Jeg elsker hva/hvis premisset for klimakvartetten. Det er et svært spennende utgangspunkt. Med blikk både bakover i tid og med hendelser fra nåtiden som legger grunnlaget for en potensiell dystopisk fremtid dersom menneskene turer på som vi gjør i samme tempo på denne lille knollen som er kloden vår. Så hva var det jeg ikke klarte å fordøye i boka?
Bienes historie var ufattelig bra. Konseptet var nytt, synsvinklene var spennende, koplingen fortid, nåtid og potensiell fremtid var skremmende og ikke minst øyeåpnende. I Blå kjente jeg oppskriften, men ble fengslet av boka likevel. Przevalskis hest var helt ok, men begynte å flate ut. I Drømmen om et tre håpet jeg at forfatteren hadde funnet en ny og briljant måte å avslutte serien på, men så viser det seg at den ble mer av det samme. I utgangspunktet er frøhvelvet på Svalbard og oppvarmingen av Arktis spennende i seg selv. Hva skjer om frøene forsvinner? Hvem finner dem, har dem og hvordan kan eller vil de bli forvaltet og eller skuslet bort? Hva kan komme til å skje om vi ikke klarer å stoppe den globale oppvarmingen? Jeg fant språket uengasjerende, karakterene merkelig flate til Lunde å være og fremdriften var altfor laber. Jeg var klar for the grand finale, men den kom aldri. Forfatteren mistet meg på veien over havet mellom Svalbard og Kina et sted. Der ligger jeg fremdeles og vaker. Jeg klarte nemlig ikke fullføre boka. Det kommer jeg nok til å gjøre, men bare fordi.
Har jeg hatt en dårlig lesedag? Forventet jeg meg for mye? Er boka blitt altfor hypet? Jeg vet ikke. Les selv og gjør deg opp en mening. Alle bøkene i serien er verd å lese. Jeg har nok forventet meg så mye mer enn jeg fikk, og da falt jeg fra svært stor høyde. Det kan nok være meg, for de fleste anmeldere roser boka opp i skyene..
Kilde: Biblioteket - Utgitt: 2022 - Forlag: Aschehoug - Sider: 481
Tags: Biblioteket, Sølvberget, Klima, 2022
 |
| Ikke ennå, men snart Juletrær |
