Diktsirkelen - "Noo gode gnu" av Solveig Mette Tjeltveit

I diktsirkelen denne gang skulle vi lese en lyrikkdebutant. Det fine med alle forfattere er imidlertid at samtlige har debutert, en eller annen gang. Noo Gode Gnu er Tjeltveits lyrikkdebut, den ble første gang utgitt i 2015 og krever virkelig sin leser.

Så hvorfor valgte jeg denne diktsamlingen? Kanskje fordi jeg liker det sære og spesielle? Muligens fordi jeg kom over en Youtube-snutt der forfatteren leser fra samlingen sin og jeg oppfattet at hun er fra det lille tettstedet Jelsa i Suldal like inn i fjorden her? Nei - egentlig plukket jeg opp denne fordi jeg har opplevd gnuen og derfor overhode ikke kunne begripe tittelen på boka. Det viser seg at ordet noo er swahili for gnu, og en diktsamling der en gnu er den sentrale gjennomgangsfiguren måtte jo være sært. Gnuen er langt fra et elegant dyr og egentlig blant de minst interessante firbeinte jeg har sett på mine Afrika-turer. Gnuen er den som blir spist, men som er mangetallig. Gnuen minner meg om kua, som føde. Ikke er den pen, ikke er den sjarmerende, så hvorfor i all verden gnu? Se det vet kun Tjeltveit :-)

Solveig Mette Tjeltveit
Bildekilde: littkritikk.no

Det spesielle med denne diktsamlingen er at alt er lov. Språkets grunnleggende regler er opphevet, gnuen skifter ham og stemmene i diktene tar forskjellig form, både i flora og fauna. Det meste er ved første gangs gjennomlesning - om jeg skal si det selv - temmelig ubegripelig som tekst. Men så tar likevel denne teksten fatt i meg på et vis. En anmelder kalte diktsamlingen en krevende, galopperende og performativ poesidebut, og det kan jeg virkelig skrive under på. Alle diktene har sin egen (manglende?) rytme, den sære gnuen fra mine safariturer i Sør-Afrika, Namibia og Botswana er allestedsnærværende og fraværende på en gang. Men hvorfor gnuen i all naturen?

Forfatteren sier selv i et intervju at det er skogen bak barndomshjemmet på Jelsa som har vært den store inspirasjonskilden til den fiktive skogen diktsamlingen beveger seg gjennom. Selv har hun aldri sett en gnu i levende live, kun på TV. Likevel går Tjeltveit all-in med gnuen i skrivestilen sin. Hun viker ikke en tomme, og det liker jeg. Noen dikt er mer forståelige, og derfor mer likende enn andre. Noen stille og tankefulle, andre fulle i temperament. Etter andre gangs gjennomlesning må jeg innrømme at jeg forstår mer av tekstene, de vokser og bygger på seg, men de blir sjeldent tydelige. Alle diktene er delt inn i det som jeg bare kan kalle Bibel-vers og Gud er nærværende flere steder, som her:

hysj det er fylt av sorg

61 høyr Gud sitt egg
rumlande lengtar
mellom dei levande inderleg bu
ut or reiret falla under mangrove ligga
der opna seg mot berget snart i vatnet duppa
bli seg sjølv
ei gul plomme svivande
62 slik vi høyrer at egget er stilt
slik det ligg i din natur
eit egg fylt av sorg
i din natur

Likte jeg samlingen? Den var spesiell og sær nok til at formen holdt på interessen min gjennom to lesninger, en form jeg har valgt å kalle en konsekvent stream-of-unconsciousness. Solveig Mette Tjeltveit har definitivt sin egen stemme og den holder hun fullstendig fast i gjennom hele boka. Jeg har aldri vært borte i en lyrikksamling som dette. Er likevel noe usikker på om dette er en form som jeg kommer til å prøve meg på flere ganger. Til det ble den for forvirrende. Jeg trenger tydeligere mål og mening med ei bok, uansett om det er en roman, lyrikk eller noveller. Teksten må ikke bli så utfordrende at det er utfordringen som blir poenget, da faller jeg av. Jeg holdt meg med nød og neppe ombord her. Såvidt.

Beathe har også skrevet om Tjeltveit's diktsamling HER.

Forfatteren leser utdrag fra egen samling:

 

Kilde: egen ebok - Forlag: Samlaget - Utgitt: 2015 - Språk: Nynorsk

Utfordring: GoodReads, Diktsirkelen

Min egen gnu
Kwai-river, Botswana

.