Booker-kandidaten "My name is Lucy Barton" av Elizabeth Strout

Jeg har bestemt meg for å skrive om alle Booker-kandidatene, og det skal jeg gjøre. Men må likevel starte med å si, at jeg er blitt en smule overrasket over de to første på lista. Nuvel. Elizabeth Strout er en amerikansk forfatter som fikk den høythengende Pulitzer-prisen for novellesamlingen Olive Kitteridge i 2009, og har nå havnet på Booker-langlisten for 2016. Jeg var nokså spent på denne romanen i utgangspunktet.

I boka møter vi Lucy Barton, en kvinne som ligger på sykehuset og som sakte, men sikkert er på bedringens vei etter en i utgangspunktet enkel operasjon. Lucy har fått besøk av sin mor som hun ikke har snakket med på flere år. Det går ikke lange tiden før vi forstår at forholdet mellom dem ikke har vært slik Lucy ønsket et mor/datter forhold burde være. Lucy og resten av familien har vokst opp i fattigdom, og de første årene av hennes liv bodde de i onkelens garasje. Uten at vi får vite så mange detaljer, så forstår vi at her er det snakk om sterk omsorgssvikt. Barnevakten i huset var ofte gårdens truck, der Lucy og broren ble stengt inne når de ikke skulle være til besvær, og mellom Lucy og moren på sykehuset ligger barndommen der som den store elefanten i rommet de ikke snakker om. Istedenfor så sladrer de om de andre menneskene fra tiden da de bodde i Ambash, men like under overflaten så aner vi spenningene mellom dem. Lucy ønsket så mye mer enn hva hun fikk, og aldri sa moren noen gang at hun var glad i henne. Men Lucy klarte seg likevel, og oppnådde drømmen hun hadde som barn - nemlig å få seg en god mann, to skjønne døtre og toppen av det hele - å bli en suksessrik forfatter. En prestasjon med den bakgrunnen, selv om moren ei heller på sykehuset gir inntrykk av at hun er stolt av datteren. Så der sitter de da og prater, flere dager til ende, før moren reiser tilbake hjem og Lucy ikke ser henne igjen. Mer eller mindre The End...

Elizabeth Strout
Bildekilde: en.wikipedia.org

Dette er også en historie fortalt fra et førstepersonfortellerssynspunkt. Til forskjell fra Hot Milk fra Levy så er imidlertid Lucy en svært så troverdig forteller. Jeg tror på forholdet mellom Lucy og moren, tilbakeblikkene til egen barndom og perioder av Lucy's liv i nyere tid med det ikke fullt så kjærlige forholdet til sin nåværende mann som en skygge bak hele historien. Lucy bretter ut hjertet og følelsene sine, og det er ekte vare. Historien hennes er imidlertid full av hull og mange hemmeligheter. Er det eller er det ikke spor av misbruk i familen? Led faren av posttraumatisk stress? Hva er den egentlige årsaken til at Lucy er sulteforet til det nesten ubehagelige på nærkontakt med andre mennesker? Hun avslører nemlig aldri hva som egentlig skjedde i den fattigdomsrammede familien sin.

Men griper historien meg? Dette er nok et dysfunksjonelt mor/datter forhold som beskrives, men det blir dessverre litt for mye prat og pjatt for min del. Det foregår litt for mange ikke fullt så interessante dialoger mellom mor og datter, selv om vi forstår at de egentlig prater om noe helt annet enn selve sladderen som høres på overflaten. Lucy vil så gjerne knyttes sterkere til moren, men de klarer ikke helt å møte hverandre. Historien kunne fort blitt altfor sentimental og selvmedlidende, men det er den faktisk ikke. Historien er også mer kompleks enn hva den ser ut for ved første øyekast, men igjen - den griper meg ikke. Dysfunksjonelle mor/datter forhold er ikke mitt foretrukne tema, det kan selvfølgelig også ha noe med saken å gjøre. Jeg vil likevel si at jeg likte denne boka mye bedre enn Hot Milk med samme tema. Her er mer substans å gripe fatt i, til tross for alt pratet. Men likte jeg boka? Mmhh... Igjen en tjah fra min side, og en undring over at denne også kom så langt som til Booker-langlista.

Kilde: Egen bok - Forlag: Penguin - Sider: 191 - Språk: Engelsk - Utfordring: GoodReads, Bookerliste

Heldigvis et annerledes mor/datter forhold

Mini-Me og jeg

.