ebokhylla mi: september 2015

mandag 28. september 2015

"Fotturar i Norge" av Gaute M. Sortland

Kortprosa og meg har sjeldent fungert. Årsaken kan selvfølgelig ligge i denne enden... Jeg ble likevel minnet om at sjangeren kan ha sine definitive fortrinn, som da jeg leste Hver morgen kryper jeg opp av havet av Frøydis Sollid Simonsen ifjor. Nå er jeg imidlertid fullstendig overbevist, med Fotturar i Norge av Gaute M. Sortland.

Kortprosastykkene hans overrasket meg, for jeg fikk ikke det jeg forventet meg. Og det er alltid et stort pluss! Jeg fikk nemlig så mye mer, og ofte var det de korteste tekstene som gav meg mest. Litt underlig, siden jeg helst trigger på mursteinsromaner. Fotturar i Norge er nemlig ikke en samling historier om vandring i fjellheimen med inngåtte fjellsko, lusekofte, fiskestang, kaffi på bål og gnagsår på hælene. Fotturar i Norge er i bunn og grunn små glimt av livet - som et barn i en bæremeis, en rømt oppdrettslaks på ville veier, en mann oppvokst i et arbeiderklassehjem på Aksdal, en fattigfant uten midler som utnytter gavmildheten til gode venner, en pakke brunsneglegift og en eldre mann i pustemaskin. Fotturar i Norge er på mange måter den norske folkesjela på godt og vondt. Noen ganger humoristisk, andre ganger trassig og innimellom optimistisk eller beint fram melankolsk.

Sortland starter boka med slutten av livet og historien til en eldre mann, før han fortsetter med en tekst om en liten gutt i bæremeis på ryggen til sin far. Deretter går diktene, anekdotene og fortellingene gjennom dagligdagse hendelser til sirkelen sluttes med tekstoverskriften Fotturar i Norge døyr. I hver tekst ligger det rom for tolkninger, og ofte har tekstene en dobbeltbunn. Boka gav meg en helt særegen leseopplevelse, jeg kjente meg igjen, jeg følte meg på en måte norsk og i ett med boka (helt merkelig erfaring), og jeg vil avslutte med parateksten - som i ettertid satt hele stemningen i perspektiv for meg. Denne boka skal leses flere ganger!

"Og regnet vil falle og
snøen vil dale
over Fotturar i Norge"

Anbefales rett og slett!

Kilde: Leseeksemplar - Forlag: Samlaget - Utgitt: 2015 - Sider: 93 - Språk: nydelig nynorsk

Et lite stykke Norge - Børselvfjellet i Finnmark

lørdag 26. september 2015

"I Hodet på en Gammel Dame" av Tordis Ørjasæter

Og det er akkurat der jeg har befunnet meg, i hodet til en gammel dame. Eller, rettere sagt - jeg følte vel egentlig at jeg satt og hørte på min gamle mormor fra dengang hun reflekterte over samfunnet og livet - dengang da og nå. Det ble en riktig trivelig opplevelse. I Ørjasæters hode fant jeg nemlig både en ro og en erkjennelse av at alder faktisk er mer enn bare et tall. Alderdommen er også en vekstperiode, et utviklingsstadium man jammen ikke skal kimse av. Samtidig er også alderdommen en balansegang mellom det å resignere og det å faktisk ikke gi opp.

For å referere Cicero i parateksten i boka:
"For meg har avfatningen av denne boken vært så gledelig at den ikke bare har utslettet alt ubehag ved alderdommen, men til og med gjort den hyggelig og innbydende."

Kanskje det er fordi jeg nettopp er blitt femti selv og er inne i et heftig renn av 50-årsdager som absolutt setter fokus på at jeg har kommet meg helskinnet gjennom ihvertfall halvparten av livet at jeg fant boka interessant. For det er den, men jeg tror kanskje man bør ha fått noen år på baken før boka har sin virkning? Jeg vet ikke. Jeg fikk plutselig lyst til å referere noen få kapitteloverskrifter fra boka og litt av deres innhold for å skissere hva denne boka egentlig inneholder.

Vi blir alle gamle, hvis vi lever lenge nok
Hvordan hver periode i livet har sitt særpreg
Voksen - eldre - gammel?
Hva ligger egentlig i disse begrepene? Hva insinuerer de og hvordan påvirker de oss
Mye er annerledes nå enn før
Nei, dette er ikke et "alt var mye bedre før" kapittel...
Fra fattigdommens dager til velferdsstaten
Et blikk på utviklingen av samfunnet vår
Fjernsynet og bøkene venter på oss
Til forskjell fra fotturer i fjellet, utforske verden og være aktive på mange arenaer?
Våre formødre og forfedre
Sies best med Kolbein Falkeid's ord: "Et menneskes røtter er en liten melankolsk sang på bunnen av hjertet"
Og saligheta var et bæssmorfang
Hvordan barn og barnebarn kan være både til glede og sorg
Korte dager - endeløse netter
Når alderen legger tungsinnet over den mest optimistiske
"Jeg skulle så gjerne ville forføre deg"
...sa Aksel Sandemose til forfatteren og vennen Margareta Strømstedt kort tid før han døde, "men jeg orker ikke". Om å få en kjæreste eller venn i voksen alder.

Tordis Ørjasæter
Bildekilde: lydbokforlaget.no

Med 32 kapittel fordelt på 154 sider berører forfatteren mange sider av livet, uten at hun graver seg for dypt ned i hvert emne hun tar opp. Dette gjør at boka blir lettlest og ikke kjedelig. Dette er ikke en eldre dame som henger seg opp i et tema for aldri å bli ferdig. Med sine 88 år har Tordis Ørjasæter et langt livs erfaring å øse fra. Innimellom korte fortellinger, tilbakeblikk, refleksjoner og kommentarer siterer hun nydelig fra flere av våre kjente og kjære forfattere og poeter. I flere avsnitt kommer hun også med noen gode råd til hvordan man kan håndtere en situasjon som kanskje ikke er så enkel. Som eksempelvis at man i alderdommen får uforholdsmessig mye tid alene.

Boka er, som det står bakpå, "boken for dem som er blitt gamle, men også for dem som er yngre og erkjenner at de selv skal bli gamle en gang." Det har jeg erkjent og følt spesielt sterkt på de siste par årene. Så er det jo opp til hver enkelt hvordan man møter alderdommen - i panisk stress for å holde seg evig ung, eller å akseptere livets realiteter og gjøre det beste ut av hver alder. Jeg vet hvor jeg har landet. Boka anbefales derfor rett og slett for dem som "er blitt gamle, men også for dem som er yngre og erkjenner at de selv skal bli gamle en gang." :-)

Kilde: Leseeksemplar - Forlag: Kagge - Utgitt: 2015 - Sider: 154 - Utfordring: GoodReads/Norske forfattere


En flott, gammel dame jeg traff på det flytende markedet utenfor Bangkok

torsdag 24. september 2015

"Kledd Naken" av Agnes Lovise Matre

Øystese i Hardanger er for meg sommer, idyll og moreller. Kontrasten til innholdet i Kledd Naken, som er lagt nettopp til denne lille bygda i Norge, kunne ikke vært større. Derfor legger også slagkraften igjen store fotspor i sinnet, og gjør meg forbannet og uhorvelig trist, men også en aldri så liten smule provosert. Av kvinnen som individ.

Bakpå boka leser jeg følgende: "Etter en fuktig bygdefest på Holmatun, det lokale festlokalet, blir Iselin brutalt voldtatt av en nær venn. Redselen for bygdesladder og skammen over at hun ikke var i stand til å forhindre overgrepet, fører til at hun holder voldtekten for seg selv. Et valg som får fatale konsekvenser når ryktene i bygda begynner å svirre og gjerningsmannen blir mer og mer truende. Iselin er svært preget av overgrepet, og det blir ikke bedre av at overgriperen til envher tid lusker rundt henne og familien hennes."

Agnes Matre tar her opp et viktig tema, nemlig isfjellet som voldtekt av kvinner faktisk er. En studie fra 2014 gjort av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress vitner om en sterk realisme i situasjonen til forfatterens hovedperson, Iselin i Øystese. Ifølge studien er det få av kvinnene som blir utsatt for voldtekt som går til medisinsk undersøkelse den første tiden etterpå (så få som 11%). Nesten en tredjedel forteller heller aldri om voldtekten til noen andre. En annen skremmende statistikk når det gjelder gruppene av overgripere er at det er venner, bekjente, naboer, kollegaer eller kjærester/partnere som representeres i den aller største gruppen av voldtektsmenn.

Agnes Lovise Matre
Bildekilde: agnesmatre.com

Kledd Naken lener seg derfor godt mot reelle fakta i samfunnet vårt og det er dette som gjør meg både forbannet og uhorvelig trist. Troverdigheten i situasjonen er fullstendig, og persongalleriet passer som hånd i hanske til historien Matre forteller. Den er vondt realistisk, og menneskene vi treffer er ikke karrikaturer, men ekte mennsker av kjøtt og blod. Alt fra Iselin selv, mannen Tore som jobber 2/4 i Nordsjøen, den kommende fjortis-in-spe-Sara datteren og hennes utfordringer, naboene, venninnene, sladdersentralen på bensinstasjonen og Bygdedyret med stor B. (Bor selv i bygd og vet hvordan det kan oppføre seg...). Historien er fortalt kronologisk, hvor hvert kapittel starter med et romertall samt sted, dato og eventuelt tidspunktet på dagen. Det er 53 kapitler i boka, noe som gjør at historien flytter oss hyppig i tid og sted. Det gir et godt driv fremover. Boka har også et fargerikt språk. Matre gjør effektiv bruk av både metaforer og personifikasjon og bruken av kursivert skrift viser Iselin's tanker innimellom dialogene og den fortellende strukturen. Vi er i rommet, vi er inni hodet til Iselin, og vi opplever den temmelig klaustrofobiske og angstfyllte situasjonen gjennom henne. Dette er bra! Men det er også her jeg blir provosert. For jeg engasjerer meg sånn at jeg setter meg selv inn i situasjonen, og bare vet - at jeg selv ikke kunne tiet om voldtekten. Uansett hvem som forgrep seg på meg. Om det var en far, en nabo, en eks-kjæreste eller en venn. Jeg hadde dratt sporenstreks til sykehuset/legen, anmeldt forholdet til politiet og sørget for at jævelen fikk som fortjent. Uansett!

Ei viktig bok med et stikkvåpen rett inn i et isfjell av en verkebyll i samfunnet vårt.

Kilde: Mottatt fra forfatter - Forlag: Comino - Utgitt: 2015 - Sider: 339 - Utfordring: Norske Forfattere/GoodReads

onsdag 23. september 2015

"Tredve Dager i Sandefjord" av Vigdis Hjorth

Jeg har vært i fengsel! Hvem skulle trodd. Det ble en selsom opplevelse. Sammen med Vigdis Hjorth, that is. Hun har nemlig nok engang skrevet bok basert på egne opplevelser, og denne gang altså fra et fengselsopphold i Sandefjord. Jeg har etterhvert funnet ut at Vigdis og jeg faktisk har en del saker og ting til felles. Vi har blant annet blitt 50 år begge to. Til forskjell fra Vigdis røyker jeg imidlertid ikke, derfor fikk jeg heller ikke et intenst behov for sigaretter dagen etter 50-års feiringen min. Noe som derfor heller ikke resulterte i at jeg kjørte i bakfylla, sneiet borti biler på veien og fikk et fengselsopphold med på kjøpet. Likheten er ikke SÅ påfallende mellom oss. Med dette som bakgrunn har Vigdis skrevet om opplevelsen sin - eller Tordis som hun kaller seg i boka - og gjort business på også den siden av seg selv. Den dama har kreative evner, forretningssans og er uten blygsel, det skal være visst. Så hvordan blir de tredve dagene i Sandefjord?

"Han legger en hånd på dørhåndtaket på neste dør og sier det er systua, åpner den og der sitter de. Syv damer ved hver sin symaskin rundt et bord som i Fredrikssons fabrikk: -Dette er Tordis, hun kommer på systua i morgen. Jeg er helt fælen. De kikker opp under brilleglassene nederst på nesen, men de har jo allerede sett meg. To damer i sekstiårene i fengselsniformer står ved et bord lenger oppe, med kjekke korte frisyrer, hilser uinteressert, det er ikke like fatalt for dem som for meg. Jeg er på ferie hos fremmede, er noen streng i stemmen, begynner jeg å gråte."

Igjen skriver Vigdis ei ærlig bok, en troverdig historie som jeg ikke tviler på er fullt ut basert på egne følelser rundt fengselsoppholdet. Hun tilbringer dagene sammen med tolv andre kvinner og lærer hvordan livet til disse vidt forskjellige tolv kvinnene utarter seg, både utenfor og innenfor murene. Det er en brokete forsamling - narkovrak, brannstiftere, smuglere og NAV-svindlere. Alle ristet sammen foran Hotel Cæsar, på systua hvor de syr vinhøner, Zalo-forklær og strikker lommetøfler. Det går ikke mange dagene før Tordis/Vigdis føler seg som ei i gjengen, selv om hun har de peneste klærne, har den beste utdannelsen og er et hav foran de andre når det gjelder kulturell ballast. Selvfølgelig.

Vigdis Hjorth
Bildekilde: vg.no

Hjorth får fram både melankolien og refleksjonene Tordis gjør seg på en interessant måte. Det er ikke tvil om at Tordis forstår at hun bør sone, og avfinner seg tidlig med det. Men heller ikke i denne boka føler jeg at hovedpersonen angrer på alkoholinntaket som satte henne i denne kinkige situasjonen. Det første hun planlegger å gjøre når hun slipper ut om morgenen etter 30 dager er nemlig å oppsøke baren på hotell Atlantic for å ta seg en øl. På trass? For å understreke et poeng? For å påpeke at det var selve kjøringen i alkoholpåvirket tilstand som var det idiotiske å gjøre, ikke det å drikke mye i utgangspunktet? Hjorth har med mange litterære referanser og sitater i denne boka, noe som understreker forskjellen på Tordis og de andre innsatte i Sandefjord fengsel. Ett av sitatene gjorde spesielt inntrykk og sier kanskje mest om Tordis/Vigdis? Det er sitatet fra Charles Baudelaire's "Berus dere".

"Man bør alltid være beruset. Alt beror på det: det er alt hva det dreier seg om. For ikke å merke Tidens forferdelige åk som knekker skuldrene og knuger dere mot jorden, må dere beruse dere - uten stans.
Men med hva? Med vin, poesi eller med dyd, alt etter behag. Men berus dere.
Og hvis dere en eller annen gang våkner opp; på trappen foran et palass, i det grønne gresset ved dikekanten, eller i et værelse med dyster ensomhet og kjenner at beruselsen allerede er nedadgående eller helt forsvunnet - spør da vinden, bølgen, fuglen, klokken; spør alt som flykter, skjelver, beveger seg, synger, taler etter tiden. Og vinden, bølgen, stjernen, fuglen, uret vil svare dere: -Tiden er inne for å beruse seg! For ikke å bli Tidens forpinte slaver, må dere beruse dere, uten stans. Med vin, poesi eller dyd, alt etter behag."

Baudelaire var en fransk dikter og litteratur- og kunstkritiker (en av de mest fremtredende på 1800-tallet) og skjebnen hans var tragisk. I perioder brukte han narkotika og erfaringene fra stoffmisbruket skildret han i Artificial Paradises. Sjekk ut linken! Aner vi en parallell til Tordis/Vigdis' alkoholforbruk her? Hennes syn på alkoholen som løsningen og inspirasjonen som danner bakteppet for kunstnerisk utfoldelse. Hvem vet? Og det er det som er det aller fineste med Vigdis Hjorth. De refleksjonene man sitter igjen med etter endt lesning. Hva er sannhet? Hva er fiksjon? Er noe av dette forfatteren selv? Og ikke minst: kunne (noe av) dette vært meg? Anbefales så absolutt! Jeg digger Vigdis Hjorth! Så enkelt.

Kilde: Egen bok - Forlag: Cappelen Damm - Utgitt: 2011 - Sideantall: 265

En liten venn jeg møtte i en park i Houston

tirsdag 22. september 2015

Kapittel søndag, og oppsummering

Alt går ikke som planlagt, og søndagens Kapittel vitner om det. Men, aldri så galt osv.

Beate Grimsrud

Planen var å dra på ihvertfall ett arrangement, og det var Beate Grimsrud. Etter å ha hatt henne (også) som pensum på Uis med den fantastiske boka En Dåre Fri så var jeg lynklar for kl. 19:00 i Kulturhusets Møteplassen og Grimsrud's Evighetsbarna. Istedenfor bilde og omtale av arrangement, her kommer en film om romanen fra Stefan Wrenfelt og Beate Grimsrud selv:

Jan Kjærstad
Det jeg imidlertid fikk med meg på Kapittel's siste dag var Jan Kjærstad. Nok en forfatter som jeg ikke har hatt verken på repertoaret eller i kikkerten. Den nye boka hans virker imidlertid utrooolig kul, så den er vel innkjøpt og signert. Slekters Gang er ikke akkurat en tittel som trigger meg, ei heller coveret, men innholdet! Og jeg refererer uten blygsel fra det aller første avsnittet i boka (som også Kjærstad leste høyt for oss):

"Norge var et land i utkanten av den verdensdelen som ble kalt Europa. For en som har fløyet over den store halvøya, nordvest i Slavia, er det sikkert uforståelig at denne villmarka en gang har vært befolket, at det har vært byer og en velfungerende infrastruktur her. På sitt høydepunkt som nasjon, på 2000-tallet, skal Norge ha rommet rundt sju millioner innbyggere. Vi vet ikke eksakt hvor mange "nordmenn" eller etterkommere av nordmenn som lever i dette landskapet i dag, men det kan neppe være mer enn noen få tusen. De kalles "den norske stammen" og består dels av kremmer-barbarer som streifer om i randsonen av den veldige ødemarka vi kjenner som Forum Europeum, dels av grupper som roter i jorden om dagen og drikker potetbrennevin om kvelden."

Det viser seg at nordmennene har en stor betydning for Long-dynastiet i Den kinesiske føderasjonen, og bokas undertittel - Fortellinger fra et glemt land - legger lista for hva vi kan forvente oss. Nok ei bok med røtter i Asia, som både bøkene til Otsuka og Maja Lunde altså. (Kapittel-tittel "Amerika" kan vi kanskje lure litt på? ;-) Ifølge Kjærstad er ikke dette en apokalyptisk roman, ei heller et forsøk på å forklare i detaljer da de aller fleste nordmenn forsvant fra jordens overflate, men heller en fortelling fra tre kvinners synsvinkel på hvordan de har lett og leter seg fram til historien før - for 2000 år siden - før Long-dynastiets spede barndom. Aftenbladet gir Slekters Gang en klokkeklar 6'er med overskriften Dikterfantasien Gnistrer. Jeg med min dystopi-/fremtidsdille klarte ihvertfall ikke stå imot, og boka tas med på ferie 1. oktober, det er garantert! Godt over 600 sider holder vel noen dager. (Og Kindle'n min, goes without saying...).

Kapittel 2015 var et svært vellykket arrangement for min del. Og jeg var ikke alene. Et lite uklipp fra omtalen i Aftenbladet:

Les mer i Aftenbladet om

Neste år? Følg med! :-)

fredag 18. september 2015

Kapittel - torsdag og fredag

Selv om jeg egentlig kunne tenkt meg å campe på Kulturhuset fem dager til ende så var vel ikke det en helt realistisk mulighet. Jeg fikk likevel med meg to innlegg torsdag og tre fredag.

Torsdag

Torsdag startet jeg med en bestefar i Amerika.. Edvard Hoem kom og pratet om boka Slåttekar i Himmelen, en bok som er inspirert av historien til forfatterens olderfar som emigrerte til Amerika. Hoem er en lun og raus kar som fortalte om hvordan boka ble til, all research'en som lå bak og kom med morsomme anekdoter og historier underveis. Riktig underholdende, og en herlig type. Jeg hadde egentlig bestemt meg på forhånd at Hoem ikke var for meg, men her sitter jeg...med boka på pulten :-)

Andre arrangementet jeg måtte få med meg torsdagen var Gro Dahle. Jeg valgte ei av novellene hennes som eksamensoppgave på UiS i forfjor (heldig valg, viste det seg) så jeg måtte jo bare oppleve henne "live". Hun var akkurat slik jeg hadde forventet meg. Gro Dahle leste fra den nye novellesamlingen sin "Amerika" og tittelen passet jo Kapittel-festivalen perfekt. Siden Toril Brekke ikke stilte sammen med henne som planlagt leste forfatteren to av novellene sine fra samlingen og småpratet litt underveis. Det som slo meg var at de to var veldig forskjellige fra novellen Ønskesneglen som jeg fordypet meg i. Dahle skriver både romaner, noveller og poesi og er en allsidig forfatter.

Fredag

Så til ei bok jeg har vært veldig nysgjerrig på, og som jeg ikke har lest (men nå fått kjøpt og signert). Det er Bienes Historie av Maja Lunde. Maja har igrunnen skrevet barnebøker, og dette er hennes første voksenroman. Forfatteren har bakgrunn som manusforfatter for TV og har en helt spesiell måte å angripe skriveprosessen på. Mer om dette i bokomtale senere på bloggen. Bienes Historie tar utgangspunktet i bienes død - the colony collapse disorder - og er skrevet på tre tidsplan. Fortiden handler om William i 1852 som er naturalist/biolog, George som er birøkter i Ohio i 2007 og Tao som bor 160 år frem i tid i Kina og som driver med håndpolinering. Dette er ei utrolig spennende bok som har krevet massiv research fra forfatterens side. Det interessante med boka er at den tar utgangspunkt i den reelle akutte biedøden som er forårsaket av både klimaendringer, hardkjør for biene i pollineringsesongen og sprøytegifter. Maja Lunde leste flere små avsnitt fra boka fra alle tidsepokene, og jeg må si - denne skal leses. Særdeles spennende tema! Selv om dette er fiksjon så er historien på alle måter basert på reelle fakta. Anbefales ulest :-)

Fredagens andre innslag var den prisvinnende japansk-amerikanske Julie Otsuka som har skrevet bøkene When the Emperor was Divine og Buddha in the Attic. Jeg har ikke lest noen av dem, men de ble sporenstreks bestilt fra Amazon på engelsk. Sistnevnte ble utgitt i 2013 og fikk mest oppmerksomhet. Boka handler om de japanske picture brides som ble skipet med båt til Amerika i håpet og troen på at de nå kom til rike ektemenn og skulle leve the american dream. Således gikk det ikke. De aller aller fleste endte ute på markene som hardtarbeidende bondekoner i et liv langt fra den luksusen de var forespeilt. Japanerne var heller ikke velkomne i det amerikanske samfunnet og hadde det særdeles vanskelig. Mer om dette i bøkene som skal leses og omtales på bloggen. Begge to utrolig interessante, og Brita gjorde igjen en formidabel intervjujobb. Jeg er sikker på at ikke en gikk fra salen uten planer om å lese ei om ikke begge to av bøkene. Otsuka var særdeles kunnskapsrik og har en helt spesiell og minimalistisk måte å skrive sine fortellinger på. Bokomtaler to be continued :-)

Siste innlegget jeg fikk med meg idag var I den kanadiske villmark. Det viser seg nemlig at to norske forfattere gir ut bok i år der handlingen er lagt til den kanadiske villmarken. Spesielt interessant for meg som studerer kanadisk litteratur dette halvåret (året). Lajla Rolstad har gitt ut boka Ulveøya, som er en slags crossover biografi selv om hun egentlig kaller det en roman. Boka tar for seg en periode i livet hennes hvor hun tilbringer lang tid alene i den kanadiske ødemarka. Hvorfor? Les boka! Høres interessant ut. Jeg velger meg denne å lese av de to. Hilde Kvalvaag gir ut boka Lev Vel Alle i disse dager. Hun er tidligere brageprisvinner og har skrevet flere ungdomsbøker. Hennes bok tar utgangspunkt i en olderfar som reiste fra sin kone og 6 barn - rett og slett emigrerte fra alle plikter i Norge . Det viste seg i ettertid at han levde alene i 33 år i Canada. Kvalvaag sier også at mye i bøkene hennes er basert på egne erfaringer og følelser, også ungdomsbøkene. Dessverre gikk det et parallellarrangement samtidig med dette, så den kanadiske villmarken fikk ikke den oppmerksomheten den fortjente, synes jeg. Men jeg koste meg uansett.

Nok en flott dag på Kapittel, og jeg er blitt flere bøker rikere. Sådan kan det gå med ebokhylla, som får mer papir i hyllene for hvert år som går... Klager jeg? NIKS :-)

Lørdagen er jeg dessverre overbooket i plikter, så da får jeg ikke med meg et eneste arrangement. Dessverre. Jeg forsøker å fortrenge, og ser fram til søndagen istedenfor. Da skal jeg ihvertfall ha med meg Beate Grimsrud. Kanskje flere. Dette er gøy!

torsdag 17. september 2015

Flott start på Kapittel!

Det sies at bilder sier mer enn ord. Jeg er noe usikker når det kommer til intervjuing og bokbading av forfattere... Onsdagen ble veldig bra, med den desidert største høydaren Vanessa Diffenbaugh. Brilliant intervjuet av Brita, foreleseren min i engelsk litteratur på UiS.

Fargegata i Kapittel-skrud :-)
Gå ikke glipp av lesningene på fredags- og lørdagskvelden på pubene her!

Levi Henriksen og Leif Enger i interessant samtale om bøkene sine og sitt forhold til Amerika. Begge forfatterne har journalistbakgrunn og mente at dette var en stor fordel for en forfatter. De var skjønt enige i at kanskje de ble forfattere nettopp fordi de alltid ønsket å legge mer kjøtt på beina på journalist-storyene sine - add to the stories :-)

Brita Strand Ragnes i samtale med Vanessa Diffenbaugh. Jeg ble særdeles positivt overrasket over dette intervjuet. Både fordi forfatteren viste seg å være mye mer interessant - faktisk utrolig mye mer interessant - enn jeg trodde i utgangspunktet og fordi intervjustilen til Brita var særdeles engasjerende og god. At forfatteren har skrevet om fosterhjemsordningen i USA i boka Blomstenes Hemmelige Språk er kanskje ikke unikt i seg selv, men når man så lærer at Diffenbaugh selv har 2 fosterbarn i tillegg til egne barn og at hun jobber i en organisasjon som forsøker å gjøre situasjonen bedre for fosterhjemsbarn i USA så forstår vi at det ligger mye hjertevarmt engasjement bak både research og karakterene i boka. Diffenbaugh presenterte også den nye boka si Vi Ba Aldri om Vinger.

Så dro jeg til Stavangeren på Thomas Seltzers Amerikakontoret. Her de dyktige musikerne som både åpnet og avsluttet paneldebatten. Jeg fikk perfekt plass på galleriet og hadde fantastisk utsikt til scenen.

Thomas Seltzer i dialog med forfatter Levi Henriksen, hele Norges Kjell Elvis, Amerika-ekspert Helene og forfatter John Erik Riley. Morsom debatt som ble innledet av at Seltzer sammenliknet Norges forhold til Amerika med sine egne "edlere deler". Det ble en uhøytidelig og småmorsom debatt med gode innslag. Knausgård ble forhindret fra å stille på Kapittel, så Kjell Elvis kom som stand-in. I utgangspunktet ble jeg veldig skuffet, men det viste seg at han var både reflektert, humoristisk og hadde interessant informasjon å komme med. Christine Sagen Helgø ble også forhindret, men Amerika-ekspert Helene (som jeg dessverre ikke husker etternavnet på) var en særdeles verdig erstatter. Hun hadde full kontroll på samfunnspolitikk, kunst og kultur.

En flott dag - gleder meg til resten!!

tirsdag 15. september 2015

Da var man klar - onsdag!

De grove planene er lagt når det gjelder arrangementene. Det er synd jeg går glipp av lørdagen pga andre avtaler, men ellers har jeg planer om å spøke rundt i korridorene og få med meg - og rapportere fra - følgende:

ONSDAG

Vanessa Diffenbaugh på Kulturbiblioteket
Hun gjorde stor suksess med boka Blomstenes Hemmelige Språk og er nå ute med en ny roman - Vi Ba Aldri om Vinger om ung kjærlighet, vanskelige valg og håp mot alle odds. I samtale med Brita Strand Rangnes. Jeg har ikke lest førsteboka, egentlig litt utenfor mitt eget interessefelt - men, går man ikke utenfor komfortsonen så lærer man heller ikke noe nytt. Noen bloggere som likte Blomstenes Hemmelige Språk utrolig godt: Artemisias Verden, Reading Randi, Ellikkens Bokhylle, Min Bokhylle, Gråbekka's Bokblogg,
Amerikakontoret på Stavangeren
Thomas Seltzer i et panel med John Erik Riley, Levi Henriksen, ordfører Christine Sagen Helgø og Kjell Elvis (som stand-in for Knausgård som er blitt forhindret fra å delta på Kapittel i år pga sykdom). Ihht reklamen byr disse på vittige og viktige diskusjoner rundt den amerikanske drømmen, om nordmenns forhold til det amerikanske og om politikk og samfunn i Thomas Seltzer's eget fødeland USA. Jeg har plassert meg "på gallå" for god utsikt - og kanskje få tatt noen bilder?
Leif Enger og Levi Henriksen på Møteplassen, 1.etg
Om jeg slipper fra plikter litt tidligere enn forventet skal jeg også få med meg dette møtet kl. 17:00. Kapittel skriver selv om disse:
Leif Enger og Levi Henriksen romaner har flere likhetstrekk, blant annet en religiøs undertone og en dragning mot landskapet i det amerikanske "Heartland". Møt dem i samtale med Sølvbergets Åsmund Ådnøy.

søndag 13. september 2015

Kapittel - Litteraturfestival i Stavanger

Onsdag braker det løs! Kapittel 2015 har så mye bra på programmet at i år går jeg for festivalpass. Kjente og mindre kjente forfattere fra inn og utland, bokbloggerprisnominerte og gamle kanoner som Knausgård.

Beate Grimsrud er sannsynligvis min største must-see, men her er snacks for enhver smak.

Link til Kapittel sine egne sider HER. Ellers har jeg listet hele programmer under.

Været er meldt grått over hele linja, så det er ingenting å lure på.