Skuffende avslutning på klimakvartetten - Drømmen om et tre av Maja Lunde

Med fare for å fornærme de fleste lesende i inn- og utland. Jeg må innrømme det først som sist - jeg ble ingen fan av Drømmen om et tre som er Maja Lundes avslutning på bokserien hun har kalt klimakvartetten. Serien startet med Bienes historie som tok for seg hva som kan skje med verden om biene dør ut, videre med Blå hvordan mangelen på ferskvann kan komme til å prege kloden vår, i Przevalskis hest er det miljø og levekår for både dyr og mennesker som står i fokus og med denne siste boka belyser forfatteren det alvorligste - fortjener menneskene å være herre over naturen, eller er vi selv en truet art?

Jeg elsker hva/hvis premisset for klimakvartetten. Det er et svært spennende utgangspunkt. Med blikk både bakover i tid og med hendelser fra nåtiden som legger grunnlaget for en potensiell dystopisk fremtid dersom menneskene turer på som vi gjør i samme tempo på denne lille knollen som er kloden vår. Så hva var det jeg ikke klarte å fordøye i boka?

Bienes historie var ufattelig bra. Konseptet var nytt, synsvinklene var spennende, koplingen fortid, nåtid og potensiell fremtid var skremmende og ikke minst øyeåpnende. I Blå kjente jeg oppskriften, men ble fengslet av boka likevel. Przevalskis hest var helt ok, men begynte å flate ut. I Drømmen om et tre håpet jeg at forfatteren hadde funnet en ny og briljant måte å avslutte serien på, men så viser det seg at den ble mer av det samme. I utgangspunktet er frøhvelvet på Svalbard og oppvarmingen av Arktis spennende i seg selv. Hva skjer om frøene forsvinner? Hvem finner dem, har dem og hvordan kan eller vil de bli forvaltet og eller skuslet bort? Hva kan komme til å skje om vi ikke klarer å stoppe den globale oppvarmingen? Jeg fant språket uengasjerende, karakterene merkelig flate til Lunde å være og fremdriften var altfor laber. Jeg var klar for the grand finale, men den kom aldri. Forfatteren mistet meg på veien over havet mellom Svalbard og Kina et sted. Der ligger jeg fremdeles og vaker. Jeg klarte nemlig ikke fullføre boka. Det kommer jeg nok til å gjøre, men bare fordi.

Har jeg hatt en dårlig lesedag? Forventet jeg meg for mye? Er boka blitt altfor hypet? Jeg vet ikke. Les selv og gjør deg opp en mening. Alle bøkene i serien er verd å lese. Jeg har nok forventet meg så mye mer enn jeg fikk, og da falt jeg fra svært stor høyde. Det kan nok være meg, for de fleste anmeldere roser boka opp i skyene..

Kilde: Biblioteket - Utgitt: 2022 - Forlag: Aschehoug - Sider: 481
Tags: Biblioteket, Sølvberget, Klima, 2022

Ikke ennå, men snart
Juletrær

Hjemmekontoret av Lars Saabye Christensen og 9 flere forfattere

La meg innrømme helt i starten her, denne boka var mye bedre enn jeg hadde forestilt meg selv om jeg ser Dagbladet har trillet en sekser på terningen. Ikke nok med det, men de har jammen plukket ut samme sitatet som meg fra boka, og det er definitivt ikke i mangel på sitatvennlige kommentarer.

I Hjemmekontoret møter vi ti forskjellige norske forfattere som forteller om eget liv som skribent. Hvor de skriver, hva som påvirker dem, hvor produktive de er, om talismaner som hjelper dem med inspirasjon, om behovet for stillhet og et eget room with a view for kunne konsentrere, eller den andre ytterligheten - Vigdis Hjorth som ser ut for å kunne skrive bok mens hun står i kø for å betale kjøttboller en hektisk fredag ettermiddag på Rema1000 med laptopen på tralla.

Under pandemien fikk mange av oss kontakt med hvordan det er å ha hjemmekontor - på godt og vondt. En forfatter lever hele sitt arbeidsliv på hjemmekontoret. Hvordan påvirker dette motivasjonen og kreativiteten, avskåret fra alle andre i skriveprosessen? Boka er forunderlig privat, og forfatterne åpner seg virkelig opp for leserne sine. Som her, Jan Kjærstad:

"Det velsignede med et hjemmekontor er at ingen ser meg avkledd, at ingen ser hvor mislykket jeg er. At ingen ser hvor lite jeg får til på en dag, og hvor gudsjammerlig dårlig det er. Det er også̊ godt å vite at ingen er vitne til hvor lite jeg jobber. Eller hvor irriterende ofte jeg står fast. Hvor mye jeg ligger på sofaen og stirrer i taket."

Følelsen jeg sitter igjen med er at forfatterlivet må være temmelig ensomt til tider. Når idéene ikke kommer, teksten ikke flyter, inspirasjonen dabber av og det virker som om prosjektet aldri kommer i mål. Når det å sette på en maskin med klær, luke i bedet og bake boller eller intens internettsurfing kamuflert som research ikke er annet enn prokrastinering. 

Stor takk til alle forfattere der ute som holder ut og finner gnisten, idéene og inspirasjonen igjen og igjen så vi andre dødelige kan stikke av fra egen hverdag med nok ei bok mellom hendene.

Forfattere: Lars Saabye Christensen, Cecilie Enger, Jan Kjærstad, Vigdis Hjorth, Kjartan Fløgstad, Selma Lønning Aarø, Olaug Nilsen, Agnes Ravatn, Dag Solstad, Thorvald Steen.

Anbefales!

Kilde: Biblioteket - Forlag: CappelenDamm - Utgitt: 2022 - Sider: 170 - Tags: Personlige beretninger

My room with a view

Agnes Ravatn - Gjestene

Haha, herlig!!

Ravatn er like fornøyelig i denne romanen som når hun skriver essays og plotter krim. 

Juristen Karin og mannen snekker Kai får tilfeldigvis låne sommerhytta til Karins nemesis fra ungdomsårene, skuespilleren Iris som er gift med en svært rik programvareutvikler. Misunnelsen og mindreverdighetskompleksene til Karin gjør seg gjeldende i samme øyeblikket som de entrer hytta. Etter en liten løgn overfor de nærmeste hyttenaboene, som tilfeldigvis er Karins favorittforfatter Hilma Ekhult og forfatterektemannen Per Sinding, tar det helt av. 

Skarpe dialoger, herlig skadefryd, nevrotiske reaksjoner og med en herlig tvist på slutten sitter jeg igjen og flirer av boka. Dette er bare så deilig dyneløftende digg. For hvem kan ærlig si å ikke ha hatt et snev av Karins tankegang iblant? Skadefryd er som kjent den beste fryd, eller? 

Beste setningen i boka? "Per svarte slagordaktig og fiffig og liksom-klokt, som om han var fanga i eit evig bokbad." 

Ravatn, you made my rainy day! :-)

Kilde: Biblioteket - Utgitt: 2022 - Sider: 174 - Forlag: Samlaget - Tags: Roman

En annen båt og i feil fjord,
men boka har jeg med :-)

Julian Barnes - The Sense of an Ending

Det måtte en Man Booker Prize-vinner fra 2011 til å vende meg mot blogg igjen. Ei av de tynneste bøkene jeg har lest i år, men som jeg er nokså sikker på kommer til å sitte igjen som den aller beste av året - selv om vi har et par måneder til å gå på. 

Dette er nemlig ei av disse sjeldne bøkene man kommer over gjennom livet, hvor forfatteren klarer å trenge helt inn til beinet. I The Sense of an Ending får Barnes meg som leser til a) å filosofere over eget liv og hukommelsens upålitelighet  gjennom hovedpersonen i boka, Tony som forsøker å forstå sin egen situasjon i nåtid sett i lys av egen fortid, og b) utforske hvilke mekanismer som settes igang både hos Tony og oss selv dersom vi prøver å få en dyper innsikt i eller forsøker å beskytte oss selv mot den vi er. For hvem er vi, egentlig? Og er min sannhet det samme som din når vi ser tilbake på samme episode?

 Fornemmelse for Slutten som den heter på norsk - er rett og slett ei forunderlig tankevekkende og svært velskrevet bok. Barnes har valgt å dele den i to, hvor første parten beskriver Tony som ung mann og en av fire kamerater i en vennegjeng som vokser opp i London. Siden treffer vi ham et sted i 60årene - skilt, med en datter og et godt forhold til sin ekskone - der han reflekterer over livet og forsøker å finne ut hvordan det er gått med kameratgjengen og hans tidligere kjæreste Veronica. 

Boka høres kanskje triviell og ordinær ut, som hvilken som helst oppvekstroman, men det er den definitivt ikke. Jeg er en temmelig rask leser, men jeg har brukt over ei uke på denne 192 sider lange boka. Så absolutt ikke fordi den er tunglest eller kjedelig, men fordi den satte igang så mange tanker og funderinger over eget levd liv. Og språket. Nevnte jeg språket?

"History is that certainty produced at the point where the imperfections of memory meet the inadequacies of documentation."

Anbefales!

Kilde: Egen bok - Utgitt: 2011 - Sider: 192 - Forlag: Vintage -
Tags: 1001lesesirkel2022, ManBookerPrize2011, 1001books

 

 The White Cliffs of Dover
Det nærmeste jeg kom Barnes' London i sommer :-)