Booker-langlistede "Serotonin" av Michel Houellebecq

La meg si det først som sist - jeg ble rimelig overrasket over at jeg likte denne boka! I utgangspunktet ei bok som ikke har fristet meg til å lese. Eller, fristet meg nok til å lese ennå, til tross for at den faktisk står hjemme i bokhylla blant flere andre uleste-på-vent-kanskje-en-gang-bøker. Men så var det langlisten til den internasjonale Booker-prisen da, som fikk meg til å bruke en credit hos Audible på lydbokvarianten, og det angrer jeg definitivt ikke på nå i etterkant.

I korte trekk handler boka om den aldrende landbruksingeniøren Florent-Claude Labrouste, en mann som midtveis i livet føler seg dypt deprimert både pga sine romantiske fiaskoer (selv om han ved romanens start deler leilighet med en ung og yppig japansk pike) og sin manglende suksess innenfor sitt eget fagfelt. Når vi møter Labrouste er han på randen til å dø av tristhet ifølge ham selv. Han hater sin unge kjæreste, og følelsen er temmelig sikkert gjensidig. Karrieren er i all hovedsak over og han går på heftige lykkepiller (er mao sterkt medisinert) for å takle det daglige livet. Så langt har han penger nok, mye takket være sine foreldre, men pengene vil heller ikke vare inn i evigheten. På et innfall forlater han sin unge, japanske kjæreste for å returnere til Normandie, der han en gang jobbet med markedsføring av regionale oster og - utrolig nok - hvor han en gang var forelsket og til og med kanskje lykkelig. Men finner han lykken igjen i et land og en landsdel som er ødelagt av globalisering, europeisk jordbrukspolitikk og en gjeng med bønder som lengter tilbake til hvordan livene deres var tidligere?

Michel Houellebecq
 Bildekilde: El Mundo

Jeg lyttet som sagt til lydboka, og jeg må si at John Sackville gjorde en formidabel jobb med innlesingen. Romanen er skrevet i jeg-form, noe som gjorde seg svært godt i lydbokformatet. Innholdet er nemlig en lang tanke-/talestrøm fra Labrouste der han reflekterer over gjenforeninger med gamle kjærester, filosoferer over ideer om kjærlighet og ungdom, fantaserer om fortiden og hans overhengende ønske om å oppleve det han føler han har mislykket mest med i livet - nemlig å finne lykken. Romanen er rett og slett fornøyelig mørk, der Labrouste - nå med manglende sexlyst og null evne til ereksjon pga medisineringen - gjenopplever fortiden der det tydeligvis er de seksuelle erfaringene som trer sterkest frem fra hukommelsen.

Serotonin er en studie i depresjon hvor protagonisten er brutalt ærlig med seg selv. Samtidig er boka nesten morsom til tider, som en svart komedie. Til tross for alt snakket om sex, så oppleves historien verken pornografisk eller provoserende. Dette er en roman fra en forfatter som ikke bare beskriver menneskelig forfall, men også den triste og langsomme tilbakegangen i det nyliberale Frankrike. Stilen er tørr, forstyrrende og på samme tid både følelsesrik og følelsesløs. Dersom Serotonin representerer stilen til Houellebecq så skal jeg definitivt lese mer fra forfatteren.

Anbefales!

Kilde: Audible - Utgitt: 2019 - Sider: 320 - Språk: Engelsk

Utfordring: GoodReads, Int Booker langliste 2020

Livet skal leves og nytes til det stupes :-)
Whistler, Canada

.

Thrilleren "To the Lions" av Holly Watt

Jøss! Jeg går fra den ene gode boka til den andre for tiden. Denne gang kom jeg over den utmerkede thrillerdebuten To the Lions fra britiske Holly Watt.

Casey Benedict, stjernereporter i The Post i London, har så langt i karrieren infiltrert livene og avslørt løgnene til utallige politikere og maktpersoner.  Ved å bruke kontaktenettet sitt, og evnene sine til å skli inn i hvilken som helst identitet som passer situasjonen, er Casey alltid på jakt etter den neste store historien. Dette uansett hvor stor fare et potensielt skup kan plassere henne i, eller hva kostnadene kan komme til å bli rent følelsesmessig.

Etter å ha overhørt en samtale på en eksklusiv nattklubb i London, begynner hun å undersøke det tilsynelatende opplagte selvmordet til en velstående ung britisk mann. Dødsfallet hans har påvirket forloveden og familien sterkt og det er også mannens død som får vektskålen til å tippe over for en mye mer uhyggelig og farlig skandale som involverer verdens mektigste ledere og magnater - menn som samles i Nord-Afrika for en ekstrem og hemmelig jakt. Sammen med medreporter Miranda og krigsveteranen Ed ved sin side, vil Casey finne ut hva som egentlig foregår. En reise som tar henne fra London, via det glitrende sosietetslivet i St. Tropez til flyktningeleirene i Libyas ørken.

Holly Watt

Denne boka er uhyggelig. Og faktisk også direkte vemmelig. Ikke fordi forfatteren mesker seg i blod, gørr og grufulle detaljer, men fordi historien ligger og vipper akkurat der hvor den kanskje kanskje kan nappe borti de mørkeste delene av menneskesinnet i virkeligheten. En flik av en urgammel drift. En tanke det kun er lov å tenke, ikke gjøre. 

Njææhh... Dette høres vel over the top ut, tenker du? Urealistisk? Vel, forfatteren har selv jobbet som gravejournalist for både The Sunday Times, The Telegraph og The Guardian, og på ett tidspunkt skal hun ha gått seg vill i en atombunker under et av Muammar Qaddafis palass. Hun har besøkt flyktningeleire og jaget etter pirater rundt Det Indiske hav, så en helt urealistisk journalist er nok ikke protagonisten Casey. Forfatteren har nemlig førstehåndskjennskap til å avsløre hvordan penger, privilegium og makt kan misbrukes. Tittelen To the Lions kommer fra en kommentar hun fikk fra sin egen editor. Pass på hvem du kaster til løvene idag i jakten på det neste, store nyhetsoppslaget...

Jeg anbefaler defintivt boka. Den er en sidevender. Den får deg også til å tenke og gruble. Hva er det som foregår der ute som vi egentlig ikke kjenner til? Kan verden virkelig være så jævlig? Fantastisk bra thrillerdebut og starten på en forhåpentligvis forrykende god serie.

Boka vant CWA Ian Fleming Steel Dagger Award i 2019 og ble valgt til Book of the Year i både The Times, The Sunday Times, The Telegraph og The Guardian. (Noe farget, kanskje, siden hun har jobbet i 3/4 av avisene, men lell..)


Telegraph skriver:

“Pacy and genuinely thrilling. Watt has lived her story and that is the main draw, but she is also a proper writer with a fine turn of phrase. This promises to be an outstanding series.”

Engelske Crime Review sier om boka:

"A superbly plotted debut... frighteningly plausible and utterly unforgettable! This is a rollercoaster of a book... To the Lions is quite sensational."

Norske bloggen OP-5

har skrevet om boka HER.

Kilde: egen ebok - Kjøpt: Amazon - Utgitt: 2019 - Språk: Engelsk - Sider: 397 - Sjanger: Thriller
Utfordring: GoodReads

Litt mer fredelig her

The Silent Patient (Den Tause Pasienten) av Alex Michaelides

Det er svært sjelden jeg sammenlikner bøker her på bloggen, men denne gang må jeg. Anskaffet meg nemlig den psykologiske thrilleren Terapeuten av Helene Flood en gang i oktober i fjor. Den har jeg ikke klart å komme gjennom ennå, er 1/3 ferdig... Boka kjeder meg virkelig... Forhåndssolgt til en rekke land og hypet i været var ingen hjelp. Entusiasmen min sier vel det meste... Så leste jeg om The Silent Patient som lå som #1 på New York Times listen. Njææhhh... Skulle jeg bli "lurt" igjen, tro? Kjapp konklusjon for de utålmodige: Terapeuten kan gå hjem og legge seg. Skal du lese én psykologisk thriller i år, skaff deg The Silent Patient! Boka er allerede oversatt til norsk, Den Tause Pasienten.

Ingen spoiler!

I begge bøkene har vi en terapeut som protagonist, men hvor psykologen Sara i Terapeuten kjedet meg til døde så er til gjengjeld psykoterapisten Theo en helt annen skål. Besatt av å avdekke motivet til den kjente malerinnen Alicia Berenson som drepte sin egen mann Gabriel går Theo til verks på en, la meg si det sånn, rimelig utradisjonell måte. Alicia's liv er perfekt som kjent malerinne gift med en dyktig motefotograf. De bor i et av de mest bemidlede områdene i London og beveger seg definitivt i overklassen. En kveld returnerer imidlertid ektemannen Gabriel hjem etter en sen fotoshoot for å bli skutt i ansiktet av Alicia. Siden sier aldri Alicia ett eneste ord. Hun nekter simpelthen og snakke og gir heller ingen forklaring på hva som skjedde, og hvorfor.

Theo Faber har helt siden han hørte om den spesielle saken og situasjonen til Alicia alltid ønsket å få jobbet med henne for å prøve og trenge gjennom skallet hennes og omsider få henne til å snakke etter alle disse årene. Alicia har hele tiden etter hendelsen oppholdt seg på den rettsmedisinske enheten The Grove nord for London. Når det plutselig oppstår en ledig stilling ved institusjonen er ikke Theo sein med å søke, og får også etterhvert jobben som Alicia's psykoterapist.

Mer vil jeg ikke si om historien, for den har absolutt sine særegne twists and turns som til slutt leder fram til en løsning man som leser definitivt ikke kan fantasere seg frem til på forhånd. Plottet er rett og slett genialt! Og selv om jeg fikk mine anelser et sted over midten der, så klarte jeg ikke å se det fulle og hele bildet før slutten var nær. Dette er rett og slett så nær den perfekte thriller man kan komme. Ikke rart at Brad Pitt's firma allerede har kjøpt opp filmrettighetene. Og det på en debutroman! Forfatteren Michaelides er definitivt et navn å merke seg, for dette lover svært bra for fremtiden!

David Baldacci, en av mine gamle forfatterfavoritter som det nå er på tide å grave fram igjen, sier følgende om boka

“The Silent Patient sneaks up on you like a slash of intimidating shadow on a badly lit street. Alex Michaelides has crafted a totally original, spellbinding psychological mystery so quirky, so unique that it should have its own genre. I read it in two nights and savored every luscious word, every grim encounter, every startling twist. The pages will burn with the friction from your hands turning them.”

Alex Michaelides
Bildekilde: wikipedia

Alex Michaelides er født på Kypros, har gresk-kypriotisk far og engelsk mor. Han studerte engelsk litteratur ved Cambridge og fikk sin MA som manusforfatter ved American Film Institute i Los Angeles. Han skrev filmen The Devil You Know (2013) med Rosamund Pike i hovedrollen og var med-skribent på The Con is On (2018), med Uma Thurman, Tim Roth, Parker Posey og Sofia Vergara i hovedrollen.

The Silent Patient er debutromanen hans. Boka var #1 New York Times bestselger av Hardcover Fiction i sin første uke og var den nest mest solgte boka i 2019 på Amazon.coms liste over mest solgte bøker i skjønnlitteratur.

Det er ikke bare meg :-)

Anbefales!

Kilde: egen ebok - Forlag:  Celadon Books - Utgitt: 2019 - Språk: Engelsk (oversatt til norsk) 

Sider: 336 - Sjanger: Psykologisk thriller

Ebokhyllami og sambo
Snowboardbumser i Whistler, Canada :-)

 

Lydbokserieavhengig - Split Worlds av Emma Newman

 Etter å ha lest og tøtet om den utrolig bra Planetfall-serien til Emma Newman gjøv jeg løs på en ny serie fra samme forfatter, og denne fantasyserien - Split Worlds - var ferdigskrevet. DET liker jeg! Tålmodigheten min er ikke stor når jeg venter på nye bøker i en god serie, og har lært - at om det er mulig, så begynner jeg ikke på dem før de er ferdigskrevet. OM jeg klarer å være tålmodig nok...

Split Worlds er en urban fantasy-serie som er fyllt av trolldom, feer med magiske evner og store feider i dynastier som kjemper om makt, rikdom og kontroll. Vi befinner oss i 1800-tallets England med dets kostymeball, klasseskiller og sosiale skikker. I en parallel verden kun et speilglass unna opererer noen stormannsgale og farlige feer, trollmenn med egeninteresser og jordas elementer i menneskeform. Og fanget midt i mellom, noen få vanlige og ikke fullt så vanlige mennesker som forsøker å skape seg sine egne liv og kanskje utgjøre en forskjell?

Dette er så fornøyelig som det kan få bli, og det gledet meg stort at Newman allerede i denne serien - skrevet før Planetfall - har et utrolig godt grep om både persongalleri og plottutvikling. Og så skriver hun så forbannet fengende at det er umulig å stoppe etter bare ei bok. Disse fem lyttet jeg til på rappen fra Audible, og det er faktisk også forfatteren selv som leser inn bøkene sine. Innertieren er at hun har en svært god innleserstemme som i tillegg suger deg til historien.

Emma Newman
Bildekilde: wikipedia

Hva kan jeg si? Liker du serier i urban fantasy sjangeren, les denne! I utgangspunktet syns du kanskje dette høres ut som ungdomsbøker? Det er det definitivt ikke. Serien er full av interessante samfunnsidéer, politiske og sosiale sjakktrekk og et overklasse-England som lyser ut av boksidene. Språket er en fryd og den komplekse, men likevel lettfattelige plottoppbygningen er enkel å følge. Legg til en fryktløs, men likevel svært så menneskelig heltinne som kjemper for kvinners likestilling i et mannsdominert, aristokratisk 1800-talls England og spe på med en god dose humor og ironi og du har en uimotståelig leseopplevelse foran deg. Anbefales!

Emma Newman er en profesjonell lydbokforteller og er også medskriver og vert for den Hugo-nominerte podkasten 'Tea and Jeopardy' som involverer te, kake, mild fare og syngende kyllinger... Hun har vunnet Hugo-prisen i 2014 for Split Worlds og Arthur C. Clarke-prisen i 2017 for Planetfall og er virkelig en up and coming stjerne på sci-fi/fantasy himmelen.

Kilde: Egen lydbok/Audible - Utgitt: 2013-2017 - Språk: Engelsk - Sjanger: Urban Fantasy

Så var vi her igjen :-)
Whistler, Canada

.

Detektor av Erlend Loe

Denne boka var en snurrig liten sak fra Loe. Jeg var ikke helt klar over at boka ikke var en roman, men et filmmanuskript. Vel, hvorfor ikke? Jeg har jo bestemt meg for å lese hele Loe's forfatterskap anyway. Og filmen, den kom ut i 2000. Så ja, det ble også en film :-)


HIstorien har flere karakterer, men dreier seg i hovedsak rundt Daniel Jor. Han er nyutdannet psykolog, har fått seg praksisplass og har metalldetektor. Daniel Jor med detektor bor sammen med sin mor (ja ja, pun inteded) og er feilinformert når det gjelder sin biologiske bakgrunn. Han er kompis med en radiovert og samen Ante og treffer etterhvert Janne, som heller ikke er helt hvem hun utgir seg for å være. Alle søker de noe, og finner noe annet enn det de søkte etter i utgangspunktet. Både med detektoren (djeeezes, hvor får Loe fantasien fra?) og ellers i livet. Og hunder ligger begravet over alt.

Forvirret? Det må du bare være. Dette var nemlig både en typisk, og en atypisk Loe. Lun humor, nedgravde hemmeligheter, familievold og løgner i skjønn forening. Om jeg likte den? Definitivt! Jeg liker annerledes og sære saker, spesielt om de er innpakket i humor. Anbefales!

Fun fact: Filmkritikerlaget ga den Filmkritikerprisen og kalte den et vågestykke i filmfortelling. Den ble refusert til Filmfestivalen i Cannes, men nominert til priser ved Filmfestivalen i Moskva. Filmen vant to priser under Amanda-utdelingen i 2001: beste kvinnelige skuespiller til Hildegun Riise og Amandakomitéens debutantpris til Pål Jackman. Filmen og regissør Jackman fikk dessuten Filmkritikerprisen samme år. 

Kilde: egen bok - Utgitt: 2000 - Forlag: Cappelen Damm

Slutten av 2019 på en strand :-)
Velkommen 2020!

 

Parhestene Renberg og Knausgård

November er sakprosamåneden over alle, og for første gang har jeg tatt måneden seriøst på ordet. De siste tre bøkene jeg har lest er sakprosa, og jeg holder på med min fjerde. Hvorfor har jeg ikke lest mer sakprosa tidligere? For å spørre på renbergsk: HÆ?

Hvorfor Tore Renberg og Karl Ove Knausgård sånn plutselig i november? Ja si det, utslag av tilfeldigheter sannsynligvis. Jeg leser Knausgård (men ikke Min Kamp-bøkene). Jeg leser ALT av Renberg, fordi han er ... Renberg. Så har det seg sånn at de var venner før i verden og fant hverandre i samme lidenskapen for litteratur, popmusikk og ambisjonen om å bli forfattere. Velrenommerte sådanne. Begge hadde fedre som drakk - ja, jeg har lest nok om og fra dem til å vite det. Så der stod jeg da, blant Superparkens bokhyller - det nye, kombinerte skolebygget og folkebiblioteket på Tau - og fant kompisene like ved siden av hverandre i hylla. De måtte få bli med meg hjem. Og bøkene deres? Anbefales! Begge to... faktisk!

Knausgård sin Uforvarende er ei lita bok i den nye serien (2018) til Forlaget Oktober som de har kalt Lese, skrive. I denne serien er det så langt utgitt fire bøker. Felles for bøkene og de utvalgte forfatterne er at forlaget har invitert dem til å reflektere over egen skrive- og leseprosess.

Det skal innrømmes at jeg var temmelig interessert i hva det var som fikk Knausgård til å bevege seg helt ytterst på kanten av den selvfremstillende litteraturen - navlebeskuelsen - som forfatter. Det gir denne lille boka et fint innblikk i. Hvordan forfatteren jobbet mot skrivesperrer, det sterke behovet for å bli forfatter selv om alle hans tidlige forsøk ble refusert igjen og igjen. Og igjen.

Boka åpner med: "Spørsmålet om hvorfor jeg skriver, høres enkelt ut, men enkelheten er forræderisk." En spennende inngang til en svært åpen og direkte Knausgård som virkelig graver til bunns i egne utfordringer som forfatter. Den kan gi trøst til de fleste som går rundt med en skribent i magen. Som meg. Boka er pitteliten. 75 fysisk små sider, men likevel pakket med gjennomtenkte refleksjoner. Såpass bra, at jeg faktisk har bestilt boka til odel og eie, siden dette eksemplaret må returneres til biblioteket.

Kilde: biblioteket - Forlag: Oktober - Utgitt: 2018 - Sider: 75 - Utfordring: Sakprosa, GoodReads

Så Renberg på fest. Quite another cup of tea entirely. I denne boka tar nemlig forfatteren for seg tre andre forfattere, og hvorfor han synes å lese dem er som å gå på fest. Boka er et resultat av tre foredrag som Renberg holdt for fulle saler på Litteraturhuset i Oslo. De tre favorittforfatterne er franske Honoré de Balzac, svenske Selma Lagerløf og islandske Halldor Laxness. Med andre ord tre episke klassikere løftet fram i lyset igjen.

Ble jeg solgt? Ja, jeg ble solgt. Renberg er en eminent foredragsholder og det skinner gjennom i tekstene, som forøvrig er mer eller mindre ordrett fra foredragene. I tillegg kommer det i boka her et svært interessant forord fra forfatteren selv, som spinner rundt spørsmålet: "Er det sånn at måten vi omtaler en opplevelse på er med på å forme opplevelsen?" Dette, og påstanden om romanens død, er inngangen til de tre foredragene. Jeg kan ikke annet enn å anbefale denne også. Jeg kommer definitivt til å lese Balzac, jeg kommer med stor sannsynlighet å lese Lagerløf. Laxness? Hmm.. Den må vokse litt mer på meg, men det lille jeg fikk innblikk i fra Renberg pirret definitivt interessen. Mulig jeg må gjøre et forsøk der også. Via biblioteket i første omgang ;-)

Dette er bare to av bøkene i sakprosanovember. Det kommer definitivt flere. HOlder på med to parallelle akkurat nå. Like spennende! Stay tuned - og velg en sakprosabok du også!

Kilde: Biblioteket - Utgitt: 2012 - Forlag: Oktober - Sider: 132 - Utfordring: Sakprosa, GoodReads

..

De fire første i Planetfall-serien av Emma Newman

Det har vært stille på bloggen en liten stund. Det har flere årsaker, men en av dem er at jeg har lest fire bøker på rad fra en og samme forfatter i en og samme serie, og det mest fornuftige ville være å skrive om alle fire under ett. Bøkene er nemlig svært bra og bør ikke skilles. Likevel sitter jeg noe småirritert tilbakelent her. Fjerdeboka er selvfølgelig ikke siste boka i serien, og nå må jeg vente! Tålmodighet er en dyd jeg dessverre ikke fikk utdelt så mye av, men tror ikke det hjelper så mye å purre på forfatteren.

I førsteboka Planetfall møter vi en gruppe idealister som er på vei ut i verdensrommet i romskipet Atlas, til en planet som skal kunne avsløre sannheten om menneskehetens plass i kosmos. En uberørt, beboelig klode ennå uten mennesker, ikke forgiftet ei eller merket av krig. På denne planeten mener Lee Suh-Mi at de også vil finne Gud, men hva finner de? Og hvorfor møter de andre mennesker der? I de påfølgende tre bøkene treffer vi flere forskjellige karakterer som har tilknytning til romskipet Atlas og en ideologisk gruppe som kaller seg The Circle. Hva er sammenhengen mellom ideologene og Atlas? Hva er gjemt i tidskapselen som skal åpnes førti år etter romskipet forlot jorden? Og hva vil menneskeheten gjøre nå når det nesten ikke er mulig å dyrke mat på moder jord? Gjøre opprør? Men hvordan og med hva?

Emma Newman
Bildekilde: fantasticfiction.com

I utgangspunktet høres kanskje dette ut som nok en sci-fi/dystopi i en voksende skog av dystopier, men  hvor action vanligvis driver handlingen videre så er det karakterene som bærer hele vekten her. Emma Newman har klart å bygge et særdeles troverdig og komplekst persongalleri, der det stadig dukker opp overraskelser. Ikke bare på personnivå, men også hvordan psykologien i grupper kan påvirke enkeltmennesket.

Selv om serien helt klart tilhører sci-fi sjangeren så er den ikke overøst med kompleks teknologi. Noe jeg forsåvidt er veldig glad i selv, men denne gang er det noe så lite håndfast som den menneskelige psyken som står i hovedfokus. Og det er her forfatteren har klart å gjøre det geniale. Som leser sitter man nemlig og tenker, hva ville jeg gjort om jeg ble utsatt for a) eller b)? Gått for c)? Her er det virkelig bare å la seg rive med i historien. Jeg vil ikke røpe noenting som helst, men advarer heller: du vil bli hektet! Sett av tid til fire bøker :-)

Bokserien er ennå ikke oversatt til norsk, jeg vet heller ikke om eller når den vil bli oversatt. Men engelsk versjon finnes, både i bokform og på Audible i lydbokvariant. Jeg har vekselvis lest bok og lyttet til serien. Audible har en svært god innleser, så den anbefaler jeg virkelig om du liker lydbokalternativet.

Emma Newman er en britisk forfatter som skriver mørke noveller, sci-fi og urban fantasy romaner. To andre serier jeg definitivt skal kikke nærmere på av forfatteren er Split Worlds og Industrial Magic. Informasjon om disse finner dere på Fantastic Fiction. Foruten å skrive er hun også vertinne for den Hugo-nominerte podcasten "Tea and Jeopardy" som jeg nok må sjekke ut.

 Kilde: egne bøker/lydbøker - Utgitt: 2015-2019 - Språk: Engelsk - Utfordring: GoodReads

Kaffe og vin på en søndag?
Jepp, det er lov!

.

"Dyrene i Afrika" av Erlend Loe

Hadde noen fortalt meg at jeg ville like en bok om sodomi, eller - på godt norsk - sex mellom mennesker og dyr, ja da ville jeg ristet kraftig på hodet og ledd både høyt og lenge av akkurat den påstanden. Vel, jeg har ledd. Høyt, om enn ikke så lenge om gangen. Nettopp av ei bok om skjending av dyr. Og den som fikk meg til det var vel kanskje ingen bombe, Erlend Loe. Jeg fatter ikke helt hvordan han a) kommer på idéene sine, b) klarer å skrive så distansert absurd om alt fra dyresex via runking på naboens kommode til mennesker som går av skaftet fordi de taper en runde krokket med sin bror og c) kommer unna med det i norske medier. Vel, noen runder med irriterte innlegg i aviser finnes jo, men noen større skandale har han ennå ikke klart å stelle istand. Ei heller med Dyrene i Afrika.

Så hva går denne boka i? Den handler om noe så enkelt og grunnleggende som følelsen av å ikke helt høre hjemme i det samfunnet man er født/havnet inn i og om dragninger og tilbøyeligheter som kanskje ikke kommer helt til overflaten hos hvermansen. Vi møter fem personer som ikke kjenner hverandre i utgangspunktet - en filmklipper, en svært suksessrik serieromanforfatter, en kvinnelig politietterforsker, tannlegen Vidkun (fra tv-serien Kampen for tilværelsen) og en homofil zoolog. Alle lever såkalte normale liv, til de nokså tilfeldig havner på det samme fordraget om dyrevelferd.

Men hvorfor skjende? Jo, for nettopp å sette fokus på hva menneskene gjør og i flere tiår har gjort mot planeten vår, moder jord. Med å skjende de ville dyrene i Afrika og dokumentere dette for verden å se vil denne gjengen gjøre som den norske miljøorganisasjonen Fuck-for-Forest gjorde under Quart-festivalen i 2004, nemlig skjende dyr offentlig for å få fokus på ...bevaringen av artsmangfoldet. Menneskene fucker med jordas flora og fauna, Vidkun & Co skal fucke ville dyr i Afrika.

Erlend Loe
Bildekilde: VG

Denne boka må bare leses. Det er nemlig helt umulig å forklare hvilken sinnsstemning den kommer til å sette akkurat deg i. Jeg lo høyt flere ganger, og HØRTE Loe selv lese boka inni hodet mitt underveis. Ikke fordi at jeg liker å lytte til lydbøkene til Loe der han selv har lest dem inn - det er en lidelse for meg - det går jo så aaaltfor treigt, men fordi jeg nettopp hørte ham på Kapittel-festivalen og har lydbildet av ham i hodet ennå.

Historien er definitivt best i perioden der disse vidt forskjellige menneskene møtes og begynner å planlegge denne famøse turen. Alt fra hvordan de trener seg opp til å skjende villdyrene (ved hjelp av bla. et tigerskinn) via hvem de skal benytte som lokalkjente i Afrika (de finner etterhvert firmaet Fauna Fuckers) til hvordan de skal klare å finansiere stuntet. Det er en absurd farse fra ende til annen. Etter ankomsten til Afrika skjer det også mangt og mye uten at jeg vil spoile det her, men førstedelen er altså morsomst. Sistedelen er faktisk og utrolig nok, mest realistisk - i den grad dette kan nærme seg realismen overhode. Mer kan jeg ikke si.

Det er Loe, det er sært, det er herlig og det er annerledes. Rynker du på nesa? Ikke lese boka, sier du? Vel, da går du definitivt glipp av noe veldig spesielt, for det er ingen fare her. Bare en forfatter som (nok engang) på genialt vis evner å sette fokus på hva som skjer i samfunnet rundt oss og hva vi nordmenn er/burde være opptatt av? :-)

Kilde: egen bok - Forlag: Cappelen Damm - Utgitt: 2018 - Sider: 332 - Utfordring: GoodReads

Gepard jeg traff i Sør-Afrika
Nei, jeg skjendet IKKE denne ;-)

The Testaments av Margaret Atwood

Endelig! Oppfølgeren til The Handmaid's Tale er her, etter over tredve år på overtid. Om jeg var spent? Satt på flyplassen i Belfast da en mail tikket inn med info om at boka var klar på Amazon. Innlogging, søk og ett klikk senere hadde jeg boka på Kindle og jeg forsvant ut av denne verden. Trenger jeg si mer?

INGEN SPOILER !!!

For ei bok! Og så var den enda mye bedre enn forventet! Jeg var nemlig redd for at det å skrive en oppfølger så mange tiår etter førsteboka og utgi denne samtidig som det går en TV-serie parallelt som bygger videre på The Handmaid's Tale, ville gi The Testaments en altfor stor utfordring. Rest in peace. Det er svært langt fra Georg R. R. Martin og hans Game of Thrones never-to-finish-the-book-series til Margaret Atwood. Takk og lov.

Historien(e) i The Testaments er nemlig lagt til 15 år etter vi forlater Offred for godt i The Handmaid's Tale. Vi møter istedenfor aunt Lydia, bestanderinnen med strømstokken, som hovedfortelleren av historien. Og førr ei dame! Vi blir nemlig kjent med forhistorien hennes forut for både denne boka og The Handmaid's Tale - hvordan hendelser i og utenfor hennes kontroll gjorde Lydia til Gilead's hovedformynderinne med stålkontroll på tjenerinnene. En ikke direkte lykkelig historie.

Margaret Atwood
Bildekilde: nytimes.com

Som motvekt til aunt Lydia får vi også - hurra! - historiene til begge Offred's døtre. Hvordan det gikk med dem etter moren forsvant ut av livene deres. Jeg skal ikke spoile noe av innholdet, men kan røpe at dette er virkelig spennende! Alle tre historiene hopper frem og tilbake i tid, men jeg har ingen problemer med å følge Atwood, verken hvor hun er eller hva hun vil med oppbyggingen av boka på denne måten.

Og det er her jeg synes forfatteren gjør sine geniale sjakktrekk. Jeg sitter nemlig igjen etter ferdiglest bok med følelsen av å ha fått en komplett innsikt i alt det jeg har lurt på i alle disse årene siden jeg leste førsteboka. Slutten er også aldeles helt spesiell, og definitivt så langt fra det jeg hadde forestilt meg som jeg kunne komme. Denne andreboka er også en dystopi, men den har mye sterkere spenningselementer i seg. Der The Handmaid's Tale i all hovedsak var mørk får vi her en noe mer nyansert og definitivt mye mer engasjerende fortellerstil. Nærmest for en thriller å regne i forhold.

DET ER BARE SÅ BRA !!!

Uansett hvordan TV-serien kommer til å ende (jeg har faktisk ikke fått med meg alle episodene i sesong 3) så vil disse stå fjellstøtt på egne bein, forut som de er for The Testaments. Jeg vet at Atwood har en stor finger med i spillet når det gjelder innholdet i TV-serien, og ser at jeg kanskje har en idé om hva som kanskje kan komme til å skje underveis om serien fortsetter. Jeg er uansett ikke i tvil om at TV-serien kommer til å legge seg på linje med historien 15 år etter The Handmaids Tale.

Jeg fikk en flott link av sambo til et Atwood-intervju gjort i etterkant av The Testaments som jeg anbefaler å lese. Dette finner dere HER.

Gled deg - les boka - IKKE tro at TV-serien er nok. Det er den definitivt ikke.

Og om jeg fortsetter å lese meg gjennom hele Margaret Atwoods forfatterskap? Ja du kan jo lure ;-) Så nå er det bare å vente - kanskje vinner boka også Booker-prisen i år? Jeg kunne ikke brydd meg mindre om hvem som vant dette året egentlig, for meg er Atwood vinneren. Uansett!

Kilde: egen ebok - Utgitt: 2019 - Forlag: Nan A. Talese - Sider: 432 - Språk: Engelsk
Utfordring: GoodReads, Booker-prisen

.

"Rase" av Monica Isakstuen

Jeg er ett år på etterskudd når jeg nå skriver om denne boka, men heldigvis og gudsjelov er ikke bøker ferskvare! Monica Isakstuen kommer også til Kapittel 19 i Stavanger, så jeg følger her planen om å lese meg opp på forfattere jeg kommer til å møte neste måned. Jeg har lest Vær snill mot dyrene av Isakstuen tidligere, og noterte meg dengang at Isakstuen er en forfatter jeg ville lese mer fra. Det ble nå.

Rase er ei interessant bok, på flere nivå synes jeg. For det første, for meg som kvinne og mor til barn, er den gjenkjennelig på et slags vis. Dernest er den både skarpt observert og svært direkte fortalt. Hva den handler om? Rase er en (delvis) fragmentert roman som handler om en kvinne - jeg - og hennes nokså ukontrollerte sinne som kommer frem i de vanligste, dagligdagse situasjoner. Som mor, som kjæreste, som venn og familiemedlem - i alle rollene skaper jeg eller hendelser utenfor hennes kontroll en reaksjon hun ofte ikke klarer å styre. Tankene flyter i alle retninger, sinte ord og ytringer likeså. Og beklagelsen etterpå. Unnskyldningene og den dårlige samvittigheten. Er hun en dårlig mor, samboer, venn? Jeg sliter med å finne seg til rette i rollen sin som mor til tvillinger og en eldre datter samt i forholdet til en samboer som tilsynelatende har tålmodighet som en engel.

Monica Isakstuen
Bildekilde: VG

Isakstuen pirker virkelig i tabuet i denne romanen, nemlig det å ha motstridende følelser for barnet/barna og det å miste besinnelsen i samvær med dem. Selvoppholdelsesdriften møter virkelig sin motstand i den tålmodige og milde morsrollen jeg egentlig ønsker å befinne seg i. Hun finner heller ingen trøst eller hjelp i psykologen hun går til, og lyver seg gjerne ut av situasjoner istedenfor å ta tak i dem.

Det kan synes om dette er ei tung bok, men det er den definitivt ikke. Rase er faktisk ei svært så humoristisk bok til tider, til tross for de eksistensielle spørsmålene forfatteren tar opp. Og det er nettopp dette som definitivt gjør boka for meg. Det, og formatet Isakstuen bruker. Her er nemlig ingen vanlige kapittel, mer nokså kronologiske hendelser som blir referert. Korte som lange. En tekst/situasjon kan gå over noen få sider. Andre, bare en linje på en side. Dette gjør boka ikke bare lettlest til tross for et kanskje i utgangspunktet tungt tema, men det gjør at man virkelig tenker gjennom de forskjellige situasjonene som jeg gjennomlever istedenfor å bare lese direkte videre.

Etter å ha diskutert boka med flere andre lesere så ser jeg at vi har svært forskjellig respons på denne. Noen synes det er vondt og vanskelig å lese om hvordan moren - jeg - behandler barna sine, både mentalt og fysisk i enkelte situasjoner. Personlig føler jeg at Isakstuen har presentert situasjonene på denne måten for å sette poengene sine på spissen, for at leseren virkelig skal tenke over hva som skjer, hvorfor disse tingene skjer og hvordan man muligens heller burde reagert - kanskje - i en sammenliknbar situasjon. Uansett hvordan man leser boka, så synes jeg den er velskrevet, morsom og poengtert i tillegg til at jeg likte svært godt det fragmenterte roman-formatet. Denne romanen er på mange måter en direkte etterfølger av Vær snill mot dyrene, ei bok som jeg forøvrig også anbefaler, selv om jeg likte denne enda bedre.

Rase er svært sitatvennlig, jeg har valgt å ta med dette - et langt et - som går på jeg sitt syn på kvinnekroppen etter flere fødsler. Et som som flere mødre kan kjenne seg igjen i? :-) Boka anbefales!

Kilde: biblioteket - Utgitt: 2018 - Forlag: Pelikanen - Sider: 224

Utfordring: GoodReads, Kapittel 19 forfattere

.

"Helvete" av Erlend Loe

Jeg har lest ei satans god bok. Og akkurat DEN setningen kunne jeg ha plukket ut av Helvete dersom Loe hadde gitt Satan litterære interesser. For her var det mange intended puns. Og hadde det ikke vært for Loe's så lett naivistiske skrivestil og evnen til alltid (for min del) å lande med beina på rette siden av streken, uansett i hvilket tema streken settes, så hadde jeg kanskje synes at denne boka var a) alt for lett, b) altfor dyr og c) aaaaaltfor kort og lite krevende i forhold til prisen og tiden Helvete krevde av meg.

Men nå var det jo Loe da, og jeg kan ikke hjelpe det. Jeg liker virkelig skrivestilen hans, og Helvete? Nei det kan jeg ikke spoile. For boka er så kort, at nesten uansett hva jeg skriver, så ødelegger jeg poenget. Dersom det er et poeng med boka? Jeg har en sambo som bare ristet hodet av hele prosjektet og som kun skummet lett gjennom. Han syns den var et helvetes vås. Meg gav den en morsom time! Er ikke det poenget med bøker da? TRENGER de virkelig å være dypløyende med så forbannet mange krav til sjanger, innhold, kompleksitet og nerve?

Hva boka handler om? Bakpå står det: "Nyskilte Rakel graver i hagen sin og finner en trapp. Til helvete." That's about it. Resten finner du fort ut selv.

(...som at Rakel forer Satan med makademianøtter og lager blomsterlampe som han skal ha på nattbordet sitt - en annen historie all toghether, og den er mye morsommere ;-)

Kilde: egen bok - Forlag: Cappelen Damm - Sider: 134 pittesmå som var kraftig illustrerte
Utfordring: GoodReads

Visste du at Satan har lavalampe i helvete?
Du vet det nå :-)
Bildekilde: Claes Ohlson

"Lazarus" av Lars Kepler

Idag får dere en kort en, om en lang en.

Liker du thrillere, sånne som kryper opp under huden på deg og som er syyyykt spennende, i mursteinsform? Som handler om en creepy mann som har dyrket det psykologiske spillet til ut i fingertuppene? Og som sprer død og fordervelse på veien mot eget mål? Single. Focus. Minded. Male. Jepp, der har du seriemorder Walter Jurek i et nøtteskall.

Selvfølgelig har han flere som jakter på seg fra politietaten, og der kommer Joona Linna inn som teamleder, trigger og den ultimate målskiven for seriemorder Jurek. Har du lest de foregående seks bøkene fra Lars Kepler om Joona Linna? Ikke? Gjør det! Dette er bok nummer sju i serien, og jeg er ennå ikke lei. Det har skjedd mangt og mye på vei til "Lazarus", og denne gang råder jeg deg til IKKE å gå glipp av de forutgående bøkene. Man kan selvfølgelig lese denne boka som ei enkeltstående bok, men jeg garanterer at du ikke vil gå glipp av starten - ooog det som skjer etterhvert. Denne saken er nemlig ikke over på 350+ sider.

Serien inneholder følgende bøker fra psevdonymet Lars Kepler (som egentlig er forfatterekteparet Alexander Ahndoril og Alexandra Coelho Ahndoril).

Forfatterekteparet Lars Kepler
Bildekilde: wikipedia

Joona Linna-serien:

• Hypnotisøren, 2009 (norsk utgave 2010)
• Paganinikontrakten, 2010
• Ildvitnet, 2011 (norsk utgave 2012)
• Sandmannen, 2012 (norsk utgave 2013)
• Stalker, 2014
• Kaninjegeren, 2016
• Lazarus, 2018

Forfatterekteparet sparer seg ikke for å smøre tjukt på i disse historiene sine om Joona og Walter. Men som de kan skrive så man ikke klarer å legge boka fra seg!! Ja, bøkene er selvfølgelig spekulative, og bruker alle knepene i krim- og thrillerlæreboka som er mulige å benytte for å skape et så stort spennings- og guffenivå som mulig. Men er ikke det flott da, når det blir gjort med så stort hell som her? 

Du kan lese mer om boka HER. 
(Nei, jeg er ikke sponset av Bokkilden fordi jeg legger en link til siden deres ;-)

Have fun :-)

Kilde: Storytel - Utgitt: 2018 - Forlag: CappelenDamm - Sider: 511 - Språk: Norsk
Utfordring: GoodReads

Det er ennå sommer i hagen, selv om regnet bøtter ned... :-)

.

"Biopsi" av Lars Ramslie

I prosjektet "Lese-meg-opp-til-Kapittel19" er jeg kommet til norske Lars Ramslie og hans nokså annerledes Biopsi. Det er to ting som slår meg med boka - det forstyrrende forholdet mellom far og sønn og det spesielle formatet.

Biopsi handler om en svært pen, populær og karismatisk bokser som ender opp som en multihandikappet mann uten bein. Hva denne boka gjør på Kapittel-19 i september? Den handler om kropp, MYE kropp og etterhvert mangelen på kroppsdeler. Bokseren ender nemlig opp i en bilulykke som gir ham så store skader at boksekarrieren er over, han får etterhvert koldbrann og må amputere begge beina, på grunn av sterke smerter får han dertil hørende sterke medisiner og ender til slutt opp som heroinist.

Fortelleren i boka er sønnen, og forholdet mellom far og sønn står sentralt i de korte tekstene som blir presentert som brikker og bolker. Ikke helt sammenhengende, men de forteller likevel en komplett historie. Til å begynne med minnet skrivestilen meg om Anne, punktromanen fra Paal-Helge Haugen som jeg likte så utrolig godt, men etterhvert fikk de fragmenterte tekstene til Ramslie fram en mye mer sammenhengende, og derfor også mye mer tilgjengelig, historie.

Lars Ramslie
Bildekilde: NyTid

Det er noe annerledes med skrivestilen til Ramslie. Han klarer å beskrive farens negative utvikling på en forunderlig distansert, men likevel nær måte. Fra en bokser med stor suksess som sønnen ser opp til, til en mann i rullstol som ikke klarer å gjøre de enkleste hygieniske tiltak selv. Dette burde være oppskriften på en stakkarslig historie, men det er ikke det jeg som leser sitter igjen med å føle. For meg er faren Far og sønnen Sønn gjennom hele boka. Sønnen er veldig glad i faren, og motsatt, til tross for at det kroppslige de begge må gjennom. Faren som føler det på egen kropp, og sønnen som håndterer kroppen som er i fullstendig forfall. Historien forteller også noe om hvordan forholdet til kropp gjør noe med hvordan vi ser på andre mennesker, og hvordan vi, kun med et enkelt blikk, kan true verdigheten til en funksjonshemmet.

Tekstene til Ramslie, som til sammen bygger romanen Biopsi, er på den ene siden en nokså kjærlig nedtegnelse over dette noe spesielle forholdet mellom far og sønn, men boka er også svært forstyrrende. Jeg klarte definitivt ikke å unngå å bli berørt av disse tekstene, og de fikk meg til å tenke på hvor såre enkelt eget liv og forhold til egne foreldre har vært, og er for de fleste, i forhold til barn og voksne med narkomane og/eller multihandikappede som opplever samfunnets stigmatisering på denne måten.

Lars Ramslie debuterte med denne romanen allerede så langt tilbake som i 1997, noe han fikk Tarjei Vesaas debutantpris for. Jeg kan ikke fri meg fra å tenke at denne romanen inneholder en del selvopplevde erfaringer på flere områder. Ramslie mistet nemlig sin egen far midt på nitti-tallet av koldbrann etter flere års sykdom. Man må nesten ha opplevd noe tilsvarende for å kunne skrive med en så sterk innlevelse og med så stor slagkraft denne boka har på meg.

"Alene med obdusenten. Ensom. Navnløs. Nye navn; liket, avdøde, kroppen. En middelaldrende mann i middels form med begge bena amputert. Ensom; selv uten selv. Uten sitt selvsyn sett. Med viljeløs, lånt og nesten tanketom retorikk blir du det ensomste jeg har lest når jeg leser hvordan de skjærer og klipper opp kroppen din i den nøyaktig tyve siders rapporten om døden ingen kunne følge deg inn i."

 Anbefales!

Kilde: Biblioteket - Utgitt: 1997 - Forlag: Tiden - Sider: 159 - Utfordring: GoodReads, Nye norske

Fra fine sommerdager i Lysefjorden

"Eg snakkar om det heile tida" av Camara Lundestad Joof

Jeg har begynt å lese meg opp på forfattere som kommer til litteraturfestivalen Kapittel 19 nå i september, da aller helst de forfatterne jeg ikke har lest noe av fra før. Camara Lundestad Joof er ei av disse, og boka hennes - ja den smalt godt i hodet! Det er ikke ofte helt nye (for meg) forfattere klarer å sette meg så ettertrykkelig ned i stolen som Joof klarte med Eg snakkar om det heile tida.

Joof har norsk mor og gambisk far og skildrer hvordan rasismen hun opplever påvirker tankene hennes og styrer hverdagen hennes så til de grader at hun føler seg fullstendig infisert. Hun er blitt nesten besatt på å fortelle sin egen historie så nøyaktig som mulig for at vi andre skal oppleve henne som troverdig. Og tro meg, her er det situasjoner som jeg aldri ville trodd en norsk/gambisk kvinne ville oppleve her i Norge. Kvalmende skammelig!

Tekstene i boka er korte, og samtlige er sanne historier fra hennes eget liv og hennes egne opplevelser. Hvordan hun ble behandlet som barn, ungdom og voksen. Situasjoner hun er havnet opp i kun pga hudfargen sin, og også pga navnet sitt. Forfatterens fulle navn er Camara Christina Lundestad Joof. I sin første telefonselgerjobb som 18-åring ble hun bedt om å presentere seg som Christina Lundestad, for - som gruppelederen sa: ".. det innbaud til tillit, og at det ville gagne meg, siden eg jobba på provisjon". Djeeeezz... Og dette er bare en pitteliten filleting i forhold til de virkelig skammelige og ikke minst skremmende situasjonene hun har opplevd som farget kvinne i Norge.

Jeg ble satt fullstendig ut av denne boksehansken av ei bok. Joof setter i denne debutboka si ord på hverdagsrasismen som folk ikke tror finnes, men som forfatteren går og kjenner på hver eneste dag. Hun er redd for å bli redusert til hudfargen sin og skiiite lei av å spille pedagogen og trøsteren når andre mennesker forstår de har gått over streken de i blinde har passert.

Camara Lundestad Joof
Bildekilde: Framtida

"Når folk spør meg kvar eg kjem frå, misforstår eg med vilje. Eg svarer Sandefjord. Og når dei spør kvar eg eigentleg kjem frå, så svarer eg Bodø.

Å, du lurer på kvifor eg er brun?

Og ubehaget er til å kjenne på."

Fæle opplevelser fra barndommen og ungdommen får vi også ufiltrert fra Joof. Og det preger tekstene hennes. Det finnes ikke ett eneste sted i boka der jeg ikke tror 100% på det jeg leser. Og det er skremmende!


Fra smusscoveret på boka lærer jeg følgende om forfatteren. Camara Lundestad Joof (f. 1988) er en norsk-gambisk dokumentarisk scenekunstner og dramatiker. Hun er med og leder den mangfoldige scenen, og har spillet over to hundre framstillinger i skandinavia med den selvbiografiske soloforestillingen Pavlovs Tispe. Fra 2018 er Joof husdramatiker på Dramatikkens Hus.

LES!

Kilde: Biblioteket - Utgitt: 2018 - Forlag: Samlaget - Sider: 94 - Språk: Norsk
Utfordring: GoodReads, Nye norske

Nei jeg har ikke reist på ferie ennå... åååhhh... nå trenger jeg snart en strand som denne... 

.

"Hadde jeg vinger" av Margaret Skjelbred

Dette er mitt første møte med Margaret Skjelbred, og det var utrolig fint. Hva jeg fant? Ja si det med få ord, her er det nemlig mye å ta tak i. Boka ble lest på bryggekanten i sola en av de varmeste dagene her på vestlandet. Bølgeskvulp og minner fra tidligere somre gjorde nok sitt, men likevel.

I denne novellesamlingen fant jeg nemlig en nerve jeg ikke ofte kommer over. Og en melankoli sammen med et sett med minner som stemmer utrolig godt overens med mine, på flere plan. Bare for morro skyld tippet jeg alderen på forfatteren underveis i boka, og måtte google for å sjekke. Jeg bommet kun med tre år. Skjelbred er født i 1949, og er tre år eldre enn hva min egen mor kunne ha vært. Det føles, gjennom hele novellesamlingen.

Nå skal jeg ikke si at Hadde jeg vinger kun kommer til å treffe lesere på min egen alder, men mer gjenkjennelige historier, fortalt med varme, innlevelse og sjarme er det lenge siden jeg har lest. Om noen gang. Novellene er korte, direkte og åpne. Et par fikk meg til å felle en tåre, flere til å flire gjenkjennende, et par tankefulle og samtlige - i mangel av et bedre uttrykk - utrolig koselige.

Dette er en samling historier om mennesker i sorg, kjærlighet, forelskelse, savn og lengsel. Novellene beskriver livet slik det var da min egen mor og bestemor levde, men som også på mange måter spenner over min egen barndom. Kanskje et vanskeligere, men likevel enklere liv? Her er fine nyanser som beskriver en barndom fra midten på ca 60-tallet og det hviler en stille stemning over hele samlingen. Noen noveller er korte, kun 3-4 sider. Den lengste på ca 15. Perfekt sommerlesing på bryggekanten i sola. Jeg storkoste meg, og anbefaler boka sterkt.

Kilde: Sølvberget bibliotek - Utgitt: 2019 - Sider: 159 - Forlag: Tiden

Utfordring: GoodReads, Nye norske

Fra bryggekanten til Lysefjorden Marina
Herfra skal det leses flere bøker

Krigende tsjetsjenere og jenter i skittentøyskap

Jeg har fått lest to bøker på kjappen, og mer forskjellig tema skal man jammen lete lenge etter å finne. Begge gode på hver sin måte, den ene mer krevende enn den andre.

Det er ikke ofte jeg kjøper med meg historiske romaner, spesielt ikke dersom de handler om krig og elendighet. Denne klarte jeg imidlertid ikke legge fra meg da jeg hadde plukket den opp fra hylla på Norli. Karpinskihøyden er nemlig noe så spesielt som en bok skrevet av en tsjetsjener som har levd i eksil i Trondheim siden 2004 og boka skildrer det tsjetsjenske folkets opprør mot Moskva-kommunistenes makt i 1991. Et forøvrig vellykket kupp, men med et svært tragisk etterspill for det tsjetsjenske folket.

Historien blir vinklet fra flere synspunkt, og Musa Mutaev har også flettet inn en svært troverdig kjærlighetshistorie mellom to mennesker oppi disse tragiske hendelsene. Etter å ha lest bokas kun 159 sider var jeg ikke bare blitt mer kunnskapsrik, men også fullstendig matt og utslått av enkelte menn(esker)s innstilling til og fokus på krig. Jeg ser også hvorfor denne kampen var så fryktelig umulig i utgangspunktet, men med et viljesterkt og stolt folk så kan det være vanskelig å få overblikk over potensielle konsekvenser på forhånd. For ikke å snakke om hvordan flokkmentalitet fullstendig kan overkjøre såkalt fornuftig tankegang. Anbefales!

Kilde: egen bok, Norli - Forlag: Communicatio - Språk: Norsk - Utgitt: 2019 - Sider: 159
Utfordring: GoodReads, Nye land

Andre boka jeg leste igår var Ord som slutter på skap av Sanne Mathiassen. Ei bok om et forhold mellom to unge mennesker hvis forhold går i knas. Etter forholdet ryker flytter jenta inn i garderobeskapet til sin tidligere unge samboer. Hvordan det går? Ja hvordan tror du? Parallelt med historien om jenta i garderobeskapet får vi også fortellingen om hennes forhold til faren, en sjarmør og spillemann som aldri er til stede mer enn en uke om gangen i datterens liv. Resten av tiden er det farmoren som passer på henne. Dette er et sårt forhold, hvor jenta tydelig savner faren og det ankringspunktet hun hele tiden ønsker at han skal være for henne, men som han aldri blir. Hvordan boka slutter? Det vil jeg ikke si.

Det jeg imidlertid kan si, er at jeg fant formen på denne historien svært så interessant. Enkelt språk, naivt til tider, men likevel med en nerve. Det at kapitlene - 137 i antallet fordelt på 158 boksider - veksler mellom forholdene jenta har til hhv faren og samboeren i svært hyppige sceneskift gjør at vi får kun fragmenterte bilder fra begge disse forholdene. Et kapittel kan gjerne bestå av kun 8 korte linjer med dialog, før historien hopper videre, enten i samme spor, eller skifter til spor 2. Man er aldri sikker på hva som skjer i neste instans. Boka er svært lettlest, men den setter igang tanker. Om forhold. Om styrke. Om ekteskap, jævelskap, fangenskap, samboerskap og garderobeskap. For å nevne noen :-) Anbefales!

Kilde: biblioteket - Forlag: Vigmostad/Bjørke - Utgitt: 2019 - Sider: 158 - Språk: norsk
Utfordring: GoodReads, Nye norske forfattere

.

1001-lesesirkel "Agnes Grey" av Anne Brontë

Temaet for mars måned er kvinnelige forfattere, og det begynner faktisk å bli en del av dem på 1001-lista. Det var altfor mange måneder siden jeg hadde lest litteratur fra tiden med de dydige skjørtekanter og prektige piger, så nå var det dags. Jeg valgte meg derfor 1800-talls litteratur.

Anne Brontë var søsteren til Charlotte som er mest kjent for å ha skrevet boka Jane Eyre og Emily som skrev den fantastisk skrudde boka om hunken og anti-helten Heathcliff, nemlig Wuthering Heights. Anne var med andre ord i godt selskap med sine søstre, men skrev selv kun to romaner før hun døde så altfor tidlig i en alder av 29. Agnes Grey er debut-romanen hennes, The tenants of Wildfell hall er den andre. Handlingen i Agnes Grey er nok basert veldig på personlig erfaring der den representerer de mange 1800-talls kvinnene som jobbet som guvernanter og led under daglig misbruk som et resultat av posisjonen deres i familiene de jobbet for. Forfatteren selv jobbet nemlig som guvernante i seks år. 

Tilbake til fiktive Agnes. Etter familien hennes mistet alle oppsparte midler i forbindelse med en risikabel investering så gikk faren rett inn i depresjonen. Rastløs, frustrert og hjelpeløs søker Agnes jobb som guvernante for barna til en rik, upper-class, engelsk familie og tenker at nå har hun skutt gullfuglen. Hun kommer seg ut av huset og får oppleve noe. Endelig har hun kontroll over eget liv med egen jobb på ikke ringere enn Bloomfield mansion. Der blir hun imidlertid behandlet som en vaskefille og plaget - ikke bare av barna hun skal undervise, men også av resten av familien og tjenerstaben. Agnes blir nemlig stadig forhindret i sitt iherdige forsøk på å utdanne og disiplinere sine elever, for foreldrene påpeker at barna deres er intet mindre enn perfekte, spesielle og skjøre individer som ikke bør bli urettferdig opprørt eller plaget av guvernanten. Sakte, men sikkert stripper dette Agnes for all tro på verdighet og tro på menneskeheten i særdeleshet. Men det viser seg, Agnes er ikke tapt bak en vogn, og etterhvert må de dydige skjørtekantene vike for bukseseler og spissere albuer. Og hvordan det går, ja det får du lese selv.

Anne Brontë
Bildekilde: wikipedia.org

Jeg har alltid vært litt tilbakeholden når det gjelder Anne Brontë. Som de fleste andre, tenker jeg, så har jeg konsentrert meg om bøkene til søstrene, og ikke minst Jane Austen som samtidig forfatterinne. Jeg må imidlertid innrømme at Anne Brontë er fullt på høyde med mye av det Jane Austen skrev. 

Agnes Grey er skrevet ut fra en førstepersons jeg-forteller synsvinkel, og det gjør virkelig forfatteren med stort hell. Skrivestilen er enkel og prosaisk, men likevel drives fortellingen og leseren fremover med god rytme. Jeg blir kontinuerlig nysgjerrig på å vite mer. Spesielt når presten Edward Weston kommer på banen. Historien er enkel, men likevel et tydelig bilde på samtiden. Jeg likte skrivestilen, men ikke minst så likte jeg heltinnen og at forfatteren på en realistisk måte har skildret menneskenaturen. Du vet at forfatteren har gjort en god jobb når du blir svært så irritert på romanens antagonister. Og det ble jeg.

Anbefales!

Kilde: egen ebok - Forlag: Amazon - Utgitt første gang: 1847 - Språk: Engelsk - Sider: 373

Utfordring: 1001-lesesirkel, GoodReads

Vår :-)