Forlaget Tiden skriver følgende om boka:
"En liten familie på tre er i oppløsning. De klarte det ikke. Karen klarte det ikke. Koret av stemmer melder seg, fra venninner til familieterapeuter, med ord som skal hjelpe: Delt bosted. Mekling. Fordeling. Tilknytning. Forutsigbar adferd. Transitt-fase. Barn er robuste skapninger. Karen lytter til dem, slik en moderne kvinne skal, samtidig som alt i henne gjør opprør. Nei, barnet er mitt. Det er jeg som er dets mor. Det finnes ingenting moderne ved meg. Likevel kommer spørsmålene: I hvilken grad er rollen som mamma knyttet til det å være familie? Er datteren fortsatt hennes når hun er hos faren? Hvis man er mor den ene uken, hva er man i den andre?"
Du verden så gjenkjennelig, var det første som slo meg da jeg leste vaskeseddelen til boka. Som Karen gjorde jeg det samme stuntet, så boka havnet raskt på leselista. Det er alltid interessant (les: 15 år i ettertid nå faktisk morsomt) å se hvordan andre takler/taklet(?) de samme utfordringene som man selv møtte. Er her noe å lære? Kan dette være ei bok til andre kvinner i samme situasjon? En anbefaling oppi en heller turbulent og lettere skremmende periode av livet? Dette var utgangspunktet for lesningen min.
La meg ta det positive først. Dette er ei kort bok. Det er også ei interessant bok, gitt det tunge tema i utgangspunktet. Isakstuen har også benyttet seg av en skrivestil jeg liker veldig godt og setter mer og mer pris på. Hun lager nemlig luft rundt utsagnene sine. Både visuelt, som å sette bare to setninger som et avsnitt, på egen side, og å hoppe i tid mellom dengang da hun var gift, direkte nåtid og indirekte nåtid. Det gjør at man som leser stopper opp, tenker og funderer. Hva mente Karen egentlig? For Karen tolker situasjoner, og konkluderer selvfølgelig med eget syn og erfaring fra ryggsekken. Og dyrene i boktittelen?
"På et lysegrønt venteværelse, med en febril og øreverkende Anna på fanget, kom jeg over en avisnotis om et kull med rotteunger som ble flyttet fram og tilbake mellom to pappesker over en fire ukers periode. Målet med forsøket var, sto det, å etterlikne en virkelighet tilsvarende den skilsmissebarn av i dag må forholde seg til. Jeg sjekket forsiden til bladet. 2014."
...
Da vi kom hjem (...) googlet jeg "rats, Switzerland, experiment, boxes" og endte til sist opp på nettsidene til det sveitsiske universitetet. Der sto det å lese at da forsøket var over og de små pelskledde var vel gjenforent med opphavet, tok det ikke mange dagene før de gikk løs på moren, en snau uke etter hjemkomsten ble hun funnet halvt oppspist ved matskålen, la oss ikke trekke for enkle og raske slutninger, uttalte en av forskerne, det som ser ut som hevn, trenger ikke være hevn."
 |
| Monica Isakstuen Bildekilde: isakstuen.no |
"Jeg vet, jeg vet, jeg vet. Dette er ingen konkurranse. Men jeg vil vinne den."Pang, der mistet hun all min sympati. Og dette korte, presise og avslørende avsnittet repeteres ikke mindre enn tre ganger utover i boka. I tillegg kommer sytingen. Og den litt nedlatende holdningen til moren som også er skilt. Karens far flyttet nemlig fra dem da Karen var liten, og det lar ikke moren Karen glemme. Jeg tar meg i å tenke: ta deg nå sammen kvinne! Se positivt på livet! Det er faktisk mulig! Alle øyeblikkene som nå verdsettes så mye høyere enn da livet gitt på skinner. Stopp i nuet, lev! Livet er ikke en dans på roser selv om man lever i ekteskapet! Gjør det beste utav det! Vær snill med din eks-mann som gjør så godt han kan, faktisk! Nei - dette er ikke en konkurranse!
Ja, det er mulig å like bøker der man ikke setter så stor pris på hovedpersonen. Unnskyld av Ida Hegazi Høyer er et godt eksempel på det. Vær snill mot dyrene ble likevel ikke noen høydare hos meg, en viss gjenkjennelseseffekt og skrivestilen til tross. Jeg fant lite nytt, det ble litt for lettvint kanskje? Og så har jeg på et vis hørt alt før - bortsett fra koplingen mot dyrehistoriene, som jeg også likte. Anbefales forsåvidt. Jeg fikk imidlertid sansen for skrivestilen til Monica Isakstuen, så henne kommer jeg til å lese mer av, selv om denne ikke helt traff.
Kilde: Egen ebok - Utgitt: 2016 - Forlag: Tiden - Sider: 208 - Utfordring: GoodReads, Nye norske forfattere
 |
| Mine fra dengang da :-) |
