..en aldri så liten samlebokomtale. Litt lettere irritert er jeg dog av alt oppstyret rundt betalte bloggere i media, blanding av kortene, dem (den) som påberoper seg å ha enerett på alt vettet her på vår litterære jord og dommedagsprofetier. Selv er jeg optimistisk av natur, det vil helst gå godt, impulskontrollen har aldri vært verre og livet ser lyst ut, til og med i møkkaværet på vestlandet. Carpe det som carpes kan! Så bøkene for november -
Trist som faen av Ari Behn,
Vennskapets Pris av Kjell Askildsen og diktsamlingen
The Journals of Susanna Moodie av Margaret Atwood er behørig behandlet via linkene. Det var de eneste tre bøkene som fikk sine egne omtaler på bloggen inneværende måned.
Ellers har jeg lyttet til 2015's beste trippel. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen - mix'en av Indidason's saktegående islandskrim, kombinert med humorklumpen og vinkjenneren Fredric Drum til Nygårdshaug og Lee Child's testosteronbombe Jack Reacher er rett og slett en genial trippelcombo! Samtlige av de tre seriene ligger på Storytel, og jeg lytter til dem vekselvis i nevnte rekkefølge. Alle bøkene har sålangt veldig gode innlesere, er på det jevne velskrevne og ikke minst engasjerende lettlyttende! Viktig for meg som vaser rundt og gjør ting samtidig som jeg lytter.
Vannet handler om et lik som kommer til syne i innsjøen Kleifarvatn på Island. Liket er bundet fast i en gammel kortbølgesender av russisk fabrikat, og ulikt de forutgående bøkene i Erlendur-serien så foregår hendelsene i denne boka i to tidssoner - både i Leipzig på sekstitallet og i nåtid på Island. Tema er den kalde krigen og islendingenes mulige rolle i denne?
Vannet er en annerledes Indridason-krim. Like saktegående og møysommelig gjennomarbeidet, men med en mer kompleks historie og et bredere persongalleri. Jeg ble overrasket. Det liker jeg!
Fredrik Drum er denne gang på Italia-besøk på oppdrag fra Roma-universitetet, men allerede på vei dit blir han selvfølgelig viklet inn i et mysterium og havner alene og villfaren på ei fjellhylle langt fra folk. Han blir selvfølgelig reddet, det går i vin og vinslott, løsning av codex ofanis, flere mordforsøk, gammel kjærlighet ruster ikke?, døde mennesker uten tegn på ytre vold og oppklaring til slutt. Nygårdshaug bruker her nesten samme oppskrift som i hans første Drum-bok,
Honningkrukken, men det blir likevel aldri kjedelig, selv om det klinger et gjenkjennelsens ekko gjennom hele boka. På nygårdshaugsk vis kommer klamme klisjeer på rekke og rad, men der andre forfattere tråkker i klisjesalaten så klarer alltid Nygårdshaug å tippe ned på rette siden. Det kommer ene og alene av karakteren Fredric Drum. Jeg hadde nemlig samme følelse for Drum i førsteboka som jeg hadde av Captain Jack Sparrow i Johnny Depp's skikkelse. "Nei vet du hva, dette er virkelig over the top"... etterfulgt av.."hmm.. dette funker faktisk, riktig så godt - etterhvert"... og så blir man nesten avhengig av fyren! Ska sei!
Dødens Codex er til forveksling likt oppbygget som
Honningkrukken, men det gjør absolutt ingenting!
Jack Reacher havner på sin vandring i Despair, en en-manns-by hvor alt, inkludert et svært lønnsomt gjenvinningsanlegg for metall, eies av en temmelig forkvaklet og gal evangelist. I tillegg ligger det uforklarlig nok en høyrisiko militærbase bare noen få kilometer utenfor gjenvinningsanlegget. Det viser seg at byen Despair har mer enn én hemmelighet, men ingen kan eller vil fortelle hva det går i. Når Jack Reacher kommer over en død, ung gutt i ødemarken som omgir Despair, og så én til - samtidig som det bor unge, single og tilsynelatende livredde jenter på motellet i Despair, da tar selvfølgelig Jack Reacher saken i egne hender. Jeg fatter ikke hvorfor Tom Cruise fikk rollen som Jack Reacher i den eneste filmen som sålangt er basert på bøkene til Lee Child. Kanskje derfor det ble med den ene filmen? Bøkene er herlige spenningsthrillere som er gode å ha på øret. I denne tolvte boka om Jack Reacher er jeg ennå ikke blitt lei. Jeg lytter til ei bok i serien i måneden. Helt perfekt! Dette er ikke høyverdig litteratur, ei heller finurlig morsomt eller overly komplisert. Testosteron, action, pene damer og Reacher, det er det du får her. Intet mer. Intet mindre.
Så til noe helt annet. En virkelig, norsk Badboy! Jørn Lier Horst har, sammen med badboy'en selv - Trond Einar Frednes - skrevet en skremmende fortelling tatt rett ut av norsk virkelighet. En virkelighet jeg faktisk i min naivitet ikke hadde trodd var så rå og brutal i vårt lille land. Om boka skrives det at den langt overgår krimromanenes miljøbeskrivelser. Ikke noe er mer sant enn akkurat det! Jeg sitter ennå og føler på fryktelighetene som ble begått i og rundt Sandefjord av denne mannen og hans medsammensvorne, og jeg kan ikke annet enn å beundre Jørn Lier Horst som (sammen med Frednes) har klart å formidle denne historien på en spiselig måte. Horst og Frednes, to menn på hver sin side av loven. Begge startet sine "karrierer" tidlig på nittitallet og i historien følger vi begge to gjennom mange år - direkte inn i et av Norges tyngste kriminelle miljøer. Bakgrunnen for bokprosjektet er at Frednes kontaktet Horst og fortalte at han ville komme med hele sin historie, ærlig og usminket. Horst tok etter flere vurderinger oppdraget og har skrevet boka basert på flerfoldige sider Frednes skrev ned om seg og sitt liv mens han satt i fengsel. Pakistanske gjenger, grove ran, brutale overfall, trusler, halliker og horer, fester, stoff og ville biljakter med politiet på hjul. Horst har valgt å skrive boka i flere tidsperspektiv og fra begges synsvinkel. Et veldig heldig fortellerteknisk grep. Dette er ikke ei bok for de sarte, men ei bok som likevel bør leses av de fleste. Skremmende samfunnsrealisme.
Ondaatje er en kanadisk/singalesisk forfatter og poet som nok er best kjent for sin roman
Den Engelske Pasienten, som ble en Oscar-belønnet film. Jeg har lest Ondaatje ifm Canada-prosjektet mitt og var veldig nysgjerrig på denne boka. Jeg hadde nemlig ikke lest
Den Engelske Pasienten, men sett filmen - som jeg ikke likte noe særlig...
In the Skin of a Lion tester grensen mellom historie og myte og handler om Patrick Lewis som kommer til Toronto i 1920. Han tjener til livets opphold ved a) å bli betalt for å søke etter en forsvunnet millionær og b) som tunnelldriver under Lake Ontario. Underveis krysser Patrick's liv livene til flere av karakterene som dukker opp igjen i Ondaaatje's Den Engelske Pasienten.
Personlig syns jeg at dette er en roman som kun passer en smal målgruppe, nemlig dem som setter poetisk prosa over alt annet. Det er en roman med svært lite struktur, den består av løse og ofte tomme tråder, motivasjonen som driver karakterene er i beste fall tvilsom og selve karakterutviklingen er langt fra overbevisende. Tiden går fort, og så veldig sakte. Historien kan følge en karakter tilfeldig, for så å slippe ham igjen. Det ser ut som om Ondaatje har hatt et noe for vidtrekkende formål med boka. Han er innom så utrolig mange tema; tømmerfløting, faget dynamittsprenging, brobygging, fallende nonner i flere enn én forstand, kommunisme, terrorisme, en dæsj romantikk. Men jeg så ikke noe formål med å bringe alt dette på bane. Jeg ble fullstendig frustrert av boka, og selv om den kun var på rundt 270 sider så orket jeg ikke fullføre. Dessverre. Hører svært gjerne fra andre som har lest denne! Ikke likte jeg filmen, ikke fullførte jeg boka. Det var da voldsomt!
Heldigvis avsluttet jeg måneden med to favoritter - fornøyelige, herlige favorittforfattere!
Kollektivt Selvmord er en definitivt humreverdig bok over et seriøst tema, noe som forfatteren takler på strak arm. Aldri hysterisk morsomt, men Paasilinna viser stor menneskekjennskap og håndterer temaet selvmord på en genial, og definitivt annerledes måte. Kanskje noe repeterende. Kanskje littegranne langtekkelig der på midten. Men så absolutt leseverdig!
I
Slutten på verden slik vi kjenner den møter vi omsider Doppler igjen. Doppler som stakk til skogs i førsteboka. Stakk fra bruk-og-kast- og flinkhetssamfunnet for å skape et nytt liv for seg selv i skogen, basert på jakt, fiske og å bytte til seg andre livstrengende varer. Nå er Doppler tilbake, og vil inn i varmen igjen. Inn til kona og ungene. Inn i huset. Melde seg inn i den vanlige verden. Men det er ikke enkelt. Kona har fått ny samboer, så Doppler flytter inn i hagens tre. Han blir en kikker og følger med på alt som skjer i huset. Han runker på naboens skatoll, kommer seg inn i huset, blir kastet på gata, treffer tiggerimmigranter, havner i Københavns pornoindustri for så å returnere tilbake til Norge. Og til huset. Med elgkalven Bongo som nå er blitt voksen og stor. Og hvordan det går? Ja det får du lese selv! :-) Det er ikke måte på hvor mange samfunnsaktuelle tema Loe bringer på bane i denne sisteboka om Doppler. Det blir nesten vel mye. Men så er det Doppler da. Og ironien. Og pekefinger'n. Og språket til Loe. Og den crazy, men likevel skremmende gjenkjennelseseffekten. Joda, dette er bra. Dette er Loe-bra! Mye bedre, synes jeg, enn Loes forrige
Vareopptelling.
Slutten på verden slik vi kjenner den er absolutt verd både pengene og tiden - om man liker absurde bøker, that is ;-)
En månedsoppsummering
- Kjønn: 9 menn og 1 kvinne på forfatterfronten
- Språk: 3 engelske og 7 norske
- Format: 3 lydbøker, 2 ebøker, 5 papirbøker - Storytel lønner seg som bare det
- Antall: 10 bøker og har passert GoodReads-målet på 100 i 2015 med 8 bøker!!!
- Sjangere: Poesi, politikk/samfunn/sak, poetisk prosa, krim, thriller, noveller = blanda drops
Alt i alt såre fornøyd, til tross for at det sprutregner vannrett - en rogalandsspesialitet...
 |
Og et bilde av Tau-ferja i solnedgang, lovlig lånt av sambo -
for å bevise at det ikke alltid regner her. Bare veldig ofte :-) |
