Auge i vind av Jon Fosse

En diktsamling om kjærlighet, nærhet, distanse, fortvilelse og glede. Pakk dette inn i vestlandshøstens regn og vind, hav og hei. Optimistisk og sårt. Enkelt og kompromissløst. Det er Fosse. Jeg trenger ikke si mer.

Eg ser deg og

du ser meg

og fortvilinga opnar seg

innover i oss

heilt til der den blir enkel

og det går an å sjå gjennom den

 

 

Kilde: Biblioteket - Utgitt: 2003 - Forlag: Det norske samlaget - Sider: 60 - Sjanger: Lyrikk, Dikt

.

Dantes Inferno, gjendiktet av Kristin Flood

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har forsøkt å lese Dantes Den Guddommelige Komedie, men jeg har ikke kommet lenger enn noen få sider hver gang. På engelsk. Tungt språk på versemål, oppstyltet og rett og slett slitsomt å lese. 

Så hvorfor forsøke igjen? Fordi jeg er sta, kanskje? Men jukser jeg da, når jeg leser Kristin Floods fritt gjenfortalte versjon? Tja, si det? Sikkert er det ihvertfall, at jeg ikke bare kom meg gjennom denne første tredjedelen av Den Guddommelige Komedie - Dantes Inferno - jeg koste meg til og med på ferden nedover mot de late, grådige og syndige. Virkelig! 

Velkommen til et eventyr,
et lekent dikt, et hjernespinn.
Det hander om en våken fyr
som skrev seg inn i alles sinn.

Firenze var hans fødested.
Dante ble han døpt.
Og mens han store kvaler led,
ble dette verket støpt.

Litt kjapt om hele verket så består det av 100 sanger, hvor innledningen og Helvete (Inferno) utgjør 34 av sangene, Skjærsilden 33 og Paradiset 33. Det er skrevet på italiensk verserim på 1300-tallets høyspråk, så jeg forstår jo at en direkte oversettelse og å være helt tro mot originalteksten er så godt som umulig. Det er her norsk-italienske Kristin Flood kommer inn i bildet. Hun har nemlig satt seg inn i teksten på originalspråket og ikke oversatt, men gjenfortalt den på sitt egenartede vis. Resultatat? Inferno på rim inspirert av middelalderens rytmiske fortellermåte. I gjenfortellingen har Flood lagt hovedvekten på de viktigste hendelsene og løftet fram disse akkompagnert av noen aldeles fantastisk detaljerte illustrasjoner av Gustave Doré som ble tegnet inn i en versjon fra 1800-tallet.

Fortellingen begynner med at Dante har gått seg vill i livets skog og ikke finner veien ut. Der treffer han på yndlingsforfatteren sin Vergil, som sier at han kan geleide Dante gjennom helvete og skjærsilden så han finner veien til himmelen. Ideen er da at Dante til slutt kan vende nesa hjem som et nytt og bedre menneske. Helvete er et svært hull som går helt ned til midten av jordkloden. Hullet ble til da Satan ble kastet ut av himmelen, og i midten sitter Satan fastlåst. Veien ned i dette hullet har ulike etasjer der sjelene er plassert og straffet etter et sinnrikt system alt etter hva galt de har gjort på jorden. Jo større synd, desto nærmere Satan er sjelene plassert. 

På tegningen er Dante kommet til "28. Sang. Åttende krets i inferno, niende fangegård. Det er litt tidlig ettermiddag, lørdag 26. mars, år 1300"

Han gisper høyt, kan ikke tro:
Hjelp og huttetu!
Parterte kropper, tarmer, blod.
Et slaktehus av gru!
...
Her finnes dem som sådde splid
der hvor de hadde sjans,
skapte feider, kamp og strid.
Nå kløves de på langs.

Jeg avslutter denne lille smakebiten på det store eposet med å sitere Janne S. Drangsholt for å beskrive boken oppsummert på en enkel måte: Midtlivskrise i Helvete. Yess. Spot on. Anbefales!

Kilde: biblioteket - Utgitt: 2021 - Sider: 146 - Forlag: Flood - Sjanger: Diktsamling

På vei ned...

Diktsirkelen - Klassiker: En annen sol av Kolbein Falkeid

I diktsirkelen skulle vi for mars lese en klassiker fra inn- eller utland. Jeg valgte meg den helnorske og nesten-lokale lyrikeren Kolbein Falkeid. Jeg fikk virkelig øynene opp for Falkeid i 2012 da en av hans diktsamlinger ble valgt ut til prosjektet Hele Rogaland leser. Diktsamlingen til Falkeid ble gitt bort gratis til alle i Rogaland som ønsket en kopi. Et fantastisk leseprosjekt som fremdeles repeteres hvert år med forskjellige forfattere i varierende sjangere.

Kolbein Falkeid har rukket å bli 87 år og profileres ofte som Vestlandets dikter, født og knyttet til Haugesund som han er. Stilen er jordnær og det er svært lett å føle seg hjemme i diktene hans. Det er for meg noe godt, traust, trygt og veldig folkelig over tekstene hans. Diktene er avkledd alt uvesentlig og treffer meg ofte direkte i hjertet. Ingen klisjeer, ingen billige løsninger, ikke noe prat. Bare rene, nakne observasjoner av livet, naturen, sorger og gleder.

Forfatteren debuterte allerede i 1962, tre år før jeg ble født og har utgitt hele 23 diktsamlinger. I tillegg har han skrevet en rekke sangtekster for bandet Vamp, blant annet nydelige Tir na noir (1993)- om et mytisk land i irsk mytologi. En sang som forøvrig min datter sang med en så stor innlevelse på avslutningsfesten i 10.klasse at moren ikke klarte å filme fordi tårene trillet så. 

Den utvalgte diktsamlingen jeg leste for diktsirkelen heter En annen sol og ble utgitt i 1989. Samlingen ble skrevet året etter Falkeid mistet en datter og det er denne boka som har nådd lengst ut. Diktene er aldeles nydelige og gir uttrykk for forskjellige sider ved sorgen. Etter denne diktsamlingen gikk det hele seks år før Falkeid igjen utgav en diktsamling, men da kom det til gjengjeld flere. Det mest kjente diktet fra samlingen er dette

Et rom står avlåst

Jeg lengter etter deg.
et rom står avlåst i kroppen min.
Alle tingene dine fins der og avtrykkene
av det korte livet ditt, flyktige
som skygger på snøen i måneskinnet.
Nøkkelen har jeg og går inn
med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt
og taler uten ord med tomheten,
en kronisk lytter.

Kolbein Falkeid
Bildekilde: ark.no

Jeg lengter etter deg
også fordi du var likest meg. Uten deg
går jeg alene med vranglynnet mitt.
Alt som var fint i meg og nå falmer
bar du som en tidlig sommerdag, et flott
langtidsvarsel. Også lavtrykkene mine
langt vest i deg kunne hope seg opp.
Av og til
kolliderte vi og værslagene våre. Skybrudd
og solgangsbris tørnet sammen. Men oftest
hang dagene våre som enige
søskenperler på kjedet.

Lengter etter deg.
Hverken vær eller dager løper mer.
Og tomheten svarer aldri.

Et litt spesielt trekk med diktsamlingen er også den synlige intertekstualiteten hvor Falkeid trekker inn tekster og elementer fra andre, både norske og utenlandske diktere. Disse tekstene dukker opp på ulike vis. En annen sol innledes f.eks med en runeinnskrift på en gravstein fra Opedal i Hardanger ca 300 e.Kr. "Birgingu boro swestar minu liubu meR Wagi. (Over Birging, min søster som var kjær for meg, har Wage, bror hennes (ristet disse runer))"

Andre steder dukker noen linjer eller eller et vers opp som innledningen på en ny del av diktsamlingen. Denne lille boka er virkelig en liten skattekiste, i tillegg til de nydelige, men ofte såre diktene.

Etter deg

Etter deg
drikker den tørste månen kjølvannet
når ingenting pløyer forbi for full maskin.

Etter deg
går trappene tungt oppover
selv når de går ned.

Etter deg
er stjernehimmelen et venstrehåndsarbeid,
smilet et spørsmål om å ta seg sammen
og diktet et påskudd.

 

Trøst

Iblant, ikke som en trussel
ser jeg hvor kort det er mellom oss:
Et barberblad, en blodpropp
(valg eller mening?)
og den ugjennomsiktige glassveggen
er borte.

Nei, trussel?

Jeg leser nå Kolbein Falkeids 748 siders Samlede dikt til frokost. Et par dikt hver dag i ett år. Det er en fantastisk start på dagen. Lyrikeren anbefales på det sterkeste! (..og for meg er han en klassiker ;-)

Kilde: Biblioteket - Utgitt: 1989 - Forlag: Cappelen - Sider: 57 - Sjanger: Dikt, Lyrikk

To diktsamlinger: Frukt og grønnsaker av Erika Jong og Den kvite rosa av Olga Ravn

I forbindelse med diktlesesirkelen som jeg er med i så tok jeg med meg disse to samlingene fra biblioteket. Utfordringen for januar var å lese ett eller flere dikt om kjærlighet. Til min fortvilelse, irritasjon, frustrasjon - stryk det som ikke passer - så fenget ingen av disse meg. 

Den kvite rosa var nok samlingen jeg likte best, en rekke svært korte dikt hver på bare noen linjer på hver side som handlet om sykdom, tap og kjærlighet. En samling full av metaforer.

Frukt og grønnsaker ble altfor "in your face" til at jeg likte den. Erotisk, surrealistisk og svært så feministisk til tross, jeg fikk ikke til denne heller.

Begge diktsamlingene burde i utgangspunktet passe meg godt å lese. SÅ uerfaren er jeg ikke med lyrikk, men jeg klarte ikke å ta disse til meg. Derfor kan jeg heller ikke gi noen fornuftig omtale. Det jeg imidlertid KAN levere, er en flott samleomtale av begge diktsamlingene på bokbloggen til Beathe. Til forskjell fra meg så passet denne lyrikken henne som hånd i hanske.

Stol mer på Beathe enn meg her, just sayin'...

Klikk her for link til Beathe sitt innlegg. Som ekstrabonus har hun også skrevet om diktsamlingen Ly av Ingvill Solberg.

Kilde: Lånt på biblioteket - Utgitt: 2020/2019 - Forlag: Samlaget/Oktober - Sider: 164/97
Sjanger: Dikt, Lyrikk

.

Jeg vil våkne til verden av Karoline Brændjord

Det å jobbe seg gjennom en sorg kan få utløp på flere måter. Sjelden, om enn aldri, har jeg likevel kommet over en så gjennomgripende god diktsamling som Jeg vil våkne til verden av Karoline Brændjord. En diktsamling hvor morens selvmord beskrives om igjen og om igjen, men uten at den verken blir mørk, destruktiv eller full av håpløshet. En diktsamling om hvordan å leve videre etter at en mor har tatt sitt eget liv.

Dette er noe så forbløffende fantastisk som en diktsamling med glød, humør og optimisme trass det tunge temaet som selvmord i nærmeste familie er. 

Jeg klarer ikke skrive noe mer fornuftig om Brændjords utrolige debut. Den må bare leses.

"JEG MÅ LÆRE MINE DØDE Å OPPFØRE SEG

Om mine døde dro med vinden, ville det vært vakkert.
Om mine døde rullet med bølgene, ville jeg fått ro i sjela.
Om de steg til himmels med et mykt rykk fra Guds hånd
eller løste seg opp i jorden og næret kornvalmuene.
Dette ville ha forsonet meg med døden.

Men mine døde vil dø om og om igjen
og sender meg fra skrivebordsskuff til skrivebordsskuff.
Jeg leter etter brev med forseggjorte håndskrifter.
Men mine døde skriver ikke brev.

Mine døde klatrer på en stol og legger løkkene sirlig om halsen."

Karoline Brændjord
Kilde: Kolon Forlag

"ALM

Den som sitter tålmodig kan se skogen forandre seg, se
bladene på en alm folde seg ut og siden krumme seg
innover. Den tålmodige kan se treet gi slipp. Et bladfeste
gjøres sprøtt og svakt slik at bare et tynt vindkast får
bladet til å løsne. Adskillelsen er aldri seremoniell, aldri
tragisk, den er dagligdags. Spør almen om savn."


TRO

Jeg er barnet
til en selvmorderske
Strålen som skal kaste kunst
over tragedien
For tenk at galskapen kan etterlate seg
noe mildt og velgjørende

Jeg er nåden

Jeg sørger og fortviler
med ynde
med mykt hår duvende nedover skuldrene
Så ikke vanviddet
skal ta meg også
Så ingen skal se meg i gata
med flagrende hår på en vindstille dag"

Rett og slett en fantastisk litterær stemme. Anbefales!

Kilde: biblioteket - Utgitt: 2020 - Forlag: Kolon - Sider: 78 - Sjanger: Dikt, Lyrikk

Sebastian i draum - Georg Trakl gjendiktet av Jon Fosse

Jeg har tidligere lest at Jon Fosse har hatt et helt spesielt forhold til østerrikske Georg Trakl fra Fosse var ung. Sebastian i draum er hovedverket til Trakl og diktsamlingen ble opprinnelig utgitt våren 1915, noen måneder etter Trakl selv døde av en hjertesvikt etter en overdose kokain november 1914 bare 27 år gammel. 

Trakl er regnet som en av de viktigste tyskspråklige poetene og som den mest sentrale i den tyske ekspressionismen og for den unge Fosse var Trakl den store lyrikeren. Han likte sannhetene og stemningene Trakl uttrykket med diktene sine, og ikke minst billedspråket og det Fosse kaller den repetitive musikaliteten. 

Jeg forstår hva Fosse mener etter jeg har lest gjendiktningen, men uansett hvor hardt jeg prøver, hvor seint jeg leser og dypt jeg søker å forstå så når ikke Trakl Fosse engang til midt på leggen når det gjelder verken billedlig språk, ei heller repetitiv musikalitet.

Når det er sagt så liker jeg likevel flere av diktene i samlingen, oversatt til nynorsk som de er. Alle er ikke like enkle å forstå, men jeg liker likevel lagene med dulge hentydninger. 

Flere dikt er stilet direkte til personer jeg ikke har noen bakgrunn for å kjenne - en modernistisk arkitekt, arkitektens kone, en forlegger, en forfatter og journalist osv. Det er mulig diktene gir dem mer mening enn meg? Best er Fosses gjendikning av de åpnere diktene til Trakl:

SOLA

Dagleg kjem den gule sola over haugen.
Vakker er skogen, det mørke dyret,
mennesket, jeger eller gjetar.

Raudleg stig fisken i den grøne tjørna.
Under den runde himmelen
fer fiskaren stilt i den blåe båten.

Langsamt mognar drua og kornet.
Når dagen lutar seg stilt
er godt og vondt klare.

Når det vert natt
lyfter vandraren stilt på tunge augnelok,
sola bryt fram frå mørkt gjel.

HOHENBURG

Det er ingen i huset. Haust i romma,
månelys sonate
og oppvakninga ved kanten av den mørknande skogen.

Alltid tenkjer du på det kvite andletet til menneska
fjernt frå ståket i tida,
over drøymande lutar seg grøne greiner,

kross og kveld,
den tonande omfamnar med purpurraude armar si stjerne
som stig opp til fråflytte vindaugo.

Difor skjelv den framande i mørkret
då han stilt lyfter augneloka opp over det menneskelege
langt borte, vindens sølvrøyst i gangen.

Georg Trakl
Bildekilde: derstandard.at

 
For meg blir flere av diktene litt lite tilgjengelige, for vanskelige å forstå seg på. Da faller jeg fort av lasset. Andre er enklere og gir meg fine øyeblikk av gjenkjennelse. Språket er gjennomgående nydelig, men - det blir ødelagt av noe som ikke har irritert meg i en eneste diktsamling så langt i livet - en hang til å bruke ordet purpurrødt og sammensetninger av ordet sølv... - igjen, og igjen og igjen og... 

Ja - irriterende. Det er neppe dette Fosse kaller den repeterende musikaliteten hos Trakl. Og det er dette, utrolig nok, som trekker ned diktsamlingen for min del. For i den siste tredjedelen av tekstene søkte jeg mer etter ordet enn meningen bak tekstene...

Kilde: Biblioteket - Utgitt: 2019 - Forlag: Samlaget - Sider: 70 - Sjanger: Dikt, Diktsamling, Lyrikk

Det er vinter,
Norge er nedstengt.
Stille faller snøen
over høyreiste graner
 om natten, Marianne i draum
Whistler

Levande Stein av Jon Fosse

De som kjenner meg vet at jeg er svært betatt av Fosse som forfatter. Jeg skal likevel ærlig innrømme at jeg ser tekstene hans ikke er for alle. De er ofte svært spesielle, noen ganger litt vel sære, andre ganger går fortellingene i sirkelspiraler opp- og nedover i uendelige repetisjoner - suggererende, av og til søvndyssende, ofte tunge eller melankolske. Men tekstene fanger meg alltid. Jeg har til gode å lese ei Fosse-bok som ikke trollbinder meg på ene eller andre måten. Så også denne.

Levande Stein ble utgitt i 2015 og er en samling kortere prosatekster Fosse tidligere har publisert litt forskjellige steder.  Hovedteksten - Drøymt i stein - dreier seg rundt en jeg-persons ganske så dramatiske psykiske sammenbrudd med påfølgende sykehusinnleggelse og tilfriskningsperiode.

På Fosse vis er ikke tekstene tydelige. Sammenbruddet kommer til uttrykk som flere steinras i jeg-personens indre synliggjort for leseren som en dialog mellom den syke og hans fiktive eller reelle samtalepartner.

"Ingen såg at raset gjekk, for det rasa så langsamt, det rasa ikkje dag for dag, ikkje eingong time for time, ikkje minutt for minutt, men det rasa, heile tida rasa det, for det var eit ras, det måtte jo vera eit ras, for kva anna kunne det væra?"

I 2013 konverterte Fosse til katolisismen, og det er siden kommet et sterkt religiøst preg over tekstene hans. I Levande Stein er det religiøse og religionens mystikk spesielt tydelig. Det interessante er at det utydeliggjør tekstene hans ytterligere. Boka er liten og har få sider, men likevel utfordrer den meg betydelig som leser. Jeg ønsker å forstå og tyde poetikken sine virkemidler i tekstene, men det er jammen ikke alltid like enkelt.

I bokas første tekst med overskriften Aasen, Welhaven, Hauge belyser Fosse nettopp språket, bildebruken og metrikken i lyrikken til de nevnte dikterne - en fin introduksjon til resten av den lille boka..

"..alt det skapte har noko av Gud i seg, og samstundes er det eit ingenting. Slik Gud óg, tenkjer eg, samstundes er alt som er óg eit ingenting."

Den nydeligste teksten er bokas siste hymne - Heilt utan ord, skrevet for Meister Eckhart (Eckhart von Hochheim) En tysk dominikanermunk og kristen mystiker som døde i 1328. 

Anbefales ;-)

Kilde: biblioteket - Utgitt: 2015 - Forlag: Samlaget - Sider: 90 - Sjanger: Kortprosa, Poesi

.

Diktsirkelen "Her er huset som Per bygde" av Jan Erik Vold

Diktsirkelen er igang for 2019, og sirkelgenerøse Anita på Artemisias Verden har bestemt at vi starter året med lyriske humorister. Jeg er ikke så bevandret i diktenes verden, men har alltid hatt en svakhet for Jan Erik Vold. Spesielt en Jan Erik Vold som leser diktene sine selv, for han har en særdeles besnærende og svært karakteristisk innleserstemme. Da jeg fant denne samlingen på Storytel, hvor forfatteren leser og i tillegg er akkompagnert av Egil Kapstad (piano), Nisse Sandström (tenorsaks), John Pål Inderberg (barytonsaks) og Terje Venaas (bass) så var jeg solgt. Fullstendig!

Samlingen ble skrevet i 1996 og er en samtidsbeskrivelse med svært så humreverdig snert mellom alvorsordene. Politikk, kultur, rasisme og krig er alle tema som blir berørt uten at det blir tungt av den grunn. Jeg følte tidlig at tittelen peker tilbake på Det Norske Hus, Jagland-regjeringens politiske slagord da den ble innsatt i 1996. Jeg måtte google for å se at jeg husket, og jammen - i tiltredelseserklæringen står følgende:

"Grunnmuren i Det Norske Hus er den samlede verdiskapningen innenfor et økologisk bærekraftig samfunn. De fire søylene som bærer huset er:

• Nærings- og arbeidslivspolitikk.
• Velferdspolitikk.
• Kultur-, forsknings- og utdanningspolitikk.
• Utenriks- og sikkerhetspolitikk."

Ikke mye humor her, tenker du kanskje. Men vær du sikker, her får de fleste passene påskrevet med skråblikk. Brundtland-regjeringen og Willoch-regjeringen slipper heller ikke unna.

"Willoch, Willoch 
- hvor har du gjort av pengene
Willoch, Willoch 
- gjemt dem under sengene
Willoch, Willoch 
- vet din mamma om...
hvem det var som klipte hull i pappas store pengepung

Brundtland som vil ha Norge ut av Norge
Brundtland som vil ha mere OL-gull
Brundtland som angrer på sitt løfte om mindre arbeidsløshet
Stem Høyre, sier Brundtland"

Jan Erik Vold
Bildekilde: wikipedia.org

Jeg smiler meg gjennom diktsamlingen og nikker gjenkjennende til det aller meste som kommer opp. Flirer godt av hvordan forfatteren snur og vrenger på ord og fakta, og så er det denne musikken da. Jazz'en som smyger seg rundt ordene. For i tillegg til at tekstene tar for seg Norge, så er musikken nostalgisk norsk. Alt fra ventetonen til nyhetene på radio før kl ble 06:00 om morgenen på 60- tidlig 70-tallet via Erik Bye til juletoner og gamle norske slagere. Og så passer de så forunderlig bra til tekstene!

Dette var rett og slett en herlig lytteopplevelse. Det er muligens en fordel å ha levd litt lenge i landet, for det å huske hendelsene Vold har diktet rundt tror jeg er et must for å få med seg de humoristiske poengene. Jeg har også "gjennomlevd" musikkvalgene, og disse løfter samlingen ytterligere.

Dagbladet sa dengang: "Satt inn i Volds hverdagsrabulistiske perspektiv blir det en forbannet og provoserende nytelse. «Her er huset som Per bygde» kriger mot støyen - og vinner"


Jepp - godt valg av lyrikksamling til årets første kategori!

Kilde: Storytel - Tid: 1t10 - Utgitt: 1996 - Språk: Norsk - Utfordring: GoodReads, Diktsirkel

Lille kontorkroken min her borte vest i fjellom

Diktsirkelen - The Sun and Her Flowers av Rupi Kaur

Har du sett, jeg som faktisk forrige måned klarte å delta i diktsirkelen til Anita har glemt å skrive innlegget til boka! Temaet for juli var Utenlandske Lyrikere, og jeg valgte meg Rupi Kaur født i Punjab, India - nå kanadisk statsborger og forfatter.  Det litt spesielle med Kaur er at hun kun er 26 år, men har klart det kunststykket å selge over 3 millioner kopier av sin første diktsamling Milk and Honey.  Denne ble selvpublisert i 2014 da forfatteren kun var 22 år gammel og er nå oversatt til mer enn 35 språk. Med #1 på New York Times bestselgerliste, hvor den har tilbragt mer enn 100 påfølgende uker, kan dette sies å være litt av en brakdebut! Sirkelgeneral Anita leste forøvrig Milk and Honey som diktsamling nå i juli, og hennes omtale kan du lese HER.

The Sun and Her Flowers er Rupi Kaurs andre diktsamling, og temaene er igjen livets oppturer og nedturer. Boka er inndelt i fem kapitler og enkelt illustrert av Kaur selv. Blomstertemaet til samlingen kom til fordi hennes mor mente at blomstene er som en oppskrift på livet - de visner, faller, slår rot, stiger og blomstrer igjen. På samme måte går mennesket gjennom livet. Derfor er også kapitlene kalt Wilting, Falling, Rooting, Rising og Blooming. Jeg syns det var en veldig fin allegori. The Sun and Her Flowers kom ut i 2017 og ble straks en #1 bestselger. Samlingen solgte over en million kopier bare de første tre månedene og ble omfavnet av lesere over hele verden.

Så kan man spørre seg selv - hvorfor ble nå disse diktsamlingene så godt mottatt? Svaret er nok så enkelt som at temaene er svært forståelige - kjærlighet, avvisning, sex, rase, misbruk, skjønnhetsidealer, sorg, savn og glede. Språket er svært svært enkelt. Disse diktene inneholder verken fordekte poeng, intrikate setninger eller svevende og ofte mangetydige mulige tolkninger. Et eksempel på

kjærlighetssorgens tankespill:

it isn't what we left behind
that breaks me
it's what we could've built
had we stayed

Rupi Kaur
Bildekilde: bok365.no

feil fokus:

i hear a thousand kind words about me
and it makes no difference
yet i hear one insult
and all confidence shatters
-focusing on the negative

ensomhet:

the irony of loneliness
is we all feel it
at the same time
-together

kroppsidealer:

it is a trillion-dollar industry that would collapse
if we believed we were beautiful enough already

Så hva synes jeg? Vel, svaret er todelt. Jeg ser hva "alle" ser, en blomstrende insta-poet som treffer samtiden og mainstream perfekt. Samlingen er lett å relatere til. De fleste av oss har opplevd kjærlighet, sorg, savn, følelsen av ikke alltid å passe inn. Noen av oss har opplevd misbruk og kravet til skjønnhetsidealet på kroppen.  Vi skjønner Rupi Kaur, og vi føler med henne, nettopp fordi hun benytter enkelt, direkte språk akkompagnert av enkle og kanskje litt banale, men likevel treffende tegninger. Hun treffer roten i mennesket, og det er jo fint. Men, for meg blir det for enkelt i lengden. Tekstene blir litt for likt det man leser "overalt" på nettet. For meg balanserer hun helt på kanten mellom overforenkling av poengene sine og tilgjengeliggjøring av teksten til størst mulig målgruppe.

Jeg likte likevel samlingen, fordi den ble komplett og hadde et konkret tema. The Sun and Her Flowers står i diametral motsetning til lyrikksamlingen jeg valgte for mars - les gjerne omtalen av Noo gode Gnu, der tekstene var mer eller mindre uforståelige også ved tredje gangs gjennomlesning. Vil du ha det enkelt, lett tilgjengelig og lese lyrikken "alle" leser for tiden er både Milk and Honey og The Sun and Her Flowers THE thing to read, for å si det sånn :-)

Kilde: egen ebok - Utgitt: 2017 - Forlag: Simon&Schuster - Sider: 248 - Språk: Engelsk
Utfordring: GoodReads, Diktsirkelen

The Sun and My Flowers :-)

Nedtur og opptur med Margaret Atwood

Ikke til å stikke under en stol at jeg er i overkant glad i Margaret Atwood. Såpass at jeg har begynt å ta for meg forfatterskapet hennes fra dets spede barndom. Det er trygt å si at hun (ifølge mine begreper) har lært ett og annet på sin vei. For nysgjerrighetens skyld har jeg denne gang tatt for meg to eldre diktsamlinger og prøvd å sette dem opp mot hverandre, om nå det er mulig. The Animals in that country og True stories - Poems. Det skiller tretten år på utgivelsene, og forskjellene er flere.

The animals in that contry er den eldste diktsamlingen jeg sålangt har lest av Atwood, utgitt i 1968 - to år forut for The Journals of Susanna Moodie. Sistnevnte en samling jeg ble veldig glad i. Jeg ble derfor nokså overrasket da denne diktsamlingen ikke fenget meg i særlig grad. Det er som vanlig ikke noe å si på språket, men jeg mangler en slags rød tråd. Noe som binder disse diktene sammen. Ser man på tittelen så er That country definitivt Canada. The animals er menneskene, dyrene og stedene i landet og hvordan - hvis i det hele tatt - disse kommuniserer med hverandre. Der kommunikasjon oppstår er diktene positive, lykkelige og glade. Der kommunikasjonen feiler mister diktene substans, de blir tomme og nesten intetsigende. Dette virker for mitt utrente poetiske øye som en svært sammensatt og ikke helt lett tilgjengelig samling. Metrikken - rytmen og rimmønsteret - er fullstendig uforutsigbart, og av og til deler Atwood setninger på merkelige steder og bruker innrykk for å understreke noe. Men hva dette "noe" er, er ofte veldig vanskelig å sette fingeren på. Definitivt en krevende diktsamling. Nå i ettertid når jeg nok engang sitter og prøver å få noe fornuftig ut av tekstene så ser jeg, at selv om jeg har lest gjennom samlingen flere ganger så finner jeg stadig noe nytt. Denne tror jeg rett og slett at jeg må komme tilbake til. Her ligger mer enn hva mine sannsynligvis begrensede lesninger sålangt har gitt meg. Utfordrende, ja det må jeg si. Derfor også interessant på sitt vis.

True stories - Poems ble utgitt i 1981 og er definitivt another cup of tea. Her er nemlig Atwood tilbake på rett plass i hodet mitt. Dette er selvfølgelig et resultat av særdeles subjektiv synsing og ikke basert på annet enn egne preferanser, men likevel. Flere av diktene handler om menneskets upålitelige evne til å oppfatte og tolke sanseinntrykk og de såkalt sanne historiene vi narrer oss selv og andre med å fortelle for å gi en følelse av identitet og vekst. I samlingen fant jeg også et antall ekstraordinært lidenskapelige og glødende kjærlighetsdikt. Disse opplevdes særdeles selvbiografiske, men er kanskje ikke det? Hvem vet. Diktene gav sterkt uttrykk av å ha levd egne liv og virket å kommet fra innerst i hjertet. Mine absolutte favoritter, selv om jeg trykket hele samlingen til meg. Slutten av Variation on the word Sleep kan jeg ikke glemme. Nydelig.

"I would like to be the air
that inhabits you for a moment
only. I would like to be that unnoticed
& that necessary."

Margaret Atwood
Bildekilde: poemhunters.com

Så hvorfor foretrekker jeg True Stories? Fordi diktene er lettere tilgjengelige. Fordi de er enklere å forstå og jeg ser sammenhengene og logikken bak oppbygningen av den totale diktsamlingen. Overskriftene gir mer mening. De forteller meg noe. Enkelte hvisker, noen roper med STORE BOKSTAVER. Midt i samlingen finner jeg overraskende nok fem kortprosastykker - True Romances - som jeg likte veldig godt. Disse er etterfulgt av noen dikt som er så grusomt groteske at de river hjerterota. Politiske, konkrete, fordømmende, enkelte beskriver kvinneundertrykkelse, tortur, vold og makt. Definitivt omfattende, provoserende og særdeles velskrevne 103 sider som avrundes med plaster på såret og en sommerdag i juni. Snakker meg om følelsesmessig rundtur! Av de to diktsamlingene jeg her har lest så anbefaler jeg så absolutt denne. Særdeles bra.

Margaret Atwood er nok mest kjent for sine romaner, men har sålangt også gitt ut hele 17 diktsamlinger. Planen er som nevnt å jobbe meg gjennom hele forfatterskapet, men det blir nødvendigvis ikke kronologisk. Etter nettopp å ha lest Man Booker Prize vinneren 2016, sør-koreanske Han Kang's The Vegetarian, så kan det også nevnes at Atwood har havnet på Man Booker-kortlisten fem ganger og vunnet én gang med The Blind Assassin - min neste bok ut fra forfatteren. Flere omtaler av Atwood bøker finner du i lista mi her.

Kilde: Egne bøker - Kjøpt: Amazon - Utgitt: 1968/1981 - Språk: Engelsk

Utfordring: GoodReads, Diktsamlinger, Utenlandske forfattere

Drømmer meg tilbake hit

Eleuthera, Bahamas

"Prosa" av Jon Fosse/Karl Seglem

Jeg har et Fosse-crush gående og har nå lyttet meg gjennom lydboka Prosa, skåret over samme lest som Dikt lest i januar. Var veldig usikker på om Fosse klarte å fange meg nok engang, men nå er jeg blitt veldig glad i kortprosa etterhvert. Starten på den (av Seglem) akkompagnerte lydboka lovet godt, med Fosse's nå etterhvert så gjenkjennelige repetetive og suggererende skrivestil (og stemme - han leser selv denne boka også). Men passet egentlig Seglem's saksofon til prosa? Frem til jeg oppfattet at kortprosastykkene egentlig faktisk hang sammen som én hel fortelling var jeg noe usikker på enkelte av mellomspillene. Det ble for meg temmelig mye eksperimentelt "bråk" fra saksofonen etterhvert. Men det viste seg, at også denne boka var komponert med fast hånd og et sikkert grep om prosjektet.

Kortprosastykkene tar utgangspunkt i en mann i voksen alder med kone og barn. Sannsynligvis har de et helt ordinært og bra ekteskap. Men etterhvert forstår vi at mannen er utro, og disharmoni oppstår. Kjærligheten blir forskjøvet over på ny kvinne, men det mannen ikke fatter før det er for seint er at gresset faktisk ikke er grønnere på andre siden. Man lever ikke evig på en rosa sky i et forhold, og hverdagen innhenter alle på ett eller annet tidspunkt. Den angrende synder tar et oppgjør med seg selv når han innser at han blir sittende alene i en liten leilighet og kun får ha barnet tilmålte dager. Hvordan går det med mannen? Forholdet? Den andre kvinnen?

Jon Fosse
Bildekilde: samlaget.no

Virker dette noe kjedelig, har-hørt-alt-før og forutsigbart? Ja. Men det er det så absolutt ikke. Med Fosse's intenst repeterende skrivestil som både innledning og avslutning på kortprosastykkene som ramme rundt det hele, og med Seglem's nok en gang så stemningsfulle og stemningsskapende/understrekende toner fra saksofonen så hadde jeg nok en fantastisk time i deres selskap.

Ark refererer mottakelsen Prosa fikk da den ble utgitt: "Utgjevinga fekk svært positive kritikkar og vart omtala som ei av årets vakraste CD-utgjevingar... Prosa- og diktlinjene til Fosse og komposisjonane og improvisasjonane til Seglem smeltar saman til noko heilt eige. Ikkje mainstream dikt, ikkje mainstream jazz, ikkje mainstream folk - men Jon Fosse - Karl Seglem."

Lydboka ligger på Storytel og jeg anbefaler den sterkt!

Kilde: Storytel - Selges bla. hos: Ark - Språk: Nynorsk - Utgitt: 2006 - Spilletid: 1t - Utfordring: GoodReads, Prosa
Jeg har plassert min blogg i <a href="http://bloggurat.net/kart/registrere/11523/tau">Tau</a> på <a href="http://bloggurat.net/kart/">norske bloggkart</a>!

I Whistler brukes lys og ikke lyd som stemningsskaper

.

"Dikt" av Jon Fosse med Karl Seglem

Særdeles inspirert av den fantastiske Trilogien til Jon Fosse så fant jeg til min store glede en diktsamling av forfatteren liggende på Storytel. Til alt overmål var de utvalgte diktene akkompagnert av Karl Seglem. Dikt er en underlig og melankolsk, men kanskje litt vanskelig tilgjengelig diktsamling. Ihvertfall for meg. Den er nydelig innlest med Fosse's karakteristiske stemme og vakkert akkompagnert av Karl Seglem på saksofon. Jeg finner det imidlertid enklere å lese Fosse's tekster sammenliknet med å lytte til dem. Han skriver så komprimert at jeg må smake på setningene selv, lese dem i eget sakte tempo og virkelig se setningene og avsnittene/versene for å bli istand til forstå og ta tekstene inn over meg. Likevel fikk jeg særdeles stor glede av denne lille samlingen.

Fosse's særegne skrivestil er like gjenkjennelig her i poesien som i Trilogien. Hans langsomme og repeterende fortellermåte syns jeg fungerer vel så godt til dikt, og gir virkelig en rytmisk og suggererende stemning som ligger som et mykt teppe over tekstene. Om jeg skulle sette pekefingeren på noe så måtte det være at jeg til tider finner innlesningen litt vel rytmist poengtert, men så er også Fosse kjent for sin repetitive aksentuerende metrikk. Akkompagnementet av Karl Seglem er også nydelig. Jeg er i utgangspunktet veldig glad i saksofon, og den nykomponerte musikken passet utrolig godt sammen med forfatterens stemme og innleserrytme. De to sammen skaper sitt eget lille univers hvor levende toner møter levende ord. Både Fosse og Seglem er noen helt unike stemingsskapere, og sammen har de her fått til noe helt sjeldent og særpreget. Jeg har ihvertfall aldri hørt noe slikt tidligere. Anbefales!

Kilde: Storytel - Forlag: Phonofil Norcd - Utgitt: 2015 - Tid: 37min - Utfordring: GoodReads, Dikt

Fløyelsstemning i Muskat, Oman