"Død Manns Tango" av Geir Tangen

Ok Tangen, der fikk du meg til slutt. Innertier for beste boka sålangt! Lite søvn på meg i natt, gitt. For det skal du ha takk!

Jeg har nå fulgt journalist Viljar Ravn Gudmundsson og politietterforsker Lotte Skeisvoll i Haugesund gjennom tre bøker og et utall mord, og må bare si - etter en knallstart på trilogien med Maestro, etterfulgt av kanskje littegranne svakere Hjerteknuser så avslutter forfatteren med et solid brak og en knallsterk Død Manns Tango. Dette er sabla bra, så enkelt! Historien er strammet kraftig inn i forhold til Hjerteknuser, her er det driv, et finurlig skrudd sammen plott, hyppige sceneskift uten at leseren mister annet enn pusten og et språk som jeg sjelden ser i krimromaner. Og jeg er en sucker for words, for å si det på godt norsk. Det vil jeg komme tilbake til, først veldig kort om innholdet.

Undertittelen til boka - Noen kjenner din innerste frykt - danner bakteppet for massemorderen som går løs i Haugesund denne gang. En etter en blir en gruppe mennesker i 35-års alderen tatt av dage på finurlig vis, men av hvem? Etterhvert viser det seg at en død mann vandrer Haugesunds gater med ett mål for øye, å ta livet av dem som gjorde livet hans til et helvete. Og at mannen kjenner sine ofre, det er det liten tvil om. For dem som ikke har lest trilogien vil jeg ikke røpe annet enn at denne siste saken som Viljar og Lotte blir involvert i knyttes til tidligere saker i trilogien, og denne gang blir det virkelig et kappløp mot døden og ikke minst tidligere synder som Lotte og Viljar til nå har klart å skjule. Er det virkelig mulig å komme ut av dette med livet i behold?

Geir Tangen
Bildekilde: h-avis.no

Med fare for å avfolke Haugesund på egenhånd så gir Tangen seg med denne sisteboka i serien. Egentlig ganske synd, for jeg har virkelig begynt å like persongalleriet. Ikke bare Viljar og Lotte, men av alle ting også nokså ferske Knut Veldetun (politi) og kule åstedsgransker Åse Frugård. Til og med ufordragelige Kripos-etterforsker Olav Scheldrup Hansen begynner å snike seg inn i hodet mitt, det ser jammen ut for at han har et hjerte han også. Ikke noe å si på persongalleriet, med andre ord. Det er godt bygget opp gjennom de tre bøkene og forsvinner definitivt ikke inn i historien som pappfigurer. Det er Jossen i rullestolen på pub'en med rullingsen, halvliteren og et heller alternativt syn på personlig hygiene et godt bevis på.

Og så var det språket da. Det er ikke til å stikke under en stol at Tangen leker seg med krimsjangeren. Krimklisjeene følger tettere enn hagl, men i Død Manns Tango er de på finurlig vis balansert svært så godt med resten av innholdet. Leser man teksten med omhu finner man også pekere til en lang rekke andre forfattere, ikke bare norske. Det e mad for mor :-) Jeg nevner i fleng George Orwell, Charles Dickens, Bibelen, Miguel de Servantes, Colin Dexter mfl. Metaforbruken i boka er også temmelig høyt over gjennomsnittet, men uten å dominere altfor mye. I tillegg til språket gjør oppdelingen av historien også sitt for å holde lesetempoet høyt. Med nokså nære 80 småkapittel fordelt på 390 sider så kastes leseren stadig videre i høyt tempo, men som tidligere nevnt uten ihvertfall å miste denne leseren på veien. Her er det nerve som holder fra start til mål. Og for en slutt! Sjelden jeg ser slike i krimfortellinger, og den passet som hånd i hanske! Her er ingen spoiler, men Tangen: You got me! Sånn kan virkelig en gjennomtenkt trilogi avsluttes.

Gratulerer!

Kilde: egen bok - Utgitt: 2018 - Forlag: Gyldendal - Sider: 390 - Utfordring: GoodReads

Fra eget besøk på Røvær tidligere i år - Røvær Kulturhotell
Ett av stedene hvor historien utspiller seg i Død Manns Tango

En skuffelse fra Jan Guillou

Det nytter lite med det ambisiøse navnet Jan Oscar Sverre Lucien Henri Guillou. Jeg har lest ferdig hans første bok Coq Rouge om Carl Hamilton fra 1986, og den var for meg et stort gjesp på øret de første 15 timene, hvorpå det ble en kraftig stigning i spenningsnivået en times tid før boka fislet ut i sanden. What's the fuss about?

Jeg ble påminnet boka og serien under quiz'en på bokbloggertreffet nå i september, og tenkte - dette er gode greier å ha på øret. En hel serie fra en svensk krim/action/thrillerforfatter som jeg ikke har lest før nå. Optimismen var stor i utgangspunktet, og opptakten til boka og bakgrunnen for å skrive den var svært spennende. Carl Hamilton ble nemlig laget av Jan Guillou i 1973, da han - sammen med en kollega, Peter Bratt - avslørte eksistensen av det svenske informasjonsbyrået (IB) og deres omfattende overvåking av venstreradikale svensker gjennom etterkrigstiden. Saken fikk navnet IB-affæren i media, og for sin rolle i avsløringen ble Guillou faktisk dømt til fengsel for spionasjen. Målsetningen hans med Hamilton-bøkene var å skrive det han kunne om den svenske etterretningsverden selv om han ikke hadde lov til det. (Ovennevnte info har jeg funnet på wiki). Et spennende startpunkt for en bokserie dette! Men, så var det selve boka da.

Jan Guillou
Bildekilde: wikipedia.org

Kanskje det er jeg som har fått nok av Palestina-/Israelkonflikten, kanskje boka rett og slett føles utdatert - settingen er jo over 30 år tilbake i tid og langt fra så tidsaktuell, eller kanskje det er Guillou sitt ambisiøse prosjekt som blir litt for detaljert når det gjelder å brette ut svenske etterretningsdetaljer, -metoder og ikke minst hvordan.skygge.mennesker.i.detalj... Jeg skal ta i betraktning at dette var presentasjonen av Carl Hamilton som ny helt, det er utkommet totalt 13 bøker i serien, mange av dem er filmet, så det ER tross alt noe her. Innleser Rønning var noe haltende, så dette kan selvfølgelig også ha påvirket opplevelsen. Kanskje jeg skal gi bok 2 en sjanse? Coq Rouge fikk en 2'er av meg på GoodReads, det holdt såvidt. Men bare såvidt. Vi får se.

Kilde: Storytel - Format: Lydbok - Utgitt: 2006 - Forlag: Vigmostad og Bjørke - Tid: 15t53 

Språk: Norsk - Innleser: Hallbjørn Rønning - Utfordring: GoodReads

Netflix-filmatiserte "Beasts of no Nation" av Uzodinma Iweala

Beasts of no Nation forteller den grusomme historien til Agu, en ung gutt som ufrivillig blir barnesoldat i borgerkrigen som herjer i et Vest-Afrikansk land. Agu har nettopp sett sin far bli drept etter at FN såvidt kom i tide og fikk reddet kvinner og barn ut fra krigssonen som landsbyen deres plutselig ble en del av. I neste øyeblikk blir han tvangsrekruttert inn i en enhet av geriljakrigere hvis eneste mål er å drepe alle som står i deres vei for deretter å plyndre landsbyer for mat og våpen samt å forsyne seg av kvinnene der.

Lederen av geriljagruppen har en svært sterk personlighet, og etterhvert som tiden går begynner Agu å trekkes mot den faderlige naturen til sin nye kommandant. Noe han senere smertelig erfarer er en svært dårlig idé. I mangel på kvinner blir nemlig Agu en god erstatning, og livet han kjente til før konflikten - et liv fyllt av skolegang med venner, tryggheten han fant i kirken og tiden med familien blir mer og mer utvisket.

Kan det være mulig å komme seg etter en så systematisk identitetsødeleggelse som Agu blir utsatt for? Dette er rett og slett så ille at jeg nesten ikke tør tenke på at det kan være sant. Historien er skremmende, overbevisende og ikke minst svært dramatisk. Innimellom grusomhetene, som jeg ikke engang vil komme inn på i detalj - de er definitivt ikke noe for en sart sjel - så minnes også Agu livet fra før borgerkrigen. Han var nemlig et svært intelligent barn og hadde allerede planer om å bli enten ingeniør eller lege. Dette står i så uhorvelig sterk kontrast til den groteske drepingen og lemlestingen som istedenfor blir hans daglige virke.

Uzodinma Iweala
Bildekilde: ft.com

I tillegg til at dette er en uhyre sterk historie, så har Iweala også valgt en helt spesiell fortellerstil. Landskapet og de kulturelle tradisjonene er sterkt påvirket av at forfatteren er nigeriansk og har sterke bånd til Nigeria selv om han nå lever i USA, og det er også språket. Agu's talemåte i boka er nemlig valgt helt bevisst. Han snakker nemlig i det språket han kjenner, et noe barnlig språk som ifølge Iweala er løselig basert på pidgin engelsk, men også inspirert av språket/engelsken til vanlige nigerianere. Stemmen til Agu er nesten som en egen karakter i seg selv, og er helt distinkt. Ikke vanskelig å lese i det hele tatt så fort jeg innså at språket ikke var ordinært 'skoleengelsk.

"driving driving and walking walking and driving driving and walking walking and fighting and soldiering and running from road into bush and bush onto road. That is all we are doing."

Dette er debutromanen til Iweala, og den er rett og slett bemerkelsesverdig. Jeg liker ikke ordene "a must read", men er det ei bok jeg er glad for at jeg har lest, så er det denne. Beasts of no Nation har rukket å vinne en rekke priser. Den kom ut allerede i 2005, skrevet på bakgrunn av hans avhandling på Harvard University. I tillegg til å skrive bøker er Iweala sosiolog og lege og har sterkt tilknytning til Laos selv om han bor i Washington D.C. Boka ble også filmet og kom ut som en amerikansk krigsdramafilm i 2015. Hovedrollene spilles av Abraham Attah og Idris Elba. Den skal jeg IKKE se. Boka var brutal nok, og kommer til å sitte i lenge.

Anbefales!

Kilde: egen bok - Utgitt: 2005 - Forlag: Harper Collins - Språk: Engelsk - Sider: 142

Utfordring: GoodReads, Utenlandske forfattere

Til denne boka trengs et bilde av - peace and quiet...

.

"Eg vil at nokon skal vente på meg" av Anna Gavalda

Novellesamlingen Eg vil at nokon skal vente på meg er franske Anna Gavalda sin debutbok. Utgitt i 1999 oppnådde den å få Frankrikes viktigste bokhandlerpris og er nå oversatt til ca 30 språk. Intet mindre enn en brakdebut.

Samlingen inneholder 12 noveller, alle forskjellige, men samtlige er lagt til og rundt Paris. Temaene varierer mellom kjærlighet, voldtekt, fyll, overdreven mobilbruk som sexkiller, sykdom, savn og tyvlåning av pappas Jaguar for å nevne noen. Felles for dem alle er at menneskene som skildres er svært så realistiske - humoristiske og alvorlige om hverandre, og som leser bryr man seg rett og slett om hvordan det går med dem. Innholdet er ikke så sukkersøtt som coveret tilsier, novellene har overraskende vendinger, men uten å være revolusjonerende på noe vis, språket er friskt og levende og treffer meg rett og slett veldig godt.

Anna Gavalda
Bildekilde: Wikipedia.org

Litt underlig egentlig, for i utgangspunktet er ikke Anna Gavalda i målgruppen for leseinteressen min overhode. For det første er hun fransk, og jeg har hatt svært dårlige møter med franske forfattere tidligere. For det andre er boka oversatt til nynorsk. Ikke fordi jeg ikke leser nynorsk per se, det gjør jeg ofte og som oftest med glede, men kombinasjonen ble litt rar. Det festlige er at jeg plukket opp novellesamlingen nettopp av samme grunn. Jeg leste nemlig Eg elska ho av Gavalda tilbake i 2015. Den boka var oversatt til nynorsk av Tove Bakke og var ganske enkelt nydelig. Omtalen kan du lese her. Der og da bestemte jeg meg for å lese mer av Gavalda. Novellesamlingen er oversatt av Ragnar Hovland og den er også eksepsjonelt god. Anbefales!

Kilde: egen bok - Utgitt: 1999 - Språk: Nynorsk - Sider: 154 - Ufordring: GoodReads, Noveller

Muscat, Oman
For tre år siden var jeg her - eia var jeg der...

Septembers samlede :-)

Kort sagt - september har vært svært travel! Høydepunktet var selvfølgelig bokbloggertreffet i forbindelse med Kapittel 18, litteraturfestivalen i Stavanger. For en høydare - for en gjeng! Resultatet ble, at suksessen gjentas neste år. Dato er allerede satt i september 2019, den og mer info kommer jeg tilbake til.

Så til bøkene jeg har lest gjennom halve august og hele september, i og utenfor morfinrus og kirurgiske inngrep - whatever makes me stronger osv :-)

I beit for gode krimbøker på øret? Jeg startet med Jan-Erik Fjell tidligere i år og er kommet til veis ende på Storytel. Ikke mindre enn fem bøker på kjappen fra Fjell sier både noe om forfatteren og bøkene. Veldig veldig bra, og protagonisten Anton Brekke er en herlig etterforsker. Han liker jeg virkelig stilen til. I tillegg er det favoritten Helge Winther-Larsen som leser, og han er jo en fest alene!

I Rovdyret må Brekke etterforske en gedigen polititabbe, en mann sitter i fengsel på åttende året for mordet på Zahl, så dukker Zahl plutselig opp - som ferskt lik!? Samtidig kommer en fransk leiemorder til Norge på oppdrag fra en død mann = forviklinger på høyt nivå.

I Lykkejegeren finner man knokler fra en død mann i en gammel Cadillac i Norge. Saken starter imidlertid i Las Vegas allerede i 1978. Dette er den mest intrikate historien fra Jan-Erik Fjell sålangt, og er virkelig interessant skrudd sammen. Mer rabalder blir det selvfølgelig når Brekke må reise til Las Vegas ifm sakens gang, han lider nemlig av spillegalskap. Jepp - disse to, og resten av Jørgen-Brekke-serien anbefales sterkt!

Dette var science-fiction boka si! Jason våkner opp etter at en maskert mann har slått ham bevisstløs for å finne ut at livet hans overhode ikke er som han husker det. Hans kone er ikke hans kone, sønnen hans ble aldri født og Jason er ikke en vanlig fysikk-professor ved universitetet, men et høyt respektert geni som har oppnådd noe fantastisk i forskningen sin. Hvilken av disse to verdenene er den riktige? Er en av dem en drøm? Så hvorfor føler han at han har levd denne drømmen? Eller har han det? Og hva er det egentlig han har oppnådd som forsker? Utrolig spennende, konstant overraskende og med et briljant plott. Anbefales virkelig for dem som liker litt annerledes sci-fi!

 Velskrevet selvbiografi fra Jan Redford dette. Om hvordan det er mulig å kombinere rollen som kone og mor med et halsbrekkende liv som ekstrem-fjellklatrer. Eller er det mulig? Spennende liv, satt med hjertet i halsen halve boka, og resten av tiden lurte jeg på hvor mange seksualpartnere denne dama egentlig har hatt? Etter endt løp kom jeg fram til at hun nok har besteget og/eller erobret like mange fjell som menn... Ei lesverdig bok dette, og grunnen til at jeg plukket opp nettopp henne i denne runden av biosirkelen som jeg deltok i er at hun har bosatt seg "like nede i gata" fra oss i Whistler, Canada. Ikke akkurat nabo'n, men dog :-)

Yayyhh.. Min svært så interessante og ikke minst engasjerte foreleser på UiS er kommet ut med ny bok i serien om Ingrid Winter. Stavanger Aftenblad gav boka 5'er på terningen, og her refererer jeg deres omtale:

Utgangspunktet for Janne S. Drangsholts (f. 1974) tredje bok om Ingrid Winter er Tolstojs utsagn i ”Anna Karenina” om forskjellen på lykkelige og ulykkelige familier. Winter forstår ikke ”disse menneskene som klarer å tilbringe en hel dag i hengekøyen, blottet for dødsangst”. For selv er hun jo fanget i tidsklemme og hverdagsstress, og med en febril hjerne som aldri tar pause. Hun er to artikler fra å bli professor ved UiS, men veileder masterstudenter som skal skrive oppgave om forfattere de aldri har lest et ord av.
Venninnen Katti skriver bloggen ”Brusemamma. En idébank for livsnytende småbarnsforeldre”. Den yngste datteren Alva er opptatt av Kardashians og ”feer som redder verden iført sexy haute couture”, misliker å ta på papir og hører muligens hjemme i autismespektrumet. Som om ikke dette er utfordringer nok, sendes hun på fotballtrening i Tottenham-shorts (hvor er barnevernet?) ”Ingen med barn kan sannferdig nekte for at familieprosjektet av og til likner en lavbudsjett skrekkfilm”.

Jeg starter med å le, fortsetter å flire meg gjennom boka og innser etterhvert at det ligger en god del alvor mellom linjene her. Kan ikke hjelpe det, jeg digger både Drangsholt og Ingrid Winter, hemningsløst. Alle tre bøkene sålangt i serien anbefales!

Så til Fransk Åpning og sex med Vigdis Hjorth. Det sies at Hjorth i stor grad baserer bøkene sine på eget levd liv, mens Unn Conradi Andersen kanskje treffer spikeren mer på hodet ved å kalle Hjorths tekster:  «en åpen iscenesettelse som ikke utgir seg som sannhet, men som leker sannhet på en åpenlyst løgnaktig måte.» Boka er ikke bare om sex - selvfølgelig, det ville vært håpløst, men forteller historien til en litt underlig kvinne ved navn Laura Buvik. En kvinne som finner seg en elsker og samtidig må finne rammeverket og innholdet til et radioprogram hun nettopp er satt for å lede, "11-halvtimen". Merkelig, rar og underfundig liten bok som jeg ikke ville unnvære. Jeg skal tross alt pløye hele forfatterskapet hennes...

I Yale-studiene mine er turen kommet til Nabokov's Lolita. Ei bok jeg trodde jeg hadde lest tidligere, men som det viste seg jeg bare hadde lest ufattelig mye OM. Kort fortalt handler boka om en voksen, pedofil mann som innleder et forhold til en liten pike på 12 år. Pervers i form og innhold og full av ordspill og litterære allusjoner. Helt motsatt av det jeg trodde... jeg elsket boka. Men leser du den, vær forberedt på å bli rasende og sjarmert, blendet og forferdet. Dette er ikke en kjærlighetshistorie, det er mer en skrekkroman med innblikk inn i et rovdyrs sinn. Men du all verden så godt skrevet. Forvirrende? Ja! Men anbefales!

Høstmåneden oktober er såvidt startet, høstferien nærmer seg for dem som er heldige å ha den, det striregner og blåser ute - what's new?, det fyres på travelt i peisen og stabelen av høstens nye bøker vokser på nattbordet. Jeg er i stand til å sitte ved et bord og skrive igjen etter å ha meldt meg inn i reservedelsklubben for verneverdige skrog, så nå kan mørketiden bare komme.

 

Gamla on-call som sykepleier, alltid en trøst 💓