Impulslesing gir ofte uventede resultater. Denne boka var i utgangspunktet arkivert feil i hylla, men kom aldri lenger enn fremdeles uarkivert på nattbordet før den var påbegynt og ferdiglest. Duverden. Jeg visste ikke engang jeg hadde denne noe triste, men gripende boka gjemt i hyllene. Toni Morrison er nemlig både Nobelpris- og Pulitzerpris-beæret, og
The Bluest Eye regnes - i tillegg til å være forfatterens debutroman - for å være ei av de beste bøkene hennes. Hun er kjent for sine nærgående skildringer av den svarte befolkningens liv i USA. Morrison har vunnet nesten hver eneste mulige bokpris, og er i tillegg blitt tildelt flere ærestitler. Jeg forstår hvorfor.
The Bluest Eye er basert rundt 11 år gamle Pecola Breedlove. Hun er blitt plassert i hjemmet til de jevngamle søstrene Claudia og Frieda. Alt Pecola ønsker seg er blå øyne slik at alle vil synes hun er vakker istedenfor stygg. Pecola er nemlig en ung svart jente som blir mobbet av de andre barna for sin mørke hud, krøllete hår og brune øyne. Hun ser på seg selv som ufattelig stygg. Etterhvert som hun vokser opp og drømmen om å passe inn i de hvites samfunn blir mer og mer inderlig så begynner hennes eget liv å gå i oppløsning i møte med både motgang og strid. Pecola ender opp med å bli voldtatt av sin egen far og bli med barn. Alkoholisme, voldtekten og de stadige ydmykelsene driver henne etterhvert inn i den relative sikkerheten hun finner i å bli mentalt ustabil. Der finner Pecola den eneste lille biten av egenverd, hun tror nemlig at øynene hennes nå er blitt de blåeste i hele verden.
 |
Toni Morrison
Bildekilde: biography.com |
Dette er vondt å lese. Både om klasseskillet mellom hvit og svart, fattig og rik, kjønnsforskjellene mellom mann og kvinne og deres rettigheter samt om besettelsen av skjønnhet og konformitet.
The Bluest Eye er lagt til Ohio helt i starten av 1940-tallet. Toni Morrison vokste selv opp i Loraine, Ohio og var 10 år på det tidspunktet historien finner sted. Jeg vil anta og tro at det ligger mye selvopplevd i denne første debutromanen hennes. Boka er nemlig skrevet med en så overbevisende inderlighet og innlevelse og dialogene er så levende at de rikt detaljerte karakterene trer fram som virkelige, troverdige personer. I tillegg til å presentere oss for virkelige, levende karakterer så gjør også Morrison effektiv bruk av å skifter forteller, akkurat når det passer henne. Enkelte ganger er det Claudia, den jevngamle venninnen til Pecola, som forteller historien. Noen ganger er det en tredjepersonsforteller som virker å sveve over historien med full oversikt over hva som skjer. Andre ganger får vi Pecola's historie fortalt gjennom kvinner som bare sladrer til hverandre. Effekten av denne fortellerteknikken er at jeg som leser kan samle litt informasjon herfra og litt informasjon derfra for deretter å vurdere påliteligheten til hver enkelt forteller før jeg kan sammenstille helheten av alt jeg har lest. Morrison utfordrer meg som leser, noe som gir meg et helt spesielt forhold til denne historien. Elegant gjort! Jeg likte virkelig denne boka. Selv om jeg etterhvert har lest ganske så manger bøker med raseskillet i USA som tema så skiller
The Bluest Eye seg markant ut. Anbefales så absolutt.
Kilde: Egen bok
Forlag: Aschehoug
Utgitt første gang: 1970
Språk: Norsk
ISBN: 9788203208348
Utfordring: 1001-bøker, GoodReads
.
Herregud hvor du suser gjennom 1001-lista - og sprer om deg med lesetips (og dårlig samvittighet). Jeg leste Solomon for noen år tilbake og sverget da at jeg skulle lese alt av Morrison, forløpig har det begrenset seg til å kjøpe ei og annen bok på loppis. ÅÅ til alle gode intensjoner. Noterer meg at Bluest Eyes er nok et mesterverk fra nobeldama og lar det bli med det.
SvarSlettHvordan ligger det an med telling di nå? Hvor mange 1001 har du lest?
Førsteboka mi av Morrison. Jeg er ikke heelt kommet over overdosen min på raseskillebøker. Jeg leste meg litt trøtt på emnet for en god del år siden. Jeg kjente følelsen komme litt over meg da jeg leste denne boka. Men så var den så godt skrevet, og såpass annerledes enn det meste at den sklei ned. Jeg har lest ei bok av Morrison, det får holde i uoverskuelig fremtid..
SlettJeg hadde ikke lest så veldig mange 1001-bøker før jeg begynte å blogge, så lista er ikke så lang. Jeg teller ennå to-sifret (om hukommelsen min for langt tilbake i tid virker - det er jo korttidsminnet som svikter først hos eldre mennesker(?)) Jeg teller 86, og fortsetter i jevnt trav. Fordelen med å plukke bøker fra 1001-lista er at det ligger så utrolig mye forskjellig der. Den virker temmelig "safe" å forsyne seg fra. Jeg er litt lei norske forfattere igjen, og så holder det med Lee Child i "krim" sjangeren (ikke akkurat krim da, men jeg må si jeg liker livet til drifteren Reacher). Da er 1001-lista god å forsyne seg fra, både mht bøker og tips om interessante forfattere. Tipper du kan telle lenger enn meg når det gjelder 1001...?