Du vet du har lest ei god bok når behovet for å øse ut superlativer begynner allerede i tittelfeltet på omtalen. Jeg skal klare å begrense meg - en stund.
The Many er Menmuir's debutroman, og at den har klart det kunststykket å komme seg direkte til Booker-langlista sier noe om kvaliteten som finnes mellom bokpermene. Historien som fortelles er verken komplisert eller krevende på overflaten, men når man nærmer seg slutten på disse 141 sidene så forstår man, at her har forfatteren en helt annen agenda enn hva
The Many i utgangspunktet ser ut for å være. Denne gang drister jeg meg til å ha med en egen tolkning av boka, en tolkning noen, men langt fra de fleste har gjort seg.Vær derfor forberedt, omtalen kan inneholde spoiler...
Handlingen er satt til en liten, deprimert fiskerlandsby langs kysten et sted. Her kjøper Timothy Buchannan et forlatt hus, usett. Når han ankommer og ser den dårlige tilstanden det lille huset befinner seg i så planlegger han umiddelbart å begynne og renovere det for å gjøre det mer beboelig før hans kone Lauren ankommer. Huset har tidligere vært eid av den lokale fiskeren Perran som døde 10 år tidligere. Det viser seg etterhvert at landsbyboerne ikke ønsker å snakke om husets tidligere eier, og de er heller ikke interesserte i å bli kjent med den nyinnflyttede Timothy. Han lurer veldig på hvorfor. Og hvem var egentlig Perran? Det viser seg også at fiskerlandsbyen har et større spøkelse hengende over seg, nemlig det kontaminerte havet som ikke lenger gir dem noen fangst - er de heldige får de kun halvdøde og kjemikaliespiste fisk i garnene sine. I tillegg ligger det en rekke svære containerskip ute i horisonten som fiskeritilsynet har pålagt fiskerne ikke å passere. Etter et par uker klarer Timothy å danne et skjørt vennskap med en av fiskerne, Ethan, og sammen trosser de grensen som containerskipene representerer og kommer seg ut på det åpne havet hvor de får en stor fangst som de tar med seg tilbake.
 |
Wyl Menmuir
Bildekilde: goodreads.com |
De ubesvarte spørsmålene er mange. Hvorfor får ikke fiskerne lov å passere grensen som containerskipene representerer? Hva var det med Perran som gjør at Timothy blir truet når han spør om detaljer? Hvem er konglomeratet som alltid kjøper fisken fiskerne får i garnene sine, uansett om det er halvdød, kjemikaliespist fisk eller den store fangsten Timothy og Ethan får ute på det åpne havet? Hvorfor blir huset til Timothy endevendt og rasert? Igjen - hvem var
egentlig Perran? Og
det er det store spørsmålet mange sitter igjen med etter endt bok. For meg tar imidlertid
The Many en så solid vri henimot slutten, at jeg plutselig ser hva jeg tror Menmuir har fortalt på en strålende, fordekt, men nå klart synlig måte. Selv ser jeg nemlig en vri som avslører at landsbyen egentlig er en konstruksjon i Timothy sitt egen sinn for at han skal klare å håndtere sorgen over å ha mistet sin egen sønn i barsel. En sønn de under svangerskapet kalte Perran. Dette ser vi - eller ihvertfall jeg - i flashbacks mot slutten av historien. Grunnen til at ingen i landsbyen ønsker å snakke om Perran er fordi det er Timothy's egen sønn, og det er hans eget sinn som har satt opp disse barrierene. Containerskipene er også barrierer, bilen hans som blir ødelagt er en barriere som skal stoppe ham fra å returnere. Ethan's båt -
Great Hope - som til slutt utfordrer containerskipene og kjører ut i havet forbi dem gir håp om at det er mulig å komme seg gjennom. Den kontaminerte fisken peker helt tydelig på Timothy sine egne, kontaminerte tanker mørkt farget av sønnens død. Og kvinnen i den grå drakten som ser så kjent ut for Timothy er sannsynligvis en konstruksjon av konen som kommer for å hente ham tilbake til virkeligheten. En virkelighet det nå går an å leve i. Det siste Timothy ser er nemlig båten -
Great Hope - det er altså mulig å komme seg gjennom sorgen. Det finnes håp. Og først nå kan Timothy legge konstruksjonen av landsbyen bak seg.
Du
verden som jeg likte denne boka - følelsen, stemningen, språkbruken, tankesprangene OG slutten! Den sparket igang mine små grå og utfordret meg veldig som leser.
The Many ble for meg en vakker bearbeidelse av sorg som jeg aldri har lest maken til. Når jeg leser andre omtaler av boka så ser jeg at langt fra alle har lest den på samme måte som meg, så her er det sannsyligvis flere "svar" på denne underlige, diffuse og atmosfærisk sterke boka. Personlig har jeg vært gjennom en lang sorgprosess de siste par årene etter å ha mistet begge mine foreldre, så kanskje tolkningen av boka kommer litt an på hva man har i ryggsekken som leser? Det hadde vært utrolig interessant å få høre tankene bak boka fra Menmuir selv. Jeg anbefaler så absolutt å lese denne!
The Many er definitivt den beste boka jeg sålangt har lest på langlista til Bookerprisen i år og passerer velskrevne og intelligente
The Sellout på rangeringen min. Jeg holder ennå av en tom plass øverst på pallen, for jeg har ikke lest boka fra Coetzee ennå. Det skal imidlertid litt til for å vippe
The Many fra toppen og
The Sellout fra den klare andreplassen sålangt.
For guds skyld, les!
Kilde: Egen bok - Forlag: Salt - Utgitt: 2016 - Sider: 141 - Språk: Engelsk - Utfordring: GoodReads, Booker longlist 2016
 |
| Fiskebåt på Malta - Great Hope? |
Utrolig spennende å lese din omtale og ikke minst din tolkning av boken. Skal lese noen Booker bøker, men venter på flere begeistrede omtaler. God helg Marianne!
SvarSlettSørg for at dette er ei av de du plukker opp da ;) God helg til deg også!
SlettVeldig ulike tolkninger og mottakelser av denne boken. Etter noen lunkne ble den skjøvet ned på Booker-leselisten, men nå tror jeg jammen den fyker opp igjen. Vil ikke lese så mye på tolkningene dine før etter boken er lest:-)
SvarSlettJa denne ser jeg kan slå ut i alle retninger, og det gjør den også ifølge mange GoodReads-kommentarer. Akkurat DET liker jeg med ei bok, at den gir noen noe mens andre får noe helt annet ut av en historie. Meg traff den så absolutt, men den er diffus, nokså åpen for tolkning og mer krevende enn et rett fram tema som behandles åpent og med klare hensikter. Håper du prioriterer boka. Jeg ønsker den rett inn på kortlista :)
SlettDette var den boka som umiddelbart appellerte mest til meg da Booker-langlista ble publisert. Men jeg hadde allerede bestemt meg for at jeg ikke skal inn i noe langliste-lesing i år. Det er litt for mye annet som skjer, og med utdeling av Bokbloggerprisen neste helg har forberedelsene til det fått prioritet.
SvarSlettJeg hoppet over hele midtpartiet av anmeldelsen din fordi jeg ikke ville lese spoilere, men jeg tror at dette er ei bok jeg vil finne frem til en gang i løpet av høsten.
Jeg gikk med blanke ark inn i denne boka. Helt herlig å få slik en leseopplevelse, om enn kanskje ikke helt uforventet. Lettlest, velskrevet, interessant. Denne får du plass til en søndags ettermiddag :)
SlettSom du vet greide jeg ikke vente særlig lenge, og nå er jeg ferdig og har gått tilbake og lest resten av anmeldelsen din. (Så resten av denne kommentaren vil inneholde like mye spoilere som Mariannes omtale, om noen andre leser og vil advares.)
SlettJeg leste boka, og spesielt slutten, på akkurat samme måte som deg. Underveis likte jeg veldig godt den klaustrofobiske stemningen, og jeg satt stadig og lurte på om det jeg leste var en realistisk roman eller en fremtidsdystopi. Men for meg gjorde slutten det helt klart, og det er hint underveis som støtter opp om samme lesing. For eksempel det at han aldri kan lese noe som står skrevet noe sted. Alt er i et språk han føler han burde kunne, men som han likevel ikke forstår. Det at landsbyen er en konstruksjon gir mening. Både fordi det var et sted for et lykkelig minne for Timothy og kona, og fordi det forklarer den sterke avgrensningen. Sannsynligvis betyr det også at Timothy og Ethan er samme person, det er elementer i slutten som hinter sterkt om det også.
I motsetningen til deg er jeg imidlertid ikke så sikker på om jeg likte slutten. Jeg likte boka helt frem til trådene begynte å samle seg på et vis, både stemningen og språket, men er ikke overbegeistret for at "den verdenen du er blitt presentert for er en løgn"-knepet. Må tygge litt på denne kjenner jeg. Men god bok, så absolutt!
Jeg har tenkt lenge på slutten, og tenker tidvis på den ennå. Jeg likte den da jeg leste den, men kanskje det hadde vært enda bedre å forlate slutten enda mer åpen? Det er jo ikke helt obvious at verden er en løgn, men det er sterke elementer som tilsier det. Jeg liker å bli lurt når det gjøres på en intelligent måte. Det syns jeg forfatteren klarte her, selv om han på et vis røpet seg etterhvert - som man jo som du sier ser enda klarere i etterpåklokskapens lys. Jeg liker bøker som jeg grubler på i ettertid. Jo mer de får meg til å gruble, desto bedre syns jeg de blir. Godt du likte den - for meg står den fremdeles øverst min dynamisk rangerte booker-longlist. Og den slår Coetzee med god margin. Den må jeg få skrevet om, for den ble jeg overrasket over..
Slett