Station Eleven av Emily St. John Mandel

Det har blitt noen dystopier/apokalyptiske historier på meg de siste par-tre årene. Flere skuffelser, noen bedre, kun én virkelig god. Derfor var jeg noe skeptisk da jeg leste om Station Eleven - av flere årsaker. For det første hadde jeg fått min dose dystopi, og for det andre - er det mulig å hoppe etter Margaret Atwood's poetiske dystopipenn og MaddAddam trilogien? Det gikk imidlertid opp for meg at Mandel er fra Canada, og dette halvåret skal jeg grave meg ned i kanadisk litteratur fra midten av 1700-tallet fram til dagens dato. Derfor var det jo perfekt å starte med det nyeste hotte fra Canada, for så å spole helt tilbake til kolonistenes tid og kartlegging av landet.

For å ta konklusjonen først: Station Eleven var et usedvanlig godt startvalg! Dette var nemlig en helt annerledes dystopi.

Kort fortalt handler historien om utbruddet av The Georgia Flu som på noen få uker tar livet av 99% av jordens befolkning. Til forskjell fra andre dystopier får vi imidlertid ikke noen dvelen ved hvorfor denne influensaen tar livet av nesten alt liv på jorda, ei heller handler boka om lidelse, nød, vold, opprør og survival of the fittest. Istedenfor sirkler boka rundt livet til den berømte Hollywood-skuespilleren Arthur Leander. Hans tre ikke helt suksessrike ekteskap, forholdet hans til broren, kameraten Clarke og hvordan Leander's liv har påvirket Kirsten Raymonde, en barneskuespiller som stod på scenen med Arthur den dagen han kollapset og døde av influensaen foran publikum. Historien beveger seg elegant i tid mellom årene før pandemien, de få ukene under utbruddet og 20 år senere i en tid der elektrisitet er blitt noe de overlevende vagt husker, fly og biler er noe de unge ikke helt kan forstå seg på siden de aldri har sett dem i bevegelse og informasjon og aviser er mangelvare.

Emily St.John Mandel
bildekilde: emilymandel.com

Kirsten lever blant en omreisende teatergruppe som kaller seg The Traveling Symphony, og de har dedikert seg til å beholde restene av kunst og kultur vedlike til tross for pandemiens resultater. De lever etter prinsippet "Survival is insufficient" - forøvrig en linje lånt fra Star Trek - og reiser rundt fra sted til sted hvor det befinner seg mennesker og spiller og opptrer med Shakespeare skuespill. På et av tettstedene møter de på en selvutnevnt profet som truer hele truppens eksistens. Hvem er denne profeten? Og hvilken kopling synes han å ha til det som på folkemunne kalles The Museum of Civilization, hvor Kirsten og de andre er på vei?

Station Eleven er mer ei bok om mellommenneskelige forhold, fortrengelse og pågangsmot enn en typisk dystopi. Historien viser hvordan de små tingene - som en papirvekt og tegneserien Station Eleven tegnet av Arthur Leanders kone Miranda -  kan bety mye for menneskene de berører. Hvordan disse små tingene, kunst og kultur kan skape forbindelser og gi liv mening til tross for verden rundt. Det finnes en plotlinje som følger profeten, men ellers er historien fragmenter av levde liv før og etter katastrofen som Mandel klarer å sy sømløst sammen. Selv om språket kanskje ikke er like poetisk vakkert som Atwood så finner jeg den samme fengslende fortellerevnen hos Mandel, denne annerledesheten som definitivt skiller Station Eleven fra den gemene hop av dystopier. Jo dette var bra! Boka har en helt spesiell stemning, og den gir deg definitivt ikke det du forventer av en typisk apokalyptisk roman. Anbefales absolutt!

Kilde: Egen e-bok, Forlag: Pan Macmillan, Utgitt: 2014, Sideantall papirbok: 352, Utfordring: GoodReads

.

Biografisirkelen - Edgar Allan biPoelar av Daniel Dyer

Etter å ha hatt et aldri så lite E.A.Poe prosjekt i begynnelsen av året så var det dags å lese biografien om Poe i biografisirkelen til Ingalill. En temmelig så spesiell og interessant amerikansk novelleforfatter, poet, redaktør og litterær kritiker som levde på 1800-tallet. Det sies at Poe's historier om mystikk og skrekk var innledningen til den moderne krim-/detektivfortelling og at stemningen i fortellingene hans ikke har sidestykke i amerikansk fiksjon. Det første jeg selv leste av Poe for mange år siden var det velkjente diktet hans The Raven:

"Once upon a midnight dreary, while I pondered, weak and weary,

Over many a quaint and curious volume of forgotten lore—

    While I nodded, nearly napping, suddenly there came a tapping, As of some one gently rapping, rapping at my chamber door...

Les gjerne diktet i sin helhet her. Det var en helt annen opplevelse å lese diktet på nytt etter biografien. It all made sense!

Nuvel, tilbake til Poe. Edgar ble født i 1809 som sønn av to skuespillere, Elizabeth Arnold Hopkins og David Poe. Han kjente imidlertid ikke sine egne foreldre. Faren forlot dem tidlig og moren døde da Edgar var kun 3 år gammel. Han ble splittet fra sine to søsken - en søster og en bror - og endte opp med å bo hos John og Frances Allan, en rik tobakkforhandler og hans kone som tok den lille gutten til seg. Edgar ble veldig glad i Frances, men han kom heller dårlig ut med John. Kun 7 år gammel reiste hele Allan familien fra Virginia til England hvor Edgar begynte på boarding school. Han skriver om seg selv og sine barndomsår i diktet "Alone" (1829):

"From childhood's hour I have not been
As others were - I have not seen
As others saw - "

Han må nok ha følt seg mye alene, splittet fra søsken og med et heller livlig, men også makabert indre landskap. Det var heller ikke enkelt å begynne på boarding school  som 7-åring hvor han ikke kjente noen, verken elever eller lærere, og hvor skikk og bruk var forskjellig fra hvordan han hadde levd hos familien Allan i USA. Edgar ble sett på som både bortskjemt når det gjaldt å få viljen sin, og så hadde han i overkant mye lommepenger til å være så ung. Etter fem år i England flyttet Allan-familien tilbake til USA pga dårligere tider i tobakksbusinessen. Det ble ny skole for Edgar, og selv om han ikke var gamle gutten så sier en lærer nå om ham: "Even in those early years, Edgar Poe displayed the germs of that wonderfully rich and splendid imagination..". Det forhindret likevel ikke at Edgar utviklet seg til å bli en rimelig irriterende bølle som lurte andre gutter ut på ville veier. Som å kaste en som ikke kunne svømme ut i en sterk, stri elv for å lære ham svømmekunsten, og å holde en annen gutt ute alene i skogen for å kurere ham fra å være mørkredd. Stefar John svingte ofte med pisken etter slike innfall.

De fleste som kjenner og kjente til Poe har sett på ham som en humørsyk, pinglete poet som grublet på snakkende ravner og bleike, spøkelsesaktige unge kvinner. Faktum er at han var en temmelig flink sportsutøver som kunne løpe fort og langt, han svømte bedre enn alle sine klassekamerater, han var en dyktig høydehopper og kunne faktisk også bokse! Når det gjaldt egne skriveferdigheter var han heller ikke spesielt forsiktig. Med selvtilliten på topp sammenliknet han seg selv med den berømte poeten Lord Byron. Andre syntes imidlertid at selvtilliten bikket over til arroganse... Som 14-åring forelsket han seg for første gang, i en 16 år eldre kvinne som var moren til en av hans klassekamerater. Hun oppmuntret skrivekunsten hans, men som i resten av Edgar's liv så endte også dette forholdet tragisk. Hun døde ett år senere, men inspirerte Edgar til diktet To Helen hvor han sammenliknet sin første kjærlighet Jane med Helen of Troy.

Edgar ble vant til stort pengeforbruk igjen etter John Allan endte opp med en stor arv, og Edgar selv så nok på både arven og det store huset som hans. Familien Allan hadde jo ikke egne barn, så pengene ville vel tilfalle Edgar til slutt? Han bodde i herskapshuset når han var hjemme og gikk på University of Virginia. Hvor han forelsket seg igjen. Og brukte mye penger. Og krevde enda mer penger. Og endte opp med å krangle med stefar John fordi han syntes han fikk for lite penger. Edgar's pengeforbruk, gambling og løgner om hva han brukte pengene til fikk det til å renne over for John til slutt. University of Virginia viste seg å være rene party-universitetet, og selv om Edgar klarte seg sånn noenlunde godt så var han alltid i gjeld til noen. Og i hele perioden skrev han, både dikt og noveller. Han ble mer og mer kjent, men tjente lite på det han skrev. Egentlig ville han starte sin egen avis, The Penn, men no such luck. Han skrev istedenfor bokanmeldelser for andre, blant andre for The Messenger og han ble raskt kjent som "..one of the most perceptive, and fiercest, book critics in the country..". Ny tragedie for Edgar, bestemor Poe dør i Baltimore. Edgar går inn i dyp sorg og depresjon igjen og diktene og diktsamlingene handler igjen om kjærlighet, tap og sorg.

Poe gifter seg med Virginia når hun er 13 år gammel. Dette ekteskapet skal vare hele hennes liv ut. Dessverre blir hun ikke eldre enn 19 før hun får tuberkulose, en sykdom som tar mange av dem Edgar blir glad i. Det viser seg at Edgar tåler dårlig alkohol, kun ett glass er nok til å vippe ham av pinnen. Gjennom hele ekteskapet med Virginia og også etterpå ødelegger alkoholen livet til Edgar og forsterker de depressive periodene hans. Men han skriver og skriver, og "Murders" med detektiv C. Auguste Dupin i hovedrollen sies å være den første detektivhistorien som noen gang er blitt skrevet og blitt berømt ut over sine landegrenser. Detektiv Dupin's spesialitet var nemlig ikke våpen, vold og brutalitet, men det som Poe kalte ratiocination - et femhundre år gammelt ord som betydde reasoning, mao. resonnement. Ordet "detektiv" ble faktisk ikke benyttet før Poe tok det i bruk, og gjennom hele sin karriere gav Arthur Conan Doyle Edgar Allan Poe kreditt for å ha gitt ham inspirasjonen til Sherlock Holmes.

Enhver forfatter idag kan være glad for at vedkommende ikke levde på 1800-tallet. Årsaken til at Edgar fortsatt har så lite penger er nemlig måten forfattere ble betalt på. Skrev man en historie for en avis eller et magasin så ble man betalt kun én gang. Reprint av disse historiene ble ikke forfatteren betalt for, så hver gang Edgar fikk utgitt noe så kunne alle de større avisene og magasinene trykke dette free of charge. Poe måtte derfor finne alternative inntektskilder for seg selv, Virginia og hennes mor som bodde sammen med dem. Han begynte å gi offentlige forelesninger. Han hadde blandet suksess. I starten så dro han store menneskemengder og gjorde det riktig så bra. Livet så lyst ut. Den lille familien flyttet på kryss og tvers og kunne aldri oppholde seg lenge på ett sted. De endte etterhvert opp i New York. Her publiserte han blant annet et av de mest berømte diktene i amerikansk historie, The Raven.  Ironien? Totalt ble Poe betalt kun $15 for The Raven selv om det ble utgitt et utall ganger før hans død. Ikke rart at familien Poe alltid hadde det svært dårlig økonomisk. Edgar klarte heller ikke å holde på noen jobb særlig lenge. Enten kom han på kant med dem som drev avisen eller magasinet han jobbet for eller så havnet han på fylla og klarte ikke å prestere noe som helst. Det gjorde saken enda verre da han selv begynte å gi ut det Poe selv kalte "The Literati of New York City" hvor han skrev sladder om forfatterne som bodde i New York. Dette var definitivt ikke kun positiv sladder, og Poe's essays begynte å bli fryktet av hele det litterære miljøet. Resultatet? Han ble fullstendig og totalt utfrosset fra det celebre selskap = sosialt selvmord.

Så dør Virginia, 24 år gammel og Edgar kommer aldri over tapet av henne. "He turned into alcohol and veered into madness. He acted like one of his characters caught in a maelstrom, pulled relentlessly down to his ruin." Han så så langt at han utfordrer en editor av en avis til duell (som det heldigvis ikke blir noe ut av). Nok et tegn på Poe's "...erratic and volcanic emotional condition." Edgar dater flere kvinner samtidig for han klarer ikke å være alene. Han frir til Helen, en kvinne med en potensiell stor arv. Hun takker etterhvert nei når hun ser at Poe ender opp som arbeidsløs uten regulær inntekt og med et stort alkoholproblem. Poe forsvinner så i flere dager, og blir funnet. Mer død enn levende. Ingen vet hva han har vært ute på. Han er iført ukjente, fillete klær og har hatt et anfall av delirium tremens. Edgar snakker over seg, og hans siste ord kommer plutselig: "Lord help my poor soul." Den offisielle dødsårsaken var hjertebetennelse. Den mest kjente omskrivningen dengang for alkoholisme...

Poe ble ikke den legenden han er idag umiddelbart etter sin død. Rufus Griswold, Poe's største rival, gjorde alt for å sverte ettermælet hans. Flere av Poe's kjærester kom imidlertid på banen etterhvert og gav et mye mer nyansert bilde av den unike forfatteren. Flere hefter med Poe's verk ble publisert og sakte men sikkert økte populariteten. Idag er Poe en av USA's mest kjente forfattere. For meg bringer navnet Poe tankene over på bilder av mordere og galninger, premature begravelser og ikke minst mystiske kvinner som kommer tilbake fra de døde. Alltid med en underliggende sorg. Sjelden med lykkelige overtoner. Favoritten er fremdeles The Pit and the Pendulum.

Så likte jeg biografien? Ja. Jeg ble kjent med Poe, hans liv og ettermæle. Jeg er imidlertid noe usikker på hvor troverdig forfatteren er. Flettet inn i fakta er det nemlig en god del spekulasjoner i form av spørsmål stilt og besvart av forfatteren selv. Det gjorde biografien interessant å lese, men tipper den litt over mot fiksjonen? Kanskje fordi det mangler informasjon om deler av Poe's liv. Dyer har også gjort nytte av temmelig mange frampek underveis. Kanskje for å skape litt spenning rundt det som virker å være ikke fullt så spennende epoker i livet hans? Biografien er også spekket med generell amerikansk historie, en temmelig lang digresjon om slaveriet og ganske mange referat og sitater fra Poe's verk. På den ene siden virker referatene og sitatene som fyll, på den andre siden forteller de mye om Poe som person og hvor turbulent hans indre liv var helt fra barndommen til hans død. Poe's følelser lå ofte utenpå det han skrev. Det som jeg likte spesielt godt med biografien er at den setter den historiske konteksten rundt Poe's privatliv. Kapitlene er skrevet kronologisk, og i starten av hvert kapittel finner vi et sitat fra tekster/dikt Poe skrev i denne perioden. Den historiske konteksten inneholder også referanser til samtidens andre forfattere. Språket er enkelt og bærer preg av å ha blitt skrevet til et noe yngre publikum, men det svekket ikke opplevelsen av å bli kjent med Poe, en mann som "...showed the symptoms of someone suffering from some sort of bipolar disorder. His moods, in other words, fluctuated violently between soaring highs and miserable lows."

Til slutt en liten fun fact/truth fact som ble nevnt både i innledningen og avslutningen av biografien - om The Poe Toaster som fra 1949 - 2009, tidlig morgen hver 19. januar på Edgar Allan Poe's geburtsdag - kom til Baltimore kirkegård. Han hevet cognac-glasset sitt, la tre roser på graven og forsvant. Bare flasken lå tilbake etter ham.  

Fra wikipedia:

Poe Toaster is a media epithet popularly used to refer to an unidentified person (or more probably two persons in succession, possibly father and son) who, for over seven decades, paid an annual tribute to American author Edgar Allan Poe by visiting the cenotaph marking his original grave in Baltimore, Maryland, in the early hours of January 19, Poe's birthday. The shadowy figure, dressed in black with a wide-brimmed hat and white scarf, would pour himself a glass of cognac and raise a toast to Poe's memory, then vanish into the night, leaving three roses in a distinctive arrangement and the unfinished bottle of cognac. Onlookers gathered annually in hopes of glimpsing the elusive Toaster, who did not seek publicity and was rarely seen or photographed.
According to eyewitness reports and notes accompanying offerings in later years, the original Toaster made the annual visitation from sometime in the 1930s (though no report appeared in print until 1950) until his death in 1998, after which the tradition was passed to "a son". Controversial statements were made in some notes left by the post-1998 Toaster, and in 2006 an unsuccessful attempt was made by several onlookers to detain and identify him. In 2010 there was no visit by the Toaster, nor has he appeared any year since, triggering speculation that the 75-year tradition has ended.

“I became insane, with long intervals of horrible sanity.”

Edgar Allan Poe

Godtepose: 2 x Arnaldur Indridason, Ingvild H. Rishøi og Michael Cunningham

En liten stund siden sist, men det har blitt lest - litt. Nå er jeg imidlertid igang igjen, og selv om noen påstår at det aldri har vært sommer, og høsten har vart siden vinteren tok til ifjor, så starter ihvertfall jeg med høstgiven nå - uavhengig av enhver kalender og forvirret meteorolog. Juli og august har rommet mindre lesing enn normalt, men jeg har til gjengjeld lest gode bøker.

Jeg har for det første kommet skikkelig igang med islandske Indridason. Krim er flott på øret på travle dager, spesielt krim som siger sakte avgårde, har få karakterer, men hvor de til gjengjeld har skikkelig kjøtt på beina. Indridason bruker Island, og da i hovedsak Reykjavik som bakteppe til krimhistoriene sine. Spennende og annerledes.

Myren av Arnaldur Indridason
Dette er debutboka til Indridason på norsk og historien følger den middelaldrende og mismodige politietterforskeren Erlendur i jakten på den som sannsynligvis har drept Holberg, en gammel mann som bodde i en enkel og fattigslig leilighet i Nordurmyren i Reykjarvik. Til tross for at det islandske samfunnet ikke er særlig stort har Erlendur lite å gå etter, og de få sporene som han etterhvert finner peker tilbake til hendelser for mange år siden. Tema i krimplottet er genetikk og arvelige sykdommer. Jeg fant boka littegranne enkel i utgangspunktet, men historien er veldig godt fortalt og tar seg absolutt opp etterhvert. Erlendur er også en fin etterforsker som viser seg etterhvert å ha flere skjelett i skapet. Jeg likte veldig godt persongalleriet, karakterene bygger kjøtt på beina etterhvert og Erlendur er ikke så påtrengende tilstede som visse andre politietterforskere i tilsvarende serier. Lover godt, og anbefales om man liker stillferdig og troverdig krim.

Gravstille av Arnaldur Indridason
Boka Gravstille begynner noe mer grotesk enn hva som er ønskelig, og jeg sliter ennå litt med et bilde i hodet.. Se for deg et barneselskap og en toåring som sitter og gnager på noe, og det er ikke koteletten som ble servert tidligere, men et bein fra et menneskeskjelett. Urghh... Blir rent kvalm, men - det ødela ikke resten av historien. Heldigvis... Det viser seg at beinet kommer fra en byggeplass like i nærheteen av familien som feirer geburtsdag. Etter beinet blir analysert til å være 50 år gammelt eller deromkring så overlates saken til arkeologer, og får ikke førsteprioritet hos politiet. Erlendur klarer likevel ikke å slippe tak i liket, han interesserer seg nemlig for historiske saker, og i dette tilfellet ser det ut som om skjelettet - eller mennesket som det engang var - ble begravet levende, med en hånd som strekker seg oppover mot jordoverflaten. Temaet i denne i historien er tragisk nok familievold, og etterforskningen trekker inn både lokale helter, tyranner, uekte barn og amerikanske soldater utplassert i Reykjavik under andre verdenskrig. Igjen starter etterforskningen sakte, men sikkert. Går via parallelle saker før løsningen kommer overraskende på leseren. Jeg klaget i starte av boka på at den var altfor treig. Nå i ettertid er det sålangt den beste Indridason jeg har lest! 6'eren på coveret har den fullt ut fortjent. Anbefales!

Pling i Bollen - fine og ufine barnerim, Ingvild H. Rishøi
Dette her er herlig rimlek på høyt nivå fra Ingvild H. Rishøi. Hun er sterkt inspirert av André Bjerke og Inger Hagerup, noe jeg fant særdeles morsomt. Jeg skulle nemlig skrive særoppgave på VGS om Inger Hagerup, angret i siste liten og skrev istedenfor om - jepp, André Bjerke. Bakgrunnen for Rishøi's inspirasjon er at foreldrene leste mye Hagerup og Bjerke for henne i barndommen, og hun elsket selv rim og regler. Rimene er humoristiske, noen temmelig absurde, andre makabre - med andre ord en herlig blanding. Jeg lyttet til boka (ligger på Storytel) og der har flere av rimene fått melodi og vokalist. Bendik Kaltenborn har illustrert boka, og jeg har lest at han har gjort en fantastisk jobb. Jeg har ikke selv sett illustrasjonene. Jeg fikk litt sånn der Tor-Åge Bringsværd absurd følelse da jeg hørte flere av reglene. Fantastisk! Anbefales så absolutt.

1001-boka Timene av Michael Cunningham
For denne boka mottok Cunningham Pulitzerprisen. Tittelen har han hentet fra Virginia Wolffs arbeidstittel for Mrs. Dalloway, og hele boka er også skrevet som en gest til forfatteren Woolf. Vi møter tre ulike kvinneskikkelser i tre forskjellige tidsepoker som går gjennom liknende kriser i livet. Den ene er den urolige og talentfulle Virginia Woolf. Woolf sine tilbakevendende episoder av galskap er så skremmende og forstyrrende for henne selv at hun tar livet av seg ved drukning. Den andre kvinnen er Laura Brown, en gravid husmor som bor i California etter andre verdenskrig med sin man og tre år gamle sønn. Laura er ikke fornøyd med livet, og hver dag er en pine for henne. Det hun elsker å gjøre er å sitte for seg selv og lese Virginia Woolf's roman "Mrs. Dalloway". Laura kan ikke se for seg å leve dag etter dag et kjedelig liv som husmor i uoverskuelig fremtid. Hun vurderer sterkt det hun ser som sine to alternativ - flykte eller ta livet av seg. Den tredje kvinnen er Clarissa Vaughan, en redaktør som bor i Greenwich village. En av Clarissa eldste venner, Richard, er døende av AIDS. Richard har kalt Clarissa "Mrs. Dalloway" i årevis. Etterhvert som hun ser at Richard forfaller mer og mer, begynner Clarissa å gjøre opp status for sitt eget liv. Selv bor hun sammen med sin kvinnelige kjæreste og deres datter. Men Clarissa føler seg ofte koblet fra sine kjære, og hun er noen ganger overveldet av sitt eget liv og hvordan hun skal takle det.
Denne boka var mørk og tung og beskriver gjennomgripende tragisk ensomhet. Likevel er historien nydelig fortalt. Språket er subtilt og poetisk vakkert til tider og Cunningham skriver med en dyp følelse og kjærlighet til karakterene sine. Anbefales absolutt!

Kilder: Timene; egen bok - Myren, Gravstille og Pling i Bollen; Storytel