"Hav" og "Prosa frå ein oppvekst" av Jon Fosse

Jeg har gjenoppdaget biblioteket! Det er er forsåvidt litt sånn der haha, for det er vel nokså nøyaktig 50 år siden jeg fikk mitt første bibliotekkort og flyttet inn i første etasje i Stavangers gamle, ærverdige, men den gang i 1970 svært så moderne bibliotekbygg i Kleivå. Til store protester fra bibliotekarene fikk jeg lov å låne med meg 20+ bøker hver gang, helt til de forstod at jeg faktisk leste samtlige og leverte dem tilbake mange dager før 30-dagers fristen gikk ut uansett (og tok med meg 20+ nye). 

Nok sagt om biblioteket, men jeg var avholds i ca 30 år før jeg nå det siste året definitivt har trykket biblioteket og Sølvberget tilbake til mitt bryst igjen. Og der fant jeg altså disse to bøkene fra Jon Fosse som jeg også mener representerer det største sjangerspriket i Fosses forfatterskap jeg har kommet over så langt.

Hav er et skuespill som Fosse gav ut / hadde urpremiere på under festspillene i Bergen i 2014. Det spesielle med Hav er at dette sannsynligvis er det siste skuespillet som vil komme fra Fosses penn. Med tanke på at han har skrevet nesten 40 skuespill og scenetekster og de er blitt satt opp på over tusen forskjellige scener i verden så er dette i seg selv en nyhet. Jeg fikk oppleve Nokon kjem til å kome på Oslo nye teater i fjor. Det var en svært så spesiell og tankevekkende opplevelse. Helt annerledes. Veldig Fosse'sk. Sært, men vakkert.

Hav i bokformat not so much. Jeg skal ikke påstå at jeg alltid forstår Fosse sine tekster, men dette skuespillet tippet over toppen for meg. Jeg så ikke poenget. Det kom ingen forløsning mot slutten av stykket. Jeg forventet mer, mye mer. Egentlig satt jeg igjen med følelsen av at dette kun var første akt, men så var det ferdig? Nei, dette fant jeg ikke ut av. Ikke i det hele tatt. Jeg satt skuffet tilbake. Jeg? Skuffet av Fosse? Hmm... Og jeg som sitter med nok ei Fosse-bok fra bibioteket...

Men hvor Hav var klaustrofobisk, uforståelig og ufattelig diffus inneholder Prosa frå ein oppvekst sannsynligvis de mest konkrete tekstene jeg til nå har lest fra forfatteren. De var rett og slett befriende tilgjengelige! Tekstene gir hva tittelen lover, et innblikk i en ung gutts oppvekst på landet. Om været og hverdager via bestemor, løk og poteter til musikk, jenter og litteratur. 43 tekster fordelt på 52 sider. De korteste på to og tre setninger.

"Eg blir av dei som røykjer

Kjøpe seg ein pakke tobakk, rulle seg ein klumpete sigarett. Logen frå fyrstikka. Ein kjenner korleis det kriblar i kroppen og korleis noko godt óg skjer med sjela."

Hvor visuell er ikke Fosse her? Bildene han skaper. I hver eneste tekst. Konkret, såre enkelt og tydelig. Det er nesten som om man ikke skulle tro det var Fosse selv som har skrevet. Prosa frå ein oppvekst ble utgitt i 1994. Jeg har tidligere utelukkende lest nyere tekster fra bibliografien hans. Det skal det definitivt bli endring på nå! Jeg får ta med meg en solid ryggsekk til biblioteket imorgen. Eg må på leit :-)

Kilde: biblioteket - Utgitt: 2014/1994 - Forlag: 2xSamlaget - Sider: 94/52 - Sjanger: Skuespill, Prosa

 

Lysefjorden i solnedgang
en desember ettermiddag

.

Levande Stein av Jon Fosse

De som kjenner meg vet at jeg er svært betatt av Fosse som forfatter. Jeg skal likevel ærlig innrømme at jeg ser tekstene hans ikke er for alle. De er ofte svært spesielle, noen ganger litt vel sære, andre ganger går fortellingene i sirkelspiraler opp- og nedover i uendelige repetisjoner - suggererende, av og til søvndyssende, ofte tunge eller melankolske. Men tekstene fanger meg alltid. Jeg har til gode å lese ei Fosse-bok som ikke trollbinder meg på ene eller andre måten. Så også denne.

Levande Stein ble utgitt i 2015 og er en samling kortere prosatekster Fosse tidligere har publisert litt forskjellige steder.  Hovedteksten - Drøymt i stein - dreier seg rundt en jeg-persons ganske så dramatiske psykiske sammenbrudd med påfølgende sykehusinnleggelse og tilfriskningsperiode.

På Fosse vis er ikke tekstene tydelige. Sammenbruddet kommer til uttrykk som flere steinras i jeg-personens indre synliggjort for leseren som en dialog mellom den syke og hans fiktive eller reelle samtalepartner.

"Ingen såg at raset gjekk, for det rasa så langsamt, det rasa ikkje dag for dag, ikkje eingong time for time, ikkje minutt for minutt, men det rasa, heile tida rasa det, for det var eit ras, det måtte jo vera eit ras, for kva anna kunne det væra?"

I 2013 konverterte Fosse til katolisismen, og det er siden kommet et sterkt religiøst preg over tekstene hans. I Levande Stein er det religiøse og religionens mystikk spesielt tydelig. Det interessante er at det utydeliggjør tekstene hans ytterligere. Boka er liten og har få sider, men likevel utfordrer den meg betydelig som leser. Jeg ønsker å forstå og tyde poetikken sine virkemidler i tekstene, men det er jammen ikke alltid like enkelt.

I bokas første tekst med overskriften Aasen, Welhaven, Hauge belyser Fosse nettopp språket, bildebruken og metrikken i lyrikken til de nevnte dikterne - en fin introduksjon til resten av den lille boka..

"..alt det skapte har noko av Gud i seg, og samstundes er det eit ingenting. Slik Gud óg, tenkjer eg, samstundes er alt som er óg eit ingenting."

Den nydeligste teksten er bokas siste hymne - Heilt utan ord, skrevet for Meister Eckhart (Eckhart von Hochheim) En tysk dominikanermunk og kristen mystiker som døde i 1328. 

Anbefales ;-)

Kilde: biblioteket - Utgitt: 2015 - Forlag: Samlaget - Sider: 90 - Sjanger: Kortprosa, Poesi

.