelukkende baserer seg på refleksjoner og presentasjoner av hendelser fra hennes eget liv.

Det er sommeren 1958 og Annie skal jobbe på feriekolonien S i Normandie. Her treffer hun H som også jobber på feriekolonien denne sommeren. De har en heftig natt sammen. Dette fører etterhvert til ulykkelig forelskelse, bulimi og skam som kommer til å følge Annie gjennom livet. Etter 20 bøker hvor Ernaux har skrevet om seg og sitt liv er hun endelig som 70-åring klar for å skrive teksten som alltid har manglet, som alltid har vært utsatt. Det unevnelige hullet i historien.

Samtidig som forfatteren slipper oss helt inn i livet sitt, på de mest sårbare stedene hun har vært, så skriver hun med en underlig form for nær distanse. For meg blir tekstene nesten magiske. Hun sier selv:

"Jeg anstrenger meg for å omforme det individuelle og intime til en sanselig og fattbar substans som ukjente mennesker, fremdeles immaterielle mens jeg skriver, kanskje vil gjøre sin egen. Det er ikke lenger mitt begjær, min sjalusi, som er beskrevet på disse sidene; det er kort og godt begjær og sjalusi."

Ernaux skriver ubegripelig fine historier. Så enkelt. Så vanskelig. 

Anbefales!

Kilde: Biblioteket - Utgitt: 2019 - Forlag: Mime - Sider: 169 - Sjanger: Roman, Selvbiografisk

 

Sommeren 2021 - Verdens ende
Slettnes Fyr

Birdman av Mo Hayder

Jeg har lest kun ei bok fra Mo Hayder tidligere og det var Tokyo. Den var svært god - omtale ligger HER. Noterte meg den gang at jeg så absolutt skulle lese mer fra denne forfatteren, men har jeg klart det? Nope. Før nå. Fant plutselig ut at Hayder ligger innlest på engelsk på Storytel. Jepp - det kan man like.

Birdman er første boka i serien med Jack Caffrey i hovedrollen som  etterforskningsleder i London-politiets drapsavsnitt og den er ikke for de lettskremte. Nå har jeg lest min fair share av seriemorderthrillere, men dette må være ei av de mørkeste og mest brutale bøkene jeg har lest i sjangeren.

Fem lemlestede kvinner blir funnet begravd i nærheten av Millenium Dome (boka er skrevet i 1999..). Det blir fort tydelig for Caffrey og teamet at en svært så forstyrret person vandrer rundt i Londons gater. Funnet av kvinnene er ille nok. Obduksjonen avslører imidlertid et enda sykere sinn enn først antatt. Og det er her jeg må være forsiktig med fortsettelsen av omtalen, for jeg vil ikke røpe noe som helst.

Hayder er svært dyktig på å legge ut teasere til hvem som kan stå bak disse brutale mordene utover i historien for så å rykke teppet bort under beina på leseren akkurat i det man tenker - hah, der avslørte jeg deg, ditt svin. No such luck. Historien tar ganske så mange vendinger før løsningen åpenbarer seg. 

Mo Hayder
Bildekilde: TheGuardian

Forfatteren håndterer også volds- og krenkelsesscenene på en saklig måte, til og med de drøyeste av dem. Som en klinisk observatør. Selv om det er i overkant mye av det meste i denne historien så føles aldri teksten spekulativ. Til det er forfatteren altfor dyktig. Samtidig holder hun meg helt på kanten av det jeg er villig til å akseptere uten å svekke tilliten min til at hun kommer til poenget uten å tråkke over. Dette er en fin linje, og Hayder balanserer hårfint innenfor. Det er en bragd gitt at temaet er nekrofili.

Protagonisten Caffrey er også interessant. I denne første boka i serien blir han ikke så dominerende som man kanskje ville ventet seg av et førsteinntrykk, men Hayder gir oss mer enn nok å sette tennene i likevel. I tillegg til drapssaken han er satt til å etterforske sliter han også med at han hjemsøkes av den uløste bortføringen og antakelige drapet på sin yngre bror. Den mistenkte er en pedofil mann som bor i nabohuset til Caffrey. Denne sidehistorien flettes på en god måte inn i selve drapsetterforskningen og vil nok følge serien fremover. Persongalleriet inneholder også en i overkant eiesyk kjæreste, men om henne vil jeg ikke fortelle :)

Her er det nok å ta fatt i og jeg må innrømme at Hayder har klart å få meg solid på kroken. Når jeg er ferdig med Ørjan Karlssons Blå Storm på øret står bok nr to med Caffrey i hovedrollen på lytteplass nr 1. Nevnte jeg at Hayder er britisk? Hun er så til de grader britisk. Herlig! 

Anbefales!

Kilde: Storytel - Først utgitt: 1999 - Forlag:Storytel - Tid: 11t24min - Innleser: Damien Goodwin
Sjanger: Thriller

Disse krasjet i stuevindu :-(
Så kan du lure på hvorfor boka heter Birdman...

Dantes Inferno, gjendiktet av Kristin Flood

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har forsøkt å lese Dantes Den Guddommelige Komedie, men jeg har ikke kommet lenger enn noen få sider hver gang. På engelsk. Tungt språk på versemål, oppstyltet og rett og slett slitsomt å lese. 

Så hvorfor forsøke igjen? Fordi jeg er sta, kanskje? Men jukser jeg da, når jeg leser Kristin Floods fritt gjenfortalte versjon? Tja, si det? Sikkert er det ihvertfall, at jeg ikke bare kom meg gjennom denne første tredjedelen av Den Guddommelige Komedie - Dantes Inferno - jeg koste meg til og med på ferden nedover mot de late, grådige og syndige. Virkelig! 

Velkommen til et eventyr,
et lekent dikt, et hjernespinn.
Det hander om en våken fyr
som skrev seg inn i alles sinn.

Firenze var hans fødested.
Dante ble han døpt.
Og mens han store kvaler led,
ble dette verket støpt.

Litt kjapt om hele verket så består det av 100 sanger, hvor innledningen og Helvete (Inferno) utgjør 34 av sangene, Skjærsilden 33 og Paradiset 33. Det er skrevet på italiensk verserim på 1300-tallets høyspråk, så jeg forstår jo at en direkte oversettelse og å være helt tro mot originalteksten er så godt som umulig. Det er her norsk-italienske Kristin Flood kommer inn i bildet. Hun har nemlig satt seg inn i teksten på originalspråket og ikke oversatt, men gjenfortalt den på sitt egenartede vis. Resultatat? Inferno på rim inspirert av middelalderens rytmiske fortellermåte. I gjenfortellingen har Flood lagt hovedvekten på de viktigste hendelsene og løftet fram disse akkompagnert av noen aldeles fantastisk detaljerte illustrasjoner av Gustave Doré som ble tegnet inn i en versjon fra 1800-tallet.

Fortellingen begynner med at Dante har gått seg vill i livets skog og ikke finner veien ut. Der treffer han på yndlingsforfatteren sin Vergil, som sier at han kan geleide Dante gjennom helvete og skjærsilden så han finner veien til himmelen. Ideen er da at Dante til slutt kan vende nesa hjem som et nytt og bedre menneske. Helvete er et svært hull som går helt ned til midten av jordkloden. Hullet ble til da Satan ble kastet ut av himmelen, og i midten sitter Satan fastlåst. Veien ned i dette hullet har ulike etasjer der sjelene er plassert og straffet etter et sinnrikt system alt etter hva galt de har gjort på jorden. Jo større synd, desto nærmere Satan er sjelene plassert. 

På tegningen er Dante kommet til "28. Sang. Åttende krets i inferno, niende fangegård. Det er litt tidlig ettermiddag, lørdag 26. mars, år 1300"

Han gisper høyt, kan ikke tro:
Hjelp og huttetu!
Parterte kropper, tarmer, blod.
Et slaktehus av gru!
...
Her finnes dem som sådde splid
der hvor de hadde sjans,
skapte feider, kamp og strid.
Nå kløves de på langs.

Jeg avslutter denne lille smakebiten på det store eposet med å sitere Janne S. Drangsholt for å beskrive boken oppsummert på en enkel måte: Midtlivskrise i Helvete. Yess. Spot on. Anbefales!

Kilde: biblioteket - Utgitt: 2021 - Sider: 146 - Forlag: Flood - Sjanger: Diktsamling

På vei ned...

Solid 20-bøkers månedsoppsummering september

Jeg tror dette må være tiårets lesecomeback og oppstandelse fra de sløve. September måned har ikke bare tent lese- og skrivegnisten igjen. Det føles nesten som jeg har fått energien min fullstendig tilbake også. En overskuddsenergi jeg faktisk trodde hadde parkert med alderen. Fritt sitert fra Kapittel så er september måneden som bokstavelig talt startet med en meter og endte med en klem. Eller et smell. Alternativt fyrverkeri? Fest ble det ihvertfall lørdag over hele landet. Kulturlivet har gjenoppstått. Og jeg med det! O'lykke.

Jeg har lest tjue bøker denne måneden. Jepp. Tjue. Har ikke hendt på tiår. Hver og ei av dem skal få noen ord. Bare fordi. 

Det ligger mye variert i lista under her. Krim, thriller, sci-fi, tegneserie, sakprosa, Booker-bok etc. Fortsetter det sånn så kan dette bli tidenes litterære høst. Tjohei :-)

Martha Wells - Netword Effect (Sci-fi)

Wells har tidligere skrevet fire kortere romaner om protagonisten sin, Murderbot - en menneske/robot/assassin-for-hire. De kortere bøkene var kreative og for meg nyskapende. Dette er den første boka i normallengde. Historien til Murderbot bygger på seg, men jeg likte kanskje de kortere historiene bedre? Det er spenning, space, mellommenneskelige relasjoner og kameratskap som før, men noe mangler. Eller, blir bare dradd ut over flere sider? Jeg er nokså sikker på at forlegger (om hun har en?) kunne kuttet Network Effect ned til Wells' normale kortlengde, uten å ha mistet for mye. Det er kommet ut ei "fullversjon" bok til i serien. Skal gi den en sjanse. Tror jeg.

Jasmine Warga - Another word for home (Roman)

Dette var ei bok som både overrasket, imponerte og rørte meg mye mer enn jeg hadde forutsett. Historien, som er skrevet på nydelig versemål, fortelles av 12-13 år gamle June. Ei ung syrisk jente som sammen med sin gravide mor flytter fra et krigsrammet Syria til onkelen og hans familie som bor i Cincinatti, USA. Det er blitt for usikkert for dem å bo hjemme, broren er involvert i opprøret mot regimet og faren har butikken som han fremdeles må drive.

Dette var rett og slett en fantastisk flott historie. Overbevisende og autentisk og fyllt med omtanke, humor og besluttsomhet. Man glemmer man leser versemål, denne boka griper deg i all sin enkelhet. Jeg skal definitivt lese mer fra Jasmine Warga. (Link til omtale her)

Sven Egil Omdal - Byen som formet Norge (Sakprosa)

Så til en lokal skribent og journalist som jobber i Stavanger Aftenblad. Jeg liker godt tekstene til Omdal, og han har skrevet en rekke bøker dedikert byen vår. Boka har undertittelen Den overraskende historien om alt vi kan takke Stavanger for og beskriver hvordan byen de siste 150 år har representert Norge i miniatyr. Både innen kultur, politikk og økonomi.

Her var det noen store nyheter og mange små nyheter som jeg ikke kjente til. Alt beskrevet med Omdals stødige penn. Første delen av boka - før oljen ble oppdaget i Nordsjøen - ble for meg litt springende og hang noe mindre sammen. Mer som kortere informasjonsbolker innenfor sine gitte områder. Men fra ca 1965 (da jeg ble født i selvsamme by) og fremover i tid så ble Stavangers historie mye mer sammenhengende og interessant. Omdal er et godt tiår eldre enn meg, og det skinner gjennom at denne perioden også er mer spennende å skrive om.

Jeg likte boka svært godt. Med en far som jobbet på Kværner Rosenberg fra 1962 - 2004 og var med på utviklingen fra skipsbyggertiden til boreplattformer i Nordsjøen så ble boka en spennende reise, og et fint tilskudd til TV-serien Lykkeland som også tar for seg samme periode. Fin bok, men kanskje bittelitt mer interessant for oss som er oppvokst i byen?

Eikemo, Heger, Hiorthøy, Halmøy, Skårderud, Loe - Smilefjes (Sakprosa)

I løpet av fire intervjuer/samtaler prøver Marit Eikemo, Anders Heger, Kim Hiorthøy & Egil Halmøy og Finn Skårderud å sirkle inn forfatteren som med andreboka si - Naiv.Super - ble gjort til talsmann for en hel generasjon. I tillegg til å bli kjent med forfatteren Loe får vi også et lite innblikk i privatlivet og særegenhetene hans. Spesielt i den lange samtalen med Hiorthøy & Halmøy trer privatpersonen Loe mye tydeligere fram enn jeg har opplevd i tidligere intervjuer. 

Vil du bli bedre kjent med Loe er dette boka du skal lese. Et sammendrag er umulig. (Link til omtale her)

Yohan Shanmugaratnam - Vi puster fortsatt (Roman)

Dette er den personlige historien til Shanmugaratnam. Historien om hvor han var og refleksjoner han gjorde seg både under og etter 22. juli. En historie han i bokform forteller til sine barn så de ikke skal glemme. Boka er en tidskapsel som både rommer tiden under og etter angrepet, men som også har referanser til andre ytterliggående hendelser og relevante pekere mot en rekke litteratur rundt temaet rasisme/antirasisme. 

Interessant, velskrevet, sterk og tankevekkende. George Floyds siste ord før han døde var I can't breathe. Les Vi puster fortsatt !

Audun Mortensen - Forventninger til ny teknologi (Sakprosa)

Audun Mortensens tiende utgivelse er en samling forventninger til teknologiske løsninger på menneskelige problemer. Boka var ikke helt det jeg forventet, for å si det pent. Der jeg så for meg en slags løs drøfting av teknologi fikk jeg istedenfor 351 mer eller mindre morsomme punkt hvor alle starter med setningen "Ny teknologi..." Eksempler:

• ... gjør at telefonen kan brukes som luftavfukter
• ... gjør at toppledere kan utføre arbeidsoppgavene sine via telepati
• ... holder øynene dine oppe når du nyser
• ... lar deg fritt justere temperamentet til barnet ditt

Joda, flere av dem var nokså morsomme. Men..tja :-)

Ørjan N. Karlsson - Hvit Armada (Thriller)

Jeg digger de realistiske og terminologikorrekte thrillerne til Karlsson. Jeg har sagt det tidligere, og jeg sier det igjen. Har du ikke lest noe fra ham så les nå! Med hands-on erfaring fra hærens befalsskole og som avdelingsleder i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har han tyngde så det holder fagmessig. Og mannen kan skrive! Karlsson er på høyde med de aller aller beste. 

Med denne boka starter Karlsson en ny serie med Ida Vinterdal i hovedrollen. Det dukker også opp flere kjenninger fra de tidligere bøkene hans. For 75 år siden frigjorde russiske soldater Kirkenes. Nå er de tilbake. Norge balanserer på grensen av krig. NATO splittes av interne stridigheter. Kun en liten gruppe norske spesialsoldater kan forhindre katastrofen. Alt starter med en alvorlig ulykke i den russiske industribyen Nikel, like ved grensen til Norge. Jeg var all over Nord-Norge denne sommeren og befant meg akkurat der russerne i historien kom seg over grensa. Liker du thrillere? Les!

Amanda Gorman - The hill we climb (Poesi)

Denne boka inneholder kun ett dikt, nemlig diktet Amanda Gorman skrev og leste opp under innsettelsen av Joe Biden som president i USA. Et dikt som gjorde inntrykk på en hel verden og hvor sentrale deler ble skrevet som en reaksjon på stormingen av den amerikanske kongressen i januar 2021.

Da jeg så og hørte diktet opplest på TV ble jeg like imponert som resten av verden. Jeg ble imidlertid ikke like grepet da jeg lånte boka og leste diktet på ny. Rart? Tydeligvis ikke veldig rart, for omstendighetene hadde seg sånn at politisk poesi var et eget arrangement på Kapittel. Der også diktet til Gorman ble diskutert. Både forfatter Samaya Jirde Ali og Carmona-Alvarez snakket rett fra levra da de faktisk slaktet diktet til Gorman. Ingen av dem likte det, og syns det falt rett gjennom da de leste det i papirformat. Begge var likevel enige i at diktet passet som hånd i hanske for situasjonen det ble lest, men at The hill we climb ikke tålte å bli tatt ut av sammenhengen - folkehavet, situasjonen og ikke minst fjernet fra avsenderen, Gorman selv. Utrolig interessant diskusjon. Og jeg var helt enig. Hva syns du?

Marta Breen og Jenny Jordahl - Patriarkatet Faller (Tegneserie/Sakprosa)

Utrolig morsom og kul historisk gjennomgang av hvordan feminister gjennom historien er blitt spottet og trakassert over hele verden. Selvfølgelig av patriarkatet. Mennene. Som har forsøkt å heve seg over kvinnene. Alltid. Feminister er blitt stemplet som humørløse, sinte og lite attraktive. Likevel vokser det stadig opp nye generasjoner med kvinner som tør å kalle seg feminist med stolthet.Tegningene og kommentarene som hører til i denne boka er ikke bare svært humoristiske, men gjengir også historien ned til minste detalj. 

Teaser - en uttalelse fra Freud - så man ser hvilken type humor dette er. "En kvinne er en kastrert mann som lider av penismisunnelse". Jaddaaa! I slutten av boka kåres historiens...mannssjåvinist? Den som leser får se...eller, le :-)

Kjersti Rorgemoen - Eit praktisk menneske, Håpet og festen, Purkene snudde seg (Romaner)

Ny favoritt? Som oppgiring til Kapittel leste jeg Eit praktisk menneske fra Rorgemoen. Ei bok jeg i utgangspunktet syns var småhumoristisk og poengtert, men som liknet litt for mye på ei bok fra Agnes Ravatn (storfavoritt) til at jeg kunne gi den full pott. Greia er, at boka har vokst på meg. Mye. Såpass at jeg leste den nok en gang. Det skjer ikke for ofte! Og nå å jeg gå tilbake på egne ord. Boka er bra. Svært bra! (når jeg fjernet Ravatn fra likningen, som man jo må gjøre).

Historien handler om musealterapeuten Liv som jobber på et historisk museum i Avdalen. I et anfall av å ville bo i et museum istedenfor bare å jobbe i et så kjøper hun et nedfalls småbruk lengst oppe i dalen. Et småbruk som knapt henger sammen og uten å ha bilvei helt fram. Liv vil tilbake til gamle tider uten alskens hjelpemidler og leve enkelt.

Kjæresten hennes med lettstelt leilighet nede i bygda er ikke helt på nett med ideen, men hva kan han si? Parallelt med kjøpet av småbruket må Liv ta imot noen amerikanere som skal besøke museumet og bli kjent med sine gamle røtter. Det oppstår selvfølgelig komplikasjoner på flere nivå, og slutten - den er brå, men helt perfekt! Les boka! Gjør opp din egen mening. Forfatteren er utrolig kul, og nå forstår jeg humoren hennes skikkelig. Virkelig bra!

Om Håpet og festen siterer jeg Ane Farsethås, Morgenbladet «Håpet og festen etablerer Kjersti Rorgemoen som et av våre beste håp for den komiske romanen. Sjeldent gode setninger tilfører eksistensielt trykk til historien om en ganske vanlig student med uvanlig velutviklede observasjonsevner.»  Sniker også inn et sitat fra Sandra Lillebø, Klassekampen: «En liten roman med en språklig presisjon som gjør den like lettlest og morsom som dyptloddende og tragisk.»

Purkene snudde seg er debuten til Rorgemoen. Den er litt mer fragmentert og inneholder små historier eller mer notater om livet til Magna Bekk, skrevet av Magna bekk. Ikke fullt så humoristisk som de to andre bøkene, men jeg ser godt i debutboka spirene til den humoren som traff meg i Eit praktisk menneske. Det er noe med innfallsvinkelen/skråblikket på situasjonene som gjør humoren til Rorgemoen. Forfatteren leste selv fra nyeste boka si på Kapittel, og når jeg hørte henne lese tekstene om jeg selv hadde lest så ser jeg definitivt humorkoplingen. Forfatter og boka passet utrolig godt sammen. Høres rart ut, men stemmer. Et spennende forfatterskap jeg skal følge!

Disse to bøkene har fått hver sine omtaler. Begge anbefales sterkt! Klikk på linkene.

• Annie Ernaux - Far | En kvinne (Roman/Selvbiografisk)
  
  
• Jan-Erik Fjell - Ringmannen (Krim/Thriller)

Patricia Lockwood - Noone is talking about this (Roman)

Denne boka gikk videre til kortlisten for Booker-prisen. Og boka tror jeg er en elsk/hat bok, helt avhengig av om man er glad i sære bøker eller ei. Denne var temmelig sær, og jeg elsket det! Hva som var sært? Vel, boka er på et vis delt i to, selv om delene henger sammen. I den første delen følger man mer eller mindre bevissthetsstrømmen til en kvinne i en temmelig manisk tilstand hvor hun fortløpende gir oss kommentarer til det hun leser på sosiale medier. Hvordan hun/vi(?) blir besatte og begynner å tro på ting som ikke er sanne bare fordi vi leser dem gjentatte ganger på nettet. Denne deler er skrevet i korte avsnitt som ofte ikke henger sammen. 

Del to har et mer sammenhengende plott hvor hovedpersonen blir tante til et deformert barn. Dette barnet bringer henne tilbake til virkeligheten. Til en annen virkelighet enn den hun finner på nettet. For det er det jo noone som er talking about this... Slutten er absurd. Rar. Litt ekkel. Må leses. Kan ikke spoiles. Jeg lyttet til boka fra Audible. Flott innleser. Jeg er fremdeles forvirret - OG imponert - over denne boka. Men det er meg da :-)

Monica Isakstuen - Mine venner (roman)

DENNE er bra!!! Jeg har lest to bøker fra Isakstuen tidligere (Rase og Vær snill mot dyrene). Falt pladask for forfatteren. Nå er hun kommet med ny roman, og Pia Tjelta kjøpte filmrettighetene til boka før hun hadde lest den. Hadde kun hørt om innholdet og lest teaser. Boka er rå. Stikkord: Venninnefesten fra helvete. Ei bok om kontrollerende og intimiderende venninneforhold. Om å snakke fra levra. Om å ta opp det unevnelige. Om å drite i konsekvensene bare sannheten kommer ut. Kommer sannheten ut? Enetaler. Dialoger. Utbrudd. Venninne"drap". 

Jeg hørte først Monica Isakstuen lese utdrag fra egen bok under Kapittel. Så traff forfatteren Pia Tjelta og Janne S. Drangsholt i en dialog rundt filmatisering. Der leste Pia de første 4-5 sidene av boka. DU.VERDEN.DEN.FILMEN.SKAL.JEG.SE - om det blir film utav det. Pia Tjelta var PERFEKT som kvinnen det handler om. Opplesingen var ustyrtelig morsom i alt gravalvoret. Isakstuen og Drangsholt flirte og lo og hele salen var bare DER. Boka anbefales. Komplett uten forbehold :-) Sjekk også linkene til Rase og Vær snill mot dyrene.

Erlend Loe - Stille dager i Mixing Part (Roman/Humor)

Klassisk Loe om familieløgn og samliv, teater og TV-kokken Nigella Lawson. Et surrealistisk sammensurium om en familie på fire som er på sommerferie i Garmisch Partenkirchen (Mixing Part). Mor elsker Tyskland og alt tysk, far Telemann er teater- og Nigella-fiksert så det holder - dog ikke hektet på det han kaller nazi-Tyskland, i det hele tatt. Mor går tur in den Alpen med naboen som hun jevnt og trutt freser over, far googler porno og dagdrømmer. Datter spiller tennis mot nazi-tysker (ifølge far) og bror henger på. Definitivt årets familieferie! Ja - dette er Loe, umiskjennelig og herlig absurd. Jeg ler og ler. Når Loe er tragisk er han best :-)

"Sitter du her og ser på pornografi?
Nei.
Hva gjør du, da?
Jeg tenker på teater.
Og så lukker du pc-en hardt igjen når jeg kommer inn i rommet?
Ja.
Du skjønner at jeg blir mistenksom?
Ja. Men noen ganger når man tenker på teater må pc-en lukkes plutselig igjen. Sånn er det bare."

Anders Totland - Vintertonar (Roman)

En helt ny norsk forfatter for meg. Litt usikker på hva jeg synes. Jeg fikk ikke helt grepet på historien. Godt språk, men den ble uforløst, på et vis. Noen som har lest Vintertonar? 

Jeg siterer baksideteksten. "Kan ein reparere ein knust familie? «Eg ville fortelje mor si historie, vår historie. Men det blei for nært, for uforståeleg. Alt det svarte og kvite eg trudde eg skulle ta tak i, flaut meir og meir saman til utydelege gråtonar for kvar side eg las i bøkene. Kven var ho eigentleg?» Ein urovekkjande telefonsamtale driv Isak til å vende tilbake til bygda han vaks opp i, ein stad han for lengst trudde han hadde lagt bak seg. I møte med sin døyande far og søstera han aldri blir klok på, prøver han å komme nærmare si eiga historie: finne svar på kva som eigentleg skjedde med mora, og kven som har svike kven. Vintertonar er ei historie om sanning, løgn og løyndommar og om stilla som høyrer heime imellom."

Liz Moore - Lang lysende elv (Krim(thriller?))

Jeg pleier ofte være enig med Elin Brend Bjørhei i VG når det gjelder krim. Hun gav denne boka fra britiske Liz Moore en klokkeklar 6'er på terningen. Jeg er langt fra enig på alle punkt, selv om jeg har de fleste mot meg (ser jeg av omtaler/reviews på bla. Amazon). Omkvedet er varianter rundt utsagnet til Bjørhei: «Rusavhengighet og forholdet mellom to søstre står i fokus i denne hardslående og litterært gode noir-thrilleren. Realistiske og hjerteskjærende skildringer av karakterer og miljø, kombinert med overraskende vendepunkter, gjør dette til en bok som kryper under huden og blir værende der lenge etterpå.»

Dersom man fjerner ordet hardtslående så er jeg enig i første setningen. Dette er en litterært god noir-thriller (eller, ikke thriller i mine øyne da - men litterær). Realistisk er den kanskje, hjerteskjærende? Nope! Overraskende vendepunkt? Tja. Helt ok. Noen vendepunkt må det være i en krimthriller. Men under huden for å bli værende? Ikke i det hele tatt. Det er en lettbeint, lettlest (pga stadige tidshopp tilbake i tid og svært korte kapittel) og helt gjennomsnittlig kombinert krim/oppvekstroman med traumatisk bakgrunn i mine øyne. Mer er det ikke. Eller - er det noe jeg ikke ser her? Utfordre meg gjerne.

Hans Rosenfeldt - Ulvesommer (krim/thriller!)

Her derimot, her kan kan jeg sette en stor tommel opp. Rosenfeldt - mannen bak den ufattelig bra serien Broen og den kanskje litt mindre kjente, men likevel svært gode TV-serien Marcella (også på Netflix) - er i gang med et nytt prosjekt - Ulvesommer - som er første boka i en helt ny serie med Hanna Wester i hovedrollen. Serien starter dramatisk med en død ulv som blir funnet med menneskerester i magen. Vi befinner oss denne gang i byen Haparanda på grensen mellom Finland og Sverige. Det viser seg etterhvert at den avdøde har tilknytning til en narkohandel i Finland med forgreininger i flere retninger. 

Jeg vil ikke spoile innholdet, men kan si såpass at Rosenfeldt gjør en mesterlig jobb med karakteroppbygningen i denne første boka. Her er det nok å ta tak i for fremtidige bøker i serien. For at det blir flere legger ikke forfatteren skjul på. Fem eller seks. Kanskje åtte bøker? Jeg skriver så lenge leserne syns det er gøy å følge med, sier han i et intervju. Aner jeg en ny filmatisering uti framtiden et sted? Det er ihvertfall ikke tvil om at han har hooket denne leseren med både krok, søkke og snøre. Har du ennå ikke lest serien han skrev med Michael Hjorth om Sebastian Bergmann? Da har du myyye godt til gode. Anbefales!!