Booker-kandidaten "Hot Milk" av Deborah Levy

I mitt ambisiøse prosjekt om å lese alle longlist bøkene på Booker-listen av året så har jeg nå lest de to lettest tilgjengelige mens jeg venter på at samtlige havner i postkassen fra Book Depository og Amazon. Skal jeg anstrenge meg for en longlist så skal jeg jammen ha bøkene i hardcopy...  Både Levy med Hot Milk og Strout med My Name is Lucy Barton fant jeg i tillegg på Storytel og begge forfatteren hadde benyttet særdeles gode, kvinnelige innlesere. Så hvordan var bøkene? Den første først.

I Hot Milk møter vi to kvinner, en mor og en datter, som ankommer den spanske landsbyen Almeria for et opphold på et behandlingssenter. Mor Rose er ifølge henne selv et offer for en biologisk sammensvergelse som har gjort at beina hennes får spontane lammelser. Hun sitter for det meste i rullestol. Datteren Sofia bor derfor fremdeles hjemme for å hjelpe moren til tross for at hun har høyere antropologi-utdannelse. Sofia har brukt mange år på å pleie moren, kjørt henne til og fra nye leger og sliter med å forstå morens sykdom. Som leser forstår man imidlertid nokså raskt at mor Rose nok er en hypokonder av verste sort, og det er kort fortalt dette Dr. Gomez på klinikken forsøker å få henne til å innse, selv om han benytter svært så eksperimentelle metoder.

Dette er historien om et særdeles dysfunksjonelt mor/datter forhold, der Rose utnytter Sofia på det sterkeste. Sofia er hennes mors tjener, og får ikke Rose det som hun vil så får Sofia virkelig gjennomgå verbalt. Pga morens sykdom så har ikke Sofia et normalt liv, ingen kjæreste, ingen mann, ingen barn. Likevel pleier hun Rose pliktoppfyllende. Dette er et sykt og gjensidig avhengighetsskapende forhold som tester forholdet mellom mor/datter helt til bristepunktet. Sofia setter også - omsider og til sannsynligvis alle leseres lettelse og applaus - også foten ned på et tidspunkt. Nok blir omsider mer enn nok. Og mer kan jeg ikke fortelle om selve innholdet.

Deborah Levy
Bildekilde: stir.ac.uk

Jeg vet ikke om det er innleserens fortjeneste, men hele boka oppleves drømmeaktig og fjern, men drømmeaktig og fjern med en viss kvalitet, om det er begripelig nok uttrykk. Selv om det er sterke følelser som beskrives i flere retninger, både sinne, kjærlighet, seksuelle erfaringer, savn og angst så blir dette lullet så godt inn at jeg som leser ikke blir direkte påvirket. Ei heller svært engasjert. Historien er velskrevet, temaene identitet, mor/datter, fremmedgjøring og tilhørighet er i utgangspunktet spennende å utforske, men jeg ble oppriktig talt lei ca halvveis ut i boka. Levy benytter Sofia som førstepersonsforteller, men hun er upålitlig, selv om Sofia både er en intelligent og gjennomtenkt observatør til hendelsene. Av og til lurer jeg på hva som egentlig skjer der borte i Almeria. Får vi egentlig vite alt? Jeg begyner å gripe etter halmstrå. Hva er det jeg ikke ser her? Er det noe mer å se her? Vann går som en tydelig metafor gjennom hele boka. Godt vann og dårlig vann, mangel på vann, medusaer i vann og nesten-drukning. Halve coveret er vann. Og vann oppleves - ihvertfall på avstand - som på coveret, blått. Og da får jeg tanken, hva betyr så fargen blå? Noe må man jo finne på når tankene flyter utenfor boka. Mener forfatteren noe med fargen blå? Eller er den en kontrast? Jeg fant følgende forklaring på fargen blå, så kan jo de som har lest boka se - at her er det kanskje noe substans å henge seg opp i? 

"Blått symboliserer fred, sannhet og samarbeid. Kaldsvannskranen er merket med blått. En usikker framtid er i det blå. En tur ut i det blå betyr at målet ikke er bestemt på forhånd, veien blir til mens du går. Å være blåøyd betyr at man er godtroende. I vår tids politikk betyr blått konservativ."

Sitatet gir sannheter og kontraster om hverandre i forhold til historien som fortelles, og treffer faktisk riktig så bra. Men er dette godt nok for meg? Jeg likte starten av Hot Milk (og hva betyr nå akkurat den tittelen for Levy, om man skal tenke metaforer?), men etterhvert så begynte jeg å mislike karakterene. Jeg trenger nødvendigvis ikke like karakterene i ei bok for å like selve boka, men midtveis ble dette noe - kjedelig? Jeg trenger noen faste holdepunkt i det minste, og det å måtte klamre meg til og nesten skape substansen selv - ref. blåfarge-/vannmetaforen - så ble boka litt vel meeehh. Det forundrer meg om boka kommer til kortlisten. Da vil jeg, faktisk, bli veldig forbauset. Anbefaler jeg boka? Tjah...

Kilde: Egen bok (lyttet til fra Storytel) - Forlag: Hamish Hamilton - Sider: 218 - Språk: Engelsk

Utfordring: GoodReads, Booker longlist 2016

Mer vann - grønt vann - kaldt Australia badevann...

Freemantle Beach

.