Innlegg

Viser innlegg fra oktober, 2015

Sålangt i oktober - samlebokomtale

Bilde
...så har jeg lest, vært asosial og nøyd meg med det. Bøkene har vært varierte, noen gode, enkelte ikke helt som forventet, og ei temmelig skuffende, selv om den var god - og solgt til 10 land allerede - for fallhøyden var stor, og sånn kan det gå. Det er dags for noen few-liners bokomtaler. Man må da komme ajour! Arne Henning Årskaug: Utstyrstekstar Kortprosa, når ikke Fotturar i Norge til midt på leggen, rotete og lite fengende. Lesegleden led nok litt av at Samlaget sendte meg feil bok - jeg ventet nemlig på Fotturar, og fikk denne først. * Arnaldur Indridason: Røsten Islands svar på Jørn Lier Horst, bare noe mer sakteflytende. Gjennomført og god krimhistorie om en barnestjerne/korgutt som i voksen alder blir funnet drept i kjelleren på et hotell, naken og med kondomet på. Ble kanskje løftet et hakk av at jeg lå ved en bassengkant i 38 grader og lyttet til denne. *** Vigdis Hjorth: Hjulskift Svikter aldri! Sannsynligvis og kanskje den beste av Hjorth jeg har le

"The Buddha in the Attic" av Julie Otsuka

Bilde
Jeg ble temmelig fascinert av Julie Otsuka under Kapittel-dagene i Stavanger. Hun fortalte nemlig historier fra USA som ihvertfall jeg aldri har lest i noen norske skolebøker, ei heller omtalt i de amerikanske, viser det seg. Hendelsene er nemlig en stor, svart skamplett på USA's historie, nemlig hvordan japanerne ble behandlet da de kom til kontinentet. USA er i utgangspunktet en smeltedigel av immigranter, men det har vært stor forskjell på hvor velkomne de forskjellige folkegruppene har vært. USA har vært et sterkt rasistisk land, og dette skjedde i en veldig rasistisk periode. Japanerne ble behandlet som et usynlig tjenerskap i landet og ble ikke integrert i det amerikanske samfunnet. Dette emnet har Julie Otsuka tatt tak i. The Buddha in the Attic følger de japanske postordrebrudene som kom på bestilling til den amerikanske vestkysten mellom 1908-1929. De japanske jentene var mellom 13 og 17 år, og de gikk med på å gifte seg med japanske menn som hadde reist til USA noen

"Stone Mattress: Nine Tales" av Margaret Atwood

Bilde
Som en del av Canada-prosjektet mitt, men også fordi jeg er veldig glad i Atwood, så gikk jeg løs på min første novellesamling fra forfatteren. Jeg har alltid foretrukket romaner fremfor noveller, fordi romaner gir meg en mye mer utbrodert historie og fordi karakterene nødvendigvis får mye mer kjøtt på beina. Jeg tror jeg liker det litt mer omstendelig, ihvertfall i utgangspunktet. Jeg ble derfor overrasket over hvordan jeg utover i boka storkoste meg med denne novellesamlingen til Atwood. I etterpåklokskapens lys ser jeg jo at det er det Atwood'ske språket nok engang som tar meg, og ikke minst evnen til å overraske der man minst venter det.   I Stone Mattress får vi ni uforglemmelige historier som avslører ganske så groteske samt herlig humoristiske, men også onde sider av menneskeheten. De tre første novellene henger løst sammen og blir fortalt fra tre forskjellige perspektiv. De introduserer oss til den meget suksessrike, eldre fantasy forfatteren av "Alphi