Godt og blandet januar

Januar allerede over, og lesemålsetningene ennå i rute. Vi har emigrert til Canada for vinteren og kommer ikke hjem før til påske. Kindle, headset til lydbøker fra Audible og Storytel er med samt lånekortet til biblioteket her i Whistler. En ting er sikkert, jeg skal ikke gå tom for bøker. I januar har jeg lest 9 bøker, fire av dem er allerede omtalt. De andre fem følger her.

Jeg er blitt virkelig glad i svenske Anders de la Motte. Han skriver ypperlig spenningskrim og flere av bøkene hans er oversatt til norsk. I Høstdåd møtes fem ungdommer til utendørs avslutningsfest etter endt skolegang, og de aner at dette kanskje kan være siste gang de møtes. I løpet av denne kvelden blir en av dem utsatt for en ulykke og omkommer. 27 år senere verker fremdeles ulykken som et åpent sår i bygda. Når politisjefen pensjonerer seg blir mordetterforsker Anna Vesper, opprinnelig fra Stockholmspolitiet, ansatt i stillingen. Da begynner plutselig ting å røre på seg i den lille bygda. Kan ulykken fra nesten tredve år tilbake vise seg å ikke være en ulykke likevel?

Anders de la Motte er en av Sveriges beste og mest populære spenningsforfattere og flere av bøkene hans er utgitt på norsk. Han er tidligere politi og sikkerhetssjef i et av verdens største IT-selskaper, noe som gir en solid tyngde til det krimtekniske i bøkene hans. Høstdåd er andre boka i en planlagt serie på fire. Han har også gitt ut boka Vinterild som jeg var like begeistret for. Ytterligere to av bøkene hans - UltiMatum og MemoRandum - har jeg skrevet litt om HER. Det ligger også en trilogi fra forfatteren innlest på engelsk hos strømmetjenesten Storytel (lydbøker). De skal jeg definitivt også få med meg. Så langt anbefales alle bøkene jeg har lest fra forfatteren!

Tolv år etter at en ung jente ble voldtatt og drept i Hafnarfjörður, blir en tidskapsel gravd opp i Reykjavik. I kapselen ligger ti år gamle brev fra skolebarn, der de har skrevet ned sine forestillinger om Island anno 2016. Men blant brevene finnes også en usignert liste med initialer, med beskjed om at disse menneskene skal drepes. Når så først ett, så to lemlestede lik blir funnet, er det ikke tvil om at brevet må tas på alvor. Politimannen Huldar og barnepsykologen Freyja blir stadig trukket lenger inn i saken og i morderens verden, men det viser seg at ingenting er som de tror, og ingenting går som planlagt.

Det jeg likte spesielt godt med denne boka fra islandske Sigurdadottir er persongalleriet. Et knippe troverdige karakterer, og så falt jeg fullstendig for politimannen Huldar. For dem som ikke liker grotesk krim, her er det avsagde hender og føtter, men jeg føler likevel ikke at dette blir spekulativt. Med saklig språk og fin oppbygning av krimplottet så er likevel disse hendelsene spiselige ;-) Dette er første boka mi fra Yrsa Sigurdadottir. Jeg har også boka DNA fra forfatteren stående i hylla hjemme. Den blir ikke stående lenge, og fordøyes garantert i påsken. Dragsug anbefales!

Det tok sin tid før jeg kom igang med tredjeboka i klimakvartetten til Maja Lunde. Ikke fordi jeg ikke hadde tro på boka, men fordi "alle" leste den samtidig da den kom ut. Jeg liker klimakonseptet til forfatteren og jeg liker oppbygningen av bøkene hennes. Også i denne boka får vi innblikk i tre tidsepoker - fortid, nåtid og en temmelig dystopisk fremtid - og temaet i boka er przewalskihesten - hesterasen som er regnet som verdens siste overlevende villhest. Vi følger rasen fra den fanges, via oppdrett i dyrehage til den settes tilbake på de mongolske steppene for å klare seg selv. I tillegg til å fortelle om skjebnen til przewalskihesten flettes klimautfordringene jorden står overfor inn i historien på beste Maja-Lunde-vis. Det er troverdig, det er dystopisk og det er historisk så korrekt det kan komme fra en forfatter som har satt seg som mål å flette klimadiskusjonene i verden inn i bøkene sine. Jeg likte Bienes Historie, jeg likte Blå og selv om Przewalskis hest hadde en litt annen tone enn de to forutgående bøkene så anbefaler jeg også denne. Så får vi se fram til fjerde og siste boka i klimakvartetten fra forfatteren. Tommelopp!

Jeg er kommet til William Wisting #13 og leser meg jevnt og trutt gjennom Jørn Lier Horst sin krimserie. I Det innerste rommet er det stortingspolitiker og AP-veteran Bernhard Clausen historien dreier seg rundt. Han blir funnet død, og på hytta hans i Stavern blir det funnet saker og ting som definitivt ikke burde befunnet seg på ei hytte. Dette kan faktisk sette landets interesser i fare. Wisting får ansvaret for en etterforskningsgruppe som får i oppdrag å etterforske saken. Med seg på lasset har han også denne gang datteren Line, som nå har sluttet i VG jobber som freelance journalist parallelt med rollen som alenemor. Politikerdødsfallet ser ut for å kanskje kunne henge sammen med en forsvinning, og det blir Wisting med Line i teamet som ruller opp saken. 

Nok en gang en gjennomarbeidet krimhistorie fra Lier Horst dette. Her vet jeg som leser hva jeg får. En solid krimhistorie, ingen løse tråder, ingen spekulative mord, null gørr og guffe og en etterforskning som føles troverdig, logisk og grundig. Ingen tvil om at Lier Horst fremdeles kan politifaget sitt til fingerspissene. Skal jeg trekke noe ned så må det bli nettopp det faktum at man vet hva man får i bøkene fra Horst. Liker du dem, så leser du hele serien. Synes du de er slow med for lite thrillermoment, ja så er igrunnen de aller fleste slik. Rett og slett god sofakrim som man kan lese på kveldstid uten å få mareritt om natta. Av og til kan det være akkurat det man er på jakt etter :-)  Wisting-bøkene fra Horst anbefales fremdeles.

Så til David Baldacci. En forfatter jeg har spart og spart på til en regnværsdag. Anbefalt meg opp gjennom årene fra flere som kjenner lesepreferansene mine. Nå var det jammen dags! Jeg startet med denne boka, som er førsteboka i serien om de to Secret Service agentene Sean King og Michelle Maxwell. Kort fortalt så handler boka om Michelle, en agent som mislykkes i å beskytte en presidentkandidat slik at han blir kidnappet. Sean på sin side opplevde for åtte år siden at mannen han skulle beskytte, også en presidentkandidat, blir skutt og drept uten at han klarer å forhindre det. Sean og Michelle har begge to fått karrierene ødelagt, og sammen bestemmer de seg for å etterforske de to tilsynelatende tilfeldige hendelsene. Dette skaper selvfølgelig støy på alle nivå. Kan sakene ha en fellesnevner?

Jepp. Dette svinger det av. Og når serien på (foreløpig) seks bøker i tillegg er lest inn på Storytel med en av mine favorittinnlesere - Ivar Nergaard - så får den en ekstra piff. Jeg tenker det skal få bli serien jeg skal lytte til her borte vest i fjellom. Anbefales også, om du var i tvil :-)

Januar har med andre ord vært fyllt med kun gode bøker for egen del. Jeg har ingen andre lesemålsetninger for året enn at jeg skal forsøke å lese gjennomsnittlig to bøker i uka. Jeg er foreløpig i rute.


Tallenes tale

• 9 bøker - 3717 sider
• Kjønn: 5 menn, 4 kvinner
• Medium: 5 lydbøker, 3 ebøker, 1 papirbok
• Bokkjøp: 1
• Sjanger: 2 romaner (humor og klima), 3 krim,  1 action, 1 psykologisk thriller, 2 fantasy
• Land: Sverige, Kypros, Island, USA, Norge (3), England (2)
• Kilder
• Audible 2 lydbøker (credit)
• Storytel 3 lydbøker (abonnement)
• Amazon bokkjøp: 1
• Bokhylla: 1
• Leseeks: 1

Her er vi sikret om vi snør inne :-)
Whistler, Canada

"Når det mørkner" av Jørn Lier Horst

Flere av favorittforfatterne mine utkommer med bok i år. Kjekt, men travelt! En jeg likevel alltid har tid til er Jørn Lier Horst. Han er rett og slett den mest behagelige krimforfatteren jeg leser. Troverdig og laid back Horst-krim, kaller jeg bøkene hans. De du kryper under pleddet i soffen med og leser en regnværsdag uten å være redd for å slite med nattesøvnen i etterkant. Ingen spekulasjon i vold, ingen psykothriller-/skrekktendenser og ingen cliffhangers for å skape kunstig tempo. Rett og slett krimbøker av go'sorten som du like gjerne kan gi bestemor som barnebarnet til jul uten å trå feil.

Jørn Lier Horst
Bildekilde: jlhorst.com

I Når det mørkner går Horst, med etterforsker William Wisting, trettitre år tilbake i tid. Det er førjulstid i Larvik og Wisting's første sak som etterforsker i Politiet. Vi treffer derfor en ung betjent, med tvillinger i barnevogn, hjemmeværende kone og med økonomi som barnefamilier flest. Krimgåten denne gang er todelt, pengeran og biltyverier samt en uløst sak som viser seg å gå helt tilbake til 1920-tallet og som involverer en gammel bil med kulehull som blir funnet på en låve.

For en gammel Horst-leser så er det festlig å lese om Wisting som ung og uerfaren etterforsker, for her antyder forfatteren karaktertrekk som vi vet har utviklet seg i en eldre utgave av etterforskeren. Dette er nostalgi, tilbakeblikk på hvordan verden var dengang da, og hvordan en ung og utålmodig Wisting ikke helt klarer å roe rumpa i det han ser på som Politiet's noe satte etterforskningsrutiner. Wisting vil, driver seg selv og jobber på fritiden for å løse saken han finner mest interessant, nemlig historien til den etterlatte bilen.

Dette er godt håndtverk. Dette er gjennomarbeidet. Dette er rett og slett nordic noir med Horst slik jeg liker ham. VG har gitt terning 4. Jeg trenger ikke alltid være enig med dem. Bankers julegave, sier nå jeg :-)

Kilde: Egen e-bok - Utgitt: 2016 - Forlag: Gyldendal - Sider: 224 - Utfordring: GoodReads

Resten av høsten...?

November avrundes med..

..en aldri så liten samlebokomtale. Litt lettere irritert er jeg dog av alt oppstyret rundt betalte bloggere i media, blanding av kortene, dem (den) som påberoper seg å ha enerett på alt vettet her på vår litterære jord og dommedagsprofetier. Selv er jeg optimistisk av natur, det vil helst gå godt, impulskontrollen har aldri vært verre og livet ser lyst ut, til og med i møkkaværet på vestlandet. Carpe det som carpes kan! Så bøkene for november -

Trist som faen av Ari Behn, Vennskapets Pris av Kjell Askildsen og diktsamlingen The Journals of Susanna Moodie av Margaret Atwood er behørig behandlet via linkene. Det var de eneste tre bøkene som fikk sine egne omtaler på bloggen inneværende måned.

Ellers har jeg lyttet til 2015's beste trippel. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen - mix'en av Indidason's saktegående islandskrim, kombinert med humorklumpen og vinkjenneren Fredric Drum til Nygårdshaug og Lee Child's testosteronbombe Jack Reacher er rett og slett en genial trippelcombo! Samtlige av de tre seriene ligger på Storytel, og jeg lytter til dem vekselvis i nevnte rekkefølge. Alle bøkene har sålangt veldig gode innlesere, er på det jevne velskrevne og ikke minst engasjerende lettlyttende! Viktig for meg som vaser rundt og gjør ting samtidig som jeg lytter.

 

Vannet handler om et lik som kommer til syne i innsjøen Kleifarvatn på Island. Liket er bundet fast i en gammel kortbølgesender av russisk fabrikat, og ulikt de forutgående bøkene i Erlendur-serien så foregår hendelsene i denne boka i to tidssoner - både i Leipzig på sekstitallet og i nåtid på Island. Tema er den kalde krigen og islendingenes mulige rolle i denne? Vannet er en annerledes Indridason-krim. Like saktegående og møysommelig gjennomarbeidet, men med en mer kompleks historie og et bredere persongalleri. Jeg ble overrasket. Det liker jeg!

 Fredrik Drum er denne gang på Italia-besøk på oppdrag fra Roma-universitetet, men allerede på vei dit blir han selvfølgelig viklet inn i et mysterium og havner alene og villfaren på ei fjellhylle langt fra folk. Han blir selvfølgelig reddet, det går i vin og vinslott, løsning av codex ofanis, flere mordforsøk, gammel kjærlighet ruster ikke?, døde mennesker uten tegn på ytre vold og oppklaring til slutt. Nygårdshaug bruker her nesten samme oppskrift som i hans første Drum-bok, Honningkrukken, men det blir likevel aldri kjedelig, selv om det klinger et gjenkjennelsens ekko gjennom hele boka. På nygårdshaugsk vis kommer klamme klisjeer på rekke og rad, men der andre forfattere tråkker i klisjesalaten så klarer alltid Nygårdshaug å tippe ned på rette siden. Det kommer ene og alene av karakteren Fredric Drum. Jeg hadde nemlig samme følelse for Drum i førsteboka som jeg hadde av Captain Jack Sparrow i Johnny Depp's skikkelse. "Nei vet du hva, dette er virkelig over the top"... etterfulgt av.."hmm.. dette funker faktisk, riktig så godt - etterhvert"... og så blir man nesten avhengig av fyren! Ska sei! Dødens Codex er til forveksling likt oppbygget som Honningkrukken, men det gjør absolutt ingenting!

Jack Reacher havner på sin vandring i Despair, en en-manns-by hvor alt, inkludert et svært lønnsomt gjenvinningsanlegg for metall, eies av en temmelig forkvaklet og gal evangelist. I tillegg ligger det uforklarlig nok en høyrisiko militærbase bare noen få kilometer utenfor gjenvinningsanlegget. Det viser seg at byen Despair har mer enn én hemmelighet, men ingen kan eller vil fortelle hva det går i. Når Jack Reacher kommer over en død, ung gutt i ødemarken som omgir Despair, og så én til - samtidig som det bor unge, single og tilsynelatende livredde jenter på motellet i Despair, da tar selvfølgelig Jack Reacher saken i egne hender. Jeg fatter ikke hvorfor Tom Cruise fikk rollen som Jack Reacher i den eneste filmen som sålangt er basert på bøkene til Lee Child. Kanskje derfor det ble med den ene filmen? Bøkene er herlige spenningsthrillere som er gode å ha på øret. I denne tolvte boka om Jack Reacher er jeg ennå ikke blitt lei. Jeg lytter til ei bok i serien i måneden. Helt perfekt! Dette er ikke høyverdig litteratur, ei heller finurlig morsomt eller overly komplisert. Testosteron, action, pene damer og Reacher, det er det du får her. Intet mer. Intet mindre.

Så til noe helt annet. En virkelig, norsk Badboy! Jørn Lier Horst har, sammen med badboy'en selv - Trond Einar Frednes - skrevet en skremmende fortelling tatt rett ut av norsk virkelighet. En virkelighet jeg faktisk i min naivitet ikke hadde trodd var så rå og brutal i vårt lille land. Om boka skrives det at den langt overgår krimromanenes miljøbeskrivelser. Ikke noe er mer sant enn akkurat det! Jeg sitter ennå og føler på fryktelighetene som ble begått i og rundt Sandefjord av denne mannen og hans medsammensvorne, og jeg kan ikke annet enn å beundre Jørn Lier Horst som (sammen med Frednes) har klart å formidle denne historien på en spiselig måte. Horst og Frednes, to menn på hver sin side av loven. Begge startet sine "karrierer" tidlig på nittitallet og i historien følger vi begge to gjennom mange år - direkte inn i et av Norges tyngste kriminelle miljøer. Bakgrunnen for bokprosjektet er at Frednes kontaktet Horst og fortalte at han ville komme med hele sin historie, ærlig og usminket. Horst tok etter flere vurderinger oppdraget og har skrevet boka basert på flerfoldige sider Frednes skrev ned om seg og sitt liv mens han satt i fengsel. Pakistanske gjenger, grove ran, brutale overfall, trusler, halliker og horer, fester, stoff og ville biljakter med politiet på hjul. Horst har valgt å skrive boka i flere tidsperspektiv og fra begges synsvinkel. Et veldig heldig fortellerteknisk grep. Dette er ikke ei bok for de sarte, men ei bok som likevel bør leses av de fleste. Skremmende samfunnsrealisme.

Ondaatje er en kanadisk/singalesisk forfatter og poet som nok er best kjent for sin roman Den Engelske Pasienten, som ble en Oscar-belønnet film. Jeg har lest Ondaatje ifm Canada-prosjektet mitt og var veldig nysgjerrig på denne boka. Jeg hadde nemlig ikke lest Den Engelske Pasienten, men sett filmen - som jeg ikke likte noe særlig... In the Skin of a Lion tester grensen mellom historie og myte og handler om Patrick Lewis som kommer til Toronto i 1920. Han tjener til livets opphold ved a) å bli betalt for å søke etter en forsvunnet millionær og b) som tunnelldriver under Lake Ontario. Underveis krysser Patrick's liv livene til flere av karakterene som dukker opp igjen i Ondaaatje's Den Engelske Pasienten.

Personlig syns jeg at dette er en roman som kun passer en smal målgruppe, nemlig dem som setter poetisk prosa over alt annet. Det er en roman med svært lite struktur, den består av løse og ofte tomme tråder, motivasjonen som driver karakterene er i beste fall tvilsom og selve karakterutviklingen er langt fra overbevisende. Tiden går fort, og så veldig sakte. Historien kan følge en karakter tilfeldig, for så å slippe ham igjen. Det ser ut som om Ondaatje har hatt et noe for vidtrekkende formål med boka. Han er innom så utrolig mange tema; tømmerfløting, faget dynamittsprenging, brobygging, fallende nonner i flere enn én forstand, kommunisme, terrorisme, en dæsj romantikk. Men jeg så ikke noe formål med å bringe alt dette på bane. Jeg ble fullstendig frustrert av boka, og selv om den kun var på rundt 270 sider så orket jeg ikke fullføre. Dessverre. Hører svært gjerne fra andre som har lest denne! Ikke likte jeg filmen, ikke fullførte jeg boka. Det var da voldsomt!

Heldigvis avsluttet jeg måneden med to favoritter - fornøyelige, herlige favorittforfattere! Kollektivt Selvmord er en definitivt humreverdig bok over et seriøst tema, noe som forfatteren takler på strak arm. Aldri hysterisk morsomt, men Paasilinna viser stor menneskekjennskap og håndterer temaet selvmord på en genial, og definitivt annerledes måte. Kanskje noe repeterende. Kanskje littegranne langtekkelig der på midten. Men så absolutt leseverdig!

I Slutten på verden slik vi kjenner den møter vi omsider Doppler igjen. Doppler som stakk til skogs i førsteboka. Stakk fra bruk-og-kast- og flinkhetssamfunnet for å skape et nytt liv for seg selv i skogen, basert på jakt, fiske og å bytte til seg andre livstrengende varer. Nå er Doppler tilbake, og vil inn i varmen igjen. Inn til kona og ungene. Inn i huset. Melde seg inn i den vanlige verden. Men det er ikke enkelt. Kona har fått ny samboer, så Doppler flytter inn i hagens tre. Han blir en kikker og følger med på alt som skjer i huset. Han runker på naboens skatoll, kommer seg inn i huset, blir kastet på gata, treffer tiggerimmigranter, havner i Københavns pornoindustri for så å returnere tilbake til Norge. Og til huset. Med elgkalven Bongo som nå er blitt voksen og stor. Og hvordan det går? Ja det får du lese selv! :-) Det er ikke måte på hvor mange samfunnsaktuelle tema Loe bringer på bane i denne sisteboka om Doppler. Det blir nesten vel mye. Men så er det Doppler da. Og ironien. Og pekefinger'n. Og språket til Loe. Og den crazy, men likevel skremmende gjenkjennelseseffekten. Joda, dette er bra. Dette er Loe-bra! Mye bedre, synes jeg, enn Loes forrige Vareopptelling. Slutten på verden slik vi kjenner den er absolutt verd både pengene og tiden - om man liker absurde bøker, that is ;-)


En månedsoppsummering

• Kjønn: 9 menn og 1 kvinne på forfatterfronten
• Språk: 3 engelske og 7 norske
• Format: 3 lydbøker, 2 ebøker, 5 papirbøker - Storytel lønner seg som bare det
• Antall: 10 bøker og har passert GoodReads-målet på 100 i 2015 med 8 bøker!!!
• Sjangere: Poesi, politikk/samfunn/sak, poetisk prosa, krim, thriller, noveller = blanda drops

Alt i alt såre fornøyd, til tross for at det sprutregner vannrett - en rogalandsspesialitet...

Og et bilde av Tau-ferja i solnedgang, lovlig lånt av sambo -
for å bevise at det ikke alltid regner her. Bare veldig ofte :-)