fredag 27. november 2020

Levande Stein av Jon Fosse


De som kjenner meg vet at jeg er svært betatt av Fosse som forfatter. Jeg skal likevel ærlig innrømme at jeg ser tekstene hans ikke er for alle. De er ofte svært spesielle, noen ganger litt vel sære, andre ganger går fortellingene i sirkelspiraler opp- og nedover i uendelige repetisjoner - suggererende, av og til søvndyssende, ofte tunge eller melankolske. Men tekstene fanger meg alltid. Jeg har til gode å lese ei Fosse-bok som ikke trollbinder meg på ene eller andre måten. Så også denne.

Levande Stein ble utgitt i 2015 og er en samling kortere prosatekster Fosse tidligere har publisert litt forskjellige steder.  Hovedteksten - Drøymt i stein - dreier seg rundt en jeg-persons ganske så dramatiske psykiske sammenbrudd med påfølgende sykehusinnleggelse og tilfriskningsperiode.

På Fosse vis er ikke tekstene tydelige. Sammenbruddet kommer til uttrykk som flere steinras i jeg-personens indre synliggjort for leseren som en dialog mellom den syke og hans fiktive eller reelle samtalepartner.

"Ingen såg at raset gjekk, for det rasa så langsamt, det rasa ikkje dag for dag, ikkje eingong time for time, ikkje minutt for minutt, men det rasa, heile tida rasa det, for det var eit ras, det måtte jo vera eit ras, for kva anna kunne det væra?"

I 2013 konverterte Fosse til katolisismen, og det er siden kommet et sterkt religiøst preg over tekstene hans. I Levande Stein er det religiøse og religionens mystikk spesielt tydelig. Det interessante er at det utydeliggjør tekstene hans ytterligere. Boka er liten og har få sider, men likevel utfordrer den meg betydelig som leser. Jeg ønsker å forstå og tyde poetikken sine virkemidler i tekstene, men det er jammen ikke alltid like enkelt.

I bokas første tekst med overskriften Aasen, Welhaven, Hauge belyser Fosse nettopp språket, bildebruken og metrikken i lyrikken til de nevnte dikterne - en fin introduksjon til resten av den lille boka..

"..alt det skapte har noko av Gud i seg, og samstundes er det eit ingenting. Slik Gud óg, tenkjer eg, samstundes er alt som er óg eit ingenting."

Den nydeligste teksten er bokas siste hymne - Heilt utan ord, skrevet for Meister Eckhart (Eckhart von Hochheim) En tysk dominikanermunk og kristen mystiker som døde i 1328. 

Anbefales ;-)

Kilde: biblioteket - Utgitt: 2015 - Forlag: Samlaget - Sider: 90 - Sjanger: Kortprosa, Poesi




.

6 kommentarer:

  1. Jeg kaller meg en leser, men har ikke lest noe av Fosse. Han og Prosut ... Jeg nærmer meg sakte - men omtalen din øker nysgjerrigheten

    SvarSlett
    Svar
    1. Fosse er fin, men det min sambo kaller an aquired taste :) Enten så treffer han, eller så blir han altfor diffus. Skal du prøve deg på Fosse, les førsteboka i Trilogien - Andvake. Det er en lettere inngang til forfatterskapet. Liker du den så fyller du på med Olavs Draumar og Kveldsvævd.

      Proust har jeg ennå ikke lest. Kanskje det snart begynner å bli på tide?

      Slett
  2. Jeg leser Fosse, og ser ham på teater, men han provoserer meg med de rare setningene sine, og den ulne handlingen. Innrømmer det så gjerne, jeg forstår ham ikke, men vil så gjerne så jeg styrer ikke unna :)
    (Proust derimot skal jeg lese en gang til når jeg blir gammel)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg skal definitivt ikke si at jeg forstår ham helt jeg heller. Langt der fra. Men det er det som jeg liker med Fosse. Han lager skikkelig motstand, og det pirrer nysgjerrigheten. Hver gang. Sjekk linken til NRK-intervjuet med Fosse som Aud Venke har lagt inn som kommentar på FB-linken min til denne omtalen. Et fint, og svært sjeldent intervju. Kanskje det siste vi får fra ham?
      Og ja, Proust skal jeg også lese når jeg blir...eldre ;)
      Er på vei til biblioteket nå for å levere inn Fosse-boka og finne meg Mysteriet i trua. Må lese den også nå. Er i fint Fosse-driv og vil ha den til romjula. Da må jeg vel begynne å lete nå, evt bestille den. Samt En julefortelling av DIckens. På engelsk. Jeg skal gjøre som Elida, lese den i desember og starte en tradisjon. Aldri for seint med nye tradisjoner :)

      Slett
  3. Har likt det jeg har lest av Fosse. Det er vel Andvake-trilogien. Den er ikke vanskelig. Ser for meg at andre bøker av ham muligens er vanskeligere, hva vet jeg, det kommer vel an på på hvor godt det treffer leseren også.
    Jeg kjøpte Melancholia for mange år siden, men den har jeg enda ikke lest. Skulle jo det, men du vet-- alle disse bøkene som kommer i veien for det man tenker man skal lese.
    Har også Septologien bind 1 her, må ta fatt på den snart også.
    Ser forresten at Andvake-trilogien- er dramatisert og kommer på teater i Oslo når det åpner igjen i neste år en gang. Har lyst til å se den. Tenkte å dra å se teater i Oslo neste helg, men nå er det stengt enn så lenge..

    SvarSlett
    Svar
    1. Trilogien dramatisert? Åh, den kunne jeg definitivt tenke meg å se! Har nettopp sett et NRK-TV intervju med Fosse. Brenner som intervjuer. Veldig bra. Septologien skal leses. Jeg har startet. Den minner sterkt om Trilogien, så likte du den liker du nok (ihvertfall starten på) Septologien også. Jeg tror den må leses stykkevis og delt. Selv for meg kan Fosse bli litt for sær(?) hvis jeg ikke fordøyer ham i mindre doser :)

      Slett

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...