Historien handler om en alenemor med en 16 år gammel sønn som bor i en slitt liten leilighet i Oslo. Far til Ronny er kriminell og fraværende og moren gjør alt hun kan for å fylle begge rollene. Som alenemødre flest vokter hun over sin sønn og vil ham det beste, selv om sønnen er som gutter flest på den alderen - han låser seg inn på rommet, har et mer meningsfyllt forhold til mobiltelefonen enn sin mor og er generelt svært lite kommunikativ. En kveld kommer Ronny seint hjem og med blod på klærne. Uten at moren forteller sønnen hva hun har observert blir hun svært bekymret og begynner på egenhånd å rote seg inn i det som potensielt kan ha skjedd. Dette kan jo ikke ende bra - eller gjør det?
Helt i starten der tenkte jeg at dette blir en lettbeint og heller overfladisk historie om en stereotyp, hormonell gutt og en lettere hysterisk hønemor som likner på huttetuenes onde tante. Hvor feil kunne jeg ta. Eller, kanskje ikke feil? Overfladisk er nok historien lett, men det ligger en svært så sår undertone der. Om en mor som er villig til å gjøre alt for å beskytte sin sønn. Relasjonen mellom mor Jorunn og Ronny er lett å identifisere seg med og er beskrevet med stor innsikt. Når det er sagt så er det vel få om ingen som ville gått så ekstremt til verks som hjertegode Jorunn, men historien får meg til å tenke. Lenge etter boka er kjapt ferdiglest. Du skal ære din far og din mor. Skjer det her? Og hvem er det egentlig som ærer hvem? Om noen?
Hmmm... Jo. Definitivt. Denne likte jeg!
Kilde: Biblioteket - Utgitt: 2020 - Forlag: Vigmostad&Bjørke - Sider: 159
 |
| Sukk Lenge siden - lenge til... |
Så bra! Jeg har denne liggende. Vet ikke selv hvorfor jeg har utsatt å lese boken. Nå skal den leses!
SvarSlettDet hender jeg tenker på hva jeg er villig til å gjøre for min datter.Det blir spennende å lese om Jorunns valg
Jorunn gjorde definitivt sine svært så spesielle valg 😁 Ikke noe jeg ville gjort, men jeg forstår absolutt hvor de kom fra. Fort lest bok en ettermiddag. Tankevekkende og humreverdig.
SlettHar bare lest den første boka i serien. Men skal lese denne og Nærum sin før året er omme. =)
SvarSlettNærum-boka var spesielt bra syns jeg. Denne kom hakk i hæl. Korte og lettleste bøker, men svært poengterte likevel.
SlettDa vet jeg hva jeg skal prioritere i desember. For likte den første boka i serien godt av Jørgen Brekke. Er spent på hvilke andre forfattere som bidrar i serien.
SlettJa, hvor langt man vil gå, er vel alltid et tema man som foreldre (de fleste) sveiper innom iblant.
SvarSlettHar ikke lest denne, og mista trua etter noen lunkne anmeldelser- men ser at jeg kanskje bør revurdere, til en dag..
Tror denne boka blir litt som man leser den. Kan fort sees på som kjapp, overfladisk og overdreven. Men det er likevel noe her om man bruker litt mer energi i lesingen. Ikke alltid jeg gjør det selv, men her var det verd det. Gi den en sjanse. Tar deg kun en kort kveldsstund :)
SlettHvor langt kunne man gått når det gjelder egne barn? Ja si det. Jeg vet ihvertfall ikke hvor grensene mine går. De er heldigvis ikke blitt testet slik som mor Jorunn i boka :)
Av de tre bøkene i serien som jeg har lest, så er det nok denne som har gjort sterkest inntrykk. Relaterte godt til den stakkars mammaen, som svelget kameler, og ikke ga opp, når sønnens verbale kommunikasjon var så dårlig.
SvarSlettGleder meg til Nærum, tror den ligger klar på padda :)
Kjør Nærum! Noe helt annet, men jeg likte den som du vet svært godt. Ja den godeste mamma Jorunn i boka her hadde litt av en jobb. Er det kanskje hennes innsats som kommer inn under besrivelsen "all in"? ;) Kjekt du likte den. Sønnen var på et par vis frustrerende lik en sønn jeg kjenner, hehe.
Slett