Bookerkandidaten "Die, My love" av Ariana Harwicz

Langlisten til The Man Booker International Prize ble sluppet igår, og der må jeg si det var svært mange interessante forfattere samlet. Ei bok hadde jeg lest tidligere - Går, gikk, har gått av Jenny Erpenbeck og Han Kang's The White Book har jeg hatt liggende. Av de tretten nominerte lastet jeg ned fire fra Amazon igår. Det blir en spennende måned!

Die, my love er skrevet av argentinske Ariana Harwicz og tar opp et emne som kanskje ikke er tabu, men som det ikke snakkes så altfor høyt om. Nemlig en nybakt mors manglende kjærlighet og binding til sin nyfødte sønn, et barn som hun egentlig ikke hadde lyst på selv. Guttens far, og etterhvert hennes ektemann, har hun heller ikke et kjærlig forhold til. De har flyttet på landet, for mannens del, hun kjeder seg som husmor og drives nesten til vannvidd  av ensomhet og det for henne lite inspirerende livet utenfor all allfarvei.

"I'm fed up with the fact that it's not okay to bad-mouth your own baby or walk around firing a gun."

Kvinnens moralske kompass er med andre ord temmelig ute å kjøre der hun søker etter en måte å overleve dette traurige livet på. Hun forsøker å oppføre seg slik som venner og familie forventer, men ender istedenfor ofte opp med å skjemme ut både seg selv og sin mann. De lever under samme tak, men har ikke en felles forståelse av hvordan forholdet skal og bør være. Det føles mer som ekteparet lever rundt hverandre, ikke sammen, og stemningen mellom dem er en underlig mekanisk disharmoni som kun av og til møtes i samklang. Disharmonien er det kun kvinnen som eskalerer. Hennes mann forblir nemlig svært lenge forbausende forståelsesfull.

"It's been months since we've hugged. We don't hold hands either, we're always pushing the buggy or carrying the baby instead. Do you see the Great Bear and the Little Bear? Yep, I say, and hug him, but my eyes linger in the starless space, in the absence of light. We face the threat of the dark sky above us, every night..."

Ariana Harwicz
Bildekilde: neverimitate.com

Forfatteren har valgt å ikke navngi karakterene i boka, noe som gjør at jeg får et merkelig distansert forhold til det hele. Sporadisk gjennom historien har Harwicz også valgt å endre fortellerperspektiv. Dette vipper meg flere ganger ut av leseflyten. Hva er det jeg leser, og hvem forteller egentlig nå? Boka har ingen tydelige kapittel, ingen kapitteloverskrifter eller innholdsfortegnelse. Jeg oppfatter heller ikke at den har noen konkrete tidsanvisninger. Historien fortelles over knappe 147 sider, men boka føles likevel tjukkere. Teksten er komprimert, bildene er mange og langt fra konsekvent tydlige. Det er likevel aldri noen tvil om hvordan historien vil ende, spørsmålet ligger heller i hvilken voldelig form den sterke lidenskapen i møtet med mangelen på det samme vil ta.

Die, my love var svært forstyrrende for her pirkes det nemlig borti litt vel kjente problemstillinger og utfordringer som kanskje flere nybakte mødre kan ha. Følelser det ikke egentlig er greit å snakke ut om, fordi de føles feil å ha overfor et nyfødt barn og også dets nybakte far. Heldigvis, får jeg nesten si, så drar forfatteren historien temmelig langt, så den blir ikke så nær at den blir navlebeskuende for leseren. Dette er ei god bok, noe spesiell i oppbygning og ikke minst i intensitet. Historien er brutal, og jeg jeg likte den svært godt. Anbefales!

Beathe og Elida har også lest boka.

Kilde: egen ebok - Forlag: Charco Press - Utgitt: 2017 - Sider: 147
Utfordring: GoodReads, Man Booker International Longlist 2018, Andre land, Kaosutfordringen

En annen stjernehimmel