1001-boka "Elskeren" av Marguerite Duras

Helt på tampen av året fikk jeg lest ei nydelig lita bok, Elskeren av Duras. Historien utspiller seg i førkrigstidens (1930-årenes) Indokina i utkanten av Saigon i løpet av den aller siste perioden av Frankrikes kolonirike. Dette er en uforglemmelig fortelling om en stormende affære mellom en femten år gammel fransk pike som lever i stor fattigdom i kolonien og en styrtrik kineser. De møtes på en ferge over Mekong-elva, og hun blir hans elskerinne. Dette skaper stor skandale i kolonien og det blir hvisket høyt om barneprostitusjon. Og jenta, ja hun blir selvfølgelig utstøtt.

Fortelleren i boka er navnløs, men vi forstår allerede i starten av boka at det er en aldrende forfatter som forteller sin livshistorie der hun ser tilbake på sin oppvekst i Indokina og hva det stormfulle forholdet til kineseren har betydd for henne. Ved å presentere livet sitt i korte glimt av minner og ideer som av og til er kronologisk fortalt og andre ganger presentert i tidløse brokker som er isolert fra hverandre, men likevel henger sammen, så skapes en tåkelagt verden som kun holdes sammen av følelser snarere enn logikk og kronologi. Denne følelsen kjente jeg hang igjen også etter boka var ferdiglest. Det var en underfundig, varm og smertelig ærlig bekjennelse av en håpløs kjærlighet som aldri kunne bli fullbrakt. Kineseren kunne nemlig aldri gifte seg med piken - hans rike far nekter ham å gifte seg langt under sin stand.

Samtidig som vi gjennomlever forholdet mellom piken og kineseren så er Elskeren så mye mer enn kun en kjærlighetshistorie. Det er også en fortelling om en forkvaklet barndom med en tidvis mentalt forstyrret mor som favoriserer sin ene sønn på bekostning av sine to andre barn, om ansvarsfraskrivelse og omsorgssvikt. Det er også ei bok om håp og om det å tro på at man får til det man virkelig vil. Og at kjærligheten kan overleve det meste.

Marguerite Duras
Bildekilde: youtube.com

Franske Marguerite Duras var både forfatter og filmskaper. Hun var født og oppvokst i Indokina og la ofte handlingen i verkene sine til dette området. Mange av romanene hennes, deriblant Elskeren, har selvbiografiske trekk, men hvor mye som er sant og hva som er fiksjon skal imidlertid være usagt. Boka ble utgitt i 1984 og ble hedret med Goncourt-prisen. Dette er Frankrikes gjeveste litterære utmerkelse. Boken ble også årets mest omdiskuterte og leste i Frankrike dette året, og siden den gang har romanen befestet sin posisjon som en av europeisk litteraturs moderne klassikere. Boka kan anbsolutt anbefales, og bør leses i ro og mak - fortrinnsvis med noe godt og varmt i koppen og med fyr på peisen. Dette er nemlig ei velskrevet stemningsbok av de sjeldne.

Godt nyttår! :o)


Kilde: Egen bok
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 1985
Sideantall: 137
ISBN: 9788205376373
Utfordring: GoodReads, Utenlandske Forfattere

.

Oppdatert konverteringsoppskrift til Kindle!

For dere som konverterer norske e-bøker til Kindle:

Både Calibre og Plug-Ins er kommet i nye versjoner, og nå har jeg oppdatert oppskriften til å inneholde link til de nyeste Plug-Ins med versjonsnummer 6.1.0. Gi gjerne lyd om dere opplever bugs og problemer. Oppsettet fungerer hos meg, men det trenger ikke bety at det fungerer 100% hos dere som ikke kjører Firefox og Windows 7 Home Premium som meg :o)

For oppdatert "how-to-do" klikk HER.

Gleder meg nå til vinterferie hele februar her!

Bobler! av Ingvild Tennfjord

Jeg leser sakprosa! Og hvilken sak! Jeg fikk ei bok til jul - ei - men den var til gjengjeld så gøy at jeg glemte helt ut at den var ei bok...og ikke... champagne...! Nå er det kanskje ikke alle som er like glad i boblevann som meg, men denne boka ble umiddelbart fortært. Fra perm til perm, eller - boble til boble. Vet du for eksempel hvordan man får boblene inn i vinen? Hvorfor Formel 1-kjørerne begynte å sprute champagne fra seierspallen? Hvordan en søppelhaug utenfor Paris kan lage verdens mest eksklusive drikk? Og hva det er som skiller champagne fra eksempelvis cava, prosecco, moscato og crémant - alle herlige bobleviner? Ikke? Se det vet jeg. Nå!

I tillegg får vi lære om hvor boblene kommer fra, hva som gjør noen bobleviner søte, andre tørre - og hvordan skille mellom dem? Her er også tips om de ukjente perlene på polet - de som koster svært lite, og gir veldig mye morro (og selvfølgelig kvalitet) for pengene. Eksempler på alle nevnte boblevintyper blir gjennomgått, med både pris og bestillingsnummer så man faktisk kan få fatt i dem selv. Og ønsker man å utvikle sin egen nese og smak for champagne, så finnes det nevnt blindtester man kan gjøre - kanskje som en del av en jentefest? Her er tips til hvilke bobler som passer til Nyttårsaften, Den store festen, i Sorg og for å feire Tirsdagslykke, for å nevne noen. En tur bak kulissene til de mest kjente champagne-husene får vi også, og alt skrevet med Tennfjord's humoristiske og lettbeinte penn. Forfatteren serverer også ukentlig vintips i blant annet Stavanger Aftenblad, og i 2013 ga hun ut sin første bok, Skål. Få nese for vin uten å få nesa i sky, som ble nominert til Brageprisen.

Ingvild Tennfjord
Bildekilde: litteraturfestival.no

Imorgen skal jeg på Vinmonopolet for å finne bobler til nyttårsaften. Ikke for å kjøre smakstest på gjestene, men for å nyte og kjenne etter om jeg klarer å kjenne litt av de smakene og duftene som Tennfjord skriver så forførerisk om. Jeg fikk med denne boka et veldig godt overblikk over et hav av nytelse på flaske, og ikke minst hvordan man kan være den perfekte vert, også når alt går galt. Den perfekte gave fra en god venninne som kjenner meg godt. Takk Hilde! :o)


Kilde: Egen bok
Forlag: Kagge
Utgitt: 2014
ISBN: 9788248915195
Sideantall: 199
Utfordring: Norske forfattere, GoodReads

Turnagain Arm, Anchorage

Biografisirkelen Imot Naturen av Tomas Espedal

Det er biografisirkel hos Ingalill, og forfattere står på menyen. Jeg hadde ingen problemer med å velge min denne gang. Det ble en vaskeekte bergenser! 

Tomas Espedal er kjent for sine sjangerdiffuse, selvbiografiske og selvutleverende romaner. Den Brageprisvinnende Imot naturen fra 2011 er ei av disse. Det snodige med Espedal sine selvutleverende bøker er at de kun tar for seg deler av forfatterens liv. I og for seg smart økonomisk, for istedenfor å gi ut ei bok - en selvbiografi - så spinner Espedal de enkelte bøkene sine rundt utvalgte hendelser i livet sitt. Vi får med andre ord servert forfatteren stykkevis og delt istedenfor som en hel kronologisk fortelling. I denne som i flere av hans bøker tar Espedal i bruk en rekke forskjellige selvfremstillende skrivemåter, og både selvbiografi, dagbok og reiseskildring er representert blant disse. Dette er min første selvbiografi i biografisirkelen, og jeg må virkelig si at Espedal er noe for seg selv... Eller er kanskje selvbiografier mer interessante fordi man føler man får førstehåndskjennskap til subjektet, ufiltrert? En ting er ihvertfall sikkert - Espedal serverer virkelig ufiltrert, det skal han ha! (Og så fortrenger jeg Paul de Man og hans teori at  alle selvbiografier i det store og hele er fiksjon...)

Sex and drugs and rock'n roll...
 Imot naturen åpner med en underlig paratekst fra Samuel Beckett (ja, nettopp "Waiting for Godot"-Beckett), og jeg begriper i utgangspunktet ikke bæret av hva jeg kommer til å bli servert på de neste sidene. Det viser seg imidlertid raskt at Espedal i denne boka blant annet innsirkler kjærlighetsforholdet til en meget yngre kvinne samt hans egen intense lykke og etterhvert bunnløse kjærlighetssorg når forholdet går i oppløsning. Og detaljene, de sparer han definitivt ikke på. Vi møter nemlig Espedal på nyttårsfest, han har fått den unge kvinnen med seg inn på et bibliotek og her står definitivt ikke Ann Radcliffe på leselisten! Ikke noe dveling ved dydige 1800-talls skjørtekanter nei, her blir det rå sex, underkastelse, maskebruk og binding - for ikke å snakke om sniffing av narkotika fra nakne kropper. I pinlige detaljer! Du verden for en selvutlevering! Her er ikke Espedal spesielt blyg, det skal han ha! Likevel blir ikke denne introduksjonen til selve historien verken spekulativ eller klein. Espedal speiler nemlig forholdet sitt - den gamle mannen og den unge kvinnen - mot kjærlighetsforholdet mellom 1100-tallets Pierre Abélard (38) og hans 16 år gamle elskerinne Héloise. Og senere også mot Ovid-diktet Kunsten å elske (skrevet år 18 e.kr). Og det blir nesten poesi! Det hele er faktisk en ganske så mektig opplevelse!

Tomas Espedal
Bildekilde: bt.no

Boka tar ikke kun for seg kjærlighetsforholdet til Janne. Espedal forteller også om sitt syn på det å arbeide - arbeidet i fabrikken hvor han jobbet i ung alder, arbeidet med å få sine kjærlighetsforhold til å fungere og ikke minst skrivearbeidet sitt - hva som motiverer ham, hvilke rom han trives best å skrive i og hvorfor og arbeidet med å leve livet i samsvar med både naturen og samfunnets normer. Og nettopp her ligger vinklingen - og tittelen på boka: Imot Naturen blir nå begripelig. Espedal føler nemlig selv at han lever imot naturen. At det er naturstridig at en "gammel" mann på 48 år lever i et forhold med en kvinne tidlig i tyveårene. Det er ei bok om å forlate og bli forlatt, og beskrivelsene hans av tap - både av moren som døde, ekskonen som forlot ham, kjæresten som etterhvert ikke ville mer og en datter som blir voksen og flytter hjemmefra er hjerteskjærende og såre. Deler av boka er rett og slett litterært nydelig og sterkt poetisk til tider. De første to kapitlene som foregår i biblioteket og den andre på fabrikken hvor forfatteren arbeidet som 16-åring er intense og dro meg like inn i Espedals univers. Duverden - det var like før jeg ble glad i mannen!

Boka er merkelig nok sjangermessig delt i to - selv om begge delene er like selvutleverende. Første delen, ca 3/4 av boka, er skrevet som en retrospektiv fortelling med varierende allvitende fortellerstemme. Både førstepersonfortelleren "jeg" og tredjepersonfortelleren "den gamle mannen" er like synlige. Noe å legge merke til er at Espedal vipper over i den mye mer distanserte tredjepersonsfortelleren når det er de råeste detaljene som serveres. De mer trivielle håndterer han som "jeg". Det er likevel liten tvil om at det er Tomas Espedal som skriver om seg selv i denne delen av boka.  Den siste fjerdedelen av boka er imidlertid i dagboksform. Her blir fortellermåten mye mindre strukturert, som i enhver dagbok. Med fraser istedenfor setninger. Uforståelige utbrudd og hentydninger. Espedal er i dyp sorg etter bruddet med Janne, og jeg må si - jeg har aldri lest noen som har skrevet både så nydelig og pinlig utleverende om sorg. Jeg ble helfrelst Espedal-fan etter denne boka, og leste Imot Kunsten like etterpå. Det er  noe med forfatterens skrivestil og den nakne ærligheten som han serverer som treffer meg rett i hjertet. Boka anbefales så absolutt på det sterkeste, og jeg er blitt så hektet på Espedal at han blir mitt bacheloroppgaveprosjekt til våren med boka Gå. Eller kunsten å leve et villt og poetisk liv. Jeg gleder meg virkelig! :o)

Kilde: Egen pensumbok
Utgitt: 2011
Forlag: Gyldendal
Sideantall: 165
ISBN: 9788205423268
Utfordring: Biosirkel, Norske forfattere, GoodReads

Nytt bekjentskap

Monitor Lizzard i Lumpini Park, Bangkok

Teoretikerne, selvbiografiene, Espedal og jei...

Paul de Man & Phillippe Lejeune

Årets siste biografisirkel samt årets første tvangslesingskafé over the ganske land nærmer seg faretruende. At datoen for tvangslesing legges til like før omtalene på biografier skal skrives er nok neppe et tilfeldig sjakktrekk fra bio-generalens (generøsens?) side. Det som forøvrig er litt morsomt er at jeg denne måneden har lest ikke mindre enn to selvbiografier - fra og om en og samme forfatter riktignok, men likevel. Og jeg har studert de to viktigste teoretikerne som sies å ha peiling på selvbiografier. Derfor - før jeg går løs på Tomas Espedal og hans Imot kunsten og Imot naturen i eget biosirkel-innlegg - så skal jeg ta for meg teoretikerne jeg nå nettopp hadde til eksamen. Bær over med meg, jeg syns bare det plutselig ble noe mer heftig med selvframstilling her på tampen av året når til og med Espedal ble interessant å lese! (Nemlig ikke en selvfølge for meg...). 

De to store teoretikerne på området er nevnte Paul de Man og franske Phillippe Lejeune. Begge har skrevet seg varme på selvframstilling, og spesielt selvbiografier. De er ikke spesielt enige, noe som var fint da jeg fikk dem til eksamen. Det gjør dem enkle å holde fra hverandre. De hadde likevel begge to interessante teorier, og kanskje noe å ha i bakhodet dersom man kommer over en selvbiografi i biosirkelen som nå har sin siste runde for 2014 i desember? Etter eksamen lar jeg meg ihvertfall ikke nå lenger lure av coveret på bøker. Hvilke(n) om noen av bøkene nedenfor er biografier?  

Til info.. På boka til venstre står det tomas espedal imot naturen

Begge!

Ifølge Store Norske Leksikon er en selvbiografi en litterær sjanger hvor forfatteren forteller om seg selv og sin egen utvikling. Om selvbiografi er en egen sjanger strides imidlertid de lærde. Ifølge Paul de Man er den ikke det, men heller a figure of reading or of understanding that occurs, to some degree, in all texts. Videre sier de Man at både empirisk og teoretisk så er det vanskelig å gi selvbiografien en generisk definisjon siden hvert enkelt tilfelle synes å være et unntak fra normen. Tar man Espedal og går ham i sømmene så viser akkurat det seg å stemme riktig så godt. Espedal tar nemlig i bruk en salig blanding av både prosatekst, dagboknedtegnelser, utstrakt bruk av intertekstualitet, paratekster og ikke mindre enn ei hel bok-i-boka (i form av et eget kapittel han har kalt En liten bok om lykke). I tillegg finnes også reinspikka poesi. Hvem skulle trodd. Ikke enkelt å sette Bergeners forfatteren i en enkel bås, med andre ord. Jeg er ikke veldig belest i selvbiografier, men det frister jammen å lese et par til bare for å teste ut de Man's teori. Den står nemlig helt i kontrast med den andre velkjente teoretikeren på emnet, nemlig Philippe Lejeune.

Han er nemlig på sin side helt klar i sin teori om at selvbiografier kan kategoriseres. I sin tekst The Autobiographical Contract konkluderer han med at dersom en tekst skal kunne regnes som en selvbiografi så trenger den kun å oppfylle en rekke gitte element. Ifølge Lejeune er en selvbiografi først og fremst a retrospective prose narrative produced by a real person concerning his own existence, focusing on his individual life, in particular on the development of his personality. Nevner forfatteren sitt eget navn i teksten og skriver om en person som tilsynelatende er ham selv, ja da er det med veldig stor sannsynlighet en selvbiografi man leser. For Lejeune betyr heller ikke fortellerinstansen særlig mye. En selvbiografi trenger nemlig ikke være skrevet i første person entall - altså jeg. Ifølge ham er bruken av fortellerinstans bare et skille mellom de forskjellige typene selvbiografi: klassisk (jeg), andreperson selvbiografi (du) og tredjeperson selvbiografi (han/hun). 

Paul de Man er imidlertid ikke enig i Lejeunes kontraktsfestede definisjon av selvbiografien og mener at hans teori ikke er grunnfestet i argumenter og bevis og at det kun er påstander at the identity of autobiography is not only representational and cognitive but contractual, grounded not in tropes but in speech acts. Paul de Man mener selv at studiet av selvbiografien er fanget i dobbeltheten mellom behovet for å flykte fra subjektets (selvbiografiens «jeg») billedlige uttrykk – troper - og dets like uunngåelige og nødvendige behov av å speile en gjenkjennelse. Gjennom sitt essay Autobiography as De-facement sier de Man at selvbiografien er en tekst som skaper en maske, og at det som kommer ut fra den selvbiografiske teksten nødvendigvis ikke er det korrekte bildet av våre liv, men er styrt av de mønstrene som vi ubevisst bruker eller må bruke for å fremstå som fullstendige mennesker/subjekter. Dette bringer ihvertfall meg da til spørsmålsstillingen: Hva er nå egentlig sannhet og hva er fiksjon i selvbiografier. Er det så at alle selvbiografier i bunn og grunn er fiksjon? For - er det nå slik at det i en selvbiografi er en enkel en-til-en avbildning av livet til forfatteren skapes, at vedkommende tar en hendelse og kan avbilde den, eller er det språklige i selvbiografien hans annerledes strukturert slik at den tilsynelatende realismen og referansene egentlig bare er en effekt av forfatterens valgte språkstruktur? De Man mener at på grunn av den språklige struktureringen av teksten – bruk av troper – så kan ikke teksten være entydig, men kun skape en illusjon. Teksten kan med andre ord ikke gi en totalt klar mening. Han sier videre at prosopopeia is the trope of autobiography og at prosopopeia – personifikasjon - deals with the giving and taking away of faces, with face and deface, figure, figuration and disfiguration. Med andre ord, prosopopeia er en trope som skaper og fremstiller et ansikt som er en maske. Selvbiografien søker å skape et bilde, men masken blir avslørt. Selvbiografien kan altså per definisjon ikke være et eksakt bilde av forfatterens liv. Noe å fundere på ja. (Spesielt når man nærleser Espedal's noe detaljerte beskrivelser av forholdet mellom den gamle mannen og den unge jenten - coming up, i omtalen av Imot naturen). Så - er selvbiografier egentlig fiksjon? Eller hva tror du?

Ovennevnte er definitivt ikke sengelektyre, men jeg syns det var uhyre spennende å lese de to selvbiografiske bøkene til Espedal med de Man og Lejeune i bakhodet. Jeg fikk så utrolig mye mer ut av bøkene enn om jeg kun hadde lest dem fra perm til perm som helt vanlige romaner. Lejeune og kanskje spesielt de Man har ganske tunge, men interessante essays det kan være spennende å lese - link til dem følger her:

Phillipe Lejeune - The Autobiographical Contract

Paul de Man - Autobiography as De-facement

Med disse blir det kun STORE BOKSTAVER!
Kule pennesplitter i Perth sentrum :o)

.