ebokhyllami

Det leses, tiden flyr og våren er travel. Litteraturfestivalen på Lillehammer i slutten av mai er omsider booket og i boks, og jeg leser meg opp på aktuelle forfattere. Den dystopiske trilogien til Atwood er ferdiglest, Helle Helle er tatt nærmere i betraktning og Lena Andersson ligger klar på Kindle med sin Rettsstridig Forføyning som skal leses ikveld. Ingen skal si at jeg ankommer totalt uforberedt. Det er blitt lest, om ikke akkurat skrevet mye i mai. Jeg har hatt en interessant måned sålangt! Det er nesten for galt at jeg ikke har laget et eget innlegg om den beste dystopiske trilogien jeg noensinne har lest. Med MaddAddam som sisteboka overbeviste Atwood så absolutt og definitivt. Et strålende dystopisk verk med fantastisk bra karakterer, troverdig bakgrunn for hendelsene som ledet fram til nedbrytelsen av samfunnet slik vi kjenner det og med en avslutning som gledet meg langt inn i margen. Alt pakket inn i Atwoods nydelige engelske språk, vare atmosfære og kreativitet som l

Impulslesing gir ofte uventede resultater. Denne boka var i utgangspunktet arkivert feil i hylla, men kom aldri lenger enn fremdeles uarkivert på nattbordet før den var påbegynt og ferdiglest. Duverden. Jeg visste ikke engang jeg hadde denne noe triste, men gripende boka gjemt i hyllene. Toni Morrison er nemlig både Nobelpris- og Pulitzerpris-beæret, og The Bluest Eye regnes - i tillegg til å være forfatterens debutroman - for å være ei av de beste bøkene hennes. Hun er kjent for sine nærgående skildringer av den svarte befolkningens liv i USA. Morrison har vunnet nesten hver eneste mulige bokpris, og er i tillegg blitt tildelt flere ærestitler. Jeg forstår hvorfor. The Bluest Eye er basert rundt 11 år gamle Pecola Breedlove. Hun er blitt plassert i hjemmet til de jevngamle søstrene Claudia og Frieda. Alt Pecola ønsker seg er blå øyne slik at alle vil synes hun er vakker istedenfor stygg. Pecola er nemlig en ung svart jente som blir mobbet av de andre barna for sin mørke hud, krøl

I min planlagte vandring i dystopienes verden har jeg nå kommet til ei av de eldste på lista mi, nemlig science fiction romanen The Time Machine som ble utgitt allerede i 1895. Dette skal være den første romanen om tidsreiser og regnes som en av forløperne for science fiction sjangeren. Det er imidlertid ikke første historien om fantastiske reiser til underlige steder, ref. for eksempel Gullivers Travels som ble utgitt et århundre før denne boka. The Time Machine diskuterer imidlertid teoretiske teknologiske idéer på trykk som ikke hadde vært presentert i romanform tidligere. Men først, litt utfyllende om historien. Vi møter en gruppe menn, inklusive han som viser seg å være fortelleren av historien, mens de sitter å hører på verten sin - Den Tidsreisende - om hans teorier rundt fenomenet tid som den fjerde dimensjonen i universet. Den Tidsreisende, som ikke kalles noe annet gjennom hele historien, har nemlig laget en miniatyr tidsmaskin og får den til å forsvinne i løse lufta l

Jeg er kommet til fjerdeboka i Jack Reacher serien til Lee Child, og jeg er ennå ikke lei. Akkurat det er ganske så spesielt til meg å være, jeg som pleier å drøye gode forfattere, lage pauser for ikke å overdosere på dem jeg liker. Kanskje det kommer av at jeg har disse bøkene på øret? Om det er Lee Child eller forlaget hans som har tatt beslutningen så synes jeg det er et genialt trekk at han ikke benytter samme innleser på bøkene sine. Innleserne har sålangt vært menn, men de har forskjellig måte å lese på. Fortellerstemmen blir derfor ikke ensartet, og det passer meg utmerket. Like nok til å gi meg følelsen av at dette er nok ei Lee Child bok, forskjellige nok til at det ikke blir for monotont og jeg går lei. I The Visitor er Reacher fremdeles kjæreste med datteren til hans tidligere venn og general i militærpolitiet. Reacher bor ennå i huset han arvet og ser ut for å ha slått seg til ro. Foreløpig. Det tar likevel ikke lange tiden før han blir involvert i nye problemer. Denne