Over the top testosteronbombe!

Av og til kan jeg ikke hjelpe for at jeg blir noe lei av å lese. Neste bok ut er nr. 100 av året, så det er kanskje ikke så rart. Nettopp derfor må jeg klaske til med noen testosteronbomber i ny og ne. Som den jeg hadde planlagt å lese igår og idag, men som ble ferdig i natt 03:30... Neida, jeg blir ikke bedre. Takk og lov at jeg har Kindle med innebygget diskret nattlys, for her tas ingen hensyn om boka er god!

Jeg har igjen lest australske Matthew Reilly, og denne gang bok nummer fire i serien om Jack West Jr. Helten over alle helter, eller - ihvertfall sidestilt med Scarecrow, Reilly's andre store helt i bokform. For å like disse bøkene må man imidlertid være klar over en ting: Dette er James Bond på hyperstereoider. Intet mindre. Man må også være åpen for at verdenshistorien tøyes og bøyes i alle retninger, og kanskje også utvides - både fremover og bakover.

Plottet: De er seksten deltakere, men bare én vil overleve. Jack West Jr er en av de seksten. Det siste han imidlertid husker er å ha møtt opp på en topphemmelig militærbase  med familien sin på slep. Når han våkner klarer han såvidt å unngå å bli drept. Av hvem? Nei det vil jeg ikke røpe. Jack har nemlig blitt valgt ut til å delta i disse lekene, en rekke dødelige utfordringer som er utformet for å oppfylle et gammelt rituale. Hvis han ikke velger å konkurrere, vil både han og hans datter bli drept. Ikke rare valget der. Med skjebnen til jorden på spill, selvfølgelig, så blir Jack nødt til å traversere diabolske labyrinter, bekjempe hensynsløse leiemordere og møte ufattelige grusomheter på sin vei  som vil teste ham til det ytterste. Underveis oppdager han en mytisk og mektig gruppe mennesker bak det hele, fire familier gamle som verden selv, og disse hersker over de fire legendariske rikene.

Matthew Reilly
Bildekilde: ccic.vic.gov.au

Jadda, her er det eventyr og action, men helt der i begynnelsen av boka igår kveld, så var jeg noe usikker på om selv mitt eget testosteronvillige, litterære bakhode taklet det hele. Starten var nemlig temmelig hårete - men, så tar Reilly seg sammen og legger grunnlaget og bakgrunnshistorien mer tilgjengelig, og da er det gjort. Han bygger igjen et stort verdensbilde, karakterene er varierte, vitser og humor er tilbake på plass og badass-mannfolk (og Mother) utfolder seg på testosteronvis. Jada, hårete som sagt, men det er også så fokusert, intenst og medrivende at det ikke er mulig å unngå å bare hengi seg totalt til galskapen. Kl. 03:30 av en grunn, folkens!

De tre foregående bøkene i serien har jeg skrevet om her:

• The Seven Ancient Wonders
• The Six Sacred Stones
• The Five Greates Warriors

Klar for badass high speed action? Da vet du hvor du finner den :-)
(Matthew Reilly på fantasticfiction.com HER)

Kilde: Egen e-bok - Forlag: Orion - Utgitt: 2016 - Sider: 468 - Språk: Engelsk - Utfordring: GoodReads

 Soon, very soon...

"Pandora" av Tom Kristensen

Med åtte av ti bøker lest av Tom Kristensens voksenkrim-bøker, så har jeg et visst grep om forfatteren. Og han er dyktig. Svært dyktig! Kristensen er den absolutt beste i Norge når det gjelder økokrim-thrillere, så jeg var svært spent etter å ha ventet to år på denne utgivelsen.

Og plottet til Pandora skuffer så absolutt ikke. En kvinnelig terrorist skaper frykt på et cruiseskip og sprer miltbrann blant gjestene på vegne av IS. Samtidig holder amerikansk etterretning på å sirkle inn Oksen, den antatte hovedmannen bak den store tilstrømningen av penger til terrororganisasjonen. For å få has på Oksen lager NSA en honningfelle for Oksen's sønn Omar, som er muslim og skjult homofil - en ikke helt heldig kombinasjon for å si det pent. Her starter trøbbelet for Omar, og det setter ham etterhvert i særdeles vanskelige situasjoner før han omsider havner i Oslo, hos Stine Lindh, en dokumentarfilmprodusent som ønsker å fortelle Omar's historie. En historie som vil slå ned som en bombe i verdensnyhetene. Så langt, så godt. I tillegg har Kristensen igjen en svært så plausibel forklaring på hvordan IS finansierer sine operasjoner. I dette tilfellet shortsalg av aksjer i kombinasjon med den kvinnelige terroristen Samantha's miltbrannaksjoner.

Tom Kristensen
 Bildekilde: dn.no

Dette er igjen et kreativt og spennende utgangspunkt for en Kristensen-thriller. Men.. og uten å spoile plottet overhode.. så fisler historien mer og mer ut henimot slutten. Spenningsscenene blir bleikere, menneskejakten likeså. Og til slutt så sitter nå Stine Lindh der. The end. Og jeg som leser sitter igjen som et levende spørsmålstegn. Joda, historien sluttet. Den hang ikke der i løse luften, men den bærer sterkt preg av at det ikke er sisteboka om Omar og Stine. Men hadde den ennå sluttet med en gedigen cliffhanger! No such luck. Så sitter jeg her jeg også da, og må vente på ei bok til? Ok - jeg kommer garantert til å lese neste. Selvfølgelig. Men denne gangen synes jeg det ble litt for enkle løsninger på et ellers fantastisk spennende plott. Ble forfatteren lei henimot slutten? Eller så han for seint at dette måtte bli to bøker og avsluttet så og si midt i akten? Hvem vet. Men irriterende var det. Kristensen-krim skal ikke fisle ut i evigheten and beyond!

Vil jeg likevel anbefale boka? Ja selvfølgelig! Dette er et altfor spennende plott å hoppe over. Med en bakgrunn som finansrådgiver og tidligere jobber innenfor både bank, industri og finans så har Kristensen solid bakgrunn for å skrive økokrim-thrillere. Pandora er som de foregående bøkene hans både troverdige og solide. Selv om denne ble noe pinglete i slutten, til denne kravstore leserens lette forargelse :-)

Kilde: Egen e-bok - Forlag: Aschehoug - Utgitt: 2016 - Sider: 448 - Utfordring: GoodReads

Et forhåpenligvis ikke-miltbrannbefengt cruiseskip, Antigua

"Portrett av ein varulv" av Carl Frode Tiller

Sjanger ingen hindring når det gjelder svært gode forfattere. Jeg har lest et skuespill (ja, ja - skodespel) av Tiller. Tenkte i utgangspunktet at dette så magert ut, med 91 fysisk veldig små sider fulle av luft og få ord. Nynorske ord. Men så var det valget av ord, da. Som igjen viser, at Tiller er en ener og mestrer mer enn "bare" en svært svært god Innsirkling-trilogi i romanform. Det eneste jeg tidligere har lest fra forfatteren.

Portrett av ein varulv handler om Kent, en black metal musiker som har droppet ut av videregående skole. Kent er en destruktiv faen full av ukvemsord både mot søsteren, moren og vennegjengen, og ser ut for å gjøre hva som helst for å skape støy og spetakkel. Vi følger Kent gjennom en kveld og en natt mot hans første dag i (nok en) ny jobb, denne gang på et dampvaskeri Og hva er mer naturlig - for Kent - enn å starte ny arbeidskarriere med å drikke seg stupe full på fest kvelden før. Ikke nok med at han drikker og driter seg fullstendig ut på festen, men han og bandkompisen Espen setter også fyr på kirka og forsøker å antenne det lokale asylmottaket. I tillegg oppfører Kent seg skikkelig ufordragent mot både eks-kjæresten som er glad i ham ennå, og en småtjukk og lite intelligent, men trofast venninne.

Carl Frode Tiller
 Bildekilde: aschehoug.no

Igjen skriver Tiller intenst om følelser og gjenkjennelige situasjoner satt helt på kanten av det akseptable, og spiller på usikkerheten og retningen disse kreftene og følelsene kan ta i tenårene. Dialogene er kraftig ladde gjennom hele det korte skuespillet. Noen ganger provoserende, som når Kent og kompisen stifter branner. Andre ganger direkte motbydelige, som når Kent prøver å få venninnen til å skade ham med glasskår fra ei flaske. Til tross for Kent's destruktive oppførsel får han medfølelse etterhvert, ihvertfall fra denne leseren, selv om avslutningen på skuespillet ble noe vag. Kanskje måtte den bli slik? Jeg ønsket meg imidlertid mye mer! Dette var nemlig glimrende så lenge det varte.

Skuespillet ble skrevet på oppdrag fra Det Norske Teater, og ifølge Tiller er det det første skuespillet han har skrevet for ungdom - et oppdrag han forøvrig fant svært utfordrende. Varulven en metafor på en skikkelse som går gjennom en forvandlingsprosess, noe Tiller valgte å overføre til tittelen. Som varulven gjør ungdom ofte ting de egentlig ikke verken vil eller forstår, som Kent. Joda, dette var bra. Veldig bra. (Så ser jeg litt bort fra avslutningen, som egentlig plaget meg en smule, for den ble - litt vel lettvint? :-)

Kilde: Egen bok - Utgitt i bokform: 2011 - Forlag: Aschehoug - Sider: 91 - Språk: Nynorsk - Utfordring: GoodReads

Julegaveønske 2016 :-)

Nok en skilt, hysterisk kvinne?

"Vær snill mot dyrene" blir i disse dager lest i flere fora, og meningene er delte. Jeg trodde først boka handlet om dyr - så feil kan man ta. Dette er nemlig en historie om Karen, en kvinne midt i tredveårene som tar steget ut og skiller seg fra sin mann. Det er like opp under jul og Karen blir alenemor med alt det innebærer.

Forlaget Tiden skriver følgende om boka:

"En liten familie på tre er i oppløsning. De klarte det ikke. Karen klarte det ikke. Koret av stemmer melder seg, fra venninner til familieterapeuter, med ord som skal hjelpe: Delt bosted. Mekling. Fordeling. Tilknytning. Forutsigbar adferd. Transitt-fase. Barn er robuste skapninger. Karen lytter til dem, slik en moderne kvinne skal, samtidig som alt i henne gjør opprør. Nei, barnet er mitt. Det er jeg som er dets mor. Det finnes ingenting moderne ved meg. Likevel kommer spørsmålene: I hvilken grad er rollen som mamma knyttet til det å være familie? Er datteren fortsatt hennes når hun er hos faren? Hvis man er mor den ene uken, hva er man i den andre?"

Du verden så gjenkjennelig, var det første som slo meg da jeg leste vaskeseddelen til boka. Som Karen gjorde jeg det samme stuntet, så boka havnet raskt på leselista. Det er alltid interessant (les: 15 år i ettertid nå faktisk morsomt) å se hvordan andre takler/taklet(?) de samme utfordringene som man selv møtte. Er her noe å lære? Kan dette være ei bok til andre kvinner i samme situasjon? En anbefaling oppi en heller turbulent og lettere skremmende periode av livet? Dette var utgangspunktet for lesningen min.

La meg ta det positive først. Dette er ei kort bok. Det er også ei interessant bok, gitt det tunge tema i utgangspunktet. Isakstuen har også benyttet seg av en skrivestil jeg liker veldig godt og setter mer og mer pris på. Hun lager nemlig luft rundt utsagnene sine. Både visuelt, som å sette bare to setninger som et avsnitt, på egen side, og å hoppe i tid mellom dengang da hun var gift, direkte nåtid og indirekte nåtid. Det gjør at man som leser stopper opp, tenker og funderer. Hva mente Karen egentlig? For Karen tolker situasjoner, og konkluderer selvfølgelig med eget syn og erfaring fra ryggsekken. Og dyrene i boktittelen?

"På et lysegrønt venteværelse, med en febril og øreverkende Anna på fanget, kom jeg over en avisnotis om et kull med rotteunger som ble flyttet fram og tilbake mellom to pappesker over en fire ukers periode. Målet med forsøket var, sto det, å etterlikne en virkelighet tilsvarende den skilsmissebarn av i dag må forholde seg til. Jeg sjekket forsiden til bladet. 2014."
... 
Da vi kom hjem (...) googlet jeg "rats, Switzerland, experiment, boxes" og endte til sist opp på nettsidene til det sveitsiske universitetet. Der sto det å lese at da forsøket var over og de små pelskledde var vel gjenforent med opphavet, tok det ikke mange dagene før de gikk løs på moren, en snau uke etter hjemkomsten ble hun funnet halvt oppspist ved matskålen, la oss ikke trekke for enkle og raske slutninger, uttalte en av forskerne, det som ser ut som hevn, trenger ikke være hevn."

Monica Isakstuen
Bildekilde: isakstuen.no

Isakstuen tar småmakabre, men likevel aktuelle saker på kornet og setter dem inn Karens store sammenheng. Snedig og vellykket gjort av forfatteren som på denne måten portretterer en slags troverdig versjon av en nyskilt alenemor. Men, det er også her bremsene mine kommer på. Og uviljen. Mot Karen. Fordi hun var så utrolig ulik meg? Ja si det. Karen er redd for sin egen posisjon som mor. Forståelig. Hvordan forsvare at man er årsaken til et samlivsbrudd med et resultat som går ut over barnet, Anna, som må flytte mellom foreldrene annenhver uke? Umulig selvfølgelig. Men det er her man bretter opp ermene og gjør alt man kan for å gjøre det beste for barnet! Karens holdning?

"Jeg vet, jeg vet, jeg vet. Dette er ingen konkurranse. Men jeg vil vinne den."

Pang, der mistet hun all min sympati. Og dette korte, presise og avslørende avsnittet repeteres ikke mindre enn tre ganger utover i boka. I tillegg kommer sytingen. Og den litt nedlatende holdningen til moren som også er skilt. Karens far flyttet nemlig fra dem da Karen var liten, og det lar ikke moren Karen glemme. Jeg tar meg i å tenke: ta deg nå sammen kvinne! Se positivt på livet! Det er faktisk mulig! Alle øyeblikkene som nå verdsettes så mye høyere enn da livet gitt på skinner. Stopp i nuet, lev! Livet er ikke en dans på roser selv om man lever i ekteskapet! Gjør det beste utav det! Vær snill med din eks-mann som gjør så godt han kan, faktisk! Nei - dette er ikke en konkurranse!

Ja, det er mulig å like bøker der man ikke setter så stor pris på hovedpersonen. Unnskyld av Ida Hegazi Høyer er et godt eksempel på det. Vær snill mot dyrene ble likevel ikke noen høydare hos meg, en viss gjenkjennelseseffekt og skrivestilen til tross. Jeg fant lite nytt, det ble litt for lettvint kanskje? Og så har jeg på et vis hørt alt før - bortsett fra koplingen mot dyrehistoriene, som jeg også likte. Anbefales forsåvidt. Jeg fikk imidlertid sansen for skrivestilen til Monica Isakstuen, så henne kommer jeg til å lese mer av, selv om denne ikke helt traff.

Kilde: Egen ebok - Utgitt: 2016 - Forlag: Tiden - Sider: 208 - Utfordring: GoodReads, Nye norske forfattere

Andre om boka: Ellikkens bokhylle,  Tine sin blogg, Rose-Maries litteratur- og filmblogg, Groskro's verden, Artemisias verden

Mine fra dengang da :-)

"Fakta om Finland" av Erlend Loe

Loe er en forfatter jeg driver og porsjonerer ut. Jeg har ikke lyst å fråtse og lese forfatterskapet tomt på kort tid. Til det er jeg altfor glad i forfatteren. Doppler var mitt første møte med Loe's bokunivers, og med den ble jeg fullstendig solgt. Fakta om Finland ble utgitt i 2001, og hadde det ikke vært for at jeg visste det var Loe som hadde skrevet boka så ville jeg trodd at jeg leste en helt annen forfatter. Men la meg starte med innholdet først, og komme tilbake til overraskelsen etterpå.

Kort fortalt handler Fakta om Finland om en singel mann i 30-årene som bor midt i Oslo. En mann som nok har både en diagnose og tre, men som forsåvidt er en likandes kar til tross. For å takle livet har han lært at han må beskytte seg mot kaoset i samfunnet, og lever derfor så trygt og stasjonært som mulig. Jobben hans består i å lage brosjyrer hjemme på sin egen PC, og nå har han fått det ærefulle verv å skrive en brosjyre om Finland. Uten å kjenne mer til Finland enn nordmenn flest. Han vet kun at Finland har nesten 200.000 sjøer, og dette faktumet, for en mann som har en uforholdsmessig sterk angst for vann og alt som flyter, får uante følger i mannens liv. Midt oppi det hele blir også bilen hans tauet bort tredje året på rad i forbindelse med rengjøring av Oslo's gater før 17.mai. Da tipper det temmelig over for hovedpersonen, og han ender opp med å gjøre ting som han aldri ville trodd han kunne få seg til å gjøre.

Erlend Loe
Bildekilde: CappelenDamm.no

Jadda, dette er Loe-absurditet i utgangspunktet. Men det som topper boka for min del er at den  er skrevet som en slags hybrid stream-of-consciousness (bevissthetsstrøm)-/indre monolog-/jeg- fortelling. Bevissthetsstrøm er et litterært håndgrep som jeg tror man enten liker eller overhode ikke synes noe om i det hele tatt. I denne boka mener jeg det er et genialt valg, for leseren inntar virkelig hovedpersonens indre synsvikel på hendelsene som peker ham i uante retninger. Og det er inni denne mannens hode de morsomste, mest interessante og fullstendig absurde hendelsene utfolder seg. Stream-of-consciousness er en framstillingsform som kan være vanskelige for leseren å følge, for bevisstheten kan hoppe i flere retninger samtidig og ikke nødvendigvis verken ha en kronologisk eller fornuftig sammenheng. Det er det jeg finner så vellykket i denne boka. Loe har imidlertid spart seg for å utelate store bokstaver og punktum, som andre forfattere kan gjøre for ikke å verken forstyrre eller bryte illusjonen om bevissthetsstrøm (som Jon Fosse gjør så vakkert i Trilogien - anbefales!). Den indre monologen til hovedpersonen i denne boka kan for eksempel gi følgende utslag, som her - der han forsøker å forklare sin angst for alt som flyter, som ikke er stillestående og håndgripelig..

"Østerrikske blikk flakker og flyter. Men det er også det eneste som flyter der nede. Alt annet flyter ikke. Alt annet er fjell og kan ikke flyte, men synke. Og det synker. Østerrike synker. Og man kan spørre seg om det er bedre å synke enn å flyte. Jeg har lurt på å kjøpe pistol."

Som de andre bøkene av Loe tar også denne opp samfunnsaktuelle tema og mellommenneskelige- og kanskje ikke nødvendigvis A4-forhold med snert, vidd og fantasi. Jeg fant den morsom, underfundig, lettlest og særdeles velskrevet med den bevisste språkbruken som den absolutte høydaren. Dette er nok ei bok fra Loe jeg kan anbefale, men man må - som med alle andre Loe-bøker, være klar for en absurd reise :-)

Kilde: Egen bok - Utgitt: 2001 - Forlag: Cappelen - Sider: 222 - Utfordring: GoodReads

 Høsten er vakker - her: Tau

.

"Når det mørkner" av Jørn Lier Horst

Flere av favorittforfatterne mine utkommer med bok i år. Kjekt, men travelt! En jeg likevel alltid har tid til er Jørn Lier Horst. Han er rett og slett den mest behagelige krimforfatteren jeg leser. Troverdig og laid back Horst-krim, kaller jeg bøkene hans. De du kryper under pleddet i soffen med og leser en regnværsdag uten å være redd for å slite med nattesøvnen i etterkant. Ingen spekulasjon i vold, ingen psykothriller-/skrekktendenser og ingen cliffhangers for å skape kunstig tempo. Rett og slett krimbøker av go'sorten som du like gjerne kan gi bestemor som barnebarnet til jul uten å trå feil.

Jørn Lier Horst
Bildekilde: jlhorst.com

I Når det mørkner går Horst, med etterforsker William Wisting, trettitre år tilbake i tid. Det er førjulstid i Larvik og Wisting's første sak som etterforsker i Politiet. Vi treffer derfor en ung betjent, med tvillinger i barnevogn, hjemmeværende kone og med økonomi som barnefamilier flest. Krimgåten denne gang er todelt, pengeran og biltyverier samt en uløst sak som viser seg å gå helt tilbake til 1920-tallet og som involverer en gammel bil med kulehull som blir funnet på en låve.

For en gammel Horst-leser så er det festlig å lese om Wisting som ung og uerfaren etterforsker, for her antyder forfatteren karaktertrekk som vi vet har utviklet seg i en eldre utgave av etterforskeren. Dette er nostalgi, tilbakeblikk på hvordan verden var dengang da, og hvordan en ung og utålmodig Wisting ikke helt klarer å roe rumpa i det han ser på som Politiet's noe satte etterforskningsrutiner. Wisting vil, driver seg selv og jobber på fritiden for å løse saken han finner mest interessant, nemlig historien til den etterlatte bilen.

Dette er godt håndtverk. Dette er gjennomarbeidet. Dette er rett og slett nordic noir med Horst slik jeg liker ham. VG har gitt terning 4. Jeg trenger ikke alltid være enig med dem. Bankers julegave, sier nå jeg :-)

Kilde: Egen e-bok - Utgitt: 2016 - Forlag: Gyldendal - Sider: 224 - Utfordring: GoodReads

Resten av høsten...?

"Rødsonen" Gert Nygårdshaug, "Skorpionen" Øystein Wiik og "Wienerbrorskapet" Ingar Johnsrud

Jeg kan være noe treig når det gjelder å teste ut nye (for meg) norske forfattere på krimfronten. Lesing av krim går nemlig i bølger, og dalene kan være dype... Jeg har imidlertid prestert å lese tre krim mer eller mindre på rad, og samtlige ble jeg særdeles imponert over. Ikke bare Tom Kristensen og Jørn Lier Horst som kan norskekrim, nei :-)


Nå er i og for seg ikke Fredric Drum bøkene til Nygårdshaug nye for meg da, men - dette er den aller første, norske krimforfatteren jeg har lest en hel serie til, og DET står det respekt av! Kronologisk leste jeg dem også, og har gjennom alle 10 bøkene blitt særdeles glad i den godeste Fredric. Nygårdshaug har her klart å holde på meg gjennom hele serien, og det er utelukkende hovedpersonene i bøkene sin skyld og/eller evt. fortjeneste. En karakterutvikling det virkelig står respekt av.

Rødsonen er sisteboka i serien, og krimgåten Drum kommer over denne gang utfolder seg i all hovedsak i Ny-Guinea. En nordmann tilknyttet Regnskogfondet blir funnet død, og en norsk etterforsker og kollega av Drum blir meldt savnet under etterforskningen av saken. Fredric og Skarphedin må derfor selv til Ny-Guinea, og på menyen står både korrupte politimenn, ukjente regnskogstammer, hogst og salg av vernede tresorter, lik uten hoder og en knytning til - Fredric Drum's egen bestefar? Sirkelen sluttes, faktisk, og Nygårdshaug har et etterord i denne boka, som viser at han har hatt et poeng med de litt underlige kronologiske krumspringene til Drum. En utfordring/gavepakke til alle som har lest seg gjennom hele serien. Har du ikke lest Fredric Drum bøkene tidligere, så har du jammen litt å se fram til. Hvem kan vel ikke annet enn å trykke den vinelskende og lettere distré gourmetkokken Fredric Drum til sitt bryst. For å toppe kransekaka: Dette er den ultimate lydbok serien. Finnes i sin helhet på Storytel, og leses inn av Helge Winther-Larsen. Favoritten! Husk bare å starte med bok nr 1 i serien, Honningkrukken :-)

Øystein Wiik. Forfatteren som for meg er ny av året, og jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor jeg ikke har lest forfatteren tidligere? Jeg trodde i utgangspunktet at Øystein Wiik hadde nok med å være både sanger, skuespiller og musikalforfatter, og tenkte at .. næh, kan han skrive da? Med alle de bøkene jeg har hatt på ønskelista, så var ikke Wiik i nærheten. Før jeg fikk det for meg. Takk og lov for det. Første romanen hans, Dødelig Applaus, ble nemlig nominert til Rivertonprisen. Siden 2010 har Wiik fortsatt å skrive. Skorpionen er hans sjette bok med Tom Hartmann i hovedrollen.

To fortellinger samles i boka. Den første handler om linebåten Skorpionen i Antarktis, ukjente våpen og ekstreme naturvernere. Den andre om en ung, kvinnelig eritreisk asylsøker som hopper fra Nybrua i Kongsberg, fast bestemt på å ta sitt eget liv. Hva kan disse historiene ha som felles knytningspunkt? Hartmann begynner å nøste i saken, og må i tillegg forholde seg til the darknet, den mørke siden av internettet og får mer enn bare øynene opp for farene ved den elektroniske avhengigheten i våre dager. Å ja - dette er bra! Dette er en plottdrevet action-thriller. Ikke for teknologisk, ikke voldsspekulativ, men med et veldig tempo, grundige forundersøkelser og en skrivestil som passet meg som hånd i hanske. Tom Hartmann, du kommer snart i flere eksemplarer til en Kindle nær meg. Takk Wiik! Anbefales!

Johnsrud, tidligere journalist i VG Helg - nå forfatter på heltid, imponerte! Så enkelt. Wienerbrorskapet er hans debut som forfatter, og boka er allerede solgt til 20 land. Neste bok i serien om Fredrik Beier, Kalypso, kom ut i august i år.  I Wienerbrorskapet er persongalleriet stort, tidssprangene flere, ukjente serum og laboratorier etterforskes og dødpunktene få. Vi veksler mellom å følge nazister i Norge under andre verdenskrig og angrepet mot en sær, religiøs sekt på østlandet i nåtid hvor medlemmene plutselig er som sunket i jorden. Beier kommer på saken, og den nøstes i stadig mer uforventede retninger. VG triller 6'er på terningen, og jeg siterer: "Et rikt og variert språk og troverdige replikker hører også med i denne formfullendte krimdebuten. Innenfor sin sjanger fremstår Johnsrud allerede som en fullbefaren veteran." Slettes ikke den verste attesten å få på sin debutroman! Boka er planlagt som den første i en trilogi, men står likevel fjellstøtt på egne bein. Anbefales også!


Når ovennevnte er sagt, så kom Jørn Lier Horst ut med Når det mørkner, og Tom Kristensen med Pandora, tidligere i år. Begge bøkene rykker stadig oppover på leselista mi. Jeg ser ikke bort fra at begge kan legges til ovennevnte liste over særdeles trygge julegavekjøp for 2016. Samtlige finnes også i ebok-formatet. Selvfølgelig ;-)

Jeg krampeholder på sola, for utenfor sprutregner det...

Himmelske North Beach Cottages, Barbuda

.

Booker-kandidaten "The Schooldays of Jesus" av J.M. Coetzee

Det var her jeg ikke startet med stående ovasjoner og "hva var det jeg sa, de gamle er eldst" eller noe sånn. Jeg, som til nå har holdt førsteplassen på min egenkomponerte og dynamisk rangerte Booker-longlist tom, i påvente av Coetzee sin nominerte Jesus-bok. Jeg kan si det først som sist, Coetzee klatrer absolutt ikke til topps. Jeg vurderer ennå om den kommer til å fortjene plass på short-list'en, og jeg har ennå 6 bøker igjen å lese. Jepp, såpass.

Boka handler om David, en gutt på 6 år som bor sammen med Simón og Inés. De er nettopp ankommet Estrella, deres nye bosted. Om hovedpersonene vet vi kun at de møttes på en båt fra et annet liv. I det nye landet har de nye navn og opptrer nå som en familie, selv om vi egentlig aldri får bekreftet at Inés er mor til David. Det vi kun vet med sikkerhet er at Simón ikke er faren. David lærer seg språket i det nye landet, og begynner og få noen venner. Snart er han klar for å starte på skolen, men siden David er noe spesiell så blir han - etter anbefaling fra de tre søstrene som eier farmen Simón og Inés jobber på - skrevet inn på skolen som går under navnet Academy of Dance. Dette er en alternativ skole hvor all læring foregår med ballettsko på beina, og her lærer David det som beskrives å kalle ned tall fra stjernehimmelen. Hva det er? Se det får man aldri vite, selv etter ferdiglest bok. En person blir drept, en blir stilt for retten og dømt på et vis og sånn går nå dagene i Estrella (som betyr "stjerne" på spansk). Mer eller mindre The End, så blir det ingen spoilers.

J. M. Coetzee
Bildekilde: biography.com

Hva jeg syns om denne historien er noe vanskelig å beskrive. The Schooldays of Jesus er nemlig full av allegorier og filosofiske sidesprang, men de gir meg lite? Vaskelappen til boka reklamerer med at dette er en hypnotiserende allegorisk fortelling som på en elegant måte behandler de store spørsmålene rundt det å vokse opp, hva som menes med å være en forelder og den konstante kampen mellom intellekt og følelser. Vel. Noe har jeg a) enten klart å overse, b) ikke forstått eller c) så er denne boka "noe" hypet opp.. Jeg synes nemlig dette var en svært enkel filosofering over forholdet foreldre/barn, oppvekst, skolevalg og hvordan leve sitt liv. Ikke noe nytt under solen. Og hva var det med tittelen på boka? Skulle David (bibelsk navn) liksom være Jesus in disguise? Vel var han spesiell, riktignok hadde de problemer med å finne et sted som ville ta dem inn (i herberget), joda det stemmer at det var spørsmål rundt hvem som var David's far, og det var en manntallsinnskrivning i Estrella som David på død og liv måtte holdes utenom... men - alvorlig talt da! Og så irriterte jeg meg grønn over hvordan Coetzee refererte til Simón inn i historien - en urimelig hyppighet av å gjenta en frase, igjen - og igjen - og igjen. "he, Simon" - "said he, Simon" - "thought he, Simon" - "to him, Simon" - djeeez, opptil flere ganger pr side! Hadde jeg ikke nok å fundere på, så ble det ihvertfall ikke bedre av denne oppstyltede og irriterende repeterende måten å skrive på.

Er det så at Coetzee har kommet på langlisten bare pga navnet? Jeg begynner virkelig å lure - jeg, som i utgangspunktet er veldig glad i Coetzee!! Underveis var jeg ganske så sikker på at det lå gjemt noe i denne historien som jeg ikke klarte å se, men nå lurer jeg på om boka verken er så dyp eller intellektuell som den ønsker å være. Lille David var en interessant nok karakter i seg selv, men Simón, som hadde stemmen store deler av boka - var rett og slett temmelig kjedelig, Inés likeså. Og irriterende nok av alt: jeg satt og ventet og ventet - ei hel bok - på at David skulle forklare hva det ville si å kalle tall ned fra himmelen iført ballettsko... No such luck! La dette være sagt: Coetzee fikk tre stjerner av meg på GoodReads, men det er kun fordi jeg i utgangspunktet liker forfatteren veldig godt. Jeg må likevel si meg enig i en av de andre leserne av boka (Vi MacDonald): Dette var "Plotless pointless and ponderous posturing with painful prose." Dessverre...

Kilde: Egen bok - Kjøpt: Amazon - Språk: Engelsk - Sider: 288 - Utfordring: GoodReads, Booker Longlist 2016

.

Bookerkandidaten "His Bloody Project" av Graeme Macrae Burnet

Jeg pløyer meg med stø kurs gjennom Booker-lista og har nå lest om den heller groteske udåden hvor tre mennesker ble brutalt slaktet i den skotske regionen Highland i 1869. Den unge mannen Roderick Macrae innrømmer umiddelbart at det var han som drepte de tre. Ingen spoiler der. Hva var det da egentlig som drev ham til drapene? Kan forsvareren påberope nødrett, med andre ord vise til vrangforestillinger og galskap? Se det er det store spørsmålet gjennom hele boka. Og konklusjonen, nei den vil jeg ikke avsløre. For jeg var like usikker som tiltalte helt til de siste sidene ble lest. Hvorfor? Er nå memoarene til Roderick Macrae til å stole på i det hele tatt? Egentlig?

Det er her kjernen i dette geniale prosjektet til forfatteren har sitt utspring. Memoarene strekker seg tilbake til Roderick sin barndomstid hvor han utmerker seg spesielt på skolen, men viser seg å ha tydelige sosiale utfordringer. Roderick er en einstøing som sliter med å få seg venner. Allerede her legger forfatteren grunnlaget for hvordan vi som lesere begynner å oppfatte hovedpersonen, noe som kommer til å prege hendelser utover i boka. Roderick Macrae er nemlig en like lite pålitelig karakter som fortelleren av historien. En historie fortelleren (som gir seg ut for å være forfatteren) påstår ikke er fiksjon, men fullt og helt sann. Er den sann? Forfatteren har samme mellomnavnet som Roderick sitt etternavn. Så er de i slekt, som fortelleren påstår? Roderick selv holder fast på at memoarene er "the truth, the whole truth and nothing but the truth". Noe jeg tror selv, lenge. Men så begynner jeg å tvile. Fordi forfatteren gjør noen geniale grep. Han leder meg som leser akkurat dit han vil ha meg. Jeg tror fullt og helt på Roderick. Så ikke. Dernest tror jeg på forfatteren. Men - nei? Psykologen er ihvertfall troverdig...tror jeg? Og fengselsdoktoren? Er ikke han ærlig og kunnskapsrik da?

Graeme Macrae Burnet
Bildekilde: goodreads.com

Boka inneholder i tillegg til forfatter/fortellerens forord Roderick sine memoarer, uttalelser fra beboere i landsbyen Culduie hvor Roderick bodde, et kart over Culduie og omliggende områder, en ordbok som forklarer skotske høylandsord, medisinske rapporter etter studier av Roderick, et ekstrakt fra psykologen Thomson's skriv Travels in the Border-Lands of Lunacy, komplett referat fra rettsaken og en epilog. Alt ser autentisk og troverdig ut. Og som medlemmene av juryen og tilskuerne i salen er vi ikke bare presentert med bevisene, men også fysiske beskrivelser av vitnene. Forfatteren bruker et hvert triks i denne boka for å peke leseren i en gitt retning før han brått og brutalt rykker teppet ut fra under føttene på oss. Når du akkurat tror du har et visst grep om His Bloody Project så kaster Macrae inn nye element, og så sitter du der da - og stiller spørsmål ved hele historien igjen. Rett og slett mesterlig! Boka fortjener definitivt en plass på Booker-kortlisten! Anbefales!

Kilde: Egen bok - Utgitt: 2015 - Forlag: Contraband - Språk: Engelsk - Sider: 280
Utfordring: GoodReads, Booker longlist 2016

Tilnærmet skotsk høyland - det irske :-)
Bilde tatt av sambo

Booker-kandidaten "The Many" av Wyl Menmuir

Du vet du har lest ei god bok når behovet for å øse ut superlativer begynner allerede i tittelfeltet på omtalen. Jeg skal klare å begrense meg - en stund. The Many er Menmuir's debutroman, og at den har klart det kunststykket å komme seg direkte til Booker-langlista sier noe om kvaliteten som finnes mellom bokpermene. Historien som fortelles er verken komplisert eller krevende på overflaten, men når man nærmer seg slutten på disse 141 sidene så forstår man, at her har forfatteren en helt annen agenda enn hva The Many i utgangspunktet ser ut for å være. Denne gang drister jeg meg til å ha med en egen tolkning av boka, en tolkning noen, men langt fra de fleste har gjort seg.Vær derfor forberedt, omtalen kan inneholde spoiler...

Handlingen er satt til en liten, deprimert fiskerlandsby langs kysten et sted. Her kjøper Timothy Buchannan et forlatt hus, usett. Når han ankommer og ser den dårlige tilstanden det lille huset befinner seg i så planlegger han umiddelbart å begynne og renovere det for å gjøre det mer beboelig før hans kone Lauren ankommer. Huset har tidligere vært eid av den lokale fiskeren Perran som døde 10 år tidligere. Det viser seg etterhvert at landsbyboerne ikke ønsker å snakke om husets tidligere eier, og de er heller ikke interesserte i å bli kjent med den nyinnflyttede Timothy. Han lurer veldig på hvorfor. Og hvem var egentlig Perran? Det viser seg også at fiskerlandsbyen har et større spøkelse hengende over seg, nemlig det kontaminerte havet som ikke lenger gir dem noen fangst - er de heldige får de kun halvdøde og kjemikaliespiste fisk i garnene sine. I tillegg ligger det en rekke svære containerskip ute i horisonten som fiskeritilsynet har pålagt fiskerne ikke å passere. Etter et par uker klarer Timothy å danne et skjørt vennskap med en av fiskerne, Ethan, og sammen trosser de grensen som containerskipene representerer og kommer seg ut på det åpne havet hvor de får en stor fangst som de tar med seg tilbake.

Wyl Menmuir
Bildekilde: goodreads.com

De ubesvarte spørsmålene er mange. Hvorfor får ikke fiskerne lov å passere grensen som containerskipene representerer? Hva var det med Perran som gjør at Timothy blir truet når han spør om detaljer? Hvem er konglomeratet som alltid kjøper fisken fiskerne får i garnene sine, uansett om det er halvdød, kjemikaliespist fisk eller den store fangsten Timothy og Ethan får ute på det åpne havet? Hvorfor blir huset til Timothy endevendt og rasert? Igjen - hvem var egentlig Perran? Og det er det store spørsmålet mange sitter igjen med etter endt bok. For meg tar imidlertid The Many en så solid vri henimot slutten, at jeg plutselig ser hva jeg tror Menmuir har fortalt på en strålende, fordekt, men nå klart synlig måte. Selv ser jeg nemlig en vri som avslører at landsbyen egentlig er en konstruksjon i Timothy sitt egen sinn for at han skal klare å håndtere sorgen over å ha mistet sin egen sønn i barsel. En sønn de under svangerskapet kalte Perran. Dette ser vi - eller ihvertfall jeg - i flashbacks mot slutten av historien. Grunnen til at ingen i landsbyen ønsker å snakke om Perran er fordi det er Timothy's egen sønn, og det er hans eget sinn som har satt opp disse barrierene. Containerskipene er også barrierer, bilen hans som blir ødelagt er en barriere som skal stoppe ham fra å returnere. Ethan's båt - Great Hope - som til slutt utfordrer containerskipene og kjører ut i havet forbi dem gir håp om at det er mulig å komme seg gjennom. Den kontaminerte fisken peker helt tydelig på Timothy sine egne, kontaminerte tanker mørkt farget av sønnens død. Og kvinnen i den grå drakten som ser så kjent ut for Timothy er sannsynligvis en konstruksjon av konen som kommer for å hente ham tilbake til virkeligheten. En virkelighet det nå går an å leve i. Det siste Timothy ser er nemlig båten - Great Hope - det er altså mulig å komme seg gjennom sorgen. Det finnes håp. Og først nå kan Timothy legge konstruksjonen av landsbyen bak seg.

Du verden som jeg likte denne boka - følelsen, stemningen, språkbruken, tankesprangene OG slutten! Den sparket igang mine små grå og utfordret meg veldig som leser.  The Many ble for meg en vakker bearbeidelse av sorg som jeg aldri har lest maken til. Når jeg leser andre omtaler av boka så ser jeg at langt fra alle har lest den på samme måte som meg, så her er det sannsyligvis flere "svar" på denne underlige, diffuse og atmosfærisk sterke boka. Personlig har jeg vært gjennom en lang sorgprosess de siste par årene etter å ha mistet begge mine foreldre, så kanskje tolkningen av boka kommer litt an på hva man har i ryggsekken som leser? Det hadde vært utrolig interessant å få høre tankene bak boka fra Menmuir selv. Jeg anbefaler så absolutt å lese denne! The Many er definitivt den beste boka jeg sålangt har lest på langlista til Bookerprisen i år og passerer velskrevne og intelligente The Sellout på rangeringen min. Jeg holder ennå av en tom plass øverst på pallen, for jeg har ikke lest boka fra Coetzee ennå. Det skal imidlertid litt til for å vippe The Many fra toppen og The Sellout fra den klare andreplassen sålangt.

For guds skyld, les!

Kilde: Egen bok - Forlag: Salt - Utgitt: 2016 - Sider: 141 - Språk: Engelsk - Utfordring: GoodReads, Booker longlist 2016

Fiskebåt på Malta - Great Hope?

Bookerkandidat "The Sellout" av Paul Beatty

DER tenker jeg den satt, ja. Boka som garantert havner på Booker-kortlista. Jeg sier det bare først som sist. Kommer ikke The Sellout på kortlista i 2016 så skal jeg forever boikotte alle Booker-langlister!

Boka handler kort fortalt om en ung mann som vi først treffer i fengsel. Han venter på saken sin som nå er oppe i Høyesterett. Hva han er dømt for, vites ikke ennå. Det blir rullet opp i resten av historien. Og for en historie.. Vi følger bokas hovedperson, som går under navnet Sellout eller Bonbon, i tilbakeblikk fra barndommen og ungdommen parallelt med nylig fortid forut for fengslingen. Bonbon har vokst opp i den sørlige utkanten av Los Angeles, på et lite middelklassested som kalles Dickens. Gutten ble oppdratt av en enslig far, en temmelig spesiell og kontroversiell sosiolog, som brukte sin eneste sønn som forsøkskanin i et uttall rasistisk ladde psykologiske studier. Bonbon holder ut det han blir utsatt for fordi hans far mener at dette banebrytende arbeidet han er deltaker i vil resultere i en biografi som vil løse familiens økonomiske utfordringer en gang for alle. Selvfølgelig blir det ikke slik. Faren blir istedenfor uforklarlig og uheldigvis drept av politiet, og alt som er igjen etter regningene er betalt går til det de kaller en drive-thru begravelse. Bonbon begraver faren selv i hagen, i den enden som er minst fruktbar på gården og sitter nå alene igjen, kun med selskap av Hominy Jenkins - en svart arbeider på gården som ønsker slaveriet tilbake, og som ansetter seg selv om slaven til Bonbon. Han krever å bli pisket en gang i uka og insisterer på å kalle Bonbon "master". Her starter galskapen, og den er gjennomgående i hele boka.

Paul Beatty
Bildekilde: theguardian.com

Dette er nemlig en bitende satirisk roman som utfordrer alle de hellige prinsippene man kan utfordre i USA - det urbane livet, borgerrettsbevegelsen, far-sønn forhold, og det de kaller den hellige gral av rasemessig likeverd, nemlig den svarte kinesiske restaurant... Ingen blir spart for Beatty's kritiske øye. Boka er svært morsom, gitt at man har denne typen humor, that is. Jeg flirte meg grønn flere ganger, og når Hominy og Bonbon starter med gjeninnføring av slaveriet og segregering av den lokale ungdomsskolen for å sette Dickens tilbake på det amerikanske kartet, da bikket jeg nesten over. Beatty har rett og slett skrevet en særdeles brilliant historie. Den er like opprørende som den er original. Karakterskildringene og typene er aldeles i en klasse for seg, språket er intelligent og utrolig nyansert og humoren og ironien i særklasse. Tørr humor? Ja kanskje litt, men mer absurd komisk og ironisk enn noe annet. En innertier for mitt vedkommende, og jeg krysser det jeg har for at boka havner så langt opp som overhode mulig på lista. Til topps? Jatakk! Boka starter så her, og etter dette avsnittet var jeg fullt og helt solgt...

"This may be hard to believe, coming from a black man, but I've never stolen anything. Never cheated on my taxes or at cards. Never snuck into the movies or failed to give back the extra change to a drugstore cashier indifferent to the ways of mercantilism and minimum-wage expectations. I've never burgled a house. Held up a liquor store. Never boarded a crowded bus or subway car, sat in a seat reserved for the elderly, pulled out my gigantic penis and masturbated to satisfaction with a perverted, yet somehow crestfallen, look on my face. But here I am, in the cavernous chambers of the Supreme Court of the United States of America, my car illegally and somewhat ironically parked on Constitution Avenue, my hands cuffed and crossed behind my back, my right to remain silent long since waived and said goodbye to as I sit in a thickly padded chair that, much like this country, isn't quite as comfortable as it looks."

Skal du lese ei av bøkene på langlisten, forsikre deg om at det er denne. Som Sarah Silverman så treffende sa det: "The Sellout is brilliant. Amazing. Like demented angels wrote it." Nemlig! :-)

Kilde: Egen bok - Utgitt: 2015 - Forlag: Farrar, Straus & Giroux - Sider: 289 - Språk: Engelsk

Utfordring: GoodReads, Booker prize

Bonbon på stranda - etter han har surfet i pot-rus... :o)

(eller ukjent mann på stranda i Puerto Plata, Den Dominikanske republikk :D

.

2009 Bookervinner "Ulvetid" av Hilary Mantel

Jeg har en hemmelig guilty pleasure og det er Tudor-tidens England. Jeg vet ikke helt hva det kommer av, men jeg får vel like gjerne komme ut av skapet en gang for alle: Jeg har crush på Boleyn-søstrene Mary og Anne, og hadde jeg kunnet ville jeg gått tilbake og levd blant konger og geistlige i 1500-tallets England. Herregud for ei festlig røre!

Hilary Mantel har har skrevet en fantastisk bra trilogi om denne perioden, og Ulvetid er første boka i det hun har valgt å kalle Cromwell-serien. Mantel forteller historien om 1500-tallets England sett fra Thomas Cromwell sin synsvinkel, en engelsk advokat og statsmann som jobbet som sjefsminister til den famøse kong Henrik den åttende fra 1532-1540. Cromwell kom fra heller magre kår som sønn av en voldelig håndtverker, men endte etter flere småfrekke og freidige stunt opp som en av de sterkeste og mest kraftfulle talsmennene for den engelske reformasjonen. Det var Cromwell som hjalp til å arrangere annulleringen av den særdeles så utro kong Henriks ekteskap med dronning Katarina slik at han lovlig kunne gifte seg med Anne Boleyn (mens kongen også hadde det gående med søster Mary i senga på si').

Så kan man spørre seg, hvorfor denne desperasjonen og tålmodigheten fra Henrik's side - å vente på fristerinnen Anne som ikke vil gi seg hen uten et giftermål først? Historien er todelt. Fra Anne's side så vil hun ikke ende opp som en av Henriks mange horer, hun vil ha dronningtittel. Intet mindre. Fra kong Henrik's side er det både kjærlighet og politikk på høyt nivå. Han er på knærne etter Anne, som ikke vil gi seg hen, samtidig som hans eksisterende kone og dronning Katarina ikke er istand til å gi ham en mannlig arving. England i 1520-årene er nemlig et hjerteslag fra katastrofe. Dersom kongen dør uten en mannlig arving kan landet bli ødelagt av borgerkrig. Paven og det meste av Europa motsetter seg imidlertid Henrik's ønske om å skille seg fra Katarina, og oppi dette vepsebolet trer Thomas Cromwell inn. Han er original, sjarmerende, særdeles talefør og overbevisende, idealistisk og opportunistisk. Samtidig er han i bunn og grunn en bølle, men dyktig til å lese andre mennesker og manipulere hendelser slik at de alltid ender ut til hans favør. Dette høres ut som oppskriften til en god roman, og så er det en roman, men ikke hvilken som helst fiksjon - den er bygget på korrekte, faktiske hendelser. Og resultatet? En bombe av et litterært, historisk mesterverk fra Hilary Mantel. Jeg simpelten elsket denne 700-siders mursteinen fra første til siste side.

Hilary Mantel
Bildekilde: telegraph.co.uk

Men er det bare historien jeg liker, dyneløftingen fra 1500-tallet og alle de vannvittig uforståelige eskapadene som foregikk både politisk og privat bak lukkede og ikke fullt så lukkede dører? Denne gang kan jeg heldigvis si, nei. Det er også språket. Det fantastisk gode språket som Mantel pakker historien inn i. Her lukter jeg den våte ulla, ser tåken over Themsen, føler eimen av ondskapen som bobler i kriker og kroker der den dunster eder, blod og galle og kjenner på det dypet spriket mellom geistligheten og mannen i gata. Historien er strålende, mørk og praktfull, og jeg sitter som ei flue på veggen og føler hendelsene og intrigene på kroppen. I starten tenkte jeg at dette kom til å bli en noe pompøs roman, med overdrivelser like store som korsettene laget mikrosmale midjer. Men nei. Til tross for sine mange sider har Mantel klart å holde boka stram i stilen, den er nøktern og realistisk, til tider humoristisk og flere ganger tragisk, men alltid troverdig. Dette er gjenoppstandelsen av 1500-tallets hofftid big time! Jeg vil bare avslutte med et sitat fra John Burnside, New Statesman, Books of the year:

"Å kalle Ulvetid en historisk roman er litt som å kalle Moby Dick en bok om fiske. Mantel er en forbløffende forfatter: en prosastilist som kombinerer absolutt presisjon med overbevisende flyt, og samtidig en vidunderlig nyansert menneskeskildrer."

Anbefales så absolutt!

Kilde: Egen bok - Forlag: Press Pocket - Utgitt på norsk: 2012 - Sider: 695 - Utfordring: GoodReads, Prisvinnere

Torsdag går turen hit

Texas blue bonnets, sol og varme here I come!

.

Bio-sirkelen "From HELL to Inspired" av Hilde Larsen

Tema for august i Ingalill's biografisirkel er freske frøkner og festlige fruer. Jeg tok temaet veldig så bokstavelig denne gang og valgte derfor boka til min tidligere klassevenninne og freske frue Hilde Larsen. Jepp, definitivt kortreist! Boka kom ut i år, og innholdet er nokså kontroversielt. Noen vil kanskje si at den passer vel så greit i alternativere-boksen, og det gjør den også. Som Patti Smith og poteten kan Hilde brukes til så mangt. Boka From HELL to Inspired, ble utgitt på engelsk først, men er også planlagt utgitt på norsk etterhvert. Årsaken til at jeg valgte denne boka til bio-sirkelen er todelt. For det første fordi den faktisk er skrevet av en klassevenninne og jeg var nysgjerrig på hva hun hadde å fortelle, og for det andre fordi Hilde er den eneste jeg kjenner til som har trosset Big Pharma big time, funnet sin egen vei og bokstavelig talt kastet krykkene og begynt å gå igjen. Stolt og oppreist og like bestemt som jeg kjente henne fra barndommen.

Hilde's reise startet nemlig kun en halv kilometer fra mitt eget barndomshjem. Vi hadde samme oppvekst, mødre i samme turnforening, samme aktive liv, samme asbestbefengte vann (gamle, dårlige rør) i springen og samme melke- og kjøttbaserte diett. Jeg var heldig, Hilde var ikke. Hilde ble nemlig i ung alder i tillegg alvorlig angrepet av flink-pike-syndromet og brant lyset i alle ender det var mulig å tenne en gnist. Interiørarkitektstudier utenlands, design av cruiseskip, hus-for-fremtiden, kontorlokaler og bygg i Stavanger. Hilde var der, kom med løsninger, drev eget firma, jobbet døgnet rundt, fikk seg kjekk mann, to barn, var aerobicsinstruktør, levde livet, tøyde alt som fantes av strikker og lukket øynene for at kroppen ikke helt hang med. Legg til bearbeidet mat, dårlige matvaner, røyk, alkohol og lite søvn. Det straffet seg til slutt. Big time! Resultatet? Flere år til sengs med alvorlig revmatoid artritt, lyme-sykdom (borreliose), angst og repeterende magesår. Inn og ut av sykehus og legekontor. Pilleboksen vokste seg større enn stor, listen over bivirkninger likeså, sykehusbesøkene ble lenger og lenger, til slutt fikk hun dommen. Du kommer aldri til å bli frisk, du kommer til å bli mer og mer avhengig av hjelpemidler, du er igrunnen en medisinsk lost case og må leve med smerter resten av livet. Smertestillende midler har vi imidlertid nok av. Hilsen Big Pharma og norsk sykehusvesen.

Hilde Larsen
Bilde tatt av meg

Sa jeg Hilde var bestemt? Hun er ikke det, hun er beinsta! Etter å ha vært forsøkskanin på et utall medisiner som bare behandlet symptomer og ikke gjorde noe med årsaken bak, så bestemte Hilde seg for at nok var nok og besluttet at hun var ferdig med sykehus og medisiner en gang for alle. Hun reiste hjem og la seg ned i sengen. Der ville hun bli til hun enten a) døde, eller b) fant sin egen vei ut av smertehelvete. Det ble en lang, ensom og modig reise. Og denne reisen tar Hilde oss med på i boka si. Med et håp og en indre stemme som sa at hun kunne bli helbredet tok hun flere livsforvandlende beslutninger. Hun kuttet ut alt av medisiner, la om dietten totalt og ble sengeliggende. Sakte men sikkert begynte kroppen å helbrede seg selv, men ingenting av dette kom gratis. Det ble rett og slett en reise From Hell to Inspired. Den inspirerte definitivt meg.

Siden jeg ikke pleier å omtale bøker fra venner og bekjente, så kan jeg ikke si mer om boka enn dette: Er du bare såvidt interessert i hvordan kosthold, tro, håp og masse kjærlighet og omtanke kan påvirke en fysisk og mental kropp så er dette boka å lese. Tror du blindt på leger og legemiddelindustrien? Les! Vil du pleie kroppen din og få energi, glede og lyst tilbake - ung eller eldre? Les! Jeg er ikke akkurat den som sluker alternative bøker. Dem som kjenner meg vet akkurat det. Ei heller blir jeg lurt av vidunderkurer for å oppnå midlertidig lykke/helse/whatever. Men jeg har tro på en ting - man blir hva man spiser. Så enkelt. Dette er ikke en oppskriftsbok til et lykkelig og langt liv. Dette er imidlertid historien til ei dame på nå 51 år som lever av å dele erfaringene og kunnskapene hun har gjort seg underveis på reisen. La deg inspirere! (Lyst å vite mer om forfatteren og helsereisen, sjekk ut www.inspiredbyhilde.com)

Interessert i en kopi av eboka? Hilde gir bort ett eksemplar, og det er første mann til mølla prinsippet :-) Send meg i såfall en epost til ebokhyllami@gmail.com

Nå ser jeg fram til å lese om flere freske, friske og fantastisk flotte fruer!

Kilde: Egen ebok - Forlag: iUniverse - Sider: 264 - Språk: Engelsk - Utfordring: GoodReads, Biografisirkelen

.

Booker-kandidaten "My name is Lucy Barton" av Elizabeth Strout

Jeg har bestemt meg for å skrive om alle Booker-kandidatene, og det skal jeg gjøre. Men må likevel starte med å si, at jeg er blitt en smule overrasket over de to første på lista. Nuvel. Elizabeth Strout er en amerikansk forfatter som fikk den høythengende Pulitzer-prisen for novellesamlingen Olive Kitteridge i 2009, og har nå havnet på Booker-langlisten for 2016. Jeg var nokså spent på denne romanen i utgangspunktet.

I boka møter vi Lucy Barton, en kvinne som ligger på sykehuset og som sakte, men sikkert er på bedringens vei etter en i utgangspunktet enkel operasjon. Lucy har fått besøk av sin mor som hun ikke har snakket med på flere år. Det går ikke lange tiden før vi forstår at forholdet mellom dem ikke har vært slik Lucy ønsket et mor/datter forhold burde være. Lucy og resten av familien har vokst opp i fattigdom, og de første årene av hennes liv bodde de i onkelens garasje. Uten at vi får vite så mange detaljer, så forstår vi at her er det snakk om sterk omsorgssvikt. Barnevakten i huset var ofte gårdens truck, der Lucy og broren ble stengt inne når de ikke skulle være til besvær, og mellom Lucy og moren på sykehuset ligger barndommen der som den store elefanten i rommet de ikke snakker om. Istedenfor så sladrer de om de andre menneskene fra tiden da de bodde i Ambash, men like under overflaten så aner vi spenningene mellom dem. Lucy ønsket så mye mer enn hva hun fikk, og aldri sa moren noen gang at hun var glad i henne. Men Lucy klarte seg likevel, og oppnådde drømmen hun hadde som barn - nemlig å få seg en god mann, to skjønne døtre og toppen av det hele - å bli en suksessrik forfatter. En prestasjon med den bakgrunnen, selv om moren ei heller på sykehuset gir inntrykk av at hun er stolt av datteren. Så der sitter de da og prater, flere dager til ende, før moren reiser tilbake hjem og Lucy ikke ser henne igjen. Mer eller mindre The End...

Elizabeth Strout
Bildekilde: en.wikipedia.org

Dette er også en historie fortalt fra et førstepersonfortellerssynspunkt. Til forskjell fra Hot Milk fra Levy så er imidlertid Lucy en svært så troverdig forteller. Jeg tror på forholdet mellom Lucy og moren, tilbakeblikkene til egen barndom og perioder av Lucy's liv i nyere tid med det ikke fullt så kjærlige forholdet til sin nåværende mann som en skygge bak hele historien. Lucy bretter ut hjertet og følelsene sine, og det er ekte vare. Historien hennes er imidlertid full av hull og mange hemmeligheter. Er det eller er det ikke spor av misbruk i familen? Led faren av posttraumatisk stress? Hva er den egentlige årsaken til at Lucy er sulteforet til det nesten ubehagelige på nærkontakt med andre mennesker? Hun avslører nemlig aldri hva som egentlig skjedde i den fattigdomsrammede familien sin.

Men griper historien meg? Dette er nok et dysfunksjonelt mor/datter forhold som beskrives, men det blir dessverre litt for mye prat og pjatt for min del. Det foregår litt for mange ikke fullt så interessante dialoger mellom mor og datter, selv om vi forstår at de egentlig prater om noe helt annet enn selve sladderen som høres på overflaten. Lucy vil så gjerne knyttes sterkere til moren, men de klarer ikke helt å møte hverandre. Historien kunne fort blitt altfor sentimental og selvmedlidende, men det er den faktisk ikke. Historien er også mer kompleks enn hva den ser ut for ved første øyekast, men igjen - den griper meg ikke. Dysfunksjonelle mor/datter forhold er ikke mitt foretrukne tema, det kan selvfølgelig også ha noe med saken å gjøre. Jeg vil likevel si at jeg likte denne boka mye bedre enn Hot Milk med samme tema. Her er mer substans å gripe fatt i, til tross for alt pratet. Men likte jeg boka? Mmhh... Igjen en tjah fra min side, og en undring over at denne også kom så langt som til Booker-langlista.

Kilde: Egen bok - Forlag: Penguin - Sider: 191 - Språk: Engelsk - Utfordring: GoodReads, Bookerliste

Heldigvis et annerledes mor/datter forhold

Mini-Me og jeg

.

Booker-kandidaten "Hot Milk" av Deborah Levy

I mitt ambisiøse prosjekt om å lese alle longlist bøkene på Booker-listen av året så har jeg nå lest de to lettest tilgjengelige mens jeg venter på at samtlige havner i postkassen fra Book Depository og Amazon. Skal jeg anstrenge meg for en longlist så skal jeg jammen ha bøkene i hardcopy...  Både Levy med Hot Milk og Strout med My Name is Lucy Barton fant jeg i tillegg på Storytel og begge forfatteren hadde benyttet særdeles gode, kvinnelige innlesere. Så hvordan var bøkene? Den første først.

I Hot Milk møter vi to kvinner, en mor og en datter, som ankommer den spanske landsbyen Almeria for et opphold på et behandlingssenter. Mor Rose er ifølge henne selv et offer for en biologisk sammensvergelse som har gjort at beina hennes får spontane lammelser. Hun sitter for det meste i rullestol. Datteren Sofia bor derfor fremdeles hjemme for å hjelpe moren til tross for at hun har høyere antropologi-utdannelse. Sofia har brukt mange år på å pleie moren, kjørt henne til og fra nye leger og sliter med å forstå morens sykdom. Som leser forstår man imidlertid nokså raskt at mor Rose nok er en hypokonder av verste sort, og det er kort fortalt dette Dr. Gomez på klinikken forsøker å få henne til å innse, selv om han benytter svært så eksperimentelle metoder.

Dette er historien om et særdeles dysfunksjonelt mor/datter forhold, der Rose utnytter Sofia på det sterkeste. Sofia er hennes mors tjener, og får ikke Rose det som hun vil så får Sofia virkelig gjennomgå verbalt. Pga morens sykdom så har ikke Sofia et normalt liv, ingen kjæreste, ingen mann, ingen barn. Likevel pleier hun Rose pliktoppfyllende. Dette er et sykt og gjensidig avhengighetsskapende forhold som tester forholdet mellom mor/datter helt til bristepunktet. Sofia setter også - omsider og til sannsynligvis alle leseres lettelse og applaus - også foten ned på et tidspunkt. Nok blir omsider mer enn nok. Og mer kan jeg ikke fortelle om selve innholdet.

Deborah Levy
Bildekilde: stir.ac.uk

Jeg vet ikke om det er innleserens fortjeneste, men hele boka oppleves drømmeaktig og fjern, men drømmeaktig og fjern med en viss kvalitet, om det er begripelig nok uttrykk. Selv om det er sterke følelser som beskrives i flere retninger, både sinne, kjærlighet, seksuelle erfaringer, savn og angst så blir dette lullet så godt inn at jeg som leser ikke blir direkte påvirket. Ei heller svært engasjert. Historien er velskrevet, temaene identitet, mor/datter, fremmedgjøring og tilhørighet er i utgangspunktet spennende å utforske, men jeg ble oppriktig talt lei ca halvveis ut i boka. Levy benytter Sofia som førstepersonsforteller, men hun er upålitlig, selv om Sofia både er en intelligent og gjennomtenkt observatør til hendelsene. Av og til lurer jeg på hva som egentlig skjer der borte i Almeria. Får vi egentlig vite alt? Jeg begyner å gripe etter halmstrå. Hva er det jeg ikke ser her? Er det noe mer å se her? Vann går som en tydelig metafor gjennom hele boka. Godt vann og dårlig vann, mangel på vann, medusaer i vann og nesten-drukning. Halve coveret er vann. Og vann oppleves - ihvertfall på avstand - som på coveret, blått. Og da får jeg tanken, hva betyr så fargen blå? Noe må man jo finne på når tankene flyter utenfor boka. Mener forfatteren noe med fargen blå? Eller er den en kontrast? Jeg fant følgende forklaring på fargen blå, så kan jo de som har lest boka se - at her er det kanskje noe substans å henge seg opp i? 

"Blått symboliserer fred, sannhet og samarbeid. Kaldsvannskranen er merket med blått. En usikker framtid er i det blå. En tur ut i det blå betyr at målet ikke er bestemt på forhånd, veien blir til mens du går. Å være blåøyd betyr at man er godtroende. I vår tids politikk betyr blått konservativ."

Sitatet gir sannheter og kontraster om hverandre i forhold til historien som fortelles, og treffer faktisk riktig så bra. Men er dette godt nok for meg? Jeg likte starten av Hot Milk (og hva betyr nå akkurat den tittelen for Levy, om man skal tenke metaforer?), men etterhvert så begynte jeg å mislike karakterene. Jeg trenger nødvendigvis ikke like karakterene i ei bok for å like selve boka, men midtveis ble dette noe - kjedelig? Jeg trenger noen faste holdepunkt i det minste, og det å måtte klamre meg til og nesten skape substansen selv - ref. blåfarge-/vannmetaforen - så ble boka litt vel meeehh. Det forundrer meg om boka kommer til kortlisten. Da vil jeg, faktisk, bli veldig forbauset. Anbefaler jeg boka? Tjah...

Kilde: Egen bok (lyttet til fra Storytel) - Forlag: Hamish Hamilton - Sider: 218 - Språk: Engelsk

Utfordring: GoodReads, Booker longlist 2016

Mer vann - grønt vann - kaldt Australia badevann...

Freemantle Beach

.