Atwood, Helle, Kundera & Karlsson = MaiMix!

Det leses, tiden flyr og våren er travel. Litteraturfestivalen på Lillehammer i slutten av mai er omsider booket og i boks, og jeg leser meg opp på aktuelle forfattere. Den dystopiske trilogien til Atwood er ferdiglest, Helle Helle er tatt nærmere i betraktning og Lena Andersson ligger klar på Kindle med sin Rettsstridig Forføyning som skal leses ikveld. Ingen skal si at jeg ankommer totalt uforberedt. Det er blitt lest, om ikke akkurat skrevet mye i mai. Jeg har hatt en interessant måned sålangt!

Det er nesten for galt at jeg ikke har laget et eget innlegg om den beste dystopiske trilogien jeg noensinne har lest. Med MaddAddam som sisteboka overbeviste Atwood så absolutt og definitivt. Et strålende dystopisk verk med fantastisk bra karakterer, troverdig bakgrunn for hendelsene som ledet fram til nedbrytelsen av samfunnet slik vi kjenner det og med en avslutning som gledet meg langt inn i margen. Alt pakket inn i Atwoods nydelige engelske språk, vare atmosfære og kreativitet som langt overgår de såkalte bestselgende dystopiske trilogiene som Hunger Games, Divergent, The Maze Runner m.fl. The Crakers, Snowman-The-Jimmy, de kvinnelige karakterene, Gods Gardeners og Zeb. For ikke å snakke om bioteknologien, de farmasøytiske gigantkonglomeratenes stålgrep på befolkningen og genmodifiseringen av mat og dyr. Omsider en trilogi med en troverdig og ikke minst verdig slutt. Jeg misliker at jeg er ferdig med historien. Den var virkelig god.

En digresjon: Coveret til MaddAddam. Jeg er mer en gjennomsnittlig opptatt av Pink Floyd. Ser dere som meg at dette coveret peker direkte mot Pink Floyd's Pigs on the wing fra albumet Animals? Neppe tilfeldig. Om Pigs on the Wing sies det nemlig: "Waters conveys a hopeful theme in the latter portion of the song, illustrating the strength and emotional safety as a result of unity among individuals..". The Crakers, Gods Gardeners og de andre i skjønn forening. Og hvem spilte gitarsolo på loop-play versjonen av albumet som kom ut? Snowy White! Snowman-The-Jimmy? Tilfeldigheter? Anbefales uforbeholdent! (...og gjett hvem som skal stalke Atwood på Lillehammer...)

Om Helle-boka må sies: Denne boka ble jeg "presset" til å lese. Sånn er det bare. Det er nemlig svært uheldig å komme med offentlige uttalelser om bøker man ikke har lest og som man vet man ikke kommer til å like (sisteboka til Helle, Hvis du vil). Men, siden Helle Helle også dukker opp på Lillehammer valgte jeg å lese Ned til Hundene istedenfor, også nominert til Nordisk Råds Litteraturpris (2009). Et så godt bokvalg at jeg kanskje kommer til å lese Hvis du vil også. Sånn kan det gå.

Ned til Hundene handler om en kvinne som nettopp har gått fra sin mann. Hun sitter på en busstasjon langs kysten et sted og venter på en buss som ikke kommer. Kvinnen skal egentlig leie et lite hus ute på ei øy for å gråte seg ferdig med det brutte forholdet, men kommer seg aldri dit. Istedenfor blir hun plukket opp av det unge paret Putte og John. Begge ofre for whiplash etter en bilulykke. Putte og John tilbyr kvinnen å overnatte hos dem til dagen etterpå for det er en storm på vei, men ting skjer, og dagene går, og kvinnen befinner seg ennå på Putte og Johns sofa og blir etterhvert en del av livene deres.
Det virker i utgangspunktet som denne boka verken har noe interessant innhold eller mening, men etterhvert så forstår jeg at alle disse daglige hendelsene faktisk skildrer medmenneskelighet og omsorg. For hverandre. For sine nærmeste naboer og venner. For familien. Istedenfor å finne et sted å gråte så finner kvinnen et hjem. Mennesker som bryr seg. Varme. Dette er en stor kontrast til stormen som raser utenfor og inni hjertet hennes. Boka har et enkelt språk - enkle dialoger beskriver enkle hendelser. Kvinnen har fortellerstemmen i boka, men den er merkelig følelsesløs. Hun beskriver mer stemningene som oppstår enn å føle på dem. Etterhvert finner jeg ut at det kanskje ikke bare er kvinnen som trenger trøst. Putte og John har også sine ting å slite med. Hvem hjelper egentlig hvem når det kommer til stykket? Ei bok om hjertevarme, tilhørighet og medmenneskelighet. Ei bok som var utrolig mye mer enn hva den så ut til i utgangspunktet. Jada Ingalill - den anbefales så absolutt på det varmeste!

Hvem i all verden er Milan Kundera? Opprinnelig tsjekker, men som etterhvert emigrerte til Frankrike. Han regnes som en av Europas største samtidsforfattere, og flere av bøkene hans har oppnådd status som moderne klassikere. Jeg var egentlig på jakt etter Tilværelsens uutholdelige letthet, men fant istedenfor denne lille boka. En rar sak, som jeg ikke fikk helt grepet på. For å gjøre et forsøk på å konkludere hva boka handler om så beveger innholdet seg rundt følgende spørsmål: Hvor er gleden over å gjøre ting langsomt blitt av? En ting er sikkert, boka er på skarve 124 sider, men den tok lenger tid å lese enn ei 400-siders bok. Så langsomheten, den fant jeg - uten tvil! 

Når det gjelder handlingen så følger leseren fortelleren gjennom en midtsommerkveld hvor to historier om forførelse finner sted. De er imidlertid adskilt med mer enn to hundre år. Historiene til disse to parene veksler mellom å være nesten opphøyet og storslåtte, til tåpelig komiske hendelser og kommentarer. Det tok en god del tid og fundering før jeg fant ut at jeg tror de to parallelle historiene forteller sin egen historie om båndet mellom langsomhet og hukommelse. Om sammenhengen mellom vår tids ønske om å glemme og den intense farten vi lever livene vår i. Prosessen mellom å glemme og huske. Her finner man blandingen av sex (hver gang med en dose S&M) og dagligdagse hendelser, og mange av de små historiene og påbegynte trådene blir sluppet, i løse luften. De to forførelsene henger sammen - og ikke. Dette er fjernt. Dette er lite håndgripelig. Og dette er definitivt ikke det jeg trodde denne boka skulle være. Jeg er ærlig nok å innrømme at jeg tror ikke jeg forstod forfatteren. Verken underveis eller etter endt lesing. Jeg er mer usikker på Tilværlsens uutholdelige letthet nå... Anbefaler jeg denne? Liker man å grave seg ned i veldig dype filosofiske diskurser, så ja. Ikke ellers.

Etter Langsomheten var det utrolig herlig å synke ned i soffen med denne. Nok ei sabla bra bok av Ørjan N. Karlsson, denne gang med Kyrre Kaupang i hovedrollen. Kongens Råd er en spennende spionthriller som foregår på tre tidsplan. Den starter i 1958 i et nedrivningsprosjekt i Oslo hvor en norsk offiser som mistenkes for sovjetisk spionasje blir torturert til døde. Vi følger også foranledningen til at Arne Treholt blir fengslet som spion på midten av 80-tallett samtidig som det i nåtid dør to norske ambassadører under mystiske omstendigheter. Drives det faktisk spionasje for Russland i Norge idag? Kyrre Kaupang og Stiftelsen blir satt på saken og blir etterhvert involvert i et mer enn troverdig drama som utspilles både på gata i Oslo og under bakkenivå. Dette er en utrolig spennende historie med et slagferdig godt språk og troverdige fiktive karakterer koplet mot både vår tidligere statsminister Brundtland og NATO-Stoltenberg. Putin spiller også en rolle, og forfatteren lar virkelig fantasien få fritt spillerom. Eller er dette bare fantasi? En ting er sikkert. Karlsson viser igjen at befalsutdanning fra Hæren, tidligere stilling i Forsvarsdepartementet og jobben idag som avdelingsleder i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap styrker troverdigheten i bøkene hans noe enormt. I tillegg er språket hans utrolig levende, med humoristiske metaforer og tidsaktuelle kommentarer som ytterligere setter spissen på en allerede rå historie. Vannvittig bra! Så enkelt.

I tillegg har jeg også lyttet til bok 5 i Lee Child sin serie om Jack Reacher, Echo Burning. Alle bøkene er ikke like sterke, men alle har en atmosfære som jeg virkelig liker å lytte til. Reacher er kul, innleserne er veldig gode, historiene bygger seg sakte opp og her er ikke noe heseblesing og billige poeng - noe som gjør at bøkene er like gode å lytte til om man stryker, er på Rema1000 og handler, kjører bil eller slapper av.  Denne gang nøyer jeg meg med en link til Amazon her.

Sålangt har mai vært en flott lesemåned, og mer litteratur skal det blir på litteraturfestivalen hvor jeg deltar fra 28. mai. Kanskje det blir en oppdatering eller to i løpet av turen. Eller kanskje blir jeg for opptatt av å løpe etter Atwood og Hjorth til at det blir blogging i det hele tatt.

Uansett - jeg gleder meg!



.