"Stone Mattress: Nine Tales" av Margaret Atwood

Som en del av Canada-prosjektet mitt, men også fordi jeg er veldig glad i Atwood, så gikk jeg løs på min første novellesamling fra forfatteren. Jeg har alltid foretrukket romaner fremfor noveller, fordi romaner gir meg en mye mer utbrodert historie og fordi karakterene nødvendigvis får mye mer kjøtt på beina. Jeg tror jeg liker det litt mer omstendelig, ihvertfall i utgangspunktet. Jeg ble derfor overrasket over hvordan jeg utover i boka storkoste meg med denne novellesamlingen til Atwood. I etterpåklokskapens lys ser jeg jo at det er det Atwood'ske språket nok engang som tar meg, og ikke minst evnen til å overraske der man minst venter det. 

I Stone Mattress får vi ni uforglemmelige historier som avslører ganske så groteske samt herlig humoristiske, men også onde sider av menneskeheten. De tre første novellene henger løst sammen og blir fortalt fra tre forskjellige perspektiv. De introduserer oss til den meget suksessrike, eldre fantasy forfatteren av "Alphinland" og et par av hennes venner fra ungdommen. De ser tilbake på livene sine og kommer til noen ganske overraskende konklusjoner. I utgangspunktet kanskje ikke et så spennende scenario, men Atwood har en enestående evne til ikke bare å finne det groteske og bisarre i livets mest dagligdagse situasjoner, men har også den mye sjeldnere og undervurderte evnen til å finne det kjedelige og ordinære innenfor det groteske og bisarre. Resultatet er at disse historiene normaliseres på et vis. Det er vanskelig å forklare, jeg bare kjøper dem med hud og hår og tror det bare kan oppleves ved å lese historiene selv.

I to av de andre novellene, Lusus Naturae og The Dead Hand Loves You, tar Atwood tydelig inspirasjonen fra horrorsjangerens mestre: H.P. Lovecraft og Edgar Allan Poe. Lusus Naturae  peker uten tvil mot Lovecraft's The Outsider og handler om en kvinne som på grunn av en genetisk abnormitet får en hel by til å tro at hun er en vampyr. Pekeren til Edgar Allan Poe finner jeg allerede på coveret til boka - den svarte ravnen - og Poe's dikt The Raven:

"Once upon a midnight dreary, while I pondered, weak and weary,

Over many a quaint and curious volume of forgotten lore—

    While I nodded, nearly napping, suddenly there came a tapping, As of some one gently rapping, rapping at my chamber door...

I The Dead Hand Loves You var det imidlertid ikke en ravn som klorte på døren, for å si det slik. Ganske festlig lesning for meg som nettopp i august leste Edgar Allan Poe i Ingalill's biografisirkel. I novellesamlingens tittelstykke, Stone Mattress, får vi rett og slett en mordhistorie lagt til et cruise i de arktiske strøk der en kvinne er fast bestemt på hevn og mord for en forferdelig urett som ble gjort mot henne for mange år siden. Den største overraskelsen i novellesamlingen var for meg I Dream of Zenia with the Bright Red Teeth. Her fikk jeg et gledelig gjensyn med mine tre venninner fra Atwood's The Robber Bride: Charis, Roz og Tony! Utrolig gøy å lese om dem igjen. Det var som å møte noen long lost friends, og de gav meg et behagelig avbrekk mellom noen av de mørkere historiene. 

Margaret Atwood
Bildekilde: cbc.ca

Atwood avslutter novellesamlingen med Torching the Dusties. Novellen beskriver hvordan ungdom på et ikke-nevnt tidspunkt i fremtiden uttrykker sin harme mot den eldre generasjonen som de mener har drept moder jord med grådighet og blindhet for miljøet. En temmelig relevant problemstilling i dagens samfunn. De yngre føler seg snytt og er rasende bestemt på å gjøre noe med saken. Tittelen sier vel det meste, men også i denne historien klarer Atwood på en mesterlig måte å snike inn galante, eldre menn med høflig og respektful oppførsel mot sine kvinner midt oppi galskapen.

Margaret Atwood har rukket å bli 76 år, og det er ikke vanskelig å se at novellesamlingens tema er eldre mennesker og deres tilbakeblikk på forgangen tid, på ett eller annet vis. Om det er tilbakeblikk på levd liv, opplevd eller manglende kjærlighet, urett som er blitt begått eller valg man har eller burde tatt på et tidspunkt. Likevel er novellene dagsaktuelle, skarpe og vittige med skråblikk i flere retninger. Atwood selv kaller novellene i samlingen for fortellinger, ikke noveller, og statuerer at det ikke er hendelsene i seg selv i livene våre som betyr noe, men historiene vi forteller som et resultat av disse. Vi kan alle være historie- og eventyrfortellere fra egne liv. Jeg skulle likevel ønske at jeg hadde fantasien og ikke minst fortellerevnen til Atwood. Etter min mening en sterk novellesamling! Anbefales.

Kilde: Egen ebok - Forlag: Anchor - Sider: 305 - Språk: Engelsk - Utfordring: GoodReads, CanLitt