Teoretikerne, selvbiografiene, Espedal og jei...

Paul de Man & Phillippe Lejeune

Årets siste biografisirkel samt årets første tvangslesingskafé over the ganske land nærmer seg faretruende. At datoen for tvangslesing legges til like før omtalene på biografier skal skrives er nok neppe et tilfeldig sjakktrekk fra bio-generalens (generøsens?) side. Det som forøvrig er litt morsomt er at jeg denne måneden har lest ikke mindre enn to selvbiografier - fra og om en og samme forfatter riktignok, men likevel. Og jeg har studert de to viktigste teoretikerne som sies å ha peiling på selvbiografier. Derfor - før jeg går løs på Tomas Espedal og hans Imot kunsten og Imot naturen i eget biosirkel-innlegg - så skal jeg ta for meg teoretikerne jeg nå nettopp hadde til eksamen. Bær over med meg, jeg syns bare det plutselig ble noe mer heftig med selvframstilling her på tampen av året når til og med Espedal ble interessant å lese! (Nemlig ikke en selvfølge for meg...). 

De to store teoretikerne på området er nevnte Paul de Man og franske Phillippe Lejeune. Begge har skrevet seg varme på selvframstilling, og spesielt selvbiografier. De er ikke spesielt enige, noe som var fint da jeg fikk dem til eksamen. Det gjør dem enkle å holde fra hverandre. De hadde likevel begge to interessante teorier, og kanskje noe å ha i bakhodet dersom man kommer over en selvbiografi i biosirkelen som nå har sin siste runde for 2014 i desember? Etter eksamen lar jeg meg ihvertfall ikke nå lenger lure av coveret på bøker. Hvilke(n) om noen av bøkene nedenfor er biografier?  

Til info.. På boka til venstre står det tomas espedal imot naturen

Begge!

Ifølge Store Norske Leksikon er en selvbiografi en litterær sjanger hvor forfatteren forteller om seg selv og sin egen utvikling. Om selvbiografi er en egen sjanger strides imidlertid de lærde. Ifølge Paul de Man er den ikke det, men heller a figure of reading or of understanding that occurs, to some degree, in all texts. Videre sier de Man at både empirisk og teoretisk så er det vanskelig å gi selvbiografien en generisk definisjon siden hvert enkelt tilfelle synes å være et unntak fra normen. Tar man Espedal og går ham i sømmene så viser akkurat det seg å stemme riktig så godt. Espedal tar nemlig i bruk en salig blanding av både prosatekst, dagboknedtegnelser, utstrakt bruk av intertekstualitet, paratekster og ikke mindre enn ei hel bok-i-boka (i form av et eget kapittel han har kalt En liten bok om lykke). I tillegg finnes også reinspikka poesi. Hvem skulle trodd. Ikke enkelt å sette Bergeners forfatteren i en enkel bås, med andre ord. Jeg er ikke veldig belest i selvbiografier, men det frister jammen å lese et par til bare for å teste ut de Man's teori. Den står nemlig helt i kontrast med den andre velkjente teoretikeren på emnet, nemlig Philippe Lejeune.

Han er nemlig på sin side helt klar i sin teori om at selvbiografier kan kategoriseres. I sin tekst The Autobiographical Contract konkluderer han med at dersom en tekst skal kunne regnes som en selvbiografi så trenger den kun å oppfylle en rekke gitte element. Ifølge Lejeune er en selvbiografi først og fremst a retrospective prose narrative produced by a real person concerning his own existence, focusing on his individual life, in particular on the development of his personality. Nevner forfatteren sitt eget navn i teksten og skriver om en person som tilsynelatende er ham selv, ja da er det med veldig stor sannsynlighet en selvbiografi man leser. For Lejeune betyr heller ikke fortellerinstansen særlig mye. En selvbiografi trenger nemlig ikke være skrevet i første person entall - altså jeg. Ifølge ham er bruken av fortellerinstans bare et skille mellom de forskjellige typene selvbiografi: klassisk (jeg), andreperson selvbiografi (du) og tredjeperson selvbiografi (han/hun). 

Paul de Man er imidlertid ikke enig i Lejeunes kontraktsfestede definisjon av selvbiografien og mener at hans teori ikke er grunnfestet i argumenter og bevis og at det kun er påstander at the identity of autobiography is not only representational and cognitive but contractual, grounded not in tropes but in speech acts. Paul de Man mener selv at studiet av selvbiografien er fanget i dobbeltheten mellom behovet for å flykte fra subjektets (selvbiografiens «jeg») billedlige uttrykk – troper - og dets like uunngåelige og nødvendige behov av å speile en gjenkjennelse. Gjennom sitt essay Autobiography as De-facement sier de Man at selvbiografien er en tekst som skaper en maske, og at det som kommer ut fra den selvbiografiske teksten nødvendigvis ikke er det korrekte bildet av våre liv, men er styrt av de mønstrene som vi ubevisst bruker eller må bruke for å fremstå som fullstendige mennesker/subjekter. Dette bringer ihvertfall meg da til spørsmålsstillingen: Hva er nå egentlig sannhet og hva er fiksjon i selvbiografier. Er det så at alle selvbiografier i bunn og grunn er fiksjon? For - er det nå slik at det i en selvbiografi er en enkel en-til-en avbildning av livet til forfatteren skapes, at vedkommende tar en hendelse og kan avbilde den, eller er det språklige i selvbiografien hans annerledes strukturert slik at den tilsynelatende realismen og referansene egentlig bare er en effekt av forfatterens valgte språkstruktur? De Man mener at på grunn av den språklige struktureringen av teksten – bruk av troper – så kan ikke teksten være entydig, men kun skape en illusjon. Teksten kan med andre ord ikke gi en totalt klar mening. Han sier videre at prosopopeia is the trope of autobiography og at prosopopeia – personifikasjon - deals with the giving and taking away of faces, with face and deface, figure, figuration and disfiguration. Med andre ord, prosopopeia er en trope som skaper og fremstiller et ansikt som er en maske. Selvbiografien søker å skape et bilde, men masken blir avslørt. Selvbiografien kan altså per definisjon ikke være et eksakt bilde av forfatterens liv. Noe å fundere på ja. (Spesielt når man nærleser Espedal's noe detaljerte beskrivelser av forholdet mellom den gamle mannen og den unge jenten - coming up, i omtalen av Imot naturen). Så - er selvbiografier egentlig fiksjon? Eller hva tror du?

Ovennevnte er definitivt ikke sengelektyre, men jeg syns det var uhyre spennende å lese de to selvbiografiske bøkene til Espedal med de Man og Lejeune i bakhodet. Jeg fikk så utrolig mye mer ut av bøkene enn om jeg kun hadde lest dem fra perm til perm som helt vanlige romaner. Lejeune og kanskje spesielt de Man har ganske tunge, men interessante essays det kan være spennende å lese - link til dem følger her:

Phillipe Lejeune - The Autobiographical Contract

Paul de Man - Autobiography as De-facement

Med disse blir det kun STORE BOKSTAVER!
Kule pennesplitter i Perth sentrum :o)

.