Auge i vind av Jon Fosse

En diktsamling om kjærlighet, nærhet, distanse, fortvilelse og glede. Pakk dette inn i vestlandshøstens regn og vind, hav og hei. Optimistisk og sårt. Enkelt og kompromissløst. Det er Fosse. Jeg trenger ikke si mer.

Eg ser deg og

du ser meg

og fortvilinga opnar seg

innover i oss

heilt til der den blir enkel

og det går an å sjå gjennom den

 

 

Kilde: Biblioteket - Utgitt: 2003 - Forlag: Det norske samlaget - Sider: 60 - Sjanger: Lyrikk, Dikt

.

Dantes Inferno, gjendiktet av Kristin Flood

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har forsøkt å lese Dantes Den Guddommelige Komedie, men jeg har ikke kommet lenger enn noen få sider hver gang. På engelsk. Tungt språk på versemål, oppstyltet og rett og slett slitsomt å lese. 

Så hvorfor forsøke igjen? Fordi jeg er sta, kanskje? Men jukser jeg da, når jeg leser Kristin Floods fritt gjenfortalte versjon? Tja, si det? Sikkert er det ihvertfall, at jeg ikke bare kom meg gjennom denne første tredjedelen av Den Guddommelige Komedie - Dantes Inferno - jeg koste meg til og med på ferden nedover mot de late, grådige og syndige. Virkelig! 

Velkommen til et eventyr,
et lekent dikt, et hjernespinn.
Det hander om en våken fyr
som skrev seg inn i alles sinn.

Firenze var hans fødested.
Dante ble han døpt.
Og mens han store kvaler led,
ble dette verket støpt.

Litt kjapt om hele verket så består det av 100 sanger, hvor innledningen og Helvete (Inferno) utgjør 34 av sangene, Skjærsilden 33 og Paradiset 33. Det er skrevet på italiensk verserim på 1300-tallets høyspråk, så jeg forstår jo at en direkte oversettelse og å være helt tro mot originalteksten er så godt som umulig. Det er her norsk-italienske Kristin Flood kommer inn i bildet. Hun har nemlig satt seg inn i teksten på originalspråket og ikke oversatt, men gjenfortalt den på sitt egenartede vis. Resultatat? Inferno på rim inspirert av middelalderens rytmiske fortellermåte. I gjenfortellingen har Flood lagt hovedvekten på de viktigste hendelsene og løftet fram disse akkompagnert av noen aldeles fantastisk detaljerte illustrasjoner av Gustave Doré som ble tegnet inn i en versjon fra 1800-tallet.

Fortellingen begynner med at Dante har gått seg vill i livets skog og ikke finner veien ut. Der treffer han på yndlingsforfatteren sin Vergil, som sier at han kan geleide Dante gjennom helvete og skjærsilden så han finner veien til himmelen. Ideen er da at Dante til slutt kan vende nesa hjem som et nytt og bedre menneske. Helvete er et svært hull som går helt ned til midten av jordkloden. Hullet ble til da Satan ble kastet ut av himmelen, og i midten sitter Satan fastlåst. Veien ned i dette hullet har ulike etasjer der sjelene er plassert og straffet etter et sinnrikt system alt etter hva galt de har gjort på jorden. Jo større synd, desto nærmere Satan er sjelene plassert. 

På tegningen er Dante kommet til "28. Sang. Åttende krets i inferno, niende fangegård. Det er litt tidlig ettermiddag, lørdag 26. mars, år 1300"

Han gisper høyt, kan ikke tro:
Hjelp og huttetu!
Parterte kropper, tarmer, blod.
Et slaktehus av gru!
...
Her finnes dem som sådde splid
der hvor de hadde sjans,
skapte feider, kamp og strid.
Nå kløves de på langs.

Jeg avslutter denne lille smakebiten på det store eposet med å sitere Janne S. Drangsholt for å beskrive boken oppsummert på en enkel måte: Midtlivskrise i Helvete. Yess. Spot on. Anbefales!

Kilde: biblioteket - Utgitt: 2021 - Sider: 146 - Forlag: Flood - Sjanger: Diktsamling

På vei ned...

Diktsirkelen - Klassiker: En annen sol av Kolbein Falkeid

I diktsirkelen skulle vi for mars lese en klassiker fra inn- eller utland. Jeg valgte meg den helnorske og nesten-lokale lyrikeren Kolbein Falkeid. Jeg fikk virkelig øynene opp for Falkeid i 2012 da en av hans diktsamlinger ble valgt ut til prosjektet Hele Rogaland leser. Diktsamlingen til Falkeid ble gitt bort gratis til alle i Rogaland som ønsket en kopi. Et fantastisk leseprosjekt som fremdeles repeteres hvert år med forskjellige forfattere i varierende sjangere.

Kolbein Falkeid har rukket å bli 87 år og profileres ofte som Vestlandets dikter, født og knyttet til Haugesund som han er. Stilen er jordnær og det er svært lett å føle seg hjemme i diktene hans. Det er for meg noe godt, traust, trygt og veldig folkelig over tekstene hans. Diktene er avkledd alt uvesentlig og treffer meg ofte direkte i hjertet. Ingen klisjeer, ingen billige løsninger, ikke noe prat. Bare rene, nakne observasjoner av livet, naturen, sorger og gleder.

Forfatteren debuterte allerede i 1962, tre år før jeg ble født og har utgitt hele 23 diktsamlinger. I tillegg har han skrevet en rekke sangtekster for bandet Vamp, blant annet nydelige Tir na noir (1993)- om et mytisk land i irsk mytologi. En sang som forøvrig min datter sang med en så stor innlevelse på avslutningsfesten i 10.klasse at moren ikke klarte å filme fordi tårene trillet så. 

Den utvalgte diktsamlingen jeg leste for diktsirkelen heter En annen sol og ble utgitt i 1989. Samlingen ble skrevet året etter Falkeid mistet en datter og det er denne boka som har nådd lengst ut. Diktene er aldeles nydelige og gir uttrykk for forskjellige sider ved sorgen. Etter denne diktsamlingen gikk det hele seks år før Falkeid igjen utgav en diktsamling, men da kom det til gjengjeld flere. Det mest kjente diktet fra samlingen er dette

Et rom står avlåst

Jeg lengter etter deg.
et rom står avlåst i kroppen min.
Alle tingene dine fins der og avtrykkene
av det korte livet ditt, flyktige
som skygger på snøen i måneskinnet.
Nøkkelen har jeg og går inn
med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt
og taler uten ord med tomheten,
en kronisk lytter.

Kolbein Falkeid
Bildekilde: ark.no

Jeg lengter etter deg
også fordi du var likest meg. Uten deg
går jeg alene med vranglynnet mitt.
Alt som var fint i meg og nå falmer
bar du som en tidlig sommerdag, et flott
langtidsvarsel. Også lavtrykkene mine
langt vest i deg kunne hope seg opp.
Av og til
kolliderte vi og værslagene våre. Skybrudd
og solgangsbris tørnet sammen. Men oftest
hang dagene våre som enige
søskenperler på kjedet.

Lengter etter deg.
Hverken vær eller dager løper mer.
Og tomheten svarer aldri.

Et litt spesielt trekk med diktsamlingen er også den synlige intertekstualiteten hvor Falkeid trekker inn tekster og elementer fra andre, både norske og utenlandske diktere. Disse tekstene dukker opp på ulike vis. En annen sol innledes f.eks med en runeinnskrift på en gravstein fra Opedal i Hardanger ca 300 e.Kr. "Birgingu boro swestar minu liubu meR Wagi. (Over Birging, min søster som var kjær for meg, har Wage, bror hennes (ristet disse runer))"

Andre steder dukker noen linjer eller eller et vers opp som innledningen på en ny del av diktsamlingen. Denne lille boka er virkelig en liten skattekiste, i tillegg til de nydelige, men ofte såre diktene.

Etter deg

Etter deg
drikker den tørste månen kjølvannet
når ingenting pløyer forbi for full maskin.

Etter deg
går trappene tungt oppover
selv når de går ned.

Etter deg
er stjernehimmelen et venstrehåndsarbeid,
smilet et spørsmål om å ta seg sammen
og diktet et påskudd.

 

Trøst

Iblant, ikke som en trussel
ser jeg hvor kort det er mellom oss:
Et barberblad, en blodpropp
(valg eller mening?)
og den ugjennomsiktige glassveggen
er borte.

Nei, trussel?

Jeg leser nå Kolbein Falkeids 748 siders Samlede dikt til frokost. Et par dikt hver dag i ett år. Det er en fantastisk start på dagen. Lyrikeren anbefales på det sterkeste! (..og for meg er han en klassiker ;-)

Kilde: Biblioteket - Utgitt: 1989 - Forlag: Cappelen - Sider: 57 - Sjanger: Dikt, Lyrikk

To diktsamlinger: Frukt og grønnsaker av Erika Jong og Den kvite rosa av Olga Ravn

I forbindelse med diktlesesirkelen som jeg er med i så tok jeg med meg disse to samlingene fra biblioteket. Utfordringen for januar var å lese ett eller flere dikt om kjærlighet. Til min fortvilelse, irritasjon, frustrasjon - stryk det som ikke passer - så fenget ingen av disse meg. 

Den kvite rosa var nok samlingen jeg likte best, en rekke svært korte dikt hver på bare noen linjer på hver side som handlet om sykdom, tap og kjærlighet. En samling full av metaforer.

Frukt og grønnsaker ble altfor "in your face" til at jeg likte den. Erotisk, surrealistisk og svært så feministisk til tross, jeg fikk ikke til denne heller.

Begge diktsamlingene burde i utgangspunktet passe meg godt å lese. SÅ uerfaren er jeg ikke med lyrikk, men jeg klarte ikke å ta disse til meg. Derfor kan jeg heller ikke gi noen fornuftig omtale. Det jeg imidlertid KAN levere, er en flott samleomtale av begge diktsamlingene på bokbloggen til Beathe. Til forskjell fra meg så passet denne lyrikken henne som hånd i hanske.

Stol mer på Beathe enn meg her, just sayin'...

Klikk her for link til Beathe sitt innlegg. Som ekstrabonus har hun også skrevet om diktsamlingen Ly av Ingvill Solberg.

Kilde: Lånt på biblioteket - Utgitt: 2020/2019 - Forlag: Samlaget/Oktober - Sider: 164/97
Sjanger: Dikt, Lyrikk

.

Jeg vil våkne til verden av Karoline Brændjord

Det å jobbe seg gjennom en sorg kan få utløp på flere måter. Sjelden, om enn aldri, har jeg likevel kommet over en så gjennomgripende god diktsamling som Jeg vil våkne til verden av Karoline Brændjord. En diktsamling hvor morens selvmord beskrives om igjen og om igjen, men uten at den verken blir mørk, destruktiv eller full av håpløshet. En diktsamling om hvordan å leve videre etter at en mor har tatt sitt eget liv.

Dette er noe så forbløffende fantastisk som en diktsamling med glød, humør og optimisme trass det tunge temaet som selvmord i nærmeste familie er. 

Jeg klarer ikke skrive noe mer fornuftig om Brændjords utrolige debut. Den må bare leses.

"JEG MÅ LÆRE MINE DØDE Å OPPFØRE SEG

Om mine døde dro med vinden, ville det vært vakkert.
Om mine døde rullet med bølgene, ville jeg fått ro i sjela.
Om de steg til himmels med et mykt rykk fra Guds hånd
eller løste seg opp i jorden og næret kornvalmuene.
Dette ville ha forsonet meg med døden.

Men mine døde vil dø om og om igjen
og sender meg fra skrivebordsskuff til skrivebordsskuff.
Jeg leter etter brev med forseggjorte håndskrifter.
Men mine døde skriver ikke brev.

Mine døde klatrer på en stol og legger løkkene sirlig om halsen."

Karoline Brændjord
Kilde: Kolon Forlag

"ALM

Den som sitter tålmodig kan se skogen forandre seg, se
bladene på en alm folde seg ut og siden krumme seg
innover. Den tålmodige kan se treet gi slipp. Et bladfeste
gjøres sprøtt og svakt slik at bare et tynt vindkast får
bladet til å løsne. Adskillelsen er aldri seremoniell, aldri
tragisk, den er dagligdags. Spør almen om savn."


TRO

Jeg er barnet
til en selvmorderske
Strålen som skal kaste kunst
over tragedien
For tenk at galskapen kan etterlate seg
noe mildt og velgjørende

Jeg er nåden

Jeg sørger og fortviler
med ynde
med mykt hår duvende nedover skuldrene
Så ikke vanviddet
skal ta meg også
Så ingen skal se meg i gata
med flagrende hår på en vindstille dag"

Rett og slett en fantastisk litterær stemme. Anbefales!

Kilde: biblioteket - Utgitt: 2020 - Forlag: Kolon - Sider: 78 - Sjanger: Dikt, Lyrikk

Sebastian i draum - Georg Trakl gjendiktet av Jon Fosse

Jeg har tidligere lest at Jon Fosse har hatt et helt spesielt forhold til østerrikske Georg Trakl fra Fosse var ung. Sebastian i draum er hovedverket til Trakl og diktsamlingen ble opprinnelig utgitt våren 1915, noen måneder etter Trakl selv døde av en hjertesvikt etter en overdose kokain november 1914 bare 27 år gammel. 

Trakl er regnet som en av de viktigste tyskspråklige poetene og som den mest sentrale i den tyske ekspressionismen og for den unge Fosse var Trakl den store lyrikeren. Han likte sannhetene og stemningene Trakl uttrykket med diktene sine, og ikke minst billedspråket og det Fosse kaller den repetitive musikaliteten. 

Jeg forstår hva Fosse mener etter jeg har lest gjendiktningen, men uansett hvor hardt jeg prøver, hvor seint jeg leser og dypt jeg søker å forstå så når ikke Trakl Fosse engang til midt på leggen når det gjelder verken billedlig språk, ei heller repetitiv musikalitet.

Når det er sagt så liker jeg likevel flere av diktene i samlingen, oversatt til nynorsk som de er. Alle er ikke like enkle å forstå, men jeg liker likevel lagene med dulge hentydninger. 

Flere dikt er stilet direkte til personer jeg ikke har noen bakgrunn for å kjenne - en modernistisk arkitekt, arkitektens kone, en forlegger, en forfatter og journalist osv. Det er mulig diktene gir dem mer mening enn meg? Best er Fosses gjendikning av de åpnere diktene til Trakl:

SOLA

Dagleg kjem den gule sola over haugen.
Vakker er skogen, det mørke dyret,
mennesket, jeger eller gjetar.

Raudleg stig fisken i den grøne tjørna.
Under den runde himmelen
fer fiskaren stilt i den blåe båten.

Langsamt mognar drua og kornet.
Når dagen lutar seg stilt
er godt og vondt klare.

Når det vert natt
lyfter vandraren stilt på tunge augnelok,
sola bryt fram frå mørkt gjel.

HOHENBURG

Det er ingen i huset. Haust i romma,
månelys sonate
og oppvakninga ved kanten av den mørknande skogen.

Alltid tenkjer du på det kvite andletet til menneska
fjernt frå ståket i tida,
over drøymande lutar seg grøne greiner,

kross og kveld,
den tonande omfamnar med purpurraude armar si stjerne
som stig opp til fråflytte vindaugo.

Difor skjelv den framande i mørkret
då han stilt lyfter augneloka opp over det menneskelege
langt borte, vindens sølvrøyst i gangen.

Georg Trakl
Bildekilde: derstandard.at

 
For meg blir flere av diktene litt lite tilgjengelige, for vanskelige å forstå seg på. Da faller jeg fort av lasset. Andre er enklere og gir meg fine øyeblikk av gjenkjennelse. Språket er gjennomgående nydelig, men - det blir ødelagt av noe som ikke har irritert meg i en eneste diktsamling så langt i livet - en hang til å bruke ordet purpurrødt og sammensetninger av ordet sølv... - igjen, og igjen og igjen og... 

Ja - irriterende. Det er neppe dette Fosse kaller den repeterende musikaliteten hos Trakl. Og det er dette, utrolig nok, som trekker ned diktsamlingen for min del. For i den siste tredjedelen av tekstene søkte jeg mer etter ordet enn meningen bak tekstene...

Kilde: Biblioteket - Utgitt: 2019 - Forlag: Samlaget - Sider: 70 - Sjanger: Dikt, Diktsamling, Lyrikk

Det er vinter,
Norge er nedstengt.
Stille faller snøen
over høyreiste graner
 om natten, Marianne i draum
Whistler

Lyden av stein som flyttar seg under vann av Lars Ove Seljestad

Jeg fikk en merkelig følelse av gjenkjennelse da jeg plukket denne diktsamlingen med meg hjem fra biblioteket. Ikke forstod jeg hva det var, og forfatteren kjente jeg ikke fra før. Det var bare "noe" der som fikk meg til å plukke opp boka. Vel hjemme begynte jeg å lese diktene og plutselig slo det meg, for alle de første diktene handlet om livet på en fabrikk. Sannsynligvis et smelteverk. Det måtte jo være smelteverket i Odda? Den ufattelig stygge ruinen av en fabrikk som forsøpler i sentrum på det lille tettstedet innerst i Sørfjorden i Hardanger. 

Så går lys nummer to opp for meg. Forfatteren heter Seljestad. Selvfølgelig. Seljestad ligger nemlig like utenfor Odda, og var langrenn-skistedet vi passerte hver gang vi kjørte fra hytta vår i Røldal til Odda for å handle. 

Jeg forstår. Derfor skriver Lars Ove Seljestad så utrolig vakker arbeiderpoesi. Han har sannsynligvis selv hatt en far som jobbet på smelteverket og opplevd bokas første del - Nattskift - som en del av barn-/ungdommen. Første diktet heter også... 

"SON AV DEN SVARTE RØYKEN 

Eg er son av den svarte røyken.
Eg vaks i hallar av stål og eld.

Eg gir meg aldri.
Eg brenn.

Den svarte far min bytte meg mot helsa si:
Øyrer mot hender, auger mot lunger, rygg mot sjel.
Han er ein sliten mann.
Kreftene hans er borte. Mine veks.
I det uendelege."

...

Lars Ove Seljestad
Bildekilde: Aschehoug.no

 Diktene er vakre. Underfundige. Kjemiske. 

"i røyndommens syrefabrikk lagar
vi tonnevis
99 % svovelsyre under seks kilos trykk og
100 grader celsius
eg vil
at dikta mine skal vera sterke
som røyndomens svovelsyre" 

Noen er såre og ettertenksomme.

ARBEIDSFOLK ET IKKJE ØSTERS

arbeidsfolk et ikkje
østers"

Andre kjærlige og minnes en far og et hardt liv.

"FAR SA

far sa
ingenting
då eg reiste

far sa
ingenting
då søster drog

far sa
ingenting
då mor gjekk

far sa
ingenting
då han fór"

Unødvendig å poengtere kanskje, men jeg elsket denne diktsamlingen. Det er en sårhet og en stolthet som gjennomsyrer hele dette lille verket. Kanskje kom boka nærmer meg siden jeg kjenner stedet, historien til smelteverket som ble nedlagt i 2002 og flere av menneskene som bor der nå? Jeg er svært enig med Mette Bleken i Hardanger Folkeblad: "Jeg tror denne samlingen vil åpne dører for flere til Seljestads forfatterskap. Og til litt åpnere øyne for det og dem vi har rundt oss. Det er det livet og tilværelsen handler om".

Anbefales! 

Kilde: biblioteket - Utgitt: 2020 - Forlag: Aschehoug - Sider: 75 - Sjanger: Dikt, Lyrikk

Høst på fjorden 

Sånn vil du ha meg av Inger Hagerup

Siste året på videregående skole stod det mellom Inger Hagerup og André Bjerke da jeg skulle skrive særoppgave. Jeg landet på Bjerke med De Dødes Tjern og parapsykologi som tema. Det gikk over all forventning, men det er Inger Hagerup jeg har vært trofast mot ever since. Jeg blir aldri lei diktene hennes. Det er nemlig noe der - kall det nostalgi - i de enkle og lette rimbaserte tekstene hennes som treffer meg. Hver gang.

Sånn vil du ha meg ble første gang utgitt i 1939. Andre opplag kom i 1988. 30 dikt om kjærlighet ble til 36 dikt i denne siste utgaven og gjenlesingen tok meg nok en gang tilbake i tid. Hovedtema i diktutvalget er forholdet mellom kvinne og mann, erotiske bindinger og kjærligheten i alle faser. Denne "nye" utgaven er også gjennomillustrert av kunstneren Tonje Strøm. Hun har sin egen, spesielle strek og alle tegningene er i sort/hvitt. En fin samling som jeg vurderer å anskaffe meg selv. Boka er denne gang lånt på biblioteket.

Diktet jeg først gjenkjente fra 36 år tilbake i tid var dette. Kanskje ønsket jeg meg, eller kanskje hadde jeg?

Lykke

Hva lykke er?
Gå på en gressgrodd setervei
i tynne, tynne sommerklær,
klø sine ferske myggestikk
med doven ettertenksomhet
og være ung og meget rik
på uopplevet kjærlighet.
Å få et florlett spindelvev
som kjærtegn over munn og kinn
og tenke litt på vær og vind.
Kan hende vente på et brev.
Be prestekravene om råd,
og kanskje ja - og kanskje nei -
han elsker - elsker ikke meg.

Men ennå ikke kjenne deg.

Nostalgi kom og ta meg :-)

.

Diktsirkelen - The Sun and Her Flowers av Rupi Kaur

Har du sett, jeg som faktisk forrige måned klarte å delta i diktsirkelen til Anita har glemt å skrive innlegget til boka! Temaet for juli var Utenlandske Lyrikere, og jeg valgte meg Rupi Kaur født i Punjab, India - nå kanadisk statsborger og forfatter.  Det litt spesielle med Kaur er at hun kun er 26 år, men har klart det kunststykket å selge over 3 millioner kopier av sin første diktsamling Milk and Honey.  Denne ble selvpublisert i 2014 da forfatteren kun var 22 år gammel og er nå oversatt til mer enn 35 språk. Med #1 på New York Times bestselgerliste, hvor den har tilbragt mer enn 100 påfølgende uker, kan dette sies å være litt av en brakdebut! Sirkelgeneral Anita leste forøvrig Milk and Honey som diktsamling nå i juli, og hennes omtale kan du lese HER.

The Sun and Her Flowers er Rupi Kaurs andre diktsamling, og temaene er igjen livets oppturer og nedturer. Boka er inndelt i fem kapitler og enkelt illustrert av Kaur selv. Blomstertemaet til samlingen kom til fordi hennes mor mente at blomstene er som en oppskrift på livet - de visner, faller, slår rot, stiger og blomstrer igjen. På samme måte går mennesket gjennom livet. Derfor er også kapitlene kalt Wilting, Falling, Rooting, Rising og Blooming. Jeg syns det var en veldig fin allegori. The Sun and Her Flowers kom ut i 2017 og ble straks en #1 bestselger. Samlingen solgte over en million kopier bare de første tre månedene og ble omfavnet av lesere over hele verden.

Så kan man spørre seg selv - hvorfor ble nå disse diktsamlingene så godt mottatt? Svaret er nok så enkelt som at temaene er svært forståelige - kjærlighet, avvisning, sex, rase, misbruk, skjønnhetsidealer, sorg, savn og glede. Språket er svært svært enkelt. Disse diktene inneholder verken fordekte poeng, intrikate setninger eller svevende og ofte mangetydige mulige tolkninger. Et eksempel på

kjærlighetssorgens tankespill:

it isn't what we left behind
that breaks me
it's what we could've built
had we stayed

Rupi Kaur
Bildekilde: bok365.no

feil fokus:

i hear a thousand kind words about me
and it makes no difference
yet i hear one insult
and all confidence shatters
-focusing on the negative

ensomhet:

the irony of loneliness
is we all feel it
at the same time
-together

kroppsidealer:

it is a trillion-dollar industry that would collapse
if we believed we were beautiful enough already

Så hva synes jeg? Vel, svaret er todelt. Jeg ser hva "alle" ser, en blomstrende insta-poet som treffer samtiden og mainstream perfekt. Samlingen er lett å relatere til. De fleste av oss har opplevd kjærlighet, sorg, savn, følelsen av ikke alltid å passe inn. Noen av oss har opplevd misbruk og kravet til skjønnhetsidealet på kroppen.  Vi skjønner Rupi Kaur, og vi føler med henne, nettopp fordi hun benytter enkelt, direkte språk akkompagnert av enkle og kanskje litt banale, men likevel treffende tegninger. Hun treffer roten i mennesket, og det er jo fint. Men, for meg blir det for enkelt i lengden. Tekstene blir litt for likt det man leser "overalt" på nettet. For meg balanserer hun helt på kanten mellom overforenkling av poengene sine og tilgjengeliggjøring av teksten til størst mulig målgruppe.

Jeg likte likevel samlingen, fordi den ble komplett og hadde et konkret tema. The Sun and Her Flowers står i diametral motsetning til lyrikksamlingen jeg valgte for mars - les gjerne omtalen av Noo gode Gnu, der tekstene var mer eller mindre uforståelige også ved tredje gangs gjennomlesning. Vil du ha det enkelt, lett tilgjengelig og lese lyrikken "alle" leser for tiden er både Milk and Honey og The Sun and Her Flowers THE thing to read, for å si det sånn :-)

Kilde: egen ebok - Utgitt: 2017 - Forlag: Simon&Schuster - Sider: 248 - Språk: Engelsk
Utfordring: GoodReads, Diktsirkelen

The Sun and My Flowers :-)

Diktsirkelen - "Noo gode gnu" av Solveig Mette Tjeltveit

I diktsirkelen denne gang skulle vi lese en lyrikkdebutant. Det fine med alle forfattere er imidlertid at samtlige har debutert, en eller annen gang. Noo Gode Gnu er Tjeltveits lyrikkdebut, den ble første gang utgitt i 2015 og krever virkelig sin leser.

Så hvorfor valgte jeg denne diktsamlingen? Kanskje fordi jeg liker det sære og spesielle? Muligens fordi jeg kom over en Youtube-snutt der forfatteren leser fra samlingen sin og jeg oppfattet at hun er fra det lille tettstedet Jelsa i Suldal like inn i fjorden her? Nei - egentlig plukket jeg opp denne fordi jeg har opplevd gnuen og derfor overhode ikke kunne begripe tittelen på boka. Det viser seg at ordet noo er swahili for gnu, og en diktsamling der en gnu er den sentrale gjennomgangsfiguren måtte jo være sært. Gnuen er langt fra et elegant dyr og egentlig blant de minst interessante firbeinte jeg har sett på mine Afrika-turer. Gnuen er den som blir spist, men som er mangetallig. Gnuen minner meg om kua, som føde. Ikke er den pen, ikke er den sjarmerende, så hvorfor i all verden gnu? Se det vet kun Tjeltveit :-)

Solveig Mette Tjeltveit
Bildekilde: littkritikk.no

Det spesielle med denne diktsamlingen er at alt er lov. Språkets grunnleggende regler er opphevet, gnuen skifter ham og stemmene i diktene tar forskjellig form, både i flora og fauna. Det meste er ved første gangs gjennomlesning - om jeg skal si det selv - temmelig ubegripelig som tekst. Men så tar likevel denne teksten fatt i meg på et vis. En anmelder kalte diktsamlingen en krevende, galopperende og performativ poesidebut, og det kan jeg virkelig skrive under på. Alle diktene har sin egen (manglende?) rytme, den sære gnuen fra mine safariturer i Sør-Afrika, Namibia og Botswana er allestedsnærværende og fraværende på en gang. Men hvorfor gnuen i all naturen?

Forfatteren sier selv i et intervju at det er skogen bak barndomshjemmet på Jelsa som har vært den store inspirasjonskilden til den fiktive skogen diktsamlingen beveger seg gjennom. Selv har hun aldri sett en gnu i levende live, kun på TV. Likevel går Tjeltveit all-in med gnuen i skrivestilen sin. Hun viker ikke en tomme, og det liker jeg. Noen dikt er mer forståelige, og derfor mer likende enn andre. Noen stille og tankefulle, andre fulle i temperament. Etter andre gangs gjennomlesning må jeg innrømme at jeg forstår mer av tekstene, de vokser og bygger på seg, men de blir sjeldent tydelige. Alle diktene er delt inn i det som jeg bare kan kalle Bibel-vers og Gud er nærværende flere steder, som her:

hysj det er fylt av sorg

61 høyr Gud sitt egg
rumlande lengtar
mellom dei levande inderleg bu
ut or reiret falla under mangrove ligga
der opna seg mot berget snart i vatnet duppa
bli seg sjølv
ei gul plomme svivande
62 slik vi høyrer at egget er stilt
slik det ligg i din natur
eit egg fylt av sorg
i din natur

Likte jeg samlingen? Den var spesiell og sær nok til at formen holdt på interessen min gjennom to lesninger, en form jeg har valgt å kalle en konsekvent stream-of-unconsciousness. Solveig Mette Tjeltveit har definitivt sin egen stemme og den holder hun fullstendig fast i gjennom hele boka. Jeg har aldri vært borte i en lyrikksamling som dette. Er likevel noe usikker på om dette er en form som jeg kommer til å prøve meg på flere ganger. Til det ble den for forvirrende. Jeg trenger tydeligere mål og mening med ei bok, uansett om det er en roman, lyrikk eller noveller. Teksten må ikke bli så utfordrende at det er utfordringen som blir poenget, da faller jeg av. Jeg holdt meg med nød og neppe ombord her. Såvidt.

Beathe har også skrevet om Tjeltveit's diktsamling HER.

Forfatteren leser utdrag fra egen samling:

 

Kilde: egen ebok - Forlag: Samlaget - Utgitt: 2015 - Språk: Nynorsk

Utfordring: GoodReads, Diktsirkelen

Min egen gnu
Kwai-river, Botswana

.

Diktlesesirkelen "Foran Orion" av Rune Tuverud

For å utfordre meg selv har jeg meldt meg inn i Artemisias nyopprettede dikt-/lyrikksirkel. Vi leser 6 diktsamlinger i året, og tema for januar var off-the-shelf, - eller: les en diktsamling som allerede står i bokhylla og samler støv. Siden jeg ikke befinner meg hjemme denne måneden (og heller ikke har noen uleste diktsamlinger i mine nå så magre bokhyller) så har jeg valgt meg ut nevnte diktsamling av Rune Tuverud, en forfatter jeg aldri har lest noe fra tidligere, men som allerede har gitt ut 10 diktsamlinger. Her var det bare å hoppe uti etter et tips på bloggen Tone's Bokmerke.

Tittelen Foran Orion, og coveret på diktsamlingen, peker direkte på stjerneformasjonen Orions Belte, og jeg innbiller meg umiddelbart at dette er en litt flytende, fjern og diffus diktsamling. Jeg tok fullstendig feil.

Diktene er modernistiske i formen, uten noen særlig rim og rytme. Tematisk er diktene observasjoner som fortellerstemmen "jeg" gjør gjennom flere stadier i livet. Noen tilsynelatende poengløse, som diktet Villminken som fikk meg til å tenke Jan Erik Volds (fritt etter hukommelsen): "En maur klatret opp på et strå, snudde og klatret ned igjen." Eller Tuverud's Søvngjenger, som handler om jeg's datter som går i søvne mens fortellerstemmen ser på et program på TV. Ingen av diktene beveget meg særlig. De er nøytrale. Fjerde teksten Om morgenen slår meg imidlertid rett i bakken, en kort tekst - ikke et dikt - på knapt én side, hvor observasjonen som gjøres er fortellerstemmens egen datter som ligger på gulvet etter selvskading. Kutting av underarmer og flekker med blod, dette er IKKE nøytralt! Her kan man forvente seg det meste. Kanskje?

Rune Tuverud
Bildekilde: forlagsliv.no

Noen av diktene er tankefulle, andre igjen observerende, i mange av dem er fortellerstemmen en person i bevegelse. Bilkjøring, alene eller med barnebarn, sterke hentydninger om at fortellerstemmen og hans kone ikke nødvendigvis er de beste venner hele tiden. Et lite stykke ut i samlingen finner vi diktet Ved en bensinstasjon. Og i det gjenkjenner jeg coveret på boka. En bensinstasjon under Orions belte, fortellerstemmen og en liten jentebaby. (Diktet ble forøvrig ukas dikt hos CappelenDamm i oktober 2015.) Diktsamlingen har flere tekster som ikke er i diktform. Nostalgi preger i hovedsak disse. Nostalgi og tilbakeblikk. Og så er det over.

Og jeg? Likte et par av diktene, ble rykket opp av selvskadingsteksten, men ellers fløt observasjonene jevnt forbi uten å feste seg noe særlig. En lett tilgjengelig diktsamling for meg, helt ok.

Kilde: Egen ebok - Forlag: Cappelen Damm - Utgitt: 2015 - Sider: 77

Utfordring: GoodReads, Nye norske, Diktsirkelen

Min sambo's bilde av stjernehimmelen over Tau
en kald vinterdag

.

4 på kjappen

Regn kan brukes til så mangt. Som for eksempel å jobbe seg nedover tårnene av uleste bøker, eller å parkere seg foran PC'en for å kjøpe seg enda flere. Ja takk, a little bit of both! Men med webinaret til Thomas Moen ennå friskt i minnet - Ta blogging til neste nivå - (noe jeg ikke har planer om, men jeg plukket med meg et par tips - som gjeninnføring av Publiseringsplan...) så har jeg bestemt meg for ikke å ligge mer enn fire bøker bak med omtaler. Hårda bud når man leser tett og mye, ser jeg...

4 på kjappen i juli (riktignok lest i juni)

Novellesamling fra 2016. Jeg er glad i absurditeter og fabelprosa. Jeg er derfor glad i Tor Åge Bringsværd. Øyehaug skriver absurdisme, men jeg forstår den ikke. Fortellingene har for meg ingen snert. Ingen humor. Kun få av dem har en knagg. Jeg trenger knagger. Det kan helt klart være meg som er problemet...

 Måtte selvfølgelig få meg denne, siden vi har startet opp med ny bokryggpoesi-runde på bloggene. Ble faktisk forespurt om å levere noen av mine gamle bokryggpoesi-stabler til denne boka, men av en eller annen årsak så kom jeg aldri så langt. Inneholder bokryggpoesi fra kjente og ukjente mennesker, noen gode, noen greie, enkelte forstod jeg ikke - akkurat slik som all annen poesi med andre ord :-) Helt ok bok å ha i hylla. Inspirerende er den ihvertfall.

Vinner av Nordisk Råds Litteraturpris 2014, men... her er det igrunnen jeg som føler meg sveket. Westö skriver veldig godt, de historiske miljøskildringene er sannsynligvis brilliant gode, kvinneskikkelsene spennende, og jeg lærte mye om en borgerkrig i Finland som må ha gått meg hus forbi da jeg satt på skolebenken. Som historisk roman, veldig bra med andre ord. Men så var det tittelen da - Svik 1938. Jeg satt og ventet. Og ventet. Og ventet. På et svik jeg egentlig ikke fikk, eller forstod. Boka ble for meg en lang oppbygning mot ... ikke noe? Hva gikk jeg glipp av her? Jag är blivit blind! Men fortelle, DET kan Westö til gangs!

 Men så - rosinen i 4-på-kjappen-pølsa!

 Poesi skrevet av svensk/iranske Athena Farrokhzad. Oversatt og utgitt på norsk i år. 
Dette er en svært forstyrrende diktsamling. Full av gru, likevel forbausende god og tidvis optimistisk. En innvandrerfamilie gir uttrykk for hvordan krig og maktutøvelse har påvirket dem. Fortelleren av diktene er selv uten stemme. En kvinne. Det er alt vi vet. Hvitt på svart, svart på hvitt - språk som hudfarge. Intelligent skrevet. Anbefales sterkt! Og når du har lest diktsamlingen så forstår du hvorfor jeg ikke kan skrive mer her i omtalen. Må oppleves!

Kilder: Botnen+Hvitverk fått fra Kolon forlag, Svik 1938+Bokryggpoesi er egne bøker
Utfordring: GoodReads, Noveller, Dikt, Prisvinnere 

Kontrasten til været utenfor....
Fløyelskveld på Antigua

Nedtur og opptur med Margaret Atwood

Ikke til å stikke under en stol at jeg er i overkant glad i Margaret Atwood. Såpass at jeg har begynt å ta for meg forfatterskapet hennes fra dets spede barndom. Det er trygt å si at hun (ifølge mine begreper) har lært ett og annet på sin vei. For nysgjerrighetens skyld har jeg denne gang tatt for meg to eldre diktsamlinger og prøvd å sette dem opp mot hverandre, om nå det er mulig. The Animals in that country og True stories - Poems. Det skiller tretten år på utgivelsene, og forskjellene er flere.

The animals in that contry er den eldste diktsamlingen jeg sålangt har lest av Atwood, utgitt i 1968 - to år forut for The Journals of Susanna Moodie. Sistnevnte en samling jeg ble veldig glad i. Jeg ble derfor nokså overrasket da denne diktsamlingen ikke fenget meg i særlig grad. Det er som vanlig ikke noe å si på språket, men jeg mangler en slags rød tråd. Noe som binder disse diktene sammen. Ser man på tittelen så er That country definitivt Canada. The animals er menneskene, dyrene og stedene i landet og hvordan - hvis i det hele tatt - disse kommuniserer med hverandre. Der kommunikasjon oppstår er diktene positive, lykkelige og glade. Der kommunikasjonen feiler mister diktene substans, de blir tomme og nesten intetsigende. Dette virker for mitt utrente poetiske øye som en svært sammensatt og ikke helt lett tilgjengelig samling. Metrikken - rytmen og rimmønsteret - er fullstendig uforutsigbart, og av og til deler Atwood setninger på merkelige steder og bruker innrykk for å understreke noe. Men hva dette "noe" er, er ofte veldig vanskelig å sette fingeren på. Definitivt en krevende diktsamling. Nå i ettertid når jeg nok engang sitter og prøver å få noe fornuftig ut av tekstene så ser jeg, at selv om jeg har lest gjennom samlingen flere ganger så finner jeg stadig noe nytt. Denne tror jeg rett og slett at jeg må komme tilbake til. Her ligger mer enn hva mine sannsynligvis begrensede lesninger sålangt har gitt meg. Utfordrende, ja det må jeg si. Derfor også interessant på sitt vis.

True stories - Poems ble utgitt i 1981 og er definitivt another cup of tea. Her er nemlig Atwood tilbake på rett plass i hodet mitt. Dette er selvfølgelig et resultat av særdeles subjektiv synsing og ikke basert på annet enn egne preferanser, men likevel. Flere av diktene handler om menneskets upålitelige evne til å oppfatte og tolke sanseinntrykk og de såkalt sanne historiene vi narrer oss selv og andre med å fortelle for å gi en følelse av identitet og vekst. I samlingen fant jeg også et antall ekstraordinært lidenskapelige og glødende kjærlighetsdikt. Disse opplevdes særdeles selvbiografiske, men er kanskje ikke det? Hvem vet. Diktene gav sterkt uttrykk av å ha levd egne liv og virket å kommet fra innerst i hjertet. Mine absolutte favoritter, selv om jeg trykket hele samlingen til meg. Slutten av Variation on the word Sleep kan jeg ikke glemme. Nydelig.

"I would like to be the air
that inhabits you for a moment
only. I would like to be that unnoticed
& that necessary."

Margaret Atwood
Bildekilde: poemhunters.com

Så hvorfor foretrekker jeg True Stories? Fordi diktene er lettere tilgjengelige. Fordi de er enklere å forstå og jeg ser sammenhengene og logikken bak oppbygningen av den totale diktsamlingen. Overskriftene gir mer mening. De forteller meg noe. Enkelte hvisker, noen roper med STORE BOKSTAVER. Midt i samlingen finner jeg overraskende nok fem kortprosastykker - True Romances - som jeg likte veldig godt. Disse er etterfulgt av noen dikt som er så grusomt groteske at de river hjerterota. Politiske, konkrete, fordømmende, enkelte beskriver kvinneundertrykkelse, tortur, vold og makt. Definitivt omfattende, provoserende og særdeles velskrevne 103 sider som avrundes med plaster på såret og en sommerdag i juni. Snakker meg om følelsesmessig rundtur! Av de to diktsamlingene jeg her har lest så anbefaler jeg så absolutt denne. Særdeles bra.

Margaret Atwood er nok mest kjent for sine romaner, men har sålangt også gitt ut hele 17 diktsamlinger. Planen er som nevnt å jobbe meg gjennom hele forfatterskapet, men det blir nødvendigvis ikke kronologisk. Etter nettopp å ha lest Man Booker Prize vinneren 2016, sør-koreanske Han Kang's The Vegetarian, så kan det også nevnes at Atwood har havnet på Man Booker-kortlisten fem ganger og vunnet én gang med The Blind Assassin - min neste bok ut fra forfatteren. Flere omtaler av Atwood bøker finner du i lista mi her.

Kilde: Egne bøker - Kjøpt: Amazon - Utgitt: 1968/1981 - Språk: Engelsk

Utfordring: GoodReads, Diktsamlinger, Utenlandske forfattere

Drømmer meg tilbake hit

Eleuthera, Bahamas