"Fotturar i Norge" av Gaute M. Sortland

Kortprosa og meg har sjeldent fungert. Årsaken kan selvfølgelig ligge i denne enden... Jeg ble likevel minnet om at sjangeren kan ha sine definitive fortrinn, som da jeg leste Hver morgen kryper jeg opp av havet av Frøydis Sollid Simonsen ifjor. Nå er jeg imidlertid fullstendig overbevist, med Fotturar i Norge av Gaute M. Sortland. Kortprosastykkene hans overrasket meg, for jeg fikk ikke det jeg forventet meg. Og det er alltid et stort pluss! Jeg fikk nemlig så mye mer, og ofte var det de korteste tekstene som gav meg mest. Litt underlig, siden jeg helst trigger på mursteinsromaner. Fotturar i Norge er nemlig ikke en samling historier om vandring i fjellheimen med inngåtte fjellsko, lusekofte, fiskestang, kaffi på bål og gnagsår på hælene. Fotturar i Norge er i bunn og grunn små glimt av livet - som et barn i en bæremeis, en rømt oppdrettslaks på ville veier, en mann oppvokst i et arbeiderklassehjem på Aksdal, en fattigfant uten midler som utnytter gavmildheten til gode venner