tirsdag 31. mai 2016

Nedtur og opptur med Margaret Atwood

Ikke til å stikke under en stol at jeg er i overkant glad i Margaret Atwood. Såpass at jeg har begynt å ta for meg forfatterskapet hennes fra dets spede barndom. Det er trygt å si at hun (ifølge mine begreper) har lært ett og annet på sin vei. For nysgjerrighetens skyld har jeg denne gang tatt for meg to eldre diktsamlinger og prøvd å sette dem opp mot hverandre, om nå det er mulig. The Animals in that country og True stories - Poems. Det skiller tretten år på utgivelsene, og forskjellene er flere.

The animals in that contry er den eldste diktsamlingen jeg sålangt har lest av Atwood, utgitt i 1968 - to år forut for The Journals of Susanna Moodie. Sistnevnte en samling jeg ble veldig glad i. Jeg ble derfor nokså overrasket da denne diktsamlingen ikke fenget meg i særlig grad. Det er som vanlig ikke noe å si på språket, men jeg mangler en slags rød tråd. Noe som binder disse diktene sammen. Ser man på tittelen så er That country definitivt Canada. The animals er menneskene, dyrene og stedene i landet og hvordan - hvis i det hele tatt - disse kommuniserer med hverandre. Der kommunikasjon oppstår er diktene positive, lykkelige og glade. Der kommunikasjonen feiler mister diktene substans, de blir tomme og nesten intetsigende. Dette virker for mitt utrente poetiske øye som en svært sammensatt og ikke helt lett tilgjengelig samling. Metrikken - rytmen og rimmønsteret - er fullstendig uforutsigbart, og av og til deler Atwood setninger på merkelige steder og bruker innrykk for å understreke noe. Men hva dette "noe" er, er ofte veldig vanskelig å sette fingeren på. Definitivt en krevende diktsamling. Nå i ettertid når jeg nok engang sitter og prøver å få noe fornuftig ut av tekstene så ser jeg, at selv om jeg har lest gjennom samlingen flere ganger så finner jeg stadig noe nytt. Denne tror jeg rett og slett at jeg må komme tilbake til. Her ligger mer enn hva mine sannsynligvis begrensede lesninger sålangt har gitt meg. Utfordrende, ja det må jeg si. Derfor også interessant på sitt vis.

True stories - Poems ble utgitt i 1981 og er definitivt another cup of tea. Her er nemlig Atwood tilbake på rett plass i hodet mitt. Dette er selvfølgelig et resultat av særdeles subjektiv synsing og ikke basert på annet enn egne preferanser, men likevel. Flere av diktene handler om menneskets upålitelige evne til å oppfatte og tolke sanseinntrykk og de såkalt sanne historiene vi narrer oss selv og andre med å fortelle for å gi en følelse av identitet og vekst. I samlingen fant jeg også et antall ekstraordinært lidenskapelige og glødende kjærlighetsdikt. Disse opplevdes særdeles selvbiografiske, men er kanskje ikke det? Hvem vet. Diktene gav sterkt uttrykk av å ha levd egne liv og virket å kommet fra innerst i hjertet. Mine absolutte favoritter, selv om jeg trykket hele samlingen til meg. Slutten av Variation on the word Sleep kan jeg ikke glemme. Nydelig.
"I would like to be the air
that inhabits you for a moment
only. I would like to be that unnoticed
& that necessary."
Margaret Atwood
Bildekilde: poemhunters.com
Så hvorfor foretrekker jeg True Stories? Fordi diktene er lettere tilgjengelige. Fordi de er enklere å forstå og jeg ser sammenhengene og logikken bak oppbygningen av den totale diktsamlingen. Overskriftene gir mer mening. De forteller meg noe. Enkelte hvisker, noen roper med STORE BOKSTAVER. Midt i samlingen finner jeg overraskende nok fem kortprosastykker - True Romances - som jeg likte veldig godt. Disse er etterfulgt av noen dikt som er så grusomt groteske at de river hjerterota. Politiske, konkrete, fordømmende, enkelte beskriver kvinneundertrykkelse, tortur, vold og makt. Definitivt omfattende, provoserende og særdeles velskrevne 103 sider som avrundes med plaster på såret og en sommerdag i juni. Snakker meg om følelsesmessig rundtur! Av de to diktsamlingene jeg her har lest så anbefaler jeg så absolutt denne. Særdeles bra.

Margaret Atwood er nok mest kjent for sine romaner, men har sålangt også gitt ut hele 17 diktsamlinger. Planen er som nevnt å jobbe meg gjennom hele forfatterskapet, men det blir nødvendigvis ikke kronologisk. Etter nettopp å ha lest Man Booker Prize vinneren 2016, sør-koreanske Han Kang's The Vegetarian, så kan det også nevnes at Atwood har havnet på Man Booker-kortlisten fem ganger og vunnet én gang med The Blind Assassin - min neste bok ut fra forfatteren. Flere omtaler av Atwood bøker finner du i lista mi her.



Kilde: Egne bøker - Kjøpt: Amazon - Utgitt: 1968/1981 - Språk: Engelsk
Utfordring: GoodReads, Diktsamlinger, Utenlandske forfattere


Drømmer meg tilbake hit
Eleuthera, Bahamas


søndag 29. mai 2016

Man Booker International Prize vinneren 2016 "The Vegetarian" av Han Kang

Forstyrrende! Forstyrrende! Jeg har lest boka fra sør-koreanske Han Kang som fikk The Man Booker International Prize 2016 og sitter igjen med pustebesvær og generelt stort ubehag, men likevel med den herlige følelsen som kommer etter å ha lest ei bok som rett og slett har limt seg fast i meg på flere plan.

The Vegetarian dreier seg i all hovedsak rundt kvinnen Yeong-hye og ektemannen samt Yeong-hye's søster In-hye og hennes mann. De to ekteparene lever forsåvidt ordinære liv, selv om ingen av dem ser ut for å utvise særlig kjærlighet eller lidenskap i forholdene sine. De har heller ingen felles interesser eller hobbyer, og det første som slår meg er - hvorfor er disse parene gift med hverandre? In-hye driver en hudpleiesalong og mannen er kunstner/video artist uten de aller største evnene eller ambisjonene. De arrangerte livene deres ruller på autopilot helt til Yeong-hye har en drøm som med ett endrer hele dynamikken i livene deres. Drømmen er av særdeles blodig og brutal karakter og Yeong-hye blir vegetarianer over natten. Hun takler rett og slett ikke lenger å spise kjøtt. Yeong-hye har gjennom hele ekteskapet blitt styrt av sin mann, så det å bestemme seg for å bli vegetarianer i en familie som alltid har basert måltidene sine på kjøttmat er en for henne ukjent handling av uavhengighet. Kanskje ikke den store greia for oss i vårt vestlige samfunn, men dette avbryter faktisk Yeong-hye's ekteskap og setter i gang en grotesk kjede av hendelser i hjemmet og ellers i familien.

Han Kang
Bildekilde:
english.yonhapnews.co.kr

Mer vil jeg ikke fortelle om utviklingen av historien for den må oppleves direkte på kroppen. Det er nemlig sjelden ei bok har krøpet inn på meg med større ubehag enn denne. Situasjonene som oppstår i utviklingen av Yeong-hye's vegetarisme og hvordan dette påvirker ektemann, søster, svoger og foreldre er i mangel av bedre ord - selsom og forstyrrende. The Vegetarian er delt i tre kapittel. Det underlige er, at selv om Yeong-hye er hovedpersonen i historien så ligger fortellerperspektivet først i hovedsak hos ektemannen, dernest hos svogeren for så å avslutte hos søsteren. Yeong-hye's egen identitet forsvinner mer og mer. Personkarakteristikkene er fantastiske i denne temmelig surrealistiske boka, språket er godt (selv om jeg svært gjerne kunne tenke meg å ha lest den på originalspråket) og nesten poetisk til tider.

Tittelen The Vegetarian er ikke akkurat det som sparker igang den største leseentusiasmen min, så jeg startet temmelig tilbakeholdent på boka. Noen få sider inn, og jeg var hektet. Hvorfor? Fordi boka egentlig ikke handler om vegetarisme i det hele tatt. Fordi Han Kang på et merkelig vis beskriver en Brontë-asiatisk the mad woman in the attic in the making (Jane Eyre-referanse for de av dere som ikke har lest boka). Dette er ei bok som på overflaten ser stillferdig og sakteflytende ut, men som istedenfor å handle om det innlysende - vegetarisme - utvikler seg til en destruktiv og surrealistisk historie om tvang, sex, vold, makt og identitet.

Amelia Gray, forfatteren av Gutshot, sier det enkelt og spot on: "If it's true you are what you read, prepare to be sliced and severed, painted and slapped and fondled and broken to bits, left shocked and reeling on the other side of this stunning, dark star of a book."

Anbefales uforbeholdent.


Kilde: Egen e-bok - Utgitt: 2016 - Språk: Engelsk - Sider: 192 - Utfordring: GoodReads, Utenlandske forfattere


Go nuts
Pistaccio-farm i California



tirsdag 17. mai 2016

Les 1001-boka "The Death of Ivan Ilyich" av Leo Tolstoy!!

2016 - krimallergiåret? Innså nettopp at jeg har lest 1 - ei - krimbok sålangt i år! Riktignok var den skikkelig festlig, men - ei? Du verden... Nå er ikke akkurat The Death of Ivan Ilyich ei krimbok, men noen dør, så close enough. Det er noe med de eldre, for ikke å si gamle, forfatterne som fascinerer meg mer og mer. Jeg får inderlig håpe det ikke er et utslag av egen alder(?) Tolstoy denne gang, og med det mange mener er Tolstoy's mest berømte langnovelle/kortroman.

Boka følger Ivan Ilyich's gjøren og laden gjennom livet, men med spesielt fokus på hans egen død. Og om man ikke har fattet uttrykket Carpe Diem ennå, så står det tydelig klart fram etter lest bok. Denne historien er en lekse for livet. Her har vi nemlig en mann som gjør alle de sosialt akseptable tingene og valgene man kan gjøre i et tilsynelatende suksessfullt liv, og likevel så viser det seg at de er fullstendig feil. Stakkars Ivan gjorde alt som var forventet, både av han selv og andre, likevel levde han ikke da han var i live, og Ivan var heller aldri klar over om at han var lykkelig. Eller, det er vel kanskje noe feil. Han innså det nemlig ikke før det var for seint, da han måtte konstatere at han kom til å dø i rimelig ung alder.

Selv om bokas tittel er The Death of Ivan Ilyich så vil jeg likevel si at hele historien handler om livet. Om hvordan valgene man gjør underveis påvirker både livskvalitet, venner, familie og en selv. Hva er poenget med å ha det siste nye, dyre i serviser og glass, den interiør-hotteste kontrastfargen på veggen i stua, kuleste bilen, dyreste designerskoene og -veskene og penger i overflod dersom man selv ikke er lykkelig? Om man ikke har noen virkelige venner, de som faktisk blir værende også når ulykken rammer og pengene tar slutt? Det Tolstoy har gjort her er å skrive en udødelig tekst som aldri kommer til å gå ut på dato. Han tar leseren med seg gjennom Ivan's liv, helt til hans siste åndedrett, og det føles nesten som om man dør et lite øyeblikk sammen med Ivan. Boka er dypt tragisk, særdeles tankevekkende og sannsynligvis enda mer høyaktuell idag som den gang den ble skrevet i 1886.

Anbefales så absolutt!


Kilde: Egen bok - Utgitt: 1886 - Språk: Engelsk - Sider: 128
Utfordring: GoodReads, Utenlandske forfattere, 1001-bøker





 

mandag 2. mai 2016

1001-boka "August is a Wicked Month" av Edna O'Brian

I Lines 1001-lesesirkel for april skulle det leses ei bok "skrevet av en kvinnelig forfatter du aldri har lest noe av og vet lite om." Jeg valgte Edna O'Brian fordi det var den første kvinnelige forfatteren jeg fikk øye på da jeg åpnet Elida's oversiktelige regneark over 1001-bøker. Ikke googlet jeg forfatteren på forhånd heller, så jeg skred til verket med fullstendig blanke ark. Og resultatet? Dette må jeg gjøre oftere! Jeg fikk meg nemlig en veldig så positiv overraskelse.

Historien handler om Ellen Sage, en irsk separert alenemor i slutten av tyveårene som bor i London. Hun har en 8 år gammel sønn og et forsåvidt greit forhold til sin eksmann George. Når jeg kommer inn i historien er sommerferien på trappene og George skal reise på campingtur med deres felles sønn. Selv om Ellen har problemer med å tilpasse seg et liv uten sin eksmann så takker hun nei til å være med på turen. Alene og seksuelt frustrert på andre året så åpner hun istedenfor døra, armene og senga for en mann hun kun har møtt én gang tidligere. En gift mann som allerede har en elskerinne, men som (selvfølgelig) er uimotståelig. Det blir kun med den ene natta, og når Ellen innser at det ikke kommer til å bli noe mer mellom dem heller bestemmer hun seg for å dra til sør-Frankrike for virkelig å slå ut håret. Hun investerer i ny garderobe, nytt pågangsmot og med ett mål for øyet - å jakte på menn som kan gi henne en midlertidig pause fra frustrasjonene hun går og kjenner på. Vel ankommet hotellet tar det ikke lang tid før Ellen roter seg til med både servitører, musikere og room-service, men ikke noe blir som hun planlegger. Så treffer hun på en kjent amerikansk skuespiller og hans entourage, og her tar historien virkelig av. Gamle single menn med seksuelle behov, gifte menn, frustrerte fruer, vakre unge kvinner, fylleparties, ménage à trois, en bilulykke med døden til følge og til slutt - to tragedier som rammer Ellen direkte.

Det skorter definitivt ikke på ytre spenning i denne boka, men her er også mye å forholde seg til når det gjelder indre verdier og tankesett. I bunn og grunn handler boka om å lære seg å leve livet på ny. Et liv som tidligere var fyllt opp av mann, barn og familieaktiviteter, men som nå er ensomt og uten fysisk og mental nærhet. Hvordan takler man egentlig seksuell frustrasjon, mangel på voksenkontakt, singellivet, en kropp som har båret frem et barn - uten annen hjelp enn seg selv å stole på? Noen av opplevelsene til Ellen er littegranne far fetched, men i bunn og grunn så portretterer O'Brian en svært så troverdig og frustrert kvinne. Ellen er like ambivalent som alenemor som jeg var den gang da, selv om vi kanskje løste utfordringene våre på litt forskjellig måte. Gjenkjennelig er likevel den overordnede kontrasten mellom punktert psyke og uten glede i livet kontra perioder med nesten euforisk lykke. Begge følelsene aldeles umulige å kontrollere.

Edna O'Brian
Bildekilde: spectator.co.uk
Gitt at boka ble publisert allerede i 1965 så er Ellen temmelig forut for sin tid når det gjelder seksuell frihet. Normen på den tiden var fremdeles kyskhet, selv om 69'er flower power perioden var like om hjørnet. Når historien slutter så har nok Ellen lært mangt å mye om seg selv, men det er ikke utelukkende positivt. Hun returnerer hjem med flere brutte illusjoner, men likevel med en større innsikt. Lesere med behov for happy endings og at historier skal utvikle seg i en oppskriftsmessig positiv retning vil nok ikke akkurat trykke denne boka til sitt bryst. Historien viser istedenfor at mennesker kan sørge og helbrede seg selv på forskjellige måter, og det er kun en selv som kan bestemme hvilken måte som er riktig. Jeg likte veldig godt måten O'Brian presenterte boka på. Hun gir nok detaljer til å sette scenen både når det gjelder det ytre og indre landskapet, men hun har selvbeherskelse nok til ikke å beskrive det innlysende. Show not tell på sitt beste. Karakterene er både morsomme og triste.  Historien likeså. Den gjenspeiler både gleden og smerten de fleste opplever i livet, denne gang fokusert rundt den single alenemoren Ellen som kastes ut i livet på ny uten en synlig livbøye.

Utover i boka tok jeg meg flere ganger i å lure på om Ellen's historie var forankret i Edna O'Brian's eget liv. Og måtte selvfølgelig google. Som Ellen er også Edna irsk, og de har ganske så mange andre fellestrekk. Begge har en veldig sterk og kontrollerende mor som gjør som hun vil, dette inkluderer også å forlate familien for en periode for å følge egne drømmer. Begge kommer fra en strengt religiøs familie og har tilbragt deler av livet hos nonner.. Begge giftet seg mot sine foreldres ønsker, og begge fikk barn, men ble skilt.. Kanskje begge er/var like seksuelt frigjorte? Hvem vet. O'Brian's bøker dreier seg ihvertfall (ifølge wiki) ofte om kvinners indre følelser og deres problemer med å forholde seg til menn og til samfunnet som helhet. Vi får ikke vite hele bakgrunnen til hvorfor Ellen forlot Irland, men O'Brian's første bok - The Country Girls - blir ofte kreditert med å bryte tausheten rundt seksuelle forhold og sosiale problemer under den undertrykkede perioden i Irland etter andre verdenskrig. The Country Girls ble nemlig både forbudt, brent og fordømt. Og O'Brian forlot Irland i protest.

Særdeles interessant bok og et veldig godt, blindt valg av 1001-forfatter i denne runden av lesesirkelen. Boka anbefales så absolutt om man ikke nødvendigvis må ha en lykkelig slutt som avrunding på en god og tankevekkende historie. Fun fact: Jeg er født i august, i 1965. A wicked month for sure :-)


Kilde: Egen e-bok - Forlag: Amazon - Sider: 224 - Språk: Engelsk
Utfordring: GoodReads, 1001-bøker, Utenlandske forfattere



Takk for (na)turen :-)