Rase er ei interessant bok, på flere nivå synes jeg. For det første, for meg som kvinne og mor til barn, er den gjenkjennelig på et slags vis. Dernest er den både skarpt observert og svært direkte fortalt. Hva den handler om? Rase er en (delvis) fragmentert roman som handler om en kvinne - jeg - og hennes nokså ukontrollerte sinne som kommer frem i de vanligste, dagligdagse situasjoner. Som mor, som kjæreste, som venn og familiemedlem - i alle rollene skaper jeg eller hendelser utenfor hennes kontroll en reaksjon hun ofte ikke klarer å styre. Tankene flyter i alle retninger, sinte ord og ytringer likeså. Og beklagelsen etterpå. Unnskyldningene og den dårlige samvittigheten. Er hun en dårlig mor, samboer, venn? Jeg sliter med å finne seg til rette i rollen sin som mor til tvillinger og en eldre datter samt i forholdet til en samboer som tilsynelatende har tålmodighet som en engel.
 |
| Monica Isakstuen Bildekilde: VG |
Det kan synes om dette er ei tung bok, men det er den definitivt ikke. Rase er faktisk ei svært så humoristisk bok til tider, til tross for de eksistensielle spørsmålene forfatteren tar opp. Og det er nettopp dette som definitivt gjør boka for meg. Det, og formatet Isakstuen bruker. Her er nemlig ingen vanlige kapittel, mer nokså kronologiske hendelser som blir referert. Korte som lange. En tekst/situasjon kan gå over noen få sider. Andre, bare en linje på en side. Dette gjør boka ikke bare lettlest til tross for et kanskje i utgangspunktet tungt tema, men det gjør at man virkelig tenker gjennom de forskjellige situasjonene som jeg gjennomlever istedenfor å bare lese direkte videre.
Etter å ha diskutert boka med flere andre lesere så ser jeg at vi har svært forskjellig respons på denne. Noen synes det er vondt og vanskelig å lese om hvordan moren - jeg - behandler barna sine, både mentalt og fysisk i enkelte situasjoner. Personlig føler jeg at Isakstuen har presentert situasjonene på denne måten for å sette poengene sine på spissen, for at leseren virkelig skal tenke over hva som skjer, hvorfor disse tingene skjer og hvordan man muligens heller burde reagert - kanskje - i en sammenliknbar situasjon. Uansett hvordan man leser boka, så synes jeg den er velskrevet, morsom og poengtert i tillegg til at jeg likte svært godt det fragmenterte roman-formatet. Denne romanen er på mange måter en direkte etterfølger av Vær snill mot dyrene, ei bok som jeg forøvrig også anbefaler, selv om jeg likte denne enda bedre.
Rase er svært sitatvennlig, jeg har valgt å ta med dette - et langt et - som går på jeg sitt syn på kvinnekroppen etter flere fødsler. Et som som flere mødre kan kjenne seg igjen i? :-) Boka anbefales!
Kilde: biblioteket - Utgitt: 2018 - Forlag: Pelikanen - Sider: 224
Utfordring: GoodReads, Kapittel 19 forfattere
.
Flott omtale, gøy at du leser deg opp. Jeg har ikke sansen for disse romanene som går tett på dagligdagse små problemer som vi alle takler daglig. Likte derfor ikke den forrige boken hennes som du nevner, og valgte å ikke lese denne. Godt vi er forskjellig :)
SvarSlettJa ikke sant, det ville jo vært kjedelig og alle likte det samme :) Forrige boken likte jeg sånn der, jeg syns den var veldig godt skrevet, men jeg fant jeg var veldig forskjellig når det gjaldt håndtering av skilsmisse i forhold til protagonisten i den boka. Rase likte jeg mye bedre, den resonnerte mye bedre med meg, og så var den - som Vær snill mot dyrene - veldig godt skrevet. Skal bli spennende å høre henne på Kapittel. Kommer du?
SlettSå kjekt at du har lest OG likt denne,Marianne! Jeg likte ikke så godt "Vær snill med dyrene" men denne falt virkelig i smak hos meg. En del å kjenne seg igjen i både i sitatet du har med og i boken ellers. Det var det forsåvidt i den anddre boken også.
SvarSlettLiker romaner som er tett opp til hverdag og dagligdagse hendelser og tenker at det er en god egenskap når en forfatter klarer å skrive interessant om "trivielle" ting. Og èn plass skal jo en forfatter hente stoffet til boken H'n skal skrive.
Da er vi helt på nett med disse to bøkene fra Isakstuen. Jeg følte Rase var en videreføring av Vær snill mot dyrene, på en måte. Etter skilsmissen finner hun seg samboer og blir tvillingmor på kjøpet. Man kan jo lure på hvor mye som er hentet fra eget liv, uten at det er et poeng å spekulere i hva :)
SlettJeg likte også Rase betraktelig bedre enn Vær snill med dyrene. Goodreads sier 3,5 og opptur, mente vel da opptur fra forrige bok. Ellers tenkte jeg mer som Anita at jeg syntes flere av situasjonene var vonde og ubehagelige å lese om, hadde ikke nok distanse til å tenke - satt på spissen - , eller muligens fordi det for mange er virkelig og slik det er, no spiss in sight.
SvarSlettJeg har tenkt litt over dette med vonde og ubehagelige situasjoner å lese om. Gjør slike ei bok dårligere? Eller gir de rom for diskusjoner/samtaler om nettopp disse situasjonene? I Vær snill med dyrene irriterte jeg meg grenseløst over kvinnens syn på barnefordeling som en slags konkurranse over å "vinne" barnet. Hun var så ulik meg i samme situasjon. Men gjør dette boka dårlig? Jeg syntes det da, men nå heller jeg mer i retning av at slike bøker faktisk setter de små grå i sving, og det må jo være ett av poengene med å lese. Vanskelig det der.
SlettJeg har også lest Vær snill mot dyrene og likte den godt. Denne er jeg mer ambivalent til. Men jeg har tenkt å lese noe av det jeg "mangler" med tanke på hva jeg vil høre på Kapittel og da havnet denne på listen.
SvarSlettKanskje jeg er ambivalent fordi jeg føler at jeg også har et sinne jeg ikke alltid er like god venn med, jeg er ikke helt sikker. :-)